Christopher Nielsen
METAMORFOSE
No Comprendo Press Oslo, 2014
Š Christopher Nielsen / No Comprendo Press a.s, Oslo 2014 Omslagsillustrasjon og idÊ: Christopher Nielsen Bokdesign: Hektor Sats Printed in Finland by Bookwell ISBN 978-82-8255-030-7
Takk til Mats Sivertsen og Karoline Husjord
Kjære dagbok. Ja, jeg kaller det en dagbok, jeg. Like så godt. Ikke det at jeg har så mye tid til å skrive her jeg sitter, har masse å gjøre, jeg. Driver med det morsomste jeg har gjort i hele mitt begredelige liv, jeg, kjempefornøyd. Men jeg har altså masse tid til å tenke mens jeg gjør det jeg liker aller best å gjøre i hele verden, så da kan jeg, like så godt, føre en dagbok. En mental dagbok, kan du si, for jeg får ikke skrevet stort. Armer og hender og fingre får kjørt seg de, ja, men en mental dagbok, det kan jeg føre. Det er det det heter, ikke sant, «føre dagbok»? Okay, så jeg fører dagbok. Ikke noe sånn blogg, det er bare so last year, det og tattiser, bare så passé, drive med blogging og drive og la seg tatovere til du får mark. Dette kunne eventuelt vært en mental blogg, men, nei, jeg skriver dagbok. Rett og slett fordi jeg har opplevd masse og fordi jeg husker alt, noe så innmari godt. Jeg husker hver eneste dag så innmari godt, fra ganske langt tilbake dengang, og litt før alt forandret seg, lissom. En dag i august. Jeg tror den første dagen jeg husker skikkelig godt, det var en kjip høstdag, eller kanskje ikke høst, men sensommer. August eller noe. August var det, jepp, men det føltes som det var september, eller til og med oktober. Men det var august. Grunnen til at jeg husker den dagen i august var at 5
CHRISTOPHER NIELSEN
jeg gikk og tenkte på Aaron. Det var ikke noe rart at jeg gikk og tenkte på Aaron, for han tenkte jeg på hele tiden på den tida der. Men det var fordi jeg tenkte på Aaron, og det var en sur, kjip høstdag, sånn som høstdager er i 2030, som høstdager har blitt med alt det sjofle som de har gjort mot både planeten og Oslo, og i tillegg var det nok en drittdag med å halse rundt og prøve å få en jobb, og prøve å få noen til å se på portfolioen min, og enda en dag der alle var kjipe og ikke noe kule og sa jeg var for feit, sa jeg var for tynn, og sa jeg ikke nådde opp, og sa jeg aldri kom til å bli modell, og sa bare masse sjofel driiit, og jeg bare hata dem alle, og jeg bare hata Aaron og jeg hata Oslo. Og du vet åssen det er, lissom, du bare husker noen dager, og av en eller annen grunn husker jeg denne dagen i august. Kanskje det var fordi det var ekstra mye søppel som virvla nedover gatene der på Grønland i den sure høstvinden når det burde vært en jævla Indian summer. Ekstra mye, ja, og, nei, er ikke noe jeg innbilte meg. Fikk et klissete McDonald’s-vegan-papir eller noe, med leftover saus rett i fleisen, og det var så jævla disgusting. Og da la jeg så innmari godt merke til all den andre driten som vinden virvlet nedover gatene. Nå var det jo Grønlands kjipeste gate jeg labba avgårde i da lissom – Schweigaardsgate – med Galleri Oslo og sånn, og herlige Barcode der borte rundt svingen. Selve slummen lissom, alle de 2011-gårdene rundt der som tvert falt sammen, mer eller mindre, tålte ikke en dritt. Og Galleri Oslo. Fy fader, Galleri Oslo og Omnibussterminalen under Ring 66 Sentrum, og monorails og tau6
METAMORFOSE
banen oppi lufta der, og motorvei på kryss og tvers, og hadde du klart å stue flere junkiser og tiggere og horer og voldtektsforbrytere og hustlersvin og annet rask på ett og samme sted så, err’e mulig lissom! Nei, å gå der var ikke noen piknik, kan du si, og da skjønner du lite av folk som påstår at Oslo er så kul by. Og da skjønner du mindre av meg, for burde jeg ikke bli vant til det? Men, ja, kanskje kult med de forlystelsesog underholdningssenterne som en liten øy av neon med svære lysreklamer og zeppelineren som flyter forbi mellom skyskraperne med advertising på en enorm monitor, og jeg digga den zeppelineren, for favorittfilmen er bare Blade Runner, de som lagde den var forut for sin tid ass. Litt samme Blade Runner-stemningen, bare down med masse kule folk som gjorde stripa, i de weirde outfitsa, og helt sånn crazy hår og sminke, ut der lissom, og ekslusive klubber og alt det som ligger sånn innimellom slummen på Grønland. Ikke sant, moskeer med betongvern og væpna vakter og shooting galleries med psykotiske speedfreaks med våpen, så bare – er du i det kule strøket med haute couture på annethvert gatehjørne og de fasjonable utestedene og sånn. Jeg kan digge det, men stort sett så er Grønland slum med rotter som piler rundt hushjørner og vinden uler skikkelig spøkelsesaktig på grunn av de utbrente bygårdene, og gatene er skikkelig skummelt tomme, bare en og annen forhutlet skikkelse som sitter apatisk i en krok som du aldri veit helt sikkert om ikke er en psycho, og det er ikke en flate med mur eller betong som ikke er dekket med graffiti, totalt tægga ned, og her bor jeg altså. Jeg og venninna mi, Amanda. 7
CHRISTOPHER NIELSEN
Men, som sagt, jeg husker denne dagen i august, på grunn av Aaron. Aaron og jeg var sammen kjempelenge, og jeg var skikkelig superforelska i Aaron, det skjønte jeg den dagen i august, eller egentlig hadde jeg skjønt det lenge, og jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg, egentlig, og jeg skjønte ikke hvorfor det hadde gått så jævla dårlig med Aaron og meg, jeg skjønte det bare ikke. Men nå tror jeg at jeg skjønner det. Nå som jeg lissom bare får tenkt meg om, for det var jo bare teit da! Alt ble bare så kleint, og det var vel bare min feil, ikke bare min feil, men mye min feil. Og hvorfor? Nei, jeg var jo sammen med Aaron Tvedt fra Tveita, og Aaron Tvedt var lissom typisk Tveita-gutt han da, lissom ikke byens kuleste. Og noen ganger så hadde vi det skikkelig fint sammen og Aaron var skikkelig snill og søt og sånn, og ja, jeg har jo alltid vært svak for gutter som skal bli artist og sånn, og det skulle Aaron, da, bare det at Aaron var lissom ikke verdens mest lovende artist at det gjorde noe. Egentlig så var Aaron skikkelig dårlig. De låtene han skreiv var ikke spesielt bra. Han hadde helt allright stemme, men den var ikke så mye mer enn allright. Danse kunne han ikke, og okey, han så bra ut, forsåvidt, men han var egentlig ganske alminnelig. Jeg liker alminnelige gutter, jeg. Så ja, jeg tenkte mange ganger at – sorry, Aaron – du kommer ikke til å bli artist ass. Og så følte jeg meg skikkelig råtten, lissom stand by your man lissom, og Aaron sa alltid at jeg kom til å bli supermodell og at jeg hadde alt som trengtes og at jeg var superflink og bare stå på. Han var skikkelig oppmuntrende og jeg bare, sorry Aaron. Bare tenkte jeg da … 8
METAMORFOSE
Men du vet hvordan det er, alt er lissom til forkleinelse og du begynner å blande sammen med egen usikkerhet, ikke sant, og det går ikke så bra med deg heller og det blir ikke noen modellkarriere, og ja, alt blir lissom litt svett da … Og så tenker du at bare fordi du ikke fikser å bli berømt og sånn da, så tenker du at du er samme kaliber som han du er kjæreste med som heller ikke fikser noen ting. Og så blir det litt sånn ond sirkel. Og så datt det ut av meg en dag, at jeg ikke så det da, at vi var sammen lissom, hvis det orna seg for meg da, karrieremessig, bare, jeg mente ikke at jeg ville slå opp, men fader, det er så mange som veit med seg sjæl at de kommer ikke alltid til å være sammen med kisen eller dama de har akkurat nå, de bare veit det, ikke sant. Så det var dumt av meg å være ærlig lissom. For Aaron tok det skikkelig tungt da. Han ble såååå lei seg. Det var jo ikke det som var meningen. Og så ble vi litt sånn fiender, og så begynte han å droppe masse stikk om at han nok så seg om etter hakket mer snacksy armcandy enn meg da, nå som det var rett før han slo igjennom og sånn da. Lissom han var rett før noe som helst. Og så blei jeg også litt såra, og så sa jeg det da. «Du er ikke rett før noe som helst du, Aaron.» Og så ble han også såra. Og så såra vi hverandre hele tiden, og så ble hele greia bare skikkelig giftig. Og jeg da, jeg gidder ikke å drive og dulle med et håpløst forhold, jeg da, og Aaron er skikkelig stolt og sånn. Han mente det da, at folk fra Tveita var skikkelig stolte og sånn da. Og alle de giftpilene bare tett som hagl mellom oss da. Det bare måtte ta slutt, det forholdet der da. Det måtte jo det. 9
CHRISTOPHER NIELSEN
Men jeg bare savnet Aaron så innmari. Altså den dagen i august da, da jeg gikk og tenkte på ham. Nå har det skjedd så mye, og nå er jeg så fornøyd, nå savner jeg ham ikke lenger. Men da savna jeg ham, innmari. Han hadde så deilig kuk. Til å være en Tvedt fra Tveita, hadde han skikkelig deilig kuk, akkurat passe stor og akkurat så deilig hard at den kunne brukes til alt. Og jeg digger å pule, jeg, så det var deilig å pule med Aaron. Og han likte så godt å sleike fitta mi, og det var skikkelig deilig når Aaron sleika fitta mi, det var skikkelig deilig, han var mye flinkere til det enn til å synge. Det gikk for meg hele tida. Vet ikke om det hadde noe med at han var fra Tveita, men sleike fitte, det var Aaron god til. Han kunne finne på å komme opp bak meg i dusjen og sånn, han, og bare gli inn i meg bakfra lissom, og rundpule meg der og da uten noe mer dikkedarer. Det tror jeg han hadde sett på TV. Men utover det var han skikkelig naturtalent på pulings. Og det savna jeg litt da, kan du si. Savna å ta pikken hans i munnen min og kjenne den bli stor og hard, og dunke der inne, alt blodet som dunka sånn sexy i munnhulen min, tror Aaron hadde dobbelt så mye blod i pikken som andre menn. Kanskje fordi han var fra Tveita? Men tilbake til den dagen i august. Som jeg husker så godt. Jeg tenker, fy fader, her står jeg i et skikkelig ødeland, det er goldt, og det er forfall overalt, og der borte i Plazaparken-området, der med alle de kule folka og de kule barene og klubbene og sånn, der alle skyskraperne i glass og betong står og glitrer. Der er ikke jeg. Jeg er her i slummen, jeg. Her i kjipe slum10
METAMORFOSE
men skal jeg stå og se på den svevende lysbillboardsadvertising-zeppelineren som skal fortelle meg at jeg må: «Tenke positivt, leve positivt, være positiv!» Ja, fordi hvis jeg har rette innstillinga lissom, så kan jeg la meg inspirere av den lysanimasjonen som annonserer «Hundre måter å lykkes på», tipper det er en selvhjelpsbok jeg kan kjøpe. En av dem jeg ikke har lest fra før da altså? Men bare så irriterende, at den skal stå der og glitre og fyre av meldinger om sånn og sånn og bare du gjør ditten så lykkes du, og bare du gjør datten blir du household name, og det er bare piss! Tenker du, men du gjør som dem sier. Og den dagen du faktisk lykkes, ja, da veit jeg at du takker alle de teite selvhjelpsbøkene og er så glad for at du leste dem. Fy fader, at det går an å være så teit? Men hør her, bok, jeg har jo alltid fått høre at jeg er pen, og jeg tror ikke alle de som har fortalt meg at jeg er pen, jugde. Så derfor burde jeg ha alle forutsetinger for å lykkes, jeg har det. Det er bare å fokusere, og … Hva er det det heter for noe? Øøøøøh? Proactive! Du må være proactive, ikke sant! Men, okay, jeg klarer visst ikke å bestemme meg, men faktisk, det er en grunn til at jeg husker denne dagen, i august. Jo, det skal jeg fortelle deg … Jeg var vitne til et selvmord. Kommer ned gata og der ser jeg noen folk lissom stimlet sammen og sånn, og jeg lurer på hvorfor og sånn og da ser jeg på toppen av huset de har stimlet rundt sammen og sånn da, der står det en fyr kliss naken, på toppen ute på kanten, og klar til å hoppe. Og ja, folk er grusomme, de, ubarmhjertige, lite empati, 11
CHRISTOPHER NIELSEN
sånn stort sett over hele linja, for de står der og bæljer: «Hopp! Hopp!» De gjør det. «Kom igjen, da, hopp! Har du bestemt deg, eller? Hopp!» Sånn da. «Har ikke hele dagen,» lissom. Jeg stoppet opp litt da, må innrømme det ass. Det er noe å reflektere over ass, og enda mer å lure på – og jeg da, bare: – Hopp da! Og jeg vil bare få si med én gang, det var ikke det jeg sa. Jeg sa «Ikke hopp!», men av en eller annen grunn – det som kom ut av brødboksen var: «Hopp da!» Noen ganger så stusser jeg bare over meg selv. Jeg gjør det. Det hørtes vitterlig ut som «Hopp da!» Lissom bli ferdig med det, er en jævla jammerdal, sorg fra ende til annen, kan jeg skrive under på, du gjør bare the right thing, man, kom igjen. Men altså, det jeg virkelig sa var «Ikke hopp»! Og alle rundt meg har det på samme måten, alle de som har stimlet sammen, de bare hyler nå, skikkelig krakilsk: «Hopp! Hopp!» Men nå stoler jeg ikke lenger på meg selv. Sier de «Ikke hopp», eller hva sier de? Nå ble jeg helt usikker her. Neeei, de sier «Hopp»! Men samma det, for fyren hopper. Og skikkelig freak accident ass, der kommer han skikkelig It’s Raining Men, på full fart nedover ass (ikke fullt så halleluja, hi hi) og da skjer det at et par etasjer før bakken så er det noen som dæljer opp vinduet. For noen er så jævla ivrig på å se hva som står på – og bare – hvor stor er oddsen for at det skjer lissom? Men vinduet farer opp og treffer han stakkaren på vei ned. Kanten av vinduet bare flerrer opp buken hans, så alt som er av innvoller og lever og nyrer og 12
METAMORFOSE
bukspyttkjertel og tarmer og alt ass, av stæsh nedi bukhulen der velter ut og treffer stakkars selvmordsmannen, bare, klask midt i fleisen. Bare så ekkelt! Og blodspruten står over oss som har stimlet sammen, og jeg har blod på klærne mine, og shit ass, ser jeg det jeg tror jeg ser nå? Ei kjerring, aller mest høyrøsta kjerringa «hopp, hopp» får hele leveren hans klask i hue. Ha ha, humor av den groteske sorten, kan du si. Og jeg bare løper unna blodregnet og jeg er ganske sikker på at da han ynkelige typen traff bakken, så var han mer eller mindre dau. Du syns jeg høres kynisk og ufølsom ut, men jeg er ikke det altså, jeg har masse empati, jeg, og saken er den at jeg kjente meg igjen i ham, jeg. Seriøst, masse gjenkjennelse … For noen ganger når alt er slit og det er ingen lyspunkter og sånn, vet du hva, da tenker jeg dette gidder jeg ikke! Så jeg har lissom all mulig forståelse for at noen gjør det lissom, bare hiver inn håndkleet for det er fader’n meg ikke noe teselskap der ute. Men jeg er ikke en quitter jeg ass, jeg er proactive, jeg. Et positivt innstilt menneske, klar til å dra meg selv opp etter nakkeskinnet. Jeg gir meg ikke sånn som han litt triste tjomsingen som valgte å hoppe fra taket og sprakk buken. Det skal ikke skje med meg for å si det sånn. Så motivasjonen er på topp, jeg skal få det til, jeg ass! Så da var det bare å fortsette og hustle da. Men, kjære bok, jeg har glemt å nevne «situasjonen». Vet du hva, det er så komplisert, jeg skjønner ikke noe av det, men pengene driver og skrumper … ja, du får dem og så går det noe tid, og så koster det jeg 13
CHRISTOPHER NIELSEN
kjøpte igår, et brød eller noe, som var verdt tre hundre tusen da, må du ut med seks hundre tusen dagen etter. Jeg skjønner ikke bæret, ville heller tro at det var prisene som bare hadde gått av skaftet, men de påsto det da – hyperinflasjon. Og vet du hva, det var noe alle bare applauderte, jeg også, fader heller, «Lov om rett til å oppfylle dine drømmer», knallbra tiltak, altså ingen skal komme her og komme her og nekte deg, og legge kjepper i hjulene for deg og sånn, så du ikke får oppfylt drømmen lissom. Drømmejobben, drømmehuset, drømmedama/ kisen, drømmereisen, drømmebilen og så videre … Ingen skal komme her, lissom! Nei, du er nekta drømmebilen, for det er helt feil å kjøre bil, ikke sant. Det er rett og slett ulovlig! Men det jeg noen ganger går og tenker på er jo at hvis det er ulovlig å legge hindringer i veien for å oppfylle drømmene dine, mener jeg de også burde gjøre det ulovlig å ikke ha penger. For alt det jeg må gjøre, og all den tiden jeg må bruke, for å tjene til livets opphold, det er jo et seriøst hinder for meg i å få oppfylt alle drømmene mine! Fly her og fly der hele dagen lang. Ta den ene karriereblindgate-jobben her, og den sleazy take-the-money-and-run-jobben der. Virkelig, bremser ass, på alt. Gi meg spenn ass, that’s what I want, sier jeg bare! Men, ikke sant, det handler om deg selv. Og om innstillingen din. Og jeg sier bare to pluss to er lik fem! Ja, fader heller, det er innstilling, og dette var det en fyr jeg møtte da, Stockfleth-Uno eller Kaffefahrenheit eller noe, som fortalte meg på en måte som jeg syntes var veldig overbevisende og sånn da: 2 + 2 = 5 – ikke 14
METAMORFOSE
sant! Du har to fyrstikker, I, I, og pluss I og I og I. Skjønner? For, som han forklarte det, du er på jakt etter det magiske lissom, bare en tryllestav, og to pluss to, det blir fem fyrstikker, det var ikke så overbevisende da han forklarte det, men da jeg så fyrstikkene ligge der – I I I I I, da ble jeg skikkelig overbevist. For hvor bundet skal du være lissom, mente han da, av logikk og rasjonalitet og sånn, du skal jo for faen oppfylle alle drømmene dine, og da er 2 + 2 = 5! Tenk positivt! Du kan klare det umulige! Carpe diem ass! Jeg kjøpte den der tvert, jeg. Men akkurat med dette fenomenet – krympende penger, hyperinflasjon, som de kaller det, det sa jeg jo – det er bare for dumt. Det er hvertfall ikke 2+2 = 5. Det er mer 2 + 2 = 1 lissom. Vet jo aldri hvor mye pengene dine er verdt når du står opp om morgenen. Så å spare er bare dust. Det er bare å bruke dem opp snarest, på morran får du dobbelt så mye for penga dine som på kvelden og alt er vanskelig. Så da var det bare å hustle da. Prøve å kick some ass, lissom. Fra den ene kanten av byen til den andre. Så tok jeg en pust i bakken. Og akkurat da ringte telefonen. Og det var Amanda, husker jeg så tydelig, bestevenninna mi. Og jeg ble så glad for å høre stemmen hennes: «hei, Evita»! Og da datt jeg tvert utpå en lang klagetirade: – Åh det er så sjedelig med all løpinga rundt, og bare der står jeg og syns du jeg er pen nok til å gå på catwalk også bare – du er for feit, du er for tynn … Og så bare, jeg da, jeg klarer ikke slutte å tenke på Aaron, 15
CHRISTOPHER NIELSEN
bare klarer ikke være positiv og blid og selge meg selv, jeg bare fokuserer, jeg, alt jeg kan, men det gå’kke, når jeg bare har aller mest lyst til å vræle ut: Aaron er en jævla dust! Jeg er bare sååå knust! Og snufs, hulk og sånn da, stakkars meg, kunne prate om alt med bestevenninna mi, Amanda. Men at jeg hadde opplevd et selvmord, nei, det nevnte jeg ikke med et kløyva ord. – Du, det skjedde noe positiv da, jeg fikk god respons på bildene mine hos Luther Frisk. – Luther Frisk? Han er jo bare sjofleste da, kan ikke jobbe med Luther Frisk, kjenner bare så mange som har så dårlige erfaringer med Luther Frisk! smeller det fra Amanda i mobben, hun er veldig kritisk og sørger for å få med seg all mulig drit om alle mulige folk da. – Neeeei, ikke si det daaa! Åååh, vil ikke høre at Luther Frisk er en tvilsom fyr. Jeg har så lyst til å gjøre noe med Luther Frisk. Har fått til mye bra da! Og så bare hører jeg Amanda si masse drit om Luther Frisk. Og jeg vil ikke høre noe drit om Luther Frisk. – Du har hørt noe fra Aaron? Og så hører jeg Amanda si masse drit om Aaron. – Han skal bli stjerne? Åååårh, jeg bare driter i Aaron Tvedt fra Tveita, han er bare såååå last year ass! – Asssss, Aaron med de kleine låtene sine, det skjer ikke at han oppnår tid på Infraglobe da vettdø, jeg bare, det mener jeg ass. Den musikken hans er ikke noe kul, den er bare kjip, og det låter gammelt ass. Men! Amanda! Jeg er hjemme nå! For rett bak en moské med tunge sperringer og vak16
METAMORFOSE
ter med våpen og turban – i bakgården – lå kåken til meg og Amanda. Jeg står utenfor og bare: Fy faen verden er urettferdig, og fy faen alt er bare dritt her i Oslo by. Og så gikk jeg hjem.
17
CHRISTOPHER NIELSEN
Kjære dagbok. Senere samme dag. Og da var det sånn at jeg plutselig så meg selv, helt sånn utenifra lissom, og jeg så meg selv gjennom det skitne, halvveis knuste glasset i inngangsdøra. Jeg sier jo at jeg var litt rar den dagen, er det så merkelig, jeg så jo en stakkar få flerret opp buken samt kjærlighetssorg! Kan få telepatiske evner av mindre, var lissom klar, på randen av ut-av-kroppen-opplevelse! For jeg ser meg selv lissom utenifra, som legger kroppen til for å få opp døra mens det hyler i rustne hengsler og knaker i råttent metall. Inn til sønder knuste postkasser og noen utpulte gamle vrak og apatiske fillehauger sammenkrøket oppover i trappa – trappa må du gå, for heisen står til evig tid, kaputt – og det flyter av skrot og søppel og drit overalt. Og da tenker du: Nå må du få alle drømmene dine oppfylt snart ass, Evita. Dette går bare ikke i lengden. Fy fader, det er så kjiiiiipt! Litt senere så sitter jeg på kjøkkenet mitt sammen med Amanda, og jeg sitter og ser på en klokke, sånn med tall, med siffer i seks firkanter, sånn veggklokka på verdens mest stusselige kjøkken, og den klokka viser nedslående 15:35:32, og jeg orker ikke gjøre en dritt, bare moaning moaning. Ååååh, bare hater å sitte og glo på den klokka, det tar så lang tiiid! Det tar så lang tid mellom hver gang det skjer noe – kuuuult! Er så sjedelig … Er så boring … Moaning, ass, til Amanda 18
METAMORFOSE
som har musikken sin å drive med og sitter i en krok i kjøkkenet med alt utstyret sitt, og Amanda er bare så talentfull og har bare så mye kult utstyr, gamle analoge synther og masse kult og jeg veit hun kommer til å lykkes ass, ikke big time lissom, ASS-faktor og alt det der, men sånn Indiegram-suksess. Det er bra det asså, er ikke noe å skamme seg over. Men jeg skal bli household selv da. Og noen ganger når jeg sitter og ser på Amanda, som har en skikkelig mening med livet og sånn, så får jeg en krise. En … eksistensiell krise – jeg kan noen fine ord, jeg også altså! Og da tenker jeg sånn, at jeg er jo meg, ikke sant? Det er bare jeg som er meg, hvis du skjønner hva jeg mener? Det er ikke noen andre, det er bare jeg som er meg! Som er inni meg, som er alt som er meg. Skjønner du hva jeg mener? Og hvis jeg er inni meg, bare meg, så lurer jeg så klart alltid på, kan jeg – som da bare er inni meg, som er meg – kan jeg? Ikke bli household lissom? Hvis du skjønner hva jeg mener? Kan jeg ikke være det jeg vil være, vil være veldig gjerne, men kanskje jeg ikke kan, og det skjer ikke? Sånne tanker da. Men jeg vet jo med meg selv at det kommer til å skje. Men så lurer jeg da, ikke sant, Oprah? Oprah Winfrey? Oprah da, ikke sant, hun har jo fått det til da lissom, hun er bare household, noe så jævli også, hele verden rundt lissom. Alle vet hvem Oprah er. Og TV-selskapet, de kan jo ikke la alle de seertallene gå ad undas lissom, den seermagneten, ikke sant, hele jævla livet, så når Oprah legger inn håndkleet for godt lissom, har de like så godt klonet Oprah Win19