Victoria Kielland: Dammyr

Victoria Kielland: Dammyr

Š victoria kielland & n ¡ c ¡ p / no comprendo press a.s, oslo 2016 printed by livonia print bokdesign: hektor sats satt med minion 11,8/17 papir: munken premium cream 100 g. isbn 978-82-8255-049-9

Til Hedda

En hykler som sykler på Fredrikstadbrua Synd han glemte lua, nå blir det høysnua Dagene du grua deg, men hva med meg? Jeg ble smittet Vondt ned til skrittet. Du satt og ville strikke Tid for meg å stikke Tid for meg å stikke – Pen Jakke: Fredrikstad (2000)

Det som skjønnheten oppfattet som daler, var i virkeligheten fjell. Bare godhet kan flytte fjell, noen ganger også tro, men aldri skjønnhet. Den misforstår med flere mil, selv om det er sju av dem. Fjellene var der hvor de alltid har vært, men skjønnheten var dessverre på feil sted.

– Elfriede Jelinek: Prinsessedrama (2012)

i

dammyr

Etter istiden lå det igjen en enorm endemorene fra Jeløya til Halden, det såkalte Raet. Raet går fra Sverige og inn i Østfold, krysser Oslofjorden ved Jeløya og kommer opp på Vealøs i Horten. Da isen trakk seg tilbake og landet hevet seg, ble endemorenen liggende igjen som svære voller i landskapet, landet steg, og områdene utenfor Raet ble til det slettelandet som i dag kalles Rygge, Råde, Onsøy og Borge. Smeltevannet hadde funnet veien under isen, og da isen trakk seg tilbake, fulgte havet etter, og opp av havet steg Østfold med brede morenerygger og store elvedaler, Raet lå der som en fold i det fuktige deltaet, og øst for folden lå fossefallene og vassdragene. Grus, sand og leire førte til en oppstuing av Glommavann som likevel måtte videre, og vannet fløt ut i et omfattende delta. Deltaet begynte i Varteig der elva delte seg i to, vestre løp fikk navnet Mingevannet, mens den store floa som rant sørover fra vestenden ble hetende Vestvannet. Mingevannet og Vestvannet rant 9

dammyr begge ut av Ågårdselva. I øst ble hovedløpet Glengshølen dannet, og det strakte seg som en lang arm mot nord, armen fikk navnet Nipa, Nipa sildret like nord for Sarpsfossen. Ågårdselva brøyt seg gjennom Raet og rant ned i Smalelva, ut i Skinnerflo i vest og Vister­flo i øst. Skinnerflo løp ut gjennom Seut­elva, og ved Gamle­ byen i Fredrikstad delte elva byen mellom seg, Øster­ elva på den ene siden, Vester­elva på den andre, det var også her Seutelva munnet ut. Fredrikstad, det fuktige deltaet, ble delt inn i tre store øyer: Tunøya, Rolvsøya og Kråkerøy. Glomma strakte armene sine gjennom hele fylket og preget land­skapet med dammer, myr- og sumpområder. Jernalderens grav­ minner ble plassert langs den enorme ende­morenen, og gravene lå spredt gjennom hele Østfold. Da den svenske biskopen Jens Nilsson dro for å kartlegge landskap, gårder, elver og fjell fra Østfold til Bohuslän på slutten av 1500-tallet, reiste han langs Raet. Over hele Raet lå det bosetninger.

De eldste, største og rikeste gårdene lå som perler på ei snor i den fruktbare jorda.

De store ferdselsveiene strekker seg mot Sverige, E6 følger Raet over flere kilometer, og 12 000 km2 skog 10

dammyr grenser til Glomma. Glomma var lenge Norges viktigste fløtningselv, sagverkene ble møysommelig plassert langs den 600 kilometer lange elva, og Fredrikstad ble landets trelastsentrum. Plankeadelen økte raskt sitt om­fang, og i over hundre år fløt tømmeret nedover vassdraget. Sakte men sikkert opphørte tømmerfløtin­ gen, industrien forsvant, og adelen dro videre, men vannet fortsatte i strie strømmer nedover elva, og det eneste minnet som lå igjen var Plankebyen, Fredrikstads kjæle­navn, Planke­byen, et enkelt ord, et bevis på at elva en gang hadde fylt byen med arbeidsplasser.

Elvas navn, Glomma, stammet fra gammelnorsk gláma: Den blekblå.

NĂĽ blir det trangt i munnen min, hold hardt i alt som rykker, hold hardt i tungen, i tĂĽren og det som river inne i deg nĂĽr du sovner.

13

dammyr

Det skumrer over Dammyr, konturene av jernbaneskinnene blir spist opp av mørket, tåka fyller opp søkkene i bakken og tetner inn over Dammyrfjellet, den glir over Dammyrbroa og den våte asfalten, siver lydløst mot bolig­feltet, nedover mot gågata og parkeringshuset.

Det skumrer over Dammyr, og tåka glir lydløst inn­ over byen, innover gatene, langs fortauskantene og hus­veggene, det sildrer i grøftene og takrennene, lysene fra søppelfyllinga på Øra skinner i det fjerne, og tåka siver ned mot McDonald’s og oppover langs veggene på kjøpe­ senteret, og der, bak betonghjørnet inne i parkerings­huset på toppen av kjøpe­senteret, står hun, onanisten, Aurora. Hun står der i en dirrende bevegelse mellom tro og tvil mens tåka siver innover byen, hun kjenner bølgene komme, og hvordan knærne svikter under henne, og så skjer det bare, det skjer, tåka fyller parkeringshuset, beina skjelver og det blir helt stille. Der 15

dammyr bak betonghjørnet drives mørket vekk, lyset presser seg frem innenfra, kroppen åpner seg og eksploderer utover veggen, klask, lyden av vått mot hardt gjaller gjennom parkerings­ huset, bølgene skyller over henne, beina skjelver, betongen glinser, og en tynn stripe sildrer ned langs låret og etter­later seg en våt flekk i betonggulvet.

Skyene ligger tungt over byen, hun kjenner regndråper mot pannen, – du skal ikke drive kjærligheten for langt, hvisker hun til seg selv, underlivet skjelver, fingrene er våte, og på strøm­huset nede ved McDonald’s har noen malt navnet hennes med store bokstaver, navnet hennes er smelt opp på betongveggen, midt i et stort hjerte, AURORA, som om ingen andre eide navnet, som om ingen andre eide stedet, vått mot hardt, som om ingen andre visste hvem hun var, taggen står der ennå, fortsatt urørt, navnet hennes, urørt, flere meter stort, gigantisk, et AURORA – lysende og skinnende mot betongen, lyden av vått mot hardt, og det står fortsatt der – en AURORA, våt og hard, skinnende mot himmelen, navnet skinner på veggen, hun husker følelsen da hun så taggen første gang, det ilte i magen og klatret opp­ over halsen, og hun klarte ikke skille mellom kvalmen 16

dammyr og gleden. Betongen var grå og hjertet var blodrødt og skriften svart, det rødeste av det røde, det bare var der, rett foran henne, det rødeste av det røde, hjertet var smurt utover betongen bak rododendronbusken, det bare lå der, det blodrøde navnet hennes, kvalmen klatret oppover halsen, Aurora sto foran navnet sitt og stirret rett inn i sitt eget hjerte.

Det skumrer over Dammyr, og det dirrer oppe i parkeringshuset på toppen av Torvbyen, bølgene skyller over brystbeinet, underlivet skjelver svakt, små rykninger driver gjennom kroppen hennes, og mens onanisten runker i sin egen grøt, spør hun seg selv, – kan du fortelle meg at jeg er glad, frisk og levende? Det dirrer i en bevegelse mellom tro og tvil, det kravler opp halsen og ut på leppene, det skjer bare, kroppen skjelver og det brenner og smeller og klasker mot betongen, – driv ikke hjertet for langt, Aurora rister og fingrene hennes dirrer, og dette lille noe kryper frem og lagrer seg i knehaser og fingerledd, lille noe, lille noe, underlivet ulmer – en lengtende fettkant, langt der inne. – Driv ikke kjærligheten for langt, Aurora skriker utover dammen, utover 3. dam, det er tre av dem, tre store dammer, 1., 17

dammyr 2. og 3. dam, drenert og gravd frem inne i skogen, en uttørket dam, en fiskedam og en bade­dam. Dammene ligger langt inne i skogen, mørke om høsten, lyse om våren, med 3. dam innerst, 3. dam, der kjevene treffer steinknausen, der kjevebein knuses mot de utstikkende steinene. Mykt mot hardt, og en kropp brekker og åpner seg. Kanten ingen ser når de hopper fra det høye fjellet, når de stuper med hodet først, mykt mot hardt, hjertene synker til bunnen mens vannrottene piler langs vannkanten med barnåler klistret til de lange halene, – driv ikke kjærligheten for langt, ordene strekker seg inn mellom trestammene, trekkes med vinden, over myrlandskapet og røttene, det blåser i jakka hennes, og når man ser henne slik, i et glimt mellom trærne, ved odden ned mot vannet, i myra, i et glimt på stien, i skogholtet på vei innover, da er hun over alle grenser, da står hun på toppen av broa, smertebroa, alkoholikerbroa, selvmordsbroa. Broa med mange navn, broa som knaker hver gang bilene kjører over festene, broa som ble bygd i 1957 og svaier over Glomma, broa der en ung gutt på moped presses mot kanten av en bil. Og så skjer det bare, det er ingen vei utenom, mopeden treffer rekkver18

dammyr ket, og han stuper over gjerdet. Fredrikstadbroa, sorgbroa som fikk selvmordsgjerde i 2004, 400 meter nedover på hver side, broa med en bue så høy og så bred at den minner om fransk arkitektur. Selvmordsgjerdet er 2,5 meter høyt, før gjerdet kom opp tok tre personer livet sitt hvert år, tre hvert eneste år, statistikken ble skrevet, flere prøvde og flere har prøvd, flere fortsetter å prøve, – driv ikke hjertet for langt, hvisker Aurora. Men de gjør det, de hopper, og rykker hjertene ut av takt, ned i hvirvlene, der elva trekker kroppene med seg og bølgene sliper huden, ned til kjevebeinet, helt ned til tennene.

De driver det for langt, Aurora blir hes i stemmen, statistikken står der, ruvende over elva, rasende ned i elva, tyngdekraftens tiltrekning, selvmordernes hjem, dit ulykkelige mennesker kommer for å søke trøst. Vått mot hardt, og de livløse kroppene trekkes mot elvemunningen, skummende med bølgene, sugd ned i hvirvlene, slipt av vannet, ved elveutløpet, der sagverkene pleide å lempe ut tømmer, skummende og knakende mens vinden suste og vinden suser over alle jordene og gårdsbrukene, over det enorme slettelandskapet, og Aurora 19