INNLEDNING Nær historie

INNLEDNING

Nær historie

For all of us there is a twilight zone between history and memory; between the past as a generalized record which is open to relatively dispassionate inspection and the past as a remembered part of, or background to, one´s own life. For individual human beings this zone stretches from the point where living family traditions or memories begin – say, from the earlist family photo which the oldest living family member can identify or explicate – to the end of infancy, when public and private destinies are recognized as inseparabale … It is by far the hardest part of history for historians, or for anyone else, to grasp.

Eric Hobsbawn, The Age of Empire, 1987, s. 3

Denne boken handler om Risørs historie de siste 150 år. Historien starter med en livlig, mellomstor sjøfartsby i seilskutenes storhetstid, og den slutter med en vakker og sjarmerende småby som kanskje ikke helt har funnet sin plass i det moderne samfunn. For byen er det en historie om tilbakegang og stagnasjon. For innbyggerne er det derimot, i Risør som ellers i den vestlige verden, historien om veien fra fattigdom til velstand og fra autoritetsstyre til demokrati og individuell utfoldelsesrett.

Når historien er så forskjellig for byen og for innbyggerne, er det fordi byen per definisjon har vært stedfast, mens innbyggerne har kunnet flytte på seg. Den største eksportartikkelen de siste 150 årene har da også vært folk – til Amerika og til resten av Norge. Risørs historie handler også om disse.

Boken har tre mål: Det første og viktigste er å fortelle byens og innbyggernes historie i sammenhengende form. Det andre er å plassere byen i tid og rom – sette byhistorien i en større historisk kontekst og vise samspillet mellom byen og dens nære og fjerne omgivelser. Det tredje er å «knekke Risør-koden» – forklare hvorfor byen er blitt slik den er i dag, og få frem hva det innebærer av muligheter og begrensninger.

Formålet med dette innledningskapitlet er å beskrive arbeidsopplegg og metode og drøfte viktige metodiske og avgrensningsmessige valg. I tillegg tar kapitlet opp temaet som ligger i tittelen på kapitlet: Hvordan skal man forholde seg til ens egen nære historie?

Struktur og temavalg

Boken deler perioden fra 1873 til i dag opp i fire hovedperioder: (1) tiden fra 1873 til 1910, da byen gikk fra storhet til sammenbrudd, (2) de vanskelige årene fra 1910 til 1945, som startet og sluttet med krig, men som allikevel var perioden da Risør ble en harmonisk småby, (3) etterkrigstiden frem til 1980, da det i første omgang var jevn, men rolig utvikling, og folk stort sett var fornøyde med det, og så kom en vekstperiode som begynte med kommunesammenslåing og endte med bygdeopprør, og (4) tiden etter 1980, da byen, med vekslende hell, har vært på jakt etter sin plass i det postindustrielle samfunn.

For hvert av tidsavsnittene er det en innledning som skisserer det nasjonale og internasjonale bakteppet og plasserer byen i forhold til det.

I tillegg til den kronologiske fortellingen er det for alle tidsavsnittene også tematiske utdypningskapitler. Hvilke temaer som utdypes, varierer fra tidsavsnitt til tidsavsnitt, avhengig av hva som har vært viktig for byens utvikling i perioden. Det innebærer for eksempel at det er mye utdypning om foreningsliv og kirke- og kristenliv i avsnittet om tiden før 1910, og at det i samme del er særskilte kapitler om utvandring og om kvinnesak, at det i avsnittet om 1910–1945 til gjengjeld er mye om industri og også om sport, idrett og kultur, mens det i avsnittet om årene etter krigen er mye om skole, oppvekst og boligbygging.

Når det er gjort på denne måten, er det et stykke på vei for å gjøre boken mer lesverdig – en for streng struktur ville lett gjort den repetitiv og kjedelig. Den viktigste grunnen er imidlertid at temafordypningene skal bidra til å få frem den lange historien: Avholdssak og lavkirkelig kristenliv sto sterkt i Risør i over hundre år, men det var spesielt i 1870- og 80-årene at de formet byen. Skole har alltid vært viktig, men det var byggingen av folkeskolen i 1890-årene og høyere skole for (nesten) alle i tiårene etter krigen som var samfunnsformende. Sport og idrett er for mange alltid interessant, men det var i mellomkrigstiden at kampen om idrettsungdommen ble del av den politiske kampen.

For årene etter 1980 er det to tematiske utdypningskapitler som begge handler om tiden før – ett om historien om kommunen som tjenesteyter og ett om utviklingen av Risør som sommerby. Når de er plassert der, er det fordi så mye av det som har skjedd i byen de siste førti årene, har handlet om den kraftige veksten i kommunen som tjenesteyter og arbeidsplass og om Risør som festival- og sommerby, og de to temakapitlene er viktige for å forstå bakgrunnen for dette.

Geografiske avgrensninger

Temaet for de to bindene er Risørs byhistorie. Det betyr at søkelyset er på havnen og tettstedet ytterst på Risør-halvøya. Det er imidlertid umulig å forstå byen uten å trekke inn det omlandet og utlandet byen var møteplass for. Det hadde ikke vært noe Risør uten folkene og naturressursene i områdene rundt byen; det hadde heller ikke vært noen by om ikke Holland, England og Amerika hadde vært interessert

i trelast, is og folk fra Norge. Byens historie kan derfor bare forstås hvis man ser den i sammenheng med historien til dens nære og fjerne omgivelser. Så hva vil det egentlig si at temaet er byhistorien? Hvor mye må være med av historien til det som frem til 1964 var Søndeled kommune? Eller Gjerstads historie, for den saks skyld? Og hvor langt ut i verden må en følge varer og folk for å få et riktig og fullstendig bilde av byen?

Risørs oppland

Avgrensningen innover blir ekstra vanskelig fordi Risørs naturlige oppland har forandret seg over tid. I de første par hundre år var grensene mellom Risørs og nabobyenes oppland definert av vassdragene i området. Gjerstad- og Vegårsheivassdragene munnet ut i Søndeledfjorden og Sandnesfjorden, og siden Risør lå ytterst på halvøya mellom disse to, sognet hele området langs disse vassdragene til Risør. Opplandets naturlige grenser ble med det vannskillene i forhold til de andre vassdragene i området: i sør og vest mot Arendalsvassdraget, som strekker seg langt opp i Vest-Telemark; i øst mot Kragerø-vassdraget.

Konkret betydde det at Risørs naturlige oppland omfattet hele østregionen i Aust-Agder: Gjerstad, Søndeled, Vegårshei, og i hvert fall den østlige delen av Holt. Dypvåg og kystdistriktene i Søndeled ble like naturlige deler av Risørs omegn – derfor var det ingen tilfeldighet at Risør tolldistrikt opprinnelig strakte seg fra Gjernestangen til Narestø.

Etter at Næs jernverk på 1700-tallet begynte å skipe jernmalm ut over det lille strandstedet innerst i Oksefjorden, vokste imidlertid Tvedestrand frem som en konkurrent til Risør; og da stedet ble ladested i 1836, ble naturlig nok også grensen for Risør tolldistrikt flyttet østover. Risør mistet etter hvert Vegårshei og store deler av daværende Holt som oppland. Unntaket var områdene ytterst i vassdraget: Songe, Nævestadfjorden og Laget. I tillegg var deler av Dypvåg (Lyngør og Askerøya) fremdeles naturlige deler av Risørs nærområde, og fortsatt del av tolldistriktet: Så lenge transporten skjedde med årer eller seil, var det lettere for øyboerne å dra til Risør enn inn den lange, kronglete fjorden til Tvedestrand. Lyngør ble riktignok overført fra Søndeled til Dypvåg allerede i 1813, men Gjeving og Risøya var deler av Søndeled kommune helt frem til 1864.

Hva som er Risørs oppland, vil derfor avhenge av hvilken tidsperiode man ser på; og det vil være glidende overganger mellom periodene. Til syvende og sist må en legge til grunn graden av samhandling mellom byen og opplandet for å avgjøre hva som hører med, og hva som ikke gjør det; og det kan i noen tilfeller endog avhenge av hvilke temaer man ser på. I boken blir derfor avgrensningen drøftet i de enkelte, konkrete tilfeller.

Gitt den geografiske avgrensningen er neste spørsmål hvor langt og dypt man skal gå inn i omegnshistorien.

Etter å ha vurdert, og til dels prøvd ut, ulike alternativer – fra å ta med store deler av Søndeleds og Gjerstads historie til nesten ikke å berøre omlandshistorien i

det hele tatt – kom jeg til at det riktige svaret måtte være at omegnen bør omtales så kort og grunt som mulig. Det er byhistorien som skal fortelles og forklares i denne omgang. Omegnshistorien er viktig og interessant nok til å fortjene sitt eget verk.

Det er derfor bare i den grad opplandets historie er viktig for å forstå byhistorien, at Søndeled, Gjerstad, Holt eller Dypvåg blir omtalt.

Her er det imidlertid behov for en presisering. Risørs byhistorie er ikke synonymt med Risør kommunes historie. Byens formelle grenser er blitt endret en rekke ganger, og de har sjelden samsvart med de reelle grensene for havnen, tettstedet og kjøpstaden Risør. Urheia, Buvika, Krana, Kleiva og Nyvei var del av Søndeled kommune frem til 1901, og Risøyene, øyene og holmene fra Grønholmen til Stangholmen som har gitt navn til byen, ble ikke del av Risør kommune før ved kommunesammenslåingen i 1964. Da hadde i tillegg den bymessige bebyggelsen innover på Risør-halvøya vokst langt inn i Grundesund krets i Søndeled – på Frydendal og Vestlandsstykket.

Frem til 1964 var den reelle byen derfor større enn Risør kommune. Siden kommunesammenslåingen har det vært omvendt. Kommunen har hatt bystatus, og byområdet har slukt omtrent hele Grundesund krets; men det meste av det som var Søndeled kommune, er fremdeles spredtbygd område med lokale sentra, og tettstedet Søndeled har beholdt mye av sin posisjon som bygdesentrum.

Gitt at det er byhistorien som skal fortelles – både før og etter 1964 – må det derfor bli historien om Risør kommune og litt til frem til 1964, og om Risør kommune minus ganske mye etter det.

Tre viktige unntak

Så langt er avgrensningen grei. Byens historie handler imidlertid om mye mer enn det som skjedde innenfor tettstedets fysiske grenser. På noen viktige områder – spesielt trelast- og sjøfartshistorien, emigranthistorien og deler av industrihistorien – ville det være faglig uforsvarlig å la byhistorien stoppe ytterst på Risør-halvøya.

Litt karikert kan en si at historien om trelast og sjøfart i Risør-området handler om redere og trelasthandlere i byen, om skogeiere, sagbruk og skipsbyggere i omegnen, og om sjøfolk overalt. Til sammen utgjorde disse i 1870-årene det vi i dag ville kalle en tett, fullintegrert næringsklynge. Å dele den opp i en byhistorie om redere, trelasthandlere og sjøfolk på Tangen og en bygdehistorie om skogeiere, sagbruk, skipsbyggere og sjøfolk på Sandnes ville ikke bare være meningsløst – det ville være historisk direkte misvisende.

Hele historien om den gamle klyngen, og om hvordan den gradvis gikk i oppløsning, er derfor med i denne boken; og det er en historie som omfatter byen, store deler av gamle Søndeled kommune og i tillegg Laget i Holt og deler av Dypvåg.

Skyggene fra den gamle klyngen er lange. Da Risør-rederier begynte å reise seg igjen fra 1920-årene og utover, hentet de sjøfolk fra de samme områdene som før; og det fortsatte rederiene med selv i de tilfellene hvor de selv ble flyttet fra Risør-distriktet til Oslo. Én konsekvens av det var at mange av Risør-distriktets

sjøfolk ble krigsseilere under 2. verdenskrig fordi de tok hyre på Risør-relaterte skip i årene før krigen.

Et eksempel illustrerer poenget: Den nybygde Risør-tankeren «Alar» var på sin første tur rett etter krigsutbruddet i 1939. Vi kjenner navnene på 27 av mannskapet om bord. 16 var fra Risør, 1 var fra Lillesand, og resten var fra distriktet rundt Risør: 6 fra Søndeled, 3 fra Dypvåg og 1 fra Holt. Er historien om disse én historie, eller flere? Hører historien om førstestyrmannen, Albert Karlsen, som kom fra Sevik, men som bodde i Risør i alle år etter krigen, hjemme i et fremtidig verk om Søndeled, mens historien om annenstyrmannen, Per Bosvig, som vokste opp i Risør, men hadde familiebakgrunn fra Bosvika, hører hjemme i byhistorien? Svaret gir seg selv.

Den felles trelast- og sjøfartshistorien i Risør-distriktet helt frem til våre dager er derfor tatt med i sin helhet, og som en naturlig del, i byhistorien.

Det samme gjelder emigranthistorien, men det av en annen grunn. Den typiske historien om den norske utvandringen til Amerika er at den var del av det Inge Krokann kalte det store hamskiftet i norske bygder1: Store fødselsoverskudd kombinert med tekniske og organisatoriske forbedringer i landbruket skapte et befolkningsoverskudd på landsbygda og med det en langvarig vandring fra bygdene. Takket være industrialiseringen klarte byene å ta imot de fleste, men i perioder med dårlige tider i byene måtte mange dra til Amerika i stedet.

Hadde dette vært historien også for Risør-distriktets del, hadde ikke omegnens emigranthistorie hørt hjemme i byhistorien. Historien i vårt distrikt er imidlertid en annen. Det var riktignok betydelig flytting fra Søndeled til Risør, men den var allikevel beskjeden sammenlignet med den nesten parallelle, store utvandringen til Amerika fra både Søndeled og Risør.

Sammenligner en tidsfordelingen for utvandring til Amerika mellom Søndeled og Risør og mellom Søndeled og andre bygder i Telemark og Aust-Agder, finner en interessante mønstre. Telemarksbygdene følger det vanlige utvandringsmønstret i Norge, med stor utvandring fra 1850-tallet og utover, fulgt av en utflating da norsk industrialisering skjøt fart helt på slutten av 1800-tallet. Søndeled og de andre bygdene i Aust-Agder følger et helt annet mønster, med lav utvandring helt frem til 1880-tallet, og så nærmest eksplosiv økning helt frem til 1920-tallet. Det innebærer at Søndeled-utvandringen ligger mye nærmere opp til utvandringen fra Risør enn til utvandringen fra Telemark-bygdene – faktisk faller utvandringen fra Risør i tid litt i forkant av utvandringen fra Søndeled. Om noe, er mønstret altså heller at Søndeled i første omgang fyller et tomrom i byen etter byutvandrere til Amerika. Først senere var mulighetene i byen så dårlige at også søndølingene måtte dra ut.

Grunnen til parallelliteten mellom Søndeled og Risør, og kontrasten mellom Aust-Agder-bygdene og Telemarksbygdene, er selvfølgelig seilskutenes storhets- og

nedgangstid og det skjebnefellesskapet mellom by og land som dette skapte. Det er dette som gjør at utvandringshistorien på kysten i sør er en annen enn historien om norsk utvandring ellers: Hos oss har bygd og by én utvandringshistorie, og den hører naturlig med (også) i byhistorien.

Det tredje unntaket fra hovedregelen om å begrense seg til den rene byhistorien gjelder den nyere industrihistorien – og mer spesifikt treforedlingsindustrien og forsøkene på å fylle tomrommet etter den.

Historien om tresliperiet Egelands Verk er del av Søndeleds historie og hører hjemme der, akkurat som historien om Risør Træmassefabriker hører hjemme i byhistorien. En kan imidlertid ikke forstå noen av dem uten å se på tresliperiene i Risør, på Søndeled og på Songe som lokal videreføring av sagbruk og skipsbygging, og den felleshistorien må være med også i byhistorien.

Bestrebelsene på å erstatte treforedling med noe nytt – og spesielt forsøket på å lage et nytt industrielt miljø for hele Østregionen ved etableringen av SIVA på Akland i 1968 – hører av samme grunn også hjemme i byhistorien.

Risør utenfor byen

Folketallet i Risør er omtrent det samme i dag som for 125 år siden. Fruktbarheten har vært omtrent den samme som andre steder. Det betyr at Risørs viktigste eksportartikkel i over hundre år har vært folk. Spørsmålet som naturlig melder seg, blir hvordan historiefortellingen skal forholde seg til disse. Det ene ytterpunktet ville være å slippe dem i det øyeblikk de forlot byen. Det motsatte ytterpunkt ville være å følge utflytterne og deres etterkommere helt frem til i dag. Det siste vil åpenbart sprenge bokens rammer fullstendig. Det første alternativet vil gi en amputert byhistorie, siden båndene mellom de som var hjemme og de som flyttet ut, hele tiden var så tette at båndene i seg selv er en sentral del av historien.

Den avgrensningen som er valgt, er derfor et mellomalternativ.

De som flyttet innen Norge, er i prinsippet droppet ved bygrensen. Fristelsen til å lete etter Risør-røtter hos enkeltpersoner som har gjort seg bemerket andre steder i landet, kunne kanskje være stor, men deres virke har sjelden noe spesifikt med Risør å gjøre. Noen av dem dukker opp som sommergjester i byen, og i den egenskapen er de relevante. I en periode organiserte noen av dem også en Risørforening i Oslo, og den forsøkte seg et par ganger som lobbyist i byen; og da er den relevant – ellers ikke.

Det er to viktige unntak. Det ene er utflyttingen fra Risør til Rjukan og andre nye industristeder i årene etter 1910. Spesielt i Rjukan skapte det en Risør-koloni med så tette bånd tilbake til byen at den hadde betydning for byens utvikling. I tillegg var det mange av Rjukan-emigrantene som vendte tilbake til byen på 1920-tallet. Disse har det vært naturlig å følge til bestemmelsesstedet (og tilbake igen).

Det andre er utflyttere som har fortsatt å drive virksomhet i byen. Spesielt blant trelasthandlerne og skipsrederne er det eksempler på det – bl.a. Hans Bang, som

flyttet til Brunlanes i 1874, Iacob Wetlesen Prebensen, som flyttet til Kristiania i 1876, Isak M. Skaugen, som flyttet til Oslo på 1920-tallet. De kan vanskelig droppes ved bygrensen når de fortsatte å drive virksomhet i Risør i tiår etterpå.

For de som flyttet til utlandet – først og fremst de mange utvandrerne til Amerika – er det valgt en litt videre avgrensning: De følges til bestemmelsesstedet, og i noen tilfeller der man kan snakke om spesielt tette bånd tilbake til Risør, til deres liv og virksomhet der. Vi følger dem imidlertid aldri lenger enn til første generasjon.

Det viktigste unntaket fra regelen om å holde seg innenfor nærområdet gjelder imidlertid sjøfolkene. I seilskutetiden er feberen i Santos og forlisene utenfor Cape Hateraz like sentrale deler av byens historie som det som skjedde på Tangen eller på Torvet, og når vi kommer til de to verdenskrigene, handler den viktigste del av Risørs historie om konvoier og torpederinger. Å skrive Risørs historie uten å følge skip og mannskap ville være meningsløst.

Metode

Å fortelle byens og innbyggernes historie handler om (a) å etablere en kronologisk grunnmur og (b) å skape en sammenhengende fortelling på denne grunnmuren. Grunnmuren må være kildetro og etterprøvbar. Fortellingen må være meningsfylt i vitenskapsteoretisk forstand: Den må kunne forkastes hvis den ikke er forenlig med det kronologiske faktagrunnlaget. Den springer imidlertid ikke ut fra faktagrunnlaget som troll av eske: Ethvert faktagrunnlag vil alltid være forenlig med et utall forskjellige forklaringer, så kronologien vil være forenlig med mange ulike fortellinger. For å skape historien må en derfor ha et teoriapparat som kodenøkkel. Metodespørsmålet handler derfor om to ting. Det ene er hvordan man skal bygge kronologien. Det andre er hvilket teoriapparat man skal bruke som kodenøkkel.

Kronologien

Det har vært skrevet bøker om Risørs historie tidligere. Den viktigste er Tallak Lindstøls Risør gjennem 200 aar, som ble skrevet i forbindelse med byjubileet i 1923. Lindstøl var en nasjonal kapasitet både på befolkningsstatistikk og personalhistorie, og byhistorien hans er et imponerende verk, med et vell av opplysninger om personer og institusjoner og av statistikk om befolkning, næringsliv og økonomi2 . For den eldre historien bygger Lindstøl i stor grad på et manuskript skrevet av

2 Det er interessant at han i et kapittel i Lorens Bergs Arbeidsveiledning i lokalhistoriske undersøkelser for begyndere (Kristiania 1914), der han sterkt understreker verdien av statistikk, legger til: «Men medta så litet av tabeller som mulig». Det kan tyde på at han nok hadde ønsket seg tid til å bearbeide stoffet i Risør-boken til mer fortelling og mindre tabeller.

Peter Holm (1812–1876), Kortfattet Beskrivelse over Kjøbstaden Østerriisøer3 . Holm var lærer og kateket i Risør fra 1840 til 1854 og ordfører i fire år først på 1850-tallet. Manuskriptet skal ha vært trykt i Østerriisør Blad i 1853–54, men det var originalmanuskriptet, som han fikk låne av Holms sønn (Ole Lützow Holm, sogneprest i Risør fra 1892 til 1910), Lindstøl brukte. Det er nå i Riksarkivet og er digitalt tilgjengelig.

I tilllegg til disse har både Jens Vevstad (1935) og hans sønn Andreas Vevstad (1985) skrevet mye om byen fra 1835 og utover i deres bøker om Risør Sparebank. Stian Finne-Grønns Risør-slægter hører også med på listen. Den handler riktignok bare om Carstensen-slekten, men den var til gjengjeld (for å sitere Carsten Hopstock) tallrik som havets sand, så mye av byhistorien fortelles også der. Når det gjelder byens eldste historie, nedla Kjell M. Nilssen (2002) et stort og verdifullt arbeid, og boken hans om Tangen (Nilssen (1997)) inneholder også mye nyere historie. I tillegg er det mye byhistorie i årsskriftene fra Søndeled og Risør historielag og i Risør Magasinet, som Thorleif Skjævesland utgav.

Det er imidlertid ingen av disse, med et delvis unntak for Peter Holm, som etablerer byens kronologi. Lindstøls verk er tematisk anlagt; de to Vevstadene gir en kronologisk fremstilling av bankens historie, men naturlig nok en mer tematisk og ufullstendig byhistorie; det samme gjelder Nilssens bøker; og artikkelstoff er i sin natur tematisk.

For å kunne lage en sammenhengende fortelling om byens historie har det derfor vært nødvendig å bygge kronologien fra grunnen av – frem til 1923 med god støtte i Holms og Lindstøls arbeider, og videre til 1985 også med støtte i Vevstadenes bøker, men allikevel i prinsippet fra grunnen av.

For dette bindets vedkommende er det spesielt fire typer kilder som er brukt til å etablere kronologien. Det ene er offentlig statistikk – over utviklingen tiår for tiår i befolkning, næringsliv, inntekter, helse og levekår. Det andre er formannskaps- og bystyreprotokoller og andre offentlige dokumenter – de gir den politiske kronologien og samtidig et bilde av hva slags saksområder som ble ansett som viktige. Det tredje er aviser – lokalaviser for å følge det daglige liv i byen; andre aviser for å finne de begivenhetene som var tilstrekkelig dramatiske til å tiltrekke seg oppmerksomhet også utenfor byen. Det fjerde er dokumenterbare overleveringer – i form av dagbøker, brev og andre personlige notater, samt intervjuer med nålevende personer. Som del av arbeidet har redaksjonskomiteens leder, Kjell Pihlstrøm, sammen med forfatteren og i nært samarbeid med Søndeled og Risør Historielag, gjennomført intervjuer med personer som har vært aktive i lokalsamfunnet de siste 40–50 årene (deriblant to ordførere), og med eldre personer som har kunnet fortelle om livet i byen før og under annen verdenskrig.

3 I forordet til sin bok oppgir Lindstøl litt feilaktig manuskriptets tittel som «Kortfattede Beskrivelse af Kjøbstaden Østerrisør».

Offentlig statistikk, bystyreprotokoller og andre offentlige kilder kan regnes som rimelig pålitelige. De øvrige kan være beheftet med feil eller erindringsforskyvninger. En viktig del av arbeidet har derfor vært det som kan kalles triangulering: En opplysning må kryssjekkes mot andre opplysninger (fra andre kilder, og helst flere andre opplysninger) før den kan aksepteres. For perioden som behandles i dette bindet, hvor kildetilgangen er god, har svært mye av kildearbeidet bestått i denne typen triangulering.

Én viktig form for triangulering har handlet om å sørge for at enkelthistorier som blir brukt som illustrasjon, er i tråd med det generelle bildet som kan hentes ut fra offentlig statistikk. Når det f.eks. i omtalen av byen i seilskutetiden trekkes frem de mange enkene som livnæret seg ved søm eller småhandel, handler ikke det bare om muntlige overleveringer – det er helt i samsvar med statistikken som viser at andelen enker i Risør var det dobbelte av landsgjennomsnittet.

En annen form for triangulering har vært å bygge opp enkelthistorier fra ulike kilder. Et godt eksempel er Risør-samfunnet på Rjukan etter det økonomiske sammenbruddet i 1910. At det var et slikt samfunn, er en muntlig overlevering. Det lar seg ikke verifisere ut fra folketellinger for Tinn, siden folketellingen for 1920 ennå ikke er frigitt. Det lot seg imidlertid verifisere ved hjelp av slektshistoriene for Søndeled4, der en både kunne finne hele familier som flyttet til Rjukan, og kunne følge mange av dem tilbake til Risør etter at Træmassefabrikken på Krana ble etablert.

Trianguleringen har imidlertid ikke bare handlet om å verifisere hendelser – vel så ofte har den bestått i å forstå dem og plassere dem i en større sammenheng. Ett eksempel: I en fotnote i oversiktskapitlet over årene 1910 til 1939 fortelles om de to svogerne Jacob Paulsen og Thorvald Knudsen (gift med Jacobs søster Haralda), som pleide å møtes for å utbringe en skål «for Hæraldas brøst». Det interessante spørsmålet er ikke om denne historien er sann eller ikke. Det som gjør den relevant, er at Knudsen og Paulsen var to av grunnleggerne av Risør Arbeiderparti, som på 1920-tallet gikk sterkt inn for avholdssaken. Skålen «for Hæraldas brøst» – som henspiller på at den edle drikk var hentet på resept for brystsprit – plasserer den til tiden før 1927, da brennevinsforbudet ble opphevet. Som sådan gir historien støtte til oppfatningen om at Arbeiderpartiets holdning til avholdsspørsmålet kanskje var av taktisk snarere enn prinsipiell karakter.

En fordel ved den tilnærmingen som har vært valgt, har vært at kronologien er bygget opp fra grunnen av, så tett opp mot originalkilder som mulig. På den måten har en kunnet avstå fra å ta ettertidens gjenfortelling for god fisk.

Teorigrunnlaget

Det såkalte identifikasjonsproblemet i vitenskapsteori sier at ethvert sett av observasjoner er forenlig med et utall forskjellige forklaringer. Skal en kunne lese noe meningsfylt ut av en rekke av begivenheter, må en derfor ha en kodenøkkel – eller teori, om man vil. En slik teori kan aldri bli bekreftet. Er man heldig, blir den ikke forkastet i møte med observasjonene; men at den ikke kan forkastes, betyr ikke at den blir bekreftet. Teorien må bare postuleres, og så får man se hvor langt man kommer med den.

Siden det alltid finnes et utall mulige forklaringer («teorier») på et observert fenomen, og siden ingen av dem kan verifiseres, må en ha et prinsipp for å velge mellom dem. «Ockams barberkniv»5 er vitenskapens løsning på valgproblemet. Det sier at i valget mellom en enkel og en vanskelig forklaring skal man velge den enkle.

Risør er skapt av tømmerhandelen mellom Søndeled og Holland, og en kommer derfor ikke utenom at teori om naturressurser og internasjonal handel må være én av kodenøklene for å forstå byens historie. Mer generelt behøver man ikke være marxist for å mene at økonomien er grunnlaget for mye av samfunnsutviklingen, og at ulike deler av økonomisk teori derfor må stå sentralt i forståelsen av en by som Risør: teori om handel og økonomisk vekst for å forstå grunnlaget og langtidslinjene; teori om klyngedannelser og økonomisk geografi for å forstå hvordan byen har bestått også etter at det historiske ressursgrunnlaget mistet sin betydning; teori om migrasjon for å forstå hvorfor utvandringen fra Risør til Amerika ble så stor og så selvforsterkende som den ble – og hvorfor den allikevel sluttet rimelig brått rundt 1930.

Det tankeskjemaet som ut fra dette ligger til grunn for fortellingen, kan kort (og litt karikert) sammenfattes i følgende modell: Risør er skapt av havnen og skogene langs fjordene i Søndeled og oppover vassdragene i Gjerstad og Vegårshei. Siden havnen var god og skogene lett tilgjengelige, var det naturlig at det tidlig ble et bysamfunn ytterst på Risør-halvøya. Skogenes størrelse satte imidlertid klare grenser for hvor stor byen kunne bli. I Eidskog ble det rett før 1850 bygget en kanal (Sootkanalen) for å fløte tømmer fra Mangenvassdraget over i Haldensvassdraget, slik at tømmer som ellers ville havnet i Sverige, i stedet havnet i Halden. Det ble ikke bygget noen tilsvarende kanal fra Nisservann til Gjerstad (og det hadde neppe heller vært mulig); derfor ble vannskillet mellom Gjerstad og Treungen en absolutt grense for Risørs historiske oppland – og med det også en grense for hvor stor byen selv kunne bli.

Hypotesen videre er at ressurser blir brukt på en slik måte at de kaster mest mulig av seg. Med oppgangssaga på 1500-tallet ble det mulig å sage tømmer, og med de hollandske skutene (med kombinasjon av råseil og latinseil) ble det på omtrent samme tid mulig å hente tømmeret inne i fjordene og komme seg ut igjen.

5 Navnet kommer fra den engelske fransiskanermunk William av Ockam (1287–1347). Det gjengis gjerne som Non sunt multiplicanda entia sine necessitate («enheter bør ikke mangfoldiggjøres unødvendig»).

Det var imidlertid mer effektivt, og med det mer lønnsomt, å la bøndene slepe tømmeret ut fjordene og laste de hollandske skutene der. Derfor ble byen Risør, og ikke Søndeled eller Laget.

Av samme grunn fant bøndene etter hvert ut at de kunne få bedre betalt for tømmeret ved å bygge (og delvis eie) skuter av det enn ved å selge det til trelasthandlere i Risør6 – i hvert fall i perioder med høye fraktrater. Når trelasteksporten fra Risør sank på 1860- og 70-tallet, for så å ta seg kraftig opp igjen på 1890-tallet, er det derfor naturlig å forklare det med de gode tidene for seilskip frem til 1875 og den lange nedgangsturen etterpå.

Bak hypotesen om at ressurser brukes på den mest lønnsomme måten, ligger to mer grunnleggende antagelser.

Den ene er hypotesen om «the economic man»: at folk handler økonomisk rasjonelt. Det er selvfølgelig ikke riktig. På nært hold ser vi alle hver dag eksempler på at vi selv eller andre opptrer inkonsistent, at mange unnlater å gripe gode sjanser selv når de ligger foran nesen til dem, og at folk til tider gjør ting som helt åpenbart hverken gagner dem selv eller andre. Historien, også Risørs historie, er full av slike eksempler, og noen av dem hører klart hjemme i et verk om byens historie – og de er da også med.

Hypotesen er imidlertid ikke at alle folk alltid opptrer økonomisk rasjonelt, men at det til enhver tid finnes nok personer som opptrer slik til at historien – i hvert fall den lange historien – utfolder seg som om økonomiske aktører opptrer rasjonelt.

Oversatt til Risør: Noen måtte finne det så lønnsomt å hente tømmeret fra Vegårshei- og Gjerstadvassdragene ved å komme hit og anlegge lasteplasser at de faktisk kom og gjorde det – og det var nettopp det hollenderne gjorde. Noen måtte så utvikle videre de mulighetene som lå i den lille kolonien ytterst på Risør-halvøya – og denne noen kom også og het Isach Lauritzen Falch. Etter hvert som Falch- famlien stivnet, måtte noen nye komme og utnytte høykonjunkturen på annen halvdel av 1700-tallet. Igjen kom de, og nå het de Pedersen og Carstensen og Halvorsen og Fürst. Med det økonomiske sammenbruddet etter 1814 måtte noen se mulighetene i å plukke opp bitene etter fallerte kjøpmenn og gjeldstunge bønder – og denne gangen het han som gjorde det, Henrik Carstensen. Da hans adoptivsønn og generasjonen etter ham igjen sovnet i sokkene, sto flere, deriblant en ung mann fra Larvik, Iacob Prebensen, klar til å overta; og på ruinene av Prebensen- dynastiet etablerte så Ragnvald Blakstad seg i byen.

Det er denne dynamikken som fanges opp i begrepet «economic man», og som altså er lagt til grunn i tolkningen av langtidslinjene i Risørs historie.

Skal denne tolkningen av «economic man» holde, forutsetter det at det til enhver tid er et tilfang av folk med tilstrekkelig oppdrift og kompetanse til at mulighetene blir utnyttet. Det er den andre grunnforutsetningen, og den handler

om entreprenørskap, som krever noe mer enn økonomisk rasjonalitet. Den antagelsen står seg også i møte med Risørs historie, så lenge man holder seg til de lange linjene. I kortere perioder gjør den imidlertid ikke det. Det oppsto et vakuum etter byens sammenbrudd i 1815, og selv om Carstensen etter hvert fylte det, tok det en mannsalder før den var på fote igjen. På samme måte ble vakuumet etter sammenbruddet i 1910 først fylt da Blakstads tremassefabrikk startet midt på 1920-tallet.

Det er i det hele tatt påtagelig i hvor stor grad Risør historisk er blitt avhengig av én entreprenør, og hvor lenge det oppstår et tomrom når vedkommende forsvinner.

Det kan tenkes at selv det kan forklares ved rasjonell adferd. Entreprenørskap er vanskelig og risikofylt. Når en hjørnesteinsbedrift blir borte, er det å erstatte sikker jobb med å skape sin egen bedrift noe de færreste har lyst til å gi seg inn på. Har de ikke noe valg, vil noen av dem allikevel gjøre det. I Risør har imidlertid folk nesten alltid hatt et valg: De kunne dra til Amerika, eller til Oslo, eller til nye industrianlegg på Rjukan eller Notodden eller Eydehavn. Så hvorfor i all verden skulle de starte egen virksomhet i en by der eventuelle kunder knapt hadde penger til mat?

Den viktigste kodenøkkelen i boken er altså økonomisk teori. Den trekker imidlertid også på teori fra andre samfunnsvitenskaper, som sosiologisk teori om grupper og nettverk og politisk teori om posisjonering, spill og koalisjonsbygging.

Nær historie

Boken er skrevet av meg, med god støtte underveis av en redaksjonskomité bestående av seks medlemmer som i likhet med meg har sterke personlige bånd til byen eller distriktet.

For egen del er jeg født og oppvokst i Risør og har slektsrøtter tilbake i byen til 1790-tallet og i distriktet til 1600-tallet. Mine foreldre var aktive både i lokalpolitikk og i mange andre deler av byens liv, og min far var ordfører i 16 år. Min mors far, bestefar og oldefar var også ordførere (i til sammen 45 år); min fars farfar var varaordfører og like engasjert i lokalpolitikk som de på morsiden (men på motsatt side av det politiske spektret), og min fars morfar var formann i Indremisjon og i Bedehusstyret i kampårene på 1870-tallet. Min mors oldefar og min fars farfar var byens største skatteytere i mange år, og min mors bestefar ble på et tidspunkt nærmest byeier. Da firmaet hans gikk over ende i 1910, gikk byen over ende med ham. Indremisjonsoldefaren, derimot, var skolelærer med 12 barn og hadde så dårlig råd at han skal ha avsluttet middagen hver dag med et lettelsens sukk: «Så ble det mat i dag også!».

Når jeg legger til at den ene av byens lokalaviser, Nedenes Amtstidende (senere Aust Agder Blad) i lange perioder var eid av min oldefar og senere både var eid og

redigert av min bestefar, synes svaret å være klart: De som har hevdet at jeg som historieforfatter er så inhabil som mulig, har kanskje rett.

Eller kanskje ikke.

Vi er alle nær historien – uansett hvor aktive eller velstående våre forfedre var – og det er like sannsynlig (eller usannsynlig) at familiebakgrunnen påvirker tilnærmingen om man skriver om fødebyen eller skriver om tilsvarende mennesker et helt annet sted.

Nærheten stiller imidlertid strenge krav – først og fremst til transparens, dernest til dokumentasjon og til bevisst å skape avstand til stoffet.

Det er to like alvorlige feller jeg systematisk har forsøkt ikke å falle i. Den ene er å overdrive og forherlige mine forfedres virksomhet i byen. Den andre er å underdrive deres betydning. Den første fellen er lettere å unngå enn den andre: I frykt for å overdrive er det fristende å lene seg over baklengs. Risørs historie blir imidlertid ufullstendig og misvisende om navn som Scheen, Prebensen, Danielsen, Norman og Kittelsaa ikke er med – akkurat som den blir det om de dukker opp på hver side i boken.

Heldigvis finnes det et omfattende skriftlig materiale som dokumenterer – på godt og vondt – mine forfedres deltagelse i byens liv: på min mors side det omfattende Prebensen-arkivet på KUBEN (Aust-Agder museum og arkiv); på min fars og farfars side arkivet fra dampskipsekspedisjonen i Risør (også på KUBEN), litt materiale fra Mads Danielsens redervirksomhet (i mitt personlige arkiv) og et upublisert notat om familien skrevet av min fars kusine Alexandra Frøysaa; og fra min farmors side protokollene fra bedehus og indremisjon (også på KUBEN). Noe finnes også i bøker: i tidligere bøker om Risørs historie, i en slektsbok for Prebensen-familien utgitt i 1920 og i Ankers bok om kristenlivet i Risør i 1870- og 80-årene. Endelig er mye dokumentert i formannskaps- og bystyreprotokoller og i omtaler, karakteristikker og referater i lokalavisene.

I omtale av egen familie har jeg tilstrebet å dokumentere så mye som mulig, ta høyde for at omtale i slektsbøker og aviser eid av familien neppe er objektiv, og triangulere mest mulig opp mot andre kilder. I noen få tilfeller har jeg basert meg på muntlige overleveringer, men da med klar presisering av hva jeg gjør.

I all hovedsak har jeg selv opplevd dette som uproblematisk. For oldeforeldre og enda lenger tilbake er det tale om personer og begivenheter som jeg ikke har noe annet forhold til enn annen historie, og når det gjelder mine foreldre, kjente jeg dem så godt at det har vært rimelig lett å vurdere både deres betydning og grensene for den.

I ett tilfelle – min morfar – har det vært vanskeligere. Jeg husker ham, men ikke godt nok til at jeg kan danne meg noe personlig bilde av hvordan han faktisk var. Han dukker opp på et vell av ulike steder i Risør mellom 1910 og 1947 – som politiker, partieier, ordfører og rådmann; som kjøpmann, tobakksagent, skipsreder og spekulant; som aviseier, redaktør, viseskribent og krumtapp i byens revyliv; som litt uglesett tysklandsvenn under første verdenskrig og som det motsatte under den andre.

Fordi han dukker opp overalt (unntatt i avholdsbevegelsen), har jeg måttet jobbe mye med å danne meg mitt eget bilde av ham. Det hjalp at en fetter av min mor, som kjente ham godt, en gang sa at min bestefar egentlig bare hadde én interesse – Risør. Det, sammen med et genetisk snev av hyperaktivitet, forklarer mye; det gjør også at jeg i omtalen av ham har lagt vekt på at synlighet og betydning ikke alltid er synonymer. Det er imidlertid ikke tvil om at han, spesielt i årene fra begynnelsen av 1930-tallet og frem til 1945, spilte en stor rolle i byens liv; og den har det vært viktig å få frem.

Nærhet handler imidlertid ikke bare om egen familie – det handler også om nærhet til byen og innbyggerne mer generelt. Selv flyttet jeg fra Risør som 16-åring i 1962 og har ikke bodd fast der siden, men jeg har vært der mye og føler sterkt for byen og enda sterkere for innbyggerne. Når jeg hadde lyst til å skrive byens historie, var det derfor ikke bare fordi det kunne være interessant og faglig utfordrende; det var også fordi jeg gjerne ville være med på å gi byen og innbyggerne en historiebok de ville fortjene, lese og like.

Noen vil sikkert, når de leser dette, si at: «Jaha, det var det vi visste. Han ville skrive den idylliske, småkoselige fortellingen om sin fødeby – ikke en objektiv, faglig velfundert historiebok.» Nei da, det ville jeg ikke. Boken holder forhåpentligvis like høye faglige mål som andre profesjonelle historieverk. Det som ligger i målet om at innbyggerne skal fortjene og like boken, er at de skal kjenne seg igjen i den byen som beskrives – at de skal føle at det er deres historie.

For å oppnå det har arbeidsformen vært spesiell, ved at byen har vært invitert til å delta i prosjektet underveis – gjennom historiekaféer, seminarer, faglige foredrag og ved intervjuer med et stort antall enkeltpersoner.

Den tilliten byens innbyggere på den måten har vist til prosjektet, stiller krav til fremstillingsformen i det endelige produktet – ikke til budskapet eller den faglige gehalt, men til formen. Jeg har forsøkt å unngå negative karakteristikker av navngitte enkeltpersoner (det finnes noen, men bare der det er nødvendig for å få frem et viktig poeng), jeg har systematisk sløyfet alle kallenavn, og jeg har utelatt alle de resirkulerende historiene om byoriginaler.

DEL I 1873–1910