Midstopper-stolleken

STOLLEKEN ER EN SELSKAPSLEK FOR VOKSNE OG BARN SOM SAMLES TIL SELSKAP ELLER FEST. LEKEN BEGYNNER MED AT ET ANTALL MENNESKER DANSER ELLER GÅR I RING RUNDT ET MINDRE ANTALL OPPSTILTE STOLER MENS DET SPILLES MUSIKK, ENTEN AV EN MUSIKANT ELLER FRA ET LYDOPPTAK. NÅR MUSIKKEN UTEN FORVARSEL STOPPER, MÅ ALLE FINNE EN SITTEPLASS SÅ FORT DE KAN. DE SOM IKKE FÅR SITTE PÅ ET EGET SETE, ER UTE AV LEKEN.

Miststopperstolleken

AV KNUT EINAR MJÅVATN

Slik beskriver Wikipedia stolleken, og på sett og vis ser vi det samme på stopperplass i Chelsea denne sesongen. Med fem stoppere har Lampard god dekning, men muligens for få minutter å dele ut.

Lag med firebackslinje som oftest har fire stoppere som roteres på ut fra meritter, form, skadesituasjon, og treningsdisiplin. Med Thiago Silvas ankomst og en Antonio Rüdigers som tilsynelatende takket nei til tilbud fra andre klubber har Chelsea fem stoppere som leker stolleken om plassen.

Legendariske stoppere i Chelsea

Selv om de senere årene ikke har bydd på det ypperste innen solid forsvarsspill føles det fjernt at et lag som Chelsea kunne slippe inn 54 mål forrige sesong. Rotasjon mellom Zouma, Christensen, Tomori, og Rüdiger foran en skadeskutt Kepa gjorde at vi aldri fant formen defensivt. Selv om det føles som hver enkelt av de stopperne har potensiale til å bli solide stoppere så har det aldri klikket for dem sammen. Ikke slik det har gjort tidligere i Chelsea.

Ron Harris spilte med flere. Det blir du nesten nødt til når du er klubbens mestspillende. Sammen med John Dempsey vant han FA Cupen i 1970 og Cupvinnercupen påfølgende år.

Erland Johnsen vant årets spiller i Chelsea i 1995. En sjelden bragd for en midtstopper, som først ble gjentatt av en klubblegende seks år senere.

På slutten av nittitallet var det alvor igjen da Chelsea hentet inn verdensmesterne Frank Leboeuf og Marcel Desailly. Det etterhvert lekkende forsvaret var tett igjen.

Som mentor og læremester var også Marcel Desailly uvurderlig, da kronjuvelen fra Chelseas akademi ble tatt opp på førstelaget. The Rock, som Desailly ble kalt, hadde alt å lære bort og resultatet er den beste stopperen Premier League har sett. John Terry. De to fikk flere sesonger sammen, før Marcel Desailly ble erstattet i starten av Abramovich-æraen av en portugisisk bauta. Ricardo Alberto Silveira de Carvalho. Ricardo Carvalho og John Terrys 04/05-sesong er kanskje den beste defensive sesongen levert av et stopperpar noensinne. Kun femten baklengs ble det i ligaen. Chelsea var ugjennomtrengelige. Slik Terry hadde lært av Desailly, var det meningen at noen skulle lære av John Terry. Kurt Zouma ble utpekt, og den overraskende raske kjempen ble en perfekt match med ikke akkurat lynhurtige Terry. Lenge så det ut til defensive var tatt hånd om for det neste tiåret før Zouma pådro seg den grusomme kneskaden da han landet forkjært etter en hodeduell. Og enda lengre virket det som om Zouma aldri ville finne det nivået igjen. Selv om han var rask og duellsterk så han tidvis ut som en labradorvalp med for store poter når han hadde ballen i beina. Gradvis ble dette bedre over forrige sesong, men laget slapp likevel inn skremmende mange mål. Det skulle vise seg at alt som manglet

var den riktige partneren.

“Hadde det bare vært for ti år siden!”

I et sommervindu som virket som det var regissert av en Chelsea-fan i dataspillet Football Manager var ikke Thiago Silva sin overgang den mest oppsiktsvekkende. Siden han kom som Bosman-spiller var det ingen stor overgangssum for media å henge seg opp i, men i viraken av offensive investeringer var kanskje de defensive de viktigste. Sammen med keeperen Edouard Mendy og venstrebacken Ben Chilwell var en ny stopper sett på som nødvendig. Da det ble brukt over to milliarder på spillere hadde mange kanskje sett for seg noe annet enn 36 år gamle Thiago Silva. Riktignok var han ansett som verdens beste stopper i Milan-dagene, men de forlot han for åtte år siden.

Så hvorfor Thiago Silva nå?

Store summer ble brukt i andre lagdeler, men det kan argumenteres for at det ble gjort gode handler av spillere man ikke nødvendigvis ville fått i andre overgangsvinduer og definitivt ikke til de samme summene. Werner hadde utkjøpsklausul. Vi var de eneste som hadde råd til Havertz og derfor ble en budkrig unngått. Ziyech ble hentet inn i februar og allerede nå kan det virke som han er et kupp ut fra den relativt lave overgangssummen Chelsea fikk han for.

På midtstoppermarkedet fantes ingen slike muligheter hvor storhandel kunne forsvares økonomisk. Mange potensielle forsterkninger på stopperplass ville ha kostet skjorta og hatt null gjensalgsverdi da de var på oppløpssiden av karrieren. Det som fantes var en stopper på utgående kontrakt som på tross av alderen innehadde nok kvalitet til å stå frem i en Champions League-finale kun måneder tidligere.

Da landslagspausen i november kom kunne Chelsea sende spillerne på landslagsoppdrag vel vitende om at signeringen var en suksess. Klubben hadde en rekke kamper uten baklengs som vi måtte ti år tilbake i tid for å finne lignende til og Thiago Silva var sentral for å få dette til. PSGs sportsdirektør uttalte at de kanskje ikke hadde gjort riktig valg ved å ikke forlenge med brasilianeren. “På et punkt må vi stille oss spørre oss selv hva vi skal gjøre. Det var på tide å begynne å stole på Marquinhos og Kimpembe. Avgjørelsene var vanskelige å ta. Bortsett fra det så kan det være vi gjorde en feil.”

Så har musikken stilnet helt? Er stolleken over?

Det virket det slik for Antonio Rüdiger. Forrige sesong, hvor forsvaret lakk som en sil, virket det plutselig som om tyskeren hadde overtatt tittelen som laget kløne fra Kurt Zouma. Han skled, han forærte motstanderne ballen, og han virket skaket av det hele. I løpet av sommeren brukte han sin posisjon til å selge inn Chelsea hos landslagskollegaene Timo Werner og Kai Havertz, men da de var bekreftet virket det som han hadde gjort sitt. Han ble tilbudt til andre klubber. Som klubbens nest eldste midtstopper virket det fornuftig. Han var plutselig ikke i nærheten av den spilleren som ble inkludert i diskusjonen om lagets nye kaptein. Han hadde muligheter for en overgang på sensommeren, men valgt likevel å bli vel vitende om sin posisjon i klubben. Han har uttalt at han skal kjempe om en plass, men mye kan tyde på at han kun har utsatt en overgang til januarvinduet. Som relativt fast på Tyskland bør det være nok av interessenter.

En annen stopper det var mye snakk om i overgangsvinduet var Fikayo Tomori. Den kanadisk-fødte engelskmannen var svært nær en overgang, men valgte helt i siste liten å bli værende.

“Til slutt valgte jeg å bli for å forbedre meg og prøve å kjempe meg inn i laget, spille noen kamper, få litt erfaring, og og prøve å komme opp på det nivået jeg var på forrige sesong.”

Helt hva som har skjedd med Tomori er uvisst. Forrige sesong var han tidvis enorm, og Lampard uttalte at selv om mange så ham som fjerdevalg, anså han ham som første eller andrevalg på stopperplass. I løpet av februar begynte folk å spørre seg hva som hadde skjedd med han. Han fikk minimalt med spilletid og hvorfor var et mysterium. Det har forblitt ubesvart. Bortsett fra å være den statistisk dårligste hodespilleren av de bak, virker han som den kanskje mest lovende, og det er vanskelig å se hvorfor han ikke valgte et utlån når spilletiden uteblir. Et annet “offer” for Thiago Silvas ankomst er Andreas Christensen. Dansken startet sesongen sammen med Zouma i midtforsvaret, men da Silva tok en av plassene var det Zouma som fikk den andre. Dansken, som kom til Chelsea allerede som femtenåring, ble lenge sett på som en av europas største stoppertalenter og Chelsea slo Arsenal, Manchester City, og Bayern München i å få hans signatur. Etter tre år på utlån i Borussia -Mönchengladbach skulle han i 17/18-sesongen endelig vise engelske fans hvorfor han hadde vært så ettertraktet. Etter en glimrende start hvor han virket ufeilbarlig tabbet han seg ut med en slurvete pasning mot Barcelona. Iniesta plukket den opp og sendte videre til en Lionel Messi som endelig kunne bryte forbannelsen mot Chelsea. Etter det har han i høyeste grad virket feilbarlig, og har hele tiden virket som han kjemper med egen selvtillit.

Musikken har tatt en pause. Stolene tilhører Kurt Zouma og Thiago Silva, det virker skrevet i stein, men på tross av sistnevntes innvirkningen kan selv ikke han beseire alderen. Det vil komme en tid hvor Thiago Silva må takke for seg, og da vil Kurt Zouma trenge en partner. Spørsmålet er om det er noen av de som allerede er på festen eller om det kommer andre gjester

i fremtiden.