Fra stabilitet og tradisjon til raske skifter og mangfold

en minoritet. For andre var den litt viktig, og da særlig som kultur og kulturelt «lim». Kirkens samlende funksjon i krisetider viste det siste.

Noen av de prosessene som førte fram til denne situasjonen kom «ovenfra» – det vil si fra staten, embetsverket, som lenge omfattet prestene, og ved politiske beslutninger. Andre kom «nedenfra», fra det aktive kristenfolket. Noen kom «utenfra», fra sekulær ideologi og internasjonale hendelser og strømninger. Denne framstillingen handler både om kristendom «ovenfra» med vekt på stat, lovgivning, statskirke og skole, om kristendom «nedenfra» med vekt på hverdagskristendom og lekfolk i mange former for trosfellesskap, og om hvordan kristendom og kristne er blitt påvirket «utenfra» og selv har påvirket omgivelsene.

Det er liten tvil om at kristendom betyr mindre kulturelt og samfunnsmessig i Norge nå enn for 200 år siden. Denne framstillingen er likevel mer en mangfolds- og endringshistorie enn en undergangshistorie. På noen måter er det vanskelig å overdrive kristendommens betydning i Norge. Den skapte vestlige verdier og tenkemåter og har fortsatt kulturelt herredømme (dominion) i Europa, spissformulerer en britisk historiker, som også hevder at verdensdelen vår er kristen selv om kirkene tømmes. Grunnen er den kristne arven han finner i alt fra naturvitenskap, kunst og politikk til religionskritikk og homofiles rettigheter.1

Kristendom som kulturelt og verdimessig rammeverk er viktig, og kristendommens samfunns- og kulturskapende kraft er tema i denne framstillingen med eksempler fra politikk, jus, økonomi, utdanning, sosiale forhold og moralsyn. Samtidig er kristendom mer enn et kulturelt rammeverk. De spesifikt religiøse sider med tro, som personlig identitet og levd liv i kristne fellesskap, har avgjørende betydning.

Fra stabilitet og tradisjon til raske skifter og mangfold Utover på 1800-tallet gikk det norske samfunnet inn i endringsprosesser med spenninger mellom gammelt og nytt, også på det religiøse området.2 Det politiske eneveldet fra 1700-tallet ble erstattet av et demokratisk «organisasjonsvelde», og en religiøs enhetskultur ble gradvis avløst av en livssynsmessig mangfoldskultur. Begrepene tradisjonalitet og modernitet kan beskrive endringer som dette. Tradisjonalitet dominerte før 1800. Da var samfunnet førmoderne og preget av tradisjoner og langsomme utviklingsrytmer uten store brudd. Kristen tro og virkelighetsforståelse var selvsagt. Stabilitet, kontinuitet, sikkerhet og enhet var mål for samfunnsutviklingen og troslivet. Det førmoderne samfunnet hadde hierarkiske og autoritære styringssystemer som var teologisk begrunnet og legitimert i Guds vilje: Konge og stat hadde fått makt fra Gud, og utøvde makt på vegne av ham. Hensynet til fellesskapet ble høyere prioritert enn hensynet til individet når det var motsetninger mellom dem. Det gjaldt også på det religiøse området. Tanken om at felles tro sikret og styrket enhet og stabilitet i samfunnet sto sterkt, og var et viktig argument for å begrense den enkeltes religionsfrihet.

En moderne og mer individfokusert epoke begynte på 1800-tallet. Nå ble utviklingen tydeligere drevet fram nedenfra gjennom folkebevegelser og demokratiske prosesser. Utviklingen gikk også raskere enn før, med reform og innovasjon i store deler av samfunnslivet, inkludert i kristne sammenhenger. En kristen virkelighetsforståelse ble utfordret av vitenskapelige virkelighetsforståelser der religion ikke hadde noen plass. Frihet, fornuft og vitenskapeliggjøring ble idealer, samtidig som følelser ble positivt vektlagt. Hensynet til den enkelte ble sterkere prioritert. Det er likevel for enkelt å si at

Kongesangen (i utgave fra 1800, språklig justert)

gud sign vår konge god, gi ham i farer mot, gi ham din fred. gi du ham vise råd, styrk ham i all hans dåd. Styrt svik og ondskap kåt i støvet ned.

høyt sverger Norges mann, hver i sitt kald, sin stand, troskap sin drott. trofast i liv og død, tappert i krig og nød, alltid vårt Norge lød gud og hans drott.3

Den norske løve (t.h., 1844)

Kongesangen slik den lød omkring 1800 og «den norske løve» fra middelalderen, her i riksvåpenet fra unionstiden med Sverige, formidler den nære forbindelsen mellom kristendom, konge og undersått: «Alltid vårt Norge lød gud og hans drott». Løven er et bibelsk herskersymbol, øksen er olav den helliges helgensymbol.

individualismen tok over i moderniteten. Det var frivillig å engasjere seg i foreninger, organisasjoner og partier, men de mange som gjorde det, aksepterte strukturer som begrenset egen handle- og meningsfrihet. For kristendomshistorien ble modernitetens dyrking av frihet på det religiøse og organisatoriske området spesielt viktig, men demokratisk styreform og utvidelser av religionsfriheten ble både støttet og motarbeidet fra kristent hold. I begge tilfeller ble dette begrunnet i kristen tro. Store deler av det kristne lekfolket samlet seg i organisasjoner, bevegelser og nye kirkesamfunn – ofte i opposisjon til øvrigheten og presteskapet. Her i landet kan vekkelseslederen og gründeren Hans Nielsen Hauge stå som et symbol på den nye, moderne tiden. Samtidig representerte han tradisjonalitet på noen områder. Sekularisering4 (verdsliggjøring)kan regnes som en del av moderniteten, men forholdet mellom sekularisering og modernitet er komplekst. Modernitet fører ikke alltid til sekularisering.

Senmoderniteten vokste fram mot slutten av 1900-tallet og videreførte tendensene i moderniteten.5 Individualiseringen, valgfriheten og verdipluraliseringen ble forsterket, og forandringene skjedde fortere. Kristendommen i Norge ble mer kompleks, mangfoldig og påvirket av migrasjon og ny kommunikasjonsteknologi. I moderniteten besto livssynsmangfoldet primært av kristent mangfold. Det var mest luthersk kristendom som fikk konkurranse av andre kristne bevegelser og kirkesamfunn mellom 1840 og 1970. I senmoderniteten etablerte flere religioner og livssyn seg i Norge, også de med et indre mangfold. Nyreligiøsitet ble viktigere, og mange begynte å blande kristendom og andre troselementer. Flere regnet seg ikke som religiøse.