;3AB3@;›B3 – Rembrandt er som gutten med gullbuksene. Alt han tar i, blir magi, sier maleren Odd Nerdrum.
BSYab 0X¤`\ :W 4]b] /\\S DSaOOa
Frihet er ü beherske. Det finnes bare øvelse. Hver dag. Ikke alle forstür dette: Jeg møtte en gang en kunststudent som ville bli billedhugger. Hun sa hun ville bli like god som Michelangelo. Hvor lang tid vil du behøve? spurte jeg. Ikke mer enn et semester, svarte hun. Har dere hørt? En karikatur av empiri. Bare en amerikaner kan tenke slik! Nerdrum tar noen skritt tilbake. – Hvis man ser bildet i dagslys, sier han ivrig, – sü für det en murstensrød farge. Det forandrer seg med lyset. Det er forresten interessant, legger han til, – at Rembrandt egentlig er ganske �stygg�, en slags antikolorist. Det er som om bildene hans bestür av leire, blod og skittent mørke. – Samtidig oppnür han en gyllen karakter, som om stoffene blir forvandlet til gull, sier jeg. – Ja, sier Nerdrum, – gullet er ikke som andre metaller. Sølv blir sort, jern ruster. Gull er uforgjengelig og uforanderlig. Evig som Gud. Derfor ble det i middelalderen og ungrenessansen brukt som bakgrunnsfarge i malerier for ü symbolisere evigheten og det guddommelige. Geniet ble oppfattet som en person som hadde strukket hünden inn i evigheten, som menneskets forlengelse mot evigheten. Rembrandt har dette i seg. Nür jeg ser pü hans samtidiges bilder her i salen, sü ser jeg Amsterdam, Utrecht – og en nÌrsynt naturalisme. Hos Rembrandt ser man inn i noe helt annet. Selv er jeg jo ikke interessert i gamle bilder, men i malerier som liksom hopper inn i øyet pü meg. Se pü de sverdene, sier Nerdrum og peker. En museumsvakt følger oss med argusøyne. Best ü passe pü folk som viser en sü usunn interesse for malerier. – Hvis sverdene hadde vÌrt bedre, eller mer korrekt malt, ville det ikke gütt. Da ville han ha endt opp i den samme naturalismen som vi ser der borte. Nerdrum vifter i retning av et lerret pü salens kortvegg. Det er et gruppebilde malt av Ferdinand Bol, Rembrandts elev, og viser noen strenge herrer man ikke für lyst til ü stifte nÌrmere bekjentskap med. – Rembrandt er spiritualist, sier Nerdrum. – Som Tizian og El Greco. Og med sin empati kunne han ikke la vÌre ü gjøre menneskene bedre enn de var. Mange av Rembrandts elever fikk i oppdrag ü male mektige samfunnsborgere. Flere av elevene malte den danske kong Christian IV. Rembrandt gjorde det aldri. Han ville ha gjort kongen til en snill mann, og dermed ville bildet vÌrt ubrukelig som strengt representasjonsportrett. Nür man ser et menneske malt av et menneske, ser man mer av den som malte bildet, enn av den som ble malt. Maleren forteller om seg selv.
Vi møter ham i Stockholm Nationalmuseum. Det gløder fra et bilde i halvmørket: Maleriet viser en gruppe mennesker samlet rundt et bord. De løfter sverdene og sverger troskap til den mann som mü vÌre høvdingen blant dem. Det er Batavernes ed til Claudius Civilis, Rembrandts mesterverk fra 1662. Den gang sü man forresten annerledes pü saken: Bildet var et bestillingsverk fra rüdhuset i Amsterdam. Med utgangspunkt i en beretning av den romerske historiker Tacitus skulle maleriet symbolisere Nederlandenes frigjøring fra Spania. Det ble beordret fjernet like etter at det ble montert. Rembrandt skal selv ha forestütt demonteringen. Samtidig reduserte han lerretets størrelse. – Figuren ytterst til venstre la han deretter til for ü berge helheten i komposisjonen, forteller Nerdrum.
Sagt om kitsch: Mület er ü bli lik de beste av de gamle mestere, den greske hellenismen og barokkrenessansen. En kitsch-skaper søker ü utvikle sin dyktighet, heller enn ü prioritere �det nye�.
BWZPOYS bWZ RS` RSb abO`bSb Det var her det startet for mange ür siden. Maleren Odd Nerdrums første virkelige mestermøte. Nü har han kommet fra Paris for ü fortelle KUNSTs lesere om møtet som skulle bli sü avgjørende for hans liv. Med seg har han sin tidligere elev, Helene Knoop, en av prosjektlederne til den kommende Kitsch Biennalen 2010 i Venezia. – Jeg var den gang elev pü Kunstakademiet i Oslo. Jeg var 18. Sammen med en gruppe studenter og professorer var jeg pü studietur til Stockholm. De andre tilbrakte tiden i Moderna Museet, forteller Nerdrum. – Modernismen hadde kommet til Norge, og alle var opptatt av det nye. Men Warhol og Lichtenstein gjorde ikke inntrykk pü meg, sü jeg ruslet hit bort til Nationalmuseet. Og i denne salen fant jeg disse to bildene av Rembrandt: Batavernes ed til Claudius Civilis og Simon velsigner Jesusbarnet. Det var et sjokk! – Ja, hvordan virket det pü deg? Helene vil vite mer. – Gjennomgripende. Som ü finne hjem. Jeg kan si at jeg fant et hjem i dette bildet. Det rare med Rembrandt er ‌ tryggheten han inngir, sier Nerdrum, – som nür man varmer hendene ved en kakkelovn. Uten Rembrandt ville jeg vÌrt sü fattig, sier han bestemt. – Püvirket det deg fra første stund? – Ja, pü akademiet holdt jeg den gang pü med et selvportrett litt sünn i Soutines stil. Jeg fikk mye ros av professorene. Men etter ü ha oppdaget Rembrandt gjorde jeg bildet om i mer barokk retning, og professorene ble misfornøyd. Men da hadde jeg allerede gjort et valg: Jeg ville male som Rembrandt! Samtidig forsto jeg at jeg ville male meg inn i et stort nederlag. – Hva slags nederlag? spør Helene. – Ja, jeg var som sagt 18 ür og sto konfrontert med Rembrandts svimlende nivü. Det virket uoppnüelig. Og skremmende. Som ü sette utfor en hoppbakke. – Har det vÌrt uoppnüelig? Nerdrum tenker seg om. – Det tekniske kan man etter hvert forstü. Men personligheten og Rembrandts maleriske tyngde er det ikke lett ü hanskes med. Jeg forsto tidlig at det dreier seg om frihet. Frihet er ikke ü rable som et barn!
6dWa WYYS PZWYYSb Ty` VdWZS PZW` RSb aZ¤dSb – Skal vi ikke gü ned og ta en kopp kaffe? sier Nerdrum da vi har tilbrakt en halv time foran Batavernes ed. – Hvis ikke blikket für hvile, blir det sløvet. Pü veien mot museumscafeen gür vi gjennom flere saler. Nerdrum kommenterer fortløpende bilder vi passerer. De fleste gür han forbi. De er avskrevet for mange ür siden. Men iblant stanser han. Se der! Han peker pü et bilde av den hollandske 1600-tallsmaleren Nicolas Beecham. !
;S abS ` [¤bS