INNSTEG

Kristendommens plass i Norge ble radikalt forandret på drøye 200 år. I 1800 hadde staten et offentlig religionsvesen. En kristen kultur ble bygd og videreført «ovenfra». Kongen var statskirkens overhode og beskytter, prestene var embetsmenn, skolen var kristen og hadde dåpsopplæring som hovedmål. Skolen var også den viktigste møteplassen mellom kirke og folk. Befolkningen var døpt, konfirmert og ektevidd i kirken og gravlagt etter kristne ritualer. Alle var kristent informert, enten de levde som gode eller mindre gode kristne. Mye trosinnhold ble tilegnet gjennom kirkegang, liturgi, salmer og katekismelæring. Lovgivningen vernet kristen tro og moral, og årshjulet var preget av kristne høytider.

I 2020 var kongen etter eget ønske grunnlovsmessig forpliktet på luthersk tro, men uten makt eller offisielle funksjoner i kirken. Den norske kirke var en fri folkekirke som organiserte et flertall av befolkningen på knapt 70 prosent, der et lite mindretall brukte kirken regelmessig. Mer enn 12 prosent tilhørte andre kirke- og religionssamfunn, mens 16 prosent valgte å ikke organisere seg. Skolen hadde verken et entydig kristent formål eller et eksklusivt kristendomsfag. Befolkningen var i begrenset grad kristent informert, og individuell gudstro og kollektiv trosutøvelse viste synkende tendenser. Lovgivningen var sekularisert med religionsfrihet og rettigheter til ulike religioner og livssyn. Årshjulet fulgte fortsatt de kristne høytidene, men for folk flest representerte jul, påske og pinse fridager mer enn religion. Kristendom var det viktigste i livet for

historisk har kirken vært et samlingspunkt i krisetider. det ble den også i forbindelse med terrorhandlingene i regjeringskvartalet og på Utøya 11. juli 2011, som blomsterhavet utenfor oslo domkirke viser.