Samarbeid og samtaler

ret slått fast i henholdsvis Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (Utdanningsdirektoratet, 2017) og Læreplanverket (Utdanningsdirektoratet, 2020). De ansatte skal på ulike måter legge til rette for foreldremedvirkning selv om dette til tider kan være en kompleks og vanskelig oppgave. Det er derfor et viktig lederansvar å sørge for at foreldresamarbeid settes på dagsordenen og blir en del av den kollektive fagkompetansen blant ansatte. For foreldrene vil det bety mye at de møter felles praksis for foreldresamarbeidet, ikke at enkeltansatte utøver dette svært ulikt.

I internasjonal litteratur om foreldresamarbeid har det vært vanlig å dele samarbeidet inn i seks typer samarbeidspraksiser (Epstein mfl., 2018): 1) aktiviteter (f.eks. samtaler) som fremmer foreldrenes kunnskap om barns utvikling, 2) ulike former for kommunikasjon, 3) foreldrenes deltagelse i frivillige aktiviteter i barnehage og skole, 4) støtte til foreldrene i forbindelse med å støtte barnet, 5) foreldrenes deltagelse i beslutningsprosesser i barnehage og skole og 6) samarbeid på kommunalt nivå om å støtte barn, foreldre og barnehage/skole. Epsteins samarbeidsmodell ble sin tid utviklet for skole–hjem-samarbeid, men den brukes også i barnehageforskning. Mange forskere har laget tilpassede modeller for foreldresamarbeid basert på denne modellen. I vår sammenheng er modellen interessant for å belyse at foreldresamarbeid foregår på mange ulike nivåer, og at samtaler i ulike former er en seltral del av foreldresamarbeidet.

En samtale om utfordringer knyttet til barnet eller familien vil sjelden være den første samtalen som du som fagperson har med foreldrene. De fleste fagpersoner vil ha mange muligheter til å bli kjent, etablere tillit og på andre måter legge et grunnlag for en god samarbeidsrelasjon med foreldrene i forkant av en samtale om et utfordrende tema. Dersom du har en positiv relasjon til foreldrene