Maktubalanse

preget av tillit og god kontakt, vil det være langt lettere også å snakke med dem om utfordrende temaer enn om relasjonen er usikker eller dårlig. Det vil også gjøre det enklere for foreldrene å ta kontakt hvis det er noe de har behov for å ta opp. Er relasjonen dårlig, vil partene lett holde avstand til hverandre. Alle samtaler har én relasjonell og én innholdsmessig dimensjon. Hvis den relasjonelle dimensjonen er på plass, er det mye enklere å forholde seg til den innholdsmessige. Mange potensielt vanskelige foreldresamtaler kan bli til gode dialoger dersom det allerede er etablert god kontakt mellom partene. Alle som jobber med barn, trenger derfor å ha et sett strategier som bidrar til å fremme god kontakt og godt samarbeid med foreldrene fra første stund.

Tidligere var relasjonen mellom fagpersoner og foreldre vertikale relasjoner der fagpersonen var definert som den som var ekspert. I dag snakker vi om horisontale relasjoner der partene er likeverdige fordi begge parter har noe viktig å bidra med. Foreldrene har unik kunnskap om seg og barnet sitt, mens fagpersonen har profesjonskunnskap og kunnskap om sitt arbeidssted. I disse vertikale relasjonene vil partene gjensidig påvirke hverandre. Selv om både du som fagperson og foreldrene vil påvirke hvordan en samarbeidsrelasjon utvikler seg, er det alltid den profesjonelle aktøren som har hovedansvar for å få samarbeidet til å fungere. Det vil per definisjon være maktubalanse mellom en fagperson og foreldre, selv i horisontale relasjoner, noe du alltid bør være bevisst på. Det ligger i yrkesrollen at det er fagpersonen som må legge til rette for kontakt, åpenhet, tillit og dialog, uavhengig av hva foreldrenes bidrag inn i samarbeidsrelasjonen vil være. Det er også du som fagpersonen som må ta ansvar for å forsøke å reparere brudd i kontakten og løse eventuelle konflikter. I kraft av maktubalansen følger det med et etisk ansvar