Kunst magazine - Stockholm

Page 1

;3AB3@;›B3 – Rembrandt er som gutten med gullbuksene. Alt han tar i, blir magi, sier maleren Odd Nerdrum.

BSYab 0X¤`\ :W 4]b] /\\S DSaOOa

Frihet er ĂĽ beherske. Det finnes bare øvelse. Hver dag. Ikke alle forstĂĽr dette: Jeg møtte en gang en kunststudent som ville bli billedhugger. Hun sa hun ville bli like god som Michelangelo. Hvor lang tid vil du behøve? spurte jeg. Ikke mer enn et semester, svarte hun. Har dere hørt? En karikatur av empiri. Bare en amerikaner kan tenke slik! Nerdrum tar noen skritt tilbake. – Hvis man ser bildet i dagslys, sier han ivrig, – sĂĽ fĂĽr det en murstensrød farge. Det forandrer seg med lyset. Det er forresten interessant, legger han til, – at Rembrandt egentlig er ganske â€?styggâ€?, en slags antikolorist. Det er som om bildene hans bestĂĽr av leire, blod og skittent mørke. – Samtidig oppnĂĽr han en gyllen karakter, som om stoffene blir forvandlet til gull, sier jeg. – Ja, sier Nerdrum, – gullet er ikke som andre metaller. Sølv blir sort, jern ruster. Gull er uforgjengelig og uforanderlig. Evig som Gud. Derfor ble det i middelalderen og ungrenessansen brukt som bakgrunnsfarge i malerier for ĂĽ symbolisere evigheten og det guddommelige. Geniet ble oppfattet som en person som hadde strukket hĂĽnden inn i evigheten, som menneskets forlengelse mot evigheten. Rembrandt har dette i seg. NĂĽr jeg ser pĂĽ hans samtidiges bilder her i salen, sĂĽ ser jeg Amsterdam, Utrecht – og en nĂŚrsynt naturalisme. Hos Rembrandt ser man inn i noe helt annet. Selv er jeg jo ikke interessert i gamle bilder, men i malerier som liksom hopper inn i øyet pĂĽ meg. Se pĂĽ de sverdene, sier Nerdrum og peker. En museumsvakt følger oss med argusøyne. Best ĂĽ passe pĂĽ folk som viser en sĂĽ usunn interesse for malerier. – Hvis sverdene hadde vĂŚrt bedre, eller mer korrekt malt, ville det ikke gĂĽtt. Da ville han ha endt opp i den samme naturalismen som vi ser der borte. Nerdrum vifter i retning av et lerret pĂĽ salens kortvegg. Det er et gruppebilde malt av Ferdinand Bol, Rembrandts elev, og viser noen strenge herrer man ikke fĂĽr lyst til ĂĽ stifte nĂŚrmere bekjentskap med. – Rembrandt er spiritualist, sier Nerdrum. – Som Tizian og El Greco. Og med sin empati kunne han ikke la vĂŚre ĂĽ gjøre menneskene bedre enn de var. Mange av Rembrandts elever fikk i oppdrag ĂĽ male mektige samfunnsborgere. Flere av elevene malte den danske kong Christian IV. Rembrandt gjorde det aldri. Han ville ha gjort kongen til en snill mann, og dermed ville bildet vĂŚrt ubrukelig som strengt representasjonsportrett. NĂĽr man ser et menneske malt av et menneske, ser man mer av den som malte bildet, enn av den som ble malt. Maleren forteller om seg selv.

Vi møter ham i Stockholm Nationalmuseum. Det gløder fra et bilde i halvmørket: Maleriet viser en gruppe mennesker samlet rundt et bord. De løfter sverdene og sverger troskap til den mann som mĂĽ vĂŚre høvdingen blant dem. Det er Batavernes ed til Claudius Civilis, Rembrandts mesterverk fra 1662. Den gang sĂĽ man forresten annerledes pĂĽ saken: Bildet var et bestillingsverk fra rĂĽdhuset i Amsterdam. Med utgangspunkt i en beretning av den romerske historiker Tacitus skulle maleriet symbolisere Nederlandenes frigjøring fra Spania. Det ble beordret fjernet like etter at det ble montert. Rembrandt skal selv ha forestĂĽtt demonteringen. Samtidig reduserte han lerretets størrelse. – Figuren ytterst til venstre la han deretter til for ĂĽ berge helheten i komposisjonen, forteller Nerdrum.

Sagt om kitsch: MĂĽlet er ĂĽ bli lik de beste av de gamle mestere, den greske hellenismen og barokkrenessansen. En kitsch-skaper søker ĂĽ utvikle sin dyktighet, heller enn ĂĽ prioritere â€?det nyeâ€?.

BWZPOYS bWZ RS` RSb abO`bSb Det var her det startet for mange ĂĽr siden. Maleren Odd Nerdrums første virkelige mestermøte. NĂĽ har han kommet fra Paris for ĂĽ fortelle KUNSTs lesere om møtet som skulle bli sĂĽ avgjørende for hans liv. Med seg har han sin tidligere elev, Helene Knoop, en av prosjektlederne til den kommende Kitsch Biennalen 2010 i Venezia. – Jeg var den gang elev pĂĽ Kunstakademiet i Oslo. Jeg var 18. Sammen med en gruppe studenter og professorer var jeg pĂĽ studietur til Stockholm. De andre tilbrakte tiden i Moderna Museet, forteller Nerdrum. – Modernismen hadde kommet til Norge, og alle var opptatt av det nye. Men Warhol og Lichtenstein gjorde ikke inntrykk pĂĽ meg, sĂĽ jeg ruslet hit bort til Nationalmuseet. Og i denne salen fant jeg disse to bildene av Rembrandt: Batavernes ed til Claudius Civilis og Simon velsigner Jesusbarnet. Det var et sjokk! – Ja, hvordan virket det pĂĽ deg? Helene vil vite mer. – Gjennomgripende. Som ĂĽ finne hjem. Jeg kan si at jeg fant et hjem i dette bildet. Det rare med Rembrandt er ‌ tryggheten han inngir, sier Nerdrum, – som nĂĽr man varmer hendene ved en kakkelovn. Uten Rembrandt ville jeg vĂŚrt sĂĽ fattig, sier han bestemt. – PĂĽvirket det deg fra første stund? – Ja, pĂĽ akademiet holdt jeg den gang pĂĽ med et selvportrett litt sĂĽnn i Soutines stil. Jeg fikk mye ros av professorene. Men etter ĂĽ ha oppdaget Rembrandt gjorde jeg bildet om i mer barokk retning, og professorene ble misfornøyd. Men da hadde jeg allerede gjort et valg: Jeg ville male som Rembrandt! Samtidig forsto jeg at jeg ville male meg inn i et stort nederlag. – Hva slags nederlag? spør Helene. – Ja, jeg var som sagt 18 ĂĽr og sto konfrontert med Rembrandts svimlende nivĂĽ. Det virket uoppnĂĽelig. Og skremmende. Som ĂĽ sette utfor en hoppbakke. – Har det vĂŚrt uoppnĂĽelig? Nerdrum tenker seg om. – Det tekniske kan man etter hvert forstĂĽ. Men personligheten og Rembrandts maleriske tyngde er det ikke lett ĂĽ hanskes med. Jeg forsto tidlig at det dreier seg om frihet. Frihet er ikke ĂĽ rable som et barn!

6dWa WYYS PZWYYSb Ty` VdWZS PZW` RSb aZ¤dSb – Skal vi ikke gĂĽ ned og ta en kopp kaffe? sier Nerdrum da vi har tilbrakt en halv time foran Batavernes ed. – Hvis ikke blikket fĂĽr hvile, blir det sløvet. PĂĽ veien mot museumscafeen gĂĽr vi gjennom flere saler. Nerdrum kommenterer fortløpende bilder vi passerer. De fleste gĂĽr han forbi. De er avskrevet for mange ĂĽr siden. Men iblant stanser han. Se der! Han peker pĂĽ et bilde av den hollandske 1600-tallsmaleren Nicolas Beecham. !

;S abS ` [¤bS

DS\ab`S( =RR <S`R`c[ T]`O\ 5W]dO\\W 0SZZW\Wa 2S\ b]`\SY`]\SRS 9`Wabca 6¤g`S( =RR <S`R`c[ 6SZS\S 9\]]^ ]U 0X¤`\ :W W aO[bOZS T]`O\ @S[P`O\Rba AW[]\ ]U 8SacaPO`\Sb ]U 0ObOdS`\Sa SR

â€?en av ossâ€? fordi hun gjorde en betydelig innsats for kulturlivet. Det fortelles at hun og kongen en gang reiste ut til kysten. Der sĂĽ de havet for første gang. Er ikke det interessant ĂĽ forestille seg? To rokokkomennesker som ser havet for første gang! Nerdrum lukker øynene halvt igjen som om han maner frem det bildet han nettopp har antydet, og som Bouchers bilde har ansporet til. Vi blir servert kaffe i museets hyggelige cafĂŠ. Gjestene kikker nysgjerrig pĂĽ maleren. Odd Nerdrum er et kjent ansikt i Stockholm. – Jeg husker jeg var i et selskap hos billedhuggeren Per Ung, sier han plutselig. – Teater- og operaregissør Stein Winge ankom med en markør for St. Olav pĂĽ brystet ... Jeg husker jeg tenkte at det fĂĽr da vĂŚre grenser ‌ Men da vi kom hjem, sa min hustru at dette ikke dreide seg om forfengelighet, men at en orden gir mottageren beskyttelse og trygghet. Det synes jeg var klokt sagt. Hvordan kom Nerdrum pĂĽ denne tanke, nĂĽ – i museets spiseavdeling? – Jo, fortsetter han, – Rembrandt ønsket seg veldig et spesielt gullkjede – den høyeste orden en maler kunne motta den gang. Han malte seg selv med dette kjedet gjentatte ganger, enda han ikke hadde mottatt hedersbevisningen. Han ønsket seg vel ordenen sĂĽ sterkt fordi den ville gi ham beskyttelse i et samfunn han forsto kunne true hans eksistens. Og han fikk jo rett. – Det var vel først da han vĂĽget ĂĽ gi avkall pĂĽ behovet for denne sosiale beskyttelse, at han ble den Rembrandt vi stĂĽr her og beundrer, skyter jeg inn. – Ja, sier Nerdrum. – Det er da han fremstĂĽr naken – avkledd! La oss gĂĽ og se Simon velsigner Jesusbarnet. Det har alt det vi snakker om.

– Nydelig gjort, se pĂĽ den hesten! Betagende! I neste øyeblikk vender han seg mot et bilde av George la Tour. – Se lyset ... og den rammen ‌ marmoreringen ‌ elegant! Elegant, gjentar han, og ordet henger igjen etter ham idet han gĂĽr inn i salen som rommer vinterens sĂŚrutstilling – bilder av Van Dyck og Rubens. Nerdrum stanser foran Van Dycks berømte selvportrett, malt da han var 20 ĂĽr. – Se pĂĽ den hĂĽnden ‌ og armen ... rett og slett dĂĽrlig. Det holder ikke! Men her, fortsetter han og stiller seg foran det neste bildet som er Van Dycks dobbeltportrett av maleren Jan de Wael og hans hustru Gertrud de Jode, utført i 1629. – Her kan man se at Van Dyck har erfart noe som har gjort inntrykk pĂĽ ham. I det store og hele mĂĽ jeg si at Van Dyck etterlater inntrykk av ikke ĂĽ ha opplevd noe gjennomgripende – i motsetning til Rembrandt. Neimen, se der! Nerdrum stanser sĂĽ brĂĽtt at noen museumsgjester hopper i vĂŚret av ren forskrekkelse. Han blir stĂĽende foran et stort maleri som viser gudinnen Venus og den døde Adonis malt av Thomas Willboirts. – Se pĂĽ den figuren! Noe sĂĽ vakkert! Han er død. HĂĽnden ... mĂĽten ĂĽ ligge pĂĽ ... det er sjelden ĂĽ se noen fĂĽ det sĂĽ godt til ... ĂĽ male en død kropp. I neste sal stanser maleren foran et bilde av den franske rokokkomaler François Boucher. Det er Venus’ Triumf, og maleriet skiller seg pĂĽ alle vis fra Rembrandt. En gruppe mennesker halvt flyter, halvt svømmer frydefullt omkring, mer enn uanfektet av havets voldsomme brenninger. Ja, ser man etter, bedrives det regelrett elskov i det farefulle farvann. – Modellen for den kvinnen, sier Nerdrum og retter fingeren mot en frodig kvinneskikkelse i bølgehavet, – skal vĂŚre selveste madame Pompadour, kong Ludvig XVs offisielle elskerinne. Voltaire kalte henne

;S\a XSU [OZS` Sbb PWZRS [OZS` Rc bgdS ]^^y VdS`O\R`S Motivet Nerdrum sikter til, bygger pĂĽ en scene fra Lukas kap. 2, 22-39 i Det nye testamentet. Maria bringer Jesusbarnet inn i Jerusalems tempel hvor hun legger det i den gamle Simons armer. Simon er blitt lovet av Den Hellige Ă…nd at han skal fĂĽ leve til han har fĂĽtt møte Herrens Salvede. Rembrandt har valgt øyeblikket da barnet hviler i Simons

armer. Nerdrum stiller seg foran motivet. Ansiktet er fylt av ĂŚrbødighet. – Oldingens og spedbarnets ansikt ligner hverandre pĂĽ en underlig mĂĽte, sier jeg. – Det minner meg om en passasje i Thomasevangeliet hvor disiplene spør Jesus om hva som venter etter livet. Den som kjenner begynnelsen, svarer Jesus, kjenner ogsĂĽ enden, og den som kjenner enden, kjenner begynnelsen. – Ja, sier Nerdrum, – her er det evigheten som banker pĂĽ! Ikke naturalismens nĂŚrsynthet. Ser dere at Munchs Syk pike minner om dette bildet? Dette var Rembrandts siste verk. Det ble stĂĽende etter ham pĂĽ atelieret. Det sies at Maria-skikkelsen er blitt tilføyet av en annen hĂĽnd etter hans død. Men jeg er ikke sikker pĂĽ om jeg tror pĂĽ det. Nerdrum tar et skritt frem og bøyer seg mot bildet. Vidunderlig! Se der! Han peker mot noen grønnliggrĂĽ strøk. – Det er preperasjonstonen som gĂĽr igjen hele veien. Og se her, bildet har vĂŚrt restaurert flere ganger, likevel kjenner vi igjen Rembrandts penselføring. Se de strøkene! Han leker seg suverent med viftepenselen! Som en adelsmann som legger bena pĂĽ bordet! – Hvordan mener du bildet er bygget opp? Helene har stilt seg ved hans side og studerer lerretet. – Det blir bare gjetninger, Helene. Vi snakker om x-faktorer som gikk med ham i graven. Vi vet rett og slett ikke hva bildet inneholder rent teknisk. Vi kjenner ikke materialene fullt ut. En gang ble jeg stĂĽende ved siden av en fremmed mann og betrakte et eldre maleri i et museum: Tenk hva de fikk til med de elendige materialene de hadde til disposisjon! utbrøt han. Jeg ble sĂĽ irritert. Det er vi som mĂĽ slite med elendige materialer! – Tror du han alltid malte etter levende modell? – Ja, nesten alltid. Jeg pleier ĂĽ si at det gĂĽr bra ĂĽ male uten modell, men at det alltid blir bedre med. Nerdrum myser. – Det er som ĂĽ se en film som gĂĽr innover i stedet for langsmed, sier han. – Det minner meg om noe Frans Widerberg en gang sa til meg: â€?Mens jeg maler ett bilde, maler du tyve oppĂĽ hverandre!â€? Jeg har det fra Rembrandt. Uten Rembrandt ville jeg ikke eksistert, gjentar han. – Alt bygger jo pĂĽ noe annet: Picassos blĂĽ periode bygget pĂĽ Puvis de Chavannes som bygget pĂĽ Millet som bygget pĂĽ Rembrandt. – Hvordan minner Millet om Rembrandt? sier Helene. – Nei, hør nĂĽ her! I formen, koloritten, holdningen til mennesket. I alt! Rembrandt bygget jo ogsĂĽ selv pĂĽ noe, sĂŚrlig pĂĽ den sene Tizian som malte hundre ĂĽr tidligere. Rembrandt representerer i grunnen noe avfeldig. De som sier han foregrep det moderne, tar feil. Jeg pleier ĂĽ si at alt som ligner Rembrandt før og etter Rembrandt, er det beste som er skapt! – Det mĂĽ du jammen forklare nĂŚrmere, sier Helene. Nerdrum smiler. – Kom, sier han, – sĂĽ skal jeg vise dere. Han fører oss ut av salen og inn i et av de tilstøtende kabinetter. Der henger det tredje bildet som gjorde avgjørende inntrykk pĂĽ ham da han kom hit for første gang. – Se, sier han ivrig. – Giovanni Bellinis Den tornekronede Kristus. Se pĂĽ det ansiktet! Her ser vi dessuten hvor Lars Hertervig hadde det fra: Fra ungrenessansen. Vi ser det i formbehandlingen. Nerdrum vender seg mot et bilde pĂĽ den motstĂĽende side. – Legg merke til, sier han, – hvordan Pietro Perugino faller i forhold til Bellini. Man mĂĽ alltid sammenligne, sĂĽ ser man det! Dette mĂĽ vĂŚre det beste Bellini har malt! Og uttrykket! Det er Rembrandt to hundre ĂĽr før Rembrandt! ForstĂĽr dere? Rembrandt – han er selve møtestedet – bĂĽde før og etter!

67AB=@73< B7: 0/B/D3@<3A B@=A9/>A32 B7: 1:/C27CA 17D7:7A /D @3;0@/<2B PĂĽ slutten av 1500-tallet brøt syv nordlige provinser av de davĂŚrende spanske habsburgernes rike seg løs og dannet Europas eneste republikk: De syv forente provinser; i dag kjent som Nederlandene. Ledelsen av Amsterdam ønsket at byens rĂĽdhus skulle dekoreres med en motivkrets som rent symbolsk kunne knyttes til disse begivenheter. I trĂĽd med tidens praksis valgte man en historisk hendelse, nĂŚrmere bestemt en begivenhet beskrevet av den romerske historiker Tacitus, om en gruppe germanske stammer som slĂĽr seg sammen og kjemper mot de invaderende romere. Tacitus skriver: Civilis sammenkalte stammehøvdingene og frihetskjemperne blant folket til en hellig lund hvor de inntok et festmĂĽltid, og nĂĽr han sĂĽ hvordan den nattlige feststemning grep tak i deres sinn, begynte han ĂĽ tale om deres stammes heder og ĂŚre og fortsatte med ĂĽ regne opp all urett de hadde vĂŚrt utsatt for. Hans ord vakte stor begeistring, og han knyttet dem sammen i et forbund gjennom hjemstavnens eder og ritualer. Utsmykningsoppdraget ble gitt til Rembrandts elev, Govert Flinck, som imidlertid døde brĂĽtt og overraskende i 1660, uten ĂĽ ha pĂĽbegynt annet enn Batavernes troskapsed til Claudius Civilis. Rembrandt fikk oppdraget med ĂĽ fullføre motivet. Govert Flinck hadde fulgt tradisjonen og fremstilt bataverne og romerne som likeverdige parter i klassiske rustninger. Ifølge Tacitus hadde Claudius mistet det ene øyet under romersk fangenskap. Rembrandt trosser tradisjonen ved ikke ĂĽ fremstille hans ansikt fra siden, men forfra slik at det ødelagte øyet er fullt synlig for tilskueren. I 1662 er maleriet ferdig og blir montert i rĂĽdhuset. Samme ĂĽr blir det fjernet. Det finnes ingen dokumentasjon som viser ĂĽrsaken til dette, men det er alminnelig antatt at Rembrandts ukonvensjonelle behandling av motivet ikke falt i oppdragsgiverens smak. Det er ogsĂĽ blitt hevdet at Rembrandts valg av ĂĽ plassere en krone pĂĽ Claudius’ hode stred mot oppdragsgivernes forestilling om den symbolske fremstilling av en republikk. Det ble gitt ordre om ĂĽ fullføre Govert Flincks pĂĽbegynte arbeid, og oppdraget gikk til den tyske maleren JĂźren Ovens som fullførte oppdraget pĂĽ fire dager. Det er ogsĂĽ antatt at det var Rembrandt selv som etter pĂĽlegg fra myndighetene skar bildet ned, og at det deretter i redusert format trolig havnet i hans atelier. Figuren ytterst til venstre skal vĂŚre malt etter at bildets størrelse var redusert. I 1734 dukket maleriet opp pĂĽ en auksjon i Amsterdam hvor det ble kjøpt av handelsmannen Nicolas Cohl. Cohl var gift med Sophia Grill, enke til en svensk-hollandsk kjøpmann fra Amsterdam. Slektninger av Sophia Grill arvet maleriet som kom til Sverige etter hennes død i 1766. Siden 1864 har bildet befunnet seg i Stockholm Nationalmuseum, men det var i Kunstakademiets eie til 2000, da det i en sĂŚravtale ble overdratt til museet for 300 millioner svenske kroner (taksten var 750 millioner). Prisen var fiktiv i den forstand at den reflekterer en rent politisk avtale om ĂĽ overdra bildet til en annen statseid institusjon. Kunsthandler Bjørn Li tror at bildet ville oppnĂĽdd minst to milliarder kroner pĂĽ det ĂĽpne marked. Mot slutten av 1700-tallet gjennomgikk maleriet en omfattende restaurering under ledelse av Erik Hallblad. Hallblad hadde utviklet en metode som gjorde det mulig ĂĽ fjerne maleriet fra dets opprinnelige lerret og overføre det til et nytt. Metoden var risikabel, og pĂĽførte trolig bildet en del skader. Noen av disse forsøkte Hallblad ĂĽ skjule ved blant annet ĂĽ innføre et nytt sverd i komposisjonen.

"

#

;SabS`[ ¤bS

;S abS ` [¤bS

Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.