1 Den nye imperialismens røtter

KAPITTEL 1

Den nye imperialismens røtter

I dag er vi vant til å tenke på verden som et system av stater, rundt 200 totalt, som alle har eget flagg, egen nasjonalsang, eget statsoverhode og en plass i FNs hovedforsamling. Nær to tredeler av disse statene har vært kolonisert i kortere eller lengre perioder, men ingen av disse har fast plass i Sikkerhetsrådet. Folkerettslig suverenitet og forbud mot okkupasjon har blitt internasjonale normer, selv om de ikke alltid følges. Menneskerettigheter anses som universelle, og kolonisystemet ble gjort til en internasjonal forbrytelse gjennom FN-erklæringen fra 1960 om alle lands rett til selvbestemmelse.

Det «normale» før nasjonalstatenes tidsalder har vært å leve i imperier, være underlagt en fremmed makt eller holde til i samfunn uten klar territorial avgrensning, slik Jane Burbank og Frederick Cooper minner oss på i det monumentale verket Empires in world history (2011). Det gjør det naturlig å starte med definisjoner og begreper, vel vitende om at de ofte kan innebære intellektuelle innsnevringer og strid mellom ulike fagdisipliner. Noen ganger er begreper tidløse og abstrakte, men i denne boka legges det mest vekt på det som har teoretisk og praktisk anvendelse mellom 1870 og 1920. Det betyr at det i all hovedsak er tale om oversjøisk ekspansjon til andre verdensdeler, som oftest med utspring i en europeisk industristat. Vekselvis vil det også bli brukt ordpar som sentrum/periferi og hersker/undersåtter. I denne perioden er det dessuten naturlig å tale om et globalt system, der stormaktene både er rivaler og opptrer samlet i form av en kollektiv imperialisme.

Vi finner mange av de generelle egenskapene ved imperier allerede i de babylonske, egyptiske, kinesiske, greske og romerske sivilisasjonene: De bygger på utvidelsen av makt fra et opprinnelig kjerneområde, som

oftest med militærmakt, og knytter sammen mennesker med forskjellig historie, kultur, språk, etnisk bakgrunn og religiøs tro. Men ettersom tap av suverenitet eller selvstendighet er et fellestrekk, er det verken tale om likeverdige forbindelser eller åpne «kulturmøter». Det vanligste er isteden varierende grad av politisk sentralisering, militær underordning, rettslig umyndiggjøring og utnytting av mennesker og naturressurser. Her kan opprinnelsen til ordet imperialisme komme oss til hjelp; på latin betyr imperium ganske enkelt kommando, autoritet eller styre, mens imperator er det samme som keiser. Iblant ble det tenkt grandiose tanker om herredømme over hele verden eller om religiøs universalisme, slik som i Romerriket etter keiser Konstantin.

Historisk har et imperium gjerne vært noe både makthavere og folk flest i metropolene har omtalt med en viss begeistret selvforståelse. I 1877 erklærte dronning Victoria seg som keiserinne (eller imperator) av India, men ikke som imperialist. Det er et ord med en mer negativ klang, og brukes gjerne av kritikere, eller «anti-imperialister». Imperialisme er derfor mer enn et historisk fenomen; det kan også betegne en ideologisk retning. Det minner litt om begrepene rase og nasjon, som også kan bli til rasisme og nasjonalisme som tankeretning.

Midtveis på 1800-tallet ble begrepet for eksempel brukt om keiser Napoleons 3.s gjenoppliving av franske imperiedrømmer, og på samme tid advarte mange i Storbritannia mot imperialistiske eventyr som kostet både penger og (egne) menneskeliv. I neste kapittel skal vi se hvorfor og hvordan dette ble grunnleggende endret.

Stater, nasjonalstater og det globale statssystemet er ingen enkle enheter å forholde seg til, men heldigvis er det nå kommet på norsk ny litteratur som gir oversikt og innsikt.1Mens en nasjonalstat vanligvis er tuftet på et historisk – eller forestilt – fellesskap, der de forskjellige etniske og språklige gruppene i alle fall på papiret har like rettigheter, er det hierarkisk rangering og favorisering av de herskende klassenes kultur og religion som særkjenner imperier. Det er med andre ord tale om det statsvitere kaller horisontal integrasjon, der båndene går til land i periferien, som selv ikke har noen direkte forbindelser seg imellom. Derfor har de også så vanskelig for å organisere seg kollektivt mot makten i sentrum. Det handler ikke bare om å erobre, men om å konsolidere

1 Østerud 2018; 2021.