Kjære deg som en gang i framtiden skal bli læreren min

Du kjenner meg ikke ennå. Men en dag skal vi møtes. En dag skal jeg plutselig stå der foran deg. Det kommer til å være seinsommer og varmt og første skoledag i første klasse, og skolegården vil være fylt opp av foreldre, lærere og nye elever.

Det vil nok ta en stund før du legger merke til meg. Det er så mange barn og foreldre du skal møte og hilse på denne aller første skoledagen, og jeg står ennå litt bortgjemt. Jeg liker ikke å stikke meg fram og være synlig. Men du er veldig synlig for meg. Jeg vokter deg allerede med blikket. Jeg følger alle bevegelsene dine. Jeg zoomer inn på deg, legger merke til alle detaljene ved deg: hvordan du ser ut, hvordan du går, hva du har på deg, og hvordan du oppfører deg i kroppen og snakker.

Det er min tur til å gå fram og hilse på deg. Du setter deg litt på huk, tar meg i hånden og forsøker å møte blikket mitt. Jeg ser ned i bakken, for jeg vil helst ikke se deg i øynene ennå. Ikke før jeg vet om du er til å stole på. Jeg har nemlig en innebygd radar som er innstilt på fare, og før jeg kjenner deg ordentlig, utgjør du en fare. For jeg stoler ikke på voksne. Ikke på noen.

Kjære deg som skal bli læreren min. Det er noe du må vite om meg, selv om jeg aldri kommer til å fortelle deg det. Jeg kommer ikke til å si noe med ordene mine, ikke engang med tårene mine, men kanskje jeg forteller deg det med kroppen min. I alle fall etter hvert, når vi er blitt bedre kjent. Et drag i ansiktet mitt får deg til å tenke at det er noe med det barnet som du ikke klarer å sette ord på og finne ut av.

Kjære deg som skal bli læreren min. Det er noe jeg må fortelle deg. Jeg lengter etter å fortelle deg det, men så klarer jeg det ikke likevel. Det er noe som er så hemmelig og stygt at det uansett aldri vil gå å fortelle deg det, men jeg vil så gjerne likevel.

Noen dager vil jeg synes, og noen dager vil jeg ikke synes. Noen dager vil jeg at du skal legge merke til meg og snakke med meg, og andre dager vil jeg helst bare bli borte. Noen dager vil jeg at du skal spørre. Andre dager vil jeg helst bare glemme alt sammen. Jeg skjønner at akkurat det er forvirrende. Jeg vil at du skal vite at jeg innerst inne lengter etter en voksen som kan ta vare på meg. Jeg trenger en som spør om jeg har med matpakke eller har varme nok klær. Jeg trenger en som sier «Hvordan går det med deg i dag? Har det skjedd noe? Du virker så lei deg». Jeg trenger en som kanskje stryker meg over håret og sier fine ting til meg og forteller meg at jeg er god nok og flink nok, sånn som jeg er.

Samtidig er jeg redd for voksne. Det er det som er så vanskelig. Voksne har så store kropper. Voksne har kropper som kan være farlige. De voksne kroppene er farlige fordi de er store og voldsomme og sinte og får meg til å føle meg redd og usynlig og verdiløs. De voksne kroppene får meg til å føle meg som ingen. Derfor er jeg også av og til redd for deg, selv om jeg innerst inne vet at akkurat du er snill. Etter hvert vil jeg stole mer på deg, men jeg må fortsatt ha deg på avstand. Jeg håper du forstår det.

Ikke bli så sint på meg. Ikke bli sint når jeg sier dumme ting og gjør dumme ting. Jeg beundrer deg. Det er ingen andre voksne jeg ser sånn opp til som deg. Du kan alt. Du er jo tross alt lærer. Du skriver så fint. Du synger så fint. Du forteller så mange morsomme historier. Du er opptatt av at alle skal være venner. Du er opptatt av at ingen har lov til å være slemme, og du sier at ingen skal slå hverandre. Du sier at voksne skal være snille mot barn. Alltid. Du får meg til å ville bli som deg.

Det er noe annet jeg må fortelle deg. Jeg vil at du skal ta mitt parti. Jeg vil at du skal være på min side. Jeg vil at du skal tro på meg. Jeg vil at du skal fortelle meg at du vet at det finnes farlige voksne. Du må vite at alt jeg forteller, er sant. Jeg skjønner at du kanskje er på parti med de voksne, fordi du er jo voksen selv, men du må skjønne at jeg ikke juger eller er vrang bare for å være det. Du må forstå at det ikke er meg det er noe feil med, ikke egentlig, selv om de andre voksne sier at alt er feil med den ungen, og jeg har begynt å tro på det selv. Jeg tror på de voksne som forteller meg at alt ved meg er feil. Jeg vil at du skal skjønne at selv om alt ser fint ut på utsiden, så er det ikke sånn inni meg.

Kjære deg som en gang i framtiden skal bli læreren min. Det kommer til å gå mange år. Dager og uker og år sammen i klasserommet, og en dag skal vi ta farvel. Men en vårdag etter at jeg har blitt voksen, skal vi møtes igjen tilfeldig på gaten. Jeg kommer kanskje til å rope navnet ditt etter deg. Du kommer til å stoppe opp og snu deg, og da legger du merke til meg. Du ser at noe er annerledes, for jeg møter faktisk blikket ditt denne gangen, og det slår deg at det har jeg ikke gjort før. Du ser på meg og tenker på hvor gammel du må ha blitt selv, for nå står jeg jo der i min voksne kropp. Jeg sier til deg at du er helt lik som før, og jeg mener det. Du er lik fordi du har det samme kroppsspråket, og du er like trygg og rolig, akkurat sånn jeg kjenner deg fra skolen.

Og så forteller jeg deg det jeg alltid har hatt lyst til å si. Jeg sier at jeg ikke hadde det bra som barn, selv om du allerede vet det, for du tok ansvar for meg. Du fikk aldri vite alt om meg, men du gjorde meg tryggere likevel. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det, men på en kronglete måte, og fortsatt uten å gråte, og med pusten holdt hardt fast i halsen, klarer jeg å takke deg for at du så meg og forsøkte å forstå meg. Det er så mange andre voksne som ikke gjorde det. Jeg klandrer ikke de andre voksne, for nå er jeg voksen selv, og jeg vet hvor lett det er å overse og å ikke orke og ha det travelt og ha store utfordringer i sitt eget liv. Jeg tror vi mennesker gjør det beste vi kan. I alle fall som regel. Men likevel. Du! Du gjorde en forskjell i livet mitt, og jeg vil så gjerne at du skal vite at jeg er evig takknemmelig for akkurat det.

Etterpå forteller jeg deg noe annet. Jeg forteller at jeg har blitt lærer, sånn som deg. At jeg jobber på en lærerhøgskole, for du sa jo en gang at jeg hadde talent, og jeg stolte selvsagt på deg. «Jeg skal skrive om deg», sier jeg. «Jeg skal skrive noe fint, og så skal jeg lese det opp for dem som skal bli lærere i framtiden. Kanskje det til og med kommer på trykk i en bok». Da ler du og gir meg en klem. Og kanskje ses vi aldri igjen etter dette, men jeg går hjem og skriver den teksten om deg som jeg lovte deg at jeg skulle skrive. Jeg avslutter den sånn som dette:

Kjære deg som en gang i framtiden skal se tilbake på livet ditt som lærer. Jeg skjønner noe som jeg ikke skjønte før jeg ble kjent med deg. Du hadde bestemt deg. Allerede før den første skoledagen, da jeg var redd og liten og møtte deg for aller første gang, så hadde du bestemt deg for hva slags voksen du ville være. Av og til er du kanskje usikker på om du gjorde nok, om du strakk til, om du i det hele tatt er et godt menneske, men jeg, jeg er ikke i tvil. Ikke et sekund. Takk for at du ville være en som så. Du er fantastisk!

Av Maja Michelsen