Bakgrunn og utgangspunkt for boken

Kapittel 1 Bakgrunn og utgangspunkt for boken

Selvmordsforskningen har i mange tiår vært dominert av kvantitativ risikofaktorforskning (Hjelmeland, 2016; Hjelmeland & Knizek, 2011a, 2016a). Slik forskning har sitt utgangspunkt i den biomedisinske sykdomsmodellen (som vi ser nærmere på i kapittel 2). Selv om årsaksbegrepet ikke alltid brukes eksplisitt, er det en overforenklet lineær årsaks-virkningstenkning som ligger bak, der selvmord og andre suicidale handlinger blir forklart som et resultat av, eller forårsaket av forskjellige risikofaktorer (Boldt, 1988) – hovedsakelig psykiske lidelser, og da først og fremst depresjon (O’Connor & Sheehy, 2000). Forskning danner grunnlag for utvikling av selvmordsforebyggende tiltak. Hvilken type forskning man støtter seg på, vil derfor ha konsekvenser for hvilke selvmordsforebyggende tiltak det satses på. Alle nasjonale handlingsplaner og retningslinjer for forebygging av selvmord her i landet7 har lagt en biomedisinsk (psykiatrisk) forståelse av selvmord og suicidalitet til grunn, med et sterkt fokus på nettopp risikofaktorer og/eller risikogrupper. Til tross for et kvart århundre med statlig finansiert selvmordsforebygging (i form av nettopp handlingsplaner og retningslinjer), har imidlertid selvmordsraten i Norge holdt seg relativt stabil (Departementene, 2020a).

Selvmordsforskningen danner også grunnlag for en gjengs og akseptert måte å forstå og snakke om selvmord på; en normativ diskurs. Med den normative diskursen følger en rekke grunnleggende antakelser om

7 Den første kom i 1994 (Statens helsetilsyn, 1995) og ble implementert fra 1996/1997. I skrivende stund implementeres den fjerde nasjonale handlingsplanen: Handlingsplan for forebygging av selvmord 2020–2025 (Departementene, 2020a). Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (Sosial- og helsedirektoratet, 2008) er i skrivende stund under revisjon.

19

selvmord, selvmordsforskning og -forebygging. En normativ diskurs har altså store konsekvenser i form av nasjonale og internasjonale forebyggingsprogrammer og strategier, forskningsprioriteringer og -finansiering, for selvmordsforebygging i praksis, og også for hvordan suicidale personer forstår sine egne suicidale handlinger (Marsh, 2010). Det er nå på høy tid å reflektere grundig over de antakelser som ligger til grunn for hva vi tenker at selvmord er, hva som skal gjøres med det og av hvem (Marsh, 2010, 2016). Ian Marsh (2016, s. 16) stiller følgende konkrete spørsmål det nå er viktig å reflektere over:

Om diskurs: Hvordan snakker vi som regel om selvmord? Hva er det som presenteres som sannheter om selvmord?

Om praksis: Hva gjøres relatert til selvmord? Og hvem gjør det?

Om de institusjoner som vanligvis er involvert i forståelse og forebygging av selvmord: Hvem er det som får lov til å snakke om sannheter om selvmord? Hva skjer med de som anses å være i risiko for selvmord?

Å reflektere over slike spørsmål har både en kritisk og en etisk dimensjon. Når vi ser kritisk på hvilke antakelser som ligger til grunn for måten vi forstår selvmord på og de konsekvenser vår forståelse har, kan vi begynne å diskutere om våre antakelser skal/bør beholdes, modifiseres, eller rett og slett forkastes. Svarene på slike spørsmål har konsekvenser både på makronivå (som for eksempel utvikling og implementering av nasjonale selvmordsforebyggende strategier og programmer, og forskningsfinansiering) og på mikronivå (måten suicidalitet snakkes om mellom terapeut og klient). Fordi antakelsene som ligger til grunn for dagens «sannheter» i suicidologien for ofte og for ureflektert blir tatt for å være ubestridelige «sannheter», og fordi konsekvensene av en stadig produksjon og reproduksjon av dem stort sett aldri blir stilt spørsmål ved, er det nå på høy tid å reflektere over disse spørsmålene (Marsh, 2016). Vi starter med å se kritisk på den gjeldende normative diskursen om selvmord og suicidalitet i vår del av verden («Vesten»).

20