Einar Duenger Bøhn
Kunsten å tenke sammen
Elementær logisk tenkning
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024
ISBN 978-82-02-64610-3
1. utgave, 1. opplag 2024
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Gisle Vagstein | deTuria design
Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2024
www.cda.no
akademisk@cappelendamm.no
Innledning
Sannhetssøken
Jeg er genuint nysgjerrig på hvordan barna mine egentlig har det. Jeg vil vite sannheten, ikke bare hva de sier, eller det som behager meg. Har de det egentlig bra? Det er det jeg lurer på.
Jeg er også mer generelt nysgjerrig på hva virkeligheten egentlig består i. Hva er den egentlig laget av? Hva er det som ligger til grunn for virkeligheten? Jeg vil vite sannheten om akkurat det. Jeg vil ikke bare tro noe som gjør livet mitt enklere. Jeg vil vite sannheten. Jeg tror ikke jeg noen gang vil komme frem til et endelig svar som gjør at jeg slår meg til ro, men jeg tror det må finnes et endelig svar om hva virkeligheten egentlig består i, for jeg forstår ikke hva det motsatte skulle bety, at det ikke finnes noe svar om hva virkeligheten egentlig består i. Med andre ord, jeg tror det finnes et svar på hva virkeligheten egentlig består i, og jeg tror jeg i prinsippet kan finne frem til det svaret, men jeg tror ikke jeg noen gang vil vite om jeg har funnet frem til det svaret.
Jeg er nok ikke alene om en slik nysgjerrighet. Vi mennesker søker sannhet. Hvis sannheten er vanskelig, kan vi av og til late som den ikke finnes, men innerst inne lurer vi allikevel på hva sannheten egentlig er. Vi er alle i en eller annen grad drevet av en nysgjerrighet rettet mot hvordan virkeligheten egentlig er.
Det at vi søker sannhet, betyr ikke at det alltid finnes en sannhet, eller at ethvert spørsmål har et klart svar. Av og til er det nok bare uklart hva sannheten eller svaret er. I noen situasjoner kan
det være genuint uklart, ja, rett og slett ikke noe svar på om man for eksempel bør lyve for å skåne noen, for eksempel overfor barn i krisetilfeller, eller overfor partneren din på dødsleiet. I andre tilfeller kan sannheten være avhengig av perspektivet vi inntar. Bare tenk på spørsmålet om hvor grensa mellom Norge og Sverige går. Når du kjører via Svinesund, så krysser du en grense som tar deg over til Sverige. Grensa er klart og tydelig markert på veien, og ingen lurer egentlig på hvor den grensa går. Jeg husker til og med at jeg som barn en gang sto og hoppet frem og tilbake over den grensa, og dermed hoppet frem og tilbake mellom Norge og Sverige. Jeg syntes det var veldig gøy (jeg synes det egentlig fortsatt, for å være helt ærlig …). Men hvis vi tok frem en linjal og beveget oss ned på millimeternivå, så er det rett og slett ikke noe svar på hvor grensa mellom Norge og Sverige egentlig går. Sannheten om hvor grensa går, er kun gitt ut fra et nyttig perspektiv, som ikke gjelder på millimeternivå.
Hva er sannhet? Jeg liker å tenke på sannhet som virkeligheten selv. Sannheten om virkeligheten er slik virkeligheten er. Sannheten er med andre ord bare virkeligheten. Vi mennesker prøver ofte å beskrive den sannheten (virkeligheten) i ord, og da er beskrivelsen vår sann i den grad den stemmer overens med virkeligheten. Påstanden om at jorda er rund, er for eksempel sann i den grad den stemmer med den faktiske formen på jorda. For de fleste praktiske formål er jorda rund (heller enn for eksempel flat), men igjen er det slik at hvis vi går ned på et mer detaljert nivå, så er jorda fort litt mer oval enn rund, og på et enda mer detaljert nivå er den ingen av delene (heller ikke flat!), da den har både fjell og daler på overflaten. Mange påstander er sanne, men i grader og avhengig av perspektiv. Kanskje er det også noen påstander som bare er helt absolutt sanne, uavhengig av grader og perspektiver, men det overlater jeg til leseren å tenke mer på (tenk for eksempel på påstanden om at jeg eksisterer, eller påstanden om at for enhver x, så er det slik at x = x: Er de absolutt sanne?).
Men gitt at vi mennesker er drevet av en genuin sannhetssøken på mange forskjellige områder og nivåer, slik jeg påstår, hvordan søker vi best sannheten?
Jeg tror vi søker den best gjennom en god diskusjon med andre. Det er rett og slett lettere å finne sannheten i en diskusjon med andre enn alene. Det må selvfølgelig ikke alltid være slik, men det er stort sett slik. Noen ganger kan man innse en sannhet først når man får fred og ro til å tenke over saken alene, for eksempel hvordan du selv har det, men som regel trengs det tilbakemeldinger fra andre om det du tenker på, slik at det belyses fra flere sider. Det er lett å låse seg i et tankesett når man ikke har andre til å kommentere på det. Å lytte til andre (som ikke bare inkluderer samtaler, men også for eksempel å lese en bok skrevet av andre) er også en fin måte å skaffe seg informasjon på. Den beste overordnede formen for sannhetssøken skjer med andre ord i omgang med andre.
Jeg vil faktisk gå så langt som å hevde at vi mennesker tenker generelt best i samhandling med andre. Ofte kan det være lurt å trekke seg litt tilbake for å tenke i fred og ro, men da handler det egentlig om å få fred og ro til å bearbeide den informasjonen vi har fått fra omverden og andre, det handler ikke om at vi faktisk tenker best helt alene. Vi trenger hverandre for å sette i gang tankeprosesser, og for å korrigere hverandres tankeprosesser som allerede er satt i gang.
Noen filosofer, for eksempel Ludwig Wittgenstein (1889–1951), har faktisk gått så langt som å hevde at det å tenke helt alene, i et sosialt vakuum, er umulig.1 Jeg tror han har helt rett. Å tenke er i bunn og grunn et sosialt fenomen, som krever initiering og korrigering av hverandre. For å si det på en litt annen måte tenker vi mennesker
1 Dette kommer etter min mening frem i hans bok Filosofiske undersøkelser når han diskuterer det som senere har blitt kjent som privatspråkargumentet (se spesielt § 202).
gjennom språk, og språk er sosiale fenomener som krever samspill og gjensidig korrigering for å fungere.
Jeg hopper selvfølgelig bukk over mange nyanser her, men poenget er at hvis du søker sannheten om noe, som jeg tror vi alle gjør i bunn og grunn, så lønner det seg å snakke med andre om hva du tenker om saken. Det er litt som å gå rundt i et mørkt rom med en lommelykt. Du kan peke den i forskjellige retninger og lyse opp mange forskjellige ting, men hvis dere er mange, med mange lommelykter, så ser alle enda litt bedre. Flere ting blir belyst fra flere sider. Det optimale er hvis det i tillegg finnes noen enkle kjøreregler for hvor og hvordan alle skal bruke lommelykten. Da kan man mer systematisk få belyst de fleste sider i rommet, og slik bedre se hvordan tingene i rommet egentlig er.
Det er det denne boken skal handle om, en del elementære emner innen kunsten å tenke. Hva er en god diskusjon? En god diskusjon inneholder gode argumenter, men hva er et godt argument? En god diskusjon inneholder også god kritikk, men hva er god kritikk? Med andre ord, hvordan kan vi mer systematisk få belyst de fleste sider i det mørke rommet vi kaller virkeligheten, og slik bedre se hvordan tingene i dette rommet egentlig er?
Et par ting må sies før vi setter i gang. For det første, spørsmålet om hva en god diskusjon er, har noen mer retoriske sider ved seg som jeg ikke skal gå inn på. Jeg er for eksempel ikke opptatt av hvordan man skal føre seg i en diskusjon for å «vinne debatten». Det er stor forskjell på å vinne debatten og å føre en god diskusjon. Det er ikke alltid den som vinner debatten, som fører den beste diskusjonen. Det er heller ikke alltid den som vinner debatten, som er nærmest sannheten. Det vet vi for eksempel fra mange politiske diskusjoner. Jeg er heller opptatt av noen grunnleggende prinsipper for en god diskusjon med tanke på å nærme seg sannheten om det som diskuteres. Jeg er ikke opptatt av å vinne noe som helst annet enn sannheten vi søker om noe.
For det andre, jeg sa tidligere at en god diskusjon er beste vei til sannheten, men spørsmålet om hvordan vi best søker sannhet, har flere spesifikke sider som jeg ikke skal diskutere i denne boken. Vitenskapelige metoder som innebærer kontrollerte eksperimenter, er ofte den beste måten å søke sannheten på, men dette er ikke en bok om spesifikke slike metoder, eller vitenskapsfilosofi mer generelt. Denne boken hever blikket litt og ser på begrepene om en god diskusjon, et godt argument, og en god kritikk på et mer generelt nivå. Alle vitenskapelige metoder og tankesett er nemlig like avhengig av en god diskusjon, gode argumenter og god kritikk som all annen tenkning som søker sannhet. Som vi skal se senere, så er det ingen vesensforskjell på god hverdagslig og god vitenskapelig tenkning.
Det denne boken handler om, er derfor akkurat like viktig for vitenskapelig som mer hverdagslig tenkning. Vi hever derfor blikket og ser hva all god tenkning har til felles, nemlig en god diskusjon, som innebærer god argumentasjon og god kritikk.
Jeg har tenkt mye på tittelen på denne boken. Jeg vurderte å kalle boken Kunsten å diskutere, men da burde jeg ha fokusert mer på retoriske virkemidler enn det jeg gjør. Jeg vurderte også å kalle den Kunsten å argumentere, men da burde jeg ha fokusert enda mer på logiske former enn det jeg gjør. Jeg vurderte også å kalle den elementær logisk tenkning, som en liten hyllest til Arne Næss sin klassiker En del elementære logiske emner, men da burde jeg ha fokusert mer på logikk, selv om Arne Næss selv ikke gjorde det.
Jeg har endt opp med å kalle den for Kunsten å tenke sammen, mest på grunn av lommelyktanalogien min, som jeg er litt stolt av. Ut fra denne tittelen burde jeg nok ha fokusert mer på det sosiale aspektet mellom mennesker enn det jeg gjør, men man kan ikke gjøre alt her i verden. Jeg syntes uansett tittelen er passende nok, om ikke innholdet utfyller den helt. Veien til å tenke sammen går gjennom en god diskusjon, og en god diskusjon inneholder både gode argumenter og god kritikk, og det er bare slik vi kan og bør nærme
oss sannheten om hva og hvordan virkeligheten egentlig er; det er til syvende og sist det vi er opptatt av.
Boken består for øvrig av tre hoveddeler. Første del handler om hva som utgjør en god diskusjon, andre del handler om hva som utgjør god argumentasjon, og tredje del handler om hva som utgjør god kritikk. Men merk at alle tre handler egentlig om hva som utgjør en god diskusjon, som igjen utgjør veien å tenke sammen på, som igjen utgjør den beste måten å tenke på, med det formål å forstå virkeligheten litt bedre. Det er grunnen til at boken heter Kunsten å tenke sammen.
Kapittel 1
Kunsten å diskutere
Hva er egentlig en diskusjon?
Ordet «diskusjon» kommer av latinske discutere, som opprinnelig betyr noe i retning av å slå i stykker. Å diskutere betyr i dag noe i retning av å undersøke noe sammen med andre, i en slags meningsutveksling. Setter vi dette litt sammen, får vi et bilde av en diskusjon som en form for meningsutveksling med det formål å undersøke en sak ved å slå den i stykker for å se hva den egentlig inneholder bak fasaden. Ved å bygge litt videre på dette får vi et bilde av en diskusjon som en meningsutveksling i form av en dialog med det formål å forbedre vår felles forståelse av en sak.
Merk at poenget med en diskusjon ikke alltid er å komme frem til en endelig sannhet om en sak, men heller å fremme vår felles forståelse av saken, ja, rett og slett belyse den på flest og best mulige måter. En diskusjon må nemlig være åpen for at det kanskje ikke finnes et endelig svar å komme frem til. Men som sagt i innledningen, hvis vi er flere som lyser sammen, så ser vi mer av virkelighetens rom enn hvis vi bare lyser alene.
I praksis kan selvfølgelig en diskusjon tjene mange formål. Ofte handler det om å bare bli litt bedre kjent med hverandre fremfor å fremme vår felles forståelse av det som diskuteres. Vi kan for eksempel gå på et stevnemøte og sitte og diskutere kunst uten at formålet med den diskusjonen egentlig er å komme frem til en bedre forstå-
else av kunst. Det handler mer om bare å bli litt bedre kjent med hverandre: sjekke om vi liker hverandre.
I en læringssammenheng, eller når jeg diskuterer mer filosofiske temaer med barna mine, kan en diskusjon, for eksempel om hva som utgjør et godt argument, handle om å få dem til å innse sider ved saken selv, uten at det nødvendigvis skal fremme vår felles forståelse av saken. Men vi bør kanskje kalle slike tilfeller for en samtale? For det er vel det vi gjør da, taler sammen?
Men uansett hva de forskjellige formålene med en diskusjon i praksis av og til måtte være, så er det allikevel et ideal for en god diskusjon at det innebærer en form for meningsutveksling som søker å fremme alle deltakeres forståelse av saken. Selv i en læringssammenheng er kanskje idealet en meningsutveksling alle får noe ut av?
En god diskusjon er en diskusjon som nærmer seg idealet for hva den er ment å være, noe som sagt vil si en meningsutveksling i form av en dialog om en sak med det formål å forbedre vår felles forståelse av saken. Hvis vi for eksempel skal diskutere om det er moralsk ok for et land å ha dødsstraff, om det er moralsk ok i et samfunn å tillate abort etter uke 16 i et svangerskap, om visse minoriteter bør ha visse særrettigheter, om det finnes to eller flere kjønn, om klassisk figurativ kunst er overlegen all annen kunst, om Norge var en nasjon før 1905, om vi bør skaffe oss hund eller katt, eller om jorda er rund eller flat, så er diskusjonen god hvis og bare hvis den på en god måte nærmer seg idealet, nemlig å fremme vår forståelse av saken. Hvis diskusjonen derimot egentlig handler om å imponere andre, vinne over andre, eller hevde seg selv overfor andre, så er det ingen god diskusjon. Man kan godt få mye ut av en slik meningsutveksling, og på mange måter lære mye av det, men det er allikevel ikke en god diskusjon. Det er da i stedet noe annet enn en diskusjon som først og fremst foregår.
Det finnes noen enkle kjøreregler for en god diskusjon. I bunn og grunn handler det om tre hovedregler, som samsvarer med denne
bokens tre hoveddeler. For det første, saklighet, som handler om å holde seg til saken som diskuteres. For det andre, argumentasjon, som handler om å gi grunnene for det vi mener. Og for det tredje, kritikk, som handler om å se de mulige slagsidene med det vi mener. Summen av disse tre fremmer den gode diskusjonen, som fremmer den gode tenkningen.
Andre og tredje hovedregel skal vi se på i henholdsvis andre og tredje del av denne boken. I denne første delen skal vi se på den første hovedregelen, nemlig saklighet.
Hva betyr det å være saklig?
Det betyr selvfølgelig, som sagt, å holde seg til saken. Det er nyttig å begynne med å reflektere litt rundt hva saken vi skal holde oss til, egentlig er.
Hva er en sak?
En sak kan være alt fra et løst tema til noen løst forbundne påstander til en bestemt og konkret påstand.
Et løst tema kan for eksempel være kunst. Vi kan ha en diskusjon gående omkring kunst, kanskje bare med et vagt formål om å oppnå en litt bedre forståelse av kunst som sådan. En slik diskusjon kan svinge innom både det ene og det andre innen kunst, men fortsatt være saklig i den forstand at den holder seg til temaet kunst.
Noen løst forbundne påstander kan for eksempel være hva som utgjør klassisk kunst, hva som utgjør god kunst, og om klassisk kunst er den beste formen for kunst. En slik diskusjon kan svinge innom og frem og tilbake mellom disse tre påstandene, men fortsatt være saklig i den forstand at den holder seg til disse tre løst forbundne påstandene.
En bestemt og konkret påstand kan for eksempel være at klassisk figurativ kunst er en overlegen form for kunst. En slik diskusjon må da, for å være saklig, holde seg til den påstanden, hva den betyr, hvorfor vi skal tro at den er sann, og om den faktisk er sann.