August / September / 2016
Lik Cinemateket i Bergen på Facebook Følg oss på twitter @CinemateketUSF www.cinemateket-usf.no
SAGAS
– ORCHESTRAL FANTASY MUSIC
TORSDAG 22. OG FREDAG 23. SEPTEMBER KL. 19.30 I GRIEGHALLEN MUSIKK FRA BL.A. LORD
OF THE RINGS, HARRY POTTER, THE DARK CRYSTAL, GAME OF THRONES, SKYRIM OG WORLD OF WARCRAFT.
STUDENTER / BARN KR. 100 • VOKSEN KR. 340 – 500 • GRUPPE / BT-KORT KR. 270 – 400 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR 55 21 61 50 WWW.HARMONIEN.NO
I dette programmet Søndagsmatiné / 10 Vi kjører på med søndagsmatineer. Nesten hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.
Troll i eske / 12
15
Én gang i måneden presenterer vi en førpremiere på en film som snart kommer på kino. Hvilken film det blir får du ikke vite før lyset går ned.
Familiedag på USF / 14
20
Én søndag i måneden er det familiedag på USF med konserter, dans, film og kunst. På Cinemateket USF får man barnefilm med norsk tale til en hyggelig pris.
Månedens film / 15 To festivalfavoritter står på plakaten denne gangen; Jeff Nichols’ sci-fi-thriller Midnight Special i august og Michel Gondrys Microbe & Gasoline i september.
Roald Dahl 100 år / 20
32
I september ville Roald Dahl fylt 100 år. Vi benytter anledningen til å vise adapsjoner av tre av hans mest populære barnebøker.
44
Programmets Hitchcock: Vertigo / 26 Én gang per program viser vi en utvalgt Hitchcock-film. Denne gangen: filmen som innehar den offisielle tittelen «verdens beste film» for perioden 2012–2022, Vertigo.
KANON kolon / 28
58
KANON: er et nytt fast konsept. Her tenker vi å presentere viktige verk fra filmhistorien rett og slett fordi de er gode filmer som må oppleves i en kinosal på stort lerret.
Jean-Luc Godard – film i følge Jean-Luc / 32 Jean-Luc Godard er i en alder av 85 år utvilsomt verdens viktigste levende filmregissør. Navnet hans vil forbli risset i stein for evig tid, hovedsakelig grunnet filmene han regisserte de første ti årene i sin karriere. De kan du se på stort lerett på Cinemateket USF i månedene frem mot jul.
Bogart & Bacall / 44 Humphrey Bogart og Lauren Bacall er et av Hollywoods mest legendariske ektepar. Hun var bare 19 da de ble et par under innspillingen av To Have and Have Not, men kjærligheten skulle vare til døden skilte dem ad. Sammen laget Bogie og Bacall fire filmer, to barn og utallige historier i kjendispressen. Vi viser alle filmene.
CineArt – kunst i kinosalen / 51 CineArt er et ferskt samarbeidsprosjekt mellom VISP og Cinemateket i Bergen der vi ønsker å bruke kinosalen til å presentere både norsk og internasjonal videokunst, hvert program satt sammen av inviterte kuratorer.
Cinematekets filmhistoriekurs / 52 Med dette arrangementet starter vi en foredragrekke i forbindelse med utvalgte filmvisninger. Hele filmhistorien vil være tema i rekken, hvor vi plukker ut sentrale hendelser, epoker og sjangre i vår mangslungne filmhistorie.
Akademiet Cinemateket: Kino år null / 53 Kino år null er et kombinert foredrag og filmvisning. Cinemateket i Bergens egen Drift- og kinoteknisk ansvarlige Sigurd Wik holder foredraget som fokuserer på tekniske og kunstneriske bedrifter som ledet opp til filmen og kinoens fødsel. I tillegg skal vi vise filmer fra de første årene av kinoens tid, og til og med filmer fra før kinoens fødsel, fra vår unike Ernemann IV kinoprojektor med kullbuelys – for anledningen plassert inne i salen.
Fellesvisninger Cinematekene i Norge / 54 En gang i uken er det digitale fellesvisninger ved alle de norske cinematekene – i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.
Akademiet Cinemateket: Katy Grannan / 58 Den anerkjente fotografen Katy Grannan har laget sin første dokumentarfilm, The Nine (2016). Møt henne i samtale med daglig leder ved VISP, Aslak Høyersten.
39 Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv.
Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen
Filmene Big Sleep, The / 48 Charlie og sjokoladefabrikken / 24 Dark Passage / 49 Delikatessen / 30 Den fantastiske Mikkel Rev / 25 Duck Soup / 57 En kvinne er en kvinne / 40 Gjøkeredet / 31 Heksene / 23 Intolerance / 55 Key Largo / 50 Le Mépris / 42 Microbe & Gasoline / 18 Midnight Special / 16 Nine, The / 59 Outsiderbanden / 43 Pandoras eske / 56 Repulsion / 29 Til siste åndedrag / 39 To Have and Have Not / 47 Vertigo / 27 Å leve sitt eget liv / 41
Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). Organisasjonsnr. 971 350 539 MVA.
tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no hjemmeside: www.cinemateket-usf.no
Ansatte: Ole Petter Bakken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Daglig leder Sigurd Wik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Drift- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Budd Hytland (perm.) . . . . . . . Kinomaskinist Daniel Kapusta (vikar) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kinomaskinist Aleksander Enoksen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kinomaskinist Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Charlotte Spurkeland, Håkon Tveit, Aslak Høyersten, Maria Ekerhovd og Mathilde Holm. Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog, plakater og nettsider er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt. Vi takker: - Ole J. Husveg for gjenbruk av omtaler og artikkel om Jean-Luc Godard. - Aslak Høyersten/VISP for programsamarbeid om CineArt og Katy Grannan. - Bryony Dixon/BFI og Mariann Lewinsky for god hjelp og lån av 35mm-kopier til «Kino år null». - Hege Jaer, Irene Torp Halvorsen, Jan Langlo og Kjell Runar Jensen v/Cinemateket i Oslo/NFI for programsamarbeid. - Bent Bang-Hansen, Arild Jørgensen, Håvard Oppøyen og Kjetil Kvale
Sørenssen v/Nasjonalbiblioteket (NB) for utlån av filmkopier. - De norske filmdistributørene som leverer oss film til «Troll i eske». - Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. - Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Jørgen Larsson, Bergen internasjonale filmfestival og USF Verftet for godt samarbeid. - Våre annonsører.
Cinemateket USFs faste støttepartnere
Design: Per Bækken. Trykk: John Grieg AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. ISSN 1890-7555.
Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med
Visninger / Torsdag 04.08 18.00
20.00
Søndag 07.08
13.00
18.00
20.15
Tirsdag 09.08 18.00
20.30
Onsdag 10.08
18.00
20.15
Torsdag 11.08
18.00
20.00
Søndag 14.08
13.00
18.00
20.00
Tirsdag 16.08
18.00
20.00
Onsdag 17.08
18.00
20.15
Torsdag 18.08 18.00
20.00
Søndag 21.08
13.00
18.00
20.00
Tirsdag 23.08 18.00
20.15
Onsdag 24.08 18.00
20.00
Torsdag 25.08 18.00
20.15
Søndag 28.08 11.00
13.00
18.00
20.00
6 /
august / september / 2016
Heksene Nicolas Roeg, USA 1990 Midnight Special Jeff Nichols, USA/Hellas 2016 Heksene Nicolas Roeg, USA 1990 Midnight Special Jeff Nichols, USA/Hellas 2016 Heksene Nicolas Roeg, USA 1990 Vertigo Alfred Hitchcock, USA 1958 Charlie og sjokoladefabrikken Tim Burton, USA 2005 Charlie og sjokoladefabrikken Tim Burton, USA 2005 Vertigo Alfred Hitchcock, USA 1958 Repulsion Roman Polanski, Storbritannia 1965 Midnight Special Jeff Nichols, USA/Hellas 2016 Charlie og sjokoladefabrikken Tim Burton, USA 2005 Til siste åndedrag Jean-Luc Godard, Frankrike 1960 Repulsion Roman Polanski, Storbritannia 1965 Den fantastiske Mikkel Rev Wes Anderson, USA 2009 Troll i eske Overraskelse! Midnight Special Jeff Nichols, USA/Hellas 2016 Til siste åndedrag Jean-Luc Godard, Frankrike 1960 To Have and Have Not Howard Hawks, USA 1944 Den fantastiske Mikkel Rev Wes Anderson, USA 2009 Den fantastiske Mikkel Rev Wes Anderson, USA 2009 En kvinne er en kvinne Jean-Luc Godard, Frankrike 1961 To Have and Have Not Howard Hawks, USA 1944 The Big Sleep Howard Hawks, USA 1946 En kvinne er en kvinne Jean-Luc Godard, Frankrike 1961 Akademiet Cinemateket: Kino år null Filmvisning og foredrag av Sigurd Wik The Big Sleep Howard Hawks, USA 1946 Midnight Special Jeff Nichols, USA/Hellas 2016 Delikatessen Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro, Frankrike 1990 Familiedag USF: Barnefilm Blir annonsert på cinemateket-usf.no Delikatessen Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro, Frankrike 1990 Delikatessen Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro, Frankrike 1990 Dark Passage Delmer Daves, USA 1947
23 16 23 16 23 27 24 24 27 29 16 24 39 29 25 12 16 39 47 25 25 40 47 48 40 52 48 16 30 14 30 30 49
Tirsdag 30.08 18.00
20.00
Onsdag 31.08
18.00
20.00
Torsdag 01.09 18.00
21.30
Søndag 04.09 17.00
19.00
Tirsdag 06.09 18.00
20.00
Onsdag 07.09 18.00
20.00
Torsdag 08.09 18.00
20.30
Søndag 11.09
13.00
18.00
20.00
Tirsdag 13.09
18.00
20.00
Onsdag 14.09
18.00
21.00
Torsdag 15.09 18.00
20.00
Søndag 18.09
13.00
18.00
19.00
21.00
Tirsdag 20.09 18.00 20.00
Bil l et t er
Dark Passage Delmer Daves, USA 1947 Å leve sitt eget liv Jean-Luc Godard, Frankrike 1962 Å leve sitt eget liv Jean-Luc Godard, Frankrike 1962 Midnight Special Jeff Nichols, USA/Hellas 2016 Intolerance David Wark Griffith, USA 1916 Microbe & Gasoline Michel Gondry, Frankrike 2015 Microbe & Gasoline Michel Gondry, Frankrike 2015 Intolerance David Wark Griffith, USA 1916 Le Mépris Jean-Luc Godard, Frankrike/Italia 1963 CineArt – kunst i kinosalen Program blir annonsert på cinemateket-usf.no Microbe & Gasoline Michel Gondry, Frankrike 2015 Le Mépris Jean-Luc Godard, Frankrike/Italia 1963 Pandoras eske Georg Wilhelm Pabst, Tyskland 1929 Key Largo John Huston, USA 1948 Le Mépris Jean-Luc Godard, Frankrike/Italia 1963 Key Largo John Huston, USA 1948 Pandoras eske Georg Wilhelm Pabst, Tyskland 1929 Microbe & Gasoline Michel Gondry, Frankrike 2015 Troll i eske Overraskelse! Gjøkeredet Milos Forman, USA 1975 Outsiderbanden Jean-Luc Godard, Frankrike 1964 Duck Soup Leo McCarey, USA 1933 Microbe & Gasoline Michel Gondry, Frankrike 2015 Gjøkeredet Milos Forman, USA 1975 Akademiet Cinemateket: Katy Grannan Samtale med Katy Grannan og Aslak Høyersten The Nine Katy Grannan, USA 2016 Duck Soup Leo McCarey, USA 1933 Outsiderbanden Jean-Luc Godard, Frankrike 1964 Microbe & Gasoline Michel Gondry, Frankrike 2015
49 41 41 16 55 18 18 55 42 51 18 42 56 50 42 50 56 18 12 31 43 57 18 31 58 59 57 43 18
Billetter koster kr. 80 og selges ved inngangen. Enkelte påkostede arrangement kan ha forhøyet billettpris. Vi selger også Cinemateket USFs filmkort for kr. 600. Dette er et klippekort med 10 billetter, hvor ett klipp = én billett. Filmkortet er ikke personlig og kan benyttes av flere på samme film. Filmkortet har ingen utløpsdato. Ved arrangementer med forhøyet billettpris vil verdien av et klipp tilsvare ordinær billettpris (p.t. kr. 80,-), og man kan enten bruke flere klipp eller betale mellomlegget med kort eller kontant. Filmkortet gjelder ikke som medlemskap ved Bergen filmklubb eller andre norske filmklubber tilknyttet Norsk Filmklubbforbund. / Visningene ved Cinemateket USF har en aldersgrense på 15 år, om ikke annet er opplyst i filmomtalen.
/ 7
leder
Delikatessen
V
i er halvveis inn i 2016, og fortsatt er det en del uavklart vedrørende Cinemateket i Bergens fremtid. Sikkert er at vi har drift ut året, og mye tyder på at våre økonomiske støttespillere er positivt innstilt til å finne en løsning også for årene fremover. Vi er i hvert fall ikke mer pessimistiske enn at vi har brukt forsommeren på å finne et nytt design på programmet du holder i hånden. Det er nøyaktig ti år siden sist vi endret designet på katalogen vår, så det er vel på sin plass å friske seg opp noe. Det som også er sikkert, er at filmene i programmet du nå holder i hånden vil gi det bornerte bergenske filmpublikum store cineastiske opplevelser de neste to månedene frem mot BIFF. Vi starter opp med en liten miniserie med tre adapsjoner av Roald Dahls barnebøker, Heksene, Charlie og sjokoladefabrikken og Den fantastiske Mikkel Rev (se egne omtaler). Både i anledningen av at Steven Spielberg har tatt en annen av Dahls bøker til det store lerret denne høsten, med SVK – store vennlige kjempe, men også at den norskættede forfatteren ville fylt 100 år i september. I alle Dahls barnebøker er det liten tvil om at det var hos barn han hadde sin største empati. Han tok barn på alvor, han hadde skjønt at en vesentlig side ved å være barn er den konstante følelsen av maktes
8 /
leder
løshet, og han var helhjertet på deres side. Både Roeg, Burton og Anderson klarer i sine adapsjoner å kombinere en trofasthet overfor forfatterens fortellinger samtidig som deres filmer har nok filmreferanser og voksenhumor til at filmene passer for filmelskere i alle aldre. Alle tre filmene vil bli vist som søndags matiné, der foreldre kan ta med seg sine barn som har lyst til å se filmene. Neste serie ut er første del av en hyllest til en av filmhistoriens viktigste regissører, Jean-Luc Godard. Etter seriøst å ha forsøkt i flere år på å lokke ham til Bergen må vi nå innse at hans siste, beklagende nei er endelig. I en alder av 85 år er det slutt på reisingen for den legendariske regissøren. Det hindrer imidlertid ikke Cinemateket i Bergen å presentere årsakene til at hans navn er risset i fjell for evig tid. Vi vil i løpet av dette og det neste programmet vise tilnærmet alle filmene fra hans «første periode» – fra debuten med Til siste åndedrag i 1960 til Week-end i 1967, da han gikk over i en mer politisk epoke i sin filmskapning. De første fem filmene finner du i dette programmet – samt Ole J. Husvegs artikkel om hvorfor Godard står som en påle i filmhistorien. Den siste serien i dette korte programmet er viet de fire filmene et av Hollywoods mest legendariske ektepar – Humphrey Bogart og Lauren Bacall – gjorde
sammen. Hun var bare 19 da de møttes og han var 25 år eldre enn henne, men etter at Bogart under innspillingen av To Have and Have Not (1944) plutselig ga Bacall et kyss i garderoben og ba henne om å skrive telefonnummeret sitt på en fyrstikkeske han tilfeldigvis hadde i lommen, skulle deres forhold vise seg å vare helt frem til døden skilte de ad. De giftet seg et år senere, og nøt et av de mest legendariske kjærlighetsforhold i Hollywoods historie. Sammen laget Bogie og Bacall fire filmer, to barn og utallige historier i kjendispressen. Filmguru Leonard Maltin sa at deres forhold var «one of these instances where it’s quite possible that we are eyewitnesses to an actor or actress falling in love, and while good actors make us believe that all the time, there has to be some extra kick when it’s real.» Et par nyvinninger har vi også på tapeten denne høsten. Først ut er «Kanon kolon». I de aller fleste tilfellene presenteres filmene på Cinemateket USF i en eller annen sammenheng, organisert som retrospektive serier viet regissører, skuespillere, temaer, sjangere, land eller epoker. Med KANON: tenker vi å gå litt vekk fra denne tankegangen og presentere viktige verk fra filmhistorien rett og slett fordi de er gode filmer, og at det er en grunn til at de ofte dukker opp på ulike kanon-lister – enten over tidenes beste filmer, eller fordi de er viktige i en sjanger, epoke eller av andre årsaker. Og ikke minst fordi dette er filmer som trenger å vises i sitt rette element, kinosalen. Regissøren har laget dem for at publikum skal nyte dem i det formatet, og cinematekene er det rette stedet for nettopp det. Den andre nyvinningen er et samarbeid med VISP – produksjonsenhet for visuell kunst vi har kalt CineArt – kunst i kinosalen. Her ønsker vi å bruke kinosalen til å presentere både norsk og internasjonal videokunst. VISP skal ha ansvar for å invitere kuratorer til å sette
sammen egne tematiske program fra gang til gang. Programmene kan bestå av lengre filmer, flere kortfilmer eller en kombinasjon, og kuratoren eller andre vil være til stede for å presentere verkene og kunstnerne. Vi satser på å ha en utgave av CineArt i hvert program fremover. I tillegg har vi en ny utgave av Akademiet Cinemateket på plass igjen – og nå tenker vi at også dette skal komme jevnlig i programmene fremover. Vi har nemlig satt oss fore å ha foredrag om kino- og filmhistorie fremover. Vi starter med år null, bokstavelig talt, med en kombinert filmvisning og foredrag av vår Drift- og kinoteknisk ansvarlige Sigurd Wik som fokuserer på tekniske og kunstneriske bedrifter som ledet opp til filmen og kinoens fødsel. Vi skal vise filmer fra de første årene av kinoens tid, og til og med filmer fra før kinoens fødsel. Det aller meste vist på 35mm-kopier, og til alt overmål vist fra Cinemateket i Bergens egen 1920-talls kinoprojektor med kullbuelys. For anledningen skal denne hentes ned fra loftet for å settes opp inne i kinosalen for å gi publikum den helt genuine opplevelsen av å være på kino anno 1895. I tillegg til alt dette skal vi også fortsette med noen gamle travere – som Troll i eske, Månedens film, Programmets Hitchcock og fellesvisningene til de norske Cinematekene. Alt i alt er det et fyldig og variert program du sitter med i hendene selv om det er det korteste vi lager i løpet av året. Velkommen skal du være! Vi eimes i kinomørkret! Ole Petter Bakken Daglig leder
leder
/ 9
fa s t program
Søndagsmatiné Det er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover. Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appellerer til et voksent, kulturinteressert publikum. Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på én og samme søndag! Kan det bli bedre?
Søndag 7. august kl. 13.00
Søndag 14. august kl. 13.00
Heksene
Charlie og sjokoladefabrikken
Regi: Nicolas Roeg. Storbritannia/USA 1990. 1 t 32 min.
Regi: Tim Burton. USA 2005. 1 t 55 min.
Regissør Nicolas Roeg har gjort en beundringsverdig jobb med å gjenskape den makabre atmosfæren i Roald Dahls roman. Han har skapt en fantasy-film som nærmer seg horror-sjangeren som ikke bare kan sees av modige barn, men også passer godt for voksne som fortsatt har litt av barnet i seg. Filmens første ti minutter er spilt inn i Gamle Bergen og på Bryggen. Les mer på side 23.
Like andektig og entusiastisk som Charlie entrer Wonkas magiske og fantastiske sjokoladefabrikk, har Tim Burton sprudlende kastet seg inn i Roald Dahls eventyrlige univers. For sjelden ser man en film som bobler slik over av fortellerglede, overdådig dekor og fargesprakende kostymer og scener. Burton klarer både å være tro mot fortellingen og sin egen særegne stil. Når han i tillegg sper på med andre filmreferanser og litt voksenhumor, har man fått en film for filmelskere i alle aldre. Les mer på side 24.
10 / søndagsmatiné
Søndag 21. august kl. 13.00
Søndag 28. august kl. 13.00
Regi: Wes Anderson. USA 2009. 1 t 28 min. Norsk tale.
Regi: Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro. Frankrike 1990. 1 t 39 min.
Herr og Fru Rev lever et idyllisk liv med deres sønn Ask og den unge nevøen Kristofferson. Etter tolv år i denne rolige tilværelsen begynner Herr Rev å kjenne på sine dyriske instinkter, og det tar ikke lang tid før han er tilbake i gamle vaner med å stjele mat på nabogårdene. Snart får eierne av gårdene – Boggis, Bounce og Bean – nok, og slår seg sammen for å få tak i Herr Rev. Les mer på side 25.
Det er kannibalistiske tilstander i Paris 15 år etter «den store katastrofen». Byen ligger tilsløret i tåkete, dunkelt lys, og folk lusker rundt i farlig sulten forfatning. Delikatessen er en bisarr komedie med et fantastisk burlesk persongalleri og en nydelig scenografi. Filmen er en visuell nytelse – fremragende fotografert i gulbrune fargetoner som gir en varm følelse og demper den ellers dystre etterkrigsstemningen filmen fremstiller. Les mer på side 30.
Søndag 11. september kl. 13.00
Søndag 18. september kl. 13.00
Regi: Jean-Luc Godard. Frankrike/Italia 1963. 1 t 43 min.
Regi: Milos Forman. USA 1975. 2 t 15 min.
Jean-Luc Godards Le Mépris er intet mindre enn en av etterkrigstidens viktigste og vakreste filmer, med Capris fantastiske landskap som ramme; virtuost fotografert av Raoul Coutard i scope-format i rene, nærmest pop-aktige farger; Georges Delerues suggererende vakre musikk-tema – og Brigitte Bardot. Les mer på side 42.
Til et psykiatrisk sykehus i Oregon kommer den psyko patiske Randle McMurphy – overført fra fengselet til «obersvasjon» etter å ha blitt dømt for en lang rekke hendelser som tyveri, vold og sex med mindreårige. I dette beskyttede «paradis», under søster Ratcheds moderlige ledelse, blir McMurphy snart et kraftig uromoment gjennom sin utspekulerte manipulasjon av sine medpasienter. Les mer på side 31.
Den fantastiske Mikkel Rev
Le Mépris
Delikatessen
Gjøkeredet
søndagsmatiné
/ 11
fa s t program
Troll i eske Tirsdag 16. august kl. 20.00 / Tirsdag 13. september kl. 20.00 Regi, land, årstall, manus, foto, musikk, klipp og medvirkende: overraskelse!
Vi fortsetter med «Troll i eske» de neste månedene. Besøket har vært bra – og interessen stigende. Premisset for esketrollene er det samme som tidligere: På disse visningene vil vi vise en rykende fersk kinofilm, som om et par dager, uker eller måneder vil få ordinær kinopremiere i Norge. Hvilken film dette er får du ikke vite før lyset går ned og filmen begynner. Ikke engang ved billett salget får du vite hva du skal se – og selvfølgelig; du får heller ikke refundert billetten når sannheten kommer for en dag på lerretet. Det eneste vi kan love er at filmen ikke har vært vist på kino i Bergen tidligere – BIFF inkludert. Nå har vi arrangert Troll i eske siden oktober 2015, og er storlig fornøyd med filmene vi har fått presentert. De tre første filmene høsten 2015 sto seg godt både når det kom til kvalitet og variasjon; italienske Nanni Morettis Mia Madre i oktober, vinner av Nordisk råds filmpris i 2015, islandske Dagur Karis The Virgin Mountain i
12 / troll i eske
november – som fikk premiere i mai 2016 under tittelen Historien om den sjenerte giganten – og brasilianske Min andre mor i desember, regissert av Anna Muylaert. Hittil i 2016 synes vi selv det har tatt seg ytterligere opp, med blant annet den store Oscar-vinneren The Revenant av Alejandro González Iñárritu som overraskelse i januar, Disney-filmen Zootropolis – vist en uke før filmen hadde premiere i hjemlandet USA – i februar og Arild Fröhlichs Grand Hotel som bokstavelig talt ble sendt til oss direkte fra klippebordet – i mars. Videre fulgte vi opp med det første dokumentarfilmtrollet i form av Michael Moores Where to Invade Next i april, før Thomas Vinterbergs Kollektivet slapp til i mai og Whit Stillmans adapsjon av Jane Austins Love & Friendship avsluttet før sommeren i juni. Det er ingen grunn til at trollene i dette programmet skal være noe dårligere enn disse! Velkommen til en god gammeldags blind date! olep
INFORMASJON
OM CINEMATEKET USFS
FILMKORT
I januar 2016 introduserte Cinemateket USF et filmkort i form av et klippekort. Dette er en rabattordning med 10 billetter til kr. 600,-, hvor ett klipp = én billett. Filmkortet kan brukes av flere personer, ikke bare kjøper av kortet. Ta med en venn! Filmkortet har heller ingen utløpsdato og kan dermed brukes over så langt tidsrom man vil.
Ta med en venn !
Ved arrangementer med forhøyet billettpris vil verdien av et klipp tilsvare ordinær billettpris (p.t. kr. 80,-), og man kan enten bruke flere klipp eller betale mellomlegget med kort eller kontant. Mer om filmkortet og filmprogram på Cinematekets nettsider: www.cinemateket-usf.no
Familieda ger pa U SF: konserte r, dans, f ilm og k unst!
l Bli med pa en aktiv sond l ag i kunst- og * kulturhuset USF pa Verftet, Nordne s
*
*
l Son dag 28. august: Film kl. 11.15 l Se hvilken pa cinemateket-usf.no
Info om alt som skjer * pa familiedagen: usf.no
fa s t program
Månedens film
Midnight special / Microbe & Gasoline
Vanligvis viser vi en film bare to ganger (på grunn av regler for bruk av arkiv-kopier), og det kan ofte være vanskelig å få med seg enkelte filmer dersom du er bortreist eller har andre planer de to dagene den aktuelle filmen vises. Med «Månedens film» gir vi deg litt større frihet. Her skal vi trekke frem nyere og eldre filmer av spesiell interesse, og vi skal vise dem mange ganger. Som en alternativ kino-oppsetning. På utenlandske cinemateker kaller man det «extended run» (London) eller «limited release» (Toronto), og filmene som vises er alt fra restaurerte utgaver av klassikere til nye filmer som ellers ikke blir vist på kino. I dette programmet presenterer vi to nye filmer, begge favoritter på verdens filmfestivaler det siste året. Jeff Nichols’ Midnight Special er en science fi ction-film som ikke
Månedens film august Midnight Special Regi: Jeff Nichols. USA/Hellas 2016.
Les mer på side 16.
Månedens film september Microbe & Gasoline Regi: Michel Gondry. Frankrike 2015.
Les mer på side 18.
hører hjemme i noen av de vanlige sjangerkategoriene. Det er en thriller samtidig som den er en veldig intim og menneskelig film – nesten refleksiv, men også en film med overnaturlige elementer og med en avslutning du sent kommer til å glemme. Den hadde premiere under hovedkonkurransen i Berlin i februar. Michel Gondry er den hyperkreative franskmannen som tidligere har gitt oss filmer som blant andre Evig solskinn i et plettfritt sinn (2004) og Be Kind Rewind (2008) samt en imponerende rekke musikkvideoer for band og artister som Björk, The White Stripes, Daft Punk og Queens of the Stone Age. Dette er hans foreløpig siste film, og Microbe & Gasoline er kanskje det mest sjarmerende Gondry har skapt så langt – en varm, små-absurd og humoristisk oppvekstskildring/roadmovie. red.
MÅNEDENS FILM
/ 15
Midnight special Torsdag 4. august kl. 20.00 / Søndag 7. august kl. 18.00 / Torsdag 11. august kl. 20.00 Onsdag 17. august kl. 18.00 / Torsdag 25. august kl. 18.00 / Onsdag 31. august kl. 20.00 Midnight Special er en intelligent, stemningsfull og annerledes science fiction-film fra en av de mest talentfulle regissørene i nyere amerikansk film. Jeff Nichols har med filmene Take Shelter (2011) og Mud (2012) markert seg som en av de nye amerikanske auteurene, med en egen visjon og et visuelt talent utenom det vanlige. Nichols er aktuell med to nye filmer i år, hvorav den første (Midnight Special) ble valgt ut til hovedkonkurransen på filmfestivalen i Berlin i februar, mens den andre (Loving) ble vist i hovedkonkurransen i Cannes i mai. Midnight Special er en film som ikke hører hjemme i noen av de vanlige sjangerkategoriene. Det er en thriller samtidig som den er en veldig intim og menneskelig film – nesten refleksiv, men også en film med overnaturlige elementer og med en avslutning du sent kommer til å glemme. Historien som fortelles er om en åtte år gammel gutt som bortføres fra en religiøs sekt av sin biologiske far Roy og partneren Lucas, og snart får de et stort politioppbud i hælene. For det er noe med denne gutten. Det at han går med svømmebriller og hørselsvern antyder en form for hypersensitivitet for lys og lyd, men det er også noe annet – det er som lederen for den religiøse sekten, spilt med diabolsk utstråling av Sam Shepard, sier i politiavhør: «Dere aner virkelig ikke hva dette handler om, gjør dere?»
Ingenting er helt som du tror i denne filmen, som svever elegant mellom fluktdramaets mer trivielle og praktiske sider, og de overnaturlige elementene som aldri overdrives eller overforklares. Midnight Special er en film som kan minne mer om enkelte science fiction-filmer fra 1970- og 1980-tallet enn nyere og mer spesialeffektdrevne filmer. John Carpenters Starman (1984), Spielbergs Nærkontakt av tredje grad (1977) og E.T. (1982) er blant referansene som nevnes hyppigst. Det er en film med mange dvelende og intense sekvenser, som bygger seg sakte, men sikkert opp mot et spektakulært klimaks. En trykkoker av en film, med nydelige visuelle kvaliteter, og glimrende skuespillerprestasjoner fra de fleste, og kanskje spesielt Michael Shannon, Kirsten Dunst og Sam Shepard. «Suspenseful, beautifully acted supernatural thriller.» – Hollywood Reporter «Jeff Nichols ranks with the best American directors of his generation.» – Rolling Stone «On par with Close Encounters of a Third Kind (...) auteur Jeff Nichols is the go-to storyteller for slow-burn supernatural thrill.» – Variety «Nichols’ impressively restrained yet limitlessly imaginative fourth feature.» – Variety CiO/(red.)
Midnight Special. Regi og manus: Jeff Nichols. USA/Hellas 2016. Foto: Adam Stone. Musikk: David Wingo. Klipp: Julie Monroe. Medv.: Michael Shannon, Joel Edgerton, Kirsten Dunst, Jaeden Lieberher, Adam Driver, Bill Camp, Sam Shepard, Paul Sparks m.fl. Utleie: Cinematekene. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 52 min.
16 / MÅNEDENS FILM
MÅNEDENS FILM
/ 17
Microbe & Gasoline Torsdag 1. september kl. 21.30 / Søndag 4. september kl. 18.00 / Onsdag 7. september kl. 18.00 Tirsdag 13. september kl. 18.00 / Torsdag 15. september kl. 20.00 / Tirsdag 20. september kl. 20.00 Michel Gondry er den hyperkreative franskmannen som tidligere har gitt oss filmer som blant andre Evig solskinn i et plettfritt sinn (2004) og Be Kind Rewind (2008) samt en imponerende rekke musikkvideoer for band og artister som Björk, The White Stripes, Daft Punk og Queens of the Stone Age. Dette er hans foreløpig siste film, og Microbe & Gasoline er kanskje det mest sjarmerende Gondry har skapt så langt – en varm, småabsurd og humoristisk oppvekstskildring/roadmovie. Daniel er plaget av tvil, har en gudbenådet trang til å tegne og male (alt fra lokale pønkere til erotiske fantasier), langt hår, to brødre, en frustrert mor og så godt som ingen venner. Han er liten av vekst og har derfor fått tilnavnet Microbe. En dag får han konkurranse i rollen som klassens outsider når de får en ny elev. Théo er et mekanisk vidunderbarn som vet alt om motorer og kan customize hva som helst. Han ser muligheter der andre ser skrap og har en fantastisk evne til å mekke tilværelsen til det bedre, noe som kanskje er en dyd av nødvendighet i den dysfunksjonelle familien han kommer fra. Med sine konstant møkkete fingre tar det ikke lang tid før Théo er omdøpt til Gasoline, og når guttene blir venner er duoen Microbe og Gasoline et faktum. Forskjellene mellom dem gjør ingenting, de utfyller hverandre og backer hverandre, som når Gasoline ivrer for å få Microbes kunst ut i verden, og Microbe byr Gasoline et pusterom fra den evige klagingen som preger hjemmet hans.
Men når skoleåret er over er tanken på en evighet stuck i en forstad ikke til å holde ut, og et enkelt bilbyggingsprosjekt utvikler seg til en illegal sommerferietur. Med kraften av en gressklippermotor legger guttene ut på langtur i et hjemmelaget kjøretøy kamuflert som et lite sommerhus. Turen skal bli både underholdende og begivenhetsrik, og lar Microbe og Gasoline kjenne på følelsen av berusende frihet og nyvunnet selvtillit. Bobilen til Microbe og Gasoline står som en levende gjort fusjon av de fleste barns fantasier om A) å bygge sin egen hytte og B) stikke av hjemmefra (og kan hende er dette fantasier som aldri helt slipper taket). Michel Gondry drømte om en slik bobil, og flere element i filmen er hentet fra hans egen oppvekst. Om ikke filmen er en selvbiografi har den klare selvbiografiske trekk. Microbe har mye til felles med Gondry, og Gasoline slekter på ham som var Gondrys bestevenn på 1970-tallet. Ved en visning av filmen fortalte Gondry at det å lage Microbe & Gasoline var en unik sjanse til å realisere en drøm de to hadde hatt, som aldri ble noe av. Om du har et forhold til Gondry fra før eller ikke, så er Microbe & Gasoline verdt å få med seg. Dette er 105 minutter med overskudd og sjarme – og et reisende filmpar helt på høyden med Harold and Maude (1971) og Bruno og Robert i Wenders’ Kings of the Road (1976). CiO
Microbe et Gasoline. Regi og manus: Michel Gondry. Frankrike 2015. Foto: Laurent Brunet. Musikk: Jean-Claude Vannier. Klipp: Elise Fievet. Medv.: Ange Dargent, Théophile Baquet, Diane Besnier, Audrey Tautou, Vincent Lamoureux, Agathe Peigny m.fl. Utleie: StudioCanal, Paris. Fransk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 45 min.
18 / MÅNEDENS FILM
MÅNEDENS FILM
/ 19
20  / serie
Roald Dahl 100 år I september er det 100 år siden den oppfinnsomme forfatteren Roald Dahl ble født. Vi benytter anledningen til å presentere noen av filmene som er basert på hans forfatterskap.
R
oald Dahl har blant annet skrevet filmmanus, dikt, noveller og kriminalhistorier – gjerne med en makaber humor og en grenseløs fantasi. Han ble født i Wales i Storbritannia 13. september 1916 av norske foreldre, og hver sommer reiste de på sommerferie til Norge. Som barn var Roald Dahl tospråklig, og snakket både norsk og engelsk. Hjemme leste de norske folkeeventyr, og i hans barnebøker er handlingen av og til lagt til Norge. Dette er mest tydelig i boken «Heksene». Allerede som fireåring mistet Roald Dahl sin far. Som ganske ung ble han sendt på internatskole langt hjemmefra. Han fikk dårlige karakterer, og med en streng rektor og eldre elever som straffet de yngre ble dette en tøff opplevelse. Roald Dahl skriver selv om dette i boken «Gutt». Som 18-åring reiste han hjemmefra. Eventyrlysten brakte ham til Afrika der han fikk jobb i et oljeselskap. Ved utbruddet av andre verdenskrig vervet han seg til tjeneste i flyvåpenet. Han deltok i flere luftkamper og havarerte i Libya – han kom fra det med livet i behold, men var hardt skadd og mistet synet
for lengre tid. Ulykken gjorde ham kampudyktig og påførte ham skader for livet, han måtte senere skifte ut begge hoftebena (det ene beholdt han og brukte som brevpresse). Han ble i 1942 overført til tjeneste ved ambassaden i Washington, og her begynte han å skrive små fortellinger som ble trykt i aviser og tidsskrifter. Forfatteren / Etter krigen kom fortellingene som skulle skape Dahls første berømmelse. De ble publisert i amerikanske prestisjemagasiner, og betalingen for et par stykker i året var nok til at han kunne leve godt. De fleste av dem ble samlet i bøkene «Sånn er vi» (1953) og «Kiss, Kiss» (1960). Totalt skrev han 73 noveller, publisert over et tidsrom på nærmere 50 år. Fra slutten av 1940-tallet og de neste tiårene ga han også ut flere barnebøker, blant annet «Verdens største fersken» (1961) og «Charlie og sjokoladefabrikken» (1964) uten den helt umiddelbare suksessen. På 1960-tallet dalte også publikums interesse for den typen noveller han skrev og levde av, så Dahl prøvde seg som manusforfatter for film. Blant annet skrev han
ROALD DAHL 100 ÅR
/ 21
manus til Bond-filmen James Bond i Japan (1967), som var en positiv opplevelse, mens den første filmversjonen av «Charlie og sjokoladefabrikken», Willy Wonka og sjokoladefabrikken (1971) var en enorm skuffelse. Først med fjernsynsserien Tales of the Unexpected (1979–1988) fikk hans diktning en adekvat fremstilling i et annet medium. Serien ble en formidabel suksess og skapte en renessanse for novellene hans. Roald Dahl innledet selv historiene sittende ved den grønne skriveplaten med bena i en sovepose slik han likte å arbeide. I 1983 endte ekteskapet med Patricia Neal etter mange års turbulens, og Dahl giftet seg med Felicity Crosland. Det kan virke som det nye ekteskapet brakte mer harmoni inn i tilværelsen, og han skrev noen av sine beste barnebøker i årene som fulgte, blant andre «Heksene» (1983) og «Matilda» (1988). Barnas forsvarer / Roald Dahl skrev sakte og fulgte Hemingways råd om å gi seg når det gikk bra. Historiene hans er finslepne og blinkende som diamanter, med knapt et overflødig ord, alt rettet inn mot en overraskende slutt. Bak den glitrende fasaden kan alltid merkes en empati for «the underdog», den underkuede hustruen, mobbeofferet, det naive byttet for tilværelsens rovdyr. Luringer blir selv lurt, jåleri og hovmod står for fall, mobberen får sin bekomst. Men de fleste av Dahls mørke historier er komisk diktning; han forener grøsset og latteren, selv om smilet iblant kan ligne på det som sitter frosset fast på et kranium. Om Dahl selv, i hvert fall ifølge datteren Tessa, kunne virke fjern og kald og fysisk avvisende mot sine egne barn, så er det ingen tvil om at det var hos barn han hadde sin største empati. Han tok barn på alvor, han hadde skjønt at en vesentlig side ved å være barn er den konstante følelsen av maktesløshet, og han var helhjertet på deres side. Barndommen slik den skildres i hans bøker, er med få unntak en kamp mot
22 / ROALD DAHL 100 ÅR
troll, mot forvokste autoriteter og groteske tyranner, alt fortalt i et nedenfra-og-opp-perspektiv. Hans unge helter er fryktsomme vesener som det likevel går godt med – den stille, høflige Charlie Bucket, den foreldreløse James, den lynintelligente Matilda omgitt av stupide voksne. Og det går grundig galt med de slemme. Grusomme barnebøker fantes som en egen tradisjon allerede på 1800-tallet og handlet om hvordan det gikk med barn som var ulydige. Dahls bøker er på mange vis antitesen til disse. De har følgelig også fått kritikk for sin opprørskhet og respektløshet; men leserne elsker dem og ser dem for hva de er, fabler som avspeiler deres egen fantasiverden og utvider den. Og selv om de fleste voksne i bøkene er grotesker, er det alltid én voksenperson som står på den unges side: den snille frøkenen i «Matilda», den norske bestemoren i «Heksene», pappaen til Danny i «Danny og den store fasanjakten» (1975). Roald Dahl var kontroversiell; han kom blant annet med utsagn som førte til beskyldninger om antisemittisme og antifeminisme. Han kunne være fordomsfull og brysk, til og med mot unge lesere, men i det rette hjørnet var han elskverdigheten selv, uhøytidelig og rask til å le. Da han døde, fikk han på vikingmaner en rekke gjenstander med seg i graven: biljardkøer, en god burgunder, sjokolade, HB-blyanter og en motorsag. Han opprettet Roald Dahl-stiftelsen, som gir økonomisk støtte til institusjoner og enkeltpersoner, spesielt innenfor feltene alfabetisme, nevrologi og blodsykdommer. I forbindelse med at det er 100 år siden han ble født, byr vi denne høsten på et gjensyn med noen av Roald Dahls magiske fortellinger, med en filmserie basert på noen av hans mest kjente barnebøker. Gled dere til å se filmatiseringene av Heksene, Charlie og sjokoladefabrikken og Den fantastiske Mikkel Rev (se egne omtaler) på stort lerret! n Artikkel hentet fra Norsk biografisk leksikon.
35
mm
Heksene Torsdag 4. august kl. 18.00 / Søndag 7. august kl. 13.00 og 20.15 I en norsk kystby forsvinner en liten pike, og det er bare bestemoren til Luke som forstår hva som har skjedd. Det er de forferdelige heksene som har vært på ferde. Hekser hater barn og gjør alt for å drepe dem. Bestemoren til Luke vet alt om hekser, og hun aner en heksesammensvergelse. En dag omkommer Lukes foreldre i en bilulykke, og bestemoren bestemmer seg for å ta med seg Luke og flytte til England. Bestemoren blir syk, og Luke blir med når hun sendes til et feriehotell ved kysten for å samle krefter og bli frisk. Når de kommer frem viser det seg at hotellet også huser en stor kongress for bekjempelse av barnemishandling. Luke oppdager etter hvert at det
egentlig er heksene som har kongress, hvor den viktigste saken på agendaen er hvordan de skal kunne utrydde alle verdens barn. Regissør Nicolas Roeg har gjort en beundringsverdig jobb med å gjenskape den makabre atmosfæren i Roald Dahls roman. Han har skapt en fantasy-film som nærmer seg horror-sjangeren som ikke bare kan sees av modige barn, men også passer godt for voksne som fortsatt har litt av barnet i seg. Heksene har dessuten en ekstra, lokal interesse for oss bergensere – filmens første ti minutter er spilt inn i Gamle Bergen og på Bryggen, med en rekke lokale skuespillere i små roller. red./olep
The Witches. Regi: Nicolas Roeg. Storbritannia/USA 1990. Manus: Allan Scott, etter Roald Dahls roman. Foto: Harvey Harrison. Musikk: Stanley Myers. Klipp: Tony Lawson. Medv.: Anjelica Huston, Mai Zetterling, Jasen Fisher, Rowan Atkinson, Bill Patterson, Brenda Blethyn, Charlie Potter, Anne Lambton m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 32 min.
12 år ROALD DAHL 100 ÅR / søndagsmatiné
/ 23
35
mm
Charlie og sjokoladefabrikken Tirsdag 9. august kl. 20.30 / Onsdag 10. august kl. 18.00 / Søndag 14. august kl. 13.00 Var det noen gang tvil om at Roald Dahl og Tim Burton, med sin felles begeistring for frydefulle, barnlige grøss, passet sammen? Dahl-klassikeren «Charlie og sjokoladefabrikken» har vært filmatisert før, men i Burtons utgave tas historien til nye høyder. Like andektig og entusiastisk som Charlie entrer Wonkas magiske og fantastiske sjokoladefabrikk, har Tim Burton sprudlende kastet seg inn i Roald Dahls eventyrlige univers. For sjelden ser man en film som bobler slik over av fortellerglede, overdådig dekor og fargesprakende kostymer og scener. Burton klarer både å være tro mot fortellingen og sin egen særegne stil. Når han i tillegg
sper på med andre filmreferanser og litt voksenhumor, har man fått en film for filmelskere i alle aldre. Selve fortellingen er kjent for mange. Willy Wonkas sagnomsuste sjokoladefabrikk har vært lukket for utenomverden i flerfoldige år, men så inviteres fem barn inn gjennom et gedigent lotteri i form av gullbilletter gjemt i sjokoladepapir. Etter mye om og men får vår fattige helt en billett, og sammen med fire andre uspiselige (eller er de egentlig det...?) barn, entrer han Wonkas mildt sagt eksentriske fabrikk. Og det blir et fabrikkbesøk som ingen har sett maken til! red./CiO/olep
Charlie and the Chocolate Factory. Regi: Tim Burton. USA 2005. Manus: John August, etter en roman av Roald Dahl. Foto: Philippe Rousselot. Musikk: Danny Elfman. Klipp: Chris Lebenzon. Medv.: Johnny Depp, Freddie Highmore, Helena Bonham Carter, Sandra Darnell, James Fox, Deep Roy, Jordan Fry, Christopher Lee m.fl. Uteie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 55 min.
9
år
24 / ROALD DAHL 100 ÅR / SØNDAGSMATINÉ
Den fantastiske Mikkel Rev Tirsdag 16. august kl. 18.00 (originalversjon) / Torsdag 18. august kl. 20.00 (originalversjon) Søndag 21. august kl. 13.00 (norsk versjon) Herr og Fru Rev lever et idyllisk liv med deres sønn Ask og den unge nevøen Kristofferson. Etter tolv år i denne rolige tilværelsen begynner Herr Rev å kjenne på sine dyriske instinkter, og det tar ikke lang tid før han er tilbake i gamle vaner med å stjele mat på nabogårdene. Ved å gjøre dette setter han ikke bare seg og sin familie i fare, men også alle de andre dyrene i området. For snart får eierne av gårdene – Boggis, Bounce og Bean – nok, og slår seg sammen for å få tak i Herr Rev. De skyr ingen midler, og snart blir Herr Rev nødt til å bruke alle sine lure revetriks for å redde både familie og venner. Den fantastiske Mikkel Rev er den første animasjonsfilmen til regissør Wes Anderson, og han benyttet seg av
9
år
god gammeldags, håndlaget stop-motion teknikk. Anderson begynte å skrive teaterstykker og lage Super 8-filmer som barn. Under studietiden møtte han Owen Wilson, og sammen lagde de kortfilmen Bottle Rocket (1994) som ga støtet til et fruktbart samarbeid de neste årene. Sammen skrev de manus til de to filmene som skulle gi Anderson et internasjonalt gjennombrudd; Rushmore (1998) og The Royal Tenenbaums (2001). Andersons filmer kjennetegnes av en original og fargerik visuell stil. Historiene er ofte absurd komiske og underfundige på overflaten, men med en underliggende, alvorlig tematikk. olep/red.
Fantastic Mr. Fox. Regi: Wes Anderson. USA 2009. Manus: Wes Anderson og Noah Baumbach, etter Roald Dahls roman. Foto: Tristan Oliver. Musikk: Alexandre Desplat. Klipp: Andrew Weisblum. Stemmer originalversjon: George Clooney, Meryl Streep, Jason Schwartzman, Bill Murray, Michael Gambon, William Dafoe, Jarvis Cocker, Owen Wilson m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, utekstet. (Søndagsmatiné 21.08 vises med norsk tale, 35mm), Digital kopi, farger, 1 t 28 min.
ROALD DAHL 100 ÅR / søndagsmatiné
/ 25
fa s t program
Programmets Hitchcock
Vertigo
Én gang per program har vi de siste årene vist en utvalgt Hitchcock-film. Nå tar vi frem en av hans mest berømte, en film som også ble kåret til verdens beste for noen år tilbake. Vertigo har mange nivåer, og kanskje dette er grunnen til at filmen, i mangel på bedre ord, føles evig. På ett av disse nivåene synes filmen å handle om Hitchcock selv og de temaene som gjennomsyrer mange av hans filmer. Det har å gjøre med blondinene han befolket filmene sine med og hvordan de ble fremstilt og behandlet. Det er alle iskalde, sexy, mystiske og nærmest uoppnåelige. De måtte også lide, både i filmene og på settet. Hitchcock brukte, kontrollerte og skremte kvinnelige hovedskuespillere som Tippi Hedren, Janet Leigh og Eva Marie Saint over en lav sko; kvinner han ikke kunne få, men var i sterk posisjon til å plage. I Vertigo er det Kim Novak, personifiseringen av den ultimate Hitchcock-blondinen, som står i mottaker enden av en forelskelse så besatt og usunn at det nesten er plagsomt å se på. James Stewart (eller Alfred Hitchcock, om man vil) er en mann med både fysiske og psykiske skavanker. Når han forelsker seg gjør han det ikke i en kvinne, men i bildet av henne, i estetiseringen av
26 / PROGRAMMETS HITCHCOCK
henne. Når han ikke kan få henne finner han en annen kvinne og former henne til å ligne mest mulig på kvinnen han begjærer. Det er ganske forstyrrende, og det er påfallende hvor lite Stewarts karakter bryr seg om Kim Novaks karakter. Hun er ikke mer enn en formbar masse i hans hender. Som vi skal se i filmen stopper det ikke der. Stewarts forsøk på å forme en kvinne i sitt bilde, speilbildet av Hitchcocks egen hang til destruktiv estetisering av kvinner, tar en uventet vending i Vertigo. Det er en vending hvor Hitchcock for det første helt og holdent gir seg selv og sitt ødeleggende begjær til kjenne. For det andre skaper den en av hans mest sympatiske kvinneroller. Tar man Vertigo for noe litt mer enn et filmmysterium har man mye bra i vente. Ta en prat med en venn om alle dens motiver og tema, og opplev en helt ny film. Som for eksempel at navnet Madeleine, den mystiske, begjærede kvinnen i filmen, har noe med Marcel Proust å gjøre. sw
35
mm
Vertigo Tirsdag 9. august kl. 18.00 / Onsdag 10. august kl. 20.15 Hvert tiende år avholder filmmagasinet Sight & Sound en kåring. De ber en rekke internasjonale filmarbeidere om å lage en ti-på-topp-liste over verdens beste filmer. Høsten 2012 kåret disse personene Vertigo til verdens beste film. Med det detroniserte den Citizen Kane (1941) som hadde hatt tittelen i 50 år. James Stewart spiller politimannen John «Scottie» Ferguson som etter en dramatisk forbryterjakt får så kraftig høydeskrekk at han må slutte i jobben. Etter en tid tar han imidlertid på seg et oppdrag fra en gammel venn. Han overvåker vennens kone som har begynt å oppføre seg svært merkelig den siste tiden. Scottie redder henne fra å drukne seg selv under San Franciscos Golden Gate Bridge, men ender opp med å forelske seg i henne.
Vertigo er et skarpt portrett av San Franciscos glatte fasader, og sammen med Vindu mot bakgården (1954) og Psycho (1960) utgjør den en trilogi om voyeurismens vesen. Som vanlig er Hitchcock nådeløs når det gjelder sentimentalitet, og intrigen er som en pandoras eske av svik og bedrageri. Malstrømmen av hendelser som Scottie dras inn i speiles ypperlig i både fotograf Robert Burks’ overrumplende fotografiske sjokkeffekter brukt for å beskrive Scotties høydeskrekk, og ikke minst i drømmesekvensen designet av kunstneren John Ferren. Disse har blitt parodiert og plagiert mange ganger siden, uten at det tar noe som helst bort fra gleden av å se originalen. sw/red.
Vertigo. Regi: Alfred Hitchcock. USA 1958. Manus: Alec Coppel og Samuel Taylor, etter en roman av Pierre Boileau og Thomas Narcejac. Foto: Robert Burks. Musikk: Bernard Herrmann. Klipp: George Tomasini. Medv.: James Stewart, Kim Novak, Barbara Bel Geddes, Tom Helmore m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 7 min.
PROGRAMMETS HITCHCOCK
/ 27
fa s t program
Kanon kolon
Repulsion / Delikatessen / Gjøkeredet
Et cinematek har som hovedmål å vise historisk verdifull film og nyere kvalitetsfilm av spesiell interesse. Visningene skjer på den måten filmskaperen mente at verket skulle oppleves – i en kinosal. Filmene presenteres i de aller fleste tilfeller i en sammenheng, organisert som retrospektive serier viet regissører, skuespillere, temaer, sjangere, land eller epoker. Med KANON : tenker vi å gå litt vekk fra denne tankegangen, og presentere viktige verk fra filmhistorien rett og slett fordi de er gode filmer, og at det er en grunn til at de
28 / KANON :
ofte dukker opp på ulike kanon-lister – enten over tidenes beste filmer, eller fordi de er viktige i en sjanger, epoke eller av andre årsaker. Og ikke minst fordi dette er filmer som trenger å vises i sitt rette element, kinosalen. Regissøren har laget dem for at publikum skal nyte dem i det formatet, og cinematekene er det rette stedet for nettopp det. Så den eneste røde tråden i denne serien er at du som publikummer fortjener en mulighet til å oppleve disse filmene på stort lerret i en mørk kinosal – og at du definitivt bør benytte anledningen!
35
mm
Repulsion Torsdag 11. august kl. 18.00 / Søndag 14. august kl. 20.00 Repulsion har en av de mest minneverdige åpningssekvenser i filmhistorien: Et øye, fiksert og kjønnsløst, stirrer ut gjennom fortekstene. Deretter trekker kamera seg sakte ut og hele ansiktet avsløres. Det er et nesten magisk vakkert ansikt, et ansikt av absolutt skjønnhet. Det tilhører den unge Catherine Deneuve, som spiller Carol. Carol arbeider som manikyrist i en skjønnhetssalong i London. Hun bor sammen med sin eldre søster Helen, som prioriterer samvær med sin elsker Michael fremfor søsteren. Mens Helen og Michael elsker høylytt plages Carol av voldtektsmareritt. Når elskerne reiser på ferie og lydene opphører, blir veggen i seg selv skremmende; først med knaking og bevegelser, senere med rennende
slim og utstikkende hender som griper etter henne. Carols hallusinerende og psykotiske øyeblikk går gradvis over i permanent galskap, og hun blir en trussel mot sine omgivelser. Filmen bygger seg ikke opp mot de store overraskelsene eller avsløringene. Plotet er relativt statisk, og filmens fremdrift skapes av Carols overdrevne følsomhet. Alle horrorfilmer spiller på menneskenes grunnleggende frykt for noe; i Repulsion er det frykten for galskap. Polanski advarer oss mot å stole på det overfladiske ved å gjøre protagonisten stille og ordentlig; pertentlig i oppførsel og utseende. Den frommeste unge kvinnen er den farligste. olep
Repulsion. Regi: Roman Polanski. Storbritannia 1965. Manus: Roman Polanski og Gerard Brach. Foto: Gilbert Taylor. Musikk: Chico Hamilton. Klipp: Alastair McIntyre. Medv.: Catherine Deneuve, Ian Hendry, Yvonne Furnaux, John Fraser, Patrick Wymark m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 45 min.
KANON :
/ 29
35
mm
Delikatessen Torsdag 25. august kl. 20.15 / Søndag 28. august kl. 13.00 og kl. 18.00 Det er kannibalistiske tilstander i Paris 15 år etter «den store katastrofen». Byen ligger tilsløret i tåkete, dunkelt lys, og folk lusker rundt i farlig sulten forfatning. I en luguber leiegård i utkanten av byen har huseieren, som driver slakteforretning på gateplan, sine metoder for å sikre jevn tilgang på ferskt kjøtt til leieboerne. Delikatessen er en bisarr komedie med et betydelig politisk budskap. Huset med dets fantastiske, burleske persongalleri er et kapitalistisk samfunn i miniatyr. Det er markedslovene om tilbud og etterspørsel som gjelder. Den som rår over rikdommene har makten. Sammen med kjøttet kjøper de seg også bekvemmelighet. De vet hva de spiser, men slipper det ubehagelige ansvaret for det de er
med på. På samme måte har folk under autoriære regimer i ettertid basert sitt forsvar på uvitenhet og god tro. Noe av det mest imponerende med Delikatessen er hvordan regissørene Jeunet og Caro, sammen med fotograf Khondji, klarer å skape de begredelige omgivelsene om til visuelle nytelser. Filmen er fremragende fotografert i gulbrune fargetoner som gir en varm følelse og demper den ellers dystre etterkrigsstemningen filmen fremstiller. Caro og Jeunet hadde tidligere arbeidet med kortfilm og reklamefilmer. Delikatessen var deres spillefilmdebut og første samarbeidsprosjekt. red./olep
Delicatessen. Regi: Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro. Frankrike 1990. Manus: Jean-Pierre Jeunet, Marc Caro og Gilles Adrien. Foto: Darius Khondji. Musikk: Carlos D’Alessio. Klipp: Hervé Schneid. Medv.: Dominique Pinon, Marie-Laure Dougnac, Jean-Claude Dreyfuss, Karin Viard m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 39 min.
30 / KANON : / søndagsmatiné
35
mm
Gjøkeredet Onsdag 14. september kl. 18.00 / Søndag 18. september kl. 13.00 Gjøkeredet er basert på Ken Keseys debutroman «One Flew over the Cuckoo’s Nest», som utkom i 1962. Boken ble raskt en slags bibel for samtidens opprørere, og forfatteren selv ble en levende myte som tiltrakk seg andre med lignende status. I 1966 trakk Kesey seg tilbake til et liv som kvegfarmer i Oregon, skuffet og desillusjonert over den nye ungdomskulturens stagnasjon. Det var en bevegelse som kjørte seg fast i de narkotiske stoffer han selv var med på å introdusere. Da Forman arbeidet med filmen styrte han unna den psykedeliske siden ved Keseys roman, og skapte en virkelighetsnær fortelling om en gruppe pasienter ved et psykiatrisk sykehus i Oregon. Sykehuset virker tilsyne latende som den perfekte institusjon, en moderne idyll
de fleste pasientene har søkt seg frivillig til. Hit kommer den psykopatiske Randle McMurphy – overført fra fengselet til «observasjon» etter å ha blitt dømt for en lang rekke hendelser som tyveri, vold og sex med mindreårige. I dette beskyttede «paradis», under søster Ratcheds moderlige ledelse, blir McMurphy snart et kraftig uromoment gjennom sin utspekulerte manipulasjon av sine medpasienter. Han åpner en spillebule i vaskerommet, setter dem opp mot reglementet, tar dem med på en høyst ureglementert fisketur og sist, men ikke minst, han arrangerer en gedigen fyllefest i selve helligdommen. Pasientene får en fin tid, deres selvrespekt øker i samme takt som deres respekt for reglementet avtar. Men også for dem kommer dagen derpå. olep/red.
One Flew Over the Cuckoo’s Nest. Regi og manus: Milos Forman, etter en roman av Ken Kesey. USA 1975. Foto: Haskell Wexler. Musikk: Jack Nitzsche. Klipp: Sheldon Kahn og Lynzee Klingman. Medv.: Jack Nicholson, Louise Fletcher, William Redfield, Will Sampson, Christopher Lloyd, Brad Dourif, Danny de Vito m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 15 min.
KANON : / søndagsmatiné
/ 31
32  / serie
Film i følge Jean-Luc av Ole J. Husveg
At Jean-Luc Godard er en av vår tids største regissører er utvilsomt. At han fortsatt lager film, og senest i 2014 bidro til hovedprogrammet i Cannes med Farvel til språket, vitner om en utholdende mann. At Farvel til språket er laget i digital 3D forteller om en vital mann i 80-årene som er nysgjerrig på ny teknologi – men hans bruk er så klart av en helt annen art enn effektmakeriet i de kommersielle 3D-filmene. For ham gjelder fortsatt at såkalt korrekt bruk bør unngås. Alle Godards filmer, video- og TV-produksjoner har gjennom hele hans karriere vært kjennetegnet av konvensjons- og regelbrudd. Vi gir deg anledning til å følge ham fra begynnelsen med vår serie viet filmene fra hans første ti år som regissør. De første fem vises i dette programmet, de påfølgende kommer i neste program.
Jean-Luc Godard
/ 33
F ”
People ask, what do you mean, exactly. I answer them, I mean, but not exactly. Jean-Luc Godard
lere av de særtrekk som nevnes i forbindelse med filmene fra den franske nye bølgen, er primært særtrekk i Jean-Luc Godards produksjon: Det håndholdte kameraet, de hverdagslige settingene, den fragmentariske fortellemåten, subjektiviteten, metareferansene og den tydelige gleden over amerikansk B-film. Et vesentlig aspekt ved den franske nye bølgen var at det nå ble gitt rom for de personlige filmskaperne, auterene. Det var imidlertid G odard som var den mest kompromissløse bidragsyter til denne revolusjonen. Dels gjennom egne filmer og dels gjennom innflytelsen på yngre filmskapere. Særlig blant independent-regissører som brødrene Kaurismäki, Hal Hartley og Quentin Tarantino har han fått heltestatus. Godard begynte sin skapende karriere med å skrive artikler om film i magasinet «Gazette du cinéma», som han, sammen med Éric Rohmer og Jacque Rivette, ga ut i 1950. Allerede her aner vi hans noe kryptiske og høytsvevende formidlingsmetode; det kreves godvilje fra leseren for å forstå hva han mener. To år senere begynte han som kritiker i det velrenommerte «Cahiers du cinéma». I 1954 lagde han sin første film, Operation Beton, en kort dokumentar om byggingen av en dam i Sveits – en dam han selv hadde arbeidet på.
Fra filmrevolusjonær til politisk revolusjonær / Med forbehold om vanskeligheten av å klassifisere Godards filmer, kan hans produksjon deles i tre perioder i denne artikkelen. Den første er perioden fra debuten Til siste åndedrag i 1959 (se egen omtale) til Week-end fra 1967. Disse filmene er hans lettest tilgjengelige og hans største kommersielle suksesser. Lekenhet og en oppfinnsom formeksperimentering kjennetegner filmene fra denne perioden. Fra 1968 begynner hans uttalte marxistiske periode, noe filmene i økende grad utover 1960-tallet hadde vist
34 / Jean-Luc Godard
klare tendenser frem mot, både Week-end og Kineserinnen (1967) kan hevdes å være marxistiske/maoistiske og sterkt antiborgerlige. Godard mente imidlertid at selv ikke dette var nok; han ville lage film på en politisk måte og ikke bare politiske filmer. Selv om filmene hans nok hadde vist politiske standpunkt, var han fortsatt en filmskaper innenfor det borgerlige systemet. Å lage film politisk innebar for Godard å beskrive og forklare verden fra et proletarisk ståsted. Slik kunne han som filmskaper bidra til å forandre verden. Filmskaping ble en sekundær aktivitet, en liten detalj i den store revolusjonen, og filmene fra perioden er mer som kampagitasjon å regne. Noen erfaringer rikere vendte Godard i 1972 ryggen til sitt marxistiske prosjekt, og tok opp igjen tråden fra sin tidligere produksjon. Fra da av, og frem til i dag, har han regissert flere essayistiske filmer, der han blant annet kaster kritiske blikk på vår moderne billedkultur. Ikke minst behandler han sitt stadig tilbakevendende tema: kommunikasjon. Det er utelukkende filmer fra Godards første periode vi presenterer på Cinemateket USF i høst, men de spenner til gjengjeld over hele dette avsnittet i hans produksjon. Tematikk / Sammen med andre sentrale regissø-
rer i den nye bølgen, var Godard en særdeles hyppig gjest i Cinematèque Française og andre filmklubber i Paris; livet var en lang og herlig film. Dette er noe som også har gitt ham en filmhistorisk ballast få regissører før ham har vært forunt. Godard trodde at han med Til siste åndedrag hadde laget en realistisk film, en slags «Scarface vender tilbake» eller «Scarfaces sønn». I ettertid har både han, og alle andre, forstått at det var den overhodet ikke. Det Godard på det tidspunkt ikke innså, var at det for ham var film som representerte virkeligheten, han kjente lite til verden utenfor kinosalen.
Til siste åndedrag presenterer – nærmest profetisk – tema Godard videreutvikler i sine senere filmer. Blant annet hyllesten av det rastløse, opprørske og frihetssøkende mennesket. Denne søken er til å begynne med av individuell karakter, men tar etter hvert form av et samfunnsmessig og politisk opprør. Et annet vesentlig element han introduserer, er den konsekvente og systematiske destruksjonen av det konvensjonelle filmspråket – for eksempel springklippene. Der man før forsøkte å skjule montasjen mellom de ulike klippene, understreker Godard dem snarere. Dette skaper «hull» i handlingen, noe som legger grunnlaget for en ny estetikk. Det å fortelle en historie overbevisende er ikke det vesentlige, det er måten det blir gjort på som blir viktig. Ved å så tvil om troverdigheten mistenkeliggjør han også seg selv. Å slå beina under seg selv gjør han også på andre måter: i en scene i Til siste åndedrag møter Michel en pike som selger «Cahiers du cinéma», som møter ham med spørsmålet om han liker ungdommen (underforstått, den nye generasjonen filmskapere), hvilket han ikke gjør. Hovedpersonen i filmen har altså bare forakt til overs for regissøren av sin egen film, som nettopp er en av disse ungdommene i fransk film. (Det er kanskje derfor karakteren som til slutt angir Michel spilles av Godard selv.) Den stadige formeksperimenteringen anvendes ikke bare for å bryte konvensjoner. Springklippene, aksebruddene og de urolige kamerabevegelsene fungerer som distanseringseffekter, og får oss som tilskuere til å reflektere over filmspråkets konvensjoner. De gjør oss bevisst filmens kunstighet, noe som samtidig også gjør oss til mer bevisste tilskuere til andre filmer. Et tredje moment som kommer til uttrykk i Godards debutfilm, er hvordan man forholder seg til filmforbilder. Gangsteren Michel etterligner til stadighet Humphrey Bogarts bevegelse med å føre tommelen
Jean-Luc Godard
/ 35
Fra innspillingene av Til siste åndedrag (t.v.), En kvinne er en kvinne (t.h.) og Le Mépris (neste side).
tankefullt over leppen. Det er med den samme beundring for sine idealer Godard til stadighet foretar henvisninger ved å sitere poeter og filosofer, innlemme kunstverk i handlingsstrukturen og la lydsporet preges av musikk han verdsetter. Godard har også en forkjærlighet for anekdoten; filmene brytes ofte opp av digresjoner som av og til benyttes for å kommentere karakterenes situasjon. Andre ganger er de tilsynelatende innskytelser, satt inn uten noen forklarlig grunn, som for eksempel verdensrekordforsøket på å løpe raskest mulig gjennom Louvre i Outsiderbanden (se egen omtale), eller møtet med mannen på kaien i Min venn, Pierrot (1965). En siste essensiell faktor som dukker opp i Godards første spillefilm, er oppfatningen av språket som en kommunikasjonsbarriere: Et språk som skal dekke det abstrakte og usigelige vil selv sette begrensninger for meningsfull kommunikasjon. Godard har uttalt at han liker mennesker som snakker fransk med aksent, de tilfører dagligdagse ord en friskhet og verdi ordene
36 / Jean-Luc Godard
normalt har mistet. I de aller fleste av filmene hans finner man derfor minst én utenlandsk skuespiller: amerikanske Jean Seberg i Til siste åndedrag, danske Anna Karina i syv filmer, og ikke minst den multispråklige Le Mépris (se egen omtale). I sistnevnte film snakker man ikke mindre enn fire språk. Dette førte til at den dubbete italienske versjonen mistet vesentlige poeng og nærmest ble meningsløs. Vanskelighetene med å mestre språket er noe som til stadighet skaper problemer for karakterene i filmene. Man forstår ikke betydningen av ord, man misforstår hverandre og Godard får rikelig anledning til sine ordspill-leker. Følgende replikkveksling fra En kvinne er en kvinne (se egen omtale) kan illustrere dette: «Angela, tu es infâme.» «Non, je suis une femme.» Noen av de mest påfallende trekkene i Godards filmer er den enorme rikdommen av ekspressive elementer; allusjoner, sitater og referanser. Det finnes knapt et eneste element i de enkelte bildene som ikke kan gis en betydning; plakater, neon-skilt, avis
overskrifter, karakterenes navn og så videre. Godard alluderer ofte til kunst, tenkning og andre kulturelle ytringer: poesi, musikk, filosofi, maleri og selvsagt film. Hvilke allusjoner han foretar er selvsagt basert på subjektive preferanser. Man kan derfor hevde at enhver Godard-film er et kapittel i en omfattende intellektuell og estetisk selvbiografi. Han har blitt anklaget for å overdrive bruken av sitater, men denne kritikken overser at Godard bruker sitater som potensielle meningsbærere, som først gir mening i møtet med tilskueren. Rikdommen av betydningsbærende momenter gjør at filmene kan ses igjen og igjen, man vil alltid oppdage noe nytt. Filmene representerer forsøk på å forene alle uttrykksmidler i et større hele. Han er blant annet på grunn av denne allusjons ekspressiviteten også en utmerket skildrer av moderniteten; den kaotiske og nihilistiske verden hvor det finnes få faste holdepunkter. Godard har da også blitt stilt på linje med James Joyce, Stephane Mallarmé og
”
Noen av de mest påfallende trekkene i Godards filmer er den enorme rikdommen av ekspressive elementer; allusjoner, sitater og referanser. Det finnes knapt et eneste element i de enkelte bildene som ikke kan gis en betydning.
Igor Stravinsky; han er filmens videreføring av modernismen slik den fremsto i de andre kunstartene rundt begynnelsen av århundret. Noe som understreker denne parallellen er at det også hos modernismens kunstnere var en nær sammenheng mellom kunstnerisk radikalitet og politisk venstreorientering. Moderniteten reflekteres også i kvinnefremstillingen. Anna Karina – som var hans første kone – spiller som nevnt i syv av filmene hans. Sammen med blant andre Jeanne Moreau representerer hun nybølgens visjon om en ny feminitet; kvinnene er sensuelle, men de er samtidig sensitive og intellektuelt søkende. Karinas roller gjennomgår forøvrig en klar utvikling. Etter som forholdet mellom henne og Godard endret seg privat gjennomgikk hennes rollefigurer en endring; fra uskyldig og barnlig i de første filmene til det harde og uforsonlige i Made in USA (1966). Utover på 1960-tallet viker historiefortelling plass til fordel for en metodisk utforskning av kommunikasjonsprosessen. Historiene som fortelles i hans tidlige filmer er riktignok rimelig enkle og banale, man
Jean-Luc Godard
/ 37
kan bare tenke på plottet i Til siste åndedrag. Dette kan forklares med Godards beundring for den amerikanske filmen; går man for eksempel Hitchcock etter i sømmene, ser man at heller ikke plottene i hans filmer er spesielt kompliserte. Det man beundret i amerikansk film var imidlertid det spesifikt filmiske. Dette distanserte samtidig nybølge-regissørene, og spesielt Godard, fra den franske kvalitetsfilmen de var i opposisjon til, som i første rekke var narrativ, manus-basert film. De gangene Godard brukte litterære forelegg i sin første periode som filmskaper, var det som oftest triviallitteratur. I følge ham selv var det slik litteratur som hadde potensiale til å bli god film. Disse klisjéfylte historiene danner utgangspunkt for å undersøke en bakenforliggende og kompleks virkelighet, det er ikke det å fortelle som er det vesentlige; filmene er mer å betrakte som essayistiske og kritiske. Dialektikken som prinsipp / Film kan sies å være bygd opp rundt flere grunnleggende polariteter eller paradoks. Man kan velge å vektlegge det visuelle, eller handlingsforløpet. En annen motsetning er skillet mellom fiksjon og dokumentar. Som regissør blir man derfor stilt overfor bestemte valg med hensyn til hvordan man vil løse problemer knyttet til disse motpolene. Vanligvis velger man det ene eller det andre, mens Godard i ekte hegeliansk ånd bruker dialektikken som et bærende prinsipp i sine filmer. Gjennom å sette motsetninger opp mot hverandre vil en i følge ham ha mulighet til å komme frem til noe i nærheten av sannhet. Dialektikken er gjennomgående i hans produksjon, både som et overordnet prinsipp, og i de enkelte scener og detaljer. Dette kommer ikke minst til uttrykk i vekslingen mellom det dokumentariske og det fiktive. Allerede i Til siste åndedrag bruker han teknikker som vanligvis er forbeholdt dokumentargenren, for eksempel det håndholdte kameraet. Også
38 / Jean-Luc Godard
måten han behandlet skuespillerne på bidro til å opprettholde avstanden til den klassiske, narrative filmen. Godard skrev sjelden dialog på forhånd; skuespillerne måtte improvisere og bruke seg selv. Skuespillerne spiller at de spiller. Det er på det grunnlag Godard kan hevde at Til siste åndedrag er en dokumentar om Belmondo og Seberg, på samme måte som alle Godards filmer med Anna Karina er dokumentarer om forholdet Godard/Karina. Dialektikken kommer også til uttrykk gjennom vekslingen mellom lange, dvelende og korte, abrupte tagninger. I forholdet til filmen og kunstens vilkår viser han tydelig sin ambivalente holdning. Godard erklærer «fin du cinéma», men samtidig er hans filmer romantisk cinefile. Prostitusjon eller revolt / Karakterene i Godards filmer stilles overfor valg der alternativene gjensidig utelukker hverandre. For å kunne mestre virkelig heten har man i hovedsak to muligheter: prostituere seg eller gjøre opprør. Mens flukten fra det «normale» samfunnet er sentral i filmer som Til siste åndedrag, Outsiderbanden og Min venn Pierrot, velges prostitusjon som løsning i filmene Å leve sitt eget liv (se egen omtale), Le mépris og Den gifte kvinnen (1964). Med prostitusjon menes ikke nødvendigvis at man i bokstavelig forstand selger kroppen. Godard viser at man også i ekteskapet kan leve som prostituert. Har man ikke prinsipper og idealer, er muligheten for intellektuell prostitusjon stor, slik tilfellet er for manusforfatteren Paul Laval i Le Mépris. Når Godard nå synes å ha oppgitt håpet om revolusjon, gjenstår bare en mulighet. n
Artikkelen sto første gang på trykk i Cinemateket i Bergens programkatalog høsten 1996.
35
mm
Til siste åndedrag Søndag 14. august kl. 18.00 / Onsdag 17. august kl. 20.15 Handlingen i Til siste åndedrag foregår i en gangsterverden lik den vi kjenner fra amerikanske B-filmer. Miljøet er storbylivet i Paris og denne byens outsidere, først og fremst representert ved wannabe-gangsteren Michel Poiccard spilt av Jean Paul Belmondo. I perioden 1958–62 debuterte over 100 spillefilmregissører i Frankrike, noe som skapte begrepet «Den nye bølgen». En håndfull av disse regissøren regnes i dag blant de mest betydningsfulle i filmhistorien. Godard er i aller høyeste grad blant disse. Til siste åndedrag blir av mange oppfattet som den mest nyskapende av bølgefilmene.
«Bølgeregissørene» tok med seg både mannskap og utstyr ut på gaten og filmet i dagslys, med håndholdt kamera og få tekniske hjelpemidler. Dette resulterte i et brudd på alle regler og konvensjoner den amerikanske Hollywood-filmen hadde etablert: brå kamerabevegelser, utstrakt bruk av springklipp, aksebrudd, digresjoner og en stil som til tider kunne virke dokumentarisk. Handlingsstrukturen i Til siste åndedrag brytes opp av pauser og sidesprang. Ved hjelp av pseudo-intellektuelle samtaler, nostalgi, brutalitet og humor klarer Godard i denne filmen å få fram den rastløse, til tider fremmedgjorte tilværelsen Michel og Patricia befinner seg i. olep/red.
A bout de souffle. Regi: Jean-Luc Godard. Frankrike 1960. Manus: Jean-Luc Godard, etter en idé av François Truffaut. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Marital Solal. Klipp: Cécile Decugis. Medv.: Jean Paul Belmondo, Jean Seberg, HenriJaques Huet, Jean-Luc Godard m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekter. 35mm, s/hv, 1 t 30 min.
JEAN-LUC GODARD
/ 39
35
mm
En kvinne er en kvinne Søndag 21. august kl. 18.00 / Tirsdag 23. august kl. 20.15 Angela ønsker seg barn, men Emile, som hun bor sammen med, er sterkt imot dette. Han vil ikke gå til sengs med henne og begrunner det med at han skal delta i sykkelløp på søndagen, og ikke vil komme ut av form. Angela går derfor til husvennen Alfred som med glede hjelper henne. Godard fortsetter å leke med genrekonvensjoner, og her er det musikalen som er utgangspunktet. Han har kalt filmen en neorealistisk musikal, et begrep som i ekte godardsk ånd er en absolutt selvmotsigelse. I sin nød ønsker Angela at hun var Cyd Charisse og at Alfred var Gene Kelly, for innenfor musikalens rammer ville neppe hennes problemer eksistert. Om Angelas virkelighet vanskelig lar seg tilpasse prinsippene i en amerikansk musikal, er det ikke man-
gel på hennes filmiske metabevissthet. Da hun møter Jeanne Moreau spør hun hvordan det går med Jules og Jim – karakterene i filmen som Godards venn François Truffaut nettopp hadde startet innspillingen av. En kvinne er en kvinne er en av Godards letteste filmer. Det er en film som bobler av overskudd og lykke – noe man sjelden ser hos ham – og er kanskje først og fremst en kjærlighetserklæring til hans kone, Anna Karina, som spiller Angela. Hun skildres imidlertid som en ureflektert, intuitiv kvinne. Godards kvinner er både meget uskyldige og meget farlige: uskyldige fordi de er uten baktanker, farlige fordi deres spontanitet og mangel på refleksjon kan få katastrofale følger. olep/red.
Une femme est une femme. Regi og manus: Jean-Luc Godard. Frankrike 1961. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Michel Legrand. Klipp: Cécilie Decugis. Medv.: Anna Karina, Jean-Claude Brialy, Jean-Paul Belmondo, Nicole Paquin m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 25 min.
40 / JEAN-LUC GODARD
Å leve sitt eget liv Tirsdag 30. august kl. 20.00 / Onsdag 31. august kl. 18.00 Nana jobber i en platebutikk, men for å få råd til å betale husleien trekker hun på gaten. Etter hvert kommer hun i kontakt med en hallik, og prostitusjonen antar profesjonell karakter. Da hun forelsker seg vil hun starte på nytt og leve et normalt liv, noe hennes hallik ikke tillater. Å leve sitt eget liv utgjør i en viss forstand et vendepunkt for Godard. Mens han i sine foregående filmer primært hadde laget pastisjer over klassiske amerikanske filmgenre skildrer han i denne filmen problemer i sin egen samtid. Å leve sitt eget liv er en undersøkelse av hvordan og hvorfor en ung pike tvinges ut i prostitusjon, og formmessig nærmer den seg dokumentarfilmen. For å understreke det dokumentariske preget er lyden innspilt
direkte på settet, noe som medfører at dialogen ofte kveles av støy. I sine foregående filmer hadde Godard brukt sitater og allusjoner for å påvise et misforhold mellom hovedpersonenes virkelighet og deres idealer. Også i Å leve sitt eget liv alluderes det flittig. Her er imidlertid ikke funksjonen å danne kontraster, men paralleller mellom virkeligheten og kunsten. I en scene går Nana på kino og ser Dreyers Jeanne d’Arc (1927). Da Jeanne tilkjennegir at døden vil være hennes befrielse, klipper Godard til et nærbilde av Nana – i samme billedutsnitt som Jeanne – som har tårer i øynene og åpenbart identifiserer seg med Jeanne. Ole J. Husveg/red.
Vivre sa vie. Regi og manus: Jean-Luc Godard. Frankrike 1962. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Michel Legrand. Klipp: Agnès Guillemot og Jean-Luc Godard. Medv.: Anna Karina, Sady Rebbot, André Labarthe, Brice Parain m.fl. Fransk tale, engelske undertekster. Digital kopi, s/hv, 1 t 25 min.
JEAN-LUC GODARD
/ 41
35
mm
Le Mépris Tirsdag 6. september kl. 18.00 / Onsdag 7. september kl. 20.00 / Søndag 11. september kl. 13.00 Le Mépris ble til i en periode da Jean-Luc Godard nøt en viss popularitet ikke bare blant cineastene, men også hos et bredere publikum. Dette førte til at han også ble møtt med en viss velvilje hos produsentene, som igjen ga ham muligheten til å produsere en film på et relativt stort budsjett, noe han har utnyttet til det fulle. Le Mépris er intet mindre enn en av etterkrigstidens viktigste og vakreste filmer, med Capris fantastiske landskap som ramme; virtuost fotografert av Coutard i scope-format i rene, nærmest pop-aktige farger; Delerues suggererende vakre musikk-tema – og Brigitte Bardot. Le Mépris er kanskje den av Godards filmer som har vært nærmest den kommersielle filmindustriens produkt. Samtidig er den også en av dem som mest eksplisitt
viser sin forakt overfor nettopp denne. Filmen handler om en filminnspilling der Godard tydelig får vist sine holdninger, da han lar regissøren, spilt av Fritz Lang, nærmest fremstå som en gudeliknende skikkelse, produsenten som en fascistisk barbar og manusforfatteren som en prostituert svekling. Handlingen i Le Mépris er vendepunkt og høydepunkt for filmproduksjonen i filmen. Det er en film som foregår blant ruinene av det gamle studiosystemet – i bokstavelig forstand – den bruker et nytt og modernistisk filmspråk, samtidig som den dypt beklager tapet av det gamle. Den veksler mellom troskap til det enhetlige, klassiske systemet og en aggressiv utålmodighet etter å komme i gang med noe nytt. red./olep
Le Mépris [Skapt for kjærlighet]. Regi og manus: Jean-Luc Godard, etter en roman av Alberto Moravia. Frankrike/Italia 1963. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Georges Delerue. Klipp: Agnès Guillemot. Medv.: Brigitte Bardot, Michel Piccoli, Jack Palance, Fritz Lang, Giorgia Moll, Jean-Luc Godard m.fl. Utleie: NFK. Fransk, engelsk, tysk og italiensk tale med engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 43 min. 42 / JEAN-LUC GODARD / søndagsmatiné
35
mm
Outsiderbanden Onsdag 14. september kl. 21.00 / Tirsdag 20. september kl. 18.00 Outsiderbanden tar utgangspunkt i Dolores Hitchens série noire-thriller «Fool’s Gould». Den spinner en rask og løs historie som mest av alt er en fortsettelse av Godards kjærlighetsforhold med Hollywood og skuespillerinnen Anna Karina. De to kompisene Arthur og Franz er to selvopptatte unge typer som leker amerikanske gangstere. I halvt alvor, halvt lek, spiller de ut sine forbilder. De mimer Billy The Kids død, imiterer småfikse dansetrinn og tropper halvhjertet opp på kurs for å forsøke å lære seg engelsk. Her møter de Odile, som for å bli akseptert som deres venn tilbyr dem en ekte kriminell handling: De kan stjele hennes tantes penger. Som sagt, så gjort. De tre amatørene tar seg inn i tantens store hus, men når de
trer inn i gangsterskikkelsene klarer ikke Arthur og Franz lenger å skille mellom fiksjon og virkelighet. De ser på seg selv med romantisk distanse, selv når de utfører tilsvarende uromantiske handlinger. Med overlegg og list leker Godard med våre forventninger til karakterenes «logiske» handlingsmønstre. Den underholdende slutten ville være bisarr etter alle andre filmers standarder, men her passer det perfekt. Legg til Coutards deilige svart/hvite cinemascope og Legrands smittende musikk, og du har en filmpastisj det er vanskelig ikke å like. Det er ikke tilfeldig at Quentin Tarantino har oppkalt sitt produksjonsselskap Band Apart etter Outsiderbandens originaltittel. CiO/red./olep
Bande à part. Regi og manus: Jean-Luc Godard, etter en novelle av Dolores Hitchens. Frankrike 1964. Foto: Raoul Coutard. Musikk: Michel Legrand. Klipp: Agnès Guillemot, Françoise Collin og Dahlia Ezove. Medv.: Anna Karina, Claude Brasseur, Sami Frey m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 35 min.
JEAN-LUC GODARD
/ 43
Bogart Bacall
&
Av Sigurd W ik
44  / serie
Denne høsten viser vi fire filmer like berømte for sine hovedskuespillere som sine øvrige kvaliteter. Humphrey Bogart og Lauren Bacall var filmparet som erobret Hollywood med en gnistrende kjemi som er sjelden vare.
B
ogart før Bacall / Historiene om hvordan Bogart fikk sitt karakteristiske arr på leppen, en vesentlig del av hans filmuttrykk som innesluttet tøffing med en forhistorie, varierer fra kilde til kilde. Den mest vedtatte er at han fikk seg et slag da han eskorterte en fange under første verdenskrig. Han sluttet seg til marinen etter å ha blitt kastet ut av skolen etter ett år, og vervet seg mest av rådløshet og fordi det hørtes bra ut med Paris og franske damer. Etter krigen møtte han en teaterskuespiller som hjalp ham til en jobb som manager for en turnerende teaterproduksjon. I 1921 gjorde han sin scenedebut som japaner med én replikk. Med det bestemte han seg, han skulle bli skuespiller. Etter to ekteskap og nesten ti år som teaterskue spiller reiste Bogart i retning Hollywoods lys i håp om lykken. Den kom ikke raskt, og han vekslet mellom mindre filmroller og teaterjobber i New York. Han fikk først kontrakt med Fox og deretter med Warner Brothers, hvor han stort sett spilte generiske sjangerroller, gjerne som gangster. Det var skuespillet «Den forstenede skog» som ga publikum det første glimt av hva som skulle komme, der han spilte en karakter som ifølge ham selv «syntes dømt til livet». Hos Warner fornyet han denne rollen i filmversjonen fra 1936. Til tross for gode anmeldelser ble han de neste årene typecastet som gangster i en rekke B-filmer.
Så kom tre filmer som sendte Bogart opp på stjernehimmelen og gjorde ham til verdens best betalte skuespiller. De var også såpass forskjellige at de viste at han kunne gjøre flere typer roller uten å miste karaktertrekkene han var blitt kjent for: fattet og barsk, sårbar og sjarmerende, en antihelt med en fortid som ga ham arr. I High Sierra (1941) gjorde han nok en gangsterrolle, men denne gang mindre stereotyp enn tidligere. Malteserfalken (1941) ble regissert av hans drikkekamerat John Huston og demonstrerte Bogarts teft for å levere dialog med timing og snert. Og så Casablanca (1942), en monsterhit hvor han gjorde det bra også innen romantikkens domene. Bacall før Bogart / Bacalls forhistorie hva gjelder hennes tilværelse i filmverdenen er betraktelig kortere enn Bogarts. To Have and Have Not (se egen omtale), deres første film sammen, var også hennes aller første filmrolle. Bacall var tidlig interessert i teateret. Bare 17 år gammel debuterte hun på Broadway. Hun jobbet også som modell, et virke som førte henne til et oppdrag for motemagasinet Harper’s Bazaar. Hun prydet forsiden i slående Kodachrome-farger, noe som fikk Hollywood til å oppdage tenåringen. Regissør Howard Hawks’ kone så Bacall og sendte bud på henne. Til tross for en aldeles håpløs screen-test der hun var så
bOGART & BACALL
/ 45
nervøs at hun knapt fikk frem et ord, valgte Hawks å signere henne umiddelbart. Han og hans kone begynte å forberede henne på filmlivet i byen med taleøvelser og oppførsel, noe som resulterte i hennes ikoniske raspete, dype stemme. Hun var 18 år gammel og ble tatt under vingene til en av Hollywoods store regissører, ikke rart hun var nervøs. Denne nervøsiteten er også opphav til en annen av hennes signaturer innen filmen. Hun fikk begrepet «The Look» hengende ved seg, en positur hvor hun bøyde hodet nedover og så opp og frem. I følge henne selv oppsto det av en skjelvende nervøsitet, og dette var eneste måten hun kunne holde hodet sitt stødig på. Bogie og Bacall for evigheten / Lauren Bacall var bare 19 år under innspillingen av To Have and Have Not. Hun var også 25 år yngre enn sin motspiller Bogart. Eldre menn og yngre kvinner er knapt noe man løfter et øyenbryn av i Hollywood, men at det skulle føre til filmer av de man så i årene etterpå er heller sjelden vare. Når man ser To Have and Have Not i dag er det nesten vanskelig å forstå at den kvinnelige hovedrollen spilles av en dirrende nervøs tenåring som aldri før hadde spilt i en film. Så dempet og behersket var hennes skuespill at det skulle vise seg å passe perfekt til Bogarts allerede godt etablerte karaktertrekk. Uten disse to kunne filmen lett blitt et lunkent forsøk på å etterligne Casablanca og dens enorme suksess. De to hadde en umiddelbar kjemi, og de spilte like mye på som mot hverandre. Det utviklet seg raskt et forhold, men mer av typen mentor/student enn likeverdige. Bogart var en som avskydde falskhet, noe det var nok av i Hollywood. Bacall var på sin side befriende frimodig og ærlig, og at deres gryende forhold skinte gjennom på lerretet kunne filmens suksess bekrefte. Howard Hawks’ berømte film noir The Big Sleep (se egen omtale) var deres neste film sammen. Bogart
46 / bOGART & BACALL
og Bacalls forhold hadde nådd pressen, og det mens Bogart fremdeles var inne i sitt tredje ekteskap, en turbulent affære pressen kalte «the battling Bogarts» og en venn kalte «oppfølgeren til borgerkrigen». Både Bogart og Bacalls scener og dialoger ble krydret under innspillingen for ytterligere å nøre opp under pressens interesse for dem som par. Kombinasjonen av disse saftige, flertydige og ordknappe dialogene, og den virkelige kjemien skuespillerne imellom er hva som gjorde filmene de spilte sammen i spesielle. Før Dark Passage (se egen omtale) skilte Bogart seg og giftet seg med Bacall noen måneder senere. Det var hans fjerde ekteskap og skulle bli hans siste og lykkeligste. Med filmene Dark Passage og Key Largo (se egen omtale) befestet de to sin posisjon som 1940-tallets heteste filmpar. De utgjorde også en vesentlig del av Hollywoods berømte Rat Pack, en gjeng partyløver av skuespillere og kunstnere. Betegnelsen skal Bacall ha gitt gjengen da hun så de komme hjem som vrak etter en natt i Las Vegas. Etter disse fire filmene fikk paret sitt første barn og et nytt tre år senere. Graviditet og barn var nådeløse hendelser for kvinners karrierer i Hollywood. Dette satte Bacalls karriere på vent i noen år, og de spilte ikke i flere filmer sammen. Om det hadde med Bogarts sidesprang å gjøre, eller Bacalls mange forelskelser, eller andre faktorer, vites ikke. I 1957 døde Bogart av strupekreft. Bacall levde helt til 2014 og giftet seg igjen med Jason Robards. Hennes senere karriere var rik og mangslungen. Til tross for dette fortsatte hun å bli assosiert med Bogart i store deler av sitt liv. Deres forhold synes å ha blitt noe mytologisert etter hans død, fremstilt som en perfekt hollywoodsk kjærlighetshistorie. Det var det nok ikke, men at denne fortellingen har vedvart sier mer om filmene de gjorde sammen enn om noe annet. Det er fire filmer som gnistrer av samspill og speiler skuespillernes virkelige forhold i disse få årene i deres liv. n
35
mm
To Have and Have Not Torsdag 18. august kl. 18.00 / Søndag 21. august kl. 20.00 Selv om To Have and Have Not ble markedsført som «a powerful adaptation of Ernest Hemingway’s most daring man-woman story», har den nesten ingenting med boken å gjøre. Hemingway beskrev nedbrutte mennesker og moralsk forfall i en særdeles mørk historie. Regissør Hawks så nok verdien av å ha Hemingways navn på plakaten, men fant nok også ut at depresjon selger dårlig. Dette skulle imidlertid vise seg å skape magi man ikke ser så ofte på film. For dette var Humphrey Bogart og Lauren Bacalls første film sammen. Kombinasjonen av deres samspill og manusforfatternes bitende dialoger slår virkelig gnister her, noe som hadde mye å gjøre med at de ble et par i løpet av filminnspillingen.
Bogart spiller Harry Morgan, en amerikaner mer eller mindre i eksil på den franske øyen Martinique. Året er 1940, og Morgan har valgt å holde seg nøytral i krigsspørsmålet. Han prøver å livnære seg ved å frakte turister og smugle sprit, og den franske motstandsbevegelsen prøver å overtale ham til å hjelpe dem med å smugle en av lederene for motstandsstyrkene inn til Martinique. Dette stemmer dårlig overens med Morgans nøytralitet, men når han møter en ung kvinne som er strandet på Martinique ser han plutselig annerledes på saken. Han bryter sine egne regler for å hjelpe en dame i nød, dog mest for pengenes skyld. Komplikasjoner følger, og vi blir servert en serie lekre scener med turtelduene Bogart og Bacall. red.
To Have and Have Not. Regi: Howard Hawks. USA 1944. Manus: William Faulkner og Jules Furthman, etter en roman av Ernest Hemingway. Foto: Sid Hickox. Musikk: Leo F. Forbstein. Klipp: Christian Nyby. Medv.: Humphrey Bogart, Lauren Bacall, Walter Brennan, Hoagy Carmichael, Dolores Moran m.fl. Engelsk tale, svenske undertekster. Utleie: SFI. 35mm, s/hv, 1 t 40 min.
bOGART & BACALL
/ 47
35
mm
The Big Sleep Tirsdag 23. august kl. 18.00 / Onsdag 24. august kl. 20.00 Raymond Chandlers roman «The Big Sleep» ble utgitt i 1939, og da Howard Hawks tok filmatiseringen fatt var Chandler i vinden som aldri før. Han hadde ikke tid til å bearbeide romanen selv, så Hawks leide inn William Faulkner og en kvinnelig krimforfatter til å gjøre teksten mer kinovennlig. Et rot-i-hop-plot og to manusforfattere som aldri kommuniserte: Bakgrunnen forklarer kanskje delvis den forvirrende handlingen i filmen, som ikke en gang forfatteren helt forstår. Til tross for alt dette er de fleste enige om at dette er fryktelig underholdende. Det skyldes nok mye en nesten grenseløs mengde one-linere og gode dialoger nobelprisvinneren Faulkner hostet opp, samt godteposen av et
persongalleri. Foruten den kompromissløse privatdetektiven Philip Marlowe – $25 a day, plus expenses – finner vi alle de nå klisjéaktige figurene vi forbinder med klassisk krim: en rik, eksentrisk arbeidsgiver (i rullestol for anledningen), hans bortskjemte døtre (som begge faller for privatdetektiven, til tross for hans totale mangel på gode manerer), særdeles suspekte tjenere og opptil flere farlige kvinner. Lauren Bacall har æren av å gestalte den farligste, men hun er også den mest komplekse av alle filmens karakterer. The Big Sleep er nemlig ikke en ordinær film noir, og en femme fatale kommer sjelden i så sympatiske utgaver som denne. olep/sw
The Big Sleep. Regi: Howard Hawks. USA 1946. Manus: William Faulkner og Leigh Brackett, etter en roman av Raymond Chandler. Foto: Sid Hickox. Musikk: Max Steiner. Klipp: Christian Nyby. Medv.: Humphrey Bogart, Lauren Bacall, John Ridgely, Martha Vickers m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 54 min.
48 / BOGART & BACALL
Dark Passage Søndag 28. august kl. 20.00 / Tirsdag 30. august kl. 18.00 I Dark Passage har en mann ved navn Vincent litt for mye hengende over seg. Han har rømt fra Alcatraz-fengselet og har planer om å finne ut sannheten om drapet på sin kone, et drap han selv ble fengslet for. Han møter Irene, en bekjent som gir ham dekke og vil hjelpe ham. Men da møter Madge opp, en slags felles fiende av de to. Hun sier til Irene at Vincent har rømt og er ute etter å drepe henne også. I tillegg er Vincents ansikt for kjent til at han kan bevege seg i byen. Mer drastiske tiltak må til, så han legger seg under kniven til en plastisk kirurg med en taushetskodeks som passer Vincent bra. Han vil nemlig ha et nytt ansikt.
Hva gjelder forholdet og samspillet mellom Bogart og Bacall regnes Dark Passage for å være den minst interessante av de fire filmene de spilte sammen i. Men filmen har nok av annet å by på enn disse to turtelduene. Spesielt er det valget om å la omtrent første tredjedel av filmen, den delen hvor Vincent ennå ikke har gjennomgått operasjonen sin, foregå nesten utelukkende i første person. Det vil si at vi ser og hører det Vincent ser og hører og ikke så mye mer. Dette ble også forsøkt i filmen Lady in the Lake fra samme år, men er langt mer elegant både gjennomført og motivert i Dark Passage. I tillegg har filmen heldigvis Agnes Moorehead. Hun løftet enhver film hun spilte i, og her har hun rollen som den frenetiske Madge. sw
Dark Passage. Regi: Delmer Daves. USA 1947. Manus: Delmer Daves, etter David Goodis’ roman. Foto: Sidney Hickox. Musikk: Franz Waxman. Klipp: David Weisbart. Medv.: Humphrey Bogart, Lauren Bacall, Bruce Bennett, Agnes Moorehead, Tom D’Andrea m.fl. Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, s/hv, 1 t 46 min.
BOGART & BACALL
/ 49
35
mm
Key Largo Torsdag 8. september kl. 20.30 / Søndag 11. september kl. 18.00 Key Largo ble Bogart og Bacalls siste film sammen. Året etter fikk de sitt første barn. En graviditet var på denne tiden høyst inkompatibelt med romantiske kvinneroller, eller hvilke som helst kvinnelige hovedroller for den saks skyld. Key Largo markerer dermed slutten på et filmpar som gnistret på lerretet slik få andre. Bogart spiller kaptein Frank McCloud, som aner fred og ingen fare når han ankommer øya Key Largo for å hilse på enken til en avdød krigskamerat. Kameratens enke er Nora, spilt av Lauren Bacall, som også er svigerdatteren til eieren av hotellet hvor mye av historien utspiller seg. Det viser seg at hele hotellet er leid av den psykopatiske
gangsteren Johnny Rocco, en mann som er troende til hva som helst. McCloud må holde galningen i sjakk, samtidig som en kraftig tropestorm nærmer seg. Om Bogart og Bacall skinner i Key Largo, står ikke resten av skuespillerne mye tilbake. Edward G. Robinson, en gjenganger i mange gangsterfilmer fra tiåret før, spiller Rocco med en vaggende pondus som er ganske sjeldent i filmer fra denne tiden. Hans alkoholiserte elskerinne, spilt av Claire Trevor, vant en Oscar for sin glitrende tolkning. Legg til John Hustons stramme regi, et tett og karakterdrevet manus og vakker dypfokus foto, og vi har en film som hever seg langt over sin sjanger. sw/CiKr
Key Largo. Regi: John Huston. USA 1948. Manus: Richard Brooks og John Huston, etter Maxwell Andersons skuespill. Foto: Karl Freund. Musikk: Max Steiner. Klipp: Rudi Fehr. Medv.: Humphrey Bogart, Lauren Bacall, Edward G. Robinson, Lionel Barrymore, Claire Trevor m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 40 min.
50 / BOGART & BACALL
fa s t program
CineArt
Kunst i kinosalen Tirsdag 6. september kl. 20.00 Videokunstprogram kuratert av Ingrid Haug Erstad. Varighet ca. 90 min.
CineArt – kunst i kinosalen er et ferskt samarbeidsprosjekt mellom VISP og Cinemateket i Bergen der vi ønsker å bruke kinosalen til å presentere både norsk og internasjonal videokunst. VISP er ansvarlig for innholdet gjennom at de inviterer en ny kurator til hvert program som får ansvar for å sette sammen programmene fra gang til gang. Det kan bli vist både lengre filmer, flere kortfilmer eller en kombinasjon av dette. Kuratoren – eller en stedfortreder der kuratoren er forhindret fra å være der – vil introdusere programmet sitt gjennom en presentasjon av verkene og kunstnerne. Dagens videokunst spenner fra verk og uttrykk som ikke ligger langt unna store filmproduksjoner til verk som tar lange steg utenom tradisjonell historie fortelling. Vi ser i økende grad at videokunst vises, og får mye oppmerksomhet, på store internasjonale utstillinger og at det opprettes egne visningsrom utelukkende for sjangeren. Kuratorene står helt fritt i sin tilnærming til oppgaven. De kan både gjøre dypdykk i arkivene for å
hente frem skjulte skatter fra historien og/eller presentere det nyeste og mest anerkjente innen samtidskunsten. CineArt – kunst i kinosalen vil by på et variert kunstprogram. Fellesnevneren for alle filmene som vises er at de blir presentert med optimale visningsforhold for både lyd og bilde – på stort lerret i en mørk kinosal. God kunstkino-opplevelse! Om kuratoren / Den som har fått æren av å være
først ut i vår nye programserie er den erfarne kuratoren Ingrid Haug Erstad som arbeider i Bergen og Berlin. Hun er en av initiativtakerne bak Utstillingsguide for Bergen og er med å drive det kunstnerdrevne visningsstedet Tag Team studio i Møllendalsveien. Aslak Høyersten/red.
CineArt
/ 51
fa s t program
Cinematekets filmhistoriekurs Med dette arrangementet starter vi en foredragrekke i forbindelse med utvalgte filmvisninger. Hele filmhistorien vil være tema i rekken, hvor vi plukker ut sentrale hendelser, epoker og sjangre i vår mangslungne filmhistorie. Første arrangement, som er en blanding av foredrag og filmvisning samlet i ett, er viet til da det hele begynte – filmhistoriens ground zero. En populær fremstilling som har festet seg sier at filmhistorien begynte med brødrene Lumières berømte kinoforestilling i Grand Café i Paris 28. desember 1895. Slik ofte tilfellet er med populære forestillinger er dette i beste fall en overforenkling. Filmen og kinoen ble ikke funnet opp av én eller to personer, det var en rekke hendelser langt tilbake i tid som ledet opp til filmens fødsel (se neste side). Autentisk kinoforestilling / I Cinemateket i Bergens eie er en kinoprojektor av tysk og gammelt merke. Det er en Ernemann IV fra 1920-tallet i fantastisk stand. Hva som er spesielt med denne er at den har et såkalt kullbue-lampehus, og dette krever litt forklaring. I enhver projektor er det kinolampen som gir lys til bildene vi ser på lerretet. I våre dager er det svært lyssterke xenonlamper som skaper dette lyset, og i det siste har man begynt å bruke lasere i digitalkino-projektorer.
52 / CINEMATEKETS FILMHISTORIEKURS
Før xenonlampens inntog brukte man to kullstaver ladet med henholdsvis negativ og positiv strøm. Når disse to stavene føres sammen oppstår en lysbue som ligner en sveiseflamme. Etter hvert som kullet brenner må kinomaskinisten hele tiden sørge for å bevege kullstavene mot hverandre for å holde liv i den skjøre flammen som gir publikum levende bilder. I dette arrangementet vil vi rigge opp denne projektoren inne i kinosalen og vise filmene på den. Med dette vil vi vise hvordan det var å kjøre film i riktig gamle dager. For «kjøre» er et bedre ord enn «vise» i dette tilfellet. Kullbuen puster og peser, og filmmaskinisten må holde liv i flammen samtidig som han holder bildene i fokus og se til at filmen går som den skal. Legg til at filmmaterialet på denne tiden var såkalt nitratcelluloid og nærmest eksplosivt brennbart, og du hadde en maskinist som hadde sitt å stri med. I Bergen har det i nyere tid blitt vist film på denne måten én gang tidligere, på en forestilling Cinemateket i Bergen arrangerte i samarbeid med Bymuseet i Gamle Bergen i 2009. Vår eminente huspianist Jørgen Larsson vil akkompagnere filmene på piano. Så hva gjelder autentiske filmopplevelser vil dette være så nære det er mulig å komme hvordan en filmvisning artet seg ved kinoens fødsel. Velkommen til kino år null! sw
f ore dr ag
Akademiet Cinemateket
Kino år null Onsdag 24. august kl. 18.00
Foredrag av Cinemateket i Bergens teknisk ansvarlige Sigurd Wik. Filmvisninger av et utvalg filmer fra 1880-årene til 1900. Utleie: BFI/Goethe-Institut/CNC Archives Françaises du film. 35mm, s/ hv og farger, samlet spilletid ca. 30 minutter. Samlet tid for foredrag og film ca. 1 t 30 min.
Kino år null er et kombinert foredrag og filmvisning. Foredraget fokuserer på tekniske og kunstneriske bedrifter som ledet opp til filmen og kinoens fødsel. Her viser vi filmer fra de første årene av kinoens tid, og til og med filmer fra før kinoens fødsel, alt vist på en riktig gammel kinoprojektor (se forrige side). Den helt tidlige filmhistorien er en verdensomspennende og fascinerende fortelling om vitenskapsmenn, oppfinnere, gründere, kunstnere, forretningsmenn, rivalisering og sprø historier. Det er også en historie som går langt tilbake i tid. Hva med å begynne historien da vi begynte å lage kunst? Eller da religioner utgjorde de fleste av verdens store fortellinger? Eller da vi levde i huler? Dette er mer enn usannsynlige gjetninger. Dette er historien om film før filmen, og hvordan alt ledet opp til at du i dag går på kino.
Foredraget er en rikt illustrert fortelling som går fra vår forhistorie og frem til kinoen oppstod – i sannhet en magisk fortelling. Filmene som vises, nesten alle på 35mm, er et utvalg tidlige filmer, typisk små snutter på rundt ett minutt. Forhåpentligvis viser vi filmer laget av pionerer som brødrene Lumière, brødrene Skladanowsky (som arrangerte de første norske filmvisningene i Kristiania i 1896) og britiske Mutoscope-filmer originalt laget på 68mm (!) bred film i 1898. I skrivende stund er ikke filmprogrammet helt klart, vi holder fremdeles på å samle inn materiale og rettigheter fra forskjellige europeiske arkiver. Følg med på våre nettsider, Facebook og nyhetsbrev, der programmet legges ut etter hvert som det fylles opp. En foreløpig takk til Bryony Dixon ved British Film Institute og til filmhistoriker og kurator Mariann Lewinsky, for hjelp med å fremskaffe filmkopier og rettigheter. sw
STUMFILM MED LEVENDE MUSIKK / CINEMATEKETS FILMHISTORIEKURS
/ 53
fa s t program
Fellesvisninger Cinematekene i Norge Cinematekene i Norge samarbeider om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim.
54 / CINEMATEKENE I NORGE
Cinematekene i Bergen, Trondheim, Kristiansand, Lillehammer, Tromsø, Stavanger og Oslo programmerer hver for seg og har ulik profil. Vi samarbeider imidlertid også om import og visning av rundt 30 filmer hvert år. Filmene som presenteres gjennom disse fellesvisningene har ikke noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Det er alt fra kjente klassikere, nyere dokumentarfilmer eller aktuelle kinofilmer som norske distributører av en eller annen grunn har valgt å ikke vise på de kommersielle norske kinoene. Cinematekene planlegger i fellesskap hvilke filmer som skal vises, og vi prøver hele tiden å lage et variert og allsidig program. I 2016 feirer Verdensteatret i Tromsø, hvor byens cinematek holder til, 100 år. Det gjør den til en av verdens eldste kinoer i fortsatt drift. I den forbindelse vier alle cinematekene fellesprogrammet vårt denne høsten til de siste 100 årenes filmhistorie, med en eller to epokegjørende filmer fra hvert tiår fra 1910-tallet og fram til 2000-tallet. red./olep
Intolerance Torsdag 1. september kl. 18.00 / Søndag 4. september kl. 19.00 David Wark Griffith var en av de mest innflytelsesrike pionerene i filmens historie, og en av dem som bidro til å gjøre mediet til en selvstendig uttrykksform. Med sin unike intuisjon for filmmediets egenart la Griffith på forbausende kort tid grunnlaget for filmspråkets syntaks. Hans eksperimenter med form; bruk av nærbilder, bevegelig kamera, ekspressiv lyssetting, klippeteknikk og dramaturgiske grep – fikk enorm betydning for den nye kunstartens utvikling. Etter publikumssuksessen Birth of a Nation (1915) hadde Griffith midler til å gjennomføre sin store visjon; en film som skulle ta for seg intoleransen gjennom tidene. Han ville skape en forståelse for at menneskets utilstrekkelighet til å vise kjærlighet og medmenneskelighet er
den vesentligste årsak til krig og forferdelse. Han inkorporerte en film han alt hadde gjort ferdig men ikke fremvist, Moren og Loven, en samfunnskritisk gangsterhistorie fra samtiden, i et større verk som besto av ytterligere tre historiske episoder: Persernes erobring av Babylonia 539 f.Kr., Jesu lidelseshistorie og Bartholomeusnatten i Paris i 1572. Episodene kommer ikke suksessivt, men ved hjelp av kryss- og parallellklipping lar Griffith de fire episodene belyse og forsterke hverandre. Få filmer er tillagt større betydning for filmkunstens utvikling enn Intolerance. Den påvirket en hel generasjon unge filmskapere, som Eisenstein, Pudovkin, Dreyer, John Ford og Erich von Stroheim, for å nevne noen. olep
Intolerance. Manus og regi: David Wark Griffith. USA 1916. Foto: Billy Bitzer og Karl Brown. Musikk: Carl Davis. Klipp: James og Rose Smith, David Wark Griffith. Medv.: Lillian Gish, Mae Marsh, Robert Harron, Erich von Stroheim, Tod Browning m.fl. Stum med engelske mellomtekster, pålagt musikkspor. Utleie: Cinematekene i Norge. DCP, s/hv (tint), 3 t 15 min.
CINEMATEKENE I NORGE
/ 55
Pandoras eske Torsdag 8. september kl. 18.00 / Søndag 11. september kl. 20.00 Pandoras eske udødeliggjorde Louise Brooks, en rolle hun fikk etter at regissør Pabst vraket selveste Marlene Dietrich fremfor henne. Her ga hun et uforglemmelig portrett av den forføreriske skjønnheten Lulu, der hun kombinerte en intens, dyrisk sensualitet med et uttrykk av passiv uskyld og tragisk sårbarhet. Innenfor veggene på et kabaretteater finner vi en rekke fascinerende og lyssky karakterer – ikke minst filmhistoriens første åpenbart lesbiske personlighet, grevinne Anna Geschwitz. I det seksuelle spillet er Lulu både rovdyr og offer, hinsides all moral; hun lokker menn i døden, men tiltrekker også sin egen undergang. G.W. Pabst kom fra teateret på begynnelsen av
1920-tallet. Som filmskaper viste han vilje til dristig eksperimentering, og han var en stor personinstruktør. Mer enn mange andre filmskapere tok han sin urolige samtid på pulsen, og filmene hans var ofte gjennomsyret av sosialpolitisk tematikk med utgangspunkt i Marx, kombinert med Freud-inspirert behandling av kjønns livets vesen. Pandoras eske forårsaket stor oppstandelse både innenlands og utenlands da den kom i 1929. På grunn av sitt sterke erotiske innhold ble den flere steder skamklipt av sensurmyndighetene. Filmen ble restaurert til sin opprinnelige form på 1950-tallet, noe som resulterte i at Brooks ble gjenstand for den reneste kult-dyrkelse. olep
Die Büchse der Pandora. Regi: Georg Wilhelm Pabst. Tyskland 1929. Manus: Ladislaus Vajda, basert på Frank Wedekinds skuespill «Erdgeist» og «Die Büchse der Pandora». Foto: Günther Krampf. Klipp: Joseph Fleiser. Medv.: Louise Brooks, Fritz Kortner, Franz Lederer, Carl Goetz m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Stum med pålagt musikk, engelske mellomtekster. DCP, s/hv, 2 t 11 min.
56 / CINEMATEKENE I NORGE
Duck Soup Torsdag 15. september kl. 18.00 / Søndag 18. september kl. 21.00 Humoren til Marx Brothers er kalt surrealistisk og anarkistisk, men lar seg vanskelig plassere i noen bås. Brødrene anvender alt fra rene klovnetriks til hemningsløse utgytelser av vulgære replikker. De driver gjøn med enhver institusjon som kommer i deres nærhet, og denne gangen er det statsapparatet som får unngjelde. Vi befinner oss i den oppdiktede frimerkerepublikken Freedonia, som befinner seg på konkursens rand. Den styrtrike enkefru Teasdale tilbyr seg å betale landets gjeld med den betingelse at Rufus T. Firefly, spilt av Groucho Marx, blir utnevnt til president. Under innsettelsesseremonien gjør han sine hoser grønne hos fru Teasdale, samtidig som han fornærmer hennes venn Trentino, den skurkaktige ambassadøren fra nabolandet
Sylvania. Firefly og Trentino blir bitre rivaler, og affæren kan bare få ett utfall: krig. Med Duck Soup står Marx Brothers fram i sin mest rendyrkede form: manisk, uforskammet og uærbødig – og med en nonstop-serie av hemningsløse gags. Det fnnes ikke engang ett pusterom der Harpo kan spille harpe eller Chico får anledning til å spille piano, slik de vanligvis gjorde. Regissøren Leo McCarey er tildelt en stor del av æren for at Duck Soup ble den morsomste av brødrenes filmer. McCarey var en erfaren regissør med nese for komedie. Han klarte på en utmerket måte å forene brødrenes kjennemerke – ordleken – med en sterk visuell humor. olep
Duck Soup. Regi: Leo McCarey. USA 1933. Manus: Bert Kalmar og Harry Ruby. Foto: Henry Sharp. Musikk: John Leipold. Klipp: LeRoy Stone. Medv.: Groucho, Harpo, Chico og Zeppo Marx, Margaret Dumont, Louis Calhern m.fl. Utleie: Cinematekene i Norge. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 8 min.
CINEMATEKENE I NORGE
/ 57
s a m ta l e
Akademiet Cinemateket
Møte med Katy Grannan
Søndag 18. september kl. 18.00 / En samtale mellom Katy Grannan og Aslak Høyersten. Varighet ca. 45 min.
VISP inviterer i samarbeid med Cinemateket i Bergen til et møte med den amerikanske fotografen Katy Grannan, etterfulgt av visningen av hennes dokumentarfilm The Nine (se egen omtale). Katy Grannan er virksom som fotograf og filmskaper, og har siden 2006 hatt base i California, USA. Hun fikk i 2005 stor oppmerksomhet med sin fotobok Model American, en serie portretter av ukjente hun fikk kontakt med gjennom avisannonser. Hennes
58 / BESØK AV KATY GRANNAN
arbeider er innkjøpt av flere større kunstinstitusjoner, blant annet Guggenheimmuseet, The Metropolitan Museum, Whitney Museum of American Art og MOMA i New York, i tillegg til museer både i Los Angeles og San Fransisco. Hun har også gjentatte ganger blitt publisert i tidsskrifter som blant annet The New York Times Magazine og The New Yorker. Hennes kunstnerskap kjennetegnes ved dokumentarisk portrettfotografi og evne til å avbilde mennesker med en humanistisk tilnærming. Aslak Høyersten er daglig leder for VISP – produksjonsenhet for visuell kunst som er kompetanse- og nettverksorganisasjonen for det visuelle kunstfeltet på Vestlandet. Høyersten har en BA i Visual Communication fra Kent Institute of Art & Design og har tidligere blant annet jobbet i forlaget Skald, Festspillene i Bergen, for kunstmegler.com og drevet platebutikk.
The Nine Søndag 18. september kl. 19.00 The Nine er fotograf Katy Grannans første film. Hun er primært kjent for sitt arbeid innen fotokunst, og hennes bilder er kjøpt inn av en rekke anerkjente museer over hele USA. Hovedmotivet i hennes arbeider har vært portretter av tilfeldige mennesker fra de lavere klassene i USA. I The Nine finner vi igjen denne tematikken, der hun portretterer en gruppe mennesker som lever på skygge siden av «the American Dream». «The Nine» er kallenavnet på en gatestripe i byen Modesto i Central Valley i California. Det lille stedet er mest kjent som stedet der fotografen Dorothea Lange tok sine berømte bilder under den store depresjonen i USA på 1930-tallet. I dag er byen mer beryktet for å være siste utpost for tunge narkomane og billige prostituerte.
Gjennom et overbevisende visuelt uttrykk og en ufiltrert kunstnerisk tilnærming til det dokumentariske fanger filmen opp hverdagslige øyeblikk på såkalte ikkesteder. Filmens hovedperson Kiki slipper filmskaperen og oss som publikum inn i livet sitt gjennom å fortelle om sine fantasier, drømmer og håp som står i sterk kontrast til de fattige omgivelsene hun lever i. Hun forteller om et bortgjemt samfunn som også vil bli sett, hørt og anerkjent. Samtidig utvikler filmen et meta-aspekt, etter som Katis desperate engasjement i filmen setter Grannans integritet og uavhengighet som filmskaper på prøve. red./olep
The Nine. Regi og foto: Katy Grannan. USA 2016. Manus: Katy Grannan og Artimese «Kiki» Fairly. Musikk: Steven Emerson. Klipp: Stephen Berger. Medv.: Kiki, Tony, Robert, April, Nana, Sapo, Wanda, Ginger m.fl. Utleie: Katy Grannan. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 38 min.
BESØK AV KATY GRANNAN
/ 59
DAGER 9 160FILMER
550
FORESTILLINGER