Roma - kunsten, arkitekturen, historien by Dreyers forlag

Kirsti Gulowsen (f. 1960) er i dag ansatt i Oslo byarkiv som fagansvarlig for privatarkiv. Hun har publisert internasjonale forskningsartikler og populær vitenskapelige artikler innen sitt eget spesialfelt, men også om nyere, norsk kunst. Olaf Steen (f. 1969) er i dag ansatt som seniorantikvar hos Byantikvaren i Oslo. Han er leder for ICOMOS’ norske komité for bevaring av det 20. år hundres kulturarv. Han har publisert internasjonale forskningsartikler og popu lærvitenskapelige artikler.

Kirsti Gulowsen Olaf Steen

vi opplever byen, vi er ett sted av gangen.

ROMA

roma er en tidsreise i hele vår europeiske kulturhistorie – i politikk, arkitektur, religion og kunst. I denne byen ligger sporene av vårt felles opphav lag på lag og tilsynelatende hulter til bulter – men bare tilsynelatende, og slett ikke tilfeldig. Denne boken viser helheter og sammenhenger i Romas kultur historie ut fra enkelthetene, i et direkte møte med kunsten og arkitekturen. Den er veiviser til monumenter og steder i Roma som kan belyse de viktige periodene i Romas eldre historie, nemlig antikken, middelalderen, barokken og den romerske renessansen med de usedvanlige kunstnerne Michelangelo og Rafael. Utvalget legger vekt på det som har vært vesentlig i å forme byen, eller som forteller en spesiell historie som er viktig for byen og dens kunst. Dette er en bok for den som vil dykke dypere ned i Romas uuttøm melige kilde til opplevelser og kunnskap. Boken følger en geografisk inndeling, som for en stor del sam menfaller med ulike sider av Romas historie, slik historien har ut spilt seg med ulik tyngde i de forskjellige bydelene. Det er også slik

Begge forfatterne er kunsthistorikere og bodde, forsket og underviste i Roma i en årrekke, tilknyttet Det norske institutt i Roma.

ROMA KUNSTEN, ARKITEKTUREN, HISTORIEN

D R EY E R

Kirsti Gulowsen og Olaf Steen DREYER

Kirsti Gulowsen og Olaf Steen

ROMA

KUNSTEN, ARKITEKTUREN, HISTORIEN

dreyers forlag a / s, oslo 2016

Foto Vegar Moen: omslag; s. 10–11; 42–43; 82–83; 122–123; 164–165; 200–201; 248–249; 302–303; 346–347; 380–381 Alle andre foto ved forfatterne, med mindre annet er angitt.

Innhold

Forord 9 kapittel 1. Kapitol – Caput Mundi 15

Tilblivelsen 15 Kapitol og Romas syv høyder 16 Aeneas og Romas forhistorie 18 Romulus og Remus – Romas grunnleggelse 21. april 753 f.Kr. 19 Sabinerne og Tarpeia – Romas første forræder 21 Kapitols tre ansikter 22 Kapitols antikke ansikt 23 Kapitols renessanseansikt – utgangspunktet for plassen 26 Michelangelos dramatiske løsning 29 Rytterstatuen 32 Keiser Marcus Aurelius (161–180 e.Kr.) 34 Kapitol – museumsplassen 35 Ulvinnen 36 Kolossalhodet 38 Camillus og Spinario 39 Kapitols tredje og moderne ansikt – Vittorio Emanuele-monumentet 41 KAPITTEL 2. Forum Romanum 47

Tilblivelsen 49 Venus Cloacinas helligdom 49 Den romerske republikk 51 Senatsbygningen 52 Senatsbygningen og arkitekten Vitruvius 54 Roma og Benito Mussolini (1883–1945) 55 Rostra – Folkeforsamlingens talerstol 56 Julius Caesar (49–44 f.Kr.) 57 Caesars tempel 59 Makten etter Caesar 60 Gudekeiseren fødes 61 Basilikaene på forum 62 Romernes herredømme over Middelhavet 64 Triumf 65 Septimius Severus’ triumfbue 66 Vestatempelet 69 Vestalinnene 72 Castor- og Polluxtempelet og kirken Santa Maria Antiqua – Det norske hjørnet på Forum Romanum 74 Maxentius’ basilika 78 Titusbuen 80

KAPITTEL 3. Palatinhøyden og Colosseumdalen 87

Palatinhøyden 87 Augustus’ kvarter på Palatinhøyden 88 Utsmykningen fra Augustus’ Apollontempel i Palatinmuseet 90 Keiser Neros palasser 94 Keiser Domitian (81–96 e.Kr.) 96 Domitians palassanlegg 97 Fraflytting og nedgangstider 100 Circus Maximus 102 Colosseum 105 Gladiatorene 111 Colosseums etterliv 112 Konstantinbuen 114 De gjenbrukte relieffene på Konstantinbuen 116 Tetrarkiet og avviklingen av Roma som hovedstad 117 Konstantin – Romas første kristne keiser (312–337 e.Kr.) 118 De konstantinske relieffene på Konstantinbuen 119 KAPITTEL 4. Celiohøyden: Laterankomplekset, kirkene Ss. Quattro Coronati og S. Clemente 127

Lateranbasilikaen 129 Keiser Konstantins basilika 129 Fraflytting, ødeleggelse og nytt liv 134 Lateranbaptisteriet 139 Cappella S. Silvestro i kirken SS. Quattro Coronati 144 Investiturstriden – Canossagangen i 1077 og Robert Guiscards herjinger i 1084 149 S. Clemente 153 Overkirken i S. Clemente 153 Underkirken – folkelig fortellende middelalderbilder 157 Legenda Aurea 158 Klemensfortellingene i underkirken 158 Folkelige bilder fra Legenda Aurea 160 Mitrashelligdommen i den romerske villaen under kirken 163 KAPITTEL 5. Viminalhøyden: Oldkirkene S. Pudenziana, S. Maria Maggiore og S. Prassede 169

Troen og bildene finner sin form på 300-tallet 170 S. Pudenziana 172 Kristus 173 Peter og Paulus 174 Bygningene i bakgrunnen 175 Himmelen 175 Kirkens utspring 177 S. Maria Maggiore 178 Kirkekonsilet i Efesos i 431 180 Den opprinnelige fondveggen – triumfbuemosaikken 182 Hovedskipet med gammeltestamentlige motiver 185 Apsismosaikken fra 1290-tallet 188 S. Prassede 191 Mosaikkene på triumfbuen 194 Mosaikkene på apsisbuen 195 Mosaikken i apsis 197 S. Zenokapellet i S. Prassede 199 KAPITTEL 6. Tiberen – Romas livsnerve 205

Tiberen 205 Tiberøya 207 Romas havn – Emporium og Ripa grande 208 Aventinhøyden og kirken S. Sabina 211 Den klassiske kulturarven

og kristendommen 213 Kirkefaderen Hieronymus (347–420) 215 Mosaikkene i S. Sabina 216 Tredørene i S. Sabina 217 Dominikanerne i S. Sabina 220 S. Maria in Cosmedin – det første diakoniet 221 Pave Gregor den store og de store reformene (590–604) 222 Biskopene av Roma fristilte seg stadig mer fra keiseren 224 S. Maria in Cosmedin og Pave Hadrian I (772–795) 225 Trastevere 225 S. Cecilia in Trastevere 228 Den hellige Cecilia 230 Alterbaldakinen til Arnolfo di Cambio og Cavallinis fresker 232 S. Francesco a Ripa 235 Den salige Ludovica Albertonis kapell 236 S. Maria in Trastevere 239 Pietro Cavallinis billedserie over Jomfru Marias liv 242 Den store Mariaikonen 246 KAPITTEL 7. Marsmarken, byens hjerte – områdene rundt Pantheon og Piazza Navona 253

Marsmarken 253 Pantheon 255 Kostbare stensorter 258 Pantheon – typisk romersk arkitektur 259 Keiser Hadrians Pantheon 261 Pantheons liv etter antikken 263 Romas offisielle gravkirke 264 Elefanten på Piazza della Minerva 266 S. Maria sopra Minerva 267 Den hellige Caterina av Siena, skytshelgen av Italia 268 Carafakapellet og Thomas av Aquinas 269 Dominikanerne og inkvisisjonen 272 Medicikapellet 273 Pave Leo X og Martin Luther 274 Sacco di Roma (1527) 275 Il Gesù 278 Jesuittene og motreformasjonen 279 Takdekorasjonen i Il Gesù 281 Fasaden til Il Gesù 284 Kirken S. Ignazio 287 S. Luigi dei Francesi og Caravaggio (ca. 1570–1609) 288 Matteus’ kallelse 291 Matteus skriver evangeliet 291 Matteus’ martyrium 292 Piazza Navona – den hellige Agneses plass 294 Den hellige martyren Agnese 295 Kirken S. Agnese in Agone av Francesco Borromini 299 De fire floders fontene av Gian Lorenzo Bernini 299 Campo de’ Fiori – Giordano Brunos plass 301 KAPITTEL 8. Peterskirken og Vatikanmuseene 307

Peter og hans grav 307 Peterskirken 308 Keiser Konstantins Peterskirke 309 Byggingen av dagens Peterskirke 311 Petersplassen 313 Kirkerommet med alteret og Cathedra Pietri 315 Peterskirkens hovedrelikvier 318 Vatikanet 324 Vatikanmuseene 325 Den oktagonale kortilen, Julius IIs opprinnelige Belvederehage 326

Apollon Belvedere 328 Laocoon 330 Belvedere torso 333 Rafaels stanzer – Rafaels rom 335 Stanza della segnatura 336 Det sixtinske kapell (Pave Sixtus IV, 1471–1484) 339 Oppdraget 339 Taket 340 Dommedag 345 KAPITTEL 9. Quirinalhøyden 351

Acqua Felice 351 Byplanleggeren, Pave Sixtus V (1585–1590) 355 S. Susanna 357 Sta. Teresas ekstase i kirken S. Maria della Vittorias Cornarokapell 358 S. Carlo alle Quattro Fontane 361 Fasaden 364 S. Andrea al Quirinale 366 Bernini og Borromini 369 Piazza del Quirinale og Fontana di Monte Cavallo 370 Palazzo del Quirinale 372 Fontana di Trevi – den romerske barokkens aftensang 375 Piazza Colonna med Marcus Aureliussøylen 377 KAPITTEL 10. Møtepunkter mellom Norge og Roma – norske Roma-entusiaster før og nå 385

Nordmenn i Roma 386 Norske forankringspunkter 387 Circolo Scandinavo – Skandinavisk forening for Kunstnere og Videnskabsdyrkere 388 Peter Andreas Munch (1810–1863) 390 Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) 392 Henrik Ibsen (1828–1906) 394 Edvard Grieg (1843–1907) 397 Sigrid Undset (1882–1949) 398 Den ikke-katolske gravlunden 400 Peter Andreas Munchs gravsted 402 Ole Fladager (1832–1871) 403 Marie Colban (1814–1884) 405 Christian Meyer Ross (1843–1904) 405 Hans Stoltenberg Lerche (1867–1920) 406 Hendrik Christian Andersen (1872–1940) 407 Nicoline Peterssen (1850–1882) 409 Niels Juel (1837–1900) 409 Per Preben Prebensen (1896–1961) 410 Jenny Winge 410 St. Olavsalteret i SS. Ambrogio e Carlo al Corso 410 Det norske institutt i Roma for kunsthistorie og klassisk arkeologi 414 Register 421

Forord

Denne boken er et forsøk på å formidle helheter i Romas kultur historie ut fra enkelthetene, i et direkte møte med kunsten og arkitek turen. Som forskere og formidlere i Roma har vi opparbeidet kunnskap og kjennskap til monumenter og kilder. Monumentene kan være kjent og godt beskrevet, mens deres røtter og kilder, og ikke minst forholdet mellom disse, kan være vanskeligere å få tak i. Vi ønsker å supplere den omfangsrike litteraturen om Roma med sammenhenger som til sammen utgjør byens helhet. Ingenting kan erstatte opplevelsen på stedet, der kunsten og arkitekturen vitner og forteller, og er både utgangspunkt og sin egen illustrasjon. Vi har bedt fotokunstneren Vegar Moen om å la seg inspirere av byen til å ta ett fotografi til hvert kapittel. Resultatet er blitt en serie særpregede bilder som viser at historien lever i hverdagen, og hverdagen iscenesetter historien. Våre egne fotografier er ment som rene illustrasjoner til teksten, huskelapper for leseren. Boken er delt opp i kapitler etter en geografisk inndeling. Denne faller for en stor del sammen med ulike sider av Romas historie, slik historien har utspilt seg med ulik tyngde i de forskjellige bydelene. Vi har gjort et utvalg av monumenter og steder i Roma for å belyse de viktigste periodene i Romas kulturhistorie, nemlig antikken, middel alderen, barokken og den romerske renessansen med de usedvanlige kunstnerne Michelangelo og Rafael. Mye er utelatt, og vi har lagt vekt på det vi mener har vært vesentlig i å forme byen, eller som forteller en spesiell historie som er viktig for byen og dens kunst. Vi har til slutt 9

lagt inn et kapittel om nordmenn i Roma, fordi vi, som alle tilreisende nordmenn, stadig lar oss fascinere av de som kom til Roma før oss. Det er mange som har bidratt til at denne boken er blitt til, både direkte og indirekte. Vi må først og fremst takke Rasmus Brandt, som trakk oss med på utflukter overalt i Roma, som åpnet dører til byens skjulte historie med stor entusiasme, og som alltid viste oss faglig tillit. Miljøet ved Det norske institutt den gang Rasmus Brandt var direktør, var levende og kreativt, ingen nevnt, ingen glemt. Per Jonas Nordhagen gikk god for den ubeskrevne norske forskeren Kirsti Gulowsen, og åpnet dører og støttet arbeidet på Forum Romanum. Dag Brynildsen og Norsk kunstformidling sørget for stadige opplevelser sammen med entusiastiske og svært kunnskapsrike tilreisende. Vi vil takke historikermiljøet ved Universitetet i Nordland, som har kritisert deler av manuskriptet og fått det på rett kjøl. Bjørg Tosterud har gått gjennom latinoversettelsene, og heldigvis overstyrt oss en del ganger, Øyvind Norderval har svart på de underligste teologiske spørsmål, og Maria og Hannes Storhaug-Meyer har gått god for oversettelsen av Winckelmanns eldre tyske prosa. Jon Iddeng har vært fagkonsulent for bokens antikkhistoriske temaer og reddet oss fra feilskjær i en svært uoversiktlig del av vår europeiske historie. Alle feil i boken er selvfølgelig våre egne. Vi vil spesielt takke familie og gode venner som har fulgt arbeidet med entusiasme, og som vi har delt mange stunder med i Roma, og ikke minst våre nære venner Ciro og Agostina som har sørget for at vi aldri vil gi slipp på Roma og Italia. Vi vil takke Det n orske institutt i dag, som har tatt oss velvillig imot, og Skandinavisk forening som åpnet dørene for oss i Via della Lungara. Vi vil takke Norsk faglitterær forfatterforening for velvillig støtte til prosjektet. Aller mest må vi takke Rosa, som har holdt ut med denne boken gjennom mange kvelder og ferier. Oslo, mars 2016 Kirsti Gulowsen og Olaf Steen 10

KapitolhĂ¸yden

kapittel 1

Kapitol – Caput Mundi

Herifra gik jeg op paa det gamle Kapitolium, Verdens mest berømte Sted, næst Jerusalem. Jeg vilde se det i Maaneskin. Hundre Marmortrappetrin fører op til alle Sider, Marc Aurels Støtte staar midt oppe paa Pladsen, Billedværker til alle Sider; her holdt det gamle Senat sine Møder. Herifra gik Konsulerne med dets Beslutning ned til Forum, hvor Folket ventede. Bjørnstjerne Bjørnson, brev til Rosalinde Thomsen, 1. januar 1861

tilblivelsen

Roma er en tidsreise i hele vår europeiske kulturhistorie – i politikk, arkitektur, religion og kunst. I denne byen ligger sporene av vårt felles opphav lag på lag og tilsynelatende hulter til bulter – men bare tilsynelatende, og slett ikke tilfeldig. I dannelsesreisens gullalder på 1800-tallet var forståelsen for Romas betydning stor. Nasjonsdanning i Nord-Europa med antikkens idealer som moralsk forbilde sto klart for mange av de reisende. Kunnskapen var ikke alltid like presis. I nyankommet begeistringsrus knyttet Bjørnstjerne Bjørnson feilaktig senatsbygningen til Kapitolhøyden. Men en ting hadde han rett i. Av alle de historiske stedene i Roma de svermet for, hadde Kapitol en helt spesiell plass. For mange steder i Roma er hele historien til stede samtidig, men ingen steder som på Kapitolhøyden, Romas akropolis, «Verdens mest berømte Sted ...». 15

kapittel 1. Kapitol – Caput Mundi

Kapitolhøyden har vært i begivenhetenes sentrum siden a ntikken, da høyden huset romernes offisielle hovedhelligdom. I dag sitter Romas bystyre på Kapitol, slik det har gjort siden 1100-tallet. Høyden rommer byens hukommelse, det har vært arkiv her siden antikken, og ikke minst kneiser Europas eldste museer på Kapitol. Museene bevarer og viser frem Romas stolteste klenodier, livsviktige for byen selv, og for alle oss som føler tilhørighet til den. Derfor må vi først til Kapitol når vi skal oppdage Roma gjennom kunst, arkitektur og historie. Roma ble til Roma på Kapitolhøyden, Palatinhøyden og sumpen i mellom, Forum Romanum. Skjebnen har fart ulikt med disse tre, for da Romerriket falt sammen mot slutten av antikken, tok naturen Forum Romanum tilbake, og det øde området forfalt etter hvert til beiteområder og kutråkk. Palatinhøyden grodde også igjen, men i den nye vekstperioden etter middelalderens slutt ble den gjort om til lystpark og friområde. Kapitolhøyden har levd suverent videre som høyden i det urbane Roma, og sentrum for byens verdslige styre. Ofte har vi blitt spurt om hva som menes med Den evige stad og hvilke deler av dagens by som omfattes av dette begrepet. Vi mener at Kapitol står for det evige og ubrutte i Romas opphøyde historie, mens Marsmarken pulserer som byens evige, folkelige bykjerne. Det latinske navnet Capitolium kommer av ordet caput som betyr hode. Kapitol er dermed å forstå som Romas hode, selve byhøyden hevet over byens kropp med alle dens funksjoner og levende liv. kapitol og romas syv høyder

Roma er kjent som byen med de syv høydene. Det har ikke alltid vært enighet om hvilke høyder det dreier seg om. Det er ikke så rart, med tanke på at ingen av dem er i nærheten av hundre meters høyde over havet. Selv den steile Kapitolhøyden rager bare 48 meter over havet. I løpet av antikken skiftet synet på hvilke høyder som hørte med etter 16

kapittel 1. Kapitol – Caput Mundi

Kapitolhøyden.

maktforhold og strategisk betydning. Men det måtte alltid være syv høyder, for syv er et magisk tall. Da Romerriket var på det største og mektigste rundt år 100 e. Kr. var de syv høydene: Kapitol, Palatinen, Aventinen, Esquilinen, Caelius, Quirinalen og Viminalen. Ettersom byen bredte seg utover, favnet listen også de religiøst og strategisk viktige høydene i byens randsoner. Når storhetstiden var på hell og kristendommen ble innført på 300-tallet, var de høydene som oftest ble listet opp, Kapitol, som ble kalt Tarpeius, Palatinen, Aventinen, Esquilinen, Caelius, Vatikanhøyden og Janiculum. I dag består listen gjerne av høydene fra Romas kulturelle gullalder omkring år 100 e.Kr. Men Kapitol har uansett alltid stått øverst på listen. Hvordan hang det hele sammen? Hvordan vokste byen frem, og hvilken rolle spilte mytene om det legendariske tvillingparet Romulus og Remus? I forhistorisk tid var det gjetersamfunn på de fleste av byens høyder, og forumdalen mellom dem førte ned til det viktigste vadestedet over Tiberen. Byen vokste frem gjennom samhandling og sammenstøt mellom de lokale småsamfunnene. Resultatet var 17

KAPITTEL 6

Tiberen – Romas livsnerve Undertiden kunde Peter i lang Tid staa lænet over det tykke Brystværn og med Hjertet fuldt af de døde Aarhundreders Tungsind se Tiberen rinde afsted. Man kunde ikke tænke sig noget mere dovent end dette gamle Vand, dets bedrøvelige Langsomhed paa Bunden af denne babyloniske Løbegrav, hvori det var blevet indespærret i de uendelige Fængselsmure, lige, glatte og nøgne. I Solskinnet forgyldtes den gule Flod med Spejlinger af grønt og blaat i de lette Krusninger, som Strømmen frembragte. Men saasnart den kom ind i Skyggen, fik den en mudret Farve, tyk og slimet, saa at Husene ligeoverfor ikke engang kunde spejle sig i den. En bedrøvelig Forladthed, en Tavshedens og Ensomhedens Flod! Vel kunde den efter Vinterens Regntid bruse afsted som en truende Strøm, men i de lange Maaneder med klar Himmel blev den dvask og løb tavs gennem Rom, uden Lyd, der mindede om Liv. Den hele Dag kunde man staa der hældet over den uden at se en Baad komme forbi, uden at et Sejl oplivede den. De sparsomme Baade, de to eller tre smaa Dampere, der kom fra Kysten, og de Smaaskibe, som bragte Vin fra Sicilien, stoppede alle op ved Foden af Aventinerbjerget. Længere oppe var der kun en Ørken, i hvis døde Vande hist og her en ubevægelig Fisker lod sin Snøre hænge ned. Émile Zola, Les trois villes. Rome, Paris 1896/København 1905, kap. 9, s. 313.

Tiberen

Å se ned i den grågrønne Tiberen er å skue ned i Romas sjel og livsnerve. Elven vasket Romulus og Remus i land ved foten av Palatinhøyden i mytisk tid. Det rennende vannet ga avløp for 205

kapittel 6. tiberen – romas livsnerve

Tiberen, med Tiberøya til venstre og de travertinkledde murvollene med overhengende platanlønner til høyre.

livgivende drenering mellom Palatinhøyden og Kapitolhøyden. Tørrleggingen av Forumdalen ga i sin tur mulighet for bydannelse. Fra det spede, bymessige samfunnet av var elven navlestreng mot havet og etter hvert havnebyen Ostia. Romas liv har vært tett sammenvevet med Tiberen fra opprinnelsen og inn i moderne, mekani sert tid. Den keiserskapte infrastrukturen brøt sammen på 400–500 tallet e.Kr. og tilførselen av friskt vann til byen fra fjellene via akveduktene opphørte. Tiberen ble nå daglig vannkilde for byens befolkning. Kornmøllene måtte også finne alternativ drivkraft, og det ble anlagt flytende møller langsmed elven. I det samme vannet vasket man sitt tøy og klostrene leide ut fiskerettigheter. Varer som kom sjøveien, mest korn og olje, fant stadig veien til Roma opp Tiberen. Slik levde Roma og romerne uadskillelig fra sin elv gjennom århundrene. Den samme, livgivende Tiberelven kunne med ujevne mellomrom gå over sine bredder og flomme langt inn i byen, helt opp til Spansketrappen kunne gater og kjellere fylles med vann. Når elven 206

kapittel 6. tiberen – romas livsnerve

trakk seg tilbake igjen etter flom, oppsto det gjerne epidemier på grunn av stillestående og innelukket vann. Elvebredden og lavtliggende områder, som den tett bebodde Marsmarken, var jevnt over fuktige og rå, med god grobunn for malaria, som var en utbredt folkesykdom i Roma. Da Roma igjen ble hovedstad i 1871, kunne ikke byen være bekjent av tilstandene, og snart begynte beskyttende murvoller å reises mot det flommende elvevannet. I dag renner Tiberen nesten helt adskilt fra byens travle hverdag. De høye murvollene verner gater og kjellere, kirker og butikker mot oversvømmelser. Murvollene bærer brede, trafikkerte gateløp kalt Lungotevere, eller Tiberstrekket, som frakter en evig flom av hissige biler og mopeder langsmed elven. Murene er til dels så høye at det gamle, smale gatenettet er havnet i en dump bakenfor. Sammenhengende rader av platanlønn mot elven avhjelper trafikkstøyen, men bidrar til å lukke bybildet ytterligere. De senere årene er det igangsatt sommermarkeder langs elvebreddene i et forsøk på å gjenopplive livet langs Tiberen. Slik den flyter, dypt nede under de slette travertinmurene, er det vanskelig å forestille seg det yrende dagliglivets teater langs elven for 150 år siden. Tiberøya

Tiberøya splitter de evige vannmassene i to, som hvirvler sammen igjen der det mandelformete landstykket slipper tak. Øya domineres av sykehuset Fate Bene Fratelli, grunnlagt i 1548 og stadig i full drift. Forandret og forvandlet har virksomheten røtter tilbake til Romas tidlige oppbyggingsfase, før Roma ble stormakt. I 293 f.Kr. herjet en voldsom pest i Roma, og en delegasjon ble sendt til oldtidens mest kjente legesenter, Epidauros på Peloponnes i Hellas. Der, ved legeguden Askleipios’ helligdom skulle de søke hjelp mot pesten. Helbredende slanger var en viktig del av kulten, og den romerske delegasjonen fikk med seg en slange hjem fra det hellige stedet. Da båten deres hadde arbeidet seg oppover Tiberen, kastet 207

kapittel 6. tiberen – romas livsnerve

Tiberøya med Fate Bene Fratelli-sykehuset. Til høyre skimtes sommermarkedet langs elvebredden.

slangen seg i land på Tiberøya og bosatte seg der. Et par år senere ble det oppført et tempel til Askleipios som må ha ligget omtrent der kirken S. Bartholomeo ligger idag. Siden den gang har det vært helbredelseskult, og behandling og karantene for syke mennesker på øya. Romas havn – Emporium og Ripa grande

Tidlig i antikken var Tiberen farbar for båter helt opp til Tiberøya. Fra keisertid gikk trafikken med flate lektere trukket av okser – eller i verste fall mennesker. Den store lossehavnen Emporium var på østsiden, altså på Romasiden av elven. Da de beskyttende murvollene ble bygget på 1800-tallet, dukket antikke bryggefundamenter sør for broen Ponte Sublicio frem i dagen. Havneutvidelser tidlig i middelalderen omfattet også vestbredden, altså Trasteveresiden av elven. Her var det til å begynne med bare ilandstigning av mennesker, mest pilegrimer til Peterskirken, mens 208

kapittel 6. tiberen – romas livsnerve

Litt av bryggefundamentene fra det antikke Emporium.

varetransport fortsatte å være avhengig av infrastrukturen på bysiden. Havnevirksomheten i Trastevere vokste gjennom århundrene. Etter hvert ble havnen kjent under navnet Ripa grande (Storhavnen) i motsetning til Ripetta (Lillehavnen) nord i byen som tok i mot varer fra innlandet. Slam bygde seg opp, og ikke minst bygningsdeler fra sammenraste broer og andre utsklidninger gjorde ferdselen til dels direkte farlig utover middelalderen. Systematisk mudring har foregått siden pavene arbeidet med byens infrastruktur fra 1600-tallet. På 1700-tallet ble det anlagt tollkontor innenfor bymurene, og pavelige skipsverft og depot utenfor bymurene. Dette var beleilig, for da kunne det innkasseres toll på inngående varer, og unngås toll for materialer til skipsbygging og reparasjoner. Arsenalet bygget under 209

kapittel 6. tiberen – romas livsnerve

Det pavelige arsenal utenfor bymuren ved Porta Portese, oppført under Clemens XI (1700– 1721).

pave Clemens XI på begynnelsen av 1700-tallet, står rett utenfor Porta Portese og har de senere år vært brukt til lager for et byggefirma. Selv med regelmessig mudring grodde Tiberen stadig mer igjen. På midten av 1800-tallet tok dampkraft over for muskelkraft i trafikken ned til sjøen, men varefrakten avtok raskt da det ble bygget jernbane mellom Roma og den store havnebyen Civitavecchia i 1859. Nyttetrafikken på Tiberen, og livet med den, opphørte etter hvert helt med byggingen av murvollene fra 1876 av. Frakten av olje og vin i antikken har etterlatt seg et annet imponerende spor bak havneanlegget Emporium på bysiden. Monte Testaccio, Potteskårfjellet, er en kolle som ble bygget av amforaer som ble brukt til å frakte flytende matvarer i. En amfora er en lang, konisk terrakottavase med to håndtak brukt til å frakte matprodukter, som olje og vin. Den hadde kjegleformet bunn som kunne stikkes i sand og lettet tett stabling i lastebåter, med løpeliner gjennom håndtakene. Amforaene ble ikke gjenbrukt men ble knust og stablet fint i en pyramide bak havnen etter bruk. Lagene ble etter hvert d ekket med 210

kapittel 6. tiberen – romas livsnerve

Monte Testaccio, også kalt Monte dei Cocchi, Potteskårsfjellet.

l esket kalk for å motvirke bakterieutvikling, akkurat som nattmannen gjorde med byenes dobøtter i Norge og ellers i verden. Monte Testaccio er blitt til over flere hundre år og er imponerende i omkrets, og over 40 meter høy, ikke langt unna byens naturlige, legendariske høyder. Kollen vitner om hundrevis av års travel virksomhet med å skaffe forsyninger til Romas befolkning. Aventinhøyden og kirken S. Sabina

Å klatre opp fra larmen langs Lungotevere til Aventinhøyden, må være sammenlignbart med den samme øvelsen i senantikken, ut av byen og inn i en grønn lunge. Aventinen var senantikkens fremste kaksehøyde, med enorme villaer omkranset av store, beskyttende hager høyt hevet over ståket fra havnen. S. Sabina kneiser over elven på Aventinhøyden, en av Romas aller vakreste og best bevarte tidligkristne kirker fra tiden under pave Caelestinus (422–432 e.Kr.). Dette er en antikk basilika i egentlig 211

KAPITTEL 9

Quirinalhøyden

in majorem Dei et Ecclesiae gloriam Til Gud og Kirkens høyeste ære Pave Sixtus V, etter Ignatius av Loyola

Quirinalhøyden er barokkens konfekteske i Roma. Her opplever vi barokkunstens utvikling fra utgangspunktet under motreformasjonen til den ebbet ut i senbarokken. På denne høyden har mest rene Gian Lorenzo Bernini (1598–1680) og Francesco Borromini (1599–1667) skapt noen av sine fineste kunstverk tett ved siden av hverandre. Pave Sixtus V (1585–1590) vevet denne byhøyden sammen med bykjernen i et ambisiøst byplangrep. Acqua Felice

Fontana dell’Acqua Felice fra 1588 står som vitne om Pave Sixtus’ innsats for å utvikle byen og bedre dens sosiale forhold. En viktig del av pavens innsats var å bringe rent vann til høydene i Roma. Høydene hadde ligget ubebodd og brakk siden de antikke akveduktene falt sammen, og nå måtte høydene gjøres beboelige igjen. Arkitekten og ingeniøren som sto bak alle Sixtus’ byfornyelses- og byggeprosjekter, var Domenico Fontana (1543–1607). Fontana fortalte selv at dette var noe av det aller første paven ønsket da han påtok seg rollen som moderne byplanlegger. 351

kapittel 9. quirinalhøyden

Domenico Fontana, Fontana dell’Acqua Felice, 1588.

Fontenen markerer innløpet til Acqua Felice. Vanntilførselen gjenbruker for en stor del den antikke, restaurerte akvedukten Aqua Alexandrina fra år 226 e. Kr., som ble bygget under keiser Alexander Severus. Foran fontenen var det satt opp store vaskekar, på gamle kobberstikk ser vi konene vaske tøy i fontenen, og klessnorer er strukket tvers over plassen. Planen var at vanntilførselen skulle gi grunnlag 352

kapittel 9. quirinalhøyden

for en gjenetablering av denne høytliggende bydelen. Gjenreisningen som fulgte, gjorde Quirinalen til barokkens høyde fremfor noen. Med denne fontenen begynte også fremveksten av Roma som fontenenes by. Fontana Dell’Acqua Felice er bygget av antikke søyler og annet romersk bygningsmateriale av marmor, og utsmykket med antikke løver. Selve formen gjenspeiler triumfbuen, og relieffene mellom søylene viser gammeltestamentlige vann-undere. Utformingen av fontenen viser tydelig at det var mangel på gode kunstnere i Roma på slutten av 1500-tallet. Selv i samtiden ble fontenen ansett som ganske middelmådig. Enkeltdelene står like lite i forhold til hverandre som kunstnerne i Roma stod i forhold til pavens ambisjoner. Karl Vs herjing av Roma i 1527 satte byen sterkt tilbake materielt. Det var rotete og uoversiktlig, for ikke å snakke om farlig å ferdes i, og med høy kriminalitet. Vann til all mulig bruk ble stort sett tatt i Tiberen. Kontrasten til de velordnede bystatene i Sentralog Nord-Italia, med strålende hoff og velstående borgerskap, var grell. Reformasjonen nord for Alpene tappet Roma for åndelig og politisk autoritet. Ikke minst betydde tapet av skatteinngang fra de nyomvendte, protestantiske områdene, et enormt tilbakeslag for Pavestaten. Den store planen for å omforme Roma til pavenes praktby må ha virket helt urealiserbar. Etter både Luthers protestaksjoner og Karl Vs herjinger satte pave Paulus III (1534–1549) igang den møysommelige prosessen med å gjenreise Roma. Han kom et stykke på vei. Paven konsentrerte seg om de monumentale symbolanleggene, hans viktigste grep var å knytte til seg Michelangelo for å gjenreise det historiske Kapitol og å sørge for ferdigstillelsen av den nye Peterskirken og dommedagsfresken i Det sixtinske kapell. Paulus IIIs største innsats var på et annet plan. Han igangsatte motreformasjonen ved å innkalle til det store kirkekonsilet i Trento, som kom til å vare fra 1545 til 1563. Etter dette skulle Roma fremstå som kristenhetens glitrende og absolutte sentrum. Arbeidet med å 353

kapittel 9. quirinalhĂ¸yden

Via delle Quattro Fontane, lengst bort Via Sistina med obelisken foran kirken TrinitĂ dei Monti.

354

kapittel 9. quirinalhøyden

utvikle Roma satte for alvor fart med den energiske pave Sixtus V, som på slutten av 1500-tallet grep tak i de fundamentale og akutte behovene i byen. Ny vanntilførsel og infrastruktur skulle gi mulighet for det sene 1600-tallets rike og allsidige byprakt. Byplanleggeren, Pave Sixtus V (1585–1590)

På de få årene han satt ved makten, sto Pave Sixtus V bak forvandlingen av Roma fra en middelalderby til en moderne barokkby. Han begynte med infrastrukturen, det ble bygget veier og broer, vanntilførselen til byen ble modernisert og en betydelig innsats ble gjort mot kriminalitet. Pave Sixtus skapte lange traseer som skjærer gjennom byen og også i dag er en karakteristisk del av byens struktur. Den lengste av disse strekker seg fra S. Croce in Gerusalemme sørøst i byen, over høyder og daler, via S. Maria Maggiore og helt til kirken Trinità dei Monti over Spansketrappen. Gaten ble dengang kalt Via Felice etter pavens døpenavn Felice Peretti, på samme måte som fontenen Acqua Felice. Den andre hovedtraseen løper fra Quirinalpalasset og nordøstover til Porta Pia der den møter den antikke innfartsåren Via Nomentana. Disse traseenes sluttpunkt markeres av høye obelisker, og der de to traseene krysser hverandre ved Borrominis S. Carlo-kirke, lot Sixtus V bygge fire fontener, Quattro Fontane. Den som tør dvele midt i Quattro Fontanekrysset et øyeblikk mellom rødt og grønt lys, kan se fra Porta Pia til obelisken på Quirinalplassen og helt fra obelisken på toppen av Spansketrappen til obelisken ved baksiden av S. Maria Maggiore. Denne siste aksen fikk en sidegren videre til Lateranbasilikaen, markert ved obelisken på den nylagte Piazza S. Giovanni in Laterano. I dag kan dette virke som noen enkle gateløp, men den gangen var de viktige grep i infrastrukturen, del av en større plan. Paven iverksatte nemlig samtidig viktige arbeider på flere av hovedkirkene, blant annet sluttførte han Peterskirkens kuppel. Et viktig mål med 355

Kirsti Gulowsen Olaf Steen

vi opplever byen, vi er ett sted av gangen.

ROMA

Begge forfatterne er kunsthistorikere og bodde, forsket og underviste i Roma i en årrekke, tilknyttet Det norske institutt i Roma.

ROMA KUNSTEN, ARKITEKTUREN, HISTORIEN

D R EY E R

Kirsti Gulowsen og Olaf Steen DREYER