Kristendom, kirke og kristne

Kristendom, kirke og kristne Kristendommen er én og mangfoldig. Som andre religioner har den flere grunnleggende kjennetegn. Kristendom handler om tilslutning til et fellesskap, som kan være et kirkesamfunn, en menighet, en organisasjon, en bevegelse, en gruppe eller et nettverk. Disse fellesskapene bindes sammen av et trosinnhold som kan komme til uttrykk på flere måter. Skriftlig er det nedfelt i Bibelen, som regel også i liturgi og læreskrifter. I praksis blir dette innholdet formidlet gjennom ritualer og gjennom materielle og estetiske uttrykk som forsamlingslokaler, bildende kunst, salmer, sanger og musikk. Kristendom handler også om moral og livsførsel, og om det å ha felles eller individuelle opplevelser eller erfaringer. Læremessig defineres kristen og kristendom her ut fra tradisjonelle, felleskristne (økumeniske) avgrensninger. De er knyttet til to trosposisjoner som må være innfridd, sett fra majoritetens ståsted. Det ene handler om å regne Bibelen som hellig skrift og Guds åpenbarte ord til menneskene. Det andre handler om gudsforståelsen, og krever tilslutning til treenighetslæren og læren om at Jesus Kristus både er sann Gud og sant menneske. Sammenhengen viser hvilken konfesjonell (læremessig) tradisjon det dreier seg om: luthersk, katolsk, ortodoks eller andre kristendomsformer.

Ordet kirke er flertydig og viser til et kirkesamfunn, et kirkebygg og en overordnet størrelse: samlingen av alle kristne på tvers av alle forskjeller og tider – den kristne kirke. I denne boka brukes kirken i bestemt form entall av historiske årsaker ofte om Den norske kirke, som før 2012 var en statskirke. I Norge har dette kirkesamfunnet hatt en særstilling juridisk og kulturelt siden reformasjonen. I Grunnloven av 1814 sto det om den evangelisk-lutherske religion, og om statens offentlige religion. Lovteksten inneholdt ikke navnet Den norske kirke, men det ble vanlig i løpet av 1800-tallet og tatt inn i lovverket i 1926. Her brukes Den norske kirke for enkelthets skyld for hele epoken.

Hvem er kristne? Før midten av 1800-tallet var det i prinsippet alle nordmenn, fordi det ikke var legalt og innebar strenge sanksjoner å være noe annet. I praksis var det likevel variasjon med innslag av for eksempel synkretistisk (religionsblandende) folketro, ulike kristendomsforståelser og sekulært «fritenkeri». I dagligtalen brukes ordet kristen vidt eller smalt, og refererer enten til medlemskap eller til medlemskap kombinert med personlig tilslutning. Vidt forstått er kristne de som er medlemmer i et kristent trossamfunn,6 uavhengig av aktivitetsnivå og individuell tilslutning. De kan også kalles nominelle kristne. Smalt forstått er kristne de som har et bevisst og personlig forhold til kristen tro, og som er aktive utøvere. De kalles gjerne aktive eller personlige kristne. Den siste gruppen utgjør en minoritet i Norge i dag, også innenfor Den norske kirke. I frikirkene er det annerledes. Her er denne gruppen i majoritet. Konteksten viser om ordet kristen brukes vidt eller smalt. Som regel brukes det om aktive kristne. Ord som kristenfolk og norsk kristenhet refererer til de aktive. En kultur kan karakteriseres som kristen når kristendommen har preget den grunnleggende, som norsk kultur i omkring 1 000 år. Kulturkristne er betegnelsen for mennesker som mener at kristendom er viktig historisk og kulturelt, og identifiserer seg med dette uten å være religiøst aktive.

Kristendom, kirke og kristne har hatt dårlige kår i historiefaget. Knapt noen allmennhistoriker har skrevet helhetlige framstillinger om norsk kristendomshistorie, og kritiske utenfra-perspektiver har nærmest vært enerådende i behandlingen av kristne temaer. Vekten ligger på kirkelig makt og maktmisbruk, og på tvangstiltak og overgrep som har vært teologisk legitimert. I andre tilfeller er kristendom knapt