Medlemsbidrag: Mitt Chelsea

MITT CHELSEA

AV SIMON HOBBERSTAD

Siden jeg er født så sent som i 1997 er nok dette bidraget til «Mitt Chelsea» et av de mer moderne, men det kommer vi tilbake til senere. For mange er det veldig tilfeldig hvem man ender opp med å ha som favoritt-lag. Det vanlige er vel at et familiemedlem, ofte faren, heiet på det laget og du fulgte etter. Eller kanskje fikk du tilfeldigvis en drakt av en tante som ikke visste forskjellen på Chelsea og Barcelona. For min del var det faktisk jeg som tok et bevisst valg, men selve grunnen til jeg valgte akkurat Chelsea gjør det nok like tilfeldig som i de andre eksemplene jeg har nevnt. Jeg ble født inn i en svært fotballinteressert familie. Faren min og en av brødrene mine var begge trofaste Leeds-supportere, mens de to andre brødrene var Liverpool-fans. Jeg kunne altså valgt et av lagene for å sikre flertall til en av sidene, men det var jeg aldri interessert i. Den dag i dag er jeg fortsatt usikker på hvorfor det ikke ble gjort et større forsøk på å gjør meg til Leeds-fan, men samtidig endte jeg også opp som ateist i en kristen familie, så det kan virke som de ga meg mulighet til å velge mitt eget syn på de

viktigste tingene i livet, som religion og favorittlag. Jeg ville ha et eget lag, men det gikk en stund før jeg fant veien til Chelsea. En periode hadde jeg ingen favorittlag og hvem jeg håpet skulle vinne varierte fra helg til helg og ofte hvem jeg hadde markert for på helgens 10 kroners langodds. Her jeg bor er fotballsituasjonen sånn som ellers i landet – de aller fleste er Liverpool eller Manchester United-fans, og for meg var de to som sagt aldri aktuelle. Det føltes litt kjedelig og mainstream og jeg ville ikke ha samme favorittlag som alle andre rundt meg hadde. Når jeg valgte Chelsea var de ikke noe etablert topplag, men det var definitivt i tiden de var på vei opp. Jeg har ofte blitt beskyldt for å ha valgt Chelsea på grunn av dette og det er forsåvidt naturlig med tanke på at det var i tiden der Roman Abramovitsj tok over klubben, men det var aldri grunnen til jeg valgte Chelsea, for det var nemlig ingen spesiell grunn. Jeg bestemte meg en dag for å velge et favorittlag en gang for alle og så på tabellen. Manchester United og Liverpool var allerede utelukket, så gikk jeg nedover og fant Chelsea på en sjetteplass. Chelsea. Det var noe med det som ga mening og vipps så var jeg Chelseasupporter. Ikke en veldig dyp historie, altså, men helt siden det har elleve(+) spillere med blå drakt diktert humøret mitt hver tredje dag. Det var en tilfeldighet at jeg gikk for Chelsea, men det er jo i årene som går etter vi har valgt eller blitt valgt vi blir glad i favorittlaget vårt. Slik har det i alle fall vært for meg og nå er Chelsea en stor del av livet mitt. Jeg leser, hører, skriver og snakker om Chelsea hver dag. Jeg fikk ikke reist til Stamford Bridge før 2010. Det var en kjedelig 1-0-kamp mot Stoke etter scoring av Didier Drogba, men rammen rundt kampen var ganske fin. En varm og solrik dag i London på 105-års dagen til Chelsea og jeg husker også godt følelsen av å komme opp til Stamford Bridge for første gang. Man tenker på en måte ikke på disse anleggene når man blir så vant med å sitte i sofaen og se på kampene hver uke, så jeg tror det er noe surrealistisk med å se stadion til sitt eget lag for alle fotballsupportere. Siden det har det blitt mer hyppige reiser til London, der kanskje det beste minnet er for bare noen år siden da Chelsea slo Tottenham 4-2 i FA-cupens semifinale på Wembley under Antonio Conte. Ikke bare var det første gang jeg var på Wembley og ikke bare var det en fantastisk underholdende kamp, men det var noe ekstra i forhold til det jeg har vært med på før: kun ligakamper på Stamford Bridge. En semifinaledag med et fullstappet uteområde ved The Green Man bare noen hundre meter fra selveste Wembley, før turen gikk videre til Chelsea sin fan-zone utenfor stadion der stemningen også var overraskende god. På stadion satt jeg med en amerikaner og en engelskmann. Førstnevnte snakket jeg mest med før kamp om typisk amerikaner-tema. Det svære anlegget, om jeg hadde vært her før og så videre, mens jeg ble mer kjent med briten da han omfavnet meg og slo av meg capsen, før han fanget den igjen i luften, etter Nemanja Matic sitt elleville skudd fra 25 meter. Da vi avgjorde ligaen på Stamford Bridge mot Crystal Palace i 2015 var også en fin opplevelse, men dette skal hovedsakelig handle om de første årene og spillerne som har vært viktige for meg i starten, så nok om det.

De spillerne som har hatt mest betydning for meg blir nok mye basert på hvordan de har vært utenfor banen i tillegg til på banen. Det er visse typer jeg liker bedre enn andre. På generell basis har jeg for eksempel aldri hengt meg på fanklubben til Zlatan Ibrahimovic og Cristiano Ronaldo, så det gir jo folk en ide om hvilke spillere jeg liker. Det er også en del spillere i nyere tid som ekskluderes, da dette skal handle så mye som mulig om mine første år som Chelsea-fan og da velger mange seg egentlig selv for en som ble supporter i den tiden jeg ble det, så derfor prøver jeg å gjøre det så spennende som mulig med spillere som jeg av en eller annen grunn husker bedre enn andre.

Petr Cech

Sier du “Chelsea-keeper” tenker jeg Petr Cech. Det

meste har vel blitt sagt om Cech som keeper og statistikken er klar. En av de beste målvaktene noensinne i Premier League, men det som mange glemmer er hvilken representant han var for Chelsea. Som mange andre var jeg ofte inne på chelseafc.com (og chelsea. no – shameless plug) og sjekket intervjuer av spillere og nesten alltid i vanskelige perioder var det han som uttalte seg. Rolig og reflektert, men samtidig lidenskapelig. Dette skulle de snu som lag. Det var aldri noen kontroverser. Tvers gjennom profesjonell. En enorm målvakt og en av de beste representantene for Chelsea noensinne. Nå er han tilbake i klubben som teknisk og sportslig rådgiver og til og med fra den posisjonene holder han buret rent for Chelsea – han spilte nemlig en stor rolle i å hente Edouard Mendy fra samme klubb som han kom fra – Rennes.

Paulo Ferreira

Jeg er faktisk litt usikker på hvorfor, men siden han poppet opp i hodet mitt når jeg tenkte tilbake på de tidligere årene som Chelsea-fan, må han vel med. Var en lojal tjener for Chelsea og var faktisk i klubben i nesten ti år. Han la faktisk opp i Chelsea og ble takket av Frank Lampard etter hans siste kamp mot Everton.

John Terry

En stor representant for Chelsea han også, men naturligvis på en helt annen måte enn Petr Cech, for det var definitivt kontroverser rundt denne mannen, men det er også noe av det som gjør ham spesiell. Har en spiller noen gang gått gjennom så mange forskjellige ting utenfor banen, men fortsatt prestert i hver eneste kamp på banen? En voldsom mental styrke og for en spiller det var. Var i Chelsea fra 1995 og etablerte seg på førstelaget i 2000, så JT har hatt en stor betydning for alle.

Ricardo Carvalho

Dette er også en av de som jeg bare automatisk tenker på når jeg mimrer tilbake til starten av Chelseafanatismen. Jeg ser han for meg med krøllete og halvlangt hår, så tiden med kort hår anerkjenner jeg ikke. En meget god midtstopper, som var en del av den berømte sesongen der Chelsea slapp inn hysteriske 15 scoringer på 38 ligakamper. Og jeg ser jo akkurat nå i skrivende stund at dette forsvaret blir nøyaktig det som spilte den sesongen...

Cesar Azpilicueta

Han er egentlig litt for ny til at han kan velges, men jeg kom ikke på noen andre som hadde en spesiell store innflytelse på meg. Ashley Cole var en legende, men la oss være ærlige: ikke et spesielt godt forbilde og til tider en kronidiot. Jeg kunne valgt Gallas, som hadde gjort at forsvarsrekken i Mitt Chelsea hadde vært det samme som slapp inn 15 mål den nevnte sesongen under Jose Mourinho, men han har heller ikke vært en som satt igjen store spor for meg personlig. Derfor faller jeg faktisk ned på en nåværende Chelsea-spiller. Det går kanskje mot slutten for hans største tid i klubben, men for en enorm rolle han har spilt de siste årene, som venstreback, høyreback og midtstopper. Alltid villig til å gi 100% for laget og en meget respektabel herremann utenfor banen. Mye av det samme som Cech, der han alltid kommer ut med et reflektert syn på ting i tunge perioder og gjemmer seg ikke.

Frank Lampard

Selvskreven. Må jo være i topp 5 profesjonelle fotballspillere og sammen med John Terry den største for meg. Har vært med fra starten av min Chelsea-reise og er fortsatt med på den nå. Når jeg nærmer meg pensjonist-alder tror jeg han vil bli sett på som den objektivt største noensinne i klubben.

Michael Essien

Den ghanesiske midtbanespilleren står bak en av mine favorittscoringer som Chelsea-supporter og det er langskuddet mot Arsenal etter 84 minutter. Å beskrive scoringer med ord er ikke lett, men for å gjøre et forsøk slik noen av dere kanskje kan huske det: Lampard legger ballen ut til Essien som fra ca. 27 meter klemmer til. Ballen ser ut til å gå utenfor, men skrur innover slik at den sniker seg rett innenfor stolpen. Kommenteringen gjør det bare bedre: «A strike of unbelievable quality. Unbelievable! Unstoppable. Unsavable. They should win the game! Take a bow son.” Uten tvil en av spillerne jeg husker best og en av de som gjorde at jeg alltid fulgte Ghana tett i internasjonal fotball.

TUNGT SKYTS: DROGBA, TERRY OG ROBBEN

Michael Ballack

Dette er også en av de som bare sitter veldig godt igjen i minnet og som regel er det bildet der han løper og skriker Tom Henning Øvrebø rett opp i ansiktet. Jeg står ennå på at Chelsea-spillerne begrenset reaksjonene altfor mye denne kampen, så mine to helter fra den marerittkvelden er Didier Drogba og Michael Ballack. Jeg er egentlig fornøyd med å ha den ene tingen som grunn til at han er i laget mitt, men det må vel nevnes at det også var en god spiller for oss, som kjempet seg gjennom mange utfordringer, hovedsakelig i form av skader, i tiden som Chelsea-spiller. Han er nå ofte ute på Twitter med støttemeldinger til Chelsea og av og til noen stikk til dommeravgjørelser som har gått i mot. Blir ikke bedre enn det for min del. Nostalgi!

Eden Hazard

Jeg må få lov å jukse litt på en spiller til, som egentlig ikke kan regnes som en spiller i starten av min karriere som Chelsea-supporter. Jeg var for ung og fikk ikke med meg Gianfranco Zola sin tid som Chelsea-spiller, så den belgiske stjernen er min Zola og er nødt til å få plass i laget. En av de beste spillerne vi har sett i Premier League og til tross for konstant ros av alle mener jeg fortsatt han var litt undervurdert, for mål og assist-statistikken forteller lite om Hazard. Det var det han gjorde utenom som var minst like beundringsverdig. Han kunne gått til Real Madrid mye tidligere enn han faktisk gjorde og måten overgangen skjedde på var fin.

Arjen Robben

Jeg fikk bare med meg de siste par årene, men likevel tar jeg med med nederlenderen og her handler det mest om det jeg så på banen. For en driblefant det her var og at han hver eneste gang klarte dra av seg spillere ved å skjære inn sentralt sliter jeg fortsatt med å forstå. Alle visste han skulle gjøre det, men klarte ikke stoppe ham. Han utviklet nok dessverre denne egenskapen til det fulle i Bayern.

Didier Drogba

En komplett spiss. Han hadde virkelig alt og at han til tider utelukkes i diskusjoner om hvem som er den beste spissen noensinne i ligaen er en skam, selv om andre kanskje har bedre tall. Ivorianeren hadde kraften, farten, mentaliteten og teknikken som skulle til og var ustoppelig på sitt beste. I tillegg til å være en målgarantist var han et mareritt for motstanderen på mange andre måter, for å ikke snakke om arbeidet hans utenfor banen. Han hjalp til med å bygge et sykehus i hjembyen Abidjan og hør på dette: han spilte en ikke ubetydelig rolle i avslutningen på den første ivorianske borgerkrig. Slå den!