Missiologi i dag: Krise og reorientering

Historiske studier av misjonsarbeid, særlig studier av vestlige kirkers og misjonsorganisasjoners arbeid i det såkalte globale sør, har vært en viktig del av missiologien. Misjonshistorie har tradisjonelt vært av interesse for kirkehistorikere tilknyttet teologiske fakulteter, men i nyere tid har interessen for fenomenet misjon vært økende også blant andre historikere. Nyere perspektiver og tilnærminger som transnasjonalisme og en understrekning av kristendommens polysentriske karakter har fått større vekt.

Spørsmål av mer praktisk teologisk art, altså teologisk refleksjon over misjon som praksis, har også vært sentralt innen missiologien. Studiet av misjonsstrategi og misjonsmetoder har tradisjonelt vært en del av denne refleksjonen.

På bakgrunn av disse ulike tilnærmingene sier det seg nesten selv at faget ikke har en typisk metodologisk tilnærming. Missiologien er typisk tverrfaglig og bruker ulike teoretiske perspektiv og metoder avhengig av forskningens karakter, eller problemet man undersøker. Både historiske metoder, mer systematiske teologiske metoder og empiriske metoder brukes i faget. I senere år har det vært en radikal økning i studier som kombinerer empiriske og mer tradisjonelle teologiske metoder. Faget er med andre ord i dialog med og anvender metoder og perspektiv fra ulike fagfelt, for eksempel antropologi, sosiologi, psykologi og historie.

I et bokkapittel om missiologiens framtid stiller den danske misjonsteologen Viggo Mortensen (professor emeritus, universitetet i Aarhus) spørsmålet om missiologi er en avleggs eller døende (defunct) disiplin.8 Bakgrunnen for dette spørsmålet er både situasjonen for faget ved universiteter og høgskoler og kritikken faget har blitt utsatt for i kjølvannet av den postkoloniale kritikken av den vestlige misjonsbevegelsen. Flere læresteder har omdefinert eller gitt nytt navn til missiologifaget og/eller fjernet missiologibegrepet fra sine lærerplaner og anvender heller begreper eller betegnelser som «den globale kirke», «global kristendom», «World Christianity», «interreligiøse studier» eller «komparativ/ interkulturell teologi».9 Forskningssjef og professor i kirke- og misjonstudier

8 Viggo Mortensen, «Out of the Abundance of the Heart» i: Walk Humbly with the Lord: Church and

Mission Engaging Plurality, redigert av Viggo Mortensen og Andreas Østerlund Nielsen (Grand Rapids:

Eerdmans, 2010). 9 Stanley H. Skreslet, Comprehending Mission: The Questions, Methods, Themes, Problems and Prospects of Missiology (Maryknoll: Orbis, 2012).

(Polin-Instituttet og universitet i Lund) Mika Vähäkangas har følgende talende beskrivelse av situasjonen: «Since the second world war, the concept of mission, and missiology at the same time, has gradually gathered a bad aura like the old gear gathering dust in the attic.»10

Hva er grunnene til at missiologifaget kom under press? En sentral grunn er allerede nevnt, nemlig den postkoloniale kritikken av misjon.11 Som vi har sett, så ble faget etablert som universitetsfag rundt den tiden den vestlige misjonsbevegelse hadde sin storhetstid, en tid som også falt sammen med kolonitiden. Som følge av kritikken av misjon har også mange hevdet at det akademiske studiet av misjon har mistet sin legitimitet. I tillegg er det også andre (men beslektede) årsaker til at missiologi som fag ble svekket innen fagområdet teologi. For det første, inntrykket av at missiologi var en vitenskap om misjonæren, for misjonæren, og derfor et veldig smalt fag. For det andre, at missiologi av mange ble oppfattet som teologiens utenriksavdeling, som behandlet eksotiske, men til dels perifere spørsmål.12 For det tredje, sekulariseringstendenser som stiller spørsmål ved missiologien – og også teologien som sådan – sin relevans i samfunnet og ved universitetene.13

I tillegg til dette har det også skjedd en paradigmatisk vending innen forståelsen av misjon, der fokus vendes fra kirkens misjonsvirksomhet til missio Dei perspektivet. Det vil si at misjon forstås holistisk som kirkens deltakelse i den treenige Guds oppdrag i verden, som skaper, som forsoner, som livgiver. Dette utfordrer for eksempel både en snever geografisk forståelse av misjon og misjon ensidig forstått som evangelisering, og åpner opp for en betydelig utvidelse av missiologiens studieobjekt. Spørsmålet som noen stiller seg, er allikevel om dette betyr at alt kirken gjør, blir misjon, og at missiologifaget da står i fare for å miste noe av sin egenart, som den irske missiolog Christopher J. H. Wright har anført.

Men, er den naturlige slutningen av denne kritikken og dette siste spørsmålet at faget missiologi er irrelevant eller overflødig som akademisk disiplin? Argumentene for å svare nei på dette spørsmålet er flere. For det første er misjon et viktig historisk fenomen som trengs å undersøkes fra flere og nyere synsvinkler,

10 Mika Vähäkangas, «The Future of Missiologies» i: Walk Humbly with the Lord: Church and Mission

Engaging Plurality, redigert av Viggo Mortensen og Andreas Østerlund Nielsen (Grand Rapids:

Eerdmans, 2010), 217. 11 For en interessant studie om misjon og postkolonial kritikk, se Marion Grau, Rethinking Mission in the

Postcolony: Salvation, Society and Subversion (New York: T&T Clark, 2011). 12 Bosch, Transforming Mission. 13 Vähäkangas, «The Future of Missiologies».

som for eksempel postkoloniale og transnasjonale perspektiver. Videre er det behov for å ta utgangspunkt i et bredere og mer variert kildemateriale. For det andre er den teologiske diskusjonen om hva misjon er og skal være i møte med nye kontekster og utfordringer, en nødvendig del av den misjonsteologiske refleksjonen. Den er heller ikke blitt mindre aktuell enn før, gitt de store endringer både innen verdenskristendommen og i lys av samtidige globaliserings- og pluraliseringsprosesser. Den paradigmatiske vendingen innen misjonsforståelsen beskrevet ovenfor her understreker at misjon er en grunnleggende del av den kristne kirkes vesen. Basert på en slik forståelse er missiologi som fag langt fra utdatert, men burde tvert imot kunne få en renessanse. Sist, men ikke minst er det et faktum at misjon er et svært omfattende og mangfoldig empirisk fenomen. Misjon er noe som foregår på kryss og tvers både innad i land og over landegrenser. På denne bakgrunn argumenterer blant annet den amerikanske missiologen Stanley H. Skreslet at: «The astonishing and quite unexpected vitality that now marks Christian mission worldwide, invites scholarly attention».14 Vi slutter oss til dette synspunktet og mener at vi kanskje mer enn noen gang trenger grundige, etterrettelige og kritiske studier av fenomenet og konseptet misjon.

Missiologien sitt oppdrag er å studere, samt kritisk analysere og drøfte misjon som historisk, empirisk og teologisk fenomen. Den globale kristendommen er stor, mangfoldig og i endring. Det er også betydelige globale utviklingstrekk og trender som har stor betydning for de kontekster verdens kirker befinner seg i. Dette medfører at både fenomenet misjon og spørsmålene/problemstillingene knyttet til dette blir stadig mer komplekse. Studiet av dette feltet vil derfor måtte inkludere ulike metoder og forskjellige teoretiske og teologiske tilnærminger.

Slik vi forstår missiologien, er det en viktig del av faget å beskrive, analysere og diskutere hvordan ulike kirker og teologiske tradisjoner både i fortid og nåtid forstår og utøver misjon. Som en del av fagområdet teologi vil det også være rom innen missiologi som fag for konstruktiv teologisk diskusjon og refleksjon over hva misjon er, og hvilke implikasjoner ulike forståelser får for utførelsen av kirkens oppdrag i verden, både lokalt og globalt. Her er både diakoni, evangelisering og dialog sentrale tematikker. Videre er det en sentral del av faget å studere og kritisk reflektere over de ulike møte- og krysningspunktene som skapes av misjon. Dette inkluderer for eksempel empiriske beskrivelser av og teologisk refleksjon over møtet mellom ulike religiøse trosuttrykk og praksiser,

14 Skreslet, Comprehending Mission, 2.

og om de forskjellige måtene kristendommen og den kristne teologien tar form i forskjellige kulturer og sammenhenger.

Walls beskriver missiologene som potensielt både akademiske bråkmakere og intellektuelle meglere innen teologi som fagområde. Han mener at gjennom sitt faglige fokus muliggjør missiologien og missiologene en global utveksling av data og perspektiver som kan utfordre teologisk vanetenkning og identifisere nye spørsmål og problemstillinger. Det gjør missiologien som fag ekstra spennende.