Kapittel 1
Bakgrunn og utgangspunkt for boken Selvmordsforskningen har i mange tiår vært dominert av kvantitativ risikofaktorforskning (Hjelmeland, 2016; Hjelmeland & Knizek, 2011a, 2016a). Slik forskning har sitt utgangspunkt i den biomedisinske sykdomsmodellen (som vi ser nærmere på i kapittel 2). Selv om årsaksbegrepet ikke alltid brukes eksplisitt, er det en overforenklet lineær årsaks-virkningstenkning som ligger bak, der selvmord og andre suicidale handlinger blir forklart som et resultat av, eller forårsaket av forskjellige risikofaktorer (Boldt, 1988) – hovedsakelig psykiske lidelser, og da først og fremst depresjon (O’Connor & Sheehy, 2000). Forskning danner grunnlag for utvikling av selvmordsforebyggende tiltak. Hvilken type forskning man støtter seg på, vil derfor ha konsekvenser for hvilke selvmordsforebyggende tiltak det satses på. Alle nasjonale handlingsplaner og retningslinjer for forebygging av selvmord her i landet7 har lagt en biomedisinsk (psykiatrisk) forståelse av selvmord og suicidalitet til grunn, med et sterkt fokus på nettopp risikofaktorer og/eller risikogrupper. Til tross for et kvart århundre med statlig finansiert selvmordsforebygging (i form av nettopp handlingsplaner og retningslinjer), har imidlertid selvmordsraten i Norge holdt seg relativt stabil (Departementene, 2020a). Selvmordsforskningen danner også grunnlag for en gjengs og akseptert måte å forstå og snakke om selvmord på; en normativ diskurs. Med den normative diskursen følger en rekke grunnleggende antakelser om 7
Den første kom i 1994 (Statens helsetilsyn, 1995) og ble implementert fra 1996/1997. I skrivende stund implementeres den fjerde nasjonale handlingsplanen: Handlingsplan for forebygging av selvmord 2020–2025 (Departementene, 2020a). Nasjonale retningslinjer for forebygging av selv mord i psykisk helsevern (Sosial- og helsedirektoratet, 2008) er i skrivende stund under revisjon.
19
200477 GRMAT Selvmordsforebygging 210101.indd 19
18/11/2021 11:01
