10 Vestens idéhistorie Bind 1
Innledning
F
ørste bind av Vestens idéhistorie tar for seg sentrale ideer og forestillinger i Europa frem til midten av 1300-tallet. Boken skal dermed dekke en periode på rundt to tusen år. Den tar for seg Europas idéhistorie, men med en geografisk utvidelse som trekker inn middelhavsområdene både i øst (Lilleasia) og i sør (Nord-Afrika). Omslaget viser en illustrasjon laget av Thomas Le Myesier på midten av 1300-tallet. Den er en av tolv illustrasjoner til et filosofisk verk av Ramón Llull (1232–1316),1 og skildrer «Angrepet på falskhetens tårn.» Inne i tårnet sitter den skjønne Sannheten innesperret, bevoktet av 13 truende figurer, blant annet «løgn», «formløshet», «ondskap» og «overflødighet». Langs samtlige figurer står det nøye beskrevet hvem eller hva som er fremstilt. I angrepet er alle gode krefter mobilisert for å få tårnet revet og sannheten satt fri. Det ledes av Aristoteles, som sitter på sin hest Ratiocinatio, «tenkning», etterfulgt av en hær bestående av logiske argumenter. Etter dem følger «kommentatoren», den muslimske filosofen Averroes, på hesten Imaginatio, «fantasi», holdt stramt i tømme av en kardinal som utbryter: «Sokrates er meg kjær, men sannheten er meg enda kjærere!» Le Myesiers miniatyrbilde er malt helt på slutten av den perioden boken omhandler. Senmiddelalderens syntese av tro og viten er her fremstilt i et billedspråk med referanser til både krig og kjærlighet. Illustrasjonen viser hvordan kristen og hedensk tradisjon allieres, og hvordan selv en muslimsk tenker blir mobilisert, riktignok under streng oppsikt. Alle krefter rettes mot ett og samme mål, nemlig bekjempelsen av falskhet og løgn. Bildet viser tydelig hvordan fremstillingsformer og tenkemåter har beveget seg fra ett felt til et annet: Her finner vi spor av så vel trubadurenes beleiring av den skjønne frue som av korstogenes erobringsvilje, ikledd en kristen versjon av antikkens greske filosofi. Ikke nok med at Aristoteles her er blitt stilt i kristendommens tjeneste, han er også iført en militærhabitt fra 1300-tallet og er i ferd med å redde en jomfru i nød. Omslagsbildet kan stå som en innledende illustrasjon på betydningen av geografiske bevegelser og kulturelle forflytninger i det førmoderne Europa. Og Ramón Llull kom nettopp fra et av møtestedene i Middelhavet, nemlig Mallorca. Han var lekmann og autodidakt, og den første som skrev på 1
Gjengitt i Corpus Christianorum, Continuatio mediaevalis LXXVII, Brepols, 1990.
102505 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 1 120101.indd 10
19.10.12 14.50
11 Innledning
folkespråket katalansk. Slik representerer han et brudd med høymiddelalderens latinske enhetskultur og peker frem mot renessansens mangfold og nasjonale tilhørigheter. Oppveksten på Mallorca hadde gjort ham godt kjent med maurisk kultur: Øya var i 1229 blitt erobret av kristne etter tre hundre år med arabisk styre, og på Llulls tid var fremdeles en tredjedel av befolkningen muslimer. Llull lærte seg arabisk og tok initiativ til Europas første «orientalske skoler», der fremtidige misjonærer skulle få språkopplæring. Llull er et godt utgangspunkt når vi skal se på sammensmeltingen av ulike tradisjoner og tankeretninger som kjennetegnet middelalderen. På den ene siden fantes det en forening av antikke og kristne ideer som han bevisst tok i bruk i sitt filosofiske prosjekt; på den andre siden var tiden preget av ulike kulturer som på et mindre bevisst plan formet ham og hans uttrykksmuligheter.
Sannheten Jakten på sannheten er et gjennomgående tema i den lange perioden som behandles i denne boken. Fra Platon og gjennom hele middelalderen diskuterte man forholdet mellom mennesket og sannheten. Finnes det en annen og sannere verden enn den vi lever i? Hvilke muligheter har vi til å kjenne den? Hvordan kan filosofien avdekke troens sannhet? Finnes det én sannhet, eller flere? Og hvis den fysiske verden er en annen enn sannhetens verden, hvordan skal vi da forholde oss til den? Fra ulike vinkler og med vekslende historisk ståsted skal vi se hvordan sannheten er blitt definert, hvordan jakten på sannheten har artet seg, hvilke maktinteresser som har vært knyttet til den og hvordan de stemmene som trakk den gjeldende sannheten i tvil, ble behandlet. Overbevisningen om at det fantes én sannhet, for ikke å si en annen og sannere verden enn den vi lever i, preget ikke bare filosofien. Den preget også forholdet mellom mennesker, for hvordan skulle man styre i tråd med sannheten? Finnes det evige mønstre for hvordan vi skal organisere samfunnet? Både ideer om krig og om forholdet mellom kjønnene kan leses ut fra forholdet mellom denne verden og en sannhetens orden. Sannheten som sitter inne i tårnet til Ramón Llull, roper i sin nød på hjelp: «Jeg som aldri har søkt til mørke kroker, sitter nå innerst i dette tårnet, jeg som skulle tronet på tårnets topp!» Sannhetens natur, står det på miniatyrmaleriet, er å være i lyset. Ønsket om å få sannheten opp på dens rette plass fremsto for mange – både i antikken og middelalderen – som en kamp mot mørkets krefter. I dualistisk tenkning er verden splittet mellom ondt og godt, mørkt og lyst, forgjengelig og evig. Løgn og falskhet er kreftene som bekjemper sannheten
102505 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 1 120101.indd 11
19.10.12 14.50
12 Vestens idéhistorie Bind 1
og som må avsløres og fordrives, i hvert enkelt menneske, men også i eget eller andre samfunn. En viktig side ved ideen om en overordnet sannhet er at den bygger opp et verdensbilde, en forestilling om at verden utgjør et harmonisk hele der alt har sin plass. Å kjenne sannhetens orden og ens egen rolle i den, blir dermed menneskets viktigste utfordring. På en av fanene i hæren som angriper Falskhetens tårn, står det: «Gud og naturen har ikke skapt noe uten hensikt, det fastslo antikkens filosofer og deres fyrste.» Troen på at alt i verden har en mening, preger da også hele den førmoderne perioden i Vestens idéhistorie. Derfor kan en forfatter som Ramón Llull uten skrupler la «fyrsten» Aristoteles føre an i erobringen av sannheten: For Llull var antikken og middelalderen en enhet, språklige og religiøse forskjeller til tross.
Antikken og middelalderen Epokebetegnelsene vi benytter, er blitt konstruert i ettertid. Ingen visste at de levde i middelalderen eller i førmoderne tid, og ideen om å slå gresk og romersk historie sammen og kalle det antikken, er et produkt av renessansen. Epokeskillene varierer etter hvilke geografiske områder man tar for seg, og etter hvilke uttrykk man studerer. Kunst, politikk, religion og filosofi går ikke i takt, men trekker med seg fortiden på ulike måter. Politiske brudd kan skje samtidig med kunstnerisk kontinuitet. Idéhistorien utforsker de lange linjene, men også de brå vendingene. Selv om Llull gjerne ville se hele historien fra Aristoteles og frem til hans egen tid som en samlet angrepshær, hadde ideer og uttrykk vært gjennom utallige endringer, brudd og misforståelser fra Athen på 300-tallet før Kristus og frem til Mallorca på 1300-tallet: Den høviske rytterposituren som Aristoteles inntar i miniatyren, er bare ett av en lang rekke rolleskift han har måttet gjennomgå, både språklig og filosofisk, for å kunne lede en kristen hær i befrielsen av sannheten. Det idéhistoriske studiet av antikken og middelalderen handler både om tradisjon og resepsjon. Tradisjonen er det som ofte kalles arven eller etterlivet. Et eksempel kan være hvordan platonske ideer lever videre i middelalderen, hvordan de forvandles og bearbeides og dukker opp på overraskende steder, som i norske folkeeventyr. Den resepsjonshistoriske tilnærmingen flytter oppmerksomheten fra overleveringen (traditio) til mottakelsen (receptio).2 Tekstene fra antikken 2
Se Mathilde Skoie, «Hva er antikkresepsjon? En kort innføring i et forskningsfelt», i Mathilde Skoie og Gjert Vestrheim (red.), Antikken i ettertiden, Oslo, Universitetsforlaget, 2009, 15–17.
102505 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 1 120101.indd 12
19.10.12 14.50
13 Innledning
og middelalderen er blitt mottatt på stadig nye måter. Resepsjonshistorien forholder seg til at hver leser og hver epoke har forstått tekst og tradisjon ut fra sine egne forutsetninger. Det betyr at ingen forståelse – heller ikke vår – er endelig, og at vår lesning nødvendigvis er preget av en lang hermeneutisk tradisjon. Resepsjonshistorien handler både om hvordan middelalderen har lest antikken, men også om hvordan vi leser middelalderens lesning av antikken. Idéhistorien er ikke bare teksthistorie. Den tar utgangspunkt i at ideer og forestillinger springer ut av en språklig og historisk virkelighet som de igjen bidrar til å forme. Dette blir særlig tydelig i perioden som studeres her. Vi kan ikke skille ut religion, filosofi eller politikk som egne felt, men vi må forsøke å se hvordan en rekke skiftende betingelser spiller sammen for at bestemte ideer uttrykkes, forkastes, fordreies eller hentes opp igjen. Idéhistorien slik den fremstilles i dette og de påfølgende bindene av Vestens idéhistorie, tar altså ikke for seg ideer i fri flyt, men knytter dem både til konkrete historiske forhold og til ettertidens forståelse. Men hva er en idé og hvordan uttrykkes den? Vestens idéhistorie henter inn et bredt tilfang av kilder innen ulike genre. De siste årenes «kulturelle vending» har ført til økt interesse for tidligere underkjente kulturuttrykk og for å studere kulturen som et hele. Dette har også kommet idéhistorien til gode. Her i boken presenteres for eksempel både krig og kropp som idéfelt der forestillinger, kulturfenomen og historisk virkelighet må ses under ett. Boken tar opp historiske forskyvninger og utviklingslinjer, men også samspillet og interaksjonen mellom ulike kulturer og religioner der møtet mellom den antikke kulturen og kristendommen er det mest dramatiske, med både idéhistoriske, kulturhistoriske og realhistoriske konsekvenser.
Fra skapelsen til dommedag Boken er ordnet tematisk. Stort sett følges en historisk kronologi i hvert kapittel, men nedslagspunktene varierer fra tema til tema. Det første kapitlet handler om forestillinger om verdens orden eller beskaffenhet. Det tar for seg ideer om hvordan verden og mennesket er blitt til, om hvilken nødvendighet som råder i verden og om hvilke muligheter mennesket har for å utforske den. Sentrale elementer er den førsokratiske tenkningen og naturutforskningen i middelalderen. I kapittel 2 er det utforskningen av mennesket selv som er tema, med utgangspunkt i spørsmålet om hva det vil si å leve et sant, eller filosofisk, liv. Et forbilde i så måte var Sokrates og det sokratiske ideal som ble videreført i kristendommen. Videre møter vi kristne nestekjærlighetsideer og monastisk (kloster-) kultur. Kapittel 3 tar også for seg måter å leve på, i form av ideer om samfunnsliv
102505 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 1 120101.indd 13
19.10.12 14.50
14 Vestens idéhistorie Bind 1
og fellesskap. Her er blikket rettet mot de politiske idealene i Hellas, mot det romerske keiserdømmet og de kristne herskeridealene, blant annet slik de kom til uttrykk i Det østromerske (bysantinske) riket. De neste tre kapitlene presenterer tre enkeltskikkelser og den tradisjonen hver av dem innleder. Kapittel 4 om Platon og den platonske tradisjon ser på Platons filosofi, på hva som skilte nyplatonismen fra den opprinnelige platonismen og hva som skjedde i møtet mellom platonsk lære og kristen tro. Kapittel 5 handler om Aristoteles, med særlig vekt på kontroversene den arabiske formidlingen av aristotelisk filosofi skapte i Vest-Europa på 1200-tallet. Og den tredje som får et eget kapittel, er Jesus. Kapittel 6 presenterer ulike forestillinger om ham – til og med høymiddelalderen. Kapittel 7 tar for seg ideer om krig, med utgangspunkt i to av verdenslitteraturens viktigste verk, Iliaden og Aeneiden. Det viser hvordan krig er blitt fremstilt, og vekslende ideer om krigføringens legitimitet og mål. Kapittel 8 tar for seg ideer om kropp og kroppslighet fra antikken til høymiddelalderen, med vekt blant annet på kristendommen og den platonske dualismens betydning for middelalderens menneskebilde. Her står kjønnsperspektivet sentralt: Når synet på kroppen endres, hva skjer da med forståelsen av kjønn? I kapittel 9 behandles språket: både synet på forholdet mellom språk og virkelighet og spørsmålet om språkets muligheter. Dette kapitlet presenterer også det som i antikken og middelalderen var den altoverskyggende språklige vitenskapen, nemlig retorikken. Boken startet med skapelsen og avsluttes i det hinsidige. I det siste kapitlet presenteres ulike forestillinger om livet etter døden og om forholdet mellom her og «hisset». Kapitlet – og boken – rundes av med en gjennomgang av Dante og Den guddommelige komedie, verket som sammenfatter middelalderens storslåtte og ordnende verdensbilde. Og hvor er Sannheten i alt dette? Hun sitter i sitt mørke tårn. I denne boken er det den hæren som skal befri henne som interesserer oss like mye sannheten selv. Hvem er med? Hvilke våpen har de? Hvordan forholder de seg til hverandre? Hvem definerer sannheten og hvem er det som truer den? Den altoverskyggende troen på at det finnes én sannhet og besettelsen etter å få se den, fullt opplyst, er noe av det som skiller antikken og middel alderen fra vår tid. En av våre utfordringer er å se denne forskjellen. For noen av forestillingene som presenteres her i boken er fremmede for oss, men forhåpentligvis kan nettopp fremmedheten virke utfordrende. Antikken og middelalderen var på en rekke områder langt mer ulike senere epoker og vår egen tid enn tradisjonell historieskriving har villet ha det til. Andre forestillinger er mer gjenkjennelige, ofte fordi en lang formidlingstradisjon har holdt dem varme. Men både blant de fremmede og de velkjente finner vi ideer som har vært konstituerende for vår egen identitet – enten de er knyttet til religion, kultur, politikk eller kjønn.
102505 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 1 120101.indd 14
19.10.12 14.50
15 Innledning
Dette første bindet av Vestens idéhistorie spenner over to tusen år og svært ulike geografiske og kulturelle områder. Det har vært umulig å favne alt. Noe av det kjente er utelatt for å gi det ukjente plass, men uansett vil leserne sikkert savne noe. Da er håpet at boken gir lyst til å gå videre. Dette er bare begynnelsen.
102505 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 1 120101.indd 15
Bilde 1 Bille skaper l sol og m firmam fra Mon I Palerm
19.10.12 14.50
102505 GRMAT Vestens idĂŠhistorie Bind 1 120101.indd 16
19.10.12 14.50
Kapittel 1 Skapelsen, nysgjerrigheten og historien
Gud skaper lys og plasserer sol og mĂĽne pĂĽ firmamentet. Mosaikk fra Monrealekatedralen i Palermo, ca. 1180.
102505 GRMAT Vestens idĂŠhistorie Bind 1 120101.indd 17
19.10.12 14.50
18 Vestens idéhistorie Bind 1
D
e dødelige mener at gudene er født og at de har klær, stemmer og kropper som dem selv.»3 Slik kritiserte en av de første greske filosofene – Xenofanes fra Kolofon i Lilleasia, som levde mellom 570 og 470 f.Kr. – samtidens forestillinger om at gudene var en slags dubletter av menneskene. I stedet forsvarte han ideen om at det bare fantes én eneste gud, «større enn guder og mennesker, som ikke har noen likhet med de dødelige, verken i kropp eller tanke.»4 Denne guden skilte seg på alle måter fra horden av guder som grekerne forestilte seg i stadig trafikk mellom sin egen og menneskenes verden. Xenofanes’ opphøyde gud var urokkelig, og trengte ikke flytte seg, men kunne med sin blotte tanke ryste alt som var til. Ifølge Xenofanes var «alt dette som er til og vokser, jord og vann.»5 Han sluttet seg dermed til andre naturfilosofer både i kritikken av den gjengse gudelære og i jakten på verdens grunnelementer. Men han lanserte også en annen og dristig idé: «For gudene har ikke vist menne skene alt fra begynnelsen av, men ved å søke skal menneskene i tidens løp finne noe bedre.»6 Hva er det vi står overfor her? Et forsiktig uttrykk for at verden går fremover, at menneskene kommer til stadig større innsikt – og at den er av det gode? Dette kapitlet tar for seg ulike syn på hvordan den fysiske verden er blitt til og hva menneskene kan vite om den. Har gudene, eller etter hvert Gud, en mening med verden og en plan for historien? Går verden fremover, og gjelder det i så fall hele verden eller bare et utvalgt folk? De greske filosofene og dikterne gir selvfølgelig ingen enstemmige svar på disse spørsmålene, men slites mellom fremskrittstro, forfallslære og ideer om syklisk gjentakelse. I likhet med middelalderens tenkere diskuterer de forholdet mellom mennesket og det guddommelige, men heller ikke mennesket er en entydig kategori: Det er skapt som mann eller kvinne. Kjønn spiller en sentral roller i forståelsen av menneskets plass i verden og historien. Filosofene var ikke alene om å utforske naturen. I Lilleasia, der naturfilosofene virket på 500-tallet før Kristus, fant man også leger, historieskrivere og astronomer som alle med ulik innfallsvinkel brøt med et mytisk verdensbilde og nysgjerrig tok for seg verden, mennesket og historien. Kunnskapen om den skapte verden og historien skal også problematiseres her i kapitlet. For hvor langt har man ment at mennesket kan gå i utforskningen av naturen? Er nysgjerrighet en dyd eller en last, og finnes det innsikter som er forbeholdt universets skaper eller skapere?
«
3 4 5 6
Xenofanes, Fr. 14, fra G.S. Kirk & J.E. Raven, The Presocratic Philosophers, Cambridge, Cambridge University Press, 1957/1977, 168. Xenofanes, Fr. 23, Kirk & Raven, The Presocratic Philosophers, 169. Xenofanes, Fr. 29, Kirk & Raven, The Presocratic Philosophers, 176. Xenofanes, Fr. 191, Kirk & Raven, The Presocratic Philosophers, 179.
102505 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 1 120101.indd 18
19.10.12 14.50
19 Kapittel 1 Skapelsen …
Hesiod og verdensaldrene En av de første som utarbeidet en samlet fremstilling av verdens tilblivelse og av historiens gang, var Hesiod, som levde rundt 700 f.Kr. I det episke (fortellende) diktet Theogonien tar han for seg gudenes opphav, men også hvordan verden, kosmos, er blitt til.
Kaos er visselig oppstått først, men siden derefter Gaia, bred over bringen, et urokket sete for alle Evige guder, som bor på den snekledte topp av Olympos.7
I Hesiods dikt betegner begrepene Kaos og Gaia (jorden) både naturstørrelser og guddommelige skikkelser. Ut fra det opphavelige kaos kommer den brede og urokkelige jorden. Gaia bringer snart til verden et vesen som skal dekke henne helt og som skal bli gudenes hjem, nemlig Uranos, himmelen. Av Kaos, Gaia og Uranos kommer en strøm av mer eller mindre skremmende gudeskikkelser: kykloper, monstre med hundre armer, men også de yndigste nymfer. Slekt etter slekt følger i en gudeverden der det råder en ustoppelig krigstilstand. Men det siste slektsleddet av guder hadde en voldsom dynamikk i seg, og det beskrives hvordan Zeus måtte beseire den gamle gudeslekten titanene for å vinne sin overordnede stilling. Theogonien skildrer hvordan gudeverdenen – med Zeus som allhersker og øverste, ordnende myndighet – er blitt til over et langt tidsrom. Og i enden av denne historien får menneskene sin plass i verden. Som i hele den tidlige greske litteraturen fremstilles skillet mellom guder og mennesker i mytisk tid som glidende: De store heltene, som Odyssevs og Akillevs, har alle guddommelig blod i årene. Derfor skapes ikke menneskene plutselig og dramatisk, men den lange mytologiske tilblivelseshistorien glir over i en kjent, jordisk historie. Og Theogonien avsluttes med en nostalgisk betraktning:
For den gang var måltider felles og bosteder felles For udødelige guder og dødelige mennesker.8
7 Hesiod, Theogonien, i Theogonien og Værker og dage, dansk oversettelse ved Lene Andersen, København, Gyldendal, 1973, 116–118. 8 Hesiod, Theogonien, 1026–1027.
102505 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 1 120101.indd 19
19.10.12 14.50