Et britisk verdenssystem?

Storbritannias maktutøvelse istedenfor – eller parallelt med – direkte kolonisering utover på 1800-tallet. Dersom det var mulig å skaffe seg økonomiske gevinster uten å betale for erobring og administrasjon, var dette naturligvis å foretrekke. Ofte var det nok å gå i allianse med lokale eliter, men iblant måtte kanonbåter eller andre former for press til for å åpne grensene, det vil si frihandel under tvang. Den klassiske litteraturen er nå supplert med et nytt standardverk: Imperialism and the developing world (Kohli 2020).

Den tidligste litteraturen om uformell imperialisme var viet Storbritannias forhold til latinamerikanske stater etter frigjøringen på 1820-tallet, som innebar slutten på kolonimaktenes merkantilistiske favorisering av egne handels- og næringsinteresser. Verken britiske regjeringer eller finanskapitalistiske interesser i City i London la skjul på at Latin-Amerika nå kunne bli «deres», slik utenriksminister Georg Canning selv formulerte det i sin doktrine fra 1824. Argentina er den av de nye statene som gjerne holdes fram for å belyse den uformelle utgaven av imperialisme. Det skyldes ikke minst at landets nye myndigheter nå gjennomførte en offensiv mot urbefolkninger på de store slettene i innlandet, som gjennom «lønnsom masseutrydding» ble fordrevet til fordel for hveteproduksjon og kvegdrift (Kohli 2020:85). Bare mellom 1825 og 1835 ble landbrukseksporten nesten tredoblet, men det var først med raske skip med kjøleanlegg fra 1870-tallet at britiske kjøkkenbord kunne bugne av argentinske varer.

Det nye landbruket som var dominert av den politiske eliten var avhengig av at jernbaner og havner ble bygd ut. I praksis betydde det import av britisk utstyr finansiert med lån fra britiske storbanker. Den argentinske staten garanterte for tilbakebetaling og en avtalt minstefortjeneste for bankene, og en god del av inntektene forsvant derfor ut i form av renter og avdrag. Både eksport og import ble for det meste fraktet på britiske skip, samtidig som finanskonserner tjente stort på forsikringer, utlån og manipulering av valutakursene. Ikke uten grunn vies Argentina stor plass i hovedverket om britisk finansimperialisme (Cain og Hopkins: 2015). Mens overklassen i Europa og USA for det meste investerte i hjemlig industri, styrket det jordeiende aristokratiet i Argentina sin stilling i et nærmest symbiotisk forhold til utenlandske banker og handelsselskaper. Det var ikke uten risiko, i 1890 holdt