Fra grunnleggende antakelser til «sannheter»

forskning hjelper oss til å forstå noe av det suicidalitet kan handle om, eller hvilke(n) mening(er) suicidaliteten kan ha for individet i kontekst (Hjelmeland, 2016; Hjelmeland & Knizek, 2010, 2011a, 2011b, 2016a). Dette ser vi mange eksempler på i bokens del 2.

Som sjefredaktør i det største og høyest rangerte selvmordsforskningstidsskriftet har Joiners (2011) synspunkter beklageligvis konsekvenser langt ut over hvilken type forskning som publiseres i dette ene tidsskriftet. Med sin definisjonsmakt sender han ut en tydelig beskjed om hvilken forskning som anses legitim, publiserbar og verdt å finansiere (Hjelmeland, 2016; Marsh, 2016). Kun en forsvinnende liten andel av selvmordsforskningen som publiseres i de internasjonale suicidologiske spesialtidsskriftene, er kvalitativ (Hjelmeland, 2016; Hjelmeland & Knizek, 2010). Heldigvis publiseres det nå i økende grad kvalitativ forskning i forskningstidsskrifter utenfor fagfeltet; forskning som ikke bare bidrar til å nyansere og utdype noe av det som er funnet i kvantitativ forskning, men også til helt nye innfallsvinkler til å forstå og forebygge selvmord/suicidalitet (Hjelmeland, 2016, 2018; Hjelmeland & Knizek, 2010, 2011a, 2011b; 2016a, 2016b). I denne boken skal vi gå nærmere inn på noe av denne forskningen og hvilke implikasjoner funn fra slike studier har, kan eller bør ha for selvmordsforebygging.

Det er ikke vanskelig å få øye på alle de grunnleggende antakelsene skissert over i dagens suicidologi. Vi finner dem igjen i overflod i tidsskriftsartikler og lærebøker, i presentasjoner ved nasjonale og internasjonale selvmordsforsknings- og forebyggingskonferanser, i nasjonale selvmordsforebyggende programmer, strategier, handlingsplaner og retningslinjer, og ikke minst i klinisk praksis. Som Michael Kral og kolleger påpeker: «the ways of knowing, doing, and being inherent to the field ignore critical and legitimate ways of making sense of this complex phenomenon» (Kral mfl., 2017, s. 469). På alle de nevnte arenaene presenteres dessuten de grunnleggende antakelsene Marsh beskriver som «sannheter» det ikke skal stilles spørsmål ved (Marsh, 2016). Andre måter og studere, forstå, og forebygge selvmord på ikke bare ignoreres, men blir aktivt ekskludert av innflytelsesrike perso-

25