KAPITTEL 1
Den nye imperialismens røtter
I dag er vi vant til å tenke på verden som et system av stater, rundt 200 totalt, som alle har eget flagg, egen nasjonalsang, eget statsoverhode og en plass i FNs hovedforsamling. Nær to tredeler av disse statene har vært kolonisert i kortere eller lengre perioder, men ingen av disse har fast plass i Sikkerhetsrådet. Folkerettslig suverenitet og forbud mot okkupasjon har blitt internasjonale normer, selv om de ikke alltid følges. Menneskerettigheter anses som universelle, og kolonisystemet ble gjort til en internasjonal forbrytelse gjennom FN-erklæringen fra 1960 om alle lands rett til selvbestemmelse. Det «normale» før nasjonalstatenes tidsalder har vært å leve i imperier, være underlagt en fremmed makt eller holde til i samfunn uten klar territorial avgrensning, slik Jane Burbank og Frederick Cooper minner oss på i det monumentale verket Empires in world history (2011). Det gjør det naturlig å starte med definisjoner og begreper, vel vitende om at de ofte kan innebære intellektuelle innsnevringer og strid mellom ulike fagdisipliner. Noen ganger er begreper tidløse og abstrakte, men i denne boka legges det mest vekt på det som har teoretisk og praktisk anvendelse mellom 1870 og 1920. Det betyr at det i all hovedsak er tale om oversjøisk ekspansjon til andre verdensdeler, som oftest med utspring i en europeisk industristat. Vekselvis vil det også bli brukt ordpar som sentrum/periferi og hersker/undersåtter. I denne perioden er det dessuten naturlig å tale om et globalt system, der stormaktene både er rivaler og opptrer samlet i form av en kollektiv imperialisme. Vi finner mange av de generelle egenskapene ved imperier allerede i de babylonske, egyptiske, kinesiske, greske og romerske sivilisasjonene: De bygger på utvidelsen av makt fra et opprinnelig kjerneområde, som 15
