DANS - Høst 2018 by Dansens Hus

Dansens Hus — Høst 2018

Kvinnen: et irriterende emne Den svarte kroppen – et evig objekt? Dans og diktatur: Fra nazisme til cheerleading

I våre merkelige politiske tider kan dans åpne opp for nye refleksjoner og møteplasser.

KJÆRE LESER Etter å ha arbeidet mer enn seksten år med belgiske dans som

Inn i den nye jobben tar jeg med meg den omfattende, de-

kunsterisk leder for den årlige festivalen December Dance og

dikerte og fantastiske jobben min forgjenger, Un-Magritt

som ansvarlig for danseprogrammet både ved Kultursenteret

Nordseth, har gjort for å få huset dit det er i dag. Med denne

og Consergebouw i Brugge i Belgia, er kjærligheten til dans

arven, og med henne med meg i tankene er det meg en stor

sterkere i meg enn noen gang. I disse merkelige politiske tider,

glede å være med deg og Dansens Hus de neste skrittene inn i

håper jeg kunst og dans spesielt kan åpne opp for et pusterom,

husets historie.

nye refleksjoner og skape gode møteplasser for kunstnerne og publikum. Hvordan forholder kunsten seg til samfunnet i

Jeg håper at du finner noe i høstprorgammet som interesserer

2018, hvordan presenteres den for publikum og hvordan skal

deg og vil utfordre deg til av og til å velge litt modig. Gå i ny

kunsten utvikle seg videre, er temaer vi er opptatt av på Dan-

og ne for det ukjente, gå utenfor boksen og bli overrasket over

sens Hus.

dansens kraft.

Etter 16 år føltes det riktig med nye utfordringer og horisonter.

Ses snart!

Utenfor Brugge. Utenfor Belgia. Jeg er derfor veldig spent, og føler meg veldig priviligert over å ha blitt utpekt som den nye kunstneriske lederen ved Dansens Hus. Spør du meg, er dette et av Europas vakreste og mest interessante dansehus, med en lovende fremtid og mange interessante muligheter! Etter min mening skal Dansens Hus være en viktig aktør nasjonalt og internasjonalt for (samtids) dans, og bør arbeide rundt fem bærebjelker: utvikling, produksjon, presentasjon, deltakelse, utdanning og refleksjon, fundamentert i samfunnet vårt her og nå. Dansens Hus er et åpent hus hvor dansekunstnere, kunstelskere, publikum og programmører møtes, deler, tenker, drikker og spiser på en spontan måte. Dansens Hus overrasker og stimulerer publikum til nye oppdagelser. Dansens Hus legger til rette for nye kunstnere så vel som veletablerte koreografer nasjonalt og internasjonalt, og sørger for at de kan spre vin←

gene og vise sitt aller beste.

Den norske koreografen Ina Christel Johannessen med forestillingen Who told you this room doesn't exist? Foto: Chrisander Brun

Dansens Hus legger vekt på kunstnerisk mangfold, og forsøker å være mangfoldig i sitt DNA i alle deler og på alle nivåer i organiasjonen.

Samme Raeymaekers Kunstnerisk leder, Dansens Hus

Innhold

Ansvarlig utgiver

4 — Uten tittel

32 — Etterkrigsdans

Dansens Hus

Den kinesiske koreografen Tao Ye kaller

Etter direkte ordre fra Hitler, ble Finnmark

Redaktør Erik Årsland

sine forestillinger med nummer heller

nedbrent og befolkningen tvangsevakuert.

enn med beskrivende titler, og syns titler

Nære samtaler mellom koreograf Simone

etterlater lite til publikums fantasi. Møt

Grøtte og hennes bestefar Hjalmar og hans

I redaksjonen

koreografen som har fått hele verden til å

opplevelser av hendelsene er utgangspunk-

Lars Hamli

åpne øynene for kinesisk samtidsdans.

tet for den sterke og personlige danse-

Tale Hendnes Ingeborg Husbyn Aaarsand

forestilling GLEMT. 9 — Å likes eller ikke likes?

Design

Núria Sagarra er opptatt av hva «likes» gjør

34 —Fyll, dans og orgier

Neue Design Studio

med oss – og den stadige kampen og å få li-

Marlene Monteiro Freitas er opptatt av

kes og anerkjennelse i sosiale medier. Hva

fiksjon og forandring, og tar nå for seg den

hun selv liker forteller hun litt om til DANS.

greske tragedien Bakkantinnene.

Layout Tale Hendnes Foto forside

10 — Danser med krokodiller

38 — Diktatur og dans

Carte Blanche — Soufflette

Chotto Desh betyr «lite hjemland», og

Hitler og cheerleading har i utgangspunktet

i den fantasifulle familieforestillingen

ikke noe til felles, eller?

Foto: Helge Hansen Post-prod.: Kristin Svanæs-Soot

Foto bakside Marlene Monteiro Freitas — Baccantes – Prelude to a Purge

skildres en ung manns drømmer og minner fra å være flerkulturell fra Bangladesh og

44 — Kvinnen: et irriterende emne

Storbritannia. 13 år gamle Aurora har møtt

Ingun Bjørnsgaard har på mange måter

danserne i Akram Khans forestilling i Paris.

Bidragsytere Torunn Liven

kretset rundt kvinnen i sine forestillinger. Her forteller hun om sitt forhold til den

Foto: Felipe Ferreira

12 — Babyfestival

franske feministen og eksistensialisten

Desember er tid for nostalgi og tradisjoner.

Simone de Beauvoir.

Diana Badi

Ikke på Dansens Hus. Hardcore samtids-

Louisa OIufsen Layne

dans til ungene er tilbudet.

48 —Dans oppå kjøkkebordet

14 — Den svarte kroppen

dansende i stua si? Nå har du muligheten!

Louisa Layne skriver om objektivisering av

Panta Rei Danseteater lager forestilling i

den svarte kroppen – et hovedtema i Taban-

folks hjem. Hvorfor og hvordan?

Lars Hamli Ingun Bjørnsgaard Aurora Skåre

Adresse Vulkan 1 Ved siden av Mathallen

Hvordan ville det være å ha fire dansere

kas nye forestilling I:OBJECT. 52 —Dans med et smell 18 — Middelaldernach

Kaboom! har levd et langt og suksessrikt liv

Carte Blanche synger seg tilbake til mid-

etter urpremieren på Dansens Hus i 2015.

11, 12 og 13 til Schous Plass

delalderen med hjelp av hekling, broderi,

Nå er forestillingen tilbake, og dansekunst-

Buss

platåsko, popmusikk og myke brynjer.

Trikk

34 og 54 til Telthusbakken Bil Parkering i Vulkan P-hus

Kjøp billetter på www.dansenshus.com

ner Thomas Johansen som har vært med siden starten, forteller om livet på veien

25 — Tre generasjoner

med Subjazz.

Kristin Ryg Helgebostad (33), Ina Christel Johannessen (58) og Lise Nordal (68) er alle

54 — Vi trenger å være nakne

klare med nye forestillinger denne høsten.

Den store hallen i Rådhuset blir i september

Tre generasjoner dansekunstnere med ulike

åsted for en gedigen kunthappening. Itali-

utgangspunkt og inspirasjonskilder.

enske Pietro Manullo er mannen bak.

Aldri vært på Dansens Hus? Send HØST til 2070 og få halv pris på ordinær pris til valgfri forestilling.

44 → Den franske feministen og eksistensialisten Simone de Beauvoir nølte lenge med å skrive en bok om kvinnen. Hun mente emnet var irriterende. Ingun Bjørnsgaard har brynt seg på Det annet kjønn.

Tao Ye vil ikke gi forestillingene sine titler. Det begrenser fantasien.

Tekst Lars Hamli Foto Fan Xi

UTEN TITTEL Time Out New York kalte kinesiske Tao Dance Theater ett av

med hverandre. Av og til kan jeg se meg selv i danserne, og

de ti viktigste dansekompanier i verden. Etter å ha turnert i

dansere kan se seg selv i meg. Vår lidenskap, følelser og hvert

over 40 land kommer kompaniet til Norge for første gang.

øyeblikk vi har brukt sammen er reflektert i forestillingen. Jeg

Hvorfor kaller du dine koreografiske arbeider ved tall og

opplever og tør å bevege seg mot det uendelige og ukjente.

håper også publikum føler den genuine dialogen med det de ikke beskrivende navn? Jeg mener at et enkelt ord eller uttrykk ikke er tilstrekkelig

Ikke noe konkret ord kan beskrive forestillingenes mening eller betydning. Disse er heller gjennomsyret av vår oppfat-

til å innkapsle betydningen av et arbeid innen moderne dans.

ning av kropp og fysisk praksis. Det øyet ditt oppfatter er

Titler kan sette forutsetninger og forventninger hos publikum

akkurat det ditt hjerte håper å føle og uttrykke.

og begrense den kreative tenkningen. Den nummererte rekken av minimalistiske eksperimenter undersøker menneskets potensial som et visuelt element, befridd fra begrensningene av representasjon eller fortelling.

Hva er ditt syn på moderne dans? For meg er moderne dans et spørsmål til meg selv: hvorfor danser jeg og hvorfor gjør jeg bevegelser i dette øyeblikket?

Fri fra fra historiefortellingens struktur kan verkene gi spille-

Hvorfor beveger vi oss? Hva danser vi for? Ved stadig å spørre

rom til fantasien, og invitere til en rekke fortolkninger. Ved

og utforske vil vi gradvis nærme oss noe vi virkelig føler dypt

å gi verkene nummer i stedet for ord, håper jeg å overskride

inne i hjertene våre.

dualiteten mellom den abstrakte og den konkrete tanken.

Dans er en ur-kunstform. Noen betrakter dans som opphavet til all kunst, da dansens direkte uttrykk skapes gjen-

Hva kan publikum forvente av de to koreografiene 6 og 7?

nom menneskekroppen og er den grunnleggende og originale

Mitt arbeid er en invitasjon til publikum til å løsrive sin fan-

egenskapen på scenen. Det er enkelt, men veldig kraftfullt

tasi og sine følelser. Forestillingen er fylt med svært sterke

siden menneskekroppen bærer livets kraft og ulike muligheter

følelser fra både meg og danserne. Vi har brukt mye tid og

knyttet til følelser, oppfatning, kommunikasjon og så videre.

energi sammen på å trene, øve og kommunisere med hver-

Hovedutfordringen er hvordan bevege kroppene våre for å

andre. Over tid har vi dannet veldig sterke relasjoner og bånd

uttrykke ulike elementer og muligheter.

TAO DANCE THEATER 6 & 7, 31. august â&#x20AC;&#x201C; 2. september To forestillinger av den kinesiske koreografen Tao Ye, som er blitt et verdensnavn med sitt stringente og distinkte utrykk. En renselse av kroppen og en sĂ¸ken etter det uendelige er kunstneriske mĂĽlsettinger. Hans kompani er blitt kalt ett av de 10 viktigste samtidsdanskompanier i verden. Foto: Duan Ni

«Vi kan forestille oss kroppen som et manuskript - et arkitektonisk verk som bærer selve livet.»

↑ Tao Ye er mannen bak Tao Dance Theaters verdensomspennende suksess med sin minimalistiske og stringente dansekunst. Foto: Fan Xi

Hvordan vil du beskrive din tilnærming til koreografi? Jeg lager alltid koreografien først, og så kopler jeg på musikere og lar de komponere musikk basert på den ferdige

prosess for akkumulering, noe som er en svært viktig metode for å strukturere mine verk. Jeg tror jeg kan forfine arbeidene mine gjennom en stadig repetisjon.

koreografien. Det betyr at mens jeg lager koreografien, må jeg også bygge opp et system av tempo, beats, rytme og struk-

miks av kunstformer som kombinerer film og visuell kunst.

ken. Min tilnærming til koreografi er å utforske ulike motiva-

Hva er dine hovedinspirasjonskilder?

sjoner og muligheter basert på et bevegelssystem jeg kaller

Jeg omfavner alle inspirerende kunstformer og ideer. De inspi-

Circular Movement System, som er et kroppsteknikksystem

rerende kunstneriske påvirkningene hjelper meg å forstå bedre

jeg har utviklet. Systemet kommer rett og slett fra fantasien

hvem jeg er. Jeg føler meg heldig som jobber med dans. Dans

min: forestill deg at hvert punkt eller område på kroppen

er en kunstform som forbinder verden gjennom menneske-

kan være en tusjpenn og at du så lager sirkler mens du beve-

kroppen. Vi kan forestille oss kroppen som et manuskript - som

ger kroppen og tusjpennen etter deg. Alle sirklene er koblet

et arkitektonisk verk - som det som bærer selve livet. Kroppen

til bevegelsene dine, og hele kroppen er innpakket i sirkler i

er også et medium for å koble dansen med tid, spillested/teater,

forskjellige størrelser. Det er en fusjon av fantasi og bevegelse

dansere og publikum. Fra mitt synspunkt er enhver kunstnerisk

hvor vi kan fornemme og utforske den uendelige bevegelses-

påvirkning som inspirerer meg meningsfull og viktig.

hastigheten og tyngdekraften. Publikum inviteres til å oppdage og konstruere mulige forbindelser i koreografien, individuelt og uavhengig. Begrensning og repetisjon er viktige elementer i min tilnærming til bevegelse. Jeg tror alltid at begrensninger kan generere flere bevegelsesmuligheter og repetisjon er en

Forestillingene dine er beskrevet som en transeliknende

tur i koreografien som en veiledning for skapelsen av musik-

Tekst Erik Årsland Foto Alice Brazzit

Har «likes» blitt en viktig del av livet ditt? Núria Sagarra har laget en forestilling om det. Her er hennes egne likes, på internett og IRL.

Å LIKES ELLER IKKE LIKES Hva er det beste stedet for dans i Spania?

Beste stedet å bruke penger?

Jeg har samarbeidet med Sala Hiroshima i Barcelona i forbin-

Det basale: mat, hjem, utdannelse. Det er allerede dyrt nok,

delse med produksjonen av Likes. Dette er det beste stedet for

men fantastiske ting å bruke pengene sine på.

alle som vil se bra dans og performance i Barcelona.

*Fast, ungdommelig uttrykk som er en forkortelse for In Real Life.

Beste film Beste stedet å være IRL? *

Echo of the Mountain, The Pearl Button, Embrace of the

Nær naturen i Catalonia. Jeg har fantastiske minner fra Bale-

Serpent, The Plague – jeg elsker dokumentarer!

ar-øyene og Costa Brava, Nord-Catalonias nordre kyst. Vakre farger, havlukta på våren eller høsten, utenfor høysesongen.

Beste bok?

Verste sted online?

wwsosiolog som skriver om kultur erfart gjennom kroppen.

Sensing the world av David Le Breton, en antropolog og Ganske ofte når jeg åpner telefonen min havner jeg på Facebook, Instagram, Tinder, YouTube. Jeg mister helt følelsen

Den mest innflytelsesrike tenkeren (for deg)?

med tiden og spør meg selv hvordan i all verden jeg endte

Foreldrene mine.

opp på den ene eller andre siden? Sannsynligvis for å unngå skredet av e-poster som skal besvares. Internett har gitt oss frihet og muligheter, men også ansvar og mye ekstra arbeid. Jeg har venner som har sluttet i jobben fordi mengden e-poster blir uhåndterlig. Beste sted online? Velsigne google maps – så utrolig nyttig for frilansere på reise! Velsigne muligheten for langdistansekommunikasjon! Og veldigne Spotify!

NÚRIA GUIU SAGARRA Likes, 15. – 16. september Hva skjer med oss, med kroppen, dens konturer og fremtreden i en tid hvor likes er blitt et nytt symbol for sosial prestisje? Er likes bare et trykk på en knapp på internett, eller handler det om hvordan vi oppfatter, leser og forstår hverandre?

13 år gamle Aurora var utsendt journalist i Paris. Hun måtte hoppe i en taxi for å rekke Akram Khans aller første familieforestilling.

Tekst Aurora Sophie Skåre Foto Richard Houghton

DANSER MED KROKODILLER Aurora Sophie Skåre (2005) er skoleelev, bosatt i Ås. Hun er glad i å skrive, spiller piano og danser hiphop på Kulturskolen.

Jeg var i Paris sammen med mamma for å se forestillingen

Da vi møtte danserne etter forestillingen var det overras-

Chotto Desh, laget av den britiske koreografen Akram Khan.

kende at Nicolas, som hadde danset den kvelden ikke virket

Det var ikke så lett å finne frem til teateret siden ingen av oss

sliten selv om han hadde danset alene i nesten en time.

var kjent og i tillegg var det togstreik. Til slutt kastet vi oss inn i en taxi og kom heldigvis tidsnok til forestillingen!

Jeg syns det var vanskelig å stille interessante spørsmål til danserne siden jeg ikke hadde forstått alt, men de fikk meg

Det er kun én danser i forestillingen, men to dansere som

til å føle meg interessant og viktig. Vi snakket sammen om

bytter på å gjøre den. Nicolas Ricchini fra Frankrike og Dennis

forestillingen og om livet deres på turné. Dennis og Nicolas

Alamanos fra Hellas. Da de slapp inn folk i salen så vi flere

har spilt forestillingen i tre år, forestillingen vi så var nr. 292.

voksne enn barn i publikumet. Det syns vi var litt rart siden

Den har blitt vist i mange land som Sverige, England, USA og

Chotto Desh er en forestilling laget for barn. Den handler om

Frankrike. Snart skal de til Japan og så til Norge i oktober! De

en gutt og hans utfordringer og drømmer om fremtiden. Det

håper forestillingen kan hjelpe barn på et vis, ved å inspirere

var ikke så lett å forstå snakkingen fra voice-overen i forestil-

med dansen og kanskje hjelpe barn som må ta vanskelige av-

lingen siden alt var på fransk. Jeg skjønte når gutten var uenig

gjørelser i livet sitt.

med familien sin, for da ble stemmene høylytte og strenge. Jeg syns det var fint at danserne var så gode venner siden de Sammen med danseren på scenen var det bilder og tegen-

reiser så mye og ser på hverandres forestillinger hver kveld.

serieaktige dyr og omgivelser sånn at det gikk an å forstå his-

De gir hverandre tilbakemeldinger og prøver å gjøre forestil-

torien selv om jeg ikke forsto språket. Selv om det ikke var

lingen bedre og bedre for hver gang. Jeg spurte om de synes

annet enn danseren på scenen forsto jeg hva han ville formidle

det er forskjell på å spille forestilling for barn enn for voksne,

gjennom kroppsspråket og lydene fra høyttalerne. Det var mye

og det synes de.

aktiv dans, med høye hopp og raske bevegelse, men også mykt og drømmende.

– Barn er mer spontane i sine reaksjoner. De bryter ut i latter og kommer med plutselige tilbakemeldinger. Kanskje spesielt mye når de er sammen med vennene sine fra klassen, og ikke

Det var imponerende hvor nøyaktig danseren og tegneseriebildene var. Det var veldig samkjørt, så jeg glemte at det kun var én danser på scenen. Publikum elsket forestillingen! Danseren måtte ut på scenen fem ganger for å ta imot applaus.

foreldrene. Det gir oss mye energi når vi står på scenen, sier Dennis. Jeg gleder meg til å se Chotto Desh på nytt i Oslo, spesielt til engelsk voice-over slik at jeg kan forstå hele historien.

AKRAM KHAN COMPANY Chotto Desh, 29. – 30. september For første gang har Akram Khan, et av de største navnene i britisk dans, laget en familieforestilling. Fantasieggende og magisk om en ung manns minner fra både Storbritannia og Bangladesh.

Du trenger ikke gå i nostalgifella bare fordi det er desember. Nå kan ettåringen gå på samtidsdans-festival!

BABY FESTIVAL DANS - RÅSTOFF FOR HJERNER I VEKST Barn liker – og trenger – å bevege seg, bruke kroppen, røre på seg, løpe, klatre og danse. De liker også at voksne oppfører seg på denne måten, og det kan de se i en danseforestilling. Hjernens struktur, arkitektur og oppbygning skapes av det sanseapparatene forer hjernen med. Sanseinntrykk er råstoff for hjerneaktiviteten, og hjernen stimuleres hvis den utsettes for nye inntrykk og utfordringer. Dans for de aller minste er med andre ord sunt! Gjennom prosjektet STOR kunst for små barn ble tre nye forestillinger for de aller minste vist på Dansens Hus høsten 2017 og våren 2018. Nå blir de samlet i en bolk – eller en liten festival – til glede for alle interesserte vokse, men ikke minst de minste. Høsten 2017 hadde Dansens Hus urpremiere på Stavanger-baserte dybwikdans sin forestilling Lulla, som tar utgangspunkt i vuggesanger, både tradisjonelle og nye. Senere på høsten viste kunstnerne Ingri Fiksdal, Ingvild Langgård og Signe Becker forestillingen Sans og samling, som er en surrealistisk og leken forestilling hvor det absurde er normalt, opp er ned og det bittelille viser seg å være kjempestort. Siste forestilling ut var We are Symphony i april i år, en flerdimensjonal reise inn i et univers som beveges og omveltes, preget av fantasifulle elementer og hvor barna er aktivt deltakende på egne premisser. Nå er det altså mulig å se alle forestillingene fra lørdag 1. til søndag 9. desember.

OSLO KOREOGRAFISKE We are Symphony (Fra 0 – 3 år), 1.– 9. desember Oslo Koreografiske er et kollektiv av kunstnere som jobber koreografisk med både dans, lyd, lys, scenografi og publikum. Publikum inviteres inn i et landskap i stadig endring, og kan selv være med å påvirke hva som skjer. We are Symphony er en åpen og fantasieggende forestilling som fungerer både for de aller minste og for voksne. Foto: Tale Hendnes

DYBWIKDANS Lulla (0 – 18 mnd.), 1. – 2. desember Lulla er en verden av sang, bevegelse og musikk, hvor vuggesanger oppstår både i ny og tradisjonell form. Dybwikdans skaper nære møter mellom utøvere og de besøkende, hvor interaksjon og deltakelse er med på å prege forestillingene. Foto: Tale Hendnes

TUR I JUNGELEN Inger Cecilie Bertrán de Lis

oppslukt av det han så fra scenen.

sin kommende forestilling har

For Bertrán de Lis er det et stort

jungelen som lekeplass.

og viktig poeng med hennes nye prosjektet: Hun vil at barn som

– I Tumble in the Jungle ønsker jeg

har hørselshemninger skal være

å skape en forestilling for alle barn,

en del av publikum på lik linje med

som er tilrettelagt for hørselshem-

hørende. Hun vil ikke plassere dem

mede og døve barn. Alle barn er

i båser eller lage kunst som kun er

opptatt av bevegelse og visuelle

produsert spesielt for hørselshem-

bilder! Tumble in the Jungle er først

mede og døve. De skal være med

og fremst en danseforestilling som

og oppleve det de ser sammen med

er visuell, sanselig, taktil og med

hørende barn på like premisser.

nykomponert musikk, forteller den erfarne koreografen Inger Cecilie Bertrán de Lis.

– Forestillingen legges til rette for hørselshemmede og døve blant annet ved rekvisitter man kan ta og

– Ideen kom egentlig for mange år

føle på og som gir ulike opplevelser

siden, på en av mine første forestil-

når man tar på dem. Musikalsk

linger for små barn. Det var en døv

velger jeg å ikke ta spesielle hensyn.

gutt som hadde sett forestillingen,

Musikk oppleves individuelt, også

og som ikke ønsket å gå etter fore-

for barn med hørselshemninger. Vi

stillingens slutt: Han var fullstendig

bruker også en døv musiker som

i fyr og flamme, og førskolelæreren

kan tegnspråk og som vil være en

fortalte meg at gutten var helt

stor ressurs for prosjektet.

FIKSDAL/LANGGÅRD/BECKER Sans og samling (Fra 0 – 3 år), 1.– 2. desember Sans og Samling er en forestilling, en opplevelse og en samling av sanseinntrykk i et installasjonsunivers. Barna er selv en del av helheten - i en forestilling hvor mye rart skjer - ikke minst med alle putene som «befolker» rommet. Foto: Tale Hendnes

INGER CECILIE BERTRÁN DE LIS Tumble in the Jungle (Fra 2 – 5 år) , 3. – 7. oktober En visuell og sanselig forestilling for barn med fokus på humor, fellesskap og anerkjennelse. Passer for alle barn fra 2 til 5 år, tilrettelagt for hørselshemmede. Illustrasjon: Antti Bjørn

DEN SVARTE

KROPPEN

Tekst Louisa Olufsen Layne Foto Tale Hendnes

Svarte mennesker blir forvandlet til lerret der hvite mennesker projiserer sin eget frykt, begjær og håp.

Louisa Olufsen Layne (1989) er førstelektor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitet i Oslo. Hun har en doktorgrad i engelsk litteratur fra Universitet i Oxford, og disputerte sommeren 2017 med en oppgave om Linton Kwesi Johnson. Fra Januar 2019, kommer hun til å være 3-årig postdoktor i engelsk litteratur som en del av forskningsprosjektet Literature, Rights and Imagined Communities (ILOS) ved UiO.

Det er en scene som går igjen i estetiske uttrykk fra den

og viser frykt og nyhetsankeret viser forventningsfullt Coates

afrikanske diasporaen (en bevegelse, utvandring eller spred-

bildet. Opplevelsen av ekskludering og rasisme er nettopp er et

ning av et folk red. anm.), og særlig i litteraturen. Den

resultat av denne typen kroppslig og ikke-verbal kommunika-

beskriver det øyeblikket en svart person for første gang virke-

sjon. De mest eksistensielle spørsmålene knyttet til identitet

lig opplever fremmedgjøringen av å se seg selv gjennom hvite

vokser ofte ut av disse tilsynelatende enkle, på grensen til banale,

menneskers blikk. Man kan nesten beskrive det traumatiske

relasjonelle situasjonene.

møtet mellom en svart hovedkarakter og et par hvite øyne som en slags urscene i moderne, svart poetikk.

Disse eksemplene fra litteraturen illustrerer likevel først og fremst hvordan svarte mennesker gjennom historien ikke

I den banebrytende essaysamlingen The Souls of Black

har blitt definert av deres egne erfaringer og opplevelser, men

Folk (1903) innleder den afroamerikanske borgerrettighets-

har blitt oppfattet som «den andre» av de hvite. Til sammen

forkjemperen W.E.B. Du Bois sin innflytelsesrike analyse av

setter disse fortellingene fokus på et tilbakevendende histo-

rase i det amerikanske samfunnet med å fortelle om barndom-

risk traume. Svarte mennesker fortsetter å bli forvandlet til et

men sin i New England. Han mimrer om en gang da jentene og

lerret som hvite mennesker projiserer sin eget frykt, begjær,

guttene på skolen skulle utveksle kort. Stemningen beskrives

og noen ganger sitt eget håp, på. Kunstnere, poeter, forfattere,

først med nostalgi og munterhet, men snus til melankoli når

musikere og dansere i den afrikanske diasporaen har derfor

Du Bois forteller om da det ble hans tur. En hvit jente kaster

vært opptatt av å utforske hvordan man kan bryte ut av rollen

et kjapt blikk på ham og avviser kortet hans: «Then it dawned

som objekt og gi uttrykk for sin egen subjektivitet og ha en

upon me with a certain suddenness that I was different from

egen stemme. En annen ting disse scenene har til felles er at

the others; or like, mayhap, in heart and life and longing, but

de markerer begynnelsen på forfatterens bevegelse mot et mer

shut out from their world by a vast veil». Slik beskriver Du

selvbevisst jeg. Derfor representerer de mer enn en offerrolle.

Bois opplevelsen av plutselig å innse at hvite mennesker først

Disse møtene med det hvite blikkets objektivisering setter fart

og fremst så en svart gutt når de så på ham. De så ikke ham.

på utviklingen av en sterk subjektivitet, og bærer derfor samtidig med seg et radikalt og frigjørende potensial.

Femti år senere, i Black Skin/White Masks (1952) skriver psykiateren fra Martinique, Franz Fanon, om en lignende

Tabankas forestilling I:OBJECT går i dialog med denne

opplevelse av fremmedgjøring da en ung gutt på gata i Frank-

estetiske tradisjonen og utforsker dette tilbakevennende

rike ser redd på ham og sier «se, en neger!»: «and then the

motivet i moderne svart kunst ved bruk av dansens virke-

occasion arose when I had to meet the white man's eye».

midler. Hvordan kan den svarte kroppen gjøre motstand mot

Ta-Nehisi Coates' brev til sønnen, Between the World and Me

objektivisering? Hvordan kan man fjerne definisjonsmakten

(2015) åpner med en mer tidsaktuell og mer subtil variant av

i det hvite blikket? Hvor går skillet mellom kroppens mot-

dette øyeblikket. Han forteller om da han ble invitert til et

stand og dens underkastelse? Kan man unnslippe samspillet

populært TV-program for å snakke om rasemotsetninger i

mellom selvet og den andres kropp; finnes det noen identitet

USA. Nyhetsankeret viser ham et bilde av en sort gutt som

uavhengig av møtet mellom jeget og dets publikum? Hvis det

klemmer en hvit politimann og spør ham om hva han tenker

er noe svarte kunstnere og intellektuelle fra Du Bois til Black

om «håp». Da går det opp for ham at det er en avgrunn mellom

Lives Matter bevegelsen i dag har forsøkt å vise, er det at all

det sorte Amerika han har blitt bedt om å representere og det

identitet oppstår i et konfliktfullt og paradoksalt møte mellom

hvite Amerika som har fått beholde troen på den amerikanske

«verden» og «meg».

drømmen. Disse tre scenene har mye til felles til tross for at de utspiller seg på helt ulike historiske tidspunkt, kontinen-

Det å konsekvent objektivisere og definere et offer som

ter, og over et spenn på mer enn hundre år. De viser at opple-

«den andre» er en grunnleggende mekanisme i all rettferdig-

velsen av marginalisering er kroppslig, visuell, og ikke minst

gjøring av mellommenneskelig vold. Mange frigjøringsbeve-

gestisk. Jenta ser på Du Bois og avviser, gutten ser på Fanon

gelser, særlig feministiske og anti-koloniale, har derfor vært

opptatt av begrepet othering og hvordan denne måten å dele

Tabankas bevegelsesspråk og utforskning av denne tema-

inn verden på særlig rammer marginaliserte grupper i sam-

tikken henter inspirasjon fra hele den afrikanske diasporaen.

funnet, og også er med på å skape dem. Det er ikke tilfeldig

Dette inkluderer erfaringer med moderne og tradisjonell

at Simone de Beauvoirs Det Annet Kjønn (1949) og hennes

slavebinding, menneskehandel, seksualisering, de-humanise-

tanker om at kvinnen defineres som en motsetning til mannen var

ring, og sensasjonalisering. Selv om afroamerikansk litteratur

inspirert av Du Bois' beskrivelser av å være svart i Amerika på

og historie har hatt stor innflytelse på tanker om objektivi-

begynnelsen av 1900-tallet. Svarte feminister og womanists

sering på grunn en historie med Jim Crow-lover og segre-

(et begrep som inntil nylig var foretrukket av svarte kvinnelige

gering er Tabankas forestilling inspirert av musikk, kunst,

aktivister) har derfor vært opptatt av å påpeke hvordan svarte

poesi og tenkning fra mange deler av verden, særlig fra det

kvinner opplever dobbel objektivisering og marginalisering,

karibiske. Det som kjennetegner den karibiske tenkningen

både som kvinne og svart. Objektiviseringen av svarte kvinner

rundt disse temaene er at man ser på identitet som grunnleg-

har ofte kommet til uttrykk gjennom en overseksualisering og

gende sammensatt. I arbeidene til poeter som Édourd Glissant

fetisjering av svarte kvinners kropper. Gamle rasistiske stereo-

og Derek Walcott er kreolisering som er en blandingskultur, og

typier om svarte kvinner som Sapphire og Jezebel har framstilt

hybriditet et kjennetegn ved det karibiske.

svarte kvinner som promiskuøse, aggressive og «ufeminine» sammenlignet med hvite kvinner. Mange av disse stereotypene

Karibiske tenkere har vært opptatt av at afro-karibiske

har sin opprinnelse i slavetiden og ble brukt til å rettferdig-

mennesker må akseptere at de er et resultat av det koloni-

gjøre seksuell vold og brutalisering av svarte kvinner. Tabanka

ale møtet mellom Europa, Afrika og andre kulturer. Denne

utfordrer den feiltolkede seksualiseringen og projiseringen

historien kan ikke reverseres, og kjennetegnes av «routes»,

svarte kropper ofte utsettes for, og er opptatt av å vise fram

ikke «roots». Ifølge disse tenkerne bryter ikke forsøket på å

svarte menneskers sensualitet på deres egne premisser.

rendyrke en afrikansk opprinnelse nok med den historiske objektiviseringen av den svarte kroppen, men blir heller et

Den svarte mannens objektivisering arter seg anner-

annet, mer akseptabelt uttrykk for den samme tankegangen.

ledes, ifølge svarte feminister som Bell Hooks og Hortense

Tabanka eksperimenter med mulighetene som ligger i det

Spillers. Der svarte kvinner ofte er blitt fremstilt som ufe-

karibiske verdensbildet. Et verdensbilde der kropp og identitet

minine, har svarte menn vært fremstilt som hypermaskuline.

ikke bare oppstår i et møte mellom «verden» og «meg», men

Black Lives Matter-bevegelsen har satt fokus på hvordan fryk-

også befinner seg i et nettverk av mange ulike og samtidige

ten for den svarte mannlige kroppen, og myten om dens hyper-

verdener i bevegelse.

maskulinitet, ikke er en uskyldig fordom, men en holdning som tar livet av mange svarte menn. Tabanka utforsker de ulike måtene man kan navigere, leke med, og ikke minst hvordan man kan gjøre motstand mot disse forventingene, som blir særlig påtrengende når den svarte kroppen er hypersynlig og eksponert på en scene.

TABANKA I:OBJECT, 1. â&#x20AC;&#x201C; 4. november Rytmisk og virtuost, med rĂ¸tter i afrikansk og karibisk dans, utforsker Tabanka de historiske erfaringene som ligger gravert i afrikanske og karibiske kropper. Foto: sloetry.co.uk

Foto Tale Hendnes

Den franske koreografen François Chaignaud sender Carte Blanche og en drøss med poplåter til middelalderen og tilbake igjen. DANS har fulgt prosessen fra broderi og korøvelser, trening på skyhøye pålesko og giga-hekling av brynjelignende kostymer som tilsammen er blitt til forestillingen Soufflette.

MIDDEL ALDER NACH

CARTE BLANCHE Soufflette, 11. – 14. oktober En visuelt slående reise gjennom århundrene, som ble møtt med stor begeistring av både kritikere og publikum etter urpremieren under årets festspill i Bergen. Koreografert av franske François Chaignaud. Han er basert i Paris og jobber med dans, musikk og selvtransformering. Han forholder seg til alt fra små fra kabaret til store scener, fra museum til repertoarkompanier som Carte Blanche. Oftest står han selv på scenen i sine arbeider. Han ønsker å skape ekstraordinære, intense og utfordrende arbeider.

Tekst Torunn Liven Foto Simen Dieserud Thornquist/ Nora Angeltveit/Tale Hendnes

TRE GENE RASJO NER Tre koreografer. Tre kulturelle generasjoner i norsk dans. Hva har formet dem og hva skiller dem?

UJÅLETE MILLENNIAL

Koreografen og danseren Kristin Ryg Helgebostad (33) arbeider helst kollektivt med andre kunstnere. I høst presenterer hun og klokkenist i Oslo Rådhus, Laura Marie Rueslåtten Cheers! Forestillingen tar utgangspunkt i en tidlig erfaring av samarbeidslykke da Helgebostad som 13-åring var med å starte cheerleader-lag for ishockeyklubben hun spilte i.

«Jeg elsker veggen av energi i metall og hvordan de opptrer på scenen, og den høye selvtilliten og sårheten i rap.» Hva er karakteristisk for din generasjon koreografer? Det er skummelt å uttale seg på vegne av en hel generasjon, heldigvis er vi mer komplekse enn som så. Når det er sagt tror jeg vår generasjon - the millennials - kanskje strekker oss mer

Jeg liker at det oppstår assosiasjoner som er langt fra hver-

ut mot hverandre. Muligens er vi også orientert mot publikum

andre og tilsynelatende ulogiske, som for eksempel i forestil-

og affektive opplevelser hos tilskueren på en annen måte, og

lingene til Verdensteatret. Det skaper avstandene som gir meg

ser på teatret som et rituelt sted for fest. Vi utfordrer ideen om

som tilskuer rom til å bruke fantasien. Musikk betyr mye – alt

den ensomme koreografen som skal utvikle sin egen signatur,

fra metall til klassisk. Humor er viktig for meg, for eksem-

og jobber mye mer horisontalt og kontekstorientert, sikkert

pel Jerry Seinfeld og Larry David og duoen David Williams

også for å utfordre det bestående. Jeg tror det blant annet kan

og Matt Lucas fra Little Britain. Sam Harris og hans podcas-

ha sammenheng med at vi er vant til å tenke nettverksbasert

ter inspirerer meg. Det samme gjelder andre som kan føre en

gjennom måten vi bruker internett på. På internett er redaktø-

fruktbar samtale med noen som har en helt annen virkelighets-

ren borte. Dette gjør oss også kanskje til en ambivalent gene-

oppfatning enn dem selv. Jeg tenker mye på verdensrommet og

rasjon? Kanskje vi som kunstnere finner ulike strategier for å

hvor mystisk alt sammen egentlig er, og er derfor glad i halv-

stå i ambivalensen, i feilene vi gjør. Hvordan stå i en tilværelse

spekulativ populærvitenskap på History Channel og program-

som ønsker å opprettholde en følelse av individuelle kriser for

mer som Ancient Aliens, Through the Wormhall med Morgan

å sløve oss ned, samtidig som de store, kollektive krisene får

Freeman og Startalk med Neil deGrasse Tyson. Ellers er jeg

pågå uforstyrret rett ved siden av?

glad i nonsense og surrealisme, som på René Magritte-museet

Hvordan vil du beskrive ditt kunstneriske prosjekt?

alt dette sier kanskje mye om hvor lett det er å inspirere meg.

i Brussel. Naturen og Stein Mehrens dikt inspirerer meg. Hehe, Kontekstavhengig, samarbeidsorientert og lekent. Det kan sammenlignes med et utsnitt av et landskap, for eksempel

Hva er den grunnleggende motivasjonen for arbeidet ditt?

Sandvika i Bærum i nærheten av der hvor jeg er oppvokst.

Lek og undring. Lek er et viktig middel for å konfrontere

Motorveien, Sandvika storsenter, broen malt av Claude Monet.

sosiale fordommer, fordømmelse, tabuer og selvrettferdige

Alt sameksisterer uten å ha direkte tilknytning til hverandre.

sannhetskrav. Det er mye alvor i lekens funksjon. Et lekent

På den måten kan jeg bidra med ulike sider av kunstnerskapet

forhold til koreografi og dans er for meg som en zoome-

mitt i en arbeidsform som skiller seg fra den mer individua-

knapp som gjør at man kan være både inderlig opptatt av noe,

listiske koreografen. Samtidig er det flere sammenfallende

spontan og intuitiv, og samtidig kan le og ha et blikk utenifra.

interesser i de ulike prosjektene: Vi vil gjerne gi publikum en

Det åpner opp for flere lag og følelser samtidig.

inngang til noe som ellers er usynlig eller ikke tillagt så mye vekt, men som finnes som muligheter i verden. Jeg er opptatt

Hvordan vil du beskrive den nye forestillingen og plasserer

av at begeistring og positivitet kan ha like mye kompleksitet

den seg innenfor ditt kunstneriske prosjekt?

og dybde i seg som det melankolske og det negative, og vil

I Cheers! dykker Laura Marie Rueslåtten og jeg ned i inter-

gjerne løsrive meg fra opplagte sammenhenger. Fysiske sam-

essen for koplingen mellom lyd og bevegelse, og utforsker

menstillinger av det klønete og det spektakulære interesserer

rytme som suggererende, samlende, manipulerende og opp-

meg, og relasjonen mellom kropp og egengenerert lyd.

løftende element. Det blir en nådeløs forvrengning av et cheerleader-show, på grensen til det ugjenkjennelige, men alltid

Hvilke inspirasjonskilder har stor påvirkning på deg?

heiende. Cheerleading har en interessant dualitet i seg: På

Jeg er såpass nysgjerrig at det skal ikke så mye til for at jeg

den ene siden som kraftfull og spektakulær lagidrett. Samti-

blir begeistret og inspirert. Begeistring kan komme i ulike

dig opprettholder konteksten og virkemidlene et seksualisert

subtile former og formater som ikke ser ut som begeistring,

kvinne-image. Cheers! vil utfordre det spektakulæres poten-

men som skaper det, og oppstår for meg for det meste i dia-

sial, når det settes sammen med det imperfekte, det klønete

log med andre. Blant scenekunstnere, blir jeg også inspirert av

og det ujålete, i en erkjennelse av hvor ulikt noe kan opp-

folk som skamløst tør å kombinere rare ting, som for eksem-

leves innenifra og sett fra utsiden. Vi trenger mer dopamin,

pel Toyboys, The Line, Siri og Snelle, Trajal Harrell, Stina Ny-

mer adrenalin og god energi i vår kollektive bevissthet.

berg, Malin Hellkvist Sellén, Baktruppen og Jonathan Burrows. Eivind Seljeseth og Ingeleiv Berstad har betydd mye. Vi gikk i samme klasse på koreografi på Kunsthøgskolen og har et helt spesielt bånd, selv om vi er veldig forskjellige. Ida Wigdel er en av mine absolutte favoritter, og regissøren Tormod Carlsen. Og utøvergjengen i ME TOO. Det har vært viktig for meg å ha kontakt med Hooman Sharifi, og Ingunn Rimestad er en stor inspirasjon. Jane Hveding er et forbilde.

KRISTIN RYG HELGEBOSTAD Cheers!, 23. – 26. november Helgebostad var cheerleader for Frisk Asker Hockey. Cheers! er en nådeløs forvrengning av et cheerleadershow, helt på grensen til det ugjenkjennelige, men alltid heiende! Go go go!

KOREOGRAFISK OVERBLIKK

Ina Christel Johannessen (58) har siden midten av 1980-tallet skapt forestillinger hvor kraftfull fysikalitet, atmosfærisk elektronisk musikk og slående visuelle elementer utgjør en vev av fortolkningsmuligheter. I høstens urpremiere, Who Told You This Room Exists? utforsker hun igjen fysiske og mellommenneskelige grenser og overskridelsen av disse, i nært samarbeid med betrodde, faste dansere i zero visibility corp.

«Når et tusentalls tilskuere i Montreal spretter opp i stående applaus, er det verdt alt det beinharde arbeidet vi legger ned.»

Hva er karakteristisk for din generasjon koreografer? Vi var den første generasjonen dansekunstnere som ble

Hva er den grunnleggende motivasjonen for arbeidet ditt? Jeg må tro på at det jeg gjør er viktig og at det er derfor

utdannet ved Kunsthøgskolen, Statens Balletthøgskole, med

jeg blir valgt til å gjøre verk for store kompanier. Jeg vil også

mange sterke profiler. Men vi var også den første generasjo-

gjerne bidra til å bevare den dansespesifikke, artikulerte delen

nen som begynte å jobbe da Black Box Teater ble etablert i

av dansekunsten. I dag er det mange som jobber bort ifra

1985 med to scener for moderne scenekunst. Jeg tror det har

artikulasjonen, men jeg har tro på at det finnes en koreograf

påvirket oss i stor grad. Jeg opplever at jeg har vært med å

bak forestillingen som ser alle aspekter, uten at det betyr at

bidra til at ballen virkelig begynte å rulle i norsk dansekunst.

jeg setter meg selv øverst i hierarkiet. I zero visibility corp.

Jeg tror også at den kulturpolitiske kampen har formet oss

jobber vi som et kollektiv, men det er nødvendig med noen som

enormt. Vi har måttet kjempe for å overleve økonomisk og

ser det hele utenifra. Det er fantastisk og veldig tilfredsstil-

har hele tiden eksistert på kanten. Derfor var det avgjørende

lende å kunne spille ved scener i den størrelsesordenen intern-

med en fandenivoldsk energi for å overleve. Vi har jobbet

asjonalt som vi har gjort den siste tiden, med format til vår type

frem bedre ordninger og økonomiske muligheter for de som

forestillinger. Når et tusentalls tilskuere i Montreal spretter

er unge scenekunstnere i dag, men til gjengjeld er de flere som

opp i stående applaus, er det verdt alt det beinharde arbeidet vi

må dele på godene.

legger ned. Det er veldig gøy å få oppleve hvordan kompaniets

Hvordan vil du beskrive ditt kunstneriske prosjekt?

de rette stedene internasjonalt.

høye nivå som vi har utviklet sammen over tid får innpass på I forløsningen av det kunstneriske prosjektet er undersøkelsen og håndverket avgjørende, ikke bare konseptet. Vi prøver

Hvordan vil du beskrive den nye forestillingen og hvordan

og undersøker og tester til alt er utprøvd, for bare slik kan det

den plasserer seg innenfor ditt kunstneriske prosjekt?

kunstneriske forløses, slik jeg opplever det. Det har blitt stadig

Who Told You This Room Exists? er en forestilling i et mindre

mer klart for meg at jeg er veldig opptatt av hvordan kroppen

format enn de foregående. Jeg ønsket en mindre flate denne

forteller, hvordan tanker og tvil strømmer gjennom kroppen

gangen, og et mørkt interiør, etter å ha jobbet en stund med

som fysiske erfaringer, og hvordan vi intuitivt leser hverandre,

mange hvite rom. Jeg ville jobbe med fire dansere som må for-

belyser eller skjuler aspekter gjennom kroppen. Dansernes

holde seg til hverandre konstant og ikke kan forlate rommet.

artikulering av det menneskelige gjennom det danseriske på

Jeg har aldri jobbet med en blackbox og sidelys, det har aldri

scenen er det sentrale for meg. Menneskekroppen som en del

vært kroppen som står ut alene, men i dette verket er det de

av miljøet rundt oss, og hvordan vi ødelegger naturen, påvir-

svarte flatene i rommet som skal utforskes. Hvordan skape

ker meg stadig mer og er veldig skremmende. Jeg må ha tro på

nyanser av svarthet som muligheter for kroppens usynlighet

at jeg kan si noe vesentlig gjennom å lage forestillinger.

og forsvinning, samtidig som at den svarte flaten er en synlig

Hvilke inspirasjonskilder har hatt spesielt stor påvirkning

av den finske komponisten Mika Vainio, og blant annet under-

på arbeidet ditt?

søke hans eksperimentelle elektroniske musikk i relasjon til

kontrast til hudens lyse overflate? Jeg skal jobbe med musikk

Inspirasjon handler for meg mer om å bli influert av noe

hvordan han bruker høye og lave frekvenser. Videreutviklin-

som setter i gang tanker, som igjen kan føre til noe helt annet,

gen av bruken av nyere musikk og spesielt den elektroniske

uten at man kan se det i verket. Andre enn meg vil kunne si

musikken er sentralt i mitt arbeid.

bedre hva jeg er influert av, men jeg har alltid sagt at det er noen filmskapere som har vært grunnleggende for meg, som Tarkovsky og Wong Kar-wai, og selvfølgelig dansekunstneren Pina Bausch. På 1990-tallet var det flere større canadisk-franske kompanier som ikke finnes i dag, som kanskje influerte meg med et sterkt fysisk og massivt visuelt uttrykk, som for eksempel La La La Human Steps og Carbon 14. Generelt opplever jeg at jeg blir mer generøs og åpen desto eldre jeg blir og setter pris på scenekunst som ikke nødvendigvis er i tråd med mine personlige preferanser. Semiotikken som fortolkningsmodell er også vesentlig for meg. Dette handler om hvordan ulike symboler, farger, lys og koder tilsammen skaper forskjellige nivåer og lag som treffer ulikt i lesningen av verket.

ZERO VISIBILITY CORP./INA CHRISTEL JOHANNESSSEN Who Told You This Room Exists?, 8. – 13. november Forestillingen er første del av Ina Christel Johannessens kommende triologi. Verkene veves sammen ved hjelp av en overbyggende tematisk rød tråd der menneskets begjær, ødeleggelse, forfall og tap av tilhørighet står i fokus.

POSTMODERNISMENS Bart og leppestift. PIONER

Et snev av genderfuck.

Lise Nordal (68) har skrevet dansehistorie med nybrottsarbeid fra hun var med å starte Collage Dansekompani i 1974 til hun nylig avsluttet en æra som kunstnerisk leder for CODA-festivalen. Også når hun i høst markerer sitt 40-års jubileum som koreograf med forestillingen V forblir hun en pioner, en av de ytterst få aktive koreografer i sin generasjon. I sitt kanskje avsluttende helaftens verk som koreograf, samarbeider hun igjen med sin kunstneriske sjelefrende, komponist og slagverker Kjell Samkopf, og går dypere inn i numerologien som arbeidsverktøy.

«Vi var pionerer og oppdragsgivere til både etablerte og yngre komponister gjennom det sterke samspillet mellom dans og musikk.»

deler ofte de samme tankene om veien videre. V er vårt sjette helaftens verk sammen siden starten med Aqua i 1986. Det kunne bare oppstå som en videreføring av vårt samarbeid gjennom store og mindre verk over så mange år. Ellers har den amerikanske koreografen Trisha Brown vært sentral. Hennes Hva er karakteristisk for din generasjon koreografer? For oss skulle dansen være danset. Vi var pionerer og opp-

organiske tilnærming til dansen, de flytende overgangene og nyskapende bevegelsesstrukturer ble et vendepunkt for meg.

dragsgivere til både etablerte og yngre komponister gjennom det sterke samspillet mellom dans og musikk. Vi initierte sam-

Hva er den grunnleggende motivasjonen for arbeidet ditt?

arbeid med andre kunstnergrupper som billedkunstnere og po-

Dansen er min naturlige måte å uttrykke meg på som men-

eter, og genererte stor interesse i media. Journalister og NRK

neske, og det å skape koreografi er like naturlig som å puste.

ringte oss for å høre hva vi holdt på med, og om de kunne

Jeg har båret på denne forestillingen i snart ti år, mens jeg har

komme og lage reportasjer. Vi drev aktiv dansepolitikk, deltok

vært kunstnerisk leder for CODA-festivalen. Jeg trodde jeg

i Kunstneraksjonen, startet Danse- og Teatersentrum og gikk i

hadde tatt farvel med denne delen av meg selv, det var ikke

1. mai-tog med paroler. Vi troppet uventet opp på kontoret til

forenlig med jobben som festivaldirektør. Men jeg kjente på

direktøren i kulturetaten i Oslo kommune og nekte å gå før vi

savnet etter å skape selv, det å være i studio med dansere, og

hadde fått sagt hva vi hadde på hjertet. Det var helt nødvendig

var nødt til å ta tak i det. Det er en sterk drivkraft å få jobbe i et

å rope ut om dansekunstnernes elendige kår, og noen ganger

skapende fellesskap med dansere og Kjell. Det betyr enormt

gikk det på bekostning av formidlingen av selve dansekunsten - det vi egentlig brant for. Solidaritet og arbeidsfellesskapet

mye for meg. Det handler nok om et dypt ønske om være en del av noe større, som dreier seg om tilhørighet og fellesskap.

sto sterkt, og danserne var vel så viktige som koreografene. Med den nye generasjonen dansekunstnere opplever jeg et nytt

Hvordan vil du beskrive den nye forestillingen og hvordan

kollektivt engasjement som jeg er veldig glad for å se, og som

den plasserer seg innenfor ditt kunstneriske prosjekt?

kanskje gjenspeiler dagens «delingssamfunn.»

V er en forestilling hvor dans og musikk er likeverdige komponenter. Allerede i 1986 benyttet Kjell numerologien og

Hvordan vil du beskrive ditt kunstneriske prosjekt? Jeg er ikke opptatt av å fortelle historier, men av bevegel-

numerologiske utregninger som arbeidsverktøy i komposisjonen av sin musikk. En metode jeg også etter hvert begynte å

sene, renheten og de stille øyeblikkene i dansen. Det som in-

tilnærme meg, som i Entré fra 2000. Men det er først i arbeidet

teresserer meg aller mest er komposisjonen og oppbyggingen

med V at jeg har fordypet meg i numerologiske analyser som

av en forestilling. Mye av det jeg holder på med er komplisert

«åndelig matematikk». I den koreografiske oppbyggingen har

både rytmisk og kompositorisk, men kan se veldig enkelt ut.

vi begge benyttet dansernes navnetall og fødselstall som ar-

Det rene og enkle er imidlertid bare spennende dersom dan-

beidsverktøy for å utforske nye metoder å komponere dans og

serne har nødvendig tilstedeværelse og evne til å formidle.

bevegelse på, uten på noe som helst måte å ville tolke dansernes personlighet, skjebne eller karma ut ifra numerologien. Det

Hvilke inspirasjonskilder har hatt spesielt stor påvirkning

representerer en streng formel, som samtidig åpner opp for mye

på arbeidet ditt?

leken innovasjon og i tillegg er utrolig morsomt å jobbe med.

Jeg elsket klassene til Viola Farber, som danset med Merce Cunningham i hans tidligste år. Erfaringen med å trene daglig med hennes kompani i New York, ga meg en helt annen forståelse for romlighet, rytme og koreografi. Hun pushet meg langt både fysisk og intellektuelt, og etter hvert forløste og åpnet dansen seg på nytt for meg, i relasjon til min bakgrunn blant annet fra klassisk ballett og Martha Graham-teknikk. En annen koreograf som inspirerte meg i verkene mine på 80-tallet var svenske Eva Lundquist, som etablerte Vindhäxor i Stockholm på 70-tallet. Samarbeidet med Kjell Samkopf har også vært en viktig inspirasjonskilde. Hans musikk både berører og utfordrer meg, og vi er kunstnerisk nært beslektet og

LISE NORDAL V, 14. – 16. september Lise Nordal feirer med V sitt 40-årsjubileum som koreograf. Fem dansere og tre slagverkere deltar på scenen. Nykomponert musikk av Nordals mangeårige samarbeidspartner Kjell Samkopf.

ETTER KRIGS DANS SIMONE GRĂ&#x2DC;TTE GLEMT, 17. â&#x20AC;&#x201C; 18. november GLEMT er en danseforestilling med den brutale nordnorske krigshistorien som bakteppe, direkte inspirert av koreografens bestefar sine erfaringer fra 2. verdenskrig.

Tekst Lars Hamli Foto Mariell Amelie Lind Hansen

Finnmark ble tvangsevakuert og nedbrent etter direkte ordre fra Hitler. Simone Grøttes bestefar var elleve år da det skjedde.

Forestillingen Glemt tar utgangspunkt i bestefaren din sin

det viktig at disse historiene og minnene videreføres i dag,

historie. Hva var det som trigget nysgjerrigheten til å un-

og hvordan har du tenkt kunstnerisk i prosessen for å for-

dersøke mer og hva var det du fant i din bestefars historie?

midle disse sterke historiene fra virkeligheten gjennom

Noe av det bestefar sa han husket best fra krigen, var lyden da lukene på båten han ble tvangsevakuert med ble skalket

dans og musikk? Dette er jo veldig interessant og nettopp litt av utgangspunktet

igjen under torpedoalarmen. Å høre dette utsagnet åpnet en

for hvorfor jeg har ønsket å lage denne historien. Jeg mener

dør til mange flere spørsmål og et ønske om å få vite mer. Jeg

veldig sterkt at man ikke kan forstå nåtiden uten å forstå for-

forsto at krigen hadde vært en traumatisk opplevelse for ham.

tiden. Det er viktig å innse at alt som har skjedd i historien

Jeg har brukt min egen historie i mye av det jeg har gjort

påvirker generasjoner fremover på en eller annen måte. Å ta

av tidligere kunstnerisk arbeide også, men historien til beste-

et skritt tilbake for å se det store bildet og skjønne at også det

far skjønte jeg at jeg visste alt for lite om. Jeg syns vel at jeg

vi gjør i dag vil påvirke unge i fremtiden, enten vi vil eller ei.

hadde et ansvar for å videreføre denne historien. For en som

Hele Finnmark ble som sagt lagt øde og mange forlot

meg som er interessert i min egen historie var det en ubeha-

Finnmark som samer for å returnere som nordmenn. Alle

gelig erkjennelse at jeg visste så lite om nettopp denne delen.

disse hendelsene var også en fremskynding av fornorskings-

Dette var egentlig starten på GLEMT og det som trigget

prosessene. Her var det snakk om en hel generasjon som mis-

nysgjerrigheten til å grave videre. Noe av det som skjedde

tet alt sitt jordiske gods og måtte finne tilbake til tradisjoner

i prosessen, var at jeg lærte mye om meg selv. Det var som

som båtbyggerkunst og andre håndverkskunster. Rett og slett

om jeg hele tiden fikk aha-opplevelser på hvordan fortiden

bygge sin identitet på nytt.

har vært med å prege dagens samfunn og dagens Finnmark.

Rent kunstnerisk har jeg tenkt at danserne skal videreføre

Det var rett og slett mange ting som falt på plass for meg, og

stemningen og følelsen til de usminkede historiene vi hører.

mange sammenhenger jeg ikke så like klart da jeg var yngre. Det kan kanskje virke banalt, men jeg har for eksempel

Det vi ofte får tilbakemeldinger på fra publikum at det er befriende å se, og at øyeblikkene som formidles er så direkte. For

alltid vært flau over hvor stygge hus det er i Finnmark, og målt

eksempel fortelles det om en som er gravid som måtte flykte i

Finnmarks arkitektur mot grandios og spektakulære hus andre

all hast og kom seg frem til en hytte, og der var det, som ved et

steder. Men så slo det meg i prosessen at det jo har en årsaks-

under, tilfeldigvis en jordmor. Så tar dansen den stemningen

sammenheng. Hele Finnmark ble jo brent ned til grunnen og

og viser dette inn i sitt bevegelsesspråk, og der har jo dansen

systematisk ødelagt. Slike detaljer om historien dukket hele

den abstrakte styrken som trengs mener jeg.

tiden opp i prosessen og gjorde at jeg forsto historien min. Hjalmar var selv tilstede på premieren, hvordan reagerte Hva var ditt eget utgangspunkt for å tematisere nettopp krigshandlingene i Nord-Norge? Først og fremst handlet det om å videreføre historien og gi

han på forestillingen? Han er jo 84 år og kjørte helt fra Finnmark til Harstad for å se forestillingen. Han kom med bil og campingvogn og det

en stemme til de som er i ferd med å forsvinne slik at historien

hele. Det som overrasket meg litt var at han fikk en fysisk

ikke blir, som tittelen også spiller på, glemt. Når jeg først

reaksjon da han kom inn i scenerommet. Scenerommet gir

hadde tilgang til et slik rikt kildemateriale som min bestefar,

kanskje en litt tung og dyster stemning, og han fortalte meg

ville det være trist å la sjansen gå fra meg. Og så jakter jeg som

etterpå at han følelsesmessig ble tatt rett tilbake på båten da

kunstner alltid på de gode historiene som jeg ønsker å leven-

han ble tvangsevakuert, så det var en emosjonell reise for

degjøre gjennom dans og bevegelse. Jeg ønsket ikke å lage en

han også. Det ble likevel en god opplevelse for ham, og han

offer-forestilling. Tvert i mot var det veldig inspirerende å se

har blitt mer ivrig på å snakke om sine krigsopplevelser og

på den enorme styrken og viljen til å klare brasene som preget

sier han har hatt godt av å tørre å snakke om disse tingene.

generasjonen som opplevde 2. verdenskrig.

Ellers merker jeg jo at interessen jeg har vist for historien hans har gjort at han føler stolthet over å ha fått en anerkjennelse.

En nylig gjennomført amerikansk undersøkelse blant

Historien har vokst seg sterkere hos ham. Vi har også fått et

millennials, altså unge mellom 18 og 34 år, viser at minnene

mye nærere forhold gjennom samtalene som varte i timevis.

om krigen og Holocaust forvitrer mer og mer. Hvorfor er

Han viste sider av seg selv jeg ikke hadde sett tidligere.

Tekst Ingeborg Husbyn Aaarsand Foto Filipe Ferreira

Det er vanskelig å beskrive forestillingene hennes med ord.

FYLL, DANS OG ORGIER Koreograf Marlene Monteiro Freitas regnes som en av de

er vanskelig å ikke bli berørt av intensiteten til Freitas. Hun

største talentene i sin generasjon, og overrasker oss med sin

har en vill mimikk og en ekstrem tilstedeværelse på scenen,

elektriske tilstedeværelse og den dionysiske kraften i sine

og åpner stadig nye lag i en mildt sagt ekspressiv forestilling

produksjoner, skrev Veneziabiennalen da Freitas ble nomi-

som bør få fantasien til å løpe løpsk. I løpet av forestillinger

nert til Sølvløven for dans i 2018. Marlene Monteiro Freitas

forvandles Freitas flere ganger i det som kan beskrives som en

ble født på Kapp Verde og begynte tidlig å danse med venner.

omkalfatrende opplevelse.

De blanda salsa med hip hop, samba og musikaler, og fikk mesteparten av dansen inn gjennom YouTube. Via Escola

Freitas sier selv at hun ikke liker å begrense seg til å jobbe

Superior de Danca i Lisboa, og P.A.R.T.S i Brussel (prestisje-

med konsepter som postkolonialisme og feminisme etc. Hun

full danseskole startet blant andre Anne Teresa de Keersma-

er opptatt av fiksjon og forandring og ønsker å komme til et

eker) slo Freitas gjennom med soloforestillinga Guintche fra

sted hvor det ender opp med å flomme over.

2010. Den bygger på en figur som Freitas har kalt Guintche.

– The moment the story enters, the boredom comes upon

Guintche betyr fugl eller prostituert på kreolsk, som snakkes

you» sa den britiske billedkunstneren Francis Bacon. Freitas

på øygruppa Kapp Verde hvor Freitas vokste opp. I forestil-

vil ikke fortelle eller lære oss noe, og som Bacon er hun skep-

lingen er Freitas selv denne fuglefiguren, en tragikomisk og

tisk til narrativet. I et intervju fra boka P.A.R.T.S: 20 years – 50

absurd kabaret-type plassert i en boksering. Figuren har en

portraits (2016), forteller hun også at hun ikke jobber med ka-

rystende effekt på selv den mest blaserte publikummer. Det

rakterer, men med figurer. En figur refererer kun til seg selv,

→ Marlene Freitas fra Kapp Verde tar for seg av den greske tragedien Bakkantinnene. Foto: Andreas Merk

mens en karakter får oss til å tenke på en spesifikk kontekst ifølge Freitas.

film, billedkunst, musikk og teori. Kan det tenkes at artikkelforfatteren er litt redd for å sette merkelapper på Freitas? Under en samtale på Black Box Teater under CODAfestivalen

I (M)imosa - Twenty looks, or Paris is burning at the Judson

i 2017, fikk Freitas spørsmål fra publikum om arbeidene hen-

Church (2011), møter vi Freitas blant annet som artisten Prince.

nes var feministiske. Spørsmålsstilleren fikk et strengt nei til

(M)imosa var et koreografisk samarbeid med Trajal Harrell,

svar. Freitas forklarte at hun var uinteressert i tematikker som

Dansens Hus-aktuelle François Chaignaud og Cecilia Bengo-

feminisme i kunsten sin. Freitas sier selv at hun liker å jobbe

lea, som alle påstår å være «the real Mimosa». Men i (M)imosa

med situasjoner, ikke fortelle historier.

er både kjønn og identitet flyktig og flytende. Når Marlene Monteiro Freitas nå tar tak i den greske trageI forestillinga of ivory and flesh – statues also suffer (2014)

dien Bakkantinnene av Euripides, utforskes myten om kong

inviteres vi inn på et slags ball, hvor vi møter noen skrekk-

Pentheus av Theben. Han ville finne ut hva som foregikk da de

slagne statuer som beveger seg mekanisk rundt til lyden av

kvinnelige tilhengerne av guden Dionysos, mænaderne, bak-

popmusikk mens de leter etter kjærlighet. Forestillinga er

kantinnene, «de rasende» eller «de ville» befant seg i en eksta-

inspirert av Ovids fortelling om skulptøren Pygmalion som

tisk tilstand av fyll, dans og orgier, altså en Dionysosfeiring.

idoliserte kvinner til den grad at han ikke kunne elske noen av

Dessverre for Pentheus ble han oppdaget mens han spionerte,

kjøtt og blod. Dermed ble han forelska i en statue av elfenben,

og bakkantinnene rev han i fillebiter. Disse fyllefestene reg-

den vakre Galatea. Gudinnen Venus syntes så synd på Pygma-

nes som forløperne til europeiske karneval. Åtte dansere og

lion at hun gjorde Galatea levende.

fem trompetister deltar i forestillingen Bacchae - Prelude to a Purge (2017), som beskrives som en livlig orgie av farger og

I artikkelen Marlene Monteiro Freitas: Choreographing Openness skriver forsker og kurator Alexandra Balona at det

bevegelse, en krig mellom gresk logikk og fornuft (solguden Apollo) og intuisjon.

er vanskelig å beskrive Freitas sine arbeider med ord. Freitas kunstnerskap søker etter intensitet, styrke og patos, heller enn mening og intellektuelle konsepter skriver Balona. Hun skriver samtidig at Freitas sine verk er full av referanser til

← Bacchae - prelude to a Purge er en forestilling med åtte dansere og hele fem trompetister i intenst og ekspressivt samspill.

Marlene Monteiro Freitas (1979), koreograf fra Kapp Verde med base i Portugal. Hun er utdannet fra P.A.R.T.S. i Brussel, og Escoela Superior de Dança og Fundação Calouste Gulbenkian i Lisboa. I 2017 mottok hun Jaguar- prisenfor beste koreografi, og ble også samme år tildelt en statlig utmerkelse fra Kapp Verde for sitt kunstneriske arbeid. I 2018 ble hun nominert til sølvløven for dans av Veneziabiennalen. Videre var hun tilknyttet kunstner ved La Manufacture CDCN i Frankrike fra 2016 til 2018 og grunnlegger av P.O.R.K, hennes produksjonskompani i Lisboa.

MARLENE FREITAS Bacchae - Prelude to a Purge, 22. – 23. september Den bejublede koreografen Marlene Monteiro Freitas har omskapt den greske tragedien, Bakkantinnene, til et opprør. Og formet sin egen visuelt slående, eksistensialistiske og til dels forrykte versjon av Evripides’ klassiske drama.

DIKTATUR

DANS

Kan Hitler og cheerleading ha noe med hverandre å gjøre?

Tekst Diana Badi

Diana Badi (1980) tidligere journalist og redaksjonssjef i Dagbladet. Er i dag nettredaktør for uio. no, frilansjournalist og foredragsholder.

Se for deg en 17. mai-feiring i en hvilken som helst norsk by

hvordan bevegelse produserer, introduserer, repeterer og re-

eller tettsted. Forventninger en tidlig og kjølig morgen, gle-

flekterer de sosiale strukturene og normene, både i samfunnet

den og den høytidelige stemningen. Bunader, norske flagg og

og i mellommenneskelige relasjoner. Det kan skje både bevisst

«Gratulerer med dagen». Korpsmusikk og barnetog som mar-

og ubevisst og gjelder både enkeltmennesker og menneske-

sjerer i gatene. En egen takt og rytme for dagen som bringer

masser i relasjon til hverandre.

frem en anerkjennelse av fellesskapet og samholdet. Et samfunnsritual som gjentas hvert år, der tradisjonene opprettholdes og overføres under den forsiktige vårsolen.

Betydningen av en gest Hewitt observerer blant annet at vår oppfatning av hverdagslige bevegelser endrer seg over tid og i takt med utviklingen

Dette er også en ubevisst repetisjon av samfunnets verdig-

ellers i samfunnet.

runnlag. Et fysisk uttrykk for et idealsamfunn som ellers bare eksisterer som et abstrakt sett med grunnprinsipper og normer,

Et glimrende eksempel på en slik transformasjon er en av

en ideologi. En planlagt, koreografert, tilstedeværelse og ad-

Charlie Chaplins mest kjente og bejublede filmer, Diktatoren

ferd både i det offentlige rom og den private sfæren.

fra 1940. Chaplin spiller hovedrollen i filmen, diktator Adenoid Hynkel fra fantasilandet Tomania, en karakter sterkt inspi-

Denne analytiske tilnærmingen til virkeligheten, kjent som

rert av Adolf Hitler. Chaplin bruker nazihilsenen, som utføres

sosial koreografi, står også sentralt i en av høstens forestil-

ved å strekke ut høyre arm, som et gjennomgående element

linger. I Cheers! tar koreograf og danser Kristin Ryg Helgebo-

i filmen for å synliggjøre og kritisere den underliggende og

stad og klokkenist Laura Marie Rueslåtten for seg fenomenet

påtvungne ideologien.

cheerleading. Et hilseritual handler først og fremst om å skape en tillitsHva er sosial koreografi?

relasjon mellom to parter. Det starter gjerne med at personen

Begrepet ble popularisert av den amerikanske kritikeren og

som ønsker å etablere den sosiale kontakten tilbyr en hilsen,

litteraturprofessoren Andrew Hewitt. Sosial koreografi beteg-

ved for eksempel å strekke ut ei hånd. Motparten observerer

ner, ifølge Hewitt, hvordan blant annet ideologi og samfunns-

invitasjonen og velger å akseptere denne ved et håndtrykk. Det

og maktstrukturer kommer til uttrykk ved hjelp av koreo-

oppstår et midlertidig sosialt rom for interaksjon, som eksis-

graferte og tillærte bevegelser og gester.

terer til partene velger å gå ut av den. I tillegg sier også en hilsen noe om relasjonen mellom partene. Det å ta hverandre i

← Philadephia Eagles cheerleaders opptrer under Super Bowl LII mellom New England Patriots og Philadelphia Eagles på U.S. Bank Stadium i Minneapolis, Minnesota,

Begrepet koreografi har sin opprinnelse i greske khoreia

hånden kan ofte være et tegn på at individene er likestilt eller

som betyr dans og grafi som betyr å skrive eller skift. I denne

velger å se hverandre på denne måten. Å bukke forbindes der-

sammenhengen får det en utvidet betydning og sier også noe

imot med ydmykhet og respekt, der den som bøyer seg lavest

om hvordan vi leser og tolker bevegelser og kroppslige ut-

også utviser en underdanighet.

trykk. Hewitt vil at vi skal se koreografi i et videre idéhistorisk perspektiv der bevegelse er med på å forme vår sosiale og politiske virkelighet.

mekanismene. Individene skal ikke lenger hilse på hverandre,

4. februar 2018. Foto: Anthony Behar/Sipa USA/NTB scanpix

Nazihilsenen, som blir den obligatoriske hilseformen for alle sivile tyskere fra 1933, bryter bevisst med disse sosiale

I sin reneste form innebærer sosial koreografi å analysere

men uttrykke sin tilhørighet og støtte til Hitler og Det tredje

«Goebbels mente også at Labans stykke fremsto som altfor intelligent og åpent for ulike tolkninger. Propagandamaterialet skulle tvert imot være overtydelig og ladet med politisk budskap, blant annet dyrkelsen av Der Führer.»

Laban og hans følgere ønsker å hjelpe Tyskland å finne tilbake til en felles identitet og nasjonalfølelse, som ligger brakk etter første verdenskrig. Ved hjelp av en felles rytmisk bevegelse vil de skape en emosjonell relasjon blant deltakere og en følelse av samhold og sosial solidaritet. Denne tilnærmingen appellerte til nazibevegelsen, som betraktet det kulturelle landskapet som et viktig felt for ideologisk indoktrinering. Nazi-Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels inviterte Laban og flere andre toneangivende koreografer i Tyskland på denne tiden, blant disse Mary Wigman og Harald Kreutzberg, til å lage og fremføre flere verk i forbindelse med åpningsseremonien av sommer-OL i Berlin riket, både ved hjelp av selve gesten og ordene «Sieg Heil!»,

i 1936.

«Heil Hitler!» og liknende. Nazistene militariserer dermed en av de mest grunnleggende formene for sosial interaksjon.

Laban planla den storslåtte produksjonen Vom Tauwind und

Hitler og hans politiske ideologi blir en integrert del av hver-

der Neuen Freude, «Vårvind og den nye gleden», som skulle

dagen, med en tydelig og synlig tilstedeværelse i sosiale inter-

involvere 1000 dansere fordelt på 22 grupper. Omkring én

aksjoner i det offentlige rom.

måned før OL-åpningen overvar Goebbels en prøveforestilling sammen med 20 000 andre tilskuere. Han likte svært dårlig

Sett gjennom sosial koreografi-linsen, fikk nazihilsenen

det han så og forbød forestillingen nærmest umiddelbart.

en enorm påvirkningskraft. Bevegelsen ble en repetisjon og en refleksjon av den politiske ideologien. Å strekke ut armen

Hendelsen avslører den dype ideologiske forskjellen

oppover, mot himmelen som tidligere bare var forbeholdt Gud,

mellom Laban og nazistenes tilnærming til sosial koreografi.

både løftet og mystifiserte Hitler. På samme tid utviste indivi-

Laban ønsket med sitt bevegeleskor å dyrke verdier som indi-

det en ufrivillig underdanighet for Det tredje riket.

vidualitet og personlig frihet. Nazistene på sin side var opptatt av å fremme en politisk agenda og fremheve de tydelig defi-

Diktatoren demonstrerer et annet viktig poeng. Sosial

nerte sosiale strukturene og hierarkiet.

koreografi kommer ekstra tydelig frem når den brytes eller mislykkes, et grep som Chaplin bruker bevisst i flere av sine

Goebbels kommenterte også at Labans stykke fremsto som

filmer. Ved å skape en betraktende avstand, ta et steg ut av av

altfor intelligent og åpent for ulike tolkninger. Propagandama-

den gitte konteksten eller tiden, blir det også langt enklere å

terialet skulle tvert imot være overtydelig og ladet med politisk

få øye på den sosiale koreografien som utspiller seg rundt oss.

budskap, blant annet dyrkelsen av Der Führer.

Ideologisk krasj

Maktdemonstrasjon

I tiårene før andre verdenskrig utvikles det en annen betyd-

Noen av de mest kjente eksemplene på sosial koreografi

ningsfull sosial koreografi i Tyskland. Koreograf og danse-

som propaganda er militære parader. Dette er de strengt

teoretiker Rudolf Laban er en av mange som eksperimente-

koreograferte og iscenesatte oppvisningene kjent fra blant

rer med ulike typer bevegelser. Det resulterer blant annet i

andre Nazi-Tyskland og nåtidens Nord-Korea.

såkalte bevegelseskor. Dette er koreograferte forflytninger av en gruppe mennesker som deler et felles sett med bevegelser, men med rom for personlige variasjoner og uttrykk.

Leni Riefenstals monumentale propagandafilm Viljens triumf fra 1935 viser bilder av tyske soldater som marsjerer,

↑ Unge kvinner utfører massekoreografi under en nazistisk partisamling i Nürnberg, September 1938. Foto: Wissen Media Verlag NTB Scanpix

← Nord-Koreanske arbeidere og studenter opptrer i en massekoreografert oppvisning under Arirang Festivalen på verdens største stadion, Rungrado 1. mai stadion med plass til 150.000 tilskuere. Foto er tatt oktober 2005 og markerer 60 årsdagen for Koreas arbeiderparti. Foto: Lee Jin-man/AP/ NTB Scanpix

i perfekt takt, gjennom bygatene i Nürnberg under den

underliggende ideologien. En militærparade introduserer og

årlige partikongressen. Denne ble avholdt i byens enorme

repeterer en visjon om et sterkt fellesskap og kollektivisme.

Luitpold-arena. Flere hundre tusen mennesker deltok i sam-

Samtidig underbygger og forsterker en slik oppvisning sam-

lingene som hadde som mål å fremheve og forsterke det kul-

funnets hierarkier og maktstrukturer.

turelle og ideologiske fellesskapet. Filmskaperen veksler

Det er et tydelig skille mellom soldatene og de beundrende

mellom nærbilder av soldater og heiende tilskuere, og de

tilskuerne. Lederne, om det er Hitler eller Kim Jong-un, blir

overveldende oversiktsbildene av de gigantiske formasjonene

plassert på en pidestall, tydelig adskilt fra alle andre og i

og den synkrone menneskemassen som beveger seg langs

sentrum for koreografien.

linjalrette linjer. Elementer av dette - synkroniteten, monumentaliteten og én Denne typen propagandauttrykk presenterer et ønskebilde av et idealsamfunn befolket med idealborgere. En verden der

til mange-relasjonen - kan også ses under enkelte sivile arrangement, som OL-seremonien i Beijing i 2008.

alle kjenner sin plass og følger ordre. Der livet har en mening nettopp fordi det innordner seg de strenge strukturene og der

Lagånd og påklistrede smil

individualiteten ofres for fellesskapet. Ved å bruke det offent-

Cheerleading og cheers, som er temaet i Kristin Ryg Helge-

lige rom bestemmer skaperne hva tilskuerne blir eksponert for

bostads forestilling, representerer en annen ideologisk mot-

og hvordan. Ikke minst styrer det hva tilskuerne ikke lenger

setning. Det som startet som en aktivitet for menn på slutten

får se, ikke ulikt fortellergrep i scenisk koreografi.

av 1800-tallet har utviklet seg til en svært spektakulær lagidrett, som i dag gjerne forbindes med lettkledde, kvinnelige

Reflekterer motsetninger

deltakere.

Et viktig moment ved sosial koreografi er at det også tar innover seg dualiteten og spenningsforholdet som preger den

Verdier som lagånd, vilje og prestasjoner preger den interne

dialogen i cheerleading. Fellesskapet dyrkes og belønnes. Det forventes også at cheerleadere utfører et emosjonelt arbeid ved å heie og oppmuntre. Samtidig blir de tilsynelatende spontane handlingene underveis - hopp, turning og kontakt

Å PROSESSERE PROSESSEN

med publikum - til innøvde sett med bevegelser. Selv ansiktsmimikken er regulert. «Gameface on», alltid smilende uansett

Hvordan lages egentlig danse-

hvordan laget ditt gjør det eller hvor vanskelig et stunt er.

kunsten? Årets Praxisfestival

festivaler har hatt tema som Into

tar for seg ulike skapende

the body into the wild hvor fokus

prosesser.

var rettet mot kroppen, og The

Cheerleading kan både ses på som en ren oppvisning, men også som et ritualisert uttrykk for ekte følelser. Som en sosial

workshops de tilbyr. Tidligere

past and the curious hvor det

koreografi reflekterer og repeterer cheerleading et hvitt, hete-

Praxisfestivalen er en scenekunst-

ble tematisert hvordan historien

ronormativt middelklasseideal med tradisjonelle kjønnsroller.

festival og møteplass rettet spe-

påvirker nåtidige praksiser og

Mens de kvinnelige utøverne blir pålagt en omsorgsrolle, kan

sielt mot profesjonelle danse- og

kunstnerskap.

de mannlige deltakerne ta i bruk flere kroppslige uttrykk.

scenekunstnere, der man samles

Denne mangefasetterte oppfatningen av cheerleading er nettopp det som fascinerer Ryg Helgebostad: – Å heie er eksistensielt fordi det handler om å støtte og

for å praktisere og videreutvikle

I løpet av perioden 19.-26. august

seg kunstnerisk. Gjennom works-

foregår det tre parallelle works-

hops, samtaler, diskusjoner og

hops ledet av årets festivalkunst-

møter mellom utøver og publikum,

nere: Kate Pendry (NO), Alice

oppdages nye spørsmål og nye

Chauchat (FR/DE) og Ivo Dimchev

motivere noe annet. Det er politisk fordi det er en aktivitet

svar. Festivalen gir profesjonelle

(BG). Helgeprogrammet består av

som kan gi definisjonsmakt og potensielt misbrukes på det

scenekunstnere tid, rom og inspi-

seminar, fest og de to forestillin-

groveste. Og det er gøy fordi heiing produserer positivt ladede

rasjon til å praktisere dansekunst.

gene Avoiding deLIFEaeth av Ivo

følelser. Heiing er kjærlighet og manipulasjon, enten hver for

Det å tenke, gjøre og utøve gjen-

Dimchev og Johnny Johnson in

seg eller sammen.

nom kroppen står sentralt.

#MyTool av Kate Pendry. Festivalen åpner med en presentasjon av

Kilder: Andrew Hewitt «Social Choreography: Ideology as

Praxisfestivalen har hvert år et

festivalkunstnerne og en samtale

Performance in Dance and Everyday Movement», Bojana Cvejić

overordnet tema. I år er temaet

mellom dem, Hild Borchgrevink

og Ana Vujanović «Public Sphere by Performance» og «Wal-

Piecemaking, der det ses nær-

og publikum i foajeen på Dansens

king Theory vol. 21: Social Choreography», Christopher Hilton

mere på ulike skapende prosesser

Hus lørdag 25. august kl. 19.00.

«Hitler's Olympics: The 1936 Berlin Olympic Games» og Laura

og hvordan de påvirker det

Grindstaff og Emily West «Hands on Hips, Smiles on Lips»

sceniske verket. Temaet er med

Praxisfestivalen arrangeres i år av

på å gi retning til hvilke kunstnere

Hanne Frostad Håkonsen, Kristine

som blir invitert og hva slags

Karåla Øren og Ida Gudbrandsen.

KRISTIN RYG HELGEBOSTAD Cheers!, 23. – 26. november

PRAXISFESTIVALEN

Helgebostad var cheerleader for Frisk Asker Hockey. Cheers! er en nådeløs forvrengning av et cheerleadershow, helt på grensen til det ugjenkjennelige, men alltid heiende! Go go go!

Piecemaking, 19. – 26. august Gjennom workshops, samtaler, seminarer og forestillinger settes fokus på det skapende arbeidet. Tema for årets festival er piecemaking.

Tekst Ingun Bjørnsgaard Foto Erik Berg

Den feministiske filosofen Simone de Beauvoir har inspirert og frustrert Ingun Bjørnsgaard.

KVINNEN: ET IRRITERENDE EMNE Mitt første møte med forfatterskapet til den franske feministen og eksistensialisten Simone de Beauvoir fant sted tidlig på 90-tallet gjennom Beauvoirs kanskje mest berømte verk, Det annet kjønn, utgitt i 1949. Her tar hun opp kvinnens posisjon i samfunnet. Boken regnes som et grunnleggende verk for 1900-tallets feminisme med stor innflytelse på europeisk og amerikansk kvinnebevegelse. På 90-tallet koreograferte jeg tre forestillinger med bare kvinnelige dansere - Jomfruer i norsk landskap (1992), Alminnelig Olympia (1993) og Sleeping Beauty (1994). Disse verkene var for meg kanskje styrt av en undring over mytiske skikkelser og kvinnelige arketyper. For min del har jeg en evig interesse for å utforske det kvinnelige og det mannlige, det menneskelige, femininitet, det androgyne, myter, mytologi og arketyper knyttet til kjønn. Da jeg i 2016 bestemte meg for igjen å skape et verk kun for kvinnelige dansere, Notes on Frailty, hadde jeg selv mye motstand mot denne avgjørelsen. Jeg følte det bakstreversk å terpe på og synliggjøre noe spesifikt «kvinnelig.» Jeg har etter hvert utviklet temaene i min kunstneriske virksomhet til å handle om mellommenneskelige forhold som gjerne utfolder JANNE CAMILLA LYSTER Skjønnhet I – X, 12. – 15. april INGUN BJØRNSGAARD PROSJEKT Ti koreografiske dikt, tid og lys, bevegelse og lyd veves Notes on Frailty/En liste over ting han sa, 19.- 21. oktober sammen i en syklus hvor enkelhet, fortrolighet og forgjengeTo forestillinger en kveld: Notesog on teksturer Frailty for –fire kvinnelige lighetpådanner mønstre med en presisjon som dansere, ogåpner En liste sa for fire mannlige dansere. forover det ting ikkehan forestilte. For første gang koreograferer Ingun Bjørnsgaard bare menn.

seg på en problematisk måte. Forventningene mellom kvinner og menn blir ikke gjengjeldt og de på scenen finner ikke roen, kjemien eller noe de kan forholde seg til sammen. Som Beauvoir skriver i innledning til Det annet kjønn: «Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Emnet er

irriterende, særlig for kvinnene, og det er ikke noe nytt. Striden om kvinnesaken har fått nok blekk til å renne, nå er den nesten avsluttet; ikke la oss snakke mer om den. Men likevel gjør vi det. Og det virker ikke som om alle dumhetene som har vært bragt til torgs i løpet av det siste århundret har bidratt noe særlig til å belyse problemet. Og er det forresten noe problem? Hva består det i så fall i? Finnes det i hele tatt kvinner?» Jeg holdt likevel fast ved ideen, og da vi startet utforskningen av prosjektet, var det en befrielse å få lov til å arbeide med dette temaet. Etter hvert var det tydelig at det var Beauvoir som skulle være i sentrum for vår utforskning av «kvinnelighet.» Det er et paradoks at hennes negativitet og kritikk av det enestående kvinnelige er så interessant og fascinerende lesning. Beauvoir belyser tabuemner som man ellers bare kan fornemme i det skjulte. Beauvoir ble blant annet også kritisert for å opphøye det mannlige. Beauvoir beskriver hvordan samfunnet har gjort at kvinner blir værende i sin immanens. Immanens er en situasjon som er stagnert mens transcendens, det grenseoverskridende, strekker seg mot framtiden, gjennom et prosjekt som åpner for frihet. Det er tradisjonelt typisk for kvinnen å bli i immanens og typisk for mannen å være transcendent, mener Beauvoir. Det er et mål for kvinner å gjøre valg som fører til deres egen transcendens, bare slik kan de oppnå frihet. Beauvoir skriver ikke

kunne virke som passivitet, men som likevel var med i en vik-

særlig positivt om immanens. Det beskrives på ulike måter

tig utviklingsprosess.

som en situasjon som kvinnene blir hengende fast i, blir lett opptatt av og gjentar, som et objekt der det transcendente er subjektet.

Det annet kjønn går tidvis voldsomt løs på det «kvinnelige», noe som paradoksalt nok var igangsettende for Notes on Frailty og ga oss nye kunstneriske muligheter. Det skapte en fin og

Det er ingen likeverdige motpoler; immanens er på en måte

sint stemning. Erfaringer fra våre egne liv fikk nye perspekti-

svakhetene som «det annet kjønn» sitter fast i mens transcen-

ver, og vi ble i større grad bevisstgjort hvilke mekanismer som

dens er den egenskapen som kan oppnå frihet, og derfor tilleg-

er med og styrer oss.

ges en helt annen verdi. Det kan leses som ambisiøse egenskaper som dyrker egoet og beveger seg i en retning. Det å godta å

Beauvoir bygger ikke opp under noen opphøyde «kvinne-

bli betatt av en annens eller flere andres transcendens, å finne

lige» egenskaper. Hun beskriver kvinners væren samtidig som

sin ro gjennom dette, beskrives i ufordelaktige termer. De bio-

hun kritiserer det kraftig. Hun beskriver forventningene til den

logiske forskjellene er der, uten at det er grunnen til at kvinnen

samfunnsskapte «kvinnelige» væremåten og hvorfor kvinnen

er blitt det annet kjønn. Hun mener at samfunnet lærer jentene

så lett opprettholder dette mønsteret og svarer til det samfun-

å være passive og objekt-aktige.

net forventer av henne som kvinne. På en måte latterliggjør hun kvinnen og ironiserer over hennes lettvinte løsninger for å

I 1993 gjorde jeg forestillingen Sleeping Beauty, og fant

oppnå tilfredsstillelse hos menn, slik jeg leser Beauvoir.

materiale til Artemis-arketypen som forklarer Tornerose. Jeg

Samtidig ligger det et håp hos Beauvoir om at kvinnen skal

leste om en innadvendt tilstand, en egen introvert verden hos

finne sin riktige plass og reelle frihet i samfunnet. I Det annet

unge kvinner, der hun eller jomfru-arketypen ble dratt inn i

kjønn viser hun til hvorfor historien gjør at kvinnene ender

en tilstand som skulle utvikle kvinnelig modning. Noe som

opp som «det annet kjønn.» Hun beskriver kvinners tvungne

«Det annet kjønn går tidvis voldsomt løs på «det kvinnelige», noe som paradoksalt nok ga oss nye kunstneriske muligheter. Det skapte en fin og sint stemning»

søken om transcendens gjennom sine menn og kritiserer deres ønske om å være et objekt som de passer inn sammen med, underlagt et mannlig subjekt. Det dreier seg om en søken mot frihet, der begge parter i et forhold skal tilnærme seg sin egen transcendens. Transcendens og immanens kan selvsagt

som hovedsakelig mangler hos kvinnen i dag for at hun skal

fungere uavhengig og motsatt av mann og kvinne. Det er to

gjøre store ting, er å glemme seg selv, men for å glemme seg

tilstander, hvorav den ene har retning mens den andre blir væ-

selv, må man først være helt sikker på at man har funnet seg

rende i det som allerede er.

selv. Kvinnen er en nykommer i mennenes verden, og hun får ikke særlig mye støtte av dem, så hun er fremdeles altfor opp-

Beauvoir-biograf Toril Moi skriver i forordet til den siste

tatt med å lete etter seg selv. Det finnes en kategori kvinner

norske oversettelsen: «Kvinners oppdragelse påtvinger dem

som disse bemerkningene ikke passer på, fordi deres karriere

kvinnelighet, det vil si at den får dem til å oppfatte seg selv

styrker deres kvinnelighet, og slett ikke ødelegger den; det er

som Den andre i forhold til menn. Det annet kjønn definerer

de som gjennom et kunstnerisk uttrykk prøver å overskride

altså kvinnelighet negativt, som en måte å være på som forut-

seg selv som gitte; skuespillerinner, danserinner og sangerin-

setter at menn er absolutte og vesentlige, kvinner relative og

ner. I tre århundrer har de vært nesten de eneste kvinnene som

uvesentlige.»

har hatt en konkret uavhengighet i samfunnet.»

I Norge i dag er vi vant til at det i stor grad settes pris på

Kunstfeltet er et område som er preget av ulikheter mellom

«kvinnelige» egenskaper og det føles ikke bra å kritisere disse.

mann og kvinne. Innenfor billedkunsten er det tydelig at en-

Det er kanskje i dag mer akseptert å kritisere typisk «mann-

kelte mannlige kunstnere blir satset på eller kanonisert på en

lige» egenskaper. Beauvoir refererer tidvis til kvinnen som

måte som ikke finner sitt sidestykke blant deres like begavede

narsissisten: «Det som er klart, er at omstendighetene opp-

kvinnelige kollegaer. Innen dansen er det et stort flertall kvin-

fordrer kvinnen, i større grad enn mannen, til å vende seg mot

nelige aktører, men det er påfallende hvor store forventninger

seg selv og vie sin kjærlighet til seg selv…fordi kvinnen ikke

som stilles til enkelte mannlige aktører som ofte blir de mest

kan fullbyrde seg selv gjennom prosjekter og mål, prøver hun

synlige. Kvinnelige koreografer kan nå meget høyt, men det

å gripe seg selv i sin egen persons immanens»

er i hovedsak menn som er aktuelle når det kalles «Mesteraften» i Operaen. De koreografene som skaper repertoar-verk

Kvinnelige kunstnere omtales i Det annet kjønn på en nesten håpløs måte: «Kvinnen leker gjerne at hun arbeider, men hun arbeider

som blir satt opp ved ulike balletkompanier i operaer rundt i verden, er nesten utelukkende mannlige. Det er viktig å se sammenhengen man befinner seg i.

ikke; hun tror på passivitetens magiske egenskaper, og blander sammen besvergelser og handlinger, symbolske bevegelser og virksom adferd; hun kler seg ut som elev ved Be-

Jeg vil avslutte med to sitater fra boka Filosofiens annet kjønn, av Tove Pettersen:

aux-Arts, hun bevæpner seg med sitt arsenal av pensler, og der hun står foran staffeliet, flakker blikket hennes fra det hvite lerretet til speilet…»

«Beauvoir har blitt beskyldt for å bruke en maskulin verdimålestokk og et maskulint utgangspunkt for sin filosofi. Hun synes å ville gjøre kvinnen lik mannen, eller gjøre mannen til

Hun skriver også: «de største […] er ekte kunstnere som

kvinnens ideal. (…) Beauvoir har svart på denne kritikken ved

transcenderer seg selv i den rollen de skaper; den tredjerangs

å si at de som tar utgangspunkt i at kvinner er essensielt for-

skuespillerinnen, derimot, bryr seg ikke om det hun gjør, men

skjellige fra menn, og vil noe grunnleggende annet enn menn,

om den æren som faller på henne; hun prøver fremfor alt å

spiller menns spill. Både menn og kvinner har i seg trangen

fremheve seg selv. En hardnakket narsissist vil være begrenset

til å transcendere, til å overskride det gitte og delta i en felles-

i kunsten som i kjærligheten fordi hun ikke kan gi seg hen.

menneskelig verden. (…)»

Denne mangelen vil føles sterkt i alle hennes aktiviteter.» Kilder: 1Beauvoir Det annet kjønn, overs. Bente Christensen Enkelte scenekunstnere, derimot, som Isadora Duncan, har ifølge Beauvoir vist evne til å overskride immanensen: «Det

(Oslo: Pax, 2000) 33, 2Ibid. 14, 3Ibid. 729, 4 Ibid. 808, 5 Ibid. 739, 6 Pettersen Filosofiens annet kjønn (Oslo: Pax, 2011).

→ Simone de Beauvoir i sitt hjem i Paris, 1948. Foto: Gisèle Freund/ IMEC/Fond MCC

INGUN BJØRNSGAARD (1962) Norsk koreograf med eget kompani, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt (IBP). Hun arbeider også for andre kompanier, som Den Norske Opera & Ballett, CCN-Ballet de Lorraine og Tanztheater Bremen. Hun har skapt 17 forestillinger for IBP, og har mottatt en rekke priser for sitt arbeid bl.a. kritikerprisen to ganger. Den feministiske filosofen og forfatteren Simone de Beauvoir har lenge vært en sentral inspirasjonskilde for koreografen Ingun Bjørnsgaard. I Notes on Frailty utforsker hun det «feminine» med Beauvoirs Det annet kjønn som litterært forelegg. Teksten er utdrag fra et foredrag Ingun Bjørnsgaard holdt ved Dramatikkens Hus i februar 2018. Foto: Knut Bry

Tekst Lars Hamli Foto Simen Dieserud Thornquist

Hvordan ville det være å ha fire dansere i stua si?

DANS, DANS, DANS OPPÅ KJØKKEN BORDET I sofaen, oppå kjøleskapet, under kjøkkenbordet? Panta Rei

DNB og Talent Norge. Til dette prosjektet har de fått i oppgave

Danseteater er i gang med prosjektet der helt vanlige folk får

å utvikle en solokoreografi hver som skal danne utgangspunk-

dansere hjem til seg. Pia Holden og Anne Holck Ekenes er dri-

tet for forestillingen, og vi skal først prøve oss frem i folks

verne bak kompaniet som har spesialisert seg på å jobbe utad-

hjem i Trondheim.

rettet og prøve å gjøre dans tilgjengelig for flest mulig. Har noe liknende vært gjort før? Dere er på jakt etter leiligheter for å spille forestilling i private hjem. Hva er tanken bak?

Ja, det har vært gjort forestillinger hjemme hos folk tidligere. Vi vil se mer på mulighetene for danseteater i stuene til

Vi har i flere av våre forestillinger jobbet med mer intime

folk med Panta Rei Danseteaters signatur og kunstneriske inn-

rom enn det klassiske utøver–publikumperspektivet. Tidligere

gang. I tillegg skal vi samarbeide med den amerikansk-neder-

har vi jobbet med forestillinger der publikum sitter på alle fire

landske koreografen Erik Kaiel som har bred erfaring med å

kanter av utøverne og på den måten utfordrer hvordan man ser

jobbe stedsspesifikt. Han har sin bakgrunn fra New York og

en forestilling uten at vi har den tydelige scenekanten med det

opplevde at det å jobbe som kunstner der og komme inn på de

vanlige tilskuerperspektivet. Vi ønsker til dette prosjektet å se

etablerte kunstscenene var vanskelig. Han ville utfordre seg

hvor langt vi kan dra det- og det er jo ikke noe mer privat enn

selv på hva han kunne gjøre for å formidle kunsten sin. Der-

å spille i folks hjem.

for begynte han å jobbe stedsspesifikt og lagde utendørsprosjekter og forestillinger på t-banen og i andre uventede rom.

Hvem er det som skal hjem til folk og danse? Det er fire dansere som har gått talentutviklingsprogrammet TILT Grow som vi samarbeider om med Sparebankstiftelsen

Vi syns det er spennende med den relasjonelle kunsten, altså hvilke relasjoner vi kan knytte med folk og hvordan vi kan skape tettere bånd mellom publikum og kunsten.

Hva håper dere å oppnå? Vi håper jo at folk skal få noen aha-opplevelser og få et større eierskap til både dans generelt og kanskje endre deres forestillinger og holdninger om hva dans kan være. Selvfølgelig ønsker vi at publikum skal få gode kunstopplevelser utenom scenerommet. Samtidig for vår egen del har vi jo kjent på det kunstneriske behovet for å gjøre noe nytt og spennende vi aldri har gjort før. Hvor mye er koreografert og hvor mye er improvisert? Prøveperioden starter i august, så da må vi se hvordan prosjektet utvikler seg. Utgangspunktet er en konkret oppgave danserne har fått, og en kort solo. Så må vi se hva som oppstår i de ulike rommene vi skal være i, og det må jo antakelig improviseres litt ut fra omstendighetene i de ulike leilighetene, siden ingen leiligheter er like. Vi syns vi får en større påvirkning på mennesker når vi er nær dem, og har begynt å nærme

VIL DU HA EN FORESTILLING I HJEMMET DITT?

oss tematikken i det også. Kanskje kunne eierne av leiligheter

bare en tanke. Koreografen Erik Kaiel har heller ikke vært

Dansens Hus har behov for private hjem til forestillingen Det vi ikke ser. Har du lyst til å huse forestillingen, ta kontakt med karianne@dansenshus.com eller via dansenshus.com. Vi er interessert i leiligheter av en viss størrelse slik at det plass til både dansere og publikum.

med å skape dans i folks hjem, så dette blir ekstra spennende.

Forestillingen spilles 17. – 20. november

vi låner gi oss noen private bilder som danserne kan danse etter, eller andre objekter som betyr noe spesielt? Men det er

PANTA REI DANSETEATER Det vi ikke ser, 17. – 20. november En hjemme hos-forestilling. Med utgangspunkt i behovet for å finne roen hjemme, har Panta Rei Danseteater skapt en forestilling som spilles i folks private hjem – i de rommene vi lever hverdagene våre i.

Kaboom er spilt land og strand rundt for tusenvis av mennesker.

Tekst Lars Hamli Foto Jan Erik Fillan

DANS MED ET SMELL Knut Arild Flatner og Karl-Erik Nedregaard har vært aktive

og rundt kroppen, og strekker seg ut i rommet. Det er magisk.

som koreografer i over femten år, og står bak kompaniet Sub-

Jeg føler også de andre danserne og samspillet mellom oss.

jazz. Nedregaard og Flatner har sagt i et intervju at tematikken

Det er deilig når jeg slipper helt tanken om hva som skal skje,

i forestillingen som hadde premiere på Dansens Hus i 2015 er

og i stedet bare lar det skje. Hver forestilling er unik, og det er

brudd og løsrivelser. - Kaboom utforsker hva som skjer i et brudd og hva slags energi det er som utløses, forklarer Nedregaard. Det handler

herlig å oppleve noe så sterkt og ekte sammen med de andre i gruppa. Jeg blir takknemlig og føler meg ofte lett i kropp og sinn etter forestillingene.

om energi, og det er kraft, tempo og heftig musikk. Det er en forestilling som får publikum til å skvette litt i stolsetene. Men

Hva er det beste med å være på turné?

det er også en slags berg- og dalbane. For selv om det er en

Det beste med å være på turne er at vi kommer til nye steder

forestilling det smeller av, er det også tid til å la inntrykkene

nesten hver dag. Det er som en slags feriereise selv om det er

synke inn og få en emosjonell opplevelse, sier Flatner.

jobb. Noe nytt å oppleve, nye mennesker, nye steder og scener. Med tanke på de ulike scenerommene så kreves det en våken-

En av de seks danserne i forestillingen, Thomas Johansen

het å tilpasse seg ulike størrelse på scenen og rundt scenen.

(39),har vært med på hele turneen og forteller her litt om hvor-

Forestillingen skal jo egentlig være lik hver gang, men scene-

dan det er å reise land og strand rundt med SUBJAZZ.

forholdene er ofte ulike og påvirker dette.

Hvordan har det vært å være med på en så lang turné?

Hvordan er det å jobbe med Knut Arild og Karl-Erik?

Det har vært en fin periode sammen med kompaniet. I 2017

Jeg har kjent dem begge siden 2002, og det er interessant

var vi på turne i Sverige og i 2018 var vi på turne med Teater

å se samspillet mellom dem i ulikhetene de har og hvordan

Innlandet i Norge. Personlig og som gruppe ser jeg hvordan

de enes i kunstneriske valg. I prosessen med Kaboom har vi

vi har utviklet oss og kommer nærmere hverandre. Vi har et

hatt stor frihet til å improvisere, undersøke og leke oss frem

sterkere, avslappet felleskap på scenen og utenfor scenen.

til materialet. Jeg liker hvordan de setter det sammen som

Forstillingen er fremdeles levende selv om vi har spilt mange

helhet i ulike bilder og sekvenser. Knut Arild og Karl-Erik er

forestillinger etter hverandre.

også lyttende til hva vi dansere tenker og føler i den skapende

Hva føler du når du står på scenen?

vi som dansere stor frihet til å dykke inn i materialet igjen på

prosessen, og da vi satte opp Kaboom igjen for turné hadde Da føler jeg på en storhet i meg selv. Jeg gleder meg alltid og føler på spenning og masse energi. Energi som flyter gjennom

egenhånd. Det vokste vi på som gruppe, og det var fint å få den tilliten av koreografene.

SUBJAZZ Kaboom, 6. â&#x20AC;&#x201C; 9. desember Fabelaktige dansere, fart og intensitet â&#x20AC;&#x201C; Kaboom er en forrykende energibombe av en forestilling.

Tekst Lars Hamli Foto Bruno Beltrão

VI TRENGER Å VÆRE NAKNE

PIETRO MARULLO/INSIEMI IRREALI WRECK – List of extinct species, 13. – 15. september En svart plastskulptur sluker og spytter ut mennesker. Er det et undersjøisk monster, en kjempe – eller en metafor for kapitalisme? Mulighetene er mange. WRECK – List of extinct species er en gigantisk installasjon som spilles i Oslo Rådhus.

Pietro Marullo har laget forestillingen WRECK – List of extinct species, og tror trær er passord for meningen bak menneskenes spørsmål. Her er hans egne notater, et slags mykt manifest over stykket som skal spilles inne i Oslo Rådhus.

1. Spørsmålet jeg stiller er hvordan vi kan danse med materialer, og hvordan materialer danse. 2. I det øyeblikket jeg så kunstverket Spazi di Luce av skulptøren Giuseppe Penone, hadde jeg en tanke om å lage et stort oppblåstbart tre av plast. Det skulle invadere hele rommet og treet skulle utvide sine grener og røtter for å strekke seg mot publikum, og gradvis korrodere rommet. 3. WRECK er også et stykke om fargen svart. 4. Hva er svart? Papegøyer, prester, ekstreme-venstre, ekstreme-høyre. Jeg har inntrykk av at svart er alt vi ønsker ut av sentrumsområder, «ekstrem», ulovlig, ut av samfunnet. Alt som man trenger å beskytte seg mot når man står i midten. 5. WRECK er også et lydstykke. Det virkelige dramaet. Alt er i lyd, i vibrasjonen: energien og betydningen. Vi ser hva vi ser fordi vi hører det. På en måte. 6. WRECK handler også om ideen om å konfrontere det tragiske. Ikke den ene eller den andre spesifikke tragedien. Men ideen om tragisk. Noe større enn deg selv, som forandrer kroppen din og ansiktet ditt, som lar deg skrike. Noe som er ikke-forståelig for hjernen vår. 7. Jeg liker det øyeblikket WRECK visker ut alt som er i rommet, som på tavle. Som et barnlig øyeblikk av å kunne ødelegge noe. 8. Kanskje vi kan si at arten vår i dag er i ferd med å ødelegge andre arter, i den lange listen av milliarder av ulike arter. 9. Ja, WRECK er som en svart kraft. Det er en sterk tiltrekning mellom den og oss. Og vi vet egentlig ikke hvorfor vi er tiltrukket. Noen ganger følger vi det bare. 10. (Jeg håper) WRECK som mange betydninger. (Jeg håper) det er mye plass for de offentlige fantasiene. 11. Utøvere bør være nakne. Jeg vil se svart plast og lys/farget hud. Vi trenger å være nakne fremfor de essensielle spørsmålene. Hvorfor er vi her? Hvordan er vi her? Skal vi være sammen? 12. Jeg tror trær er viktige for vår fantasi. De er som passord for meningen med våre spørsmål. Vi pleide å bo på trær. Så falt vi ned. 13. Jeg liker plastikk fordi det er syntetisk: du kan si mange ting med få ord eller ting. Som i et nett kan du flytte deg fra ett punkt til en annet og skape andre betydninger, andre blomster og frukter. 14. Jeg er ikke mystisk. Ikke religiøs. Jeg tror ikke på spøkelser. Jeg stoler på materialer. De er det virkelige mysteriet. 15. Når vi danser eller løper, hvor er vi? Bevegelsen er en ulåst dør. 16. Følelser er viktige. Men hva er de? 17. WRECK er full av følelser, men de er ikke bare gruver.

P R O G R A M PRAXISFESTIVALEN (NO) Tema: Piecemaking 19. – 26. august

SIMONE GRØTTE (NO) GLEMT 17. – 18. november

TAO DANCE THEATER (CH) 6&7 31. aug. – 2. sept

PANTA REI DANSETEATER (NO) Det vi ikke ser 17. – 20. november (Familieforestilling)

PIETRO MARULLO/INSIEMI IRREALI COMPANY Wreck 13. – 15. september

KRISTIN RYG HELGEBOSTAD (NO) Cheers! 23. – 26. november

LISE NORDAL (NO) V 14. – 16. september

SUBJAZZ (NO) Kaboom 6. – 9. desember

NÚRIA GUIU SAGARRA (ES) Likes 15. – 16. september

BABYFESTIVAL Dansefestival for de aller minste 1. – 9. desember

MARLENE MONTEIRO FREITAS (PT) Bacchae – Prelude to a Purge 22. – 23. september

BECKER/FIKSDAL/LANGGÅRD Sans og Samling 1.– 2. desember

AKRAM KHAN COMPANY (UK) Chotto Desh 29. – 30. september (Familieforestilling, 8 – 16 år)

DYBWIKDANS Lulla 1.– 2. desember (For barn fra 0 – 18 mnd)

INGER CECILIE BETRÁN DE LIS (NO) Tumble in the Jungle 3. – 7. oktober (For barn fra 2 – 5 år)

OSLO KOREOGRAFISKE We are Symphony 1.– 9. desember (For barn fra 0 – 3 år)

CARTE BLANCHE (NO) Soufflette 11. – 14. oktober INGUN BJØRNSGAARD PROSJEKT (NO) Notes on Frailty/En liste over ting han sa 19. – 21. oktober PANTA REI DANSETEATER (NO) Make Me Dance 20. – 21. oktober (Familieforestilling) TABANKA (NO) I:OBJECT 1. – 4. november ZERO VISIBILITY CORP. Who Told You This Room Exists? 8. – 13. november

Aldri vært på Dansens Hus? Send HØST til 2070 og få halv pris på ordinær pris til valgfri forestilling.