Leseuniverset 5-7 Klassikere Ulvehunden by Cappelen Damm

Bokmål Hvittann er halvt hund og halvt ulv og den eneste overlevende i kullet sitt. Historien fortelles fra synsvinkelen hans, og vi følger ham mens han lærer seg å ta vare på seg selv og forholde seg til andre dyr og mennesker. Han lever i den snødekte ødemarken i Nord-Amerika, men livet hans forandrer seg for alltid når han treffer mennesker for første gang. Vil han noen gang la seg temme?

Leseuniverset 5–7 Klassikere Kjennetegn for serien: • Forenklet i forhold til originalen • Fokus på lesestrategier og leseforståelse • Ordliste og ordforklaringer • Illustrasjoner

Ulvehunden Jack London

ISBN 978-82-02-38431-9

788202 384319 www.cdu.no

Leseuniverset 5â&#x20AC;&#x201C;7 Klassikere

Ulvehunden Tekst Jack London Bearbeidet av Alison Sage og Caroline Castle Oversatt av Tore Aurstad

Om forfatteren Jack London (1876–1916) Jack London vokste opp like utenfor San Francisco i USA, i en fattig familie. Han tok etternavnet sitt etter stefaren. Jack gikk på skolen, men han lærte seg mest på egen hånd på det lokale biblioteket når han ikke hjalp til hjemme på gården. Da han var tretten, arbeidet han tolv til atten timer i døgnet på en hermetikkfabrikk. Det var hardt arbeid, så han lånte litt penger, kjøpte en båt og begynte å fiske østers. Senere ble han sjømann og reiste så langt som til Japan. Da han kom tilbake til USA, var det smått med jobber å få. Han drev omkring uten penger eller arbeid. Han satt fengslet i en måned fordi han ikke hadde noe sted å bo. Senere, da han var nitten, reiste han hjem og fortsatte skolegangen. Han begynte å skrive noveller om det han kjente til. Da Jack var tjueen, fikk han høre at det var blitt funnet gull langt nord i USA, på grensen til Canada. Han dro for å lete etter gull, men fant bare et kaldt, iskledd landskap. Da han kom hjem, forsto han at hvis han skulle komme seg ut av fattigdommen, måtte han begynte å «selge hjernen sin». Dermed begynte han å selge noveller. I løpet av kort tid ble han en av USAs rikeste forfattere.

Kapittel 1

Ulvetispa Da det mørknet hørte Henry og Bill det første ulet. Et grusomt hyl, skremmende i stillheten. De to mennene så på hverandre. Så hørtes et nytt ul og enda et. Ulver! «De forfølger oss, Henry», sa Bill. «Det er best vi slår leir og tenner et bål», sa Henry. «De liker ikke ild.» De to mennene spiste mens hundene lå tett inntil hverandre. «Det likner ikke bikkjene å holde seg så nær leiren», sa Bill. I det samme skar enda flere skjærende ulvehyl gjennom lufta. «Bikkjene har da ører», sa Henry. «De vet hvor det er tryggest å ligge. De vil heller spise middag enn å bli middag!» Bill så tankefull ut. «Du, Henry», sa han, «hvor mange hunder har vi?» «Seks. Du vet jo at vi har seks!» «Ja, vi har seks hunder. Jeg ga én fisk til hver hund, men vet du hva, Henry? Det var én fisk for lite!» Bill stanset opp og så på kameraten sin mens han ventet på at det skulle gå opp for ham hva han egentlig hadde sagt. 5

«Du må ha telt feil», sa Henry. «Jeg tok fram seks fisker, men så måtte jeg gå tilbake og hente enda en til gamle Enøre», sa Bill. «Det blir sju fisker. Sju bikkjer spiste fisk. Det er så sant som det er sagt.» Henry telte hundene igjen. «Tja, det er seks her nå», sa han og så på kameraten som om han skulle ha vært gal. Bill ristet på hodet. «Jeg så sju, Henry. Jeg så sju hunder.» Henry sukket. «Jeg tror kanskje det stedet her begynner å gå deg på nervene, Bill. Det rabler for deg. Det er nok best vi får oss litt søvn.» 6

Rett ved kom et par øyne til syne i mørket, som brennende kull. Så et par til, og enda et. Neste morgen våknet de to mennene tidlig. Bill telte hundene. «Henry», sa han. «Hvor mange hunder har vi?» «Ti», tøyset Henry. «Jeg tenker du ser ti hunder nå, Bill!» «Feil!» utbrøt Bill. «Vi har fem. Gamle Feiten er borte.» «Borte!» ropte Henry og styrtet av sted for å telle hundene. Bill hadde rett. Det var bare fem hunder. «Dumme, gamle Feiten», sukket Bill. «Han må ha løpt ut i mørket og rett i gapet på dem.»

«Ikke engang en dum bikkje ville vel begå selvmord på den måten», sa Henry. «Men Feiten var nok ikke den skarpeste kniven i skuffen.» Neste kveld holdt Henry på med å varme middag da han hørte et skarpt smerteklynk. Bill sto over hundene med en kjepp i hånda. «Jeg fikk da gitt den et rapp», sa han. «Hvordan så den ut?» spurte Henry. «Som en ulv», sa Bill. «Men den oppførte seg mer som ei bikkje.» «Må være en tamulv», sa Henry. «Det må være det, siden den kommer til leiren når det er foringstid.» 8

Om kvelden kom sirkelen av brennende øyne til syne i mørket igjen. Men denne gangen trakk de enda nærmere. «Jeg skulle ønske vi var hjemme igjen, og det på rappen!» mumlet Henry. «Jeg skulle ønske vi aldri hadde satt våre bein her.» Neste morgen var enda en hund borte. Frosken. Den sterkeste i flokken. «Og det var ingen dum bikkje», sa Bill. Den kvelden smøg det seg en lang skygge inn i leiren. Plutselig kom den til syne i lyset fra bålet. Det var en ulvetispe. 9

«Det var den jeg ga et rapp», hvisket Henry. «Den må ha lokket hundene bort.» Det smalt høyt da en vedkubbe falt i bålet, og ulvetispa forsvant. Neste morgen var enda en hund, Kvikken, borte. På stien stanset Henry plutselig opp og gispet. Rett framfor dem sto ulvetispa fra kvelden før. «Det er den!» gispet Bill. Det var den samme skapningen som hadde lokket halvparten av hundene i klørne på resten av ulveflokken. Og nå var det dem den var ute etter. Den var stor til ulv å være og hadde en rar rødgrå farge. Den skulte glupsk på dem. «Det må være en slags ulvehund», sa Henry. Bill hadde fått nok. «Nå vil jeg ikke mer!» brølte han. «Den får ikke flere av hundene våre!» Skapningen snudde og løp inn i skogen. Og Bill fulgte etter før Henry rakk å stanse ham. Det var det siste Henry så av kameraten sin. Senere den dagen fant letemannskapene Henry og de gjenværende hundene pakket inn i tepper, halvgale av kulde og redsel.

Kapittel 2

Den lille, grå valpen Ulvetispa hadde så absolutt ledet an i den desperate jakten på mat. Nå førte hun flokken bort fra letemannskapene. Hun skjønte at det innebar fare. Ved siden av sprang den nye maken hennes, en gammel ulv som manglet et øye og som var full av arr etter mange slagsmål. En dag forlot de flokken for å jakte sammen. Men Ulvetispa var rastløs. Det virket som om hun lette etter noe, stanset her og der for å undersøke knauser og framspring. Da hun fant åpningen til en hule, snuste hun i lufta og så seg rundt, og så krøp hun inn gjennom den smale åpningen. Det var trangt der inne, men lunt og tørt. Ulvetispa la seg ned. Dette var det stedet hun hadde lett etter. Gamle Enøye dro på jakt etter mat, men uten hell, så han hadde ikke med seg noe tilbake. Ved åpningen til hulen fikk noe ham til å bråstanse. Svake, rare lyder hørtes innenfra. Og så knurret maken hans advarende. Langsomt krøp han inn. Sammenkrøpet mellom Ulvetispas bein lå det fem bitte små, klynkende knøtt.

Ulvetispa skulte på ham og knurret. Dette var hennes første valpekull, men instinktet sa henne at noen fedre kunne finne på å ta livet av de hjelpeløse nyfødte. Men hun hadde ingenting å frykte fra Enøye. Han hadde et sterkt farsinstinkt og ville gjerne skaffe mat til valpene sine, så han dro ut på jakt igjen. Da han kom tilbake med mat, slapp Ulvetispa ham litt nærmere valpene. Han gjorde det en ulvefar skulle. Han hjalp til med å passe på ungene de hadde satt til verden. En av valpene var ulik søsknene, som alle hadde morens rødlige pels. Bare han hadde ulvefarens helt grå pelsdrakt. Han snerret høyest og mest raspende av alle, og han kunne velte de andre valpene overende med en rask bevegelse med poten. Den første måneden av livet holdt han seg tett inntil den varme moren. Han gikk aldri langt vekk, og hele verdenen hans besto av den trygge, mørke hulen. Så en dag la han merke til at den ene huleveggen var annerledes. Det var åpningen, der det slapp inn litt lys. Etter som tiden gikk, begynte han å lengte mot den veggen av lys. Men når han prøvde å gå dit, ga moren ham et hardt slag på snuten. Hun skjønte at han var for ung til å gå ut. Det var den første leksen han lærte – at det kan gjøre vondt å ta sjanser!

Så kom en tid da det ikke var mat til hele den lille familien, og både Enøye og Ulvetispa ble utmattet av sult. Valpene bare krøllet seg sammen og sovnet. Fire av dem, den lille, grå valpens søsken, skulle aldri våkne igjen. Da var det slutt på lekeslåssingen. Han måtte leke alene. Så en dag kom ikke lenger faren inn gjennom lysveggen. Bare Ulvetispa visste hvorfor. Hun hadde fulgt Enøyes vanlige spor – langs det venstre bekkefaret – og funnet ham død under et tre. Det var tydelig at det hadde vært et voldsomt slagsmål og at den mest blodtørstige skapningen, gaupa, sto bak. Hun kjente savnet sterkt, men forsto at livet måtte gå videre. Hun hadde en valp å mate og ta vare på. Morsfølelsen er den sterkeste kraften i naturen. Og snart fulgte Ulvetispa igjen det venstre bekkefaret til gaupehiet – for den lille, grå valpens skyld.

Kapittel 3

Ut i den store verden Dagen kom da den lille valpen omsider bega seg gjennom lysveggen og ut av hulen. Han var i ferd med å vokse til, og han bare måtte finne ut hva som fantes utenfor. Først ble han nesten blendet av lyset i den store verden utenfor. Men da det ikke skjedde mer, glemte han å være redd. Han snuste i gresset. Så klatret han opp på en veltet trestamme, men den råtne barken ga etter, og han snublet. Han falt rett ned i et rede med fugleunger. Først ble han livredd, men han var den fødte jeger, så helt uten å tenke begynte han å fange og spise dem. Det var en fantastisk lek, og han var jo så flink! Men plutselig dukket fuglemoren opp i en virvelvind av fjær.

Det var hans første kamp! Han var en tøff liten ulv, og han var ikke redd for noe. Han snerret til henne. Fuglemoren kakket ham hardt på snuten. Da hun merket at han ikke hadde lært å forsvare seg, hakket hun om og om igjen på den stakkars snuten hans. Han begynte å klynke. Dette likte han ikke i det hele tatt! Kamplysten forsvant, og han pilte skamfull av sted og gjemte seg i buskene. Mens han lå der kjente han et luftdrag, og en stor skapning med vinger feide forbi. En hauk! Den sneiet ham nesten. Deretter så han hauken gripe fuglemoren i de kraftige klørne sine. En lang stund ble han liggende der og skjelve. Det var en annen viktig lekse. Levende skapninger var mat, men noen av dem kunne gjøre ham vondt. Det var best å spise små skapninger. Stoltheten strømmet gjennom 16

ham – han hadde fanget sin egen mat, og han hadde slåss mot en stor fugl og kunne gjøre det igjen. Så kom han til å tenke på moren. Plutselig savnet han henne veldig. Han følte seg ensom og liten og lengtet hjem. Da han kom til hulen ventet han urolig på moren. Hun var ute og lette etter ham. Da hun kom tilbake, ble hun så glad for å se ham at hun glemte å straffe ham. Hun slikket ham og kveilet seg rundt ham, og så sovnet de, begge to.

Kapittel 4

Tenner og klør Valpen lærte fort. Og han lærte å bære nag til andre skapninger. Hver gang han fikk se fuglemoren, ble han rasende, for han husket hvordan hun hadde hakket ham på snuten den første dagen han var ute av hulen. Hungersnøden vendte tilbake, og en periode hadde verken moren eller valpen mat. Men så en dag kom Ulvetispa hjem med kjøtt! Det var rar mat, helt ulikt noe valpen hadde luktet på eller smakt tidligere. Og det var til ham, alt sammen! Han visste ikke at moren hadde fulgt det venstre bekkefaret til gaupehiet og stjålet en unge. Idet han tygde siste bit, hørte han moren snerre på en rar og grufull måte. Han skalv av redsel. Gaupa var vill av raseri etter å ha mistet ungen, og den hadde fulgt etter Ulvetispa til hulen. I det skarpe ettermiddagslyset hukte gaupa seg ned i inngangen til hulen. Et hest skrik gjorde det helt klart hva hun hadde tenkt å gjøre. Valpen og moren hans var fanget! Gaupa bykset inn i hulen, og Ulvetispa kastet seg over den. Snerrende og hylende kjempet de to mødrene som besatt. Gaupa beit og rev med tenner og klør, mens Ulvetispa brukte bare tennene. Da valpen så at moren var i så stor fare, satte han tennene i beinet på villkatten. Så beit han seg fast for harde livet. Han skjønte kanskje ikke det, men det var trolig det 18

som reddet dem. Gaupa langet ut med klørne mot valpen og flerret opp skulderen hans, men han hadde gjort det vanskeligere for den. Etter en kortvarig, voldsom kamp gjorde Ulvetispa slutt på gaupa én gang for alle. De hadde vunnet, men det hadde kostet dem dyrt. Valpen slikket morens sår. Han skjønte at hun var svak og syk. En uke gikk uten at hun forlot hulen. Så, til slutt, fikk hun kreftene tilbake og var klar for å jakte igjen. Nå ble valpen med henne. Ulvetispa merket en forandring i ungen. Han var full av selvtillit etter seieren over gaupa. De hadde kjempet mot en villkatt og overlevd! Nå hadde valpen lært seg en annen av villmarkens lover – spis eller bli spist, drep eller bli drept. 19

Kapittel 5

Et nytt liv Valpen kom brått på dem. Han hadde valgt en annen vei ved bekken og kjent en rar lukt. Der framme så han fem levende skapninger. Det var første gang han så mennesker. Men disse levende skapningene verket snerret eller flekket tenner. De bare satt der, tause og mystiske. Valpens instinkter sa at han skulle snu og flykte, men en annen følelse gjorde at han ble stående. Han var trollbundet av disse skapningenes herredømme og makt. En mann reiste seg og gikk mot ham. Mannen ruvet over ham og bøyde seg ned. Valpens pels strittet. Leppene fortrakk seg i et snerr og blottet de små hoggtennene hans. Mannen lo. «Se her!» ropte han til kameratene sine. «Hvite hoggtenner!» Og så strakte han fram hånda. Valpen rørte seg ikke før hånda kom borti ham. Da hogg han til og satte tennene i mannens fingrer. Straks fikk han et hardt slag på hodet. Da gikk kamplysten ut av ham. Han satte seg og klynket av redsel og smerte. Mennene lo. Men så hørte han moren komme! Ulvetispa stormet snerrende fram og flekket hoggtenner skarpe som barberblad. Valpen klynket begeistret og pilte mot henne. Menneskedyrene trakk seg fort unna. 20

Så hørtes det et rop fra en av mennene: «Kiche!» Valpen merket at moren skalv da hun hørte lyden. «Kiche!» gjentok mannen strengt. Straks la moren – Ulvetispa, den fryktløse – seg ned på magen. Hun logret underdanig med halen. Dette forsto valpen ingenting av. Disse rare skapningene måtte være allmektige siden moren oppførte seg på denne måten. Mennene flokket seg rundt Ulvetispa. De klappet og strøk henne, og hun gjorde ikke motstand. Valpen krøp sammen inntil moren og hermet etter henne som best han kunne. 21

«Det er Kiche», sa en mann som het Grå Bever. «Faren hennes var ulv, mens moren var hund.» «Det er et år siden hun stakk av», sa en annen mann, som het Tre Ørner. «Hun har levd blant ulver. Se, valpen er et resultat av det.» «Det er lett å se at moren er Kiche», sa Grå Bever, «men faren var ulv. Derfor har han både ulve- og hundeblod i seg. Kiche var hunden til broren min, men broren min er død. Så derfor mener jeg at valpen tilhører meg.» Han så på valpen og smilte. «Se så hvite hoggtenner han har. Jeg kaller ham Hvittann.» Grå Bever hentet en lærreim. Han bandt den ene enden rundt halsen på Kiche og den andre rundt et tre. Hvittann fulgte etter og la seg ved siden av moren. Grå Bever bøyde seg og rullet ham over på ryggen. Hvittann følte seg hjelpeløs der han lå i en så dum stilling, og hele

ulvenaturen hans strittet imot. Han knurret lavt, men mannedyret slo ham ikke. Mannen bare lo. Så klødde plutselig hånda ham lekent på magen, og Hvittann fikk en helt ny følelse. Det kjentes godt! Og da mannen klødde valpen bak ørene, var all frykt som blåst bort. 23

Etter en stund hørtes flere lyder. Resten av stammemedlemmene kom tilbake. Med seg hadde de noen nye dyr. Hvittann hadde aldri sett hunder før. Han han skjønte at de var like hans eget slag. Men ikke helt. Hundene kjente lukten av Kiche og valpen hennes og gikk til angrep. De beit og glefset etter dem. Men Kiche kjempet for å beskytte Hvittann, og valpen hørte menneskedyrene rope og hundene klynke da de ble jagd vekk. Lydene stilnet. Igjen så han hvor mektige mennene var, og han følte at de hadde vært rettferdige. De hundene hadde fortjent å bli slått! Et lite menneskedyr løsnet Kiche og tok henne med mot landsbyen. Hvittann fulgte etter, bekymret og usikker på alt dette nye og spennende.

Han forundret seg over landsbyen og de ruvende tipiene. Han var i ferd med å samle mot til å legge ut på oppdagelsesferd, da en valp som var større og eldre enn ham kom spankulerende mot ham. Valpen het Lip-lip og var litt av en bølle. Lip-lip flekket tenner og snerret. Da gjorde Hvittann det samme. De gikk i sirkel rundt hverandre, reiste bust og glefset. Hvittann syntes det var morsomt – det var liksom en slags lek. Så, uten forvarsel, bykset Lip-Lip på ham og flenget opp beinet hans. Klynkende av skam løp den lille valpen tilbake til moren, som sto bundet til et annet tre i enden av et langt bånd. Senere samme dag så Hvittann på Grå Bever, som gjorde noe rart med kvister og greiner. Det steg en rar sky fra haugen med tre. Så, plutselig, kom noe levende

til syne, noe strålende oransje som buktet og vred seg. Valpen hadde aldri før sett ild, men han ble trukket mot den. Han krøp mot flammene. Han hørte Grå Bever lage en klukkelyd, og han skjønte at det var en snill lyd. Så kom Hvittanns snute borti ilden. Det fæle oransje uhyret angrep snuten hans! Han vaklet bakover, hylende av smerte. Moren hadde hørt hylet og trakk forgjeves i båndet for å redde ham. Men Grå Bever lo og lo og ropte at de andre i leiren skulle komme og se. Snart lo alle av stakkars, lille Hvittann som hadde brent snuten sin. Det var det vondeste han noensinne hadde kjent. Men jo mer han klynket, desto verre lo menneskedyrene. Og da ble han flau. Nå skjønte han hva latteren betydde – at de syntes at han var dum. Igjen flyktet han til moren, den eneste skapningen i hele verden som ikke lo av ham. Det ble natt. Hvittann lå ved siden av moren og lengtet etter den fredelige bekken og den koselige hulen. Her var det altfor mange av disse hundene og menneskedyrene som kjeklet og kranglet og bråkte. Han så på menneskedyrene. De drev med trolldom og magi og var herrer over alt som fantes, levende som ikke levende. Og så kunne de skape det fæle uhyret som het ild!

Kapittel 6

Utstøtt! Jo mer Hvittann lærte om menneskedyrene, desto større ble respekten hans for dem. Når de kom gående, smatt han unna. Når de ropte på ham, skyndte han seg bort til dem. Når de var sinte, gjemte han seg. Han tilhørte dem slik hundene tilhørte dem. De var guder, og han var i deres makt. Men den bølla Lip-lip gjorde livet surt for ham. Den andre valpen var eldre og sterkere og hadde sett seg ut Hvittann som offer. Det morsomste Lip-lip visste, var å plage nykommeren.

Hvittann skulle gjerne ha vært sammen med de andre valpene, lekt og løpt rundt sammen. Men straks Hvittann kom, gikk Lip-Lip til angrep og jagde ham bort. Etter noen måneder kom Grå Bever fram til at Kiche ikke ville rømme, og lot henne gå løs. Hvittann frydet seg. Så lenge han holdt seg ved moren turte ikke Lip-Lip nærme seg. En morgen kort tid etter så Hvittann at det ene menneskedyret, Tre Ørner, lastet en kano. Plutselig ble moren også tatt med om bord. Hvittann sprang etter henne, men kanoen forsvant fort av sted. Vill av panikk hoppet valpen uti vannet og svømte etter den. Grå Bever ropte etter ham, men han var så redd for å miste moren at han ikke brydde seg om det. Da kastet Grå Bever seg i en annen kano og padlet etter ham. Da han fikk fatt i Hvittann, ga han ham skrekkelig juling. Valpen skrek og hylte av smerte. Den kvelden tenkte han på moren og ulte så høyt at han vekket Grå Bever. Menneskedyret kom bort og slo ham igjen! Hvittann lærte at menn kan være veldig slemme, og han ville rømme. Men minnet om moren holdt ham tilbake. Han skulle bli værende og vente på henne, samme hvor lang tid det tok. Nå som Hvittanns mor ikke lenger kunne passe på ham, plaget Lip-lip ham støtt og stadig. Snart begynte Hvittann å bli villere og sluere.

Hvis det var bråk i leiren, enten det var hundene som slåss, menneskedyrene som kranglet eller snakk om stjålet kjøtt, fikk Hvittann skylden. De andre hundene visste at han var annerledes. De merket en villskap i ham som ikke bodde i dem. Det var en vond tid for Hvittann. Han fikk alle hundene mot seg og var bestandig forberedt på å bli angrepet. Men Hvittann hadde arvet kampgløden etter moren og faren – Enøye, som hadde hatt arr etter utallige slagsmål. Uansett hvor ofte han fikk juling av Lip-Lip, lot han seg ikke knekke.

Kapittel 7

Venner og fiender Hvittann glemte ikke moren og sluttet aldri å lengte etter villmarken han hadde levd i som liten valp, men etter hvert fant han seg tross alt til rette. Grå Bever klappet ham aldri igjen, men det hendte at han kastet et stykke kjøtt til ham og jagde bort de andre hundene hvis de prøvde å stjele det. Den vinteren la Grå Bever ut på langtur i den store sleden, mens den unge sønnen hans, Mit-sah, satt i en mindre en som ble trukket av et spann med valper. Det var sju valper i Mit-sahs spann, og Hvittann var én av dem. Men lederhunden var Hvittanns gamle fiende Lip-lip! Først var Lip-lip stolt over å få lede flokken – men snart oppdaget han at lederhund var det verste man kunne være. Dagen lang glefset de andre hundene etter hælene hans. Og enda verre var det at Mit-sah ga ham ekstra porsjoner med kjøtt så de andre hundene så det, for da hatet de ham. Lip-lip ble en utstøtt, akkurat som han selv en gang hadde gjort Hvittann til en utstøtt. En dag Mit-sah drev og samlet ved til bålet i skogen, ble han overfalt av en guttegjeng fra en annen stamme. Et vilt raseri steg i Hvittann. Noen plaget Mit-sah, herren hans! 31

Han bykset mot guttene mens han snerret og glefset, og da flyktet de skrekkslagne. Da Mit-Sah fortalte det i leiren, fikk Hvittann et stort kjøttstykke av Grå Bever. Etterpå la valpen seg ned ved bålet, mett og fornøyd. Han hadde nettopp lært en verdifull ny lekse. Beskytt herren din, så får du belønning. Da våren kom, dro Grå Bever og spannet hans hjem igjen. Nå var Hvittann et år gammel. Han var ennå langt fra utvokst, men nest etter Lip-lip var han den største fjorårsvalpen i leiren. Etter som månedene gikk, vokste Hvittann seg enda sterkere. Fra moren hadde han arvet hundens størrelse og klokhet, og fra faren hadde han arvet ulvens sluhet og styrke. Da Hvittann var tre år gammel, ble leiren rammet av alvorlig hungersnød. Det fantes ikke mat, ikke engang til menneskedyrene, og de gamle og svake døde av sult. Flere hunder, blant dem Hvittann, rømte til skogs for å jakte mat til seg selv. Tiden gikk, og en dag da Hvittann var ute på jakt, merket han noe bak seg. Han kjente igjen lukten, og den var ikke behagelig. Han snudde seg. En hund sto midt på stien. Det var den gamle fienden hans, Lip-lip!

De to dyrene skulte på hverandre. Pelsen på Hvittanns rygg strittet, og det gamle sinnet strømmetpå. Han snerret. Lip-lip trakk seg unna, og så kastet Hvittann seg over ham så han gikk over ende. Han viste ingen nåde mot den gamle bøllen. Endelig var de skuls. Ikke lenge etter dro han tilbake til landsbyen. Hungersnøden var over, og han kjente lukten av mat! Han trasket freidig inn i tipien til Grå Bever. Mit-sah ønsket ham velkommen med gledesrop og ga ham en hel fisk.

Kapittel 8

Kampulven Da Hvittann var fem år gammel, la Grå Bever ut på den lange reisten til Fort Yukon for å selge pelser. Nå var Hvittann lederhund, og han var bestemt og fryktløs. Da de kom fram, fikk han se flere menneskedyr enn noen gang før. Mange av dem hadde lys hud. Med noen dagers mellomrom ankom det en dampbåt, og de lyse menneskedyrene gikk i land med hundene sine. Disse var noen bløte, latterlige skapninger som bråkte fælt. Og noen av dem var så dumme at de angrep Hvittann. 34

Det var en morsom lek. Når de kom løpende mot ham, bykset han til side. Og mens de dumme hundene sto der og lurte på hvor han var blitt av, dyttet han dem overende. Han kunne ha revet dem i filler med tennene. Men Hvittann var listig. Han visste at menneskedyrene ble sinte når hundene deres ble drept. Så han trakk seg heller unna og lot andre hunder komme stormende til og ta livet av hunden. Og da var det de som fikk straffen, ikke han. Iblant kom mennene som bodde i Fort Yukon, for å se på denne ulvaktige hunden som aldri lot seg vippe av pinnen. Men den mannen som likte hundeslagsmål 35

best, var «Vakre» Smith. Han kom settende til straks dampbåtens fløyte hørtes. Ingen visste hva Vakre Smith egentlig het, men han var langt fra vakker, og han var en feig, ondskapsfull bølle. Vakre Smith var vill av begeistring for Hvittanns styrke og list. Og han skjønte at han kunne tjene store penger på ham. Vakre Smith visste at Hvittann tilhørte Grå Bever. Så han oppsøkte ham og ville gi ham penger. Men Grå Bever nektet. Hvittann var den sterkeste trekkhunden han noensinne hadde hatt, og den beste lederhunden. Maken fantes ikke i hele landet.

Nei. Hvittann var ikke til salgs! Men Vakre Smith var slu. Hver gang han besøkte Grå Bever, hadde han med seg whiskey, og en dag klarte han å narre ham til å selge hunden. Hvittann tålte ikke synet av dette nye, bleke menneskedyret. Noe sa ham at Vakre Smith var ond tvers igjennom. Men han kunne ikke vite da at den dagen Vakre Smith tok ham med seg, skulle bli den verste i livet hans. Vakre Smith var den mest ondskapsfulle skapningen Hvittann noensinne hadde møtt, og en feiging av verste sort. Han turte ikke slåss mot andre folk, men når han hadde en kraftig klubbe, følte han seg mektig nok til å slå løs på hunder. 37

Vakre Smith lenket Hvittann i en innhegning så han knapt kunne røre på seg. Han ertet og plaget ham til han ble rasende. Og så dengte han løs på ham uten nåde. Hvittann lærte å hate slik han aldri før hadde hatet. Det var en grunn til at Vakre Smith gjorde dette. En dag kom noen menn til innhegningen. Vakre Smith løsnet lenken rundt Hvittanns hals. Ulvehunden ble helt vill av frådende, snerrende raseri. En topptrent kamphund. Grinden til innhegningen ble åpnet. Hvittann stanset forfjamset opp et øyeblikk. Så ble en annen hund dyttet inn! Den var diger. Det glimtet i Hvittanns hoggtenner da han kastet seg over den og glefset etter den andre hunden. Hunden kastet seg over Hvittann, men ulvehunden var for listig. Han gikk til angrep igjen og hogg til med tennene. Og så gjorde ikke den andre hunden flere framstøt. Mennene jublet og klappet. Enda så stor den andre hunden var, hadde den ikke hatt en sjanse. Vakre Smith gliste fra øre til øre. Hvittann begynte å glede seg til disse kampene. Det var de eneste gangene han ble sluppet ut av lenken. En dag måtte han slåss mot tre hunder på rad. En annen gang mot en fullvoksen ulv. Så mot to hunder samtidig. Noen ganger ble Hvittann såret, men det brydde ikke Vakre Smith seg om. Han var i ferd med å tjene seg rik på folk som veddet på hunden hans.

Snart ble Hvittann berømt. De kalte ham «Kampulven». Da den første snøen kom, låste Vakre Smith ham inne i et bur og tok ham med oppover elva til Dawson. Der betalte folk for å få glo på ham og pirke på ham med kjepper. Han raste og snerret mot dem. Livet hans besto bare av hat, så hvorfor ikke? Livet var blitt et rent helvete. Hundekamper var forbudt i den byen, så Vakre Smith tok ham bestandig med ut i skogen på kveldstid. Dit kom menn med sine villeste hunder til å utfordre «Kampulven». Det var et primitivt land, og kampene var på liv og død. Men Hvittann ble aldri beseiret. Snart turte ikke hundeeiere å risikere hundene sine mot ham. Så da satte Vakre Smith en fullvoksen gaupe på ham. Hvittann kjempet som besatt – og vant. Så, en dag, kom en hasardspiller som het Tim Keenan, til Dawson. Han eide den første bulldogen som noensinne var blitt sett der til lands. Det var ingen tvil om at Hvittann måtte kjempe mot denne rare, kraftige hunden. I dagevis snakket ikke folk om annet.

Kapittel 9

Hvittann kjemper for livet I skogen slapp Vakre Smith hunden løs og trakk seg unna. For én gangs skyld lot Hvittann være å angripe først. Han var forvirret. Denne hunden liknet ikke noen hund han hadde sett før. Den var lav og tett og uten pels. Den sto helt urørlig og bare stirret på Hvittann. Mengden ropte: «Ta den, Cherokee! Et den opp!» Men Cherokee snudde på hodet, blunket med øynene og logret med halen. Tim Keenan snakket lavt til hunden. Bulldogen begynte å knurre. Da gikk Hvittann til angrep. Det kom et sus fra mengden. Hvittann hadde rørt seg mer som en katt enn en hund. Han hadde bitt etter bulldogen med de dødbringende hoggtennene og bykset unna. Bulldogen blødde, men den knurret ikke engang! Den bare gikk mot Hvittann. Igjen gjorde Hvittann et framstøt og såret bulldogen. Men bulldogen kom mot ham, langsomt og uten å bry seg om hva Hvittann fant på. Den hadde en plan og lot seg ikke stanse. Hvittann skjønte ingenting. Det virket ikke som om denne hunden brydde seg det minste om angrepene hans. Så forsøkte Hvittann å velte bulldogen overende. Det var som oftest slik han vant slagsmål. Han slo til. Men bulldogen var mye lavere enn de andre hundene Hvittann hadde slåss mot. Han bommet på hunden og mistet balansen. 41

Plutselig satte Cherokee tennene i strupen på Hvittann og beit seg fast. Folkemengden gikk berserk. For første gang så det ut som om Hvittann skulle bli beseiret! Hvittann spratt opp. Han prøvde å riste av seg bulldogen. Han ble desperat. Noe veldig tungt trakk ham ned, holdt på å kvele ham. Rundt og rundt tumlet han, som en gal. Men Cherokee visste at det var riktig å klamre seg fast. Aldri i verden om han slapp taket! Hver gang Hvittann nølte, presset bulldogen tennene dypere inn. Hvittann begynte å bli sliten. Han kom seg ikke løs, og han forsto ikke hvorfor. Så falt han. Bulldogen skiftet tak, tettere mot strupen. De som hadde satset på Cherokee, begynte å juble. Det så ut som om kampen var over.

Akkurat da kom to menn i slede for å se hva som foregikk. Hvittann hadde nesten gitt opp kampen. Han begynte å bli matt i øynene. Vakre Smith skjønte at kampen var tapt, og at han måtte ut med mye penger. Han stormet ned i ringen og ropte og bannet. Så begynte han å sparke løs på Hvittann, som lå der hjelpeløs. Mengden buet ham ut. Dette var dyreplageri, og mot hans egen hund! En av de nyankomne, en høy, ung mann, presset seg fram i mengden. Vakre Smith skulle til å sparke igjen da nykommeren plantet knyttneven i ansiktet hans. Han vaklet bakover og falt i snøen.

«Feiging!» ropte den unge mannen, Scott, rasende. Det lyste i de grå øynene hans. Han ropte på kameraten sin, og begge mennene bøyde seg over hundene. Den eldste av mennene, Matt, holdt rundt Hvittann. Den yngre prøvde å bende opp bulldogens kjever. Mengden begynte å juble. Ingen kom for å hjelpe dem. «Du må bruke kjepp», sa Matt. Da steg bulldogens eier, Tim Keenan, fram. «Du rører ikke bikkja mi, fremmede!» «Så det er du som eier bikkja», svarte Scott. «Få den til å løsne grepet, ellers gjør jeg det!» Tim Keenan rørte seg ikke. Da stakk Scott kjeppen mellom bulldogens kjever. Forsiktig lirket han med den og løsnet kjevene litt etter litt.

Plutselig kom Hvittann seg løs. Tim Keenan løftet bulldogen, som strittet i mot, og gikk rett inn i mengden. Hvittann prøvde å reise seg, men han var for svak i beina. «Den har det ikke bra», sa Matt, «men den lever fortsatt.» Scott skulte på Vakre Smith. «Du får hundre og femti dollar for den.» «Den er ikke til salgs», mumlet Vakre Smith. «Å, jo da!» sa Scott kaldt. Han åpnet lommaboka og telte opp sedlene. «Du fortjener ikke å ha den hunden. Eller noen som helst hund.» Feig som Vakre Smith var, tuslet han av sted uten et ord. Han innså at slaget var tapt.

Kapittel 10

Den lar seg ikke temme! Scott så på Hvittann, som knurret og strittet i lenken. «Det nytter ikke», sa han. «Den er en ulv, og den lar seg ikke temme.» «Men se på de merkene den har på brystet», sa Matt. «Jeg tipper den allerede er temmet.» «Du har rett», sa Scott. «Den må ha vært sledehund før Vakre Smith fikk fatt i den.» Matt løsnet lenken. Hvittann kom seg vaktsomt på beina, forberedt på å bli slått hvert øyeblikk. «Kommer den ikke til å prøve å rømme?» sa Scott. «Kanskje, kanskje ikke», sa Matt. «Slipp den løs, så får vi svar på det.» «Stakkars djevel», sa Scott. «Det den trenger, er litt menneskelig omtanke.» Han hentet et stykke kjøtt i hytta og kastet det til hunden. Hvittann glodde på det. Han stolte ikke på noe eller noen. En av sledehundene var allerede på vei mot kjøttet. «La det ligge, Major!» advarte Matt. Men Major tok ingen notis av ham og bykset fram. Hvittann hogg til. Matt stormet fram, men for sent. Major lå i snøen og blødde. Matt holdt på å fike til Hvittann. Igjen glimtet det i hoggtenner. 46

Matt så ned på det blodige beinet sitt. «Der tok den meg», sa han. «Det er bare én ting å gjøre», sa Scott trist. Han strakte seg etter geværet. «Vi må gjøre det.» «Vent litt, Scott», sa Matt. «Den stakkars skapningen har vært gjennom et helvete. Du kan ikke forvente at den skal bli en engel over natten. Den trenger tid.»

«Men den beit deg!» sa Scott. «Den er for farlig! Det beste er nok å avlive den.» Matt så på Hvittann. «Gi den en sjanse. Hvis den ikke skjerper seg, avliver jeg den selv. Hva sier du til det?» «Greit», sa Scott. «Men la meg få prøve denne gangen.» Scott gikk mot Hvittann, som stirret vaktsomt på ham. Han hadde angrepet mannens hund og bitt kameraten hans. Da var det nok en eller annen grusom straff i vente. Scott strakte ut armen. Hvittann snerret og hogg til, lynraskt som en slange. Scott utstøtte et rop. «Det holder!» utbrøt Matt. Han skyndte seg inn i hytta og kom ut igjen med et gevær. «Hva er det du gjør?» ropte Scott. «Holder løftet mitt», sa Matt. «Nei!» sa Scott. «Se på den!» Nå sto Hvittann og flekket tenner og så på Matt. «Den er klok», sa Scott. «Den vet hva du driver med.» Matt løftet geværet og siktet. Hvittann bykset til side og prøvde å gjemme seg bak hytta. «Nå har jeg aldri ...» utbrøt Matt forbløffet. «Du har rett. Den hunden er altfor klok til at vi kan avlive den!»

Kapittel 11

Kjærlighet Hvittann var på vakt. Han ventet fremdeles på straffen. Han så på mennene. Først la de litt kjøtt i snøen, rett ved ham. Han gikk bort til det, men ventet at det var lureri. Men ingenting skjedde. Han spiste mer kjøtt. Så kom en av mennene bort med mer kjøtt i hånda. Hvittann stirret på den. Var dette lureriet? Litt etter litt nærmet han seg mannen, uten å ta blikket fra ham. Til slutt tok han kjøttet og knurret, bare for å vise at han ikke lot seg lure. Mannen begynte å snakke til ham med forsiktig stemme. Da fikk Hvittann en rar følelse, som om et tomrom i ham var i ferd med å fylles. Så kom hånda fram igjen. Da ble han på vakt. Nå kom den nok. Straffen! Men mannen snakket bare videre i samme milde tone. Hvittann ble i tvil. Stemmen var beroligende, men hånda var truende. Han knurret og la ørene bakover. Hånda kom nærmere og nærmere, og så rørte den ved pelsen hans. Han vek unna. Den fulgte etter ham, klappet og strøk ham og klappet ørene hans. «Nå har jeg aldri!» sa Matt og klødde seg i hodet. Hvittann snerret ved lyden av Matts stemme, men han trakk seg ikke unna hånda som klappet ham. Dette var begynnelsen på et nytt liv for Hvittann. For Scott innebar det timevis med hardt arbeid og tålmodighet. For Hvittann var det slutten på et liv i hat. 50

Men det var ikke gjort på én dag. Scott var fast bestemt på å vekke Hvittanns behov for kjærlighet og omtanke. En gang i tiden hadde moren gitt Hvittann dette, men et liv med mye strev og grusomhet hadde gjort ham uvennlig og umulig å bli glad i. Hver dag tok Scott seg god tid til å stryke og klappe ham. Hvittann knurret fremdeles rasende, men Scott la merke til en ny tone – en fornøyd brumming. Litt etter litt begynte Hvittann å stole på Scott. Han påtok seg oppgaven å passe på tingene til sin herre, og så lenge han var der, turte ingen stjele noe fra hytta. Og da Hvittann var klar til å arbeide igjen, tok han over som leder for trekkhundene. Så skjedde det noe skrekkelig. Herren hans forsvant! 52

Han hadde lagt merke til at han pakket sakene sine. Men han hadde ikke forstått hva det ville si. Den natten lå han våken og ventet forgjeves på at herren skulle komme tilbake. Han kunne ikke vite at Scott hadde dratt sørpå for å besøke familien sin. Dagene kom og gikk, men Scott kom ikke tilbake. Hvittann ble syk, så syk at Matt måtte ta ham med inn i hytta. Til slutt skrev Matt et brev til Scott: «Den gamle ulven vil ikke arbeide. Vil ikke spise. Har ikke noe liv igjen i seg. Vil vite hvor du er. Tipper den kommer til å visne hen og krepere.» En kveld satt Matt og leste da han ble forstyrret av et lavt klynk fra Hvittann. Hunden reiste seg og stirret mot døra. Litt etter hørtes fottrinn. Døra gikk opp, og Scott kom inn. «Hvor er ulven?» sa han. Så fikk han se den borte ved peisen. Hvittann hadde ikke løpt fram, men sto og så på og ventet. «Nå har jeg aldri!» utbrøt Matt. «Se – den logrer!» Scott gikk fort gjennom rommet og ropte på hunden sin. Hvittann kom bort til ham. Hunden var utilpass og sjenert, men da den kom nærmere, lyste øynene opp. Scott satte seg på huk. Med ansiktet vendt mot hunden klappen han den, klødde den bak ørene og strøk den over ryggen. Hvittann svarte med en rar, fornøyd knurring. Men ikke bare det. Plutselig stakk den hodet fram og presset det mellom herrens arm og kropp. Der la den seg godt til rette så bare ørene syntes. 53

De to mennene så på hverandre. Scott var blank i øynene. «Så du det?» sa Scott. «Flaks at jeg kunne komme tilbake og bli et par måneder!» Nå som Hvittanns kjære herre var tilbake, frisknet han fort til. Han sprang ut for å hilse på de andre trekkhundene. Nå var han konge igjen! 54

Kapittel 12

Hjemturen Det lå noe i lufta. Hvittann skjønte det. Alle sansene sa at det var en stor endring i vente. «Hører du det?» sa Matt en kveld. Scott lyttet. Gjennom den åpne døra kom det en lavt, anspent piping, en slags hese klynk. Så snuste Hvittann lenge rundt omkring, på leting etter herren for å passe på at han fortsatt var der. «Jeg tror bikkja begynner å fatte mistanke», sa Matt. Scott så bedrøvet på kameraten. «Jeg kan ikke bli værende lenger. Jeg har jo fått ny jobb i California. Hvordan kan jeg passe på en ulvehund der? Det er altfor varmt. Og den ville uansett ha hatet å bo i byen.» Matt så på ham. «Den hunden er glad i deg», sa han. Scott skulte over bordet. «Ikke gi meg dårlig samvittighet nå! Jeg må gjøre det jeg mener er best!» Men Scott var i villrede. Tanken på å måtte dra fra Hvittann var trist, men han visste at en slik hund trengte det åpne, snøkledde landskapet i nord for å trives. Fem– seks ganger ombestemte han seg. Men til slutt bestemte han seg for ikke å ta med hunden. En dag kikket Hvittann inn fra døra til hytta og så herren pakke sakene sine. Det var akkurat som forrige gang! Bortsett fra at denne gangen forsto han hva det betydde. Herren skulle dra sin vei, bort fra ham! 55

Inne i hytta gjorde de to mennene seg klare til å legge seg. «Han har sluttet å spise igjen», sa Matt. «Ikke et knyst til!» sa Scott. Dagen etter ble Hvittann stadig mer urolig. Han nektet å forlate sin herre et eneste øyeblikk, og da Scott gikk inn, stilte han seg ved døråpningen og fulgte med på hver bevegelse. Så bar Scott de to store kofferter og en blikkeske ut av hytta. Det var ikke tvil. Det grusomme var i ferd med å skje. Hvittann fulgte med da to menn kom. De bar koffertene ned bakken mot dampbåtbrygga. Scott ropte på Hvittann. «Stakkars gutt», sa Scott og klødde Hvittanns ører forsiktig. «Jeg må av gårde, gutten min, og da kan ikke du bli med. Få høre deg knurre nå en siste gang. Et siste farvelknurr!»

Men Hvittann ville ikke knurre. Han sendte herren et lengtende, granskende blikk og gjemte hodet mellom herrens arm og kropp. Det tutet i ei skipsfløyte. «Der fløyter båten!» sa Matt. «Du må dra nå. Ellers kommer du for sent!» De to mennene stengte av hytta. Matt låste døra. Innenfra hørtes lave klynk og ul. Scott gned seg i øynene. «Ta godt vare på ham, Matt», sa han. «Skriv og fortell hvordan det går.» «Så klart», svarte Matt. «Men hør på ham, da!» Begge mennene stanset opp. Hvittann ulte slik hunder uler når herren deres dør. Hylet steg og sank i skjelvende fortvilelse. Et hjerteskjærende hyl som lød om og om igjen. 57

Dampbåten var full av passasjerer. Rett ved landgangen sto Scott og tok farvel med Matt. Før Matt gikk i land igjen, tok de hverandre i hånda en siste gang. Men så lot Matt hånda synke. Han stirret på noe bak dem. Scott snudde seg for å se. På dekket på dampbåten satt Hvittann og så lengselsfullt på dem! «Låste du døra?» spurte Scott. «Ja visst», sa Matt. Hvittann sank ned og la ørene bakover. Han var helt desperat. Matt prøve å fange ham for å ta ham med i land, men på et blunk hadde han løpt og gjemt seg blant alle passasjerene. Ikke før Scott ropte på ham, kom han kom bort til dem. Da Scott klappet hunden, la han merke til noe. Han bøyde seg nærmere og så blod på snuten og et ferskt sår mellom øynene. «Vi glemte vinduet!» utbrøt han. «Han har skåret seg stygt. Må ha hoppet rett gjennom ruta. Jeg nekter å tro det!» Det tutet en siste gang i dampbåtfløyta. «Farvel, Matt», sa Scott uten å bry seg noe om det. «Jeg skriver og forteller hvordan det går med hunden.» «Du mener ikke ...» «Jo, det gjør jeg!» sa Scott bestemt. «Jeg tar ham med.» 58

Landgangen ble trukket inn, og dampbåten gled ut fra brygga. Scott vinket et siste farvel til Matt, som hadde gått i land. Så bøyde han seg mot Hvittann. «Knurr litt for meg nå da, din dumme, modige kar!» sa han. Hvittann skjønte at han hadde vunnet. Han knurret fornøyd og gned snuten mot sin kjære herre alt det han var god for.

Forklaringer på ord og uttrykk ulvetispe en hunnulv. instinkt oppførsel som kommer naturlig. gaupe en middels stor villkatt. hi sted der ville dyr bor. hungersnød alvorlig mangel på mat. kjempet som besatt en vill slåsskamp. Grå Bever det var vanlig blant indianerne å gi barna sine dyrenavn. tipier teltene til indianerne, som regel kjegleformet og lagd av dyrehud. hundespann to eller flere hunder som trekker en vogn eller slede.

en utstøtt en som ikke lenger er godtatt av en familie eller en gruppe. stamme flere familier som lever sammen. De var ikke alltid venner med andre stammer. Fort Yukon en by i Alaska i USA. dampbåt en båt som drives med dampkraft. Båten i denne fortellingen seilte oppover Yukon-elva fra kysten av Alaska. Den fraktet mat og forsyninger til Fort Yukon og andre byer, og pels og annet nedover elva, slik at varene kunne selges andre steder. innhegning et inngjerdet område for dyr. kamphund noen lærer opp hunder til å slåss mot andre hunder, og så kan man vedde på hvilken hund som vinner. Nå er hundekamper forbudt i de fleste land. Dawson en by i Canada.

hasardspiller en som spiller spill hvor det ikke nødvendigvis er dyktigheten som avgjør, men tilfeldigheter. bulldog en middels stor hunderase med kort, tykk nakke og tykke, kraftige bein. å visne hen når et menneske eller et dyr blir så lei seg når noen drar sin vei eller dør, at det bare blir svakere og svakere. California en delstat sør i USA, langt unna det iskalde Alaska i nord. landgang en flyttbar bro som passasjerene bruker til å gå om bord i eller av en båt.

Oppgaver 1 Hvor foregår handlingen i denne boka? 2 Hva skjer med søsknene til Hvittann? 3 Hvordan blir Hvittann behandlet når han treffer mennesker for første gang? 4 Hvorfor rømmer han fra indianerlandsbyen og til skogs? 5 Nevn noen forskjeller på Vakre Smith og Scott i måten de behandler Hvittann på. 6 Lag et indianernavn til deg selv. 7 Skriv en anmeldelse av boka. Få med noe om hvem den passer for, hva du likte og eventuelt ikke likte, og gi til slutt terningkast.