Program Cinemateket USF januar-mars 2015 by Cinemateket i Bergen

m i c h e l a n g e lo  a n to n i o n i | b r i a n  d e   pa l m a s ø n dag s m at i n é c - k i n o  p r e s e n t e r e r : | |

Program 1 2015 cinemateket usf

januar–mars

m a i  z e t t e r l i n g | m a r i k e n  h a l l e f e l l e sv i s n i n g e r  c i n e m at e k e n e  i  n o r g e

J o n at h a n  G l a z e r | m e to d e n  –  o g  ac to r ’ s  st u d i o   m å n e d e n s  h i tc h c o c k | p r o g r a m m e t s  st u m m e |

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter @CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no

Beste manus cann es film fest ival Fra regissĂ¸ren av ti lba k e , forvi st og e le na

L E V I ATA N En film av and r ey zvyag i n ts ev pĂĽ k ino fr a 2 3. januar

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

Program 1 2015 cinemateket usf

januar–mars

Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

ons

0701

tor

0801

søn

1101

tir

1301

ons

1401

tor

1501

søn

1801

tir

2001

ons

2101

tor

2201

19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 18.30 21.00 19.00 21.00 18.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 18.30 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00

søn

2501

tir

2701

Night Moves Venninnene Venninnene Utenrikskorrespondenten Night Moves Utenrikskorrespondenten Night Moves Hi, Mom! Eventyret Eventyret Hi, Mom! Night Moves Sisters Eventyret Sisters Night Moves Natten Carrie Carrie Älskande par Night Moves Trygve med hjertet i postkassa No Sex Just Understand Kanskje i morgen Diktatoren Trygve med hjertet i postkassa No Sex Just Understand Kanskje i morgen Night Moves Älskande par Natten Kledd for mord Night Moves Samsara Kledd for mord Samsara Wetlands Feber Feber Wetlands En nasjons fødsel En sporvogn til begjær Samsara En nasjons fødsel Wetlands Brent av solen Brent av solen En sporvogn til begjær Rød ørken Wetlands

Kelly Reichardt, USA 2013 Michelangelo Antonioni, Italia 1955 Michelangelo Antonioni, Italia 1955 Alfred Hitchcock, USA 1940 Kelly Reichardt, USA 2013 Alfred Hitchcock, USA 1940 Kelly Reichardt, USA 2013 Brian De Palma, USA 1970 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1960 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1960 Brian De Palma, USA 1970 Kelly Reichardt, USA 2013 Brian De Palma, USA 1973 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1960 Brian De Palma, USA 1973 Kelly Reichardt, USA 2013 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1961 Brian de Palma, USA 1976 Brian de Palma, USA 1976 Mai Zetterling, Sverige 1964 Kelly Reichardt, USA 2013 Mariken Halle, Norge 2004 Mariken Halle, Sverige 2011 Mariken Halle, Sverige/Norge 2012 Charlie Chaplin, USA 1940 Mariken Halle, Norge 2004 Mariken Halle, Sverige 2011 Mariken Halle, Sverige/Norge 2012 Kelly Reichardt, USA 2013 Mai Zetterling, Sverige 1964 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1961 Brian De Palma, USA 1980 Kelly Reichardt, USA 2013 Ron Fricke, USA/Indonesia/Singapore 2011 Brian De Palma, USA 1980 Ron Fricke, USA/Indonesia/Singapore 2011 David Wnendt, Tyskland 2013 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1962 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1962 David Wnendt, Tyskland 2013 D.W. Griffith, USA 1915 Elia Kazan, USA 1951 Ron Fricke, USA/Indonesia/Singapore 2011 D.W. Griffith, USA 1915 David Wnendt, Tyskland 2013 Nikita Mikhalkov, Russland/Frankrike 1993 Nikita Mikhalkov, Russland/Frankrike 1993 Elia Kazan, USA 1951 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1964 David Wnendt, Tyskland 2013

ons

2801

tor

2901

søn

0102

tir

0302

ons tor

0402 0502

søn

0802

tir

1002

ons

1102

13.00 18.30 21.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 18.30 21.00 19.00 19.00 21.15 13.00 19.00 21.00 18.30 21.00 18.30 21.00

14 Side

15 27 27 41 15 41 15 36 27 27 36 15 37 27 37 15 28 37 37 44 15 47 47 48 51 47 47 48 15 44 28 38 15 19 38 19 16 28 28 16 53 56 19 53 16 50 50 56 29 16

c-kino presenterer: night moves wetlands under the skin

18 Cinematekene i norge samsara the wild bunch douglas exhibition ekteskap på italiensk summertime

22 Michelangelo Antonioni venninnene eventyret natten feber rød ørken blow-up zabriskie point yrke: reporter identifikasjon av en kvinne

tor

1202

søn

1502

tir

1702

ons

1802

tor

1902

søn

2202

tir

2402

ons

2502

tor

2602

søn

0103

tir

0303

ons

0403

tor

0503

søn

0803

tir

1003

ons

1103

tor

1203

søn

1503

tir

1703

ons

1803

tor

1903

søn

2203

tir

2403

ons

2503

tor

2603

søn

2903

18.00 21.00 13.00 18.30 20.45 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.15 18.00 21.00 13.00 18.00 20.00 18.30 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.30 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.00 21.15 13.00 18.00 20.00 19.00 21.00 18.30 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00

The Wild Bunch Rød ørken The Wild Bunch Nattlek The Wild Bunch Blow-Up Nattlek Wetlands Blow-Up Douglas Blow Out Zabriskie Point Blow Out Douglas Zabriskie Point Rotløs ungdom Rotløs ungdom Zabriskie Point Anatomy of a Murder Wetlands Flickorna Flickorna Anatomy of a Murder Yrke: reporter Carlito’s Way Bus Stop Yrke: reporter Exhibition Under the Skin Under the Skin Under the Skin Exhibition Sexy Beast Bus Stop Carlito’s Way Sexy Beast Ekteskap på italiensk Katt på hett blikktak Anatomy of a Murder Under the Skin Ekteskap på italiensk The Men Birth Birth Flickorna Scarface The Men Scarface Under the Skin Scarface Katt på hett blikktak Identifkasjon av en kvinne Identifkasjon av en kvinne The Misfits Summertime The Misfits The Misfits Under the Skin Summertime

Sam Peckinpah, USA 1969 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1964 Sam Peckinpah, USA 1969 Mai Zetterling, Sverige 1966 Sam Peckinpah, USA 1969 Michelangelo Antonioni, Storbritannia/USA 1966 Mai Zetterling, Sverige 1966 David Wnendt, Tyskland 2013 Michelangelo Antonioni, Storbritannia/USA 1966 Pål Bang-Hansen, Norge 1970 Brian De Palma, USA 1981 Michelangelo Antonioni, USA/Italia 1970 Brian De Palma, USA 1981 Pål Bang-Hansen, Norge 1970 Michelangelo Antonioni, USA/Italia 1970 Nicholas Ray, USA 1955 Nicholas Ray, USA 1955 Michelangelo Antonioni, USA/Italia 1970 Otto Preminger, USA 1959 David Wnendt, Tyskland 2013 Mai Zetterling, Sverige 1968 Mai Zetterling, Sverige 1968 Otto Preminger, USA 1959 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike/Spania 1975 Brian De Palma, USA 1993 Joshua Logan, USA 1956 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike/Spania 1975 Joanna Hogg, Storbritannia 2013 Jonathan Glazer, Storbritannia/USA/Sveits 2013 Jonathan Glazer, Storbritannia/USA/Sveits 2013 Jonathan Glazer, Storbritannia/USA/Sveits 2013 Joanna Hogg, Storbritannia 2013 Jonathan Glazer, Storbritannia 2000 Joshua Logan, USA 1956 Brian De Palma, USA 1993 Jonathan Glazer, Storbritannia 2000 Vittorio de Sica, Italia 1964 Richard Brooks, USA 1958 Otto Preminger, USA 1959 Jonathan Glazer, Storbritannia/USA/Sveits 2013 Vittorio de Sica, Italia 1964 Fred Zinnemann, USA 1950 Jonathan Glazer, USA 2004 Jonathan Glazer, USA 2004 Mai Zetterling, Sverige 1968 Brian De Palma, USA 1983 Fred Zinnemann, USA 1950 Brian De Palma, USA 1983 Jonathan Glazer, Storbritannia/USA/Sveits 2013 Brian De Palma, USA 1983 Richard Brooks, USA 1958 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1981 Michelangelo Antonioni, Italia/Frankrike 1981 John Huston, USA 1961 David Lean, USA 1955 John Huston, USA 1961 John Huston, USA 1961 Jonathan Glazer, Storbritannia/USA/Sveits 2013 David Lean, USA 1955

19 29 19 45 19 29 45 16 29 20 38 30 38 20 30 57 57 30 57 16 45 45 57 30 39 58 30 20 17 17 17 20 62 58 39 62 21 58 57 17 21 59 62 62 45 39 59 39 17 39 58 31 31 59 21 59 59 17 21

32 Brian de palma hi, mom! sisters carrie kledd for mord blow out carlito’s way scarface

42 maj zetterling älskande par nattlek flickorna

48 mariken halle to kortfilmer kanskje i morgen

54 metoden – og Actor’s studio en sporvogn til begjær rotløs ungdom anatomy of a murder bus stop katt på hett blikktak the men the misfits

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA.

Innhold

4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Søndagsmatiné

Vi kjører på med søndagsmatineer. Hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.

14 | C-kino presenterer:

Vi ordner med minilansering av tre nye filmer som pussig nok ikke får ordinær norsk kinodistribusjon i Bergen.

18 | Fellesvisninger Cinematekene i Norge

En gang i uken er det digitale fellesvisninger ved alle de norske cinematekene – i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

22 | Michelangelo Antonioni

Antonioni regnes som en av de mest betydningsfulle regissørene i europeisk filmkunst. Han debuterte allerede i 1950, men det var først med Eventyret i 1960 at han fikk sitt endelige gjennombrudd.

Billetter koster kr. 50 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangement kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember.

32 | Brian De Palma

Kontor-/film-/visnings- og postadresse:

40 | Programmets Hitchcock: Utenrikskorrespondenten

Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen

Brian De Palma regnes som spydspissen for den bølge av nye, unge regissører som revolusjonerte Hollywood på begynnelsen av 1970-tallet. Han har laget filmer i de fleste genre, og lykkes i dem alle. Hitch går aldri av moten. Vi viser én Hitchcock-film per program fremover, og nå står Utenrikskorrespondenten for tur.

42 | Mai Zetterling

Den svenske regissøren Mai Zetterling skapte rabalder i svensk film fra 1960-tallet av med sine slagkraftige, modige og feministiske verk.

46 | Mariken Halle

Med spillefilmdebuten Kanskje i morgen i 2012 ble Mariken Halle regnet som et av Norges mest interessante filmtalenter. Vi viser den pluss to av hennes kortfilmer.

52 | Programmets stumme: En nasjons fødsel En nasjons fødsel er en av filmhistoriens største og viktigste verk. 8. februar er det akkurat 100 år siden den hadde premiere i Clune’s Auditorium i Los Angeles, under tittelen The Clansman. Hos oss akkompagneres filmen av Jørgen Larsson på piano.

tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Budd Hytland Kinotekniker Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Lubna Jaffery, Aslak Høyersten, Maria Ekerhovd og Mathilde Holm.

54 | Metoden – og Actor’s Studio

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555. Vi takker: - Aleksander Huser og Aksel Kielland for filmomtaler. - Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Jan Langlo, Irene Torp Halvorsen og Hege Jaer v/ Cinemateket i Oslo/NFI for programsamarbeid. - Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen, Bent Kvalvik, Bent Bang-Hansen og Håvard Oppøyen ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Cinemateket i Oslo/NFI for utlån av filmkopier. - Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Jørgen Larsson, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. - Våre annonsører. Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

På slutten av 1940-tallet introduserte Lee Strasberg en ny generasjon unge skuespillere for «Metoden» i Actor’s Studio i New York. Metoden fikk sitt store gjennombrudd når Marlon Brando og James Dean viste frem resultatet av å følge Metoden, først på Broadway, så i Hollywood.

60 | Jonathan Glazer

Jonathan Glazers Under the Skin med Scarlett Johansson i hovedrollen ble nylig kåret til 2014s femte beste film av Sight & Sound. Det er månedens film i mars, og vi benytter anledningen til å rette søkelyset mot Jonathan Glazer – og samtidig vise hans to første spillefilmer Sexy Beast (2000) og Birth (2004).

På forsiden:

Katt på hett blikktak Richard Brooks USA 1958

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

KODE 2

23. januar – 12. april

BEYOND G(L)AZE Beyond G(l)aze presenterer et variert utvalg av keramiske verker fra åtte norske og åtte kinesiske samtidskunstnere, blant dem verket «Sunflower seeds» av kinesiske Ai Weiwei som består av halvannet tonn håndmalte solsikkefrø.

Utstillingsåpning Fredag 23. januar kl. 19 Gratis. Alle er velkomne.

Kurator- og kunstnermøte Lørdag 24. januar kl. 13 Møt kuratorene Bjørn Follevåg og Wang Dong og kunstnerne Feng Feng og Irene Nordli i utstillingen.

Gratis inngang for studenter hver torsdag i KODE Kunst- og kunsthistoriestudenter alltid gratis Åpent kl. 11–16 (stengt mandager) Ordinære billettpriser (utenom torsdager): Studenter: kr. 50,- / Voksne: kr. 100,Utstillingen er produsert av Norwegian Crafts, i samarbeid med KODE og Suzhou Jinji Lake Art Museum.

Omvisning Søndag 25. januar kl. 13 Åpen omvisning i utstillingen.

Suzhou Jinji Lake Art Museum Feng Feng, Soul Out, 2014

Alle filmene alfabetisk Anatomy of a Murder Birth Blow Out Blow-Up Brent av solen Bus Stop Carlito’s Way Carrie Diktatoren Douglas Ekteskap på italiensk En nasjons fødsel En sporvogn til begjær Eventyret Exhibition Feber Flickorna Hi, Mom! Identifkasjon av en kvinne Kanskje i morgen Katt på hett blikktak Kledd for mord Men, The Misfits, The Natten Nattlek Night Moves No Sex Just Understand Rotløs ungdom Rød ørken Samsara Scarface Sexy Beast Sisters Summertime Trygve med hjertet i postkassa Under the Skin Utenrikskorrespondenten Venninnene Wetlands Wild Bunch, The Yrke: reporter Zabriskie Point Älskande par

Side 57 62 38 29 50 58 39 37 51 20 21 53 56 27 20 28 45 36 31 48 58 38 59 59 28 45 15 47 57 29 19 39 62 37 21 47 17 41 27 16 19 30 30 44

Leie en kinosal? Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i. Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

Score

Dataspillkonsert

ONSDAG 4. OG TORSDAG 5. MARS KL. 19.30 I GRIEGHALLEN Bergen Filharmoniske Orkester og Ung Symfoni slår seg løs med musikk fra dataspill på konsert. Musikk fra Mario, Zelda, Age of Conan, Skyrim, Journey, Final Fantasy, Commodore 64, Assassin’s Creed og Sonic the Hedgehog – og mer. Konserten spenner over hele genrens historie og SCORE handler om å la spillmusikken stå på egne bein. Her er alle velkommen - fra den garvede til nybegynneren - enten det er i spillverden eller i den klassiske musikken. Sopranen Sabina Zweiacker synger fra Journey, Skyrim og Age of Conan. Orvar Säfström forteller og Torodd Wigum dirigerer.

www.harmonien.no

BILLETTER BARN / STUDENTER KR. 100 BT-PRIS / OBOS KR. 260 / 320 / 360 VOKSEN KR. 330 / 410 / 460 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50, 10 – 17 (11 – 14)

leder

DEN KALDE FINE TIDEN D

a er det klart for den kalde, fine tiden der det varmeste stedet i Bergen – i hvert fall for sjelen – er i den mørke, lune kinosalen Cinemateket USF på Verftet. Og for et program vi har til dere i tiden frem mot påske! Her bør det være noe for enhver smak. En litt uvanlig nyhet har vi imidlertid å komme med i 2015; billettprisen for medlemmer går opp fra kr. 40 til kr. 50 fra og med dette programmet. Selv om dette prosentmessig er en kraftig økning, håper vi at det rent kronemessig ikke skremmer noen fra å besøke oss. Og med tanke på at sist billettprisen vår ble justert – fra kr. 30 til kr. 40 – var i 2002, kan man vel trygt si at det er på tide. Billettprisen for ikke-medlemmer blir ved denne korsvei uforandret, da det ikke er mer enn tre år siden den ble fastsatt til kr. 80. Men tilbake til filmene. Første film ut i dette programmet er månedens film i januar, Kelly Reichardts Night Moves. Den gikk sin seiersgang på alle verdens filmfestivaler i fjor, deriblant BIFF. Reichardt har laget en spenningsfilm; en intenst nervepirrende thriller om tre unge, radikale miljøvernaktivister som bestemmer seg for å sprenge en demning i protest mot et samfunn preget av likegyldighet. Som vanlig tar hun seg god tid til å fortelle sin historie. Noen omtaler filmene som «slow burners», eller filmatiske trykkokere som langsomt bygger opp stemning og intensitet med en behersket bruk av virkemidler. En facinerende film 10

har det uansett blitt, og med glimrende skuespillerprestasjoner er det en film som pussig nok ikke har fått norsk distribusjon. Det har imidlertid månedens film i februar, David Wnendts Wetlands. Den gikk også som en farsott på verdens filmfestivaler i fjor, etter å ha gjort furore ved premieren i Sundance i januar. Også denne hadde visninger under BIFF, og ble også kjøpt til ordinær kinodistribusjon. Bergen Kino valgte merkelig nok å ikke sette den opp, så da trår vi til! Vær oppmerksom på at den ikke passer for alle – opptatt som den er av diverse kroppsvæsker som nok mange finner mindre delikate. Den siste Månedens film – i mars – er også underlig nok ikke kommet i norsk distribusjon; Jonathan Glazers Under the Skin med Scarlett Johansson i hovedrollen. Den ble nylig kåret til 2014s femte beste film av Sight & Sound, og har med rette fått betydelig oppmerksomhet. Et lite forbehold må vi dog ta; i skrivende stund er den enda ikke helt bekreftet, men vi satser på at det går i boks i løpet av årets to første måneder. Vi benytter anledningen til å rette søkelyset mot Jonathan Glazer, ved også å vise hans to første spillefilmer Sexy Beast (2000) og Birth (2004). Det er i mars. Før vi kommer så langt har vi andre temaserier på plakaten, og først ut er en lengre serie viet den italienske mesteren Michelangelo Antonioni. Han regnes blant de mest betydningsfulle regissørene

Birth

i europeisk filmkunst. Antonioni debuterte allerede i 1950, men det var først med Eventyret i 1960 at han fikk sitt endelige gjennombrudd. Sammen med Natten og Feber utgjør filmen en trilogi om menneskets kontaktløshet og fremmedgjøring i det moderne samfunnet, skildret i Antonionis særpregede stil. Vi viser dem alle tre, pluss ytterligere seks filmer fra mesterens hånd. Deretter følger en lengre presentasjon av Brian De Palma. De Palma tilhører den generasjonen av regissører som utgjorde «Det nye Hollywood» på 1970-tallet. Den første generasjonen med bakgrunn fra filmskoler, og med ideologisk ballast fra 1960-tallet. De Palma bemerket seg som en svært dyktig iscenesetter og manipulator, med en dreven fortelleteknikk. Han har beveget seg gjennom de fleste film-genre, og selv om han har behersket dem alle til fulle, er det kanskje først og fremst De Palmas horror- og spenningsfilmer som fortsatt fascinerer nye generasjoner. Vi viser sju av hans filmer, så benytt anledningen til å opplev dem på det store lerret. Programmet tredje regissørpresentasjon er viet svenske Mai Zetterling. Hun gjorde seg først bemerket som skuespiller, men da hun på slutten av 1950-tallet

bestemte seg for å regissere, var det med en målbevissthet som overgikk det meste. Zetterling skapte rabalder i svensk film fra 1960-tallet av med sine slagkraftige, modige og feministiske verk. Vi presenterer de tre mest kjente av dem; Älskande par (1964), Nattlek (1966) og Flickorna (1968). I desember viste Cinemateket i Bergen Mariken Halles Verden venter, med regissøren selv til stede ved visningen. 23. januar kommer filmen på Bergen Kino, og i den anledning benytter vi muligheten til å presentere to av Halles tidligere kortfilmer – Trygve med hjertet i postkassa og No sex just understand – samt hennes langfilmdebut Kanskje i morgen fra 2012. Med Kanskje i morgen ble Mariken Halle regnet som et av Norges mest interessante filmtalenter. Hennes filmunivers er utvilsomt ulikt det meste annet som lages her i landet, og byr på en fascinerende holdningsendring til hva en film kan være. Benytt anledningen til å få med deg Halles tidligere filmer før du tusler opp på Bergen Kino. Programmets siste serie er viet Metoden og Actor’s Studio i New York. På slutten av 1940-tallet introduserte instruktører som Lee Strasberg og Stella Adler «Method acting» – eller Metoden – for amerikanske

The Misfits

skuespillere. Metoden var basert på ideene til den russiske instruktøren Konstantin Staniskavskij, og fikk sitt store gjennombrudd når Marlon Brando, James Dean, Marilyn Monroe, Ben Gazzara og Paul Newman – for å nevne noen få – begynte å bruke spillestilen. Først på Broadway, så i Hollywood. Vi har satt fokus på noen av de tidligste filmene der Metodeskuespillerne kommer tydeligst til syne, i møte med klassisk utdannete skuespillere. Det er imidlertid flere filmer på programmet som har tidligere elever ved Actor’s Studio i bærende roller; Al Pacino (Scarface, Carlito’s Way), Robert de Niro (Hi, Mom!) og Michael Caine (Kledd for mord) for eksempel. De sju Cinematekene i Norge samarbeider om import og visning av i underkant av 40 digitale filmer hvert år. Filmene som presenteres gjennom disse fellesvisningene har ikke noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Også for 2015 har kulturdepartementet sikret videre drift av dette samarbeidet gjennom et ekstra tilskudd over statsbudsjettet, i påvente av stortingsmeldingen om filmformidling som kommer før sommeren. Med den satser vi på at de regionale cinematekene sikres en fast støtte fremover. Høydepunktene fra dette samarbeidet i dette programmet inkluderer to filmer presentert i 4K – Samsara og Scarface – norske Douglas med en glimrende Rolv Wesenlund i en mørk rolle og Sam Peckinpahs The Wild Bunch. Vi fortsetter med Søndagsmatineér også i dette programmet, der vi tilbyr ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program søndager kl. 13.00. Denne gangen er det faktisk en film som kun vises som matiné, Charlie Chaplins Diktatoren. Det var Chaplins første gjennomførte lydfilm, etter å ha tviholdt på stumfilmen i flere år etter at resten av Hollywoods filmskapere hadde konvertert til lydfilm.

En nasjons fødsel

Apropos stumfilm. Programmets stumme er denne gangen en bauta i stumfilmens historie. 8. februar er det nøyaktig 100 år siden D.W. Griffiths En nasjons fødsel hadde premiere. Griffith demonstrerer med overbevisende talent hvorfor En nasjons fødsel regnes som et av filmhistoriens mest innflytelserike filmer. Hans utnyttelse av filmmediets virkemidler ble en mal for alle filmer som har kommet etterpå. Han etablerte her en lang rekke av de elementære filmspråklige konvensjonene som siden har dominert fiksjonsfilmen. I tillegg har vi igjen funnet plass til en Hitchcock – denne gangen Utenrikskorrespondenten fra 1940 – og et par filmer på oppfordring fra dere medlemmer. Alt i alt har det blitt et program vi er veldig fornøyd med! Håper dere synes det samme og finner veien ned på USF flere ganger de nærmeste vintermånedene! Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Cinematekleder 11

Søndag 25. januar kl. 13.00

Diktatoren

Regi: Charlie Chaplin. USA 1940. 2 t 16 min.

Diktatoren er kanskje Chaplins mest berømte film. Harselasen er fullkommen og budskapet ikke til å misforstå. Tidspunktet for lanseringen har også vært med på å befeste Chaplins renommé som en samfunnsengasjert og modig filmskaper. Les mer på side 51.

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover. Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum. Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?

Søndag 11. januar kl. 13.00

Night Moves

Regi: Kelly Reichardt. USA 2013. 1 t 52 min.

Night Moves er den siste filmen til Kelly Reichardt, den amerikanske regissøren som med filmer som Wendy & Lucy (2008) og Meek’s Cutoff (2010) har markert seg som en av den lavmælte filmens aller mest interessante stemmer. Les mer på side 15. 12

Søndag 18. januar kl. 13.00

Eventyret

Regi: Michelangelo Antonioni. Italia/ Frankrike 1960. 2 t 26 min.

Eventyret er et av Antonionis viktigste verk, og innleder en trilogi om fremmedgjøring og eksistensiell krise som ble fulgt opp med Natten og Feber de to påfølgende år. Den ble berømt og beryktet for å være «en film om ingenting». «Et ingenting skildret med presisjon,» var Antonionis svar. Les mer på side 27.

Søndag 1. februar kl. 13.00

Samsara

Regi: Ron Fricke.USA/Indonesia/Singapore 2011. 1 t 42 min.

Søndag 15. februar kl. 13.00

The Wild Bunch Regi: Sam Peckinpah. USA 1969. 2 t 15 min.

Søndag 8. februar kl. 13.00

En nasjons fødsel Regi: D.W. Griffith. USA 1915. 2 t 45 min.

David Wark Griffith demonstrerer med overbevisende talent hvorfor En nasjons fødsel regnes som et av filmhistoriens mest innflytelserike filmer. Hans utnyttelse av filmmediets virkemidler ble en mal for alle filmer som har kommet etterpå. Griffith etablerte her en lang rekke av de elementære filmspråklige konvensjonene som siden har dominert fiksjonsfilmen. Les mer på side 53.

Sam Peckinpahs majestetiske epos «The Wild Bunch» regnes som en av historiens beste westernfilmer, om ni aldrende lovløse som bestemmer seg for å gjøre et siste kupp som skal gi dem så stor fortjeneste at de alle kan pensjonere seg. Les mer på side 19.

Søndag 15. mars kl. 13.00

Anatomy of a Murder Regi: Otto Preminger. USA 1959. 2 t 41 min.

Søndag 8. mars kl. 13.00

Under the Skin

Søndag 22. februar kl. 13.00

Zabriskie Point

Regi: Michelangelo Antonioni. USA/Italia 1970. 1 t 52 min.

Zabriskie Point er mindre tvetydig enn Antonionis andre filmer, men likevel vanskeligere å ta stilling til. Her bestemmes form og innhold av politiske sympatier og antipatier. Antonioni tar åpent ungdommens parti mot myndigheter og politi. Filmens spenning ligger hele tiden i kontrasten mellom de unges åpenhet og kjærlighetsglede og forretningsfolkenes strømlinjeformete og kalde effektivitet.Les mer på side 30.

I det som regnes som et av historiens beste rettsalsdramaer møter vi James Stewart i rollen som Paul Biegler. En dag får han i oppdrag å forsvare en sjalu løytnant som anklages for mordet på mannen som som skal ha voldtatt hans forførende og vakre hustru. Les mer på side 57.

Flickorna

Regi: Mai Zetterling. Sverige 1968. 1 t 40 min.

I Flickorna kombinerer Mai Zetterling et tydelig feministisk budskap med ironi, humor og varme. Noe slikt var interessant nok for mye å takle for Sverige anno 1968: Flickorna fikk særdeles hard medfart – «Vilka förstockade menstruationer!» skrev en mannlig svensk filmkritiker. Les mer på side 45.

Søndag 29. mars kl. 13.00

The Misfits

Regi: John Huston. USA 1961. 2 t 4 min.

Regi: Jonathan Glazer, Storbritannia 2014. 1 t 48 min.

Scarlett Johansson har hovedrollen som en alien som går rundt i Glasgows gater å sjekker opp tilfeldige menn. Filmen – som av uforståelige grunner ikke har kommet i ordinær kinodistribusjon – ble av det prestisjetunge filmtidsskriftet Sight & Sound nylig kåret til 2014s femte beste film. Les mer på side 17.

Søndag 1. mars kl. 13.00

Søndag 22. mars kl. 13.00

Scarface

Regi: Brian De Palma. USA 1983. 2 t 50 min.

Hustons film er et moralsk oppgjør med western-genrens voldsdyrking. Spritlukten er ram i reiret til tre cowboyer som i utakt med tiden har blitt outsidere. Hit kommer den sjarmerende Roslyn, som med et annet verdisett gjør mannskulturen problematisk. Monroe gir i sin siste og beste rolle et rikt og nyansert kvinneportrett. Les mer på side 59. 13

C-KINO presenterer: • NIGHT MOVES • WETLANDS • UNDER THE SKIN

nn av regler for bare to ganger (på gru Vanligvis viser vi en film lig å få med seg det kan ofte være vanske bruk av arkiv-kopier), og re planer de to and har r elle du er bortreist enkelte filmer dersom terer:» gir vi sen en vises. Med «C-KINO pre dagene den aktuelle film eldre filmer og re nye frem ke skal vi trek deg litt større frihet. Her . Som en ger gan vi skal vise dem mange av spesiell interesse, og ing. alternativ kino-oppsetn «extended run» ateker kaller man det På utenlandske cinem ene som vises er film og to), release» (Toron (London) eller «limited tsfilmer som lite r av klassikere til nye kva alt fra restaurerte utgave o. ellers ikke blir vist på kin er, og vi viser presenterer vi tre nye film I dette programmet ht Moves, den Nig er ut st Før programmet. dem spredt ut over hele issøren som reg ke chardt, den amerikans siste filmen til Kelly Rei (2010) har off Cut k’s Mee og 08) & Lucy (20 med filmer som Wendy st interesme r alle den lavmælte filmens markert seg som en av sante stemmer. te begestring på lands, filmen som vak Andre film er Wet bidraget under este vill det omtalt som fjorårets BIFF, og som ble rette – her er d me i 2014. Og begge deler Sundance Filmfestival første. Den det d me net min vil slettes fra det scener som neppe nitivt en defi og – herlig kompromissløs er energisk, fargerik og etablerte den r nfo ute t god stiller seg oppvekstskildring som ker og scener som på fri flyt av kroppsvæs normen. Men vær obs enkelte. kan virke vemmelige på Under the Skin an Glazers kritikerroste Siste film er Jonath som går rundt n alie en som n i hovedrolle med Scarlett Johansson en – som av Film ker opp tilfeldige menn. i Glasgows gater å sjek stribusjon – odi kin r inæ ord i t me e har kom uforståelige grunner ikk nylig kåret nd Sou & filmtidsskriftet Sight ble av det prestisjetunge . til 2014s femte beste film red./olep

kl. 13.00 og 19.00, søndag 11. januar januar 22. Vises onsdag 7. januar kl. Regi: Kelly Reichardt. USA 2013. ar kl. 19.00, søndag 18. januar kl. 21.00, torsdag på side 15. kl. 21.00, torsdag 15. janu ar kl. 21.00 og onsdag 28. januar kl. 21.00. Les mer kl. 19.00, søndag 25. janu uar kl. 21.00, kl. 19.00, tirsdag 3. febr WETLANDS . Vises søndag 1. februar 0, onsdag 18. februar kl. 19.00 og Regi: David Wnendt. Tyskland 2013 kl. 21.0 uar febr 11. dag ons 0, søndag 8. februar kl. 19.0 0. Les mer på side 16. torsdag 26. februar kl. 12.0 s kl. 13.00 s kl. 21.00, søndag 8. marmars UNDER THE SKIN 29. nia 2014. Vises torsdag 5. mar Regi: Jonathan Glazer. Storbritan s kl. 19.00, søndag 22. mars kl. 18.00 og søndag mar og kl. 19.00, søndag 15. 17. kl. 19.00. Les mer på side

NIGHT MOVES

C- KINO RE P RE S ENTERER : • CINE M ATEKENE I NORGE • S Ø N DAG S M ATIN É

Night Moves. Regi og klipp: Kelly Reichardt. USA 2013. Manus: Kelly Reichardt og Jonathan Raymond. Foto: Christopher Blauvelt. Musikk: Jeff Grace. Medv.: Jesse Eisenberg, Dakota Fanning, Peter Sarsgaard m.fl. Utleie: Match Factory, Tyskland. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 52 min.

NIGHT MOVES Miljøvernaktivister på tur «What happens at the dam, filmed at night, with only shimmering light, is the most nerve-racking sequence in recent movies.» – The New Yorker Night Moves er den siste filmen til Kelly Reichardt, den amerikanske regissøren som med filmer som Wendy & Lucy (2008)og Meek’s Cutoff (2010) har markert seg som en av den lavmælte filmens aller mest interessante stemmer. Noen omtaler filmene som «slow burners», eller filmatiske trykkokere som langsomt

bygger opp stemning og intensitet med en behersket bruk av virkemidler. Med Night Moves har Reichardt laget en spenningsfilm; en intenst nervepirrende thriller om tre unge, radikale miljøvernaktivister som bestemmer seg for å sprenge en demning i protest mot et samfunn preget av likegyldighet. De ser demingen som et groteskt symbol på samfunnets rovdrift på planetens ressurser. Josh er gruppens taktiske mesterhjerne og nærmest en

ONSDAG 7. JANUAR KL. 19.00 SØNDAG 11. JANUAR KL. 13.00 OG KL 21.00 TORSDAG 15. JANUAR KL. 19.00 SØNDAG 18. JANUAR KL. 21.00 TORSDAG 22. JANUAR KL. 19.00 SØNDAG 25. JANUAR KL. 21.00 ONSDAG 28. JANUAR KL. 21.00

karikatur av en miljøforkjemper, Dena er en idealistisk rikmannsdatter som nettopp har sluttet på college, og Harmon er en tidligere marinesoldat som gir seg ut for å være sprengstoffekspert. Alle har de brutt med den kapitalistiske forbrukskulturen som ødelegger kloden, men spørsmålet er om de likevel er hemmet av samfunnets etiske normer. For når tidspunktet for aksjonen nærmer seg, begynner tilliten og samholdet mellom de tre å slå sprekker. Night Moves bæres av det finstemte samspillet mellom Jesse Eisenberg, Dakota Fanning og Peter Sarsgaard i de tre hovedrollene – samt av en fjerde hovedrolle, som filmens nydelige og uhyggelig stemningsskapende foto utgjør. Noen av scenene er så mørke at du blir desorientert og mørkredd, mens Oregon-landskapet på dagtid er filmet med vakkert og blekt naturlig lys. Dette er en selvsagt film å se på kino, heller enn på skjermen hjemme. «Nail biting … almost Hitchcockian» – Hollywood Reporter Cinematekene i Norge/BIFF/red. 15

C- KINO P RE S ENTERER :

Wetlands. Regi: David Wnendt. Tyskland 2013. Manus: David Wnendt og Claus Falkenberg, etter Charlotte Roches roman «Våtmarksområder». Foto: Jakub Bejnarowicz. Musikk: Enis Rotthoff. Klipp: Andreas Wodraschke. Medv.: Carla Juri, Christoph Letkowski, Marlen Kruse, Meret Becker, Axel Milberg, Edgar Selge m.fl. Utleie: Tour de Force. Tysk tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 45 min.

WETLANDS Fri flyt av kroppsvæsker Om du er følsom når det gjelder dårlig hygiene og fri flyt av kroppsvæsker er du herved advart: Denne filmen ble omtalt som det villeste bidraget under Sundance Filmfestival i 2014, og det med rette – her er det scener som neppe vil slettes fra minnet med det første. Sarte sjeler må også advares om at filmen inneholder seksuelt eksplisitte og sterke scener. Smegma. Slim. Sæd. 18 år gamle Helen liker alt sammen. Som motstander av personlig hygiene, 16

betrakter hun kroppen sin som et frigjøringsmiddel, hvor kroppsvæsker og odører skal få herje fritt og uhemmet. Da hun en dag havner på sykehus etter å ha påført seg selv analfissur etter et uhell under intimbarbering, blir hun klar over hvordan sykehusoppholdet vil kunne oppfylle et av hennes høyeste ønsker – at foreldrene hennes skal finne sammen igjen. Enten man skriker av latter eller vrir seg i setet av visse scener, er Helens søken etter egen identitet alltid

SØNDAG 1. FEBRUAR KL. 19.00 TIRSDAG 3. FEBRUAR KL. 21.00 SØNDAG 8. FEBRUAR KL. 19.00 ONSDAG 11. FEBRUAR KL. 21.00 ONSDAG 18. FEBRUAR KL. 19.00 TORSDAG 26. FEBRUAR KL. 12.00

ektefølt. Den sårheten hun bærer over foreldrenes skilsmisse er til å ta og føle på. Det er også vanskelig ikke å bli imponert over debutant Carla Juris sjarmerende og fryktløse innsats som Helen. Det er en frisk, modig og definitivt annerledes hovedrolle hun har påtatt seg, og hun mestrer det med bravur. Da Charlotte Roches roman «Våtmarksområder» kom ut i 2008 ble den mottatt av en lettere sjokkert kritikerskare. Det hindret likevel ikke boken i å bli en internasjonal bestselger. I overgangen fra bok til film har skildringene av tabubelagte emner ikke blitt sensurert i nevneverdig grad, men resultatet er likevel en film fylt av sødme og humor som tegner et sjarmerende portrett av filmens hovedperson. Wetlands er energisk, fargerik og herlig kompromissløs – og definitivt en oppvekstskildring som stiller seg godt utenfor den etablerte normen. «Wetlands klarer å balansere alt det grove og sjokkerende med en enorm dybde og sjarm som gjør det vanskelig å bestemme seg om du enten vil slå eller holde rundt hovedkarakterene.» – Studentradioen i Bergen. BIFF/CiO/red.

J ONATHAN GLAZER • S Ø N DAG M ATIN É • C- KINO RE P RE S ENTERER :

Under the Skin. TORSDAG 5. MARS KL. 21.00 Regi: Jonathan Glazer. SØNDAG 8. MARS KL. 13.00 OG KL. 21.00 Storbritannia 2014. SØNDAG 15. MARS KL. 19.00 Manus: Walter Campbell og Jonathan Glazer, etter SØNDAG 22. MARS KL. 18.00 en roman av Michel Faber. Foto: Daniel Landin. SØNDAG 29. MARS KL. 19.00 Musikk: Mica Levi. Klipp: Paul Watts. Medv.: Scarlett Johansson, Jeremy Williams, Lynsay Taylor Mackay, Dougie McConnell, Kevin McAlinden m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 48 min.

UNDER THE SKIN Da Scarlett kom til Glasgow Mange minneverdige filmer har det til felles at de aldri helt går opp. Snarere enn å kunne reduseres til pene og pyntelige metaforer, blir de sammensatte bilder med sin egen, uutgrunnelige logikk, og ofte er det nettopp disse små uoverensstemmelsene som gjør at man bærer dem med seg så lenge. Jonathan Glazers Under the Skin er et klassisk eksempel på en slik film. Av presseskrivene kan man lese seg til at den handler om et romvesen som tar form av en menneskelig kvinne

og begir seg ut på oppdagelsesferd gjennom Skottland, men i realiteten er det lite av dette som fremgår av filmen. Snarere består den av en serie mystiske og poetiske scener som det er opp til publikum å tolke og pusle sammen til en fortelling i tradisjonell forstand. Ved hjelp av en original blanding av skjult kameraopptak og diskré digitale effekter maner Glazer fram en stemning av total fremmedgjøring som lokker fram det beste i hovedrolleinnehaver Scarlett Johansson.

På samme måte som Nicholas Roeg utnyttet David Bowies distanserte karisma i The Man Who Fell to Earth (1976), spiller Glazer bevisst på den kalde og litt fraværende utstrålingen som gjorde Johansson så perfekt i rollen som operativsystemet Samantha i Spike Jonze’ Her (2013). Under the Skin er imidlertid først og fremst en film man husker på grunn av bildene og enkeltøyeblikkene, og det er vanskelig å overvurdere innsatsen til fotograf Daniel Landin. Landin tilfører filmen en taktil sanselighet som gir de urovekkende naturtablåene og de dokumentariske opptakene fra Glasgow en helt særegen gjennomslagskraft. I forbindelse med lanseringen av Christopher Nolans Interstellar (2014) var det mange som trakk paralleller til Stanley Kubricks 2001: En romodyssé (1968). Hvis man først skal sammenligne Kubricks klassiker med en ny science fiction-film, er imdlertid Under the Skin en langt bedre kandidat. I likhet med Shane Carruths Upstream Color (2013), er begge disse filmene konstruert som regnestykker hvor publikums skiftende, subjektive tolkning er den avgjørende faktoren. Og i en tid da science fiction-film er blitt synonymt med glorete teknologifetisjistiske voldsfantasier, er slike poetiske mysterier viktigere enn noensinne. Aksel Kielland 17

Fellesvisninger Cinematekene i Norge C

Exhibition

inematekene i Norge samarbeider om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Etter at samarbeidet i 2013 hadde et hvileår grunnet manglende finansiering, kom dette på plass igjen i 2014 gjennom et ekstraordinært tilskudd fra Kulturdepartementet. Også for 2015 har man bevilget et slikt engangstilskudd, slik at Cinematekene i Norge er sikret drift også i år. Dette er vi selvfølgelig veldig fornøyd med, men vi venter stadig på en mer stabil og forutsigbar løsning for å sikre fast drift slik at publikum i hele landet kan fortsette å nyte godt av Cinematekenes rikholdige program også i årene som kommer. Forhåpentligvis vil den varslede filmmeldingen som kommer før sommeren sikre dette. Cinematekene i Norge samarbeider om import og visning av i underkant av 40 filmer hvert år. Filmene som presenteres gjennom disse fellesvisningene har ikke noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Det er alt fra kjente klassikere, nyere dokumentarfilmer eller aktuelle kinofilmer som norske distributører av en eller annen grunn har valgt å ikke vise på de kommersielle norske kinoene. Spredningen i genre, år, land og innhold er stort, så her bør det være noe for enhver smak! red.

CINE M ATEKENE I NORGE • 4 K • S Ø N DAG S M ATIN É

CINE M ATKENE I NORGE • S Ø N DAG S M ATIN É

TORSDAG 29. JANUAR KL. 19.00 SØNDAG 1. FEBRUAR KL. 13.00 TORSDAG 5. FEBRUAR KL. 21.15

TORSDAG 12. FEBRUAR KL. 18.00 SØNDAG 15. FEBRUAR KL. 13.00 SØNDAG 15. FEBRUAR KL. 20.45

Samsara. Regi og foto: Ron Fricke. USA/Indonesia/Singapore 2011. Manus og klipp: Ron Fricke og Mark Magidson. Musikk: Marcello di Francisci, Lisa Gerrard og Noah Weinzweig. DCP 4K, farger, 1 t 42 min.

The Wild Bunch [Den ville gjengen]. Regi: Sam Peckinpah. USA 1969. Manus: Walon Green og Sam Peckinpah. Foto: Lucien Ballard. Musikk: Jerry Fielding. Klipp: Louis Lombardo. Medv.: William Holden, Ernest Borgnine, Robert Ryan, Edmond O’Brien, Warren Oates m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP 4K, farger, 2 t 15 min.

SAMSARA

THE WILD BUNCH

Fra regissøren av Baraka

De kom for sent og ble for lenge

Fire år, 25 land, fem kontinenter: Samsara er regissør og filmfotograf Ron Frickes oppfølger til 70mm-klassikeren Baraka, og igjen blir vi tatt med på en hypnotisk rundreise på kloden vår. Med sanskritbegrepet samsara – livets sirkel; fødsel, liv, død og reinkarnasjon – som utgangspunkt og ledesnor, har Fricke og teamet hans igjen filmet i verdens mange hjørner og avkroker, men i motsetning til i Baraka er det i større grad menneskene selv, snarere enn geografiske og arkitektoniske undere, som står i fokus denne gangen. Det vakre, det grusomme, det underfundige, det urettferdige – alt er representert her, i en meditativ collage av bilder og musikk som aldri er mindre enn fantastisk og medrivende. Det hele presentert uten noen fortellerstemme eller andre replikker. Filmen er skutt med tre klassiske 70mm kamera som benytter analog 65mm filmnegativ. Foruten to «klassiske» kamera fra Panavision ble også et eget time-lapsekamera Fricke selv har laget benyttet. Kameranegativene ble så digitalt scannet, og klipp og ferdiggstillelse har blitt gjort digitalt før det hele blir presentert på en 4K DCP. Magidson beskriver prosessen slik; «We’re doing a combination of what we think is the best of both technologies, the best way to image capture and then the best way to output. Once we get into the digital environment, we’re able to refine the imagery, we’re able to save shots that we’d have to otherwise trash really for various reasons.» Samsara er, som Baraka før den, en film som virkelig først kommer til sin rett i stort format. Vi viser filmen fra en førsteklasses 4K-kopi – og presentert på vår Sony 4K digital projektor blir det en ultimat kinoopplevelse. Cinematekene i Norge/red.

Sammen med Arthur Penns Bonnie og Clyde (1967) introduserte The Wild Bunch eksessiv filmvold som en kunstform i Hollywood. Dette var de første mainstreamfilmene som viste at menneskekroppen faktisk er laget av kjøtt og blod; at arterielt blod faktisk spruter, og ikke drypper; at kuleskader faktisk lager store, gapende hull og at vold generelt har grimme, destruktive konsekvenser. Penn og Peckinpah trampet over tiår med filmiske konvensjoner om at døden bare er en tilstand av endelig søvn. Dette var en viktig erkjennelse for menneskene i en nasjon hvis regjering drev brutal fjernkontroll-annihilering i Sørøst-Asia. Filmen er også et oppgjør med Hollywoods klassiske western-filmer. Vi møter ni aldrende lovløse som bestemmer seg for å gjøre et siste kupp som skal gi dem så stor fortjeneste at de alle kan pensjonere seg. Alt går imidlertid ikke helt etter planen. Peckinpahs voldsballetter i sakte film har lett for å overskygge filmens andre kvaliteter. Lucien Ballards lekre gulaktige cinemascope-fotgrafering som perfekt fanger inn det støvete meksikanske landskapet; presis klipping i de grandiost anlagte slagscenene og ikke minst Peckinpahs kanskje mest undervurderte egenskap som regissør: å gi de mest reserverte scenene en dimensjon av menneskelighet og melankoli. Peckinpah har rykte på seg for å være den tøffeste og mest hardbarkede regissøren Hollywood har sett, men hans beste øyeblikk på lerretet er da han lar sine romantiske tendenser skinne gjennom; når han gir karakterene sine den verdigheten som betyr så mye for dem. red/olep 19

CINE M ATEKENE I NORGE

TORSDAG 19. FEBRUAR KL. 19.00 SØNDAG 22. FEBRUAR KL. 21.00

TORSDAG 5. MARS KL. 19.00 SØNDAG 8. MARS KL. 21.00

Douglas. Regi: Pål Bang-Hansen. Norge 1970. Manus: Pål Bang-Hansen, etter en roman av Haavard Haavardsholm. Foto: Knut Gløersen. Musikk: Egil Monn-Iversen. Klipp: Terje Haglund. Medv.: Rolv Wesenlund, Tom Tellefsen, Per Christensen, Kjersti Døvigen, Gunnar Olram m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 30 min.

Exhibiton. Regi og manus: Joanna Hogg. Storbritannia 2013. Foto: Ed Rutherford. Klipp: Helle le Fevre. Medv.: Viv Albertine, Liam Gillick, Tom Hiddleston, Harry Kershaw, Mary Roscoe m.fl. Utleie: Gayle Films, UK. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 44 min.

DOUGLAS

EXHIBITION

De skjulte tjenester

Visning av et samboerskap

Douglas har dedikert livet sitt til jobben. Han er overbevist om at han arbeider for den gode sak, et overordnet mål så høyt at han anser seg hevet over ethvert regelverk. Som agent i det hemmelige politiet kan han tillate seg å kaste sitt mistenksomme blikk på hvem det skal være uten at noen stiller ham til ansvar. Filmen er en inn-på-livet-skildring av den hemmelige agentens hverdag. Den er et forsøk på å avromantisere denne skikkelsen og avkle ham alle myter. Douglas er en svart komedie, en satire med klare samfunnskritiske undertoner. Som den selvtilfredse og fordomsfulle agenten møter vi Rolv Wesenlund i en annen rolle enn den riksklovnen han var kjent for å være. Hans psykopatiske rollefigur blander profesjonalisme med perversitet, fascisme med barnslig sjalusi på en subtilt medrivende måte. Mange har hevdet at dette er Wesenlunds store rolle, og han mottok strålende kritikker for sine prestasjoner: «Rolv Wesenlund leverer et fantastisk spill som den småborgerlige, men farlige Douglas. Ikke en nyanse går tapt i skuespillerens fantastiske tolkning, og den som til nå har ansett Wesenlund utelukkende for å være en begavet klovn må begynne å tro om igjen», het det blant annet i Arbeiderbladets anmeldelse av filmen. olep/red.

Joanna Hoggs Exhibiton handler om et middelaldrende kunstnerpar, kalt D og H, som skal selge sin eksklusive bolig i Vest-London. Filmen utspiller seg hoved sakelig innenfor dette husets vegger, hvor de to også arbeider, med interntelefon som kommunikasjonsmiddel og store vinduer som nærmest stiller dem ut for omverdenen. Med sine statiske, observerende bilder og et lydspor som stadig minner oss om storbyen utenfor, gir filmen assosiasjoner til regissører som Michael Haneke, Yasujirô Ozu og Michelangelo Antonioni. Exhibiton er en formsikker, intelligent og subtil skildring av et ressurssterkt, moderne bohempar, som etter mange år strever med å nærme seg hverandre, intellektuelt så vel som seksuelt. Hovedrollene gestaltes med dempet spill og naturlig autentisitet av Viv Albertine fra punkbandet The Slits og kunstneren Liam Gillick, begge debutanter foran kamera. Filmen gjør også usedvanlig god nytte av sitt innspillingssted, et modernistisk bygg tegnet av arkitekten James Melvin som blir en integrert del av handling, tematikk og filmstil. Joanna Hogg startet som fotograf, og laget deretter eksperimentelle Super8-filmer med Derek Jarman som mentor. Hun er regi-utdannet fra National Film and Television School utenfor London og har regissert TV-serier og musikkvideoer før hun langfilmdebuterte i 2007 med Unrelated. Exhibiton er Hoggs tredje spillefilm. Aleksander Huser/TIFF

CINE M ATEKENE I NORGE

TORSDAG 12. MARS KL. 19.00 SØNDAG 15. MARS KL. 21.00

TORSDAG 26. MARS KL. 19.00 SØNDAG 29. MARS KL. 21.00

Matrimonio all’italiana. Regi: Vittorio de Sica. Italia 1964. Manus: Renato Castellani, Tonino Guerra, Piero de Bernardi og Leonardo Benvenuti, basert på et stykke av Eduardo De Filippo. Foto: Roberto Gerardi. Musikk: Armando Trovajoli. Klipp: Adriana Novelli. Medv.: Sophia Loren, Marcello Mastroianni, Aldo Puglisi, Tecla Scarano, Marilù Tolo, Gianni Ridolfi m.fl. Italiensk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 42 min.

Summertime. Regi: David Lean. USA 1955. Manus: H.E. Bates og David Lean, etter Arthur Laurents teaterstykke «The Time of the Cuckoo». Foto: Jack Hildyard. Musikk: Alessandro Cicognini. Klipp: Peter Taylor. Medv.: Katharine Hepburn, Rossano Brazzi, Isa Miranda, Darren McGavin, Mari Aldon, Jane Rose m.fl. Utleie: Park Circus, Glasgow. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 39 min.

EKTESKAP PÅ ITALIENSK

SUMMERTIME

Hvordan fange en italiener

På vift i Venezia

Vittorio de Sica og Sophia Loren lagde ikke mindre enn seks filmer sammen. Den fantastiske kjemien dem i mellom er åpenbar i samtlige av dem, men likevel bruser det virkelig over i nettopp Ekteskap på italiensk. Marcello Mastroianni spiller den vellykkede forretningsmannen Domenico. I retrospektiv forteller han om hvordan han under krigen møtte den 17 år gamle prostituerte Filumena – spilt av Loren. Han ble så bergtatt av hennes skjønnhet at han hjalp henne å flykte fra bordellet hun jobbet på, ga henne en jobb og installerte henne slik at han i alle årene som har gått siden jevnlig har vært innom på korte besøk. Nå, tjue år etter deres første møte, ligger Filumena for døden. Atter en gang bringer hun opp tema giftermål – et tema hun stadig har bragt på bane. Hun har forsøkt forskjellige strategier hver gang, men Domenico har tviholdt på sitt nei. Nå, ved hennes dødsseng, er han på gli. Til tross for en tilsynelatende trist historie er Ekteskap på italiensk en sjarmerende, fyrrig, romantiske komedie av beste latinske merke. Filmen ble solgt til USA – visstnok mye grunnet Lorens dypt utringede kjoler – og ble nominert til to Oscarstatutter; beste utenlandske film og Sophia Loren som beste kvinnelige skuespiller. Filmen gjennomgikk i forbindelse med sitt 50-årsjubileum en grundig digital restaurering av Cineteca di Bologna, og fikk æren av å avslutte Cannes filmfestival i 2014. olep

Jane Hudson er en singel, godt voksen sekretær fra Ohio som etter å ha spart opp midler endelig får råd til å reise på sommerferie til byen hun alltid har drømt om å oppleve, Venezia. Hun har ikke reist dit for å flørte, men beruset av den vakre byen lar hun seg likevel kurtisere av Renato de Rossi – en fyrrig, italiensk butikkeier. Snart er hun mer opptatt av Renato enn av byen, og når ferien nærmer seg slutten må hun bestemme seg for om dette er en sommerromanse eller noe mer alvorlig. Summertime er basert på Arthur Laurents prisbelønte teaterstykke «The Time of the Cuckoo» som gjorde braksuksess på Broadway i 1952. Produsent Hal Wallis sikret seg filmrettighetene, men det tok noen runder blant Hollywoods «usual suspects» før manuset endelig havnet i hendene på David Lean. Han var fast bestemt på at filmen måtte gjøres i Venezia, men det var ikke så lett å få tillatelse fra lokale myndigheter til å sperre av de største turistattraksjonene i byen midt under høysesongen. Blant annet gondol-eierne var skeptiske, og truet med å streike om Lean fikk tillatelse. Det løste seg når produksjonsselskapet United Artist ga en solid donasjon til restaureringen av St. Markus-katedralen – samt at Lean lovte byens kardinal at hans skuespillere ikke skulle blottlegge armene eller bruke korte kjoler i nærheten av byens hellige plasser. Til tross for denne bluferdigheten fikk filmen problemer med den amerikanske sensuren, som fant enkelte av scenene mellom Hepburn og Brazzi litt vel vovede. olep 21

22 Fra innspillingen av Venninnene

«Why don’t we have movies like ‘L’Avventura’ anymore? Because we don’t ask the same kinds of questions anymore. We have replaced the ‘purpose of life’ with the ‘choice of lifestyle’.» Roger Ebert, filmkritiker

Michelangelo Antonioni Michelangelo Antonioni regnes som en av de mest betydningsfulle regissørene i europeisk filmkunst. Han debuterte allerede i 1950, men det var først med Eventyret i 1960 at han fikk sitt endelige gjennombrudd. Sammen med Natten og Feber utgjør filmen en trilogi om menneskets kontaktløshet og fremmedgjøring i det moderne samfunnet, skildret i Antonionis særpregede stil.

ichelangelo Antonioni fremstod som Italias fremste modernist-auteur ved premieren av Eventyret (se egen omtale) i 1960. Gjennom denne og senere filmer utfordret og formet han publikums oppfatning av hva en filmatisk fortelling kunne være. Hans filmer skiller seg sterkt fra konvensjonelt fortalte, historiedrevne filmer. En populær oppfatning var at Antonionis filmer var «uten handling», at det «ikke skjedde noe». Likevel fant filmene hans et stort publikum verden over, og de var favoritter blant kritikerne. Eventyret ble plassert som nr. 2 på det britiske filmtidsskriftet Sight & Sounds liste over verdens 50 beste filmer gjennom tidene i 1962. I de neste to kåringene i 1972 og 1982 beveget den seg nedover, før den i 1992 forsvant fullstendig. Den kom imidlertid tilbake på listene allerede i 2002 med en 19. plass, og holdt stand med en 20. plass på den siste listen i 2012. Det skulle vel bety at filmen – og Antonioni – har befestet seg som en del av vår kollektive hukommelse. Oppvekst og veien inn i filmen Michelangelo Antonioni ble født i 1912 i den lille italienske provinshovedstaden Ferrara på Po-sletten. Han kom fra

en velhavende middelklassefamilie, og tok økonomiutdannelse ved universitetet i Bologna. Der skrev han også filmkritikker for en avis og forsøkte å lage en dokumentarfilm. I 1939 flyttet han til Roma, ble med i redaksjonen i filmtidsskriftet Cinema, og studerte i tre måneder på filmskolen Centro Sperimentale di Cinematografia. Etter å ha medvirket på manus til Rosselinis Un pilota ritorna (1942) dro han til Paris for å assistere ingen ringere enn Marcel Carné under innspillingen av Les Visiteurs du Soir (1942). Tilbake i Roma begynte han opptakene på en dokumentarfilm om Po-sletten. (Gente del Po, ikke ferdigstilt før 1947 på grunn av krigen og fascistenes sensur). De første filmene I årene rett etter krigen skrev Antonioni filmkritikk, medvirket som manusforfatter på noen spillefilmer (blant annet for De Santis og Fellini) og laget en rekke dokumentarfilmer. Han fikk oppmuntrende kritikker, og man kan allerede her ane Antonionis særpreg – enkle, neddempede bildekomposisjoner, rolig klipperytme og en interesse for mennesker som individer, ikke bare som symbolske typer i en sosial kontekst. 23

Antonioni debuterte som spillefilmregissør i 1950 med Cronaca di un amore (Annen manns kvinne). Dette var en fortelling om utroskap og død som ytre sett hadde en del elementer fra film noir, men Antonioni fokuserte på personenes følelsesliv. Hans neste film, I vinti (1952), besto av tre episoder, og pådro seg sensorenes vrede på grunn av sin åpne skildring av rusproblemer og kriminalitet blant etterkrigsungdom i Paris, Roma og London. I La signora senza camelia (1953) kritiserte han den italienske filmindustriens utnyttelse av kvinner. Venninnene (se egen omtale) fra 1955 skildrer fire kvinneskikkelser i sosietetsmiljøet i Torino, et miljø preget av kjedsommelighet, selvbedrag og kynisme, og filmen peker fremover mot den påfølgende trilogien. Skriket (1957), Antonionis eneste spillefilm med karakterer fra arbeiderklassen, følger hovedrollens desperate odyssé gjennom Po-landskapet. Venninnene vant Gulløven i Venezia i 1955, og både Venninnene og Skriket høstet applaus blant italienske og franske filmkritikere. Hos det store publikum vakte filmene imidlertid liten oppmerksomhet. Gjennombruddet Antonioni fikk sin første internasjonale triumf i en alder av 48 år med mesterverket Eventyret. Både den vanskelige opptaksperioden og premieren er en legendarisk del av filmhistorien. I september 1959 steg Antonioni og produksjonsstaben i land på en forblåst øygruppe utenfor Sicilia for å begynne opptakene. I de fire månedene de var på øyen opplevde de at produksjonsselskapet gikk konkurs, de sto uten kontakt med omverdenen, flere i den tekniske staben forlot produksjonen, vinteren satte inn, de hadde ikke penger og knapt nok tak over hodet. Antonioni var ofte tvunget til å bruke skuespillere som amatørteknikere. Etter at et nytt selskap overtok produksjonen 24

kunne filmen ferdigstilles, og den fikk premiere under Cannes-festivalen i 1960. Latter, hånsord og piping ledsaget visningen, og Antonioni forlot etter sigende salen gråtende. Publikums mishagsytringer ble imidlertid sterkt fordømt i et manifest undertegnet av 35 internasjonalt kjente filmkritikere, der Eventyret ble berømmet som en film av «usedvanlig betydning». Filmen mottok også Juryens pris i på den avsluttende prisutdelingen i Cannes. Cannes-kritikerne hadde likevel sine betenkeligheter. De fleste så Eventyret som en blendende vakker film – revolusjonerende i sitt formspråk og mangetydig i sin tematikk. Men de fryktet at den lå så langt forut for sin tid at den ville gå det store publikum hus forbi. De tok feil. Bare i Paris trakk filmen i løpet av noen få måneder 240.000 tilskuere, og filmen spilte inn rekordbeløp i Frankrike. Ved utgangen av 1960 var Antonioni Europas mest omdiskuterte filmskaper. Eventyret var en film som hadde perfekt timing. Den var et speil for sin tid.

Med Alain Delon og Monica Vitti

En film for en ny tid Fra filmhistorien kjenner vi etterkrigstidens Italia først og fremst for den innflytelsesrike neorealistiske filmen fra sent 1940- og tidlig 1950-tall, selv om italiensk film ikke var ensbetydende med dette. Neorealistene sto for en humanistisk, sosialt bevisst film «om folket, for folket» som en reaksjon mot fascismens eskapisme og propaganda. Neorealismen hadde også innbakt en venstreorientert etterkrigsoptimisme, en tro på at filmen kunne være med på å endre samfunnet til det bedre, men bevegelsen ble splittet opp tidlig på 1950-tallet. Det var kald krig, og Italia fikk en sentrum/ høyre-regjering som støttet gjenoppbyggingen av den kommersielle filmindustrien. Som flere andre vesteuropeiske land opplevde Italia et oppsving, et «økonomisk mirakel» utover på 1950-tallet, men industrialisering, kommersialisering og materialisme førte også til fremmedgjorthet og en følelse av tomhet og meningsløshet. En ny, rastløs

Med Monica Vitti under innspillingen av Rød ørken

generasjon vokste opp under denne utviklingen. De følte at noen måtte beskrive de forholdene de levde under, sette ord på det livet de levde, og gjøre det med et språk som de kunne forholde seg til. Antonionis gjennombrudd kom i en periode der det i mange land kom nye filmbevegelser og -generasjoner delvis som en reaksjon mot «gammeldags film» i form og tema – mest kjent er vel den franske nye bølgen, som startet på slutten av 1950-tallet. Fra Italia bemerket Eventyret seg med et nytt, ukonvensjonelt filmspråk som med stor følsomhet beskrev de radikalt endrede forholdene i det moderne italienske liv. Dette gjorde den sammen med Fellinis La dolce vita som også kom i 1960. Begge disse filmene beskrev mennesker fra materielt velstående miljøer som fåfengt jakter etter følelsesmessige kick – moderne, nevrotiske og fremmedgjorte karakterer med sterile eller underutviklede følelsesliv. Begge filmene ender ved soloppgang med tomhet og tristesse. Mens Fellinis karakterer har et visst håp, er Antonionis karakterer mer desperate i sin dødelige kjedsomhet. Antonioni, om noen, lager eksistensialistisk film. Eventyret forteller en enkel historie: Claudia, hennes venninne Anna og Annas elsker Sandro er på cruise i Middelhavet da Anna på mystisk vis forsvinner. Claudia og Sandro leter etter henne uten resultat, og blir selv elskere. Dette kan se ut som en tradisjonell fortelling, men Antonionis originalitet ligger nettopp i at han ikke vektlegger det dramatiske potensialet i fortellingen – han «ødelegger plottet». I flere av hans filmer er intrigen vagt uforståelig. Med Eventyret rendyrket Antonioni en abstrakt, formalistisk stil som mange følte korresponderte med karakterenes fremmedgjorthet og avhumaniserte verdensanskuelse. Denne kjedsomheten var et tema som ikke var ukjent i etterkrigs-Europa, men 25

Antonionis særtrekk var at han formidlet dette med et slående vakkert filmspråk. Han hadde full kontroll over det visuelle – hvert enkelt bilde ble behandlet som et maleri, der Antonioni la stor vekt på komposisjon og lys/skygge (og senere farge) som meningsbærende elementer. Hans filmer utmerket seg også med en rolig klipperytme, der mye av handlingen utspiller seg i realtid. Antonionis suksess skjedde på en tid der italiensk film generelt hadde stor fremgang internasjonalt – en periode på 1960-tallet trodde man at Cinecittà kunne utfordre Hollywood. Dette gjaldt ikke bare publikumsvennlige genre som spagettiwestern. Også italiensk kunstfilm hadde stor kommersiell suksess i utlandet. Dette hang også sammen med at det var stor fremvekst av arthouse-kinoer, filmfestivaler og filmklubber verden over. Trilogien og senere filmer Antonioni hadde med Eventyret festet seg i folks bevissthet som en filmskaper med en moderne tematikk og en rendyrket visuell stil. Han fulgte opp med Natten (1960) og Feber (1962, se egne omtaler), som sammen med Eventyret utgjorde en trilogi om det moderne menneskets kontaktløshet og fremmedgjøring, subtilt og sensuelt formidlet av hans favorittskuespiller Monica Vitti. I sin første fargefilm, Rød ørken fra 1964 (se egen omtale), fortsatte Antonioni å utforske det industrielle velstandssamfunnets tomhet. Etter denne filmen dro han til Storbritannia for i 1966 å spille inn Blow-Up (se egen omtale). Med handlingen lagt til hippe 1960-talls-London, var filmen en reflek26

Fra innspillingen av Zabriskie Point

sjon over hvordan vi oppfatter virkeligheten. Denne filmen var Antonionis største kommersielle suksess. Blow-Up markerte også begynnelsen på den internasjonale fasen av hans karriere. Han dro deretter til USA, Afrika og Spania for å lage to filmer på relativt store budsjetter, Zabriskie Point i 1970 og Yrke: Reporter i 1975 (se egne omtaler). Med Zabriskie Point ønsket Antonioni å skildre amerikansk ungdomsopprør og motkultur med et revolusjonerende filmspråk. I Yrke: Reporter spiller Jack Nicholson en journalist som på impuls overtar en annen persons identitet, bare for å finne ut at hans nye «selv» er en våpenhandler med kort forventet levetid. Filmen reiser spørsmål om identitet, skjebne og forholdet mellom massemedia og egne opplevelser. Antonioni dro også til Kina i denne perioden for å lage en fire timer lang dokumentar for italiensk fjernsyn, kritikerrost i Vesten, men lite likt av kinesiske myndigheter. På 1980-tallet laget Antonioni kun to spillefilmer, som ikke har oppnådd den samme status som hans

Fra innspillingen av Yrke: Reporter

verker fra 1960- og 1970-tallet. Mysteriet i Oberwald (1980), om en enkedronning som innleder et forhold til en anarkistisk dikter, var inspirert av Cocteaus L’aigle à deux têtes (Ørnen med to hoder), og ble som et eksperiment tatt opp på video og siden overført til film. Identifikasjon av en kvinne fra 1982 (se egen omtale) var en fortelling som utforsket en middelaldrende filmregissørs relasjoner til to kvinner. I 1985 fikk Antonioni slag, mistet taleevnen og ble delvis lammet. Etter ti år – i en alder av 82 år – kom han likevel tilbake til filmens verden i 1995 med Bortenfor skyene, laget i samarbeid med Wim Wenders. Hvor mye av filmen som skal tilskrives Antonioni og hvor mye som skal tilskrives Wenders er ekspertene uenige om. Sikkert er i hvert fall at da Antonioni døde sommeren 2007, nesten 95 år gammel, mistet verden en av sine fremste filmregissører gjennom tidene. Oddleiv Vik (red.) Artikkelen sto første gang på trykk i Cinemateket i Bergens programhefte for våren 2001.

M ICHELANGELO ANTONIONI

M ICHELANGELO ANTONIONI • S Ø N DAG S M ATIN É

ONSDAG 7. JANUAR KL. 21.00 TORSDAG 8. JANUAR KL. 19.00

TIRSDAG 13. JANUAR KL. 21.00 ONSDGA 14. JANUAR KL. 18.00 SØNDAG 18. JANUAR KL. 13.00

Le amiche. Regi: Michelangelo Antonioni. Italia 1955. Manus: Michelangelo Antonioni, Suso Cecchi D‘Amico og Alba de Cespedes, etter en novelle av Cesare Pavese. Foto: Gianni Di Venanzo. Musikk: Giovanni Fusco. Klipp: Eraldo de Roma. Medv.: Eleonora Rossi Drago, Yvonne Furneaux, Valentina Cortese, Madeleine Fischer, Gabriele Ferzetti m.fl. Italiensk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 1 t 44 min.

L’Avventura. Regi: Michelangelo Antonioni. Italia/Frankrike 1960. Manus: Michelangelo Antonioni, Elio Bartolini og Tonino Guerra. Foto: Aldo Scavarda. Musikk: Giovanni Fusco. Klipp: Eraldo de Roma. Medv.: Monica Vitti, Gabriele Ferzetti, Lea Massari m.fl. Italiensk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 2 t 26 min.

VENNINNENE

EVENTYRET

Halvglemt Antonioni-perle

Eksistensialistisk og ukonvensjonelt

Med Venninnene fikk Antonioni sitt gjennombrudd som filmkunstner. Filmen vant Gulløven i Venezia, men klarte likevel ikke å slå gjennom utenfor Italias grenser. Venninnene er basert på novellen «Tra donne sole» av den italienske forfatteren Cesare Pavese, og er den eneste av Antonionis filmer som ikke er basert på originalmanuskript. Antonioni la ikke skjul på sitt nære intellektuelle slektskap med Pavese, men gjorde det klart at filmen var en helt fri adapsjon av novellens ytre ramme. Pavese og Antonioni hadde forskjellig kvinnesyn – for Pavese var kvinnen en femme fatale og mannen hennes offer, mens Antonioni fremstiller kvinnen som offeret – hun er den som lider mest, på grunn av sin overlegne følsomhet, kjærlighetsevne og innsikt. Clelia har gjort suksess i motebransjen, og har akkurat vendt tilbake til sin barndomsby for å åpne en motesalong. I naborommet på hotellet finner hun en kvinne som har prøvd å begå selvmord. Denne hendelsen introduserer Clelia for en ny krets venninner, hvis amorøse problemer blir filmens hovedfokus. Disse kvinnene kommer fra byens velstående sosiale sjikt, et miljø preget av kjedsomhet, selvbedrag og kynisme. Clelia kommer opprinnelig fra fattige kår, og selv om hun trekkes inn i venninnekretsens intriger, blir hun en observerende outsider. Venninnene skiller seg fra Antonionis øvrige filmer ved sin komplekse oppbygning. Filmen består av en rekke sidestilte tema som veves inn i hverandre og behandles kontrapunktisk, med en stramhet i formen og en askese i valg av effekter som oppfyller de strengeste klassiske krav. red./olep

En liten gruppe velstående italienere er på cruise. De går i land på en øy ved Sicilia, og den unge kvinnen Anna forsvinner. Hennes forlovede Sandro og hennes venninne Claudia drar ut for å lete etter henne. Forsvinningen forblir uoppklart, og filmen konsentrerer seg om det intime, men problematiske forholdet som utvikler seg mellom de letende. Avstanden mellom dem, tomheten i tilværelsen, i ritualene og i rollespillet, fremmedheten de føler overfor verden – alt dette er sentralt for forståelsen av det univers Antonioni skildrer. Eventyret er et av Antonionis viktigste verk, og innleder en trilogi om fremmedgjøring og eksistensiell krise som ble fulgt opp med Natten og Feber (se egne omtaler) de to påfølgende år. Den ble berømt og beryktet for å være «en film om ingenting». «Et ingenting skildret med presisjon,» var Antonionis svar, og forklarte filmen som et uttrykk for etterkrigsgenerasjonens følelse av tomhet og meningsløshet i en tid preget av en «aldrende moral, av utbrukte myter, av eldgamle konvensjoner». Alle fortelleelementene i Eventyret er lysende, eksakte og relevante, en formidabel konsentrasjon av uttrykksmidler. Form og innhold går hånd i hånd, og som få andre bruker Antonioni bildekomposisjon som et bærende element. Tagningene er lange og rytmen dvelende. Grensene mellom det ytre og indre rom blir ytterst flytende. Hvorvidt filmen befinner seg i et pretensiøst dvelende ingenting er derfor ikke poenget. Det er nytteløst å prøve å se denne filmen med konvensjonelle forventninger til plotoppbygging og fortellemessig fremdrift. Det ville være som å avvise Becketts «Mens vi venter på Godot» fordi Godot aldri kommer. red./olep 27

M ICHELANGELO ANTONIONI

TIRSDAG 20. JANUAR KL. 18.30 TIRSDAG 27. JANUAR KL. 21.15

SØNDAG 1. FEBRUAR KL. 21.00 TIRSDAG 3. FEBRUAR KL. 18.30

La notte. Regi: Michelangelo Antonioni. Italia/Frankrike 1961. Manus: Ennio Flaiano, Tonino Guerra og Michelangelo Antonioni. Foto: Gianni Di Venanzo. Musikk: Giorgio Gaslini. Klipp: Eraldo da Roma. Medv.: Marcello Mastroianni, Jeanne Moreau, Monica Vitti, Bernhard Wicki, Rosy Mazzacurati m.fl. Utleie: NFK. Italiensk tale, engelske undertekster. 35 mm, s/hv, 2 t 1 min.

L‘Eclisse. Regi: Michelangelo Antonioni. Italia/Frankrike 1962. Manus: Michelangelo Antonioni og Tonino Guerra. Foto: Gianni Di Venanzo. Musikk: Giovanni Fusco. Klipp: Eraldo da Roma. Medv.: Alain Delon, Monica Vitti, Francisco Rabal, Lilla Brignone m.fl. Italiensk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 2 t 5 min.

NATTEN

FEBER

24 timer og oppløsning

Livet er et annet sted

Giovanni er suksessrik forfatter. Han bor sammen med sin kone Lydia i Milanos fasjonable strøk. Etter et sykehusbesøk hos en døende venn, blir Lydia forbannet på sin mann hvorpå de to drar hver sin vei. Senere samme dag, når ekteparet skal delta på et selskap i forbindelse med Giovannis siste boklansering, er de fremdeles ikke på talefot med hverandre. Giovanni entrer festen alene mens Lydia går gatelangs i sitt gamle nabolag i Milano. Det er åpenbart en del hindringer i veien fram til ekteskapelig harmoni mellom Giovanni og Lydia. De har vært gift lenge, men signalene tyder på at forholdet deres går langsomt i oppløsning. Lydia kjeder seg på grunn av sin endimensjonale mann. Hun har også lenge vært klar over mannens sidesprang med datteren til en velstående industrieier. Forholdet deres er i ferd med å ødelegges av mangelen på kommunikasjon. Dette stiller Lydia i forlegenhet, noe hun selv er klar over. Haken er altså ikke å identifisere problemet, men for Lydia er dette en virkelighet hun ikke vet hvordan hun kan komme ut av. Antonioni tegner med et nøye registrerende kamera et bilde av den manglende kommunikasjonen ektefellene imellom. Et presist ikke-dramatiserende filmspråk resulterer i et høyst konkret nærvær i såvel tid som rom. Med til tider tomme, håpløse bilder og en ellers introvert og abstrakt fortellestil, avsløres veien mot sammenbrudd i et typisk middelklasse-ekteskap. red./olep

Feber er den siste filmen i Antonionis trilogi, med Eventyret og Natten (se egne omtaler) som sterke forløpere. Antonioni har her rendyrket sin form enda mer, og filmen er bygget opp med streng økonomi og visuell askese. Gjennom serier av mesterlig komponerte tablåer peker Antonioni på tomheten bak den borgerlige fasaden til de nyrike i Roma, og antyder at det ligger en form for kjedsomhet og rastløshet til grunn for den moderne, urbane likegyldigheten som preger disse menneskene. «Der nede tenker de kanskje mindre på lykken,» sier Vittoria i Feber som svar på naboen Martas lengsel tilbake til familiegodset i Kenya. «Her er alt så vanskelig. Kjærligheten også.» Feber er en film om kjærlighetens negasjon og om den uoverskridelige ensomheten. Vittoria har nettopp forlatt sin mann, og virker i det hele tatt trett av kjærlighet. Hun innleder likevel et forhold til børsmegleren Piero, som hun første gang snakker med under et minutts stillhet for en avdød kollega på Romas støyende børs. Piero og Vittoria har ikke så mye til felles, men holder likevel forholdet i live, like mye for forførelsens egen skyld som for noe annet. Man ser ikke en film av Antonioni for den ytre handlingens skyld – den er det rett og slett for lite av til å være særlig interessant. Mer fascinerende er det å se og høre måten han skildrer den moderne verden på gjennom gjengivelsen av følelser, arkitektur, kaos, kjedsomhet, stillhet og kommunikasjonssvikt. Han er berømt og beryktet for stillstanden i sine filmer, men hvis man tørster etter annet enn biljakter og skuddvekslinger, er det fantastisk mye som faktisk skjer i Antonionis tilsynelatende begivenhetsløse univers. Jan Langlo(CiO)/red.

M ICHELANGELO ANTONIONI

ONSDAG 11. FEBRUAR KL. 18.30 TORSDAG 12. FEBRUAR KL. 21.00

TIRSDAG 17. FEBRUAR KL. 19.00 ONSDAG 18. FEBRUAR KL. 21.00

Il deserto rosso. Regi: Michelangelo Antonioni. Italia/Frankrike 1964. Manus: Michelangelo Antonioni og Tonino Guerra. Foto: Carlo Di Palma. Musikk: Giovanni Fusco og Vittorio Gelmetti. Klipp: Eraldo da Roma. Medv.: Monica Vitti, Richard Harris, Carlo Chionetti, Xenia Valderi, Rita Renoir m.fl. Utleie: NB. Italiensk og tyrkisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t.

Blow-Up. Regi: Michelangelo Antonioni. Storbritannia/USA 1966. Manus: Michelangelo Antonioni og Tonino Guerra. Foto: Carlo di Palma. Musikk: Herbie Hancock. Klipp: Frank Clarke. Medv.: David Hemmings, Sarah Miles, Vanessa Redgrave, Jane Birkin, Peter Bowles m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 50 min.

RØD ØRKEN

BLOW-UP

Antonioni maler en indre tilstand med farger

Det tredje øye

I den første filmen etter sin berømte trilogi setter Antonioni fingeren på forholdet mellom mennesket og tingene. Filmen er tatt opp i Ravenna, som er kjent for sine vakre bysantinske mosaikker, og at Dante brukte byen som modell for det jordiske paradis. Det er både ironisk og passende at Antonioni legger filmen til byens moderne havne- og industriområder. Her beveger karakterene seg i et miljø av ny teknologi – oljeraffinerier, radarstasjoner, kraftverk – som innehar moderne former og kunstige farger og lyder. Rød ørken var Antonionis første fargefilm, og farge fremstår som et sentralt element i filmen – på linje med historie, karakterer eller klipp. Antonioni uttalte selv: «folk sier ofte ‘skrive en film’. Hvorfor kan vi ikke si ‘male en film’?» I Rød ørken er det gjennomgående ikke brukt «naturfarger» – bildene domineres av moderne, sterke 1960-talls-farger. Der Antonioni i Eventyret etablerte en forbindelse mellom landskap og karakter, og i Feber mellom arkitektur og karakter, er det i Rød ørken en direkte kobling mellom karakter og farge. I mange tilfeller brukes farger for å beskrive karakterens tilstand – frukten i en kjerre er malt grå, hotellrommet de elsker i blir rosa. Som i trilogien er karakterene rammet inn av objekter – dører, vinduer og så videre – i mange av bildene. Et nytt trekk i Rød ørken, ved siden av fargene, er bruken av lange brennvidder med tilhørende liten dybdeskarphet. Antonioni plasserer ofte Giuliana i fokus i forgrunnen av bildet mens klart fargede objekter i bakgrunnen kommer så mye ut av fokus at de mister sin mening og blir abstrakte fargeklatter. red./olep

Blow-Up handler om en ambisiøs fotograf som tror han har vært vitne til et mord under en vandring med sitt kamera i en park i London. Han er fotograf på heltid; alt utenfor bildenes verden er for ham uvedkommende eller likegyldig. Mordet oppdager han først når bildene er fremkalt, og han søker seg dypere og dypere inn i bildene for å finne ut om det han så var virkelighet eller illusjon. Denne historien er imidlertid bare en ytre ramme. I all sin enkelhet, eller i sin evig ubesvarte forvirring, handler Blow-Up om det å kunne oppleve. Antonionis første engelskspråklige film skiller seg fra hans andre 1960-tallsfilmer med sin tidstypiske beskrivelse av datidens London-miljø og en ny generasjons fremtredende plass i samfunnet. Den nye ungdomskulturen sto i opposisjon til den tradisjonelle voksenverdenen. De søkte andre opplevelser som kunne få dem til å erfare livet på en ny måte. De tre kontroversielle elementene i denne personlige opplevelsessøken – rock, rus og sex – har en distanserende effekt på hovedpersonen. Rockekonserten med The Yardbirds, marihuana-festen og «brytekampen» mellom to nakne kvinner gjør at hovedpersonen fjernes fra sin maniske søken etter sannheten i bildene, bort fra sin egen virkelighet og videre til illusjonene og opplevelsene. Blow-Up, som vant Gullpalmen i Cannes i 1967, ble en suksess blant et ungt og hipt publikum da den kom. Filmen var også med på å gjøre fotografering til et av de mest populære yrkene på slutten av 1960-tallet, med sin glamorøse skildring av en fotografs hverdag, full av lettkledde kvinner og andre overraskelser. olep/red. 29

M ICHELANGELO ANTONIONI • S Ø N DAG S M ATIN É

M ICHELANGELO ANTONIONI

SØNDAG 22. FEBRUAR KL. 13.00 TIRSDAG 24. FEBRUAR KL. 19.00 ONSDAG 25. FEBRUAR KL. 21.15

TIRSDAG 3. MARS KL. 18.30 ONSDAG 4. MARS KL. 21.00

Zabriskie Point. Regi: Michelangelo Antonioni. USA/Italia 1970. Manus: Michelangelo Antonioni, Fred Gardner, Sam Shepard, Tonino Guerra og Clare Peploe. Foto: Alfio Contini. Musikk: Jerry Garcia, Pink Floyd m.fl. Klipp: Franco Arcalli. Medv.: Mark Frechette, Daria Halprin, Rod Taylor, Paul Fix, Harrison Ford m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 52 min.

Professione: Reporter/The Passenger. Regi: Michelangelo Antonioni. Italia/Frankrike/Spania 1975. Manus: Mark Peploe, Peter Wollen og Michelangelo Antonioni. Foto: Luciano Tovoli. Musikk: Ivan Vandor. Klipp: Michelangeglo Antonioni og Franco Arcalli. Medv.: Jack Nicholson, Maria Schneider, Ian Hendry, Jenny Runacre m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 2 t 6 min.

ZABRISKIE POINT

YRKE: REPORTER

Michelangelo skaper liv i Death Valley

I am the passenger

Zabriskie Point åpner med bilder av en studentgruppe som planlegger en aksjon. De har forsøkt alt for å oppnå et rettferdig system. Nå står bare volden igjen. Studentene vil likevel ikke ofre livet når det kommer til stykket. Bortsett fra to. En av dem er Mark, filmens hovedperson. En ungdom blir skutt av politiet idet han kommer mot dem med hendene i været for å overgi seg. Mark løfter sin nyinnkjøpte revolver, og en politimann stuper. Vi får ikke vite hvem det var som skjøt. Det spiller imidlertid ingen rolle for myndighetene, som starter klappjakt på Mark. Han stjeler et fly og flyr ut mot ørkenen der han ser en ung kvinne i en bil. Hun er sekretær for et eiendomsfirma som planlegger å bygge et feriesenter i ørkenen. En gjeng gamle menn står i spissen for et strømlinjeformet og effektivt apparat som kontrasterer den ungdommelige hjelpeløsheten og forvirringen. Mark leker med flyet rundt bilen hennes før han må nødlande. De to opplever en kjærlighetshistorie på Zabriskie Point, et goldt og støvet sted i ørkenen. Zabriskie Point er mindre tvetydig enn Antonionis andre filmer, men likevel vanskeligere å ta stilling til. Her bestemmes form og innhold av politiske sympatier og antipatier. Antonioni tar åpent ungdommens parti mot myndigheter og politi. Filmens spenning ligger hele tiden i kontrasten mellom de unges åpenhet og kjærlighetsglede og forretningsfolkenes strømlinjeformete og kalde effektivitet. olep/red.

Tv-journalist David Locke er utbrent – lei av sitt ekteskap og yrke. Under et oppdrag i Tsjad bytter han på impuls identitet med en mystisk fremmed forretningsmann, Mr. Robertson, som han finner død på hotellet, og som ligner ham av utseende. Det viser seg at den døde har vært våpensmugler, og i notisboken finnes avtaler om hemmelige møter. Journalisten bestemmer seg for å følge dem opp. Etter hvert oppdager han at han blir skygget; noen er ute etter Mr. Robertson. Locke befinner seg snart i et uløselig dilemma, både døden og avsløringen truer ham. Hans nye identitet blir ingen løsning, og hverken et møte med en ung jente eller en reise rundt i Europa klarer å fylle det følelsesmessige vakuum som har dannet seg i ham gjennom årene. Etter den generelle forvirringen Antonionis forrige spillefilm, Zabriskie Point, ble møtt med, ble Yrke: Reporter godt mottatt både av kritikere og publikum. Selv om den var mer «publikumsvennlig» (filmen var også Antonionis første med store stjernenavn i hovedrollene) betyr ikke det at filmen er konvensjonell i sin form – dette er umiskjennelig Antonioni. Yrke: Reporter har en komplisert intrige. Antonioni spiller hele veien på det irrasjonelle, på en ikke håndgripelig frykt, og filmen blir dermed en sterk thriller. Mer grunnleggende reiser den spørsmål om menneskets eksistensielle situasjon. Også i denne filmen kommer Antonioni inn på temaer som fremmedgjøring og meningsløshet, formidlet med det dvelende, registrerende og vakre filmspråket som preget hans tidlige 1960-talls-produksjon. olep/red.

M ICHELANGELO ANTONIONI

TIRSDAG 24. MARS KL.21.00 ONSDAG 25. MARS KL. 18.30

Identificazione di una donna. Regi og klipp: Michelangelo Antonioni. TardioliItalia/Frankrike 1981. Manus: Michelangelo Antonioni, Gérard Brach og Tonino Guerra. Foto: Carlo di Palma. Musikk: Carlo di Palma. Medv.: Tomas Milian, Daniela Silverio, Christine Boisson, Sandra Monteleoni, Giampaolo Saccarola, Alessandro Ruspoli m.fl. Italiensk, fransk og engelsk tale, engelske undertekster. Digital kopi, farger, 2 t 10 min.

IDENTIFIKASJON AV EN KVINNE

Bergens konsertserie for ny musikk

Å finne sin kvinne

Komponist- og instrumentverksted for unge

Identifikasjon av en kvinne forteller den fragmenterte historien om en kunstnerisk krise. I likhet med Blow-Up (se egen omtale) er den en filosofisk thriller, der Antonioni igjen formulerer spørsmålet: Strekker sanseinntrykkene til for å avsi sannheten om virkeligheten? Regissøren Niccolo er på leting etter en kvinne til sin nye film, eller som han selv sier: «Jeg leter etter en kvinnelig sannhet, en kvinnelig form». Antonioni var imidlertid ikke Antonioni om ikke jakten på en kvinne like mye var jakten på identitet generelt, inklusive Nicolos egen. Kvinnen for Nicolo er som det hvite lerretet for filmkunstneren; et sted han kan projisere sine drømmer på. Hun er filmen han ennå ikke har lykkes å fange; en negasjon, en tomhet – men som også rommer en mulighet. I likhet med Rød ørken og Yrke: Reporter (se egne omtaler) er Identifikasjon av en kvinne gjennomsyret av en uartikulert frykt. I kraft av velvalgte og suggererende antydninger er de sterke sosiale og psykiske spenningene i datidens Italia – terrorismens og korrupsjonens Italia – hele tiden nærværende, og danner bakteppet for Antonionis skisse av en film om uro, forvirring og søken. Identifikasjon av en kvinne blir av mange regnet som Antonionis siste film. Riktignok kom Bortenfor skyene i 1995, men det var ti år etter at Antonioni ble rammet av et slag som fratok ham taleevnen og gjorde ham delvis lam. Selv om Bortenfor skyene er basert på manusskisser laget av Antonioni, og 82-åringen var med både under opptak og i klipperommet, er det et åpent spørsmål hvor mye av filmen som er hans, og hvor mye som kan tilegnes hans med-regissør Wim Wenders. CiO/red./olep

BIT20 Ensemble, AVGARDE og nyMusikk Bergen går våren 2015 sammen om å arrangere et komponist- og instrumentverksted for barn og unge i Bergen – 10år og oppover. Deltagerne vil blant annet få kyndig opplæring i å lage egne instrumenter, veiledning til å komponere på Ipad og muligheten til å sette dette sammen til en konsert i april. Kjenner du noen som kunne tenke seg å være med eller har spørsmål? Send e-post til produsent@avgarde.no innen 24. januar.

Følg med på AVGARDEs øvrige program på vår nettside avgarde.no eller add konsertserien AVGARDE som venn på facebook. AVGARDE er på facebook, twitter og underskog www.avgarde.no 31

ÂŤThe camera lies all the time; lies 24 times/second.Âť Brian De Palma

BRIAN DE PALMA

Det vakre i det stygge 32

rian De Palma nevnes i dag ofte i samme åndedrag som Martin Scorsese, George Lucas, Steven Spielberg og Francis Ford Coppola – the movie brats. Med andre ord føyes han inn i rekken av den første generasjonen av filmskoleregissører som trådte frem på slutten av 1960-tallet, de som skulle komme til å røske opp i Hollywoods rigide system med en ny type filmer. Likevel skiller De Palma seg noe ut blant disse. For det første er han den mest ujevne, han har gjort sin del av både svake filmer og flopper. For det andre er han den suverent mest kontroversielle.

For, imot eller begge deler De Palmas filmer har nesten alltid generert sterke for-eller-imot-meninger. Hans filmers tendens til å tiltrekkes de mest ekstreme meninger er i det hele tatt påfallende for en regissør som har jobbet i Hollywood i store deler av sitt voksne liv, og som attpåtil har fått gjøre det nesten kontinuerlig i over 40 år. Merkelappene han får er like ekstreme som de er sprikende. Han har blitt kalt en kyniker og en kvinnefiendtlig misantrop samtidig som han regnes som en idealist og en romantiker av det noe odde slaget. Han anklages ofte for å plagiere, særlig Hitchcock, og regnes samtidig for å være et av Hollywoods egenrådige genier. Han er både en ondsinnet satirist, en avantgardist og en sellout. Kanskje ikke så rart da, at hans mentor Wilford Leach har sagt at De Palma er en som ikke defineres gjennom sin kontinuitet, men gjennom sine uoverensstemmelser: «Han er sitt eget motstykke, om du vil. Han er sin egen motsigelse.» Hva gjelder kontroverser har De Palma også fått sin del av pepper fra kvinnebevegelsen. Det er særlig hans thrillere hvor han setter kvinner i dødelig fare

som har fått hardest medfart. Om dette har han sagt følgende: «Du prøver å ta tak i det publikum kan identifisere seg med på et visuelt nivå, og jeg føler til en viss grad at det er hva de kan identifisere seg med. Folk sier «Hvorfor blir kvinner slaktet i filmene hans, hva har han imot kvinner?» Jeg synes bare at når kvinner er i en farefull situasjon vil publikum identifisere seg mer med dem enn med menn fordi de ser mer hjelpeløse ut.» Det er ærlig nok, selv om akkurat dette utsagnet ikke hjelper ham stort og nok heller ikke skiller ham nevneverdig ut fra sin generasjon av menn. På et rent tematisk nivå har hans kritikere rett. Likevel kan man ha i mente at De Palmas filmer er svært fysiske øvelser: fysisk styrke og svakhet og plassering av disse egenskapene i både rom og narrasjon er hva mange av hans thrillere omhandler. Man kan bifalle det eller ikke. De Palma var den av regissørene blant det nye Hollywoods movie brats som først begynte å lage film. De kjente alle hverandre og hadde blitt hektet på den franske nybølgen sine tanker om at den egentlige skaperen av en god film måtte være regissøren, ingen andre. Ideen var at regissøren kunne ta en sjangerfilm, innprente den med sin visjon og teknikk og heve den fra sin sjanger til kunst. Når tiårene har gått er det interessant å se at den franske nybølgens ånd er eller har vært sterkt til stede hos alle, men vi kan med trygghet si at de fem gikk til oppgaven med forskjellige innstillinger. Til tross for den tidlige filmdebuten var De Palma den av de fem som sist nådde prominens. Han er også den hvis navn er minst knyttet til det nye Hollywood i dag. Det har å gjøre med at hans filmer er mer outrerte og mer kontroversielle enn Lucas og Spielbergs, og

at han gikk en rute som ble oppfattet som mindre personlig enn Scorsese og Coppolas. Han er også den som mest frydefullt, mest åpenbart og nærmest perverst gjør bruk av tidligere filmer i form av tema og sitater, noe som kanskje gjør ham mest i takt med vår hyperintertekstuelle tid. Han er også den av disse auteurene som vi lenger kan vente et mirakel av. Dette noe uforutsigbare ved ham gjør ham også til den mest interessante av disse i dag. Radikale begynnelser De Palma begynte sin filmkarriere et ganske annet sted enn der han er nå. Ved teaterlinjen på Sarah Lawrence College i New York ble han inspirert av filmskapere så forskjellige som Michelangelo Antonioni, Andy Warhol, Jean-Luc Godard og Alfred Hitchcock, alle filmskapere som på forskjellig vis eksperimenterte med selve filmmediet. Selv om han ikke gikk en filmskole delte han denne bevisstheten om filmhistorien med resten av the movie brats. Etter eget utsagn skulle han bli en amerikansk Godard, der han infiserte sine sjangerfilmer med en venstreradikal sensibilitet, og eksperimenterte med intertekstualitet og filmenes narrasjon. De Palma skal ha æren for å ha introdusert Robert De Niro til filmen. De Palmas første langfilm The Wedding Party ble innspillt i 1963, men ikke lansert før i 1969, og hadde De Niro på rollelisten. I mellomtiden gjorde De Palma de eksperimentelle dokumentarene The Responsive Eye (1966) og Dionysus in ‘69 (1970), mens slasherkomedien Murder a la Mod (1968) tok ham inn i det som skulle bli kjente områder med sin seksualiserte vold og voyeurisme. Han utvidet samarbeidet med de Niro med filmene Greetings (1968) og Hi, Mom! 33

Fra innspillingene av Carrie og Scarface

(se egen omtale). Greetings, den første filmen som behandlet temaet om innkalling til den amerikanske hæren, vant Sølvbjørnen ved Berlin-festivalen og regnes som De Palmas gjennombrudd som filmregissør. Hi, Mom! har likevel et litt sterkere navn i dag. For det første er De Niro mer sentral. Han gjør en fascinerende og tidvis improvisert rolle, og viser en løsere og mer leken side enn de nøye innstuderte karakterene han ble kjent for gjennom Scorseses filmer. For det andre er dette filmen hvor De Palmas særtrekk som regissør på en måte blir født. Tema som voyeurisme, skyld og det ukomfortable florerer, og ikke minst er det en slags selvbevissthet rundt filmmediet som står igjen som et stort tema i seg selv. Tilbake til merkelappene De Palma har fått klistret på seg, så er den mest gjennomgående av disse dette selvbevisste rundt det mediet han jobber i. Dette er et trekk han deler med brorparten av de største filmskaperne verden har sett. Likevel brukes det 34

i stor grad nedsettende i De Palmas tilfelle. Hvorfor det? Om Hitchcock, en som De Palma har svært mye til felles med, bruker man ord som elegant, klassisk og spenningens mester. Om De Palma brukes ord som flashy, kontrollerende og kald. Den kjente filmteoretikeren David Thomson har gått lengst i denne karakteristikken: «Jeg tør si at det ikke finnes noen «stygge» opptak i De Palmas filmer – hvis du føler for å måle skjønnhet bare etter grasiøs eller hypnotisk bevegelse, slående vinkler, lyriske farger og hysteriske situasjoner. Men det er kriteriene som gjør Leni Riefenstahl til en «stor» regissør. [...]». Det blir nesten parodisk når han drar opp Riefenstahlkortet. Hvordan man kan mene dette etter å ha sett eksempelvis Carrie, Blow Out eller Carlito’s Way (se egne omtaler) er vanskelig å forstå. Likevel, hvor kommer dette fra? Ganske sikkert kommer noe av det fra den veien De Palma tok etter de formative årene som filmskaper.

«My films deal with a stylized, expressionistic world that has a kind of grotesque beauty about it.» Med De Palmas fascinasjon for Hitchcock fant han utover på 1970-tallet sjangeren hvis konvensjoner inviterte til den type ekspresjonistiske oppvisninger av teknikk som Hitchcock selv var en talsmann for: den psykologiske thrilleren. De Palma: «Jeg ville fortelle tette, presise historier, og spenning og terror egner seg noen ganger til det. [...] Jeg er inspirert av den tyske ekspresjonismen. Jeg er veldig opptatt av å motivere publikum gjennom bilder. [...] Det visuelle og lyden er essensielle elementer i en film. Det er hva som gjør film til film. De fleste regissører bruker kamera som et opptaksinstrument og tar ikke tak i det essensielle elementet form.» Det han deler med Hitchcocks form er mer spesifikt plot-tvister, presise og gjennomarbeidede kamerabevegelser, nøye utvalgte visuelle detaljer, karakterer som ses bedre som typer eller troper enn

som personligheter, og vold som plutselige avbrytelser av de mest mundane situasjoner. Formmessig tok De Palma et steg videre og benyttet seg jevnlig av grep som split-screen og bruk av split diopter for å gjøre ekstrem forgrunn og bakgrunn i fokus samtidig. Med filmene Sisters (se egen omtale) og Obsession (1976) tok De Palma sine første steg inn i sjangeren. Sisters var den første av disse, og de var som om han hadde funnet sin form fra starten av. Det er en veldig effektiv film med noen slående split-screensekvenser, ironiske sammenstillinger av situasjoner og referanser fra Psycho (1960), Vindu mot bakgården (1954) og andre filmer. I mellom dem overrasket han og gjorde Phantom of the Paradise (1974), en satire over musikkbransjen i god Rock Horror Picture Show-stil, og senere hyllet av blant andre Daft Punk og Guillermo del Toro. Det var imidlertid med suksessen til Carrie at hans navn ble allment kjent. Det var et lite, underbudsjettert prosjekt basert på Stephen Kings roman, en bok som ennå ikke hadde nådd bestselgerlistene. Filmen ble en enorm suksess, De Palmas første i så måte, og propellerte Sissy Spacek og John Travolta opp på stjernehimmelen. I form av en skrekkfilm befolket De Palma sitt spenningsverk med karakterer som tatt ut av en tenåringskomedie, og gjør det hele om til et observant menneskelig portrett – inkludert Hitchcock-referanser. Det er vanskelig å ikke bli imponert over denne sjangerblandingen. Som om ikke det er nok lades mange av filmens scener med De Palmas foretrukne tema, noen ganger subtilt, andre ganger oppe i dagen. Voyeurisme, seksualitet og psykisk og fysisk vold er her en del av tenåringslivet i suburbia. Og ikke minst vokser terroren som oppstår ut fra karakterene, den er ikke klistret på. De Palma fulgte opp med The Fury (1978), nok en film om tenårings-telekinetikk. Selv om den er effektiv

nok og drar opp litt andre tema enn Carrie står den i dag som noe av et forsøk på å følge opp suksessen. I filmene Kledd for mord (se egen omtale) og Body Double (1984) er han over i mer virkelige omgivelser, og fortsetter å utforske og videreutvikle både tema og form opprinnelig fremsatt av Hitchcock. Om denne evig tilbakevendende fascinasjonen for Hitchcock har De Palma sagt følgende: «Jeg tror ikke jeg driver med referering, jeg bruker ideer jeg synes er effektive. Hvis de har blitt brukt før, fint, jeg mener, hvem bryr seg? For meg handler det om grammatikk. Hvis jeg har det ordet tilgjengelig og det har blitt brukt før, og hvis jeg kan bruke det igjen mer effektivt for mitt stykke – hvorfor ikke? [...] Hvorfor tror du malere fremdeles maler Chartres-katedralen? Skulle de malt en stein i hagen? De har denne utrolige arkitektoniske tingen foran dem. Kopierer de, simulerer de?» Pur film På begynnelsen av 1980-tallet gjorde De Palma to filmer som på et vis endret hans gang som regissør. Med Blow Out tok han igjen utgangspunkt i filmer som fascinerte ham. Antonionis Blow-Up (se egen omtale) er mest nærliggende, hvor deler av plottet er hentet fra, mens Coppolas Avlyttingen (1974) deler det mer åpenbare avlyttingstemaet. Til tross for dette laget De Palma sin beste og mest originale film. Den står fjellstøtt på egne ben, rik på karakterisering i omgivelser og handling, har flere fantastiske karakterer og er generelt preget av hva man kan kalle filmatisk intelligens. Det er så mye pur film i denne filmen at selv Hitchcock, som lanserte nettopp det begrepet, ville blitt imponert. Med Scarface (se egen omtale), en voldelig gangsterfilm som gjorde det samme for kokain som Trainspotting gjorde for heroin, røk regissøren inn i nok en kontrovers. Én ting var at flere

filmarbeidere under produksjonen mottok dødstrusler fra personer som filmen skinte et lys på. En annen sak var at filmens vold, grove språk og generelt gufne grunntone gjorde sensuren sint og delte kritikerne i to og ingenting imellom. Til og med Al Pacinos overtoppen-prestasjon i rollen som Tony Montana delte anmelderne. Han går rett nok langt over toppen i aggressivt, voldelig, cubansk machospill, men det er bare fordi det er der Tony Montana lever. Disse to filmene gjorde De Palma til en mer flerfoldig regissør og har merket hans videre vei. Noen vil si at han også mistet noe av sin originalitet, det som gjør De Palma til De Palma. Med De ubestikkelige (se egen omtale) tok han for seg Al Capone. I en film som mangler mye i både takt og tone snek han inn barnevogn-sekvensen fra Panserkrysseren Potemkin (1925), nesten shot-by-shot. I De kalte oss helter (1989) tok han en Kubrick-aktig vending, med en fortelling om hvordan verdiene vi forbinder med menneskelighet er en skjør konstruksjon som kan sprekke under press, denne gang lagt til Vietnam-krigen. Og med Forfengelighetens fyrverkeri (1990) gjorde han en av tidenes flopper, selv om den har en fryktelig virtuos åpningsscene. Med Carlito’s Way var han tilbake med Pacino som spiller en aldrende gangster som prøver å gå den rette sti. Den er først og fremst en karakterstudie, og er en like grunnleggende mørk film som Scarface, om enn med en mer dempet tone. Øyeblikkene Noen har sagt at De Palma på et tidspunkt ble en regissør til leie, og dette er til en viss grad sant. Mission: Impossible (1996), Snake Eyes (1998) og Mission to Mars (2000) bærer noen av merkene på det. Likevel er det interessant å se hvordan De Palma, i ellers ganske formelaktige produksjoner, alltid finner steder i 35

B RIAN D E PAL M A

filmene å sette sin signatur: pur film. Snake Eyes åpner med en 12 minutter lang tagning (som riktignok ganske sømløst er satt sammen av flere). Åpningstagningen i Forfengelighetens fyrverkeri er fem minutter lang og beveger seg over nær en kilometer. Mission to Mars har en nesten hypnotisk fin vektløshetsekvens. Og hvem glemmer Tom Cruise hengende i en vaier i Mission: Impossible? Og det er nettopp slike øyeblikk som har en tendens til feste seg til vår kollektive hukommelse: Carrie dynket i griseblod på sitt eget ball; Jack i Blow-Out som strever etter å høre sannheten på headsettet sitt på en bro; barnevognen som hopper nedover trappen i De ubestikkelige; Tony Montana som dukker opp som et vilt dyr fra en sky av kokain væpnet med en rakett. Disse bildene er potente nok i seg selv, at de representerer filmatiske konsepter er en større prestasjon. De seneste årene har De Palma returnert til landskap han var mer kjent med tidligere, og på et vis har han blitt mer interessant enn han var tiåret før. Med filmer som Femme Fatale (2002), The Black Dahlia (2006) og Passion (2012) har han trådt opp gamle spor i form av psykothrilleren. Kritikere har ikke fart bare godt med disse filmene, og når sant skal sies at de har et visst gammelmanns-preg over seg, selv om dette ikke tar noe bort fra temaene De Palma setter frem. Så kan man i det hele tatt oppsummere en regissør som er såpass mangfoldig, såpass trassig, såpass uangripelig og som er sin egen motsigelse? Om man tar et steg tilbake og ser litt større på det kan man det. Han foretrekker pessimisme hvis alternativet er optimisme som er en forvrenging av livets realiteter. Anstendighet og rettferdighet er dyder, men blir sjelden belønnet. Veien til katastrofen er brolagt med gode intensjoner. Filmenes helter triumferer, men ikke på udelt gode måter. Å være god er også en dyd, men garanterer på ingen måte overlevelse. Karakterers motiver er som oftest fulle av motsetninger. Som Kubrick, Lynch eller Fincher prøver De Palma å mestre grenselandet mellom det vakre og det stygge gjennom å frigjøre stigmatiserte sjangre. Og sist, men ikke minst: De Palmas filmer er moralske, men det er deres moralske kompleksitet som gir inntrykk av at de er umoralske. Det ligger et grunnleggende mørke i bunn av De Palmas beste filmer, men dette mørket er ikke pessimisme. I sine beste stunder hjelper De Palma oss til å erfare mer intenst, og bære lidelsen av å være menneske med nåde, intelligens og mot. Sigurd Wik Artikkelen er delvis basert på en artikkel skrevet for 24LiesASecond (2004).

TIRSDAG 13. JANUAR KL. 19.00 ONSDAG 14. JANUAR KL. 21.00

Hi, Mom! Regi og manus: Brian De Palma. USA 1970. Foto: Robert Elfstrom. Musikk: Eric Katz. Klipp: Paul Hirch. Medv.: Robert De Niro, Charles Durning, Allen Garfield, Abraham Goren m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger og s/hv, 1 t 27 min.

HI, MOM! Confessions of a peeping John John Rubin er en vietnamveteran som først og fremst er opptatt av å få seg et nummer. Han blir fotograf for peepshow-filmer. Etter hvert får han lov til å spille i filmene selv, og dermed en mulighet til å leve ut sine fantasier. Senere blir han med i en ekstrem, opprørsk og – med unntak av John – svart teatertrupp som setter opp et interaktivt teaterstykke: «Be Black, Baby». Skuespillerne opptrer med hvit ansiktsmaling, og smører ansiktene til de hvite, liberale publikummerne inn med svart maling. De får høre at de skal oppleve hva det betyr å være svart. Skuespillerne gir seg så i kast med å banke dem opp og voldta dem. Spenningen løser seg imidlertid opp når publikum roper på hjelp, og John kommer inn. Han er utkledd som politimann, og nekter å ta historiene deres alvorlig. Det blir igjen en sinnsyk komedie, og publikum overbeviser til slutt seg selv om at det har vært en opplevelse. Truppen blir etterhvert lei denne formen for revolusjonært arbeid, og går over til urban geriljavirksomhet. Vår helt trives godt som bombemann, kamuflert som forsikringsagent. I den grad Hi, Mom! kan sies å ha noen struktur, er den strukturert som en kabaret, der numrene etter tur angriper forskjellige samfunnsgrupper. Så godt som uten form og innhold, kan filmen ses som et direkte produkt av den verden den vil gjenspeile: New Yorks motkultur i 1968 og 1969. Dialogen er knivskarp, og noe av det beste De Palma har prestert. Likevel fikk ikke filmen den anerkjennelsen den hadde fortjent da den kom; denne undergrunnsvaudevillen var kanskje for hipp selv for 1970. red./olep

B RIAN D E PAL M A

TORSDAG 15. JANUAR KL. 21.00 SØNDAG 18. JANUAR KL. 19.00

TIRSDAG 20. JANUAR KL. 21.00 ONSDAG 21. JANUAR KL. 19.00

Carrie. Regi: Brian de Palma. USA 1976. Manus: Lawrence D. Cohen, etter en roman av Stephen King. Foto: Mario Tosi. Musikk: Pino Donaggio. Klipp: Paul Hirsch. Medv.: Sissy Spacek, Piper Laurie, Amy Irving, John Travolta, William Katt, Nancy Allen m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 38 min.

Sisters. Regi og manus: Brian De Palma. USA 1973. Foto: Gregory Sander. Musikk: Bernard Herrmann. Klipp: Paul Hirsch. Medv.: Margot Kidder, Jennifer Salt, Charles Durning, William Finley m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 32 min.

SISTERS

CARRIE

Fra Godard til Hitchcock

«Når piger bliver til kvinder, bliver de også farlige» – Levende bilder

I begynnelsen av sin karriere ble De Palma sett på som en regissør sterkt påvirket av Jean-Luc Godard. Med Sisters endret dette seg. Fra og med denne filmen og i de neste årene var De Palma åpenbart influert av Alfred Hitchcock – i en slik grad at han fikk tilnavnet «den nye Hitchcock». Vi møter Danielle Breton en kveld hun tar en drink med en mann på en bar. Plutselig dukker hennes eksmann opp, og insisterer på at hun skal bli med ham hjem. Hennes nye beiler bryter inn, og det ender med at Danielle tar med seg beileren tilbake til leiligheten som hun deler med sin tvillingsøster Dominique på Long Island. Morgenen etter, mens Danielle fortsatt sover, sniker elskeren seg ut for å kjøpe frokost og kake til tvillingene, som han har fått vite har bursdag denne dagen. Når han kommer hjem er det ikke Danielle som møter ham, men Dominique. Hun er alvorlig psykisk syk, og i sjalusi dreper hun mannen med en stor kniv. En journalist blir vitne til drapet fra sitt arbeidsværelse på andre siden av gaten. Hun ringer politiet, men når de ankommer søstrenes leilighet er det Danielle som åpner døren. Hun er overbevisende når hun forteller dem at hun er alene i leiligheten, og ikke finner politimennene spor av noe drap heller. Dermed nekter de å tro på historien til journalisten. Hun bestemmer seg for å etterforske saken på egen hånd – for hun så da virkelig et drap? Eller? olep

Carrie er oppdratt av sin enslige og hysterisk religiøse mor, som aldri har innviet datteren i pubertetens kroppslige forandringer. Filmen innledes med at hun får sin første menstruasjon i gymsalens garderobe. Carries redsel overfor det uforståelige blodet gir klassevenninnene – som vet hva det er – enda et påskudd for å mobbe henne. Hjemme igjen hos mor er det ikke mye trøst å få; hun starter en hysterisk utmaling om hvor urent dette blodet er. Etter hvert bestemmer imidlertid gymlærerinnen og en av hennes klassevenninner seg for å ta den forknytte Carrie under sin vinge. Under mild tvang og overtalelse får de hennes gode sider frem, og Carries selvsikkerhet vokser. En annen klassevenninne aner at hun kan bli en utfordrer til hennes posisjon i gjengen, og pønsker ut et grusomt pek for å jekke henne ned. Hun vet imidlertid ikke at Carrie har holdt skjult andre, mindre vanlige talenter. Da Carrie kom i 1976 ble den raskt en av tiårets store horror-ungdomsfilmer, med en så sublim bruk av blod at selv den mest drevne splatter-regissør kan bli misunnelig. Gjennom en effektiv regi har De Palma gitt filmen et Hitchcocksk plot der trusselen kommer innenfra. Det gjør at hele historien føles klaustrofobisk; som en uutholdelig tilstand det er umulig komme seg ut av. Også Sissy Spacek fikk mye ros for sin uhyggelige innlevelse i tolkningen av tittelrollen. olep 37

B RIAN D E PAL M A

ONSDAG 28. JANUAR KL. 19.00 TORSDAG 29. JANUAR KL. 21.00

TORSDAG 19. FEBRUAR KL. 21.00 SØNDAG 22. FEBRUAR KL. 19.00

Dressed to Kill. Regi og manus: Brian De Palma. USA 1980. Foto: Ralf Bode. Musikk: Pino Donaggio. Klipp: Jerry Greenberg. Medv.: Angie Dickinson, Michael Caine, Nancy Allen, Keith Gordon, Dennis Franz, David Margulies m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 45 min.

Blow Out. Regi og manus: Brian De Palma. USA 1981. Foto: Vilmos Zsigmond. Musikk: Pino Donaggio. Klipp: Paul Hirsch. Medv: John Travolta, Nancy Allen, John Lithgow, Dennis Franz, Peter Boyden m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 48 min.

KLEDD FOR MORD

BLOW OUT

Pirrende erotikk og iskald grøss

Lyden av konspirering!

Brian De Palmas Hitchcock-fascinasjon dukker opp i de fleste av arbeidene hans, men sjelden i så stor grad som i den fantastiske Kledd for mord. De Palmas nennsomme hånd gjør en Psycho (1960) for 1980-tallet, komplett med en seksuelt frustrert morder og promiskuøske damer. Angie Dickinson er en lekker kvinne i trettiårene som oppsøker en psykiater for å få ordnet opp i livet sitt. Hun føler seg uattraktiv og er i ferd med å miste grepet om ekteskapet – hvilket forsåvidt ville være like greit, med den mannen hun har. Psykiateren råder henne til å prøve noe nytt. Det gjør hun. Med et katastrofalt resultat. Mester Alfreds oppskrift følges til siste bokstav, bare sammenlign med før nevnte Psycho. Kledd for mord er en ren horror-film. Den første mordscenen er i all sin eleganse grusom og ekkel, og det legges ikke opp til noen sympati for morderen i det hele tatt. Den stjeler fra de fleste avarter av genren, stalker-, slasher-, bø- og psykologiskrekkisene finner alle et hjem i denne filmen. De Palma, som en av Hollywoods genuint engasjerte håndverkere, loser tilskueren gjennom berg-og-dal-banen med et øye for den virkelig skremmende opplevelsen. Med et plot fullt av svinger og skarpe kanter, rekker du aldri å ta igjen filmen, følelsen av suspense opprettholdes igjennom alle de 105 minuttene den varer. Lekkert! JOK/Trondheim filmklubb

Blow Out er De Palmas hyllest til Michelangelo Antonionis Blow-Up (se egen omtale). Men der Antonioni fokuserer på en fotografs blikk, fokuserer De Palma på en lydteknikers hørsel. En kveld Jack Terry er ute for å spille inn lyd til en billig skrekkfilm blir han vitne til at en bil kjører ut i en elv. Han klarer å redde den kvinnelige passasjeren Sally ut av bilen, men sjåføren – guvernør George McRyan – drukner. Jack blir på det sterkeste rådet av McRyans folk til å glemme Sally og hele hendelsen for å dysse ned skandalen ved at guvernøren har kjørt rundt med en ung kvinne i bilen. Jack har fanget opp ulykken på lydbåndet. Ved gjennomlytting er han sikker på at han hører et skudd. Dermed var det slett ikke snakk om noen ulykke. Men når Jack forsøker å fortelle dette videre, begynner ubehagelige ting å skje. Det er mye som kan sies om Blow Out, men et av de grepene som får filmen til å fremstå som en av De Palmas beste filmer, er meta-aspektet. Han introduserer filmen-i-filmen-temaet, og plasserer en karakter som nærmest er identisk med han selv i sentrum av historien. Filmen Jack Terry jobber med i Blow Out, kan óg sies å være en parodi på De Palmas egne produksjoner. I tillegg kommenterer han sine tidligere filmers voldelige uttrykk, idet den klassiske bitter-ironiske sluttscenen smelter filmvold og virkelighet sammen. De Palma viser seg i Blow Out som en mer reflektert og rolig regissør enn tidligere, og man kan si at han her nærmest gjør opp status og oppsummerer sin produksjon frem til 1981. olep/red.

B RIAN D E PAL M A

B RIAN D E PAL M A • CINE M ATEKENE I NORGE • 4 K- KO P I • sø n dag sm i t i n é

TIRSDAG 3. MARS KL. 21.00 ONSDAG 11. MARS KL. 18.30

TORSDAG 19. MARS KL. 18.00 SØNDAG 22. MARS KL. 13.00 SØNDAG 22. MARS KL. 20.00

Carlito’s Way. Regi: Brian De Palma. USA 1993. Manus: David Koepp, etter Edwin Torres romaner «Carlito’s Way» og «After Hours». Foto: Stephen H. Burum. Musikk: Patrick Doyle. Klipp: Kristina Boden og Bill Pankow. Medv.: Al Pacino, Sean Penn, Penelope Ann Miller, John Leguizamo, Ingrid Rogers, Luis Guzmán, James Reghorn, Viggo Mortensen m.fl. Engelsk tale, utekster. Digital kopi, farger, 2 t 12 min.

Scarface. Regi: Brian De Palma. USA 1983. Manus: Oliver Stone. Foto: John A. Alonzo. Musikk: Giorgio Moroder. Klipp: Jerry Greenberg og David Ray. Medv.: Al Pacino, Michelle Pfeiffer, Steven Bauer, Mary Elizabeth Mastrantonio, Robert Loggia, F. Murray Abraham, Miriam Colon m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP 4K, farger, 2 t 50 min.

CARLITO’S WAY

SCARFACE

Ikke lett å være lovlydig

«Say hello to my little friend»

Carlito’s Way var første gang siden Scarface (se egen omtale) at Al Pacino og Brian De Palma jobbet sammen på en film igjen. Og i følge De Palma hadde det neppe blitt noen film uten Pacino heller: «Jeg ville lage Carlito’s Way fordi jeg selv elsker film noir-filmene fra 1940-og 1950-tallet, filmer om fortapte hverdagshelter, med en sørgmodig undertone. Men «sørgmodig» er ikke noe plussord for Hollywoodprodusenter for tiden. Derfor tror jeg neppe jeg hadde fått lage filmen om jeg ikke hadde hatt Al Pacino i hovedrollen.» (fra et intervju i BA.) Pacino spiller Carlito Brigante, en tidligere narkobaron som takket være sin slu advokat nettopp er løslatt fra fengselet på grunn av en «formell feil». Til stor forbauselse for sine tidligere venner mener han alvor når han proklamerer at han heretter skal holde seg på riktig side av loven og bli et hederlig menneske. Etter å ha fått jobb i en luguber og utrangert nattklubb sporer han opp sin tidligere kjæreste. Når hun innser at Carlito faktisk mener alvor om å bli lovlydig, gir hun ham en ny sjanse, og kjærligheten blomstrer som aldri før. Carlitos drøm om et lovlydig liv kompliseres av hevnlystne gamle rivaler – og enda farligere unge forbrytere som er ute etter å ta ham for selv å skape seg et navn. Så til tross for de gode intensjonene, drar Carlitos misforståtte lojalitetsprinsipper og gammeldagse «æresbegrep» ham ut i en vill kamp på liv og død mot de hensynsløse kreftene som nekter å slippe taket på ham. red./olep

Tony og Manny er to kubanske kjeltringer som kommer til Miami som båtflyktninger i 1980. De får innpass hos gangsteren Frank Lopez, som er i ferd med å gjøre det stort innen kokainsmugling. Snart vasser både gangsteren, Tony og Manny i kokain og penger. Samarbeidet dem i mellom går på skinner helt til Tony blir forelsket i gangsterens vakre kjæreste Elvira. Scarface fikk store problemer med sensuren da den skulle lanseres, på grunn av flere ekstremt voldelige scener, flust med banning – den satte ny rekord ved å bruke «f-ordet» 206 ganger – og narkotikabruk en masse. Det medførte at den fikk sertifisering «X» – den strengeste kategorien som stort sett var forbehold hardporno. De Palma foretok flere omklippinger av filmen, og fikk på femte forsøk en «R» – 18 årsgrense. Han valgte likevel å lansere den første versjonen, da han mente endringene han hadde gjort var så minimale at ingen uansett ville se forskjell. Og han fikk rett: ingen merket det – selv ikke sensurmyndighetene. Samtidig med at De Palma ble hyret inn som regissør til Scarface, ble den da dypt kokainavhengige Oliver Stone satt til å skrive manus. Han innså at han måtte kutte ned på kokainen om han skulle få gjort noe. Han dro til Paris, da han håpet at det var dårligere tilgang på kokain der. Det var det – han kom hjem både nykter og med et ferdig manus. Scarface fikk hard medfart da den kom ut, men har de siste 15 årene fått en stadig større innflytelse og anerkjennelse som en moderne klassiker – også innen andre medier som tegneserier og dataspill. olep 39

UTENRIKSKORRESPONDENTEN

programmets

Hitchcock Vi fortsetter med å vise en utvalgt Hitchcockfilm i hvert program, slik vi har gjort de siste par årene. Denne gang: Utenrikskorrespondenten. Joel McCrea og Laraine Day er paret som blir satt på de tøffeste prøver når de må takle spionasje, kontraspionasje, drap og ulykker ved inngangen til andre verdenskrig. Dette er den av Hitchcocks filmer som kommer nærmest i å ha et tydelig moralsk budskap, og gitt sin handling og tiden den ble laget i er den et noe uvanlig tidsdokument for en Hitchcock-film å være. I 1940-tallets Hollywood var produsenten konge over en filmproduksjon og hadde som oftest siste ord i hvordan ting skulle gjøres. Den relativt ferske produsenten på Utenrikskorrespondenten, Walter Wanger, ga Hitchcock, som selv akkurat var ankommet Hollywood, ganske frie tøyler. Denne relative friheten tillot

Hitchcock å gjenskape magien fra hans beste britiske filmer som The 39 Steps (1935) og The Lady Vanishes (1938): Raskt tempo, kraftfulle visuelle elementer og en slu blanding av vågal og morbid humor. Se bare på denne passiaren mellom McCrea og Day: –I’m in love with you, and I want to marry you. –I’m in love with you, and I want to marry you. –Hmm... that cuts down our love scene quite a bit, doesn’t it? Hitchcock var ikke fremmed for litt meta-dialog så lenge den var morsom. Hva gjelder visuelle elementer inneholder filmen flere slående sekvenser, blant annet et flykrasj som rent teknisk overstiger det aller meste som ble gjort på denne tiden. Scenen er et høydepunkt innen spesialeffekter og viser Hitchcocks sans for grundig gjennomføring av ideene sine. Sigurd Wik

P ROGRA M M ET S HITCHCOCK

Foreign Correspondent. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1940. Manus: Charles Bennett og Joan Harrison. Foto: Rudolph Maté. Musikk: Alfred Newman. Klipp: Dorothy Spencer. Medv.: Joel McCrea, Laraine Day, Herbert Marshall, George Sanders, Albert Bassermann m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 2 t.

UTENRIKSKORRESPONDENTEN «I’m in love with a girl, and I’m going to help hang her father.» Utenrikskorrespondenten var Hitchcocks andre film etter at han inntok Hollywood. Hans første var braksuksessen Rebecca, laget samme år. Faktisk både tapte og vant Hitchcock for og over seg selv under Oscarutdelingen i 1941, da Rebecca fikk prisen for beste film i kamp med blant andre Utenrikskorrespondenten. Til sammen ble disse to filmene nomiert til hele 17 Oscarstatuetter. Det er altså 17 nominasjoner til Hitchcockregisserte filmer – i ett og samme år. Likevel følte ikke

Hitchcock at Rebecca var helt og holdent hans film. Den mektige produsenten David O. Selznick holdt et skarpt øye med innspillingen, og resultatet ble en film som var like mye hans visjon av fortellingen som Hitchcocks. Det er dermed Utenrikskorrespondenten som markerer Hitchcocks egentlige komme i Hollywood. Her ser vi kvintessensen av Hitchcock – til tross for at man trenger to hender for å telle alle manusforfatterne som

TORSDAG 8. JANUAR KL. 21.00 SØNDAG 11. JANUAR KL. 18.30

var involvert i prosjektet: flere spektakulære sekvenser, blant annet i en vindmølle; en fortelling som vrir og snur seg hele tiden; intriger av både personlig og internasjonal karakter; og den gjennomsnittlige fyren som kastes ut i de farligste situasjoner. Filmens premiss er at redaktøren av New York Globe er bekymret for Hitlers voksende makt og krisen i Europa. Han er også forbannet på at drevne utenrikskorrespondenter ikke klarer å få svar på om krigen vil starte og eventuelt når. Johnny er en tøffing av en krimreporter og blir satt på saken. Redaktørens håp er at han skal gjøre det bedre enn de feterte korrespondentene. På sitt første oppdrag i Europa treffer han Carol, datteren til lederen av The Universal Peace Party, og bingo, vi har en romantisk forbindelse. «Et propagandistisk mesterverk, en førsteklasses produksjon som uten tvil vil gjøre et visst inntrykk på de store massene i fiendtlige land». Sitatet omhandler Utenrikskorrespondenten og er ingen ringere enn Joseph Goebbels sitt. Man skal huske på at da filmen ble laget hadde krigen nettopp startet, og den ble lansert bare uker etter at bombene hadde begynt å falle over London. I USA var det fremdeles sterk interesse for ikke å ha noe med krigen å gjøre, så også i Hollywood. Med en sluttscene som ble lagt til i siste liten går filmen svært langt i å oppfordre til handling fra amerikanernes side, og slik sett er filmen en allegori over amerikansk utenrikspolitikk anno 1940. sw 41

Mai Zetterling Den svenske regissøren Mai Zetterling skapte rabalder i svensk film fra 1960-tallet av med sine slagkraftige, modige og feministiske verk. Vi presenterer de tre mest kjente av dem; Älskande par (1964), Nattlek (1966) og Flickorna (1968).

ai Zetterling var bare seksten år gammel, men imponerte stort takket være sin evne til å gråte, helt naturlig, med ekte tårer. Året var 1941 og produksjonssjefen på Sandrews, Rune Waldekranz, hadde sett en elevoppsetning på Calle Flygares teaterskole. Takket være disse tårene fikk Mai rolle som gravid tenåring i Olof Molanders films Jag dräpte (1943). Senere samme år fikk hun sitt gjennombrudd i et stykke av Maxwell Anderson på Dramaten, i regi av samme Molander. Skuespillerkarrieren tok Mai Zetterling ganske lett på – hun behandlet det som et spiskammers fylt av hermetiserte anekdoter. Regiarbeidet var noe annet.

Da hun på slutten av 1950-tallet bestemte seg for å gå inn i filmhistorien som noe annet enn en forhenværende sexbombe, var det med en målbevissthet som overgikk det meste. Med stor møye erobret hun den eneste yrkesrollen hun tilla noe betydning – regissørens. Bare ved å være teknisk kompetent og beherske mediet, kunne hun kreve å fortelle sine historier og stille sine spørsmål. Med Älskande par (se egen omtale) ble Mai Zetterling så sent som 1964 en av de første kvinnelige svenske filmregissørene. Etter en håndfull dokumentarer for BBC og en kunstnerisk modig kortfilm, Leka krig

(1963), lyktes hun i å overtale Sandrews – og Rune Waldekranz – til å satse på hennes versjon av Agnes von Krusenstjernas romansuite «Fröknarna von Pahlen». Älskande par ble en av Sandrews største og mest påkostede filmproduksjoner frem til da. På 1960-tallet – som regnes som svensk films gullalder – gjorde Mai Zetterling fire av sine seks langfilmer. Mottagelsen av Älskande par var vennligstilt. Kritikerne betonte den formelle innsatsen, men det rådde en påtagelig mistenksomhet rundt motivene. Det er som om Zetterlings visjoner, som ofte ble uttrykt gjennom bilder som er som sprunget ut av en 43

M AI ZETTERLING

drøm og i avanserte montasjer, gnisset mot et filmsyn som satte en mer håndfast naturalisme i høysetet. Da hennes neste film, Nattlek (se egen omtale), ble vist på filmfestivalen i Venezia i 1966, skapte den skandale med sin skildring av et incestuøst mor-sønn-forhold. Kritikerne hjemme i Sverige var fremdeles positive, og man skulle tro at Zetterling nå hadde befestet sin posisjon som et regitalent å regne med – en regissør som kunne få stille seg opp i rekka et sted bak Alf, Ingmar, Bo, Jan, Arne, Vilgot og gutta. Med Flickorna (se egen omtale) var det imidlertid som om Mais kunstneriske fordringer plutselig ble ribbet. I dag er det vanskelig å forstå følelsene bak fordømmelsen som rammet filmen. Snarere enn å være militant feministisk, er dette en ironisk og mildt humoristisk avlegger av Aristofanes «Lysistrata», plassert i en svensk samtid i en historie om tre skuespillerinner på turné med stykket. Bergman hadde eksperimentert med en fragmentert fortellerform i Persona (1966), Vilgot Sjöman hadde også gjort det i Jag ar nyfikenfilmene (1967-68) – men den frie formen i Flickorna gikk ikke hjem hos folk. Et planlagt filmprosjekt hos Sandrews ble skrinlagt. Det skulle ta 18 år før Mai Zetterling laget film i Sverige igjen. Det var Amorosa (1986) – og en tematisk sirkel ble sluttet, ettersom filmen handlet om Agnes von Krusenstjerna og hennes kompliserte forhold til kritikeren David Sprengel. Etter Amorosa ble det vanskelig igjen – til tross for gode anmeldelser. Mai Zetterlings siste kreative år ble en golgatavandring mellom produsenter, konsulenter og investorer. Janikke Åhlund/CiO

ONSDAG 21. JANUAR KL. 21.00 TIRSDAG 27. JANUAR KL. 19.00

Älskande par. Regi: Mai Zetterling. Sverige 1964. Manus: Mai Zetterling og David Hughes, etter Agnes von Krusenstjernas roman «Fröknarna von Pahlen». Foto: Sven Nykvist. Musikk: Roger Wallis. Klipp: Paul Davis. Medv.: Harriet Andersson, Gunnel Lindblom, Gio Petré, Anita Björk, Gunnar Björnstrand m.fl. Svensk tale, norske undertekster. Utleie: NB. 35mm, s/hv, 1 t 55 min.

Älskande PAR Oss fødende i mellom Älskande par ble vist under filmfestivalen i Cannes, hvor den skapte skandale på grunn av sin vovede framstilling av sex, homofili og latterliggjøring av ekteskapet. Tydelig inspirert av blant annet Bergman (særlig Kvinnors väntan (1952) og Nära livet (1958)) – og med hjelp av Bergmans fotograf Sven Nykvist – tegner Zetterling et personlig bilde av kvinners rolle på begynnelsen av 1900-tallet. I filmen møter vi de tre unge kvinnene Angela, Agda og Adele som rett etter utbruddet av 1. verdenskrig ligger side om side på en fødeavdeling i Stockholm. Mens de venter, minnes de episoder fra sin barndom og ungdom. Älskande par regnes som en av de beste svenske spillefilmdebutene noensinne. Nesten uten unntak ble den i svensk presse mottatt som en uvanlig film, og spesielt hyllet for sin presise periodeskildring. Mauritz Edström i DN mente at Mai Zetterling sto seg godt sammenlignet med andre samtidig regissører i Sverige: «Visst kan man väl finna svagheter och ett och annat eklektiskt drag i Mai Zetterlings regi, och Sven Nykvists mellan starkt svart och vitt skickligt balanserade skönfoto kan ibland ta överhanden. Men ändå. När jag tänker efter, slår det mig plötsligt att här har Mai Zetterling gjort ingenting mindre än slagit ut alla sina manliga debutantkolleger i den unga svenska filmen.» CiO/red.

M AI ZETTERLING

M AI ZETTERLING • S Ø N DAG S M ATIN É

SØNDAG 15. FEBRUAR KL. 18.30 TIRSDAG 17. FEBRUAR KL. 21.15

SØNDAG 1. MARS KL. 13.00 SØNDAG 1. MARS KL. 18.00 ONSDAG 18. MARS KL. 21.00

Flickorna. Regi: Mai Zetterling. Sverige 1968. Manus: Mai Zetterling og David Hughes, etter Aristofanes skuespill «Lysistrata». Foto: Rune Ericson. Musikk: Michael Hurd. Klipp: Wic Kjellin. Medv.: Bibi Andersson, Harriet Andersson, Gunnel Linblom, Gunnar Björnstrand, Erland Josephson m.fl. Utleie: NB. Svensk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 40 min.

Nattlek. Regi: Mai Zetterling. Sverige 1966. Manus: Mai Zetterlig og David Hughes. Foto: Rune Ericson. Musikk: Jan Johansen og Georg Riedl. Klipp: Paul Davies. Medv.: Ingrid Thulin, Keve Hjelm, Naima Wifstrand m.fl. Utleie: SFI, Stockholm. Svensk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 45 min.

NATTLEK

FLICKORNA

Zetterlings magnum opus

På tur med Lysistrata.

Om Nattlek ikke er Mai Zetterlings beste film, er den uten tvil hennes viktigste. Denne angstfylte studien av en hjerteløs mors innvirkning på sin sønns følelsesmessige utvikling, åpnet mange dører for senere filmskapere. Temaer som var absolutt tabu tidligere, blir her en naturlig del av regissørens utforskning av nevrosers oppblomstring. Skandalene stod i kø allerede før verdenspremieren ved Filmfestivalen i Venezia. Plakaten til filmen viste en tegning av Leonardo da Vinci, der man har et anatomisk tverrsnitt av et samleie, noe som skapte kontrovers. Da festivalen i tillegg bestemte seg for å stenge visningen for publikum – kun juryen, presse og bransjen fikk lov å se filmen – fikk den virkelig oppmerksomhet. Så ble den da også sterkt sensurert i de fleste land som lanserte den på kino. Vi møter Jan som har vokst opp i et slott sammen med sin mildt sagt nevrotiske mor Irene. Her levde de et beskyttende og dekadent liv i stor luksus. Nå vender han tilbake i voksen alder til det tomme slottet med sin forlovede. Filmen veksler mellom disse to universene; samtiden der Jan går fra rom til rom i huset, og tilbakeblikk til hans barndom etter hvert som de ulike rommene bringer tilbake minner – minner som definitivt rettferdiggjør hans behov for å bearbeide dem. At tema som overklassens avstumpede grådighet, incest, onani, nakenhet og impotens kunne gis en så verdig og intelligent behandling, er en makeløs prestasjon. CiO/red./olep

En teatertrupp skal sette opp «Lysistrata», den klassiske greske komedien om kvinnene som sex-streiker for å få slutt på mennenes krigsglede. Truppens turné rundt omkring i Sverige flettes sammen med scener fra de tre kvinnelige hovedkarakterenes familieliv, samt ulike fantasisekvenser. I Flickorna kombinerer Mai Zetterling et tydelig feministisk budskap med ironi, humor og varme. Noe slikt var interessant nok for mye å takle for Sverige anno 1968: Flickorna fikk særdeles hard medfart – «Vilka förstockade menstruationer!» skrev en mannlig svensk filmkritiker – og oppstyret ledet til et høyst ufortjent bråstopp for Mai Zetterlings lovende regissørkarriere. Filmen ble tatt av plakaten etter kun tre uker på kino i Stockholm, og etter det gikk det 18 år før Mai Zetterling fikk anledning til å lage spillefilm i Sverige igjen. Selv om Flickorna fikk hard medfart da den var ny, har mange i ettertid pekt på dens sterke sider, som heftige regigrep, inspirert klipp – og strålende spill i de viktigste rollene. Simone de Beauvoir sa: «Ironisk og komisk, så berører denne filmen oss gjennom skjønnheten i tablåene, dens poesi og fremfor alt den subtile ømhet». Flickorna har også fått en viss kultstatus som kvinnefilm fra en tid da kvinnelige regissører lot seg telle på en hånd. Da filmen ble vist i Sydney i 2009 skrev festivalen: «Visually stylish and edited with an anarchic vigour that heightens the sense of competing demands on each woman’s time, Swedish actress Mai Zetterling’s fourth feature as director is sassy and smart in equal measure». CiO 45

Mariken Halle I desember viste Cinemateket i Bergen Verden venter, med regissør Mariken Halle til stede ved visningen. 23. januar kommer filmen på Bergen Kino, og i den anledning benytter vi muligheten til å presentere to av Halles tidligere kortfilmer – Trygve med hjertet i postkassa og No sex just understand – samt hennes langfilmdebut Kanskje i morgen på Cinemateket USF.

ed spillefilmdebuten Kanskje i morgen i 2012 ble Mariken Halle regnet som et av Norges mest interessante filmtalenter. «Kanskje i morgen er både fascinerende, frustrerende og irriterende. Og samtidig bærer den bud om et mulig paradigmeskifte innen norsk film,» skrev medieviter Aksel Kielland i Montage.no etter å ha sett filmen. Halles filmunivers er utvilsomt ulikt det meste annet som lages her i landet, og byr på en fascinerende holdningsendring til hva en film kan være. Hun er utdannet på Nordland Kunst- og Filmskole og Akademin Valand avd. Film (tidligere Filmhögskolan) i Gøteborg. Hennes filmer har vunnet flere priser; I 2011 vant No sex just understand Gullstolen og Dramatikerforbundets pris for beste manus under

Den norske kortfilmfestivalen i Grimstad. Trygve med hjertet i postkassa – avgangsfilmen hennes fra Nordland Kunst- og Filmskole – vant en spesialpris under kortfilmprogrammet til Tromsø Filmfestival, og Kanskje i morgen vant Den gyllene Drake ved Gøteborg filmfestival. Sistnevnte er hennes eksamensfilm fra Gøteborg, og gjort i samarbeid med fotograf Clara Bodén. Halle jobber fortsatt tett med svenske Bodén. De to driver det eksperimentelle produksjonsselskapet «Vapen och Dramatik» sammen med Ronja Svenning Berge fra Os. Selskapet – som er basert i Östersund, Gøteborg og Oslo – har stått bak flere kortfilmer, og satser i tillegg på å produsere bøker, tekster, utstillinger, teater og kunst framover. Blant utgivelsene finner vi Mariken Halles bok «Min middag med Harald Eia»

fra 2013, utgitt gjennom Aschehougs STEMMER-serie i anledning stemmerettsjubileet. Selv om ikke Verden venter og Kanskje i morgen har noe direkte med hverandre å gjøre, så overlapper de hverandre gjennom at Verden venter starter med en sekvens på fire minutter der det ikke er noe bilde, kun lyd; en diskusjon mellom flere mennesker på fest. Denne diskusjonen er den siste sekvensen i Kanskje i morgen. I tillegg er det en del av karakterene og skuespillerens fra Kanskje i morgen som dukker opp i Verden venter. Således gir det en ekstra dimensjon å se Kanskje i morgen før man får med seg Verden venter. Og Cinemateket i Bergen gir deg muligheten. red./olep 47

M ARIKEN HALLE

TORSDAG 22. JANUAR KL. 21.00 SØNDAG 25. JANUAR KL. 18.30 Trygve med hjertet i postkassa. Regi, manus og klipp: Mariken Halle. Norge 2004. Foto: Karsten Meinich. Musikk; Morten Halle. Medv.: Ermias Getachew, Samson Kassaye, Samson Asrade, Mercy Abraham, Mariken Halle. Norsk tale, utekstet. DCP, farger, 14 min.

Kanske i morgon. Regi, manus og klipp: Mariken Halle. Sverige/Norge 2011. Foto: Clara Bodén. Musikk: Susanne Sundfør og Cicely Irvine. Medv.: Bianca Kronlöf, Jan Coster, Micha Thunberg, Rasmus Lindgren og 100 til. Svensk og norsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 37 min.

No sex just understand. Regi, manus og klipp: Mariken Halle. Norge 2011. Foto: Clara Bodén. Musikk: Otto Hargne og Morten Halle. Medv.: Ylva Gallon, Leif Edlund, Jan Coster m.fl. Norsk og svensk tale, utekstet. DCP, farger, 15 min.

TO KORTFILMER AV MARIKEN HALLE

KANSKJE I MORGEN

Kort og godt

Jeg lurte på om jeg kunne få filme deg?

Trygve med hjertet i postkassa Det var den høsten Trygve fylte 12. Den høsten Oddvar Brå brakk staven og Norge ble kåret til verdens beste land å bo i. For andre gang. Trygve med hjertet i postkassa er en original kortfilm med asylsøkere fra Etiopia i hovedrollene som vant spesialpris i kortfilmkonkurransen ved Tromsø Filmfestival; «Juryen ble imponert over det formmessige motet og den ukonvensjonelle stilen i denne filmen. Den er gjort på et svært lavt budsjett, og den behandler et alvorlig tema med elegant bruk av humor.»

«Jeg lurte på om jeg kunne få filme deg?» «Filme meg? Hvorfor det?» Dette er de første ordene i Kanskje i morgen. En filmskaper som banker på sin nabos dør. Vi fortsetter ut i Gøteborgs gater. Inn i leiligheter og skoger. Til filminnspillinger og middagsselskap. Noen mennesker sier til oss at vi skal gå. Andre ber oss igjen og igjen om å bli. Kanskje i morgen er Mariken Halles eksamensarbeid fra Filmhögskolan i Göteborg, laget i samarbeid med fotografen Clara Bodén. Den har vunnet «Den Gyllene Draken» under Göteborgs filmfestival og er en film du ikke kommer til å forholde deg likegyldig til. Kort fortalt handler filmen om Halle og hennes filmteam som begir seg ut i Gøteborgs gater for å spørre hundre tilfeldige mennesker om å få filme dem, ut fra en idé om at det kan lages film om hvem som helst. Alle mennesker har en historie som kan gi andre mennesker noe. Kanskje i morgen er en metafilm i form av en mockumentary, som med vinglete kamera følger oss som publikummere – og filmteamet – i et forsøk på å finne ut hvem «folk» er. Hva sa pressen? Aksel Kielland oppsummerte sin analyse av filmen på montage.no slik: «Kanskje i morgen [...]er en film med et par svært gode elementer, og det er en film med et voldsomt momentum – et momentum som forhåpentligvis vil ta filmskaperne langt hinsides den norske filmbransjens inngrodde forestillinger om hvorfor og hvordan man lager film.» red/olep

No sex just understand Tre ulike mennesketyper ender opp ved samme bord på den samme baren. Stefan vil snakke om Thailand. Jeppe vil snakke om sønnen sin. Og Mia vil skrive alt ned. No sex just understand er en film om hvordan ulike interesser krasjer, møtes og krasjer igjen. Vinner av «Gullstolen» – for beste norske kortfilm – og «Timeglasset» – Dramatikerforbundets pris for beste manus – ved Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2011. red/olep

VISNINGER ONSDAG OG SØNDAG KL 19:00 I KINOSALEN TIVOLII PÅ KVARTERT FOR MER INFO, OPPDATERINGER OG PROGRAM SE BERGENFILMKLUBB.NO NFK MEDLEMSKAP (INKL. FILM) 100 KR, FILM 50 KR

P Å O P P FOR D RING

Utomljonnye solntsem/Soleil trompeur. Regi: Nikita Mikhalkov. Russland/Frankrike 1993. Manus: Nikita Mikhalkov og Roustam Ibraguimbekov. Foto: Vilen Kaluta. Musikk: Edouard Artemiev. Klipp: Enzo Meniconi. Medv.: Nikita Mikhalkov, Ingeborga Dapkounaïte, Nadja Mikhal-kova, Oleg Mensikov, André Umanskij, Vjatsjeslav Tikhonov m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 16 min.

Brent av solen Blendende sol og forførende skjønnhet Året er 1936. Stedet, en idyllisk, russisk ferielandsby der partiets kunstnere kan nyte en fortjent sommerferie. Blant innbyggerne er revolusjonshelten Sergej Petrovitsj – spilt av regissøren Mikhalkov selv – hans kone Marusja og deres seks år gamle datter Nadja – spilt av Mikhalkovs egen datter. Sergej er en offiser alle respekterer og elsker. Til denne idyllen kommer Mitsjka, som opprinnelig stammer fra den gamle overklassen. For ti år siden var han Marusjas ungdoms 50

kjæreste, nå jobber han for det hemmelige politiet. I huset bor også Marusjas besteforeldre, tanter og andre mer perifere familiemedlemmer, som på grunn av Marusjas giftemål med revolusjonshelten Sergej kan opprettholde sin borgerlige livsstil. Etter Mitsjkas ankomst fødes imidlertid en snikende følelse av at Marusjas familie bare tolererer Sergej på grunn av hans priviligerte stilling i det nye systemet. Mitsjka underholder med sitt pianospill, sitt vinnende vesen

SØNDAG 8. FEBRUAR KL. 21.00 TIRSDAG 10. FEBRUAR KL. 18.30

og sine fascinerende historier. Særlig lar Nadja seg sjarmere, samtidig som hun likevel trives best hos sin alltid godslige far. Brent av solen viser oss et nostalgisk bilde av et Sovjetunionen som en gang var; en tragisk kollisjon mellom et varmt og frodig folk og et blodig og kynisk system. Den er ingen sørgefortelling om hvordan det kommunistiske styret ødela for de gjennomsnittlige innbyggerne i det tidligere Sovjetunionen, men snarere en fortelling om hvordan systemet påvirket livet deres. Den forteller om russernes snikende frykt, hvordan de lærte å leve med den, og hvordan de tok hensyn til den i alle livets aspekter og beslutninger. Brent av solen er også et klassisk trekant- og pasjonsdrama mellom to menn og en kvinne. Som den russiske romantradisjonen er filmen stor, rik og mektig. Ved hjelp av sin fortelleteknikk, der han skjuler menneskenes motiv og reaksjoner, oppnår Mikhalkov en spenning og stemning vi kjenner igjen blant annet fra hans Sorte øyne (1987). olep

S Ø N DAG S M ATIN É • P Å O P P FOR D RING

The Great Dictator. Regi, manus og musikk: Charlie Chaplin. USA 1940. Foto: Roland Totheroh og Karl Struss. Klipp: Willard Nico. Medv.: Charlie Chaplin, Paulette Goddard, Jack Oakie, Maurice Moscovich m.fl. Utleie: NB. Engelske tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 16 min.

DIKTATOREN Today, Tomania; tomorrow, ze world! «Dette er historien om perioden mellom to verdenskriger – en tid da vanviddet ble sluppet løs, da friheten sank til bunns, og menneskeheten ble satt ut av spill.» Slik lyder Chaplins innledning i Diktatoren, hans harselas med psykotiske demagoger og diktatorer. Selv om filmen ble påbegynt flere år tidligere, fikk den ikke premiere før i oktober 1940, da krigen i Europa hadde rast i over ett år. Det er nesten skremmende hvor treffende Adolf Hitler parodieres i Adenoid Hynkels skikkelse. Mange mente at Chaplin gikk over

streken i valg av tema og at den farseaktige satiren var problematisk. Lik Walt Disneys propagandafilmer latterliggjorde filmen diktatorene – da spesielt Hitler – og fremhevet deres mentale defekter. Filmen kunne selvsagt ikke bli vist i Norge før krigen var over, men den amerikanske ambassade i Sverige sørget for at filmen i hvert fall kunne sees i vårt nøytrale naboland. Selv om visningene offisielt var illegale, ble filmen våren 1943 i Sverige sett av titusener i filmklubber og andre lukkede, private forestillinger.

SØNDAG 25. JANUAR KL. 13.00

Handlingen begynner allerede i 1918 på en slagmark i Frankrike. Riket Tomania – med dobbelkorset som symbol – er i ferd med å tape krigen. En av deres soldater er en liten jødisk barberer som ikke er særlig heldig i sine forsøk på å avfyre en stor kanon. Hans videre bravader i krigen er heller ikke av den særlig heltemodige sorten, men han klarer i hvert fall å hjelpe en pilot, Schultz, med å komme seg tilbake til sine egne. Selv ender han opp på sykehus med hukommelsestap. Når han flere år senere vender tilbake til sin barbersalong har Hynkel – som er slående lik barbereren – tatt makten i Tomania. For første gang opplever man i Chaplins filmer scener hvor budskapet presenteres blottet for humor. Skildringen av jakten på jødene blir nesten dokumentarisk: Hynkels gurglende proklamasjoner over byens høyttalere, den generelle forvirringen og frykten som sprer seg i ghettoen. Chaplin er langt fra sin tidligere satiriske uttrykksmåte. Det er ikke engang sentimentalt. Det er alvorlig og direkte. Chaplin har likevel blitt kritisert for filmens seks minutter lange oratoriske sluttale, som hevdes å være både et stilbrudd og en banalitet i forhold til resten av filmen. Chaplin selv følte det likefullt nødvendig med denne personlige fredsprekenen for å understreke sin avsky for diktatur og vold. Diktatoren er kanskje Chaplins mest berømte film. Harselasen er fullkommen og budskapet ikke til å misforstå. Tidspunktet for lanseringen har også vært med på å befeste Chaplins renommé som en samfunnsengasjert og modig filmskaper. olep 51

stumfilm

med levende musikk W Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene. Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjern52

synet, eller datamaskinen – samme hvor stor skjermen din måtte være. Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. olep

Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Griegakademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim. Han startet BEK i 2000 og Lydgalleriet i 2007. Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til snart 100 spillefilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.

P ROGRA M M ET S ST U M M E • 1 0 0 Å R -J U B ILU E M • S Ø N D G S M ATIN É • ST U M F IL M M E D LE V EN D E M U S IKK

ONSDAG 4. FEBRUAR KL. 19.00 SØNDAG 8. FEBRUAR KL. 13.00

The Birth of a Nation [The Clansman]. Regi: D.W. Griffith. USA 1915. Manus: D.W. Griffith, Thomas Dixon og Frank Woods, etter et skuespill av Thomas Dixon. Foto: G.W. (Billy) Bitzer. Klipp: D.W. Griffith, Raoul Walsh, Joseph Hanabery m.fl. Musikk: Akkompagnert av Jørgen Larsson. Medv.: Henry Walthall, Mae Marsh, Lillian Gish, Miriam Cooper, Mary Alden, Ralph Lewis m.fl. Engelske mellomtekster, utekstet. Digital kopi, stumfilm med levende musikk, s/hv (tintet), 2 t 45 min.

EN NASJONS FØDSEL 100 år siden verdenspremieren 8. februar 1915 En nasjons fødsel er en av filmhistoriens største og viktigste verk. 8. februar er det akkurat 100 år siden den hadde premiere i Clune’s Auditorium i Los Angeles, under tittelen The Clansman. David Wark Griffith demonstrerer med overbevisende talent hvorfor En nasjons fødsel regnes som et av filmhistoriens mest innflytelserike filmer. Hans utnyttelse av filmmediets virkemidler ble en mal for alle filmer som har kommet etterpå. Griffith etablerte her en lang rekke av de elementære filmspråklige

konvensjonene som siden har dominert fiksjonsfilmen. Griffith startet sin karriere som skuespiller, men slo aldri gjennom. Han begynte derfor som regissør i Biograph, et av de største produksjonsselskapene i Hollywood på den tiden. I løpet av en femårs periode laget Griffith nærmere 450 en-aktere for selskapet, før han i 1914 ble fullstendig fjetret da han så den over tre timer lange italienske storfilmen Cabiria. Griffith innså at dette var filmemediets fremtid, men fikk ikke gehør hos Biograph-ledelsen som mente at «ingen ville sitte i

over en halv time og bare se en historie.» Griffith skilte lag med selskapet for å få realisert sine ambisiøse ideer. Etter en resultatløs leting etter nye investorer endte det med at han selv og Henry Aitken finansierte En nasjons fødsel. Det skulle vise seg en smart investering. Filmen ble en av filmhistoriens største kassasuksesser. Filmen er dog langt fra problematisk. For samtidig som En nasjons fødsel inntar en ubestridt posisjon som et av filmkunstens grunnleggende hovedverk når det kommer til dramaturgi og utnyttelsen av filmmediets fortelleelementer, er den også utilslørt rasistisk – i en slik grad at det skapte reaksjoner allerede under opptakene. Noe av årsaken til filmens rasisme er at den bygger på sørstatspresten Thomas Dixons skuespill «The Clansman» fra 1905. Handlingen som er hentet fra den amerikanske borgerkrigen og den påfølgende gjenoppbygningsperioden, vinkles fra sørstatens ståsted. Ettersom hendelsene bare lå 50 år tilbake i tid, omhandlet filmen en konflikt som fremdeles splittet USA. Samtidig er det ikke tvil om at rasismen sto sterkt i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Slik sett blir filmen et interessant vitnesbyrd over de holdninger som rådet i sin samtid. En nasjons fødsel har to parallelle handlinger som etter hvert løper sammen. Vi møter sørstatsfamilien Cameron og nordstatsfamilien Stoneman. Begge familiene involveres i krigen. Etter at nordstatenes seier er et faktum følger en periode med uro og intriger. Camerons yngste datter dør etter at en svart soldat har forsøkt å voldta henne, og hennes bror, Ben, blir derfor leder for Ku Klux Klan. I en dramatisk scene redder Ku Klux Klan Cameron-familien fra et angrep utført av en gruppe svarte menn, og en lykkelige gjenforening mellom nord og sør er et faktum. olep 53

Metoden er en betegnelse på Konstantin Stanislavskijs teori for skuespillerkunst, slik den er blitt videreutviklet i USA av Lee Strasberg ved hans Actor’s Studio i New York. Metodens grunnleggende prinsipp er at skuespilleren i rolle innstuderingen skal søke å finne sine egne, indre paralleller til rollefiguren; være rollen snarere enn å spille den.

«Metoden»

og Actor’s Studio D

ette er den oppleste og vedtatte, leksikale definisjonen av Metoden hentet fra Kunnskapsforlagets teater- og filmleksikon. Den viser utelukkende til den Metoden Lee Strasberg underviste i ved Actor’s Studio. Likevel er det viktig å skille tydelig mellom Actor’s Studio som teaterskole og Metoden som læremetode. For undervisning i Metoden kom i mange former og fra ulike instruktører. Det er flere enn Strasberg som skal ha æren for Metodens gjennombrudd i USA. Det er også en ganske gjengs oppfatning at Metoden er en egen spillestil eller teknikk, men dette er feil. Metoden er et sett med øvelser, ofte kvasi-teatralske, som mer minner om øvelser man finner innen psykoanalysen. Det er øvelser for å få skuespillerne til å bli bevisste sine egne reaksjonsmønstre og sinnstemninger. Med dette utgangspunkt var målet med Metoden å utvikle et slags register hos skuespilleren over disse lagrede sinnstemingene, et lager de kunne 54

trekke erfaring fra når de var i karakter. Med andre ord et slags mentalt svar på den gamle teknikken med å gni inn lommetørklet i løksaft for å frembringe tårer. Slik skulle man kunne fremvise ekte følelsemessige tårer, og ikke kunstig fremstilte. Moskva Kunstnerteater og Stanislavskij Ideen til Metoden har imidlertid ikke sin grobunn i USA. For å finne spiren til Metoden må vi til Russland på slutten av 1800-tallet og til Moskva Kunstnerteater der Konstantin Stanislavskij, sammen med Vladimir Nemirotvitsj-Dantsjenko, i 1897 ønsket å realisere et naturalistisk ensembleteater inspirert av Antoines Théâthre Libre i Paris ti år tidligere. Mens de arbeidet med oppsetninger av Anton Tsjekhovs skuespill oppdaget Stanislavskij at skuespillerne måtte tilnærme seg Tsjekhovs dialoger på helt annen måte enn tidligere. Han fant at tema og handlingen

Actor’s Studio og Lee Strasberg

hos Tsjekov ikke fremkom av replikkene, men mellom linjene, og mer i hva som ikke ble sagt enn hva som ble sagt. Stanislavskij fant at bare gjennom bevisst arbeid med rollen ville underbevisstheten bli stimulert til å gi fra seg den informasjonen som skulle forme den på en scenisk sann måte. For å oppnå det måtte man stille noen grunnleggende spørsmål, slike som hvis, når, hvorfor og hvordan. På den måten ville fantasien skjerpes, og man ville unngå en mekanisk eller for innlysende rolleforståelse som i den tidligere deklamatoriske tradisjonen, med faste, nesten statiske gester for hvordan rollens følelser skulle uttrykkes. Gjennom den erkjennelsen skapte Stanislavskij en moderne skuespillerkunst. Stanislavskijs ensemble reiste til New York i 1923 for å sette opp sine Tsjekhov-tolkninger på Broadway. Med seg til USA hadde han i tillegg til sin revolusjonerende skuespillertrening også en ensemble-tankegang

Paul Newman i Actor’s Studio

som var fundamentalt annerledes enn fokuset på stjernene som rådet på Broadway. Stanislavskijs ensemble agerte i mye større grad med sine medaktører på scenen, og ikke mot publikum. Russerne fremsto derfor som en unison gruppe på scenen, og mer likeverdig seg i mellom. Det skapte en mer realistisk fremstilling av hele teksten og stykket. Noe slikt hadde de ikke sett på Broadway tidligere. To av ensemblets skuespillerne ble igjen i New York, der de ved American Laboratory Theater startet med å kurse amerikanske skuespillere – deriblant Lee Strasberg – i Stanislavskijs metoder. The Group Theater Begrepet «Metoden» kom for alvor i bruk i USA på 1930-tallet, som en forklaring på det som tidligere het «the Stanislavskij system», og etter at Lee Strasberg, sammen Harold Clurman og Cheryl Crawford

etablerte The Group Theater i New York sommeren 1931. Teateret var basert på ensembleteater-modellen til Stanislavskij og Moskva Kunstnerteater. Her samlet de 28 skuespillere i et ensemble der alle var like mye verdt. Målet deres var å lage et nytt teater som skulle gjenspeile hverdagslivet til samtidens amerikanere. De skulle fortelle sine egne, trøblete historier. Gjennom de ti årene teateret besto produserte de rundt tjue forestillinger, og selv om stykkene rent innholdsmessig i dag føles rimelig daterte, skulle ensemblet likevel revolusjonere den amerikanske teaterhistorien. Når teateret ble oppløst på begynnelsen av 1940tallet, var det ikke kun fordi økonomien var begynt å skrante. Det var også på grunn av interne stridigheter om utøvelsen av Stanislavskijs ideer. Blant skuespillerne ved The Group Theater fantes foruten Lee Strasberg også sterke personligheter som Stella Adler og Sanford Meisner. De viktigste motpolene i den ideologiske diskusjonen sto mellom Strasberg og Adler. Den store konfrontasjonen dem i mellom kom i 1938 da Adler, etter å ha møtt Stanislavskij i Paris, foran hele The Group Theater annonserte at de radbrekket mesterens lære. Enkelt sagt kan man si at Strasberg oppfordret skuespillerne til å søke inn i seg selv og trekke erfaring fra sine egne oppleveler og reaksjonsmønstre, mens Adler oppfordret studentene til å bruke sin selverkjennelse til å gå ut av seg selv, og utvikle sin fantasi – i tråd med hva Stanislavskij hadde sagt til henne i Paris. Det var ved aktivering av skuespillerens innbildningskraft at de sanne følelsene oppsto. Strasberg vant den interne maktkampen, og Adler forlot derfor gruppen. Man kan trygt si at de to aldri ble forent igjen; 42 år senere, dagen Strasberg døde, uttalte Adler at «it will take 100 years for the American theater to recover from the damage that man has caused». Konflikten dem i mellom viser med all tydelighet at de ikke er et svar på hvordan man skal utøve Metoden – noe også Stanislavkij selv ofte poengeterte. Han

sa flere ganger at det ikke finnes en enkelt metode for hvordan man utfører det perfekte skuespill. Actor’s Studio Stella Adler startet med undervisning etter bruddet med The Group Theater. Det samme gjorde Meisner når gruppen ble formelt oppløst i 1941. Ytterligere tre fra gruppen stiftet i 1947 Actor’s Studio; Robert Lewis, Elia Kazan og Cheryl Crawford. Da Lewis sluttet etter et år, og Kazan var for opptatt med regi-oppdrag, ble Lee Strasberg ansatt som ansvarlig instruktør i 1951. Under hans karismatiske ledelse befestet Actor’s Studio seg gjennom de neste 30 årene som den ledende utdanningsinstitusjonen for skuespillere i USA. Her utviklet Strasberg Stanislavskij ideer i sitt bilde, og etablerte det som kan kalles den amerikanske Metoden – og dermed også «patent» på hva som defineres som Metoden. Onde tunger hevder at i løpet av 1950-tallet var Strasbergs Metode like mye relatert til Stanislavskij opprinnelige ideer som dagens psykoanalyse forholder seg til Freud. Men uansett det ideologiske fundamentet til Actor’s Studio så er det en kjennsgjerning at nesten alle betydningsfulle amerikanske skuespillere mellom 1947 og 1982 – da Strasberg døde – var innom skolen. Noen av dem gikk videre til – eller kom fra – andre instruktører som baserte sin undervisning på Stanislavskijs teorier, som Adler og Meisners skoler. Metoden og filmen Æren for Metodens definitive gjennombrudd i USA tilskrives som regel Marlon Brando, og hans revolusjonerende tolkning av Stanley Kowalski i Broadwayoppsetningen av «En sporvogn til begjær» i 1947. Men selv om Metoden først ble introdusert på teaterscenen, skulle det bli innen filmen at den virkelig ble en suksess. Til en viss grad hadde Stanislavskijs ideer vært til stede i filmen i flere tiår allerede. Flere av Stanislavskij elever hadde reist til Hollywood, eksempelvis Alla Nazimova var en berømt stjerne i Hollywood i 55

perioden 1916-20. I tillegg fantes John Garfield der, som hadde vært medlem av The Group Theater. Han debuterte i filmen allerede i 1940, etter å ha tilbrakt ni år i ensembelet. Strasberg selv uttalte at flere av den gamle skolen skuespillere i Hollywood var «naturlige» Metode-skuespillere, som Gary Cooper, Spencer Tracey og Greta Garbo. Likevel er det trekløveret Montgomery Clift, Brando og James Dean som tilskrives æren for Metodens suksess i filmen. Alle tre skuespillerne som oftest assosiert med Actor’s Studio, men faktum er at ingen av dem fulgte Strasbergs klasser regelmessig. Brando selv sa for eksempel at det var Stella Adler som var hans mentor. Først ute av de tre var Clift med The Heiress (1949), etterfulgt av Brando med The Men i 1950 (se egen omtale). Det var imidlertid gjennom Elia Kazans filmer at Metoden virkelig slo rot – En sporvogn til begjær (se egen omtale) og Storbyhavn (1954) med Brando, Øst for Eden (1955) med James Dean og Baby Doll (1956). Etter deres suksess flyttet flere skuespillere fra Actor’s Studio seg fra østkysten og til Hollywood, der de skulle skape en revolusjon. Skuespillere som Paul Newman, Ben Gazzara, Eli Wallach, Shelly Winters, Julie Harris, Joanne Woodward, Cliff Robertson, Geraldine Page, Rod Steiger, Dennis Hopper, Anthony Perkins, Jane Fonda og Walter Matthau var blant de første kullene på 1950-tallet. Utover på 1960-tallet fulgte neste generasjon etter, med navn som Al Pacino, Robert de Niro, Robert Duvall, Jack Nicholson, Ellen Burstyn, Steve McQueen, Dustin Hoffman, Gene Hackman, Sally Field, Faye Dunaway, Jon Voigt, Christopher Walken, Liza Minnelli, Harvey Keitel, Gene Wilder, Robert Redford og Sidney Poitier. Det var briter som Michael Caine og Anthony Hopkins som oppsøkte studioet, og til slutt de etablerte stjernene som dro andre veien for å få «etterutdanning», som Katharine Hepburn, Anthony Quinn – og ikke minst Marilyn Monroe. Om filmutvalget I dag er Metoden helt dominerende i Hollywood. Vi har i vår lille serie valgt å fokusere på de filmene fra perioden hvor Metode-skuespillerne sto overfor de klassisk trente skuespillerne, som man knapt kunne se spille i det hele tatt. Marlon Brando i The Men og hans gjennombruddsrolle i En sporvogn til begjær, James Dean i scenene med sine foreldre og andre voksne i Rotløs ungdom, Paul Newman som alkoholiker i Katt på hett blikktak mot Elisabeth Taylor og ikke minst Marilyn Monroe i Bus Stop, hennes første film etter at hun hadde begynt å følge undervisning i Actor’s Studio. Til slutt The Misfits, der hun etter en del år med trening hos Strasberg spiller mot to store Hollywood-ikoner. Montgomery Clift som var den første til å gjøre suksess med Metoden i Hollywood, og Clark Gable – en av virkelig store, klassiske skuespillerne i amerikansk film som ikke hadde noe annet enn forakt for hele Metoden. olep

M ETO D EN – o g ACTOR ’S ST U D IO • CINE M ATEKENE I NORGE

TORSDAG 5. FEBRUAR KL. 19.00 TIRSDAG 10. FEBRUAR KL. 21.00

A Streetcar Named Desire. Regi: Elia Kazan. USA 1951. Manus: Tennessee Williams, etter eget skuespill. Foto: Harry Stradling. Musikk: Alex North. Klipp: David Weisbart. Medv: Vivien Leigh, Marlon Brando, Kim Hunter, Karl Malden m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t 2 min.

EN SPORVOGN TIL BEGJÆR Svigers er aller verst Vivien Leigh spiller sørstatsenken Blanche Dubois, som med tom lommebok og et par skjeletter i skapet banker på døra til søsteren Stella. Hun ryker snart uklar med søsterens mann Stanley Kowalski, en upolert arbeidskar som banner og drikker øl rett av flaska. Situasjonen dem imellom tilspisser seg under Blanches jakt på en mann som kan forsørge henne. En sporvogn til begjær er et intenst psykologisk drama som har blitt hyllet og parodiert i det uendelige. Filmen huskes best for Marlon Brandos tolkning av Stanley, som driver svigerinnen sin til vanvidd. Konflikten stammer fra klasseforskjellene mellom familiene: Blanche syns ikke at Stanley er god nok for søsteren, samtidig som hun tiltrekkes av den ubehøvlede mannen som ser ut til å styres utelukkende av drifter og instinkter. Han, på sin side, svarer på svigerinnens arroganse ved å bli stadig mer voldelig. På grunn av sitt kontroversielle materiale ble En sporvogn til begjær dempet ned i møte med sensuren. Filmen ble betegnet som dekadent, amoralsk og vulgær da den kom, men var revolusjonerende når det gjaldt framstillingen av mellommenneskelige relasjoner i amerikansk film. Ikke minst er filmen en motehistorisk milepæl: Stanley Kowalski, karakteren som forseglet Marlon Brandos stjernestatus, befestet for alvor den hvite t-skjortens posisjon blant unge i USA. olep/red.

M ETO D EN – o g ACTOR ’S ST U D IO • CINE M ATEKENE I NORGE

M ETO D EN – o g ACTOR ’S ST U D IO • CINE M ATEKENE I NORGE • S Ø N DAG S M ATIN É

TIRSDAG 24. FEBRUAR KL. 21.15 ONSDAG 25. FEBRUAR KL. 19.00

TORSDAG 26. FEBRUAR KL. 18.00 SØNDAG 1. MARS KL. 20.00 SØNDAG 15. MARS KL. 13.00

Anatomy of a Murder. Regi: Otto Preminger. USA 1959. Manus: Wendell Mayes og John D. Voelker, etter en roman av Robert Traver. Foto: Sam Leavitt. Musikk: Duke Ellington. Klipp: Louis R. Loeffler. Medv.: James Stewart, Lee Remick, Ben Gazzara, Arthur O’Connell, Eve Arden, George C. Scott, Kathryn Grant m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t 41 min.

Rebel Without a Cause. Regi: Nicholas Ray. USA 1955. Manus: Stewart Stern og Nicholas Ray. Foto: Ernest Haller. Musikk: Leonard Rosenman. Klipp: William Ziegler. Medv.: James Dean, Natalie Wood, Sal Mineo, Jim Backus, Dennis Hopper m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 51 min.

ROTLØS UNGDOM

ANATOMY OF A MURDER

«You’re tearing me apart!»

Et av filmhistoriens beste rettsalsdrama

Rotløs ungdom er i dag mest kjent som filmen som ga James Dean sitt gjennombrudd. Det er også den aller første filmen til Dennis Hopper. Riktignok har han ikke en eneste replikk, men han gjør seg godt i rollen som en av bøllene i den «onde» gjengen. Rotløs ungdom var også en av de første Hollywood-filmene som viste at ikke alt var i orden i den amerikanske kjernefamilien – filmens moralske pekefinger ble ikke rettet mot rebellene, men mot samfunnet som hadde fostret de retningsløst søkende ungdommene. Framstilling av ungdomskriminalitet på film var ikke noe nytt i 1955, men i de fleste av datidens filmer ble kriminalitet framstilt som et problem for fattige. I Rotløs ungdom får man se tenåringer fra rike familier gjøre opprør mot den konforme middelklassetilværelsen. Dean spiller tenåringen Jim Stark, som har problemer med å finne seg til rette på sitt nye hjemsted. Hormonelle svingninger regjerer, og vi møter ham idet han blir brakt inn i fyllearresten. Resten av handlingen finner sted det påfølgende døgnet. Jim kommer ikke overens med foreldrene, blir mobbet av en ungdomsgjeng og havner i klammeri med politiet. Filmen er full av ikoniske scener som bilkappløpet og knivkampen mellom James Dean og sin fremste rival. Rotløs ungdom ble planlagt skutt i svart/hvitt, men ble siden overført til det nye formatet CinemaScope, og studioet ville at alle scope-filmer skulle skytes i farger. Dermed kom Deans røde jakke virkelig til sin rett, og den skulle på femtitallet bli et symbol på bra stil og gjøre Dean til en pinup for beatnik-bølgen. red./olep

I det som regnes som et av historiens beste rettsalsdramaer møter vi James Stewart i rollen som Paul Biegler. Han er en gjennomført rettskaffen og jovial advokat som prøver å leve av egen praksis etter å ha sluttet som anklager ved statsadvokatens kontor. En dag får han i oppdrag å forsvare en sjalu løytnant – spilt av Ben Gazzara fra Actor’s Studio – som anklages for mordet på mannen som som skal ha voldtatt hans forførende og vakre hustru. Noe av det som gjør denne filmen så sterk er den tidløse tematikken. Hva slags klær hadde Laura på seg da hun var i baren, var de litt for utfordrende? Hvordan oppførte hun seg? Bød hun seg fram? Hvorfor ble hun egentlig med mannen i bilen? Forsto hun ikke at hun sendte signaler? Og sa hun virkelig nei da det fatale skjedde? Fenomenet voldtekt og rettsapparatets holdninger har endret seg lite på de snart seksti årene som er gått siden Anatomy of a Murder hadde premiere i 1959. Anatomy of a Murder ble kritisert og bannlyst i mange byer på grunn av sin direkte omtale av sex og voldtekt. Filmen innledes av en av de fineste tittel sekvensene til designeren Saul Bass, kjent for det grafiske arbeidet til filmer som Psycho (1960) og Vertigo (1958). Musikken er skrevet av Duke Ellington, som også har en liten rolle i filmen som den pianospillende kafé-eieren Pie-Eye. CiO/Rushprint/red. 57

M ETO D EN – o g ACTOR ’S ST U D IO

ONSDAG 4. MARS KL. 19.00 TIRSDAG 10. MARS KL. 21.00

TORSDAG 12. MARS KL. 21.00 TIRSDAG 24. MARS KL. 19.00

Bus Stop. Regi: Joshua Logan. USA 1956. Manus: George Axlrod, etter et stykke av William Inge. Foto: Milton Krasner. Musikk: Cyril J. Mockridge og Alfred Newman. Klipp: William Reynolds. Medv.: Marilyn Monroe, Don Murray, Arthur O’Connell, Betty Field, Eileen Heckart, Robert Bray m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 36 min.

Cat on a Hot Tin Roof. Regi: Richard Brooks. USA 1958. Manus: Richard Brooks, etter eit skodespel av Tennessee Williams. Foto: William Daniels. Klipp: Ferris Webster. Medv.: Elizabeth Taylor, Paul Newman, Burl Ives, Madeleine Sherwood, Jack Carson m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, fargar, 1 t 48 min.

BUS STOP

KATT PÅ HETT BLIKKTAK

Drømmen om Hollywood

Tennessee Williams i hollywoodsk innpakning

Det er sagt at dette er filmen som beviste én gang for alle at Marilyn Monroe virkelig kunne kalles skuespiller. Hennes opptreden, med en slags delikat sårbarhet som ikke går på bekostning av hennes sterke utstråling, er mer enn bare sjarmerende – Marilyn hadde i noen måneder vært i treningen hos teater-guruen Lee Strasberg ved Actor’s Studio da hun fikk rollen som Chérie i Bus Stop. Og det er lett å se at treningen har hjulpet. Bus Stop er en glitrende film om den troskyldige cowboyen Bo som faller for barsangerinnen Chérie. Han har reist sammen med en kamerat til Phonix for å delta på en rodeo. Kvelden før konkurransen går han tilfeldigvis inn på baren der Chérie synger, og faller pladask. Han tar affære når et par karer ikke tier stille mens hun synger, og som takk får han et kyss og sjalet hennes. Med sjalet som lykkeamulett vinner han rodeoen dagen etter, og bestemmer seg for å gifte seg med Chérie. Det er bare en liten hake: han har ikke spurt sin tilkommende om hun vil ha ham. Chérie blir likevel med Bo hjem til ranchen hans, men skjønner snart at dette ikke er noe for fremtiden. Hun hopper på en buss for å slippe unna. Målet er Hollywood, der hun håper å slå seg opp som stjerne. Bo er derimot ikke typen som gir seg så lett, så han følger snart etter. Bus Stop bæres først og fremst av flotte prestasjoner av skuespillerne, med Marilyns kjente fremføringen av «That Old Black Magic» som et minneverdig høydepunkt. CiO/red./olep

Katt på hett blikktak er basert på Tennessee Williams sitt prisvinnande skodespel om ein familie fengsla av fortida, ein familie som blir øydelagt av attrå, grådigheit og svartsjuke. Det er fødselsdagsfeiring for den kreftsjuke plantasjeeigaren Big Daddy, og familien er samla som gribbar rundt den døyande i håp om å arve ein del av formua. Favorittsonen Brick, ei fordrukken eks-fotballstjerne med ekteskapsproblem, er derimot ikkje interessert i verken faren eller pengane. I filmversjonen frå 1958 er «Cat on a Hot Tin Roof» blitt til eit tidstypisk melodrama. At dei personlege problema til Brick kunne ha noko med ei homofil legning å gjere, vart kraftig tona ned og erstatta med ei tydlegare vektlegging på Brick si frykt for å gje slepp på den ansvarslause ungdomstida. At den lukkelege slutten på filmen skurrar i høve til straumen i resten av filmen er heller ikkje til å undre seg over. Sjølv om kontroversielle passasjar er pakka inn i bomull, ligg dei der under overflata ein stad og gjer at filmen stundom arbeider mot sin eksplisitte ideologi. Trass i inngrep i stykket som gjorde at Tennessee Williams sjølv hadde vanskar med å setje pris på filmadapsjonen, så er og blir Katt på hett blikktak ein svært god film. Størstedelen av dialogen er bevart: briljant og vemodig slik berre Tennesse Williams kunne skrive den. Vidare er Paul Newman – elev av Lee Strasberg – og Elisabeth Taylor begge på sitt mest karismatiske. Å få sjå desse to filmikona utfalde seg på stort lerret opplyst av technicolorifiserte fargar er ein bonus som på ingen måte må undervurderast. red.

M ETO D EN – o g ACTOR ’S ST U D IO

M ETO D EN – o g ACTOR ’S ST U D IO • S Ø N DAG S M ATIN É

TIRSDAG 17. MARS KL. 19.00 TORSDAG 19. MARS KL. 21.15

ONSDAG 25. MARS KL. 21.00 TORSDAG 26. MARS KL. 21.00 SØNDAG 29. MARS KL. 13.00

The Men. Regi: Fred Zinnemann. USA 1950. Manus: Carl Foreman. Foto: Robert de Grasse. Musikk: Dimitri Tiomkin. Klipp: Harry Gerstad. Medv.: Marlon Brando, Teresa Wright, Everett Sloane, Jack Webb, Richard Erdman m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 25 min.

The Misfits. Regi: John Huston. USA 1961. Manus: Arthur Miller. Foto: Russell Metty. Musikk: Alex North. George Tomasini. Klipp: George Tomasini. Medv.: Clark Gable, Marilyn Monroe, Montgomery Clift, Thelma Ritter, Eli Wallach m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 2 t 4 min.

THE MEN

THE MISFITS

Marlon Brandos debutfilm

Monroe og Gable i sine siste, og beste, roller

Løytnant Bud Wilchek er lykkelig gift med sin Ellen, som elsker ham over alt annet. Han sendes ut i krigen, men kommer tilbake alvorlig såret. Det viser seg at han er blitt lam fra livet og ned, så han sendes til et hospital sammen med mange andre soldater som har lidd samme skjebne. Der gjennomgår de trening og får psykologihjelp for å mestre sin nye hverdag bundet til rullestolen. Bud sliter med å akseptere sin skjebne, og spesielt er erkjennelsen av at han er blitt impotent vanskelig å bære. I fortvilelsen støter han også Ellen fra seg. Det blir den tålmodige dr. Brock som får oppgaven med hjelpe Bud til å komme videre i livet, og få ham til å skjønne at Ellen fortsatt elsker ham, uansett. Bud er imidlertid en sta mann, så oppgaven er langt fra enkel. Etter å ha studert Metoden gjorde Marlon Brando revolusjon på Broadway i 1948 med sin tolkning som Stanley Kowalski i «En sporvogn til begjær». To år senere, 26 år gammel, gikk han fra scenen til filmen og rollen som Bud i The Men – en krevende hovedrolle som lammet krigsinvalid. I tråd med Metodens tilnærming til hvordan en skuespiller skal komme inn under huden på sin karakter, forberedte Brando seg til rollen ved i fire uker leve som lam på et veteranhospital på rom med 31 andre pasienter. Å ha kjent denne skjebnen på kroppen resulterte i en rolletolkning en kritiker karakteriserte som en blodtransfusjon for filmkunsten. olep/red.

Roslyn er nyskilt og ensom. Husvertinnen Isabelle presenterer henne for Guido, en eksmekaniker som har holdt seg unna kvinner siden hans kone døde. Guido liker Roslyn svært godt, men når han presenterer henne for cowboyen Gay Langland, er det Roslyn og Gay som blir forelsket. Langland tar med seg Guido og Perce Howland, en utslitt rodeorytter, på en tur i ørkenen for å fange «misfits» – herreløse hester – og de inviterer Roslyn med for å bivåne jakten. Under innspillingen hadde Monroe med seg Paula Strasberg – kona til Lee Strasberg fra Actor’s studio – som blandet seg inn i personinstruksjonen av Monroe – til regissør Hustons store irritasjon. Monroe hadde vært student ved Actor’s studio i noen år. Hun ønsket å bli en bedre karakterskuespiller og komme seg vekk fra stempelet som en dum blondinne som bare kunne spille komedier. Både ekteparet Strasberg og Monroe så på rollen i The Misfits som hennes «eksamen» – dette skulle bli det endelige beviset på metodens fortreffelighet. Lee mente til sin død at Monroe var en av tidenes beste skuespillere, ved siden av Marlon Brando. The Misfits markerte slutten på to store skuespillerkarrierer. Gable døde ti dager etter innspillingen. Han ville gjøre rollen på sin egen maskuline måte, og krevde å utføre egne stunts, noe som blant annet innebar å kjempe med ville hester i ørkenvarmen. Også for Monroe markerte innspillen slutten på karrieren. Etter innspillingen skilte hun seg fra Arthur Miller, var mye syk – både fysisk og psykisk – og fortsatte å misbruke piller og alkohol. olep/red. 59

JONATHAN

GLAZER 60

ritiske Jonathan Glazer vil etter eget utsagn helst være anonym. Direkte ukjent er han ikke, men gitt at han har laget tre filmer som alle er infisert med en ganske egen filmatisk visjon finnes det ikke så mye informasjon om hans person. Ikke at det betyr så mye, filmene hans taler mer enn godt nok for seg selv. Hans tre spillefilmer vises på Cinemateket USF i mars, og den siste av disse, Under the Skin, er spesielt utvalgt under merkelappen «C-kino presenterer:». Det første som slår en i møte med Glazers tre langfilmer er hvor forskjellige de er. Fra Sexy Beast (se egen omtale) sin voldsomme, aggressive gangsterhistorie, til Birth (se egen omtale) sin ekstremt nedtonede fortelling om død og gjenoppstandelse, og til Under the Skin (se egen omtale) sin eksperimentelle utforsking av det utenomjordiske, kunne de ikke vært lenger fra hverandre. Eller kunne de det?

Om det finnes et fellestrekk så er det at Glazer er filmatisk nysgjerrig. Man får følelsen av at filmenes forskjellige konsept både er gjennomtenkt, gjennomarbeidet og dessuten preget av en voldsom kreativitet gjennom hele prosessen fra begynnelse til slutt. Fra idé, til manus, til kamera-arbeidet, til skuespillet og til musikken, så får vi servert den ene overraskende vendingen etter den andre. Ofte er det ganske subtilt, men det gjør det bare mer virkningsfullt, da sniker det seg innpå deg istedenfor å slå deg i hodet. Det er så mye film i hans filmer, en idé- og håndverksmessig overlegenhet som alltid synes spille på lag med fortellingen. I likhet med Michel Gondry og Spike Jonze begynte Glazer å lage musikkvideoer på slutten av 1990-tallet i hva man kan kalle musikkvideoens storhetstid. Blur, Massive Attack, Jamiroquai, Radiohead og Nick Cave sto på oppdragslisten, og ser man disse begynner vi å skjønne hvor filmene hans kommer fra. De er ekstremt oppfinnsomme og velgjorte til fingerspissene, og har man sett dem har de en tendens til å bli sittende i sinnet. Ta en titt på Radioheads «Karma Police», Jamiroquais «Virtual Insanity», Massive Attacks «Karmacoma» eller UNKLEs «Rabbit in Your Headlights», og du ser noen av Storbritannias beste musikkvideoer. Glazer har også gjort en mengde reklamefilmer. Han sto blant annet for en av Sony sine Braviareklamer, hvor han istedenfor å bruke datagenererte spesialeffekter lot 70 000 liter maling sprenge inni og utenpå store bygninger. Glazer har selv uttalt sin høyst reserverte interesse for datagrafikk i filmer: «Jeg kan ikke utstå hyllevare. Slikt arbeid har en plass i fantasy-filmer, men jeg kan lukte det. Du oppdager hvor fort publikum blir fornøyd nok med det, hvor fort de sier «Det er godt nok» [...] Når det kommer til

følelsesmessig reaksjon er realismen i å fotografere noe som eksisterer fullstendig annerledes enn en CGIsekvens. Du må fotografere sjelen til noe, du må ha det foran deg.» Da Glazer spillefilmdebuterte i 2000 gjorde han det med en overbevisende selvfølgelighet som er ganske sjelden. I Sexy Beast castet han Ben Kingsley, som fremdeles hadde dette seriøse post-Ghandi/Schindlers liste-imaget hengende ved seg, som en av de verste gangstersjefene vi har sett, latterlig stygg i kjeften og så intens at han åpenbart er kapabel til det aller meste. Glazer dro til et steikende hett Spania og gjorde en formmessig spenstig og, til de flestes overraskelse gitt Glazers bakgrunn, ektefølt gangsterfilm. Fire år senere var han klar med Birth, en film om en manns død og fødsel – i den rekkefølgen. Dette er noe av det som gjør Glazer til Glazer. Premisset til denne filmen, død og påstått gjenoppstandelse i form at et nytt menneske, høres ut som en fæl tv-film. I Glazers regi, denne gang dempet ned til det minimale med en overbevisende Nicole Kidman i en bærende rolle, ble filmen en studie i de voksnes vantro og skeptisisme i form av en stille thriller. Birth minner litt om M. Night Shyamalans beste filmer. De hviler mer på implikasjoner og antagelser enn ytre handling og synes kun å vinne på det. Og så har Birth en djevelsk punchline som resonnerer både i oss og Kidman lenge etter at filmen er slutt. I fjor kom science fiction-filmen Under the Skin, en film Glazer har jobbet av og på med i ni år. Vi visste ikke hva som ventet oss, men vi trodde ihvertfall at nok en elegant håndverksmessig tour de force var i emning. Så kommer en film hvor deler av filmen er tatt opp med skjult overvåkingskamera i en bil. Scarlett Johansson er en utenomjordisk som kommer til jorden for å fø på menn, og under produksjonen kjørte Johansson

faktisk rundt i Glasgow inkognito og plukket opp fremmede som ikke visste hva de var med på. De fleste regissører ville ikke engang tenkt på å spørre hennes management om noe slikt. Under the Skin er en gåtefull og tidvis smektende vakker film, og hans mest ambisiøse. Jonathan Glazer er åpenbart et av Storbritannias største regitalenter. Måten han vrir nye opplevelser ut av sjangre eller kjente filmlandskap deler han med noen av de siste tiårenes største regissører. Med sitt lave produksjonstempo tar han seg den tiden han mener filmen trenger. Om Under the Skins skrivetid sammen med manusforfatter Walter Campbell: «Noen ganger gikk vi en tur, noe ganger leste vi aviser hele dagen, spiste sandwicher, hadde en samtale... ingenting. Vi gikk hjem, jeg ringte ham rundt midnatt og vi var på telefonen til klokken 4. Det er ikke noe man kan skynde frem». Hva som kommer nå, eller når tiden er moden for det, kan vi bare gjette. På et overraskende spørsmål om Glazer vil forlate film svarer han: «Kanskje, det er vanskelig å si. Noen nye muligheter har kommet min vei i det siste, i områder jeg ikke har jobbet i før. [...] Jeg vil gjøre noe som ikke følger samme type regler. Vi er disponert for å se filmer på en viss måte, de fleste filmer vi ser kommer fra teater og tradisjonell historie, dialog og karakter. Denne filmen (Under the Skin) virket bare å gi mening hvis den virkelig skilte seg ut, fordi den tar hennes perspektiv, og ingen av oss visste egentlig hvordan det ville bli mottatt. Så det er virkelig spennende, mottagelsen, jeg vil si det er en hyggelig overraskelse.» Mottagelsen var såvisst hyggelig. Under the Skin tok nettopp 5. plass på det innflytelsesrike filmmagasinet Sight and Sound sin liste over 2014s beste filmer. Sigurd Wik 61

J ONATHAN GLAZER

TIRSDAG 10. MARS KL. 19.00 ONSDAG 11. MARS KL. 21.00

TIRSDAG 17. MARS KL. 21.00 ONSDAG 18. MARS KL. 19.00

Sexy Beast. Regi: Jonathan Glazer. Storbritannia 2000. Manus: Louis Mellis og David Scinto. Foto: Ivan Bird. Musikk: Roque Baños. Klipp: John Scott og Sam Sneade. Medv: Ray Winstone, Ben Kingsley, Ian McShane, Amanda Redman, James Fox m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 28 min.

Birth. Regi: Jonathan Glazer. USA 2004. Manus: Jean-Claude Carrière, Milo Addica og Jonathan Glazer. Foto: Harris Savides. Musikk: Alexandre Desplat. Klipp: Sam Sneade og Claus Wehlisch. Medv.: Nicole Kidman, Cameron Bright, Danny Huston, Lauren Bacall, Peter Stormare, Anne Heche m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 40 min.

SEXY BEAST

BIRTH

«There’s always a fucking way!»

Romtemperert reinkarnasjonsrabalder

Kort fortalt handler Sexy Beast om den middelaldrende eks-gangsteren Gal, som har forlatt London for å dyrke en lat og bedagelig livsstil i en luksuriøs hacienda på en bergside i det solfylte Spania. Vi presenteres for ham ved hans private basseng, hvor han ligger og utkjemper sin eneste gjenstående kamp – å gi kulør til sin erkeengelske, blekfeite kropp. Gals komfortable dager får imidlertid en brå slutt når den mildt sagt psykopatiske gangsteren Don Logan melder sin ankomst. Han er fast bestemt på å få Gal med på et siste kupp, og er i så henseende ikke typen man lett sier nei til. Dette er Jonathan Glazers debutfilm, som fremstår riktig så lekkert med sin mørke humor, sitt tette, intense skuespill og lett surrealistiske innpakning. Det kommer tydelig frem at Glazer har laget en mengde reklamefilmer og musikk videoer, uten at dette har noen ødeleggende effekt i form av lettvinte visuelle grep. Ikke overraskende har filmen et sterkt lydspor som bakteppe – noe som understrekes allerede i åpningsscenen med bruken av The Stranglers «Peaches». De steinete spanske åsene og den trykkende varmen utgjør en perfekt ramme for historien, som egentlig har et klassisk «siste kupp»-plot, men som er så forseggjort og velskrevet at den skiller seg klart ut innenfor sjangeren. olep/red.

Anna er enke. Ti år etter ektemannen Seans dødsfall er hun omsider i ferd med å gå videre med livet sitt. Hun har endelig gitt sin nye kjæreste Joseph sitt ja, og nå planlegges det bryllup. En dag dukker imidlertid en ti år gammel gutt opp i familiens leilighet, og påstår han er Seans reinkarnasjon. Han krever at Anna avbryter forlovelsen med Joseph og heller gifter seg med ham. Innledningsvis avfeier både Anna og hennes familie gutten som et forvirret barn, men etter hvert som han avslører flere og flere av private hemmeligheter bare Sean og Anna vet svaret på, blir hun stadig mer overbevist om at gutten snakker sant. Til Joseph og familiens store bekymring begynner Anna å tilbringe stadig mer tid med gutten – og lar ham også overnatte hos seg. Mens Jonathan Glazers debutfilm Sexy Beast (se egen omtale) var en gresk tragedie i gangsterfilminnpakning, er Birth det motsatte. Her er det filmatiske uttrykket tungt, dystert og spekket med hentydninger til det hinsidige, mens selve tematikken er av mer verdslig og psykologisk karakter. Bildekomposisjonene er sparsommelige, men mettede, og både klipperytmen og kamerakjøringene følger den samme egenrådige logikken. Og Births mest åpenbare kvaliteter ligger nettopp her; i det gjennomarbeidede, subtilt stiliserte billedspråket som gjør filmen til noe mer enn bare en mystisk historie med overnaturlige elementer. Birth er en film som deler publikum i to; de som umiddelbart avfeier den som spekulativt søppel, og de som evner å se forbi den kontroversielle overflaten og finner en fascinerende og uhyre vellaget film. Bfk/red.

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her. Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes. Billetter:

kr. 40,- m/medlemskap kr 80,- u/medlemskap Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-. For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook og twitter. Velkommen!

PÅ KINO FRA 27. FEBRUAR