Forord

Denne boken er resultatet av en dugnad.

De som har vært med meg i dugnadsgjengen er først og fremst medlemmene av redaksjonskomitéen: Kjell Pihlstrøm, Eva Christensen, Kirsten Hellerdal, Kjell Hødnebø, Harald Lindstøl og Kjell-Olav Masdalen. De har kommentert og diskutert og lidd seg gjennom et utall utkast til kapitler; kommet med gode forslag til forbedringer; vært tålmodige overfor penneførerens temperament og aversjon mot a-endelser; og tatt seg tid til å forklare at alle dampmaskiner er ekspansjonsmaskiner og at tobakksplanter neppe kan dyrkes på loft. I tillegg har Kirsten, Kjell-Olav og Kjell H. delt sin store fagkunnskap og gjennom det satt sitt preg på boken – uten noen gang å insistere eller tråkke inn på forfatterens enemerker. Eva og Harald har på samme måte delt sin lokalkunnskap, og Eva har holdt orden på både komité og forfatter.

Jeg kan takke daværende kultursjef Jorunn Bøe for komitéen, og hun har også vært en begeistret, og positivt profesjonell, eier av prosjektet.

Den største takken går til redaksjonskomitéens leder, Kjell Pihlstrøm. Han kunne selv ha blitt byhistorieforfatteren og ville ha løst oppgaven på en glitrende måte. Han valgte i stedet å bli den beste støttespilleren en forfatter kan tenke seg: Alltid begeistret; alltid tilgjengelig med kommentarer og gode råd; og alltid uten å mase eller insistere. Arne Omland, lærer på Risør Folkeskole, skulle i en engelsktime forklare oss hva en «gentleman» var. «Det er en person som Carl Danielsen,» sa han. Jeg vil føye til: Eller som Kjell Pihlstrøm.

I tillegg til disse har Carl («Bosse») Lindstøl satt større preg på boken enn han kanskje selv aner. Bosse vet mer om byhistorien enn de fleste, og han har generøst delt sin kunnskap med meg både før og under arbeidet. Samtidig har han både reflektert avstand til lokalhistorien og særdeles velutviklet ironisk sans. I den grad fremstillingen i boken speiler dette, er det hans fortjeneste.

Dugnaden har imidlertid omfattet mange flere. Gjennom historiekaféer, seminarer og paneldiskusjoner, intervjuer og uformelle samtaler har arbeidet med boken kunnet trekke på hukommelse, erfaringer og synspunkter fra et stort antall mennesker i byen. På vegne av redaksjonskomitéen og meg selv vil jeg spesielt takke de som stilte opp til timelange intervjuer med Kjell Pihlstrøm og delte sine minner og kunnskaper om byen og dens utvikling: Astri («Lulla») Eeg, Inger Kristine («Nøne») Hødnebø, Hjørdis Christensen, Bjørg Fjellstad, Gyda Salvesen, Oddvar Mykland, Karl Wilhelm Nilsen, Lauritz Paulsen, Stein Brox Nilsen,

Bosse Lindstøl, John Thomas Axelsen, Hans Olav Ramsdal, Erling Stiansen, Lill Jorunn Bredal Larsen, Laila Skarheim og Lars Lauvhjell. Med på listen hører også Hanne Bosvig og Finn Sørensen, som var for svake til å stille opp foran kamera, men som gav oss det samme gjennom lange, mer uformelle samtaler.

En stor takk fortjener også de mange som har delt historisk materiale og bilder med oss – og alle de jeg har stoppet på gaten for å pumpe dem for opplysninger eller med frekkhetens nådegave har ringt til når jeg har stått fast. Listen blir for lang, og min hukommelse for kort, til å nevne alle.

Til å samle og bearbeide billedstoffet har vi Astri («Lulla») Eeg fortjeneer en spe-hatt stor hjelp av Anders Mortensen, Ove Ram- siell takk. Hun har delt sine store skjær og Trond Svenningsen – de fortjener en kunnskaper om byen i intervju, panelegen takk. Ove Ramskjær skal ha to takker, siden han i tillegg har filmet intervjuene og diskusjon og uformelle samtaler. Hver gang Kjell Pihlstrøm eller forfatteren har stått fast, har vi ringt eller oppsøkt historieseminarene. Lulla, og hver gang er vi blitt like godt Jeg vil rette en spesiell takk til min kone, Christine, som deler min begeistring for Risør mottatt Bildet av 100-åringen er tatt i mai 2019. – men ikke har samme sans for å grave seg ned i byens historie. Hun har utstått høytlesning, tålmodig gravd seg vei gjennom hauger av papirer og bilder, og funnet seg i en ledsager som åndelig sett har vært et helt annet sted. Samtidig, og til tross for alt dette, har hun vært min viktigste diskusjonspartner underveis og faglig bidratt mer til bokens innhold enn hun noensinne kommer til å innrømme offentlig.

Selv om mange har hjulpet til, er det jeg som står ansvarlig for sluttproduktet – og med det også for alle feil og mangler. De er det sikkert mange av; ikke nødvendigvis fordi det som står er galt, men fordi det for enhver hendelse er like mange historier som det er deltagere eller vitner.

En bok med respekt for seg selv må tilegnes noen.

Jeg vokste opp i dampskipsekspedisjonen på bryggekanten i Risør, rett under Branntårnet og med utsikt til patrisierhusene på Solsiden. Jeg datt i Bukta tre ganger før jeg lærte å svømme. Siste gang det skjedde sang Frelsesarmeen på Torvet, så ingen hørte at jeg ropte, og denne boken hadde derfor ikke blitt noe av om ikke Peder Gustavsen hadde hatt for vane å kikke i sjøen når han gikk tur. Boken burde nok derfor vært tilegnet ham.

Det er imidlertid så mange andre den også burde tilegnes: Tante Pit – Petra Iversen, som for oss barn var kontoret med stor K, Gustav og Jonas på Brygga som var min barndoms helter, Eilert Andersen som jeg fikk sitte på med opp til Sauvika og ned igjen så ofte jeg ville, Arne Aas som hadde butikken jeg ble sendt ut

til for å kjøpe «Blå Premier sigarettsnitt og papir» og der jeg også lærte mitt første regnestykke: Hvor mange femøres karameller en fikk for en krone, Johannes Eeg som gav oss wienerbrødskalker fra bakeriet – og alle de andre som gjorde Risør til et så godt sted for en fryktsom liten gutt å vokse opp at jeg alltid har hatt lyst til å skrive om den.

For fryksom var jeg, og dessuten liten og lubben og hadde krøllete hår, så jeg var så langt fra noen lederskikkelse i gutteflokken som vel mulig. Da jeg fikk hoppski og skulle prøve dem i Skautjenn (der bakkerekorden var rundt 12 meter), turde jeg ikke – jeg foretrakk ydmykelsen ved å klatre ned igjen fra stillaset. Når vi spilte fotball i Hasdalen var jeg selvskreven som back (det var tross alt mulig at en og annen ball ville treffe meg), og det som huskes best fra min seilerkarriere var at jeg sparket mannskapet i baken da jeg ikke klarte å få båten over startlinjen. Alt dette ville ha satt dype sår om det ikke hadde vært for at de andre guttene ikke gjorde noe stort nummer av det – «Vikken» er sånn; ferdig med det. Kanskje det var de boken burde tilegnes?

Mine foreldre, Elisabeth («Bitte») og Mads Victor Norman, skapte et hjem fylt av liv og engasjement og varme og glede. De var hyperaktive – i jobb, politikk, seiling, revyer, bridge og masse annet; de hadde en åpen dør for alle som hadde noe de ville snakke om og for venner og andre som bare hadde lyst på en prat; de utgjorde 2/3 av det Øyvind Bosvik kalte «hjernetrusten» i byen; og de hadde allikevel masser av tid til et familieliv med sang, musikk, spill og prat. Selv om de nok hadde reist et øyenbryn eller ti over noen av formuleringene i denne boken, hadde de fortjent en tilegnelse.

Konklusjonen ligger i dagen: Det har vært så mange i byen som ville fortjene å få boken tilegnet seg, at det bare er én mulighet:

Denne boken tilegnes Risørs innbyggere – i fortid, nåtid og fremtid.

Bergen, 4. mai 2019

Victor Norman