"Den lange oppturen - Norsk historie 1945-2015" av Finn Olstad

2

Finn Olstad

DEN LANGE

OPPTUREN norsk historie 1945–2015

dreyers forlag oslo, 2017 3

© dreyers forlag oslo, 2017 omslagsfoto: svein ove isaksen omslag: erlend askhov trykk: scandbook, falun printed in sweden isbn: 978-82-8265-194-3 forfatteren har mottatt støtte fra det faglitterære fond boka er gitt ut med støtte fra stiftelsen fritt ord.

4

INNHOLD

Forord 7 DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

Kapittel 1. Den nye velstanden 11 Kapittel 2. Sosialdemokrati 41 Kapittel 3. Det atlantiske fellesskapet 68 Kapittel 4. Den nasjonale enhet 98 DEL 2. DET STORE OPPBRUDDET

Kapittel 5. Overflod, kriser og olje 127 Kapittel 6. Radikalisme? 154 Kapittel 7. Ungdomsopprøret 185 Kapittel 8. Kvinnefrigjøringen 209 DEL 3. MARKED OG MORAL

Kapittel 9. Konkurransesamfunnet 233 Kapittel 10. Oljeøkonomi 261 Kapittel 11. Den moderlige omsorg 292 Kapittel 12. Den moralske stormakt 315

DEL 4. DEN GLOBALE UTFORDRINGEN

Kapittel 13. Pü verdenstoppen 349 Kapittel 14. Innvandringslandet 376 Kapittel 15. Verdensborgere? 403 Kapittel 16. Tilbakeblikk: nasjonen og historien 428 Norske regjeringer 1945–2015 445 Sitater og merknader 446 Litteratur 469 Register 481

FORORD

FORORD

Å

skrive Norges historie er kanskje ubeskjedent. Jeg hadde neppe gjort det uten en liten dytt, i form av inspirasjon fra Tony Judts Postwar. Da jeg leste dette verket om Europas historie etter 1945, i utgaven fra 2010, tenkte jeg: Noe slikt bør gjøres for Norge også.

Jeg legger ikke skjul på at Postwar har vært en modell for Den lange oppturen, selv om oppgaven med å framstille norsk historie fra 1945 til 2015 selvsagt ikke kan sammenlignes med å overskue kontinentet Europa i dets mange avskygninger.

Jeg mente også det var på tide med en ny, større norgeshistorie for vår nære fortid, den relativt rolige tiden etter mellomkrigstidens kriser og den traumatiske erfaringen med krig og okkupasjon. Det er selvsagt en klisjé, men også en dyp sannhet, at historien stadig må skrives på nytt, for nye lesere og med nye perspektiver. Kanskje er det nettopp i våre dager spesielle grunner til å se seg tilbake, under inntrykket av store omskiftninger og med usikkerhet og uenighet om nasjonens plass så vel i den store, globale sammenhengen som i vårt eget liv. Historien gir ingen direkte anvisning på hvordan vi skal innrette oss, eller hvordan vi kan finne en best mulig vei framover.

Likevel har historisk kunnskap og innsikt sin plass som en bakgrunn for å forstå samtiden og diskutere framtidens utfordringer.

Historiefagets utvikling de siste årene var en annen grunn til å forsøke en syntese, å skrive sammen innsikter som kan utvinnes fra et nesten overveldende mangfoldig materiale av bøker, avhandlinger og artikler. I den forstand er en norgeshistorie noe langt mer enn et enkelt menneskes verk. Jeg har vært imponert over den innsatsen mange av mine kolleger har gjort på sine områder, og ville gjerne formidle noe av dette videre i en fortelling om vår nære fortid.

7

FORORD

Det var fortelle jeg ville. Også på det området burde forholdene ligge godt til rette akkurat nå. «Alt» står på nettet. Det gir frihet til å fortelle historie uten å måtte tynge leseren ned med en overvekt av detaljer og saksopplysninger. Oppslagsfunksjonen blir mindre sentral.

Samtidig blir det kanskje enda viktigere enn før at historikere tar på seg oppgaven med å sette ting i sammenheng og drøfte betydningen av utviklingstrekk og enkelthendelser.

Jeg tror altså på den gode fortellingen som historiefagets spesielle fortrinn. I en norgeshistorie må saklighet, nøytralitet og objektivitet i rimelig forstand være en grunnforutsetning. Det skal likevel ikke utelukke en selvstendig, personlig tilnærming. Snarere vil jeg se det personlige som en forutsetning for den gode fortellingen. Men det vil være en ikke-allvitende forfatters fortelling. Leseren inviteres til dialog – og gjerne til kritisk lesning, innvendinger og annerledes konklusjoner.

Det personlige ligger under fortellingen også på den måten at den handler om en tid jeg selv (med unntak av årene før 1950) har opplevd. For meg personlig har arbeidet med norgeshistorien også vært en oppdagelsesferd i egen fortid. Bak ligger en takknemlighet for å ha vært en del av den lange oppturen som begynte med min foreldregenerasjons ambisjoner om å skape et bedre samfunn for seg og sine etterkommere, men også en viss uro med tanke på framtiden.

Dypest sett skal denne boka være et bidrag til at den lange oppturen, tross alt, vil fortsette.

Oslo, november 2016 Finn Olstad

8

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

Kapittel 3

DET ATL ANTISKE FELLESSKAPET

E

ric Hobsbawms verdenshistorie om «det korte tjuende ­århundret» (Age of Extremes, av en eller annen grunn oversatt med «­ ekstremismens tidsalder») tar som utgangspunkt den russiske revolusjon i 1917. Det var den som mer enn noe annet formet den internasjonale scenen fram til oppløsningen av de kommunistiske statene i Øst-Europa fra 1989 og av selve Sovjetunionen i 1991. I det perspektivet domineres historien av kampen mellom kommunisme og kapitalisme eller ­mellom det totalitære imperiet i øst og de vestlige demokratiene, med et kortere avbrudd i den felles kampen mot Hitler-Tyskland. Dannelsen av etterkrigstidens internasjonale politiske system – med vestblokk og østblokk – hadde dype røtter i mellomkrigstiden og utfordringen fra verdensrevolusjonen.

I dette systemet fant Norge i etterkrigstiden sin plass, nærmest med nødvendighet ut fra beliggenhet og strategiske overveielser, men også ut fra kjennskap og vennskap i den internasjonale verden av stater og samfunnsformer. Det dreide seg om handels- og sikkerhetspolitikk, men også om noe mer. Norge ble en del av den vestlige verden og framfor alt et atlantisk fellesskap, der hegemoniet mer og mer gikk over til amerikanerne. USA og amerikanerne fikk en spesiell plass i nordmenns hjerter, noe som til dels var tilfellet allerede før krigen og ble tematisert i Jens Bjørneboes essay fra 1966, «Vi som elsket Amerika». Senere skulle det bli sagt – og bare halvveis på spøk – at Norge opptrådte som den nyeste staten i USA. Gjennom etterkrigstiden ble amerikanerne våre viktigste venner, våre læremestere, våre idealer. Vårt samfunn ble i stor grad formet i tråd 68

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

med amerikanske forbilder. Og det var først og fremst amerikanerne vi måtte stole på om Norge på ny skulle bli angrepet. Amerika-tilknytningen gjaldt selvsagt ikke ubetinget og uten motstemmer, og særlig i de første etterkrigsårene var det betydelig skepsis til USA som forbilde.

USA var nok et moderne foregangsland, men kunne også oppfattes som et materialistisk og overflatisk samfunn der teknologiske nyvinninger trumfet kultur. Andre kritiserte amerikansk kapitalisme og så på USA som en aggressiv stat med imperialistiske ambisjoner. Rase­ skillet og diskrimineringen i det amerikanske samfunnet falt aldri i god jord i Norge.

Samtidig opprettholdt Storbritannia sin sterke posisjon i norsk opinion og blant norske myndigheter og beslutningstakere. Det var i Storbritannia regjeringen og departementsapparatet hadde holdt til under krigen, det var sendingene fra London folk hadde lyttet til, og britene hadde trent og utstyrt norske motstandsfolk. Norske myndigheter lærte og lånte fra Storbritannia. Beveridge-rapporten ga inspirasjon til utbyggingen av velferdsstaten, og Labour-regjeringen 1945–1951 og dens videreføring av krigstidens økonomiske planlegging var et forbilde for Erik Brofoss og hans planøkonomiske tankegang.

Men det fantes rett etter krigen også stor begeistring for Sovjetunionen, som på linje med USA ble betraktet som krigens seierherre.

Og det var ikke minst stor sympati med det russiske folk, som mer enn andre hadde lidd og blødd for seieren. Tilknytningen til USA som beskytter og ideal viste seg for alvor etter at Norge ble dratt inn i den kalde krigen og våre sovjetiske naboer i øst framsto som den store trusselen mot fred og selvstendighet.

Konfrontasjonen mellom «blokkene» – det kapitalistiske og demokratiske vest mot de kommunistiske statene i øst – var likevel ikke på programmet i den aller første etterkrigstiden. Internasjonalt sørget gleden over freden og forhåpningene om en ny og bedre verden for å dekke over motsetningene, selv om det også var klart at samtalene mellom de allierte lederne hadde munnet ut i et delt Europa. Den «røde tsar» i Moskva, Josef Stalin, befestet den russiske dominansen i Øst-Europa, inkludert den sovjetiske sonen i det besatte Tyskland.

69

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

(Det beseirede Tyskland var delt i en sovjetisk, en amerikansk, en britisk og – merkelig nok, ville mange si – en fransk sone.) Til gjengjeld holdt Stalin fingrene demonstrativt vekk fra den vestlige innflytelses­ sfæren, som da han unnlot å gi støtte til det kommunistiske opprøret i Hellas fra 1946 til 1949.

I Norge drev man «brobyggingspolitikk», med forsøk på å ­balansere mellom øst og vest og ambisjoner om å utjevne motsetninger. At norsk politikk ble oppfattet slik på høyeste internasjonale hold, ble klart da utenriksminister Trygve Lie i 1946 ble utnevnt til FNs første generalsekretær. Senere skulle han, i likhet med den norske ­regjeringen, markere seg sterkt på den vestlige, anti-kommunistiske siden. «Brobyggingspolitikken» var imidlertid basert på det faktum at Norge tilhørte det demokratiske Vesten, noe som blant annet viste seg da sovjetiske krav om medbestemmelse og felles forsvar på Svalbard, ble avvist.

Den norske regjeringens posisjon mellom øst og vest ble for alvor utfordret i 1947. Allerede i 1946 hadde Winston Churchill forkynt at «jernteppet» hadde senket seg over Europa, med den begynnende omdanningen av de østeuropeiske landene til reelt sett kommunistiske stater. I juni 1947 kom den amerikanske utenriksministeren George C. Marshall med sitt program for gjenreisning i Europa (European Recovery Program) ledet og finansiert av USA, den såkalte Marshallplanen. Det dreide seg om store, i grunnen enorme, summer for sin tid. Da Marshallhjelpen ble formelt avsluttet i 1952, hadde USA bidratt med om lag 13 milliarder dollar (tilsvarende ca. 1800 milliarder dollar etter dagens pengeverdi) til et krigsherjet og utarmet Europa.

Bakgrunnen for planen var politisk og sto i sammenheng med den såkalte Truman-doktrinen fra mars 1947, da den amerikanske presidenten hadde uttalt at USA ville støtte frie folk som kjempet mot forsøk på undertrykking fra væpnede minoriteter og krefter utenfra.

Gjennom Marshallplanen skulle de europeiske landene utenfor Stalins og Sovjetunionens innflytelsessfære settes i stand til å gi sine innbyggere en rimelig trygg og god tilværelse, slik at de ikke falt som offer for kommunistisk propaganda og forsøk på å tilrive seg makten. Det var tegn som tydet på at kommunismen var et reelt alternativ, særlig 70

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

i Frankrike og Italia. At grunnlaget for gjenreisningen var lagt, at den økonomiske situasjonen var i ferd med å snu til det bedre, og at Stalin bidro til å holde de vesteuropeiske kommunistpartiene i ro, var ikke så lett å få øye på i uroen for kontinentets framtid.

For den norske regjeringen var Marshallplanen først og fremst en politisk utfordring som umuliggjorde fortsatt brobyggings- og balanse­politikk. Statsminister Gerhardsen og det bestemmende flertallet i regjeringen hadde, som finansminister Erik Brofoss har skrevet, ingen sans for slagord som korstog mot kommunismen. De så sammenhengen mellom Marshallplanen og den amerikanske oppdemmingspolitikken, og de fryktet at blokkdannelser kunne være kimen til en ny verdensomspennende konflikt. Derfor gikk de forsiktig fram og forsøkte å tone ned inntrykket av politisk samarbeid.

Jo da, vi trengte pengene, som skulle komme i form av gaver og lån. Ikke minst trengte vi hard amerikansk valuta, som det begynte å bli lite av. Men hovedgrunnen til å bli med var politisk; den økonomiske politikken var underordnet utenrikspolitikken. Det var rett og slett ingen vei utenom om man ville være en del av det vestlige samarbeidet og unngå å signalisere tilknytning østover. Riktignok fikk også østeuropeiske land tilbud om bli med, men Sovjetunionen tillot ikke det. Marshallplanen kom effektivt til å skape et skille mellom oss og dem – mellom det kapitalistiske og demokratiske Vesten og den kommunistiske «østblokken». Som Gerhardsen sa i februar 1948, var det for demokrater selvsagt å slutte seg til Marshallplanen.

I sin historie om Europa etter 1945 (Postwar) skriver Tony Judt at spørsmålet dypest sett var om Europa etter to morderiske verdens­ kriger hadde overgitt sin skjebne til to utenforliggende makter – Sovjetunionen og USA. For de sovjetiske lederne var det et lovende perspektiv: På grunn av utmattelse og frykt kunne Europa falle som en moden frukt i Stalins hender. For USA var derimot Vest-Europas sårbarhet et problem og en utfordring. En eventuell økonomisk kollaps og kommunistisk dominans i Europa ble sett som den største trusselen mot USAs sikkerhet. I dette spillet var Norge en liten brikke, en småstat som manøvrerte i USAs kjølvann.

71

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

* Historikerne strides stadig om hvem som egentlig var den aggressive parten i konfrontasjonen mellom øst og vest, som munnet ut i den kalde krigen. Muligens vil man aldri finne sikre holdepunkter for at Stalin og Sovjetunionen var klar for et umiddelbart angrep vestover.

Muligens var Stalin også mer opptatt av å konsolidere og beskytte sine posisjoner. For oss er likevel det vesentlige at vestlige ledere måtte oppfatte Sovjetunionens aksjoner i lys av mellomkrigstidens politiske kamper. Ikke minst gjaldt det ledere (som den norske statsministeren) som var sosialister eller sosialdemokrater og hadde opplevd kommunistenes splittelsestaktikk og forsøk på å undergrave ikke bare kapitalismen, men også demokratiske krefter på venstresiden. De var solid vaksinert mot en naiv tro på Sovjetunionens fredelige hensikter.

De kjente så altfor godt til den sovjetiske pragmatismen og opportunismen: Fikk Stalin sjansen, ville han gripe den.

Den internasjonale scenen ble i stadig sterkere grad preget av en aggressiv og tilsynelatende ekspansjonistisk sovjetisk utenrikspolitikk. Den kommunistiske internasjonalen var allerede høsten 1947 gjenopp­livet under navnet Kominform. Kort tid etter var de allierte stor­ maktenes forhandlinger om Tysklands framtid brutt sammen. I s­ lutten av februar 1948 kom det kommunistiske kuppet i ­Tsjekkoslovakia, som med Einar Gerhardsens ord gjorde «et voldsomt inntrykk i hele den demokratiske verden». Tony Judt skriver at det som skjedde i Tsjekkoslovakia – og det som skjedde samtidig i det delte Tyskland, var at Sovjetunionen vendte tilbake til stil og strategi fra tidligere tider, det vil si til den ekspansive kommunismens periode i årene fram til 1934.

Nesten umiddelbart etter kuppet i Tsjekkoslovakia ble det kjent at Sovjetunionen siktet seg inn mot Finland og blant annet hadde krevd en forsvarspakt. Rykter og fortrolige meldinger sa at etter Finland ville turen komme til Norge. Noe forslag om en norsk-sovjetisk pakt ble aldri framsatt, men virkningen var likevel stor. Ifølge Geir Lundestad (i Øst, vest, nord, sør) var det disse ryktene som hadde størst umiddelbar virkning da USA endret kurs og gikk med på å forberede et atlantisk forsvarssamarbeid. Norge var kanskje en beskjeden bonde i internasjonal storpolitikk, men ikke uten strategisk verdi.

72

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

I denne tilspissede situasjonen ble den vestlige forsvarsalliansen til, med britene og deres utenriksminister, den gamle fagforenings­ lederen Ernest Bevin, som fremste pådriver. (De kunne umulig vite at Stalins aksjoner mer var preget av improvisasjon enn av klare aggressive planer.) Det vestlige forsvarssamarbeidet framsto som et logisk, strategisk og nødvendig svar på sovjetisk aggresjon og ekspansjonisme, som foreløpig toppet seg med Berlin-blokaden fra juni 1948 til mai 1949. I april 1949 ble Atlanterhavspakten, som senere ble organisatorisk utbygd til NATO (North Atlantic Treaty Organization), formelt underskrevet. Blant de tolv opprinnelige medlemmene var Norge – sammen med Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxemburg, Nederland, Portugal, Storbritannia og USA, men ikke Sverige.

Det kan synes logisk, strategisk og nødvendig at Norge ble med i den vestlige forsvarsalliansen. Frykten var der, uten tvil. Gunnar Jahn, som var sjef for Norges Bank og i 1945 hadde vært finans­ minister i Einar Gerhardsens samlingsregjering, noterte i sin dagbok 13. d ­ esember 1947 at «slik som det ser ut nu, kan en ikke skjule for seg selv at muligheten for at vi bare har en kort tid igjen å leve i et fritt land, er meget stor». Som Gerhardsen senere sa, var det «ganske enkelt en frykt for at så lenge det lyktes for Sovjet mer eller mindre å legge under seg land etter land, så kunne turen også komme til Norge». Det var bare å se på kartet. Norge var sommeren 1948 det eneste landet som hadde felles grense med Sovjetunionen, og som ennå ikke var berørt. Ernest Bevin skrev i mars 1948 til sin amerikanske kollega George Marshall at det gjaldt å handle før Norge går under («before Norway goes under»).

La én sak være klar i utgangspunktet: For den norske utenriks­ tjenesten og den norske regjeringen, inkludert statsminister G ­ erhardsen, sto det klart at vestlig tilknytning var nødvendig. Det var en fortsettelse av tradisjonell norsk sikkerhetspolitisk tenkning, som lenet seg på den sterke naboen i vest, som tidligere hadde vært Storbritannia.

Samtidig tilsa etterkrigstidens realiteter at det kun var USA som i siste instans kunne garantere for Norges selvstendighet. Det pekte nær sagt ubønnhørlig mot tilslutning til den vestlige militæralliansen.

73

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

Likevel var det mange – særlig i arbeiderbevegelsen, men også i de borgerlige partiene – som heller ville ha et nordisk (egentlig skandinavisk) forsvarsforbund av Sverige, Danmark og Norge, under den forutsetning at Vesten og amerikanerne ville gi den nødvendige støtte.

For Norges vedkommende kunne det anføres noen sikkerhetspolitiske grunner for et slikt alternativ, som å unngå å bli trukket med i en eventuell storkrig om det for eksempel skulle smelle i Tyskland. (Det delte Tyskland ble oppfattet som det mest sannsynlige utgangspunktet for en ny krig i Europa.) Statsminister Gerhardsen la vekt på dette under et møte med svenske regjeringskolleger og partifeller. Selv om han personlig mente at det ikke ville være riktig å stå utenfor i en kamp mellom frihet og tvang, hadde han et ansvar for folket: Det var hans plikt å holde det utenfor krig.

Men først og fremst var tilslutning til et eventuelt nordisk forbund en løsning på et mer følelsesmessig dilemma, som utvilsomt plaget flere enn Gerhardsen: Arbeiderpartiet hadde forpliktet seg til en ­sosialistisk utvikling og ønsket i minst mulig grad å være avhengig av det kapitalistiske USA. Det nordiske alternativet ville på sin side forene «brødrefolk» som av flere grunner hørte sammen, også ved at de var styrt av mer eller mindre sosialistisk innstilte regjeringer.

I 1940 hadde Gerhardsen, under en diskusjon om et mulig nordisk forsvarsforbund mellom Finland, Sverige og Norge, sett det som «den største av alle ulykker» om Norge og Sverige skulle komme på hver sin side.

Det var Sverige som lanserte tanken om et nordisk forsvarsforbund, åpenbart for å binde sine skandinaviske naboer til den svenske nøytralitetspolitikken. Gerhardsen strakte seg langt for å komme svenskene i møte, for langt syntes flertallet i den norske regjeringen.

I mai 1948 kom han hjem fra Stockholm med et forslag i kofferten om å sette i gang en utredning om et militært samarbeid mellom de tre skandinaviske landene, for – som det het – å holde dem utenfor enhver gruppering av andre makter og utenfor en eventuell krig m ­ ellom stormaktene. Det førte til det som diplomatisk kalles opprivende møter. Så fulgte det som kanskje var den mest dramatiske, men lite omskrevne situasjonen i Gerhardsens regjeringstid. Brått ble 74

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

­ erhardsen borte fra regjeringsmøtene. Det viste seg at han hadde G tatt tilflukt på familiehytta Kristi Rolighet i Bærum. Arbeiderpartiets nestformann Trygve Bratteli fant ham der og «meget nedfor». Utvilsomt vurderte han å gå av som statsminister. Å finne fram til en løsning eller et kompromiss mellom Sverige og Norge på dette området var ikke lett. Her var mye som skilte, som geografisk beliggenhet og historiske erfaringer: Norge var i en helt annen grad enn Sverige vestvendt, både geografisk og gjennom vårt tradisjonelle forhold til Storbritannia som venn og beskytter. Mens «lærdommen fra 9. april» tilsa at Norges sikkerhet bare kunne trygges gjennom allianse med andre makter, hadde Sverige lyktes i å holde seg utenfor krigen gjennom sin (mer fleksible enn egentlig prinsipp­ faste) nøytralitet og et sterkt nasjonalt forsvar. Likevel skulle Einar Gerhardsen bruke mye av sin energi fra sommeren 1948 til januar 1949 på å forsøke å forene de to posisjonene, på siden av og kanskje til dels i strid med sitt utenrikspolitiske apparat. Det måtte innebære et forsvarsforbund med en tilknytning til Vesten som var tilstrekkelig fast og reell til å gi vern, men også med en formell uavhengighet som ikke åpenlyst brøt med den svenske nøytralitetspolitikken.

På et møte i Karlstad 5. og 6. januar 1949 mellom de tre landenes stats-, utenriks- og forsvarsministre kom det faktisk til et kompromiss som åpnet for et skandinavisk forsvarsforbund. (Mest oppsiktsvekkende sett fra vår tid er kanskje at møtet kunne foregå i hemmelighet, uten at pressen og allmennheten kom på sporet.) Det skjedde etter at Sveriges og Norges statsministre i fellesskap hadde meislet ut en posisjon som var ment å forene de to landenes ulike standpunkter.

Det er noe betagende i dette samarbeidet i desember 1948 mellom arbeidergutten Einar Gerhardsen og Tage Erlander, som var utdannet ved det ærverdige Lunds universitet, der de i respekt for hverandre og med det mål å holde broderfolkene sammen forsøkte å forene det uforenlige.

Så gikk det kanskje som det måtte gå. Til det neste og større fellesmøtet i København hadde begge lands utenrikspolitiske establishment mobilisert, for Norges del i samvirke med amerikansk og britisk utenrikstjeneste. Posisjonene ble stammet opp og framsto net75

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

topp som uforenlige. Enigheten (eller skinnenigheten) i Karlstad ble torpedert. Det skandinaviske forsvarsforbundet ble deretter offisielt gravlagt i Oslo helt i slutten av januar 1949, ved en riktignok pen begravelse med allsang og forsert munterhet. Og likevel kan man kanskje spørre seg: Kunne det gått annerledes om flere av beslutnings­ takerne hadde hatt samme innstilling og samme vilje til kompromiss som Erlander og Gerhardsen?

Det atlantiske forsvarssamarbeidet etablerte en form for amerikansk overhøyhet. Det var amerikanerne som hadde den økonomiske og militære makten til å beskytte Norge og andre vesteuropeiske land.

For å verge seg mot ulike former for sovjetisk innblanding var det nødvendig å gi avkall på en del av suvereniteten – til et større fellesskap og til en overlegen, vennligsinnet makt.

Det var ikke gjort med ett slag. Atlanterhavspakten av 1949 knyttet tolv land på begge sider av Atlanterhavet sammen, men endret ikke umiddelbart den militære balansen i Europa. Det ­amerikanske nærværet var til å begynne med nærmest ubetydelig.

Russernes dominans i bakkestyrker var formidabel. At amerikanerne hadde utviklet et nytt supervåpen, atombomben, som senere skulle ligge til grunn for en ny maktbalanse, gjorde i første omgang ikke den helt store forskjellen. Tony Judt har kalt NATO i den første tiden for en bløff.

Sprengningen av den første sovjetiske atombomben i 1949 og Korea­ krigen fra juni 1950 bidro til framveksten av en organisert, koordinert og integrert vestlig forsvarsorganisasjon. Koreakrigen startet med at styrker fra det kommunistiske Nord-Korea, støttet av Sovjetunionen og senere Kina, gikk over grensen i sør. Med FNs velsignelse ble amerikanske styrker satt inn for å forsvare Sør-Korea. Krigen, som varte til 1953, ebbet ut uten definitivt overtak for noen av partene. På vestlig side ble Koreakrigen tolket som et bevis på at den kommunistiske blokken var innstilt på å bruke militær makt, og som et mulig forspill til en sovjetisk militær aksjon i Europa. Lærdommen ble trukket på bakgrunn av erfaringene fra 1930-årene, fascismen og Hitler-Tysklands politikk: Aggresjonen måtte stoppes så tidlig som mulig. Ellers ville 76

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

det bare komme nye framstøt. Det var utgangspunktet for den såkalte dominoteorien: Falt én brikke, ville også den neste falle.

Koreakrigen satte fart i oppbyggingen av NATO som en tett allianse­ organisasjon. Den ble ikke bare militært organisert med styrker, våpen og kommandolinjer. Den fikk også sitt eget byråkrati og et komplisert system for medbestemmelse. NATO ble en diplomatisk arena der småstaten Norge måtte hevde sine interesser som best den kunne.

Oppgaven var formidabel, nemlig å ivareta to motstridende hensyn samtidig. For det første gjaldt det å binde opp alliansen til forsvar av Norge. Det hersket, særlig i den første tiden, en frykt for at Norge ved et plutselig overfall ville bli oppgitt, og at det felles forsvaret ville konsentrere seg om Sentral-Europa. Samtidig gjaldt det å bevare mest mulig av norsk formell suverenitet og faktisk handlefrihet.

Den kalde krigen og NATO-medlemskapet var krevende på mange måter. Det ble en balansegang mellom den vestlige tilknytningen og hensynet til naboskapet med Sovjetunionen, som det eneste NATOlandet med felles grenser mot kolossen i øst (inntil Tyrkia ble med i 1952). Det ble lagt spesielle begrensninger på alliert virksomhet i NordNorge. Allerede før undertegningen av Atlanterhavspakten erklærte den norske regjeringen at den ikke ville tillate utenlandske baser på norsk jord så lenge Norge ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep. Det var utgangspunktet for den norske basepolitikken, som kontinuerlig måtte avpasses til fellesforsvarets interesser. Det førte til noen runder med konflikt med Sovjetunionen, men Norge hevdet alltid sin rett til selv å definere hva basepolitikken skulle bety i praksis.

Hovedsaken var likevel integrasjonen gjennom NATO. Norge ble stadig tettere vevet inn i alliansens sivile og militære nettverk. Det måtte få konsekvenser for vår nasjonale selvbestemmelse, særlig etter at alliansen utviklet en integrert kommandoordning for å ha et ­militært apparat kampklart allerede i fredstid. Et ledd i dette var NATOs nord­ kommando, som ble etablert i 1951 og fra 1954 til nedleggelsen i 1994 holdt til på Kolsås utenfor Oslo. Det var klart at den integrerte kommandoordningen skapte «bekymring for tap av nasjonal suverenitet og kontroll», heter det i Norsk forsvarshistorie. Denne bekymringen gikk helt til topps. Statsminister (fra desember 1951 til januar 1955 77

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

«bare» partiformann og stortingspresident) Einar Gerhardsen skal ha vært opptatt av at amerikanske generaler regjerte – ja, at «hele demokratiet vel nærmest gikk pokker i vold». Forsvarspolitikken var ett av flere områder der Gerhardsen følte seg maktesløs og ute av stand til å virkeliggjøre sine og Arbeiderpartiets idealer, noe som bidro til at han trådte tilbake og i tre år overlot statsministerposten til Oscar Torp.

NATO-medlemskapet var også krevende på den måten at det tok ressurser fra andre nyttige og nødvendige oppgaver. Det ble en sterk opptrapping i bruk av ressurser på forsvaret. Noe av dette kom riktignok gjennom betydelig amerikansk våpenhjelp og midler kanalisert gjennom NATO. (Norge trengte bare selv å dekke om lag 60 prosent av sine totale forsvarsutgifter.) Ifølge Norsk forsvarshistorie var forsvarsbudsjettet for 1952/1953 30 prosent av statsbudsjettet og 4,7 prosent av brutto nasjonalprodukt. Norge bygde opp det som ble kalt et totalforsvar, som innbar både militær og sivil beredskap og forberedelser til produksjon, forsyninger og tjenesteyting for et samfunn i krig.

Krevende var det også at landets unge menn fikk lengre tjenestetid som vernepliktige. I 1951 ble førstegangstjenesten utvidet fra ni til tolv måneder. I 1952 foreslo regjeringen Torp en ytterligere forlengelse til 18 måneder for å komme alliansens krav i møte. Det skapte strid og motvilje, ikke bare blant de guttene som skulle tilbringe halvannet år på «moen», men også i Stortinget og regjeringspartiet. Einar ­Gerhardsen fikk loset igjennom et kompromiss på 16 måneders førstegangstjeneste i hæren, noe som innebar en desavuering av regjeringen og NATOs krav og bidro til Gerhardsens rykte som «upålitelig» i sikkerhetsspørsmål.

Men det mest krevende for Norge som samfunn og for enkeltmenneskene var å leve under den alltid nærværende atomtrusselen.

Selv om NATO-medlemskapet innebar generell og konvensjonell militær styrkeoppbygging, var alliansen basert på atomvåpnene og deres avskrekkende virkning. Etter hvert som det ble flere atomvåpen på begge sider av «jernteppet» – med sovjetiske atombomber fra 1949 og de kraftigere hydrogen- eller H-bombene fra 1952 i USA og 1953 i Sovjetunionen – utviklet NATO en strategi basert på «massiv 78

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

gjengjeldelse»: Ethvert angrep skulle besvares med et bredt kjernefysisk motangrep. Freden skulle baseres på trusselen om gjensidig ødeleggelse – «mutually assured destruction», med det betegnende akronymet MAD. Dette var tiden da opplysningsbøker om helse hadde med egne avsnitt om hvordan man skulle beskytte seg mot atomsprengning og atomavfall. I 1960 bevilget Stortinget to millioner kroner til en «folkegassmaske», som helst skulle kunne kjøpes av alle landets innbyggere.

Den nye NATO-strategien slo høsten 1954 ned som en bombe i regjeringskretser i Norge og ga opphav til diskusjoner om forholdet til den nasjonale suvereniteten. Det var klart at alliansen regnet med atomvåpen også i forsvaret av Norge. Da måtte det handles raskt, for å slå ut fiendens atomarsenal, og det ville ikke bli mulig med en ­omstendelig konstitusjonell prosess. Det er ikke usannsynlig at disse problemene medvirket til at Einar Gerhardsen igjen ønsket å ta tømmene som statsminister. Gerhardsens sikkerhetspolitiske rådgiver Andreas Andersen, en grå eminense som fungerte som en slags mot­ ekspertise overfor Utenriksdepartementet, skrev i et notat: «Hvis det er riktig at utvidelsen av SACEURs [det vil si NATOs øverstkommanderende i Europas] myndighet faktisk setter ham i stand til å begynne krig i Norge uten særlig samtykke fra Kongen, har man forholdt Stortinget en overordentlig viktig opplysning ved ikke uttrykkelig å gjøre oppmerksom på dette.» Her lå et problem som kom til å følge norske myndigheter under den kalde krigen.

NATO-medlemskap og atomstrategi måtte bli en påkjenning for den norske arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet, som hadde tradi­ sjoner fra Komintern-medlemskap 1919–1923 og for antikapitalisme langt inn i etterkrigstiden. Samtidig som Norges Kommunistiske Parti (NKP) svant hen fra parti til sekt, dannet det seg i Arbeiderpartiet en utenrikspolitisk opposisjon som gikk inn for et «tredje standpunkt»: mot NATO og for uavhengighet av blokkene (men med en affinitet til østblokken som i dag er egnet til å forbause).

Den samlet seg i 1952 rundt ukeavisa Orientering, ble utgangspunkt for dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961 og er dermed forløper for dagens SV. 79

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

For datidens norske politikk var det likevel viktigere at personer og miljøer nærmere partitoppen var kritiske til atomstrategien og USAs politikk. «Landsfaderen» Einar Gerhardsen var selv ikke uberørt av dette, med sin tilknytning til partiets sosialistiske og revolusjonære tradisjoner og sin bevisste politikk for å utjevne motsetninger og finne fram til omforente løsninger. Krigsfrykten satt i Gerhardsen.

Han var opptatt av tanken om at den teknologiske utviklingen ville gi muligheter til å slå ut motstanderen i et stort, overraskende angrep – og dermed også skape en situasjon der begge parter ble fristet til å komme den andre i forkjøpet. På den annen side var heller ikke fastlåsing av de store militærblokkene noe oppmuntrende alternativ: «Min generasjon har opplevd to verdenskriger, og en stor del av vårt liv har vært krig eller forberedelse til krig. Det kan ikke være ­meningen med livet at det skal være slik. Som sosialister kan vi ikke passivt godta det.»

Samtidig trodde han at Sovjetunionens planøkonomi ville gi store fordeler i kappestriden mellom øst og vest (et ikke helt uvanlig syns­ punkt den gangen). Det kunne bli vanskelig å konkurrere og ikke minst gi folket en rimelig levestandard om en skulle følge med på rustningskappløpet. Løsningen måtte være sameksistens og samarbeid over maktblokkene. Gerhardsens utenrikspolitiske credo og framtids­ håp lå i «konvergens»: «Hvis en derimot kunne tenke seg en utvikling av den kapitalistiske verden i mer sosialistisk retning og av den kommunistiske i mer demokratisk retning, så skulle det etter hvert kunne gi økte muligheter for sameksistens og samarbeid.»

Bekymringene toppet seg i 1957, da NATOs nye forsvarsplan slo fast at alliansen måtte ha kraft til å sette i verk en øyeblikkelig og ødeleggende kjernefysisk offensiv. På forhånd var det klart at amerikanske atomvåpen skulle lagres i Europa og stå under amerikansk kontroll. Norge tok imot og uplasserte i 1957 rakettvåpnene Nike og Honest John, som var utviklet for atomstridshoder. Det fikk de ikke i Norge, men det var kjent at de var lite brukbare uten atomladninger. Gerhardsens sikkerhetsrådgiver Andreas Andersen pekte på den militære tankegangen: Har du klave, får du ku. Først raketter, så atomvåpen for å gjøre dem effektive.

80

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

Det var bakgrunnen for Einar Gerhardsens berømmelige tale på NATO-møtet i Paris i desember 1957. Alvoret i situasjonen ble ytterligere understreket ved oppskytningen av Sputnik 1 i bane rundt jorda, noe som signaliserte sovjetisk teknologisk overlegenhet og ikke minst kapasitet til å skyte ut langdistanseraketter med atomvåpen mot amerikanske byer. Gerhardsen gjorde det klart at Norge ikke hadde planer om å opprette lager av atomvåpen på norsk område eller installere utskytningsbaser for atomraketter. Han kastet fram tanken om ytterligere forhandlinger med Sovjetunionen før slike våpen ble utplassert i Europa. Han nevnte også tanken om å etablere et «militært uttynnet område i Europa», noe som henspilte på den polske utenriksminister Rapackis plan, som også var støttet av Sovjetunionen.

Slik kom den norske statsministeren for en kort stund inn i sentrum av internasjonal politikk. I NATO-kretser var talen en skandale. Utenriksminister Halvard Lange var oppgitt over at den utenrikspolitiske amatøren Gerhardsen i så stor grad kjørte sitt eget løp og ikke fulgte departementets forelegg. For Reiulf Steen og andre ungdommer i Arbeidernes Ungdomsfylking var den «en befrielse, ja, en vårløsning.

For selv om vi var unge, hadde vi alle fått våre frostskader av den kalde krigen».

Den norske NATO-politikken måtte finne sin form i kraftfeltet mellom statsministeren og det utenrikspolitiske establishment, representert ikke bare ved utenriksminister Halvard Lange, men også parti­sekretæren og «amerikaneren» Haakon Lie. Vi bør imidlertid være forsiktig med å konstruere for store forskjeller mellom Gerhardsen og Lange, særlig ikke i den litt roligere perioden fra 1958. Begge var forpliktet på et vestlig samarbeid. Begge var opptatt av åpninger for forhandlinger og fredsinitiativ. I NATO-sammenheng var Lange og den norske utenrikstjenesten en modererende kraft. Da NATO-­ alliansen i løpet av 1960-årene gikk over fra massiv gjengjeldelse til «fleksibel respons», hadde man kommet fram til en virkelighetsforståelse og en strategi som Norge hadde stått for i lengre tid.

I ettertid er den kalde krigen ofte beskrevet som et periode med stabilitet. Den ble utkjempet mellom to dominerende parter som begge oppførte seg rasjonelt og vek tilbake fra militære eventyr. Det er 81

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

i hvert fall bare den ene siden av saken. Det var stadig gnisninger, uro og konflikter. Den norske regjeringen var flere ganger i krisemodus, med forberedelser til å flytte ut av Oslo om det skulle bli nødvendig. Norge kom i søkelyset med U2-affæren i 1960. Et amerikansk spionfly av typen U2 ble skutt ned over Sovjetunionen på vei til en flybase i Bodø, noe som skapte en kortvarig krise i forholdet mellom supermaktene. Norske politiske myndigheter synes ikke å ha vært informert om krenkelsen av sovjetisk luftterritorium, og statsminister Gerhardsen skal ha vært oppbrakt over at amerikanerne «behandler oss som en vasallregjering».

Under Cuba-krisen i oktober 1962 var krigsfrykten stor og allmenn, mens sovjetiske lastebåter med raketter var på vei mot den amerikanske blokadelinjen. (Vi som var barn den gangen, husker hvordan frykten også grep mange av oss, med tilløp til panikk i skolegården.)

Ingen kunne se bort fra at en situasjon kunne komme ut av kontroll og utvikle seg i retning av den store katastrofen.

Oppdemmingen mot Sovjetunionen gjennom NATO fikk i de vest­ europeiske landene et motstykke i den indre kampen mot kommunistene. Innad ble den kalde krigen ikke først og fremst utkjempet mellom venstresiden og høyresiden, men innenfor venstresiden.

Norge var ikke noe unntak, og kanskje slo det spesielt hardt da statsminister Einar Gerhardsen brennemerket de norske kommunistene som potensielle landsforrædere. I den berømmelige Kråkerøytalen 29. februar 1948 var hovedbudskapet, slik det går fram av Gerhardsens egen understreking i manuskriptet: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og dets innflytelse mest mulig.» Men han la også til, noe som sjelden gjengis, at «vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem». «Vi skal kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen.»

Gerhardsens tale ble holdt få dager etter det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia, som en reaksjon på krigsfrykten og behovet for å markere et klart standpunkt. For så vidt kan talen ha vært beregnet like mye på Moskva og Washington som på den norske opinionen.

82

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

Samtidig var det et sterkt signal når landets statsminister oppfordret til kamp mot et lovlig politisk parti. Med Kråkerøy-talen kom den kalde krigen for alvor inn i norsk politikk.

Det var en dramatisk endring. Bare et par år tidligere hadde Einar Gerhardsen selv stilt seg i spissen for å slå sammen Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet, noe som imidlertid ble torpedert av partiveteraner fra begge hold. (Det er nærliggende å tenke seg at Gerhardsen var inspirert av samtaler om etterkrigsstrategien med ledende kommunister i fangeleiren Sachsenhausen.) Kommunistene hadde betydelig oppslutning, særlig blant yngre og politiske interesserte arbeidere.

Det skyldtes for en stor del partiets illegale krigsinnsats, men også at det i etterkant av krigen framsto som et radikalt, demokratisk og nasjonalt alternativ. Ved stortingsvalget høsten 1945 fikk Norges Kommunistiske Parti 11,9 prosent av stemmene, mot 41 prosent for Arbeiderpartiet. Det var bare litt mindre enn Høyre (17 prosent) og Venstre (13,8 prosent).

Det ville likevel være feilslått å betrakte Norges Kommunistiske Parti i 1948 bare som en forfulgt uskyldighet. Som ledd i den kommunistiske verdensbevegelsen hadde partiet alltid vært beredt til raske og dramatiske linjeskifter. I den første etterkrigstiden synes Sovjetunionen i det hele tatt å ha blandet seg lite inn i de enkelte kommunistpartienes politikk. Fra sommeren og høsten 1947 forsøkte Moskva igjen å stramme tøylene og å gjeninnføre en konfronta­ sjonsstrategi i de vesteuropeiske landene, samtidig som Øst-Europa mer og mer ble lagt inn under kommunistisk partistyre. Den nye konfrontasjonslinjen kom også til å prege NKP, selv om partiet var splittet i to fraksjoner som kjempet om Stalins gunst. Det framsto som en solid støttespiller for Sovjetunionens utenrikspolitikk og med en fornyet revolusjonær profil. I Einar Gerhardsens analyse var NKP ikke noe norsk parti, men et «sovjetrussisk» parti. Frykten var at NKP skulle bli det nye NS, det vil si støtteparti for en fremmed invasjonsmakt. Regjeringen mottok alarmerende meldinger, mange riktignok ubekreftede, om kommunistisk infiltrasjon, cellebygging, lagring av våpen og i det hele tatt aktivitet med tanke på en fore­ stående maktovertakelse.

83

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

Fagbevegelsen var det sentrale frontavsnittet i den indre kalde krigen.

Helt siden splittelsen i 1923 hadde det vært rivalisering i fagforeninger og fagforbund mellom Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet, med en midlertidig våpenhvile fra midten av 1930-årene. Etter krigen fortsatte rivaliseringen, med gjensidig mistenksomhet, overvåking og lokale konflikter. Arbeiderpartiet bygde opp et antikommunistisk apparat med et sentralt faglig utvalg og kontakter i forbundene, samorganisa­ sjonene og på arbeidsplassene. Det ble ganske omfattende. I 1953 var det 4000–5000 kontakter på arbeidsplassene, i 1955 9200. Landsorganisasjonen støttet opp om virksomheten. (Det var LO som hadde pengene.) Et hovedmål var å forhindre at kommunister fikk tillitsverv i fagbevegelsen. Det lyktes i ganske stor utstrekning.

Med den kalde krigen fikk faglig virksomhet en «klarere politisk fortolkning», som det heter i LOs historie. Det gjaldt internasjonalt, der forsøkene på faglig enhet ble sprengt og de vestlige landene samlet seg i den Frie Faglige Internasjonale (FFI). Det gjaldt også i Norge, med åpen konfrontasjon og utrenskninger av kommunister i faglige tillitsverv. 1. mai-toget i 1948 gikk under parolen «For fred, frihet og folkestyre mot diktatur, ensretting og ‘folkedemokrati’». LO-leder Konrad Nordahl, selv tidligere kommunist, framhevet at de kommunistisk dominerte «folkedemokratiene» hadde en rekke likhetstrekk med det nazistiske okkupasjonsstyret.

Andre land ble nok mer preget av denne motsetningen – som Frankrike, der kommunistene mobiliserte under storstreiken i november–desember 1947 og den sentrale fagorganisasjonen ble splittet.

Også i Norge var det imidlertid faglige konflikter og streiker som ble tolket som ledd i kommunistenes angrep på selve samfunnsordenen.

Den mest kjente var ved Norsk Hydros anlegg på Herøya høsten 1948. Her tvinnet faglige krav og politiske motiver, grasrotaktivisme og lokalt kommunistisk lederskap seg sammen på måter som er vanskelig å overskue. Men faglige ledere og ansvarlige politikere kunne ikke overse sammenhengen mellom en slik aksjon – i strid med freds­ plikten, dom i arbeidsretten, LO-ledelsens påbud og regjeringens ­«stabiliseringspolitikk» – og signalene fra Moskva og den kommunistiske verdensbevegelsen.

84

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

De hardeste konfrontasjonene skjedde i Norsk Sjømannsforbund. Det var her mest som sto på spill, nemlig herredømmet over den norske handelsflåten, som igjen var en ikke uvesentlig brikke i det storpolitiske spillet. Spørsmålet var, som det het i en beretning fra den kommunistiske Sjømennenes Landssentral, om den norske regjering og vestmaktene («imperialistene») i tilfelle en ny krig kunne «disponere handelsflåtens arbeidskraft – de norske sjøfolk – for sine krigsformål». Kampen om ledelsen i forbundet ble også en kamp om Norges kurs. Kommunistene hadde framgang så lenge de kunne spille på misnøye med folks økonomiske og sosiale stilling og stille seg i spissen for radikale faglige krav, men falt sammen når kampen ble politisert og knyttet til nasjonale verdier.

Ser vi nærmere på Sjømannsforbundet, kommer en antikommunistisk trekant tydelig fram. Det var et samarbeid om overvåking og registrering mellom Arbeiderpartiet, fagbevegelsen og de hemmelige tjenester (Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjeneste og Overvåkningspolitiet, nåværende PST). Det fantes neppe noen monolittisk hemmelig organisasjon, men derimot forskjellige, skiftende og sak­sorienterte nettverk, knyttet til enkeltpersoner som Sjømannsforbundets leder Ingvald Haugen, partisekretær Haakon Lie, LO-leder Konrad Nordahl og Arbeiderbladets redaksjonssekretær og stats­ ministerens bror Rolf Gerhardsen. I større eller mindre grad hadde disse nett­verkene internasjonale forgreninger. Ingvald Haugen tok blant annet initiativ til et samarbeid med amerikanske FBI som særlig dreide seg om å sikre skipning og lossing av amerikansk militærmateriell til Norge.

Forholdet mellom Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene hadde lenge vært en verkebyll da Lund-kommisjonen i 1994 ble oppnevnt av Stortinget for å «granske påstander om ulovlig over­ våking av norske borgere». Lund-rapporten slo fast at det var foregått ulovlig overvåkning av kommunister både i NKP og senere AKP (m-l) og kritiserte særlig det tette samarbeidet mellom overvåkingstjenesten og ledende personer i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen. Dette samarbeidet, som blant annet gikk ut på kommunistregistrering, utveksling av opplysninger og romavlytting, ble karakterisert som «et 85

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

grovt tilfelle av rettsstridig offentlig virksomhet, samlet sett kanskje det mest graverende som er avdekket her til lands».

Lund-kommisjonen framsto som en egenartet blanding av historie­prosjekt og domstol. Kommisjonens rapport i 1996 (Lundrapporten) fikk fram en rekke nye og verdifulle opplysninger om politisk ­registrering og overvåkning, men var kanskje mer opptatt av politisk revansj på vegne av utsatte grupper enn en fortolkning som tok hensyn til den kalde krigens realiteter, politiske klima og internasjonale karakter. Kommisjonens hovedsynspunkt om sammenfallet mellom Arbeiderpartiet og staten tenderte mot å overskygge at den politiske overvåkingen og sosialdemokratisk samrøre med de hemmelige t­ jenester var et internasjonalt fenomen og relativt uavhengig av hvem som til enhver tid hadde regjeringsmakten. Den norske praksisen var på flere måter moderat, men riktignok mer preget av irregulære og til dels ulovlige arbeidsmetoder enn i andre nordiske land. I en del tilfeller ble kommunister nektet sikkerhetsklarering for sensitive sivile og militære stillinger, men oppsigelser på politisk grunnlag forekom ytterst sjelden.

I historien om overvåking i Norge, Den hemmelige krigen, går Trond Bergh og Knut Einar Eriksen i rette med Lund-kommisjonens fokusering på Arbeiderpartiet og LO. De framhever at oppfatningen av kommunistene som en alvorlig sikkerhetstrussel var felles og ble delt av de fleste partiene. Som regjeringsparti var det Arbeiderpartiet som fikk ansvaret for å meisle denne felles oppfatningen ut i konkrete tiltak. «Det eksisterte et bredt, nasjonalt felles engasjement i å redusere kommunisttrusselen, som i perioder skjøv de vanlige motsetninger og konstellasjoner noe til side.» Det var altså «ikke først og fremst partipolitikken, men snarere opphevelsen av den, som best kan forklare samarbeidet mellom myndigheter og politiske og andre interesser i kampen mot kommunismen».

Norge var enestående i den forstand at Arbeiderpartiet satt med den politiske makten i hele etterkrigstiden fram til 1965. Det ga grunnlaget for det helt spesielle forholdet mellom Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenester. Det kan også være en del av forklaringen på det utpregede hemmeligholdet i Norge etter krigen, også sammenlignet 86

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

med mange av våre allierte. «Både den militære sikkerhetstjenesten, POT og forvaltningen utøvde et hemmelighold som var politisert i den forstand at det var motivert av ønsket om å unngå politiske ubehageligheter», heter det i et arbeid om etterretnings- og sikkerhets­ tjenesten i Norge. På denne måten kunne Arbeiderpartiet overvåke sin hovedmotstander, Kommunistpartiet, og hindre kommunister tilgang til viktige stillinger, uten at det skapte politisk oppstyr. «Minst like sentralt for Arbeiderpartiet var ønsket om ikke å bli assosiert med inngripende kontroll av landets borgere. Hemmeligholdet ble således begrunnet i andre forhold enn det ideelle formål, som var beskyttelse av nasjonens sikkerhetsinteresser.» Først fra 1970-årene ble det større åpenhet om de hemmelige tjenester.

Overvåkningen under den kalde krigen berører et dilemma som Lund-kommisjonen var lite opptatt av: I hvilken grad kan og bør demokratiet sikres ved midler som i sin natur er udemokratiske? Hvor går grensene? Det er spørsmål som i 1990-årene kunne holdes på avstand, men som i våre dager er rykket ubehagelig nærmere, og som i etterkrigstiden måtte stå sentralt. Det kom tydelig fram da regjeringen i 1950 – under inntrykket av Koreakrigen og økende krigsfrykt – la fram forslag om beredskapslover rettet mot de norske kommunistene.

Dersom rikets sikkerhet eller selvstendighet var i fare, kunne en rekke tiltak settes i verk, inkludert forbud mot streik eller lockout, pressesensur, forbud mot aviser i inntil et halvt år av gangen, internering av mistenkte og spesielle forræderidomstoler med hjemmel til å gi dødsstraff. Statsministeren selv hadde ingen betenkeligheter: «Man må ikke ‘følge reglementet’ når det gjelder disse folkene.» Det var en kynisme som sprang ut av erfaringer med mellomkrigstidens revolu­ sjonsforberedelser, maktkamp i arbeiderbevegelsen og okkupasjon.

De foreslåtte beredskapstiltakene er blitt regnet som «blant de mest ytterliggående lovforslag som noen gang er blitt fremmet av en norsk regjering». Lovforslaget måtte da også trekkes tilbake etter voldsomme protester både fra den borgerlige opposisjonen og fra venstresiden. For så vidt kan man si at demokratiet fungerte, og at den åpne debatten og det parlamentariske systemet bidro til en beslutning med demokratisk legitimitet. Men den endelige loven ga regjeringen 87

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

vide fullmakter til på eget ansvar å sette i verk tiltak i en krisesitua­ sjon, og det demokratiske dilemmaet forble uavklart: Kan det være nødvendig å se bort fra «reglementet» for å bevare selvstendigheten og demokratiet i en ufredstid?

Uansett er det klart at den indre kalde krigen hadde store menneske­ lige omkostninger. I LO-historien spørres det: «Hva betydde ‘demokrati’ når overvåking, ulovlig avlytting, svartelisting og utestengning kunne skje i demokratiets navn?» Samtidig ble det vanskeligere vilkår for opposisjon og samfunnskritikk og mindre rom for den utviklingen i sosialistisk retning som Einar Gerhardsen hadde sett for seg i 1945.

Etterkrigstiden ble også preget av ulike former for sovjetisk- og amerikanskinspirerte forsøk på å skaffe sympati og støtte, til dels uten at det skulle synes. Rett etter krigen hadde sovjetiske framstøt god grobunn, noe som ikke minst viste seg i oppslutningen om Sambandet Norge– Sovjetunionen fra 1945. Organisasjonen skulle «styrke vennskapet og utvikle det sosiale, økonomiske og kulturelle sambandet mellom Norge og Sovjetunionen». En rekke samfunnstopper meldte seg inn, med statsminister Einar Gerhardsen i spissen, sammen med kjente intellektuelle og akademikere, radikale kunstnere og selvsagt NKPfolk. LO-leder Konrad Nordahl var nestformann i styret, der han blant annet hadde med seg politikere, direktører og generaler. I 1946 hadde sambandet 31 lokale avdelinger med i alt 6000 individuelle medlemmer og 31 000 kollektivt innmeldte medlemmer, de fleste gjennom fagforeninger.

Sambandet var uttrykk for etterkrigstidens sympati med det ­kjempende Sovjetunionen, men også for drømmer, håp og planer om et nytt og bedre samfunn – et samfunn som skulle utvikles «i sosialistisk retning», som Gerhardsen pleide å si. I radikale miljøer i arbeiderbevegelsen var det en beundring og begeistring for Sovjet­ unionen som på avstand og etter kommunismens fall framstår som utillatelig naiv. Det gjenspeilte seg ikke bare i positive uttalelser om det sovjetiske samfunnet, men også ved at man hyllet sovjetisk litteratur, kunst og kultur. Selv i borgerlige aviser og miljøer var det en positiv interesse for sovjetisk kultur, inntil den kalde krigen satte inn.

88

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

På et mer folkelig plan bidro sporten og «idrettsdiplomatiet» til vennskap med og beundring for Sovjetunionen. Det var et viktig ledd i den sovjetiske propagandaoffensiven da Dynamo Moskva i 1945 overrasket en hel verden med en fotballturné i Storbritannia, med seire og uavgjort mot noen av de beste britiske lagene. (Det var nå metaforen «maskin» og «maskinlag» ble introdusert, noe som senere ble vanlig å bruke om sovjetiske og østeuropeiske idrettsutøvere.) I november 1946 kom Dynamo til Oslo og spilte mot Skeid i heftig snøvær, i en kamp som ennå minnes av norske fotballinteresserte. Dynamo ga Skeid en fotballeksjon med 7–0 foran 32 000 tilskuere på Bislett; det ble sagt at folk hadde stått i kø opptil 24 timer for å sikre seg billetter.

Av spesiell interesse for Norge var at sovjetiske skøyteløpere ­vinteren 1946 kom på besøk og utfordret våre beste. Norske mannlige skøyte­ løpere var fremdeles et hakk foran de sovjetiske, mens de sovjetiske damene var overlegne. Om man regner med begge kjønn, ble det ­sovjetisk sammenlagtseier i landskampen. Viktigere var kanskje den positive oppfatningen av de sovjetiske idrettsutøverne – «sympatiske typer, med vakre ansiktstrekk, smidig og kraftig kropp». Særlig impo­ nerte de sovjetiske kvinnene, som lå på et tidligere ukjent nivå i kvinne­idretten, også når det gjaldt å framheve og spille på det feminine. Sportsmandens Oskar Olsen, som normalt ikke var noen tilhenger av kvinneidrett, hadde «aldri sett vakrere idrett enn de russiske damer har demonstrert i disse formiddagstimene! Ja, jeg tør rent ut si at det har vært en åpenbaring.»

Med unntak av de kvinnelige skøyteløperne forsvant imidlertid de sovjetiske idrettsutøverne fra den internasjonale scenen i 1947 og kom ikke tilbake før i 1952. Den kalde krigen skapte et brudd, og de politiske skillelinjene invaderte også områder som foreningsog kulturlivet og altså idretten. I Sambandet Norge–Sovjetunionen førte det til massiv og demonstrativ utmelding fra samfunnstopper og arbeiderpartifolk sommeren 1948. Den kalde krigen trakk ikke bare en politisk og militær, men også det som kan kalles en kulturell skille­linje gjennom Europa.

Sovjetunionen forsøkte å skaffe seg innflytelse gjennom det som ble kalt dekkorganisasjoner eller frontorganisasjoner. Poenget var at 89

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

kommunistene skulle dominere organisasjonene og påvirke dem i sin retning uten å synes. Utad sto kampen for frihet og rettigheter. Innad fulgte man, som det ble skrevet internt (av Leif Vetlesen, som hadde ledet det kommunistiske arbeidet i Sjømannsforbundet og særlig tok seg av krigsseilernes sak), «Stalins geniale anvisning» om bruk av de borgerlig-demokratiske rettigheter som «våpen i proletariatets kamp».

Fra 1949 til Stalins død i 1953 var det et hovedmål i Sovjetu­nionens strategi å skape en kommunistisk orientert fredsbevegelse i vest.

Meningen var at den skulle framstå som et nøytralt fredsinitiativ, men i realiteten utgjøre en integrert del av den sovjetiske ­utenrikspolitikken.

Innledningsvis og isolert sett var fredsbevegelsen en suksess. Den såkalte Stockholms-appellen fra Verdensfredskomiteen i 1950 fikk flere millioner underskrifter i Vest-Europa. Samtidig forkynte flere organisasjoner budskapet om at USA og dets allierte var krigshissere, mens Sovjetunionen og de kommunistiske statene sto for «fredelig sameksistens».

Utenriksdepartementet i Moskva vurderte Norge som «NATOs svakeste ledd» og satset sterkt på en norsk fredsbevegelse. Målet var å samle de krefter som sto i opposisjon til den offisielle­ ­sikkerhetspolitikken og å svekke oppslutningen om NATO og den militære opprustningen. Spesielt viktig var det å få med «progressive» krefter utenfor NKP. Målt mot ambisjonene om å skape en bred sikker­ hetspolitisk opposisjon ble imidlertid den norske fredsbevegelsen en fiasko, liksom fredsbevegelsen mer generelt. Den ble fanget i den samme dynamikken som så mange kommunistinspirerte organisa­ sjoner, både før og etter krigen: Det var grobunn for oppslutning så lenge de framsto som upolitiske, men idet den politiske karakteren trådte klarere fram, ble det frafall og nederlag.

I det hele tatt ble den kommunistiske innflytelsen begrenset, til dels takket være bevisst organisering og motaksjoner. Den amerikanske etterretningstjenesten CIA (Central Intelligence Agency) finansierte en kulturell Marshallplan, som Tony Judt sier i Thinking the Twentieth Century. Sentralt sto Congress for Cultural Freedom (CCF), som fikk tilslutning fra intellektuelle størrelser som Bertrand Russell, Arthur Koestler, Raymond Aron med flere. Målet var å mobilisere ­intellektuelle 90

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

og akademikere for kampen mot kommunismen, gjennom tidsskrifter og andre trykksaker.

Organisasjonens mann i Norge var Arbeiderpartiets sekretær Haakon Lie, som ga ut flere antikommunistiske pamfletter. Stort oppstyr skapte hans polemiske hefte Kaderpartiet fra 1954, som ville avsløre kommunistiske dekkorganisasjoner, men var såpass krydret med meningsløse eksempler at det snarere virket mot sin hensikt.

Ettertiden har imidlertid gitt ham rett i hovedsaken om kommunistisk infiltrasjon i flere folkeorganisasjoner, både nasjonalt og internasjo­ nalt. Det Haakon Lie ikke visste eller ikke kunne bevise, var at Norges Kommunistiske Parti var tungt finansiert av «gullet fra Moskva», til tross for at det fra 1950 var lovforbud mot slik pengestøtte.

Det ble knyttet nære forbindelser til USA på flere områder, noe som ble mulig ved bedre og raskere forbindelser til sjøs og i luften. Norsk fagbevegelse fikk sterke inntrykk fra amerikanske representanter, samtidig som tillitsmenn fikk anledning til å besøke USA på delega­ sjonsreiser og studieopphold. (Det dreide seg særlig om amerikanske modeller for økt produktivitet, som er behandlet i kapittel 1.) Norske studenter, universitetslærere og forskere fikk såkalte Fulbright-stipend (med navn etter den senatoren som hadde fremmet lovforslaget), som ga dem anledning til lengre studieopphold ved amerikanske universiteter og læresteder, finansiert av amerikanske midler. «Denne storstilte utveksling kom til å bety mye for utviklingen av en vestvendt, proamerikansk holdning i Norge», skriver Hans Fredrik Dahl i Norsk idéhistorie.

Idretten ble en viktig del av «den kulturelle kalde krigen», noe som krevde enorme ressurser og skapte stor oppmerksomhet. De olympiske leker ble fra sommeren 1952 et midtpunkt i rivaliseringen mellom den kommunistiske og den kapitalistiske verden. Det var et smart trekk fra Sovjetunionen og de kommunistiske landene, som kunne sette sine reelt sett profesjonelle idrettsutøvere inn mot Vestens amatører (eller såkalte amatører) og dermed langt på vei dominere den olympiske arenaen. Som OL i Berlin i 1936 hadde demonstrert (og senere ikke minst OL i Beijing 2008 skulle demonstrere), var de olympiske leker som skapt for politiske fortolkninger og politisk propaganda.

91

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

Også norsk idrett og det norske idrettspublikum ble berørt. Den mest direkte følingen med den kalde krigen på idrettsbanen fikk vi i hurtigløp på skøyter, som i Norge var nasjonalidretten når det gjaldt publikumsinteresse, og også i Sovjetunionen framsto som nasjonalt relevant. (Betydningen går fram av historien, sann eller usann, om at Stalin før OL i Oslo i 1952 spurte sine skøyteløpere om de kom til å slå Hjalmar Andersen. Da de ikke kunne garantere det, ventet Sovjetunionen med å delta i OL til sommeren.) Fra verdensmester­ skapet i 1953 og ti år framover hadde Sovjetunionen skøytehegemoniet.

I den norske offentligheten ble de sovjetiske skøytestjernene møtt med nysgjerrighet og respekt, men bidro også til forestillingen om sovjetisk overlegenhet.

De sovjetiske supermennene ble noe både fascinerende og frykt­ inngytende. De ga konkret substans til den kalde krigens fortellinger: Det måtte amerikanere til for å stanse dem. Den store norske helten, i hvert fall for idrettsinteresserte gutter og menn, ble skøyteløperen Knut («Kupper’n») Johannessen som viste at også vi kunne ta kampen opp mot overmakten.

Den kalde krigen bidro til å stille opp USA som hjelper, ideal og forbilde. Samtidig bidro fascinasjonen for USA og det amerikanske til å skape politisk tilhørighet. Vi ble i en viss forstand amerikanere.

Særlig gjaldt det de yngre generasjonene, som ble formet av krigstidens og etterkrigstidens opplevelser.

Det er vanskelig å diskutere dette uten å bruke ordet kultur, et vidt, løst og vanskelig begrep som historikere mest mulig burde holde seg unna. La oss si at det her kan bety noe sånt som måter å gjøre ting på. Det ble et ideal å gjøre ting «the American way». Etterkrigstiden i Norge var preget av en «kulturell amerikanisering», som ble en bakgrunn og en resonansbunn for politiske oppfatninger og beslutninger. Selvsagt kom det også kritikk, fra intellektuelle og politisk venstreorienterte kretser, men det betydde lite i den store sammenhengen. Viktigere var det at folk flest forholdt seg til den amerikanske innflytelsen uten nødvendigvis å bli preget av amerikansk politisk tankegang.

92

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

Amerikaniseringen var et allment vestlig fenomen som fikk god grobunn i Norge. Kanskje spilte det en rolle at vi fra tidligere hadde sterke bånd til det nordlige Amerika, gjennom utvandring, tilbake­ vandring, amerikabrev og fortellinger om det forjettede land på den andre siden av havet. Den amerikanske innflytelsen og påvirkningen på samfunnsliv og hverdagsliv var heller ikke noe nytt. Den var stadig stigende gjennom mellomkrigsårene, da det amerikanske mer og mer ble symbol for det moderne liv, med ny teknologi, større tempo og forbruksvarer av amerikansk modell.

Amerikaniseringen forholdt seg ikke nødvendigvis til det faktiske USA, men til Amerika som en mytisk forestilling. Og det opplevde, mytiske Amerika, var forskjellig fra amerikanske myter. Bildet av Amerika ble tolket og ordnet etter norske idealer og referanse­rammer.

Amerikanske fenomener ble tatt opp og idealisert når vi kjente oss igjen i dem. Det amerikaniserte Norge ble en slags hybrid eller krysning. Den kulturelle amerikaniseringen skjedde på norsk måte.

Det amerikanske ble symbolet for det moderne livet. Under lå drømmen om et problemfritt liv med materiell velstand, som ble oppfattet som selve kjernen i «the American Way of Life». Det preget produksjon og forbruk, med Coca-Cola som det fremste symbolet.

(Coca-Cola ble lansert i Norge i 1920-årene, men fikk sitt gjennombrudd etter krigen.) Den smakte av nytt, moderne og spennende, på samme måte som for eksempel Kellogg’s cornflakes på frokostbordet.

Det spilte neppe særlig rolle om produktet var norskprodusert, dersom assosiasjonene gikk til Amerika, som med Polly peanøtter (fra 1957).

Mindre hverdagslige, men ikke mindre symbolladet var nylonstrømpene, som hadde kommet i vanlig salg i USA rett før krigen og nå invaderte det norske markedet – med drømmen om et nytt spennende liv etter amerikansk passform.

Det norske næringslivet tok etter amerikanske modeller i vareutvalg, reklame og omsetningsformer, som filialer og kjedebutikker. Selvbetjening, som for alvor ble introdusert av den amerikanske kjeden Woolworth i 1920-årene, kom til Norge få år etter krigen, men ble først vanlig i 1960-årene. Amerikanske og amerikaniserte produkter preget det visuelle miljøet, i lysreklamer, på skilter, i utstillingsvinduer 93

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

og i det hele tatt der folk ferdedes. Fargerike sigarettreklamer med amerikanskklingende navn som Teddy, Blue Master, South State (alle produsert av Tiedemanns Tobaksfabrik) og Frisco (Langaard) lyste ikke bare opp i en grå hverdag, men ble en del av det amerikanske nærværet. Betydningen av det visuelle miljøet for vår orientering i verden er sannsynligvis undervurdert.

Villastrøkene som grodde fram fra tiden omkring 1960, kan leses som et forsøk på å virkeliggjøre drømmen om det gode liv etter amerikansk modell, med lave hus strødd utover som byggeklosser i et grønt landskap. (I Sandefjord ble et nytt byggefelt kalt Flinta-byen, etter serien om Fred Flintstone, som først kunne ses på svensk TV.) Selv om det var hus preget av norske materialer og til dels norsk byggeskikk, var de likevel en påminnelse om forestillingene om det mytiske Amerika som foregangsland og ideal. Det gjaldt ikke minst bolig­husets eller leilighetens egentlige sentrum, kjøkkenet. Det «amerikanske avtrykket» var tydelig i «den grunnleggende tenkningen omkring det ­moderne kjøkkenets idé og funksjon», heter det i et historisk arbeid om norske kjøkken. Det gjaldt framfor alt «fantasiene om det nye og mest moderne», den «kontinuerlige forventningen om fornyelse og forandring» og det «kunnskapsgrunnlaget som med tiden internaliseres i tingene selv».

Amerikanske filmer formidlet den amerikanske drømmen. ­Hollywood var selve drømmefabrikken. I de første 15 årene etter krigen var over halvparten av filmene på norske kinoer produsert i USA. De var også de meste populære (ved siden av enkelte norske komedier). Det manglet riktignok ikke på kritiske og nedlatende stemmer, fra filmkritikere og intellektuelle som var opptatt av det overflatiske, kommersielle og politisk konservative i den amerikanske filmindustrien. Ifølge Kinoens mørke, fjernsynets lys, historien om film og TV i Norge, oppfattet det vanlige kinopublikum «bedre enn dannede kritikere flest både relevansen av og undertonene i denne industrielt produserte populærkunsten». «Disse vitale, engasjerende og ofte populistiske filmene bekreftet det store publikums positive bilde av Hollywood og USA. Etter nazisensur, blendingsgardiner og materiell fattigslighet var folk dessuten mottakelige for Hollywood94

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

hyllester til individuell frihet, materiell velstand og en mer fargerik emosjonelt intens filmopplevelse.»

De amerikanske filmenes – og senere også TV-serienes – idealer ga sammen med blader og musikk en massiv og effektiv påvirkning, som få maktet helt å unndra seg. Særlig viktig var de for de unge og deres forsøk på å skape identitet, mål og mening. Ifølge Kinoens mørke, fjernsynets lys ga de amerikanske filmene og lesestoffet omkring dem, i ukeblader, Filmjournalen og fra 1957 Det Nye, «følelsesmessige opplevelser, bilder, replikker, klestips og adferdsmønstre som de unge dels kunne kopiere, dels bruke til å forstå seg selv og verden med». Disse impulsene ble brutt mot det hjemlige og inntrykkene fra nærmiljøet, skolen og norsk radio og litteratur, på måter som ikke enkelt lar seg gjennomskue og selvsagt varierte fra byenes tette ungdomsmiljøer til Fjell- og Fjord-Norge.

Ikke minst bidro impulsene fra Amerika til dannelsen av mannsidealer og mannlig identitet. Det skulle godt gjøres for gutter og unge menn i 1950-årene å unngå amerikanske westernfilmer og tilsvarende blader, magasiner og bøker, som ga «grunnelementer å lage mannsbilder av», som det heter i Kinoens mørke, fjernsynets lys. For de aller yngste skjedde dette kanskje særlig gjennom tegneserier som Vill Vest og Præriebladet og leken som grodde ut av serienes figurer og situasjoner og kunne oppleves slik: «Når Miki, Windy og Salasso red på skrå inn i bildet av Nevadas ørkenlandskap, løp vi subbende i veikanten så gatestøvet hvirvlet opp i en passende støvsky, som selvsagt ikke kunne måle seg med tegnerens formasjoner av hvite bobler bak hestene.»

Denne skildringen av vill vest-leken, som kan oppfattes som typisk for etterkrigstidens erfaringer, er hentet fra boka Oppvekst i Andeby.

Det kanskje mest særpregede og tidstypiske for oppveksten i 1950- og 1960-årene var den betydning tegneseriefigurene i Donald Duck & Co hadde som utgangspunkt for lesing, lek, identitet og meningsdannelse – og da i første rekke for guttene. (Gutter og menn skulle som kjent enda i noen tiår være samfunnets hovedpersoner.)

Barnebladet Donald Duck & Co dukket først opp i Norge i 1948 og ble det kanskje mest populære av alle kulturprodukter fra USA, 95

DEL 1. VELFERDSSAMFUNNET

lest av så vel voksne som barn. Det donaldistiske universet var bygd på det opphavsmannen Walt Disney kalte «all-american values». Den naive rasismen og den antikommunistiske tendensen (blant annet gjennom agentene fra den fiendtligsinnede makten «Brutopia») var så påtakelig at selv norske barn kunne gjennomskue den. Likevel ble Andeby-universet oppfattet som «typisk norsk» og fortolket i tråd med norske idealer. Donald, taperen, den lille mann, ble «vår mann».

Slik illustrerer Donald også det åpne, motsetningsfylte og tolknings­ utsatte i den amerikanske innflytelsen. Den var ikke nødvendigvis samfunnsbevarende i trang forstand, men kunne også legge opp til en folkelig, snarere sosialdemokratisk fortolkning. Den kunne også inspirere til «opprør» (men bare med anførselstegn), med utgangs­ punkt i rockemusikken fra midten av 1950-årene. Rocken ble ungdommens egen musikk og ytringsform. Elvis Presley ble «kongen» og symbol på overskridelse av foreldregenerasjonens trange grenser for utfoldelse og smak. Det ble «rockeopptøyer» ved lanseringen av musikkfilmen Rock around the Clock i Oslo høsten 1956, men uten at noe alvorlig skjedde, og dels som svar på medieskapte forventninger.

Rocken var ungdommelig og «tøff», men ble i norsk sammenheng grunnleggende apolitisk.

Og likevel, om vi i dag kunne dra tilbake til den tidlige etterkrigstiden, ville vi kanskje helst bli slått av hvor lite amerikanisert og hvor tradisjonelt norsk den var, i forhold til vår egen tid. Den «kulturelle amerikaniseringen» var en langsom prosess, med røtter tilbake til mellomkrigstiden og tidligere og med stadig påfyll av nye produkter og idealer fram til våre dager. Den nådde langt på visse områder, som film og ungdomsmusikk og i idealer om det gode liv. Men et typisk amerikansk fenomen som McDonald’s kom for eksempel ikke til Norge før i 1980-årene, og selv jeans var ikke vanlig før i slutten av 1960-årene. Idretten var lite preget av det amerikanske, med unntak av gjennombruddet for ishockey – en tøff, aggressiv, maskulin aktivitet, som falt godt på plass sammen med westernfilmer, motorsykkeldilla, rockemusikk og Brylcreem i håret.

Det særpregede var at det (mytisk) amerikanske ble tolket positivt, at det ble omfavnet av «massene» som frigjørende og framtidsrettet, og 96

K A P I T T E L 3 . D E T AT L A N T I S K E F E L L E S S K A P E T

at det ga grunnlag for både en spesiell ungdomskultur og mer g­ enerelle idealer og holdninger i den brede allmennheten. Den politiske konteksten ga den kulturelle amerikaniseringen en særlig betydning. Den rene propagandaen, som også kom inn som en del av kulturimporten, var neppe det viktigste eller mest effektive. Månedsmagasinet Det beste kom ut fra 1947 som en norsk utgave av det amerikanske Reader’s Digest. I 1960-årene hadde det over 300 000 i opplag. Det var utpreget proamerikansk og antikommunistisk, men hadde nok sin største betydning ved å skape kjennskap til og forståelse for amerikansk livsstil og tankegang. Som andre former for kulturell amerikanisering inngikk det i et gjensidig forhold med den kalde krigen. Den kalde krigen ga mening til den kulturelle amerikaniseringen, og kulturytringene med opphav eller inspirasjon i Amerika bidro til å befeste vår plass i verden.

97