ØYVIND SAGÅSEN
PANDORAS FLASKE PANDORAS FLASKE
PANDORAS FLASKE
Utgitt av Egmont Kids Media Nordic AS, Oslo 2024 Pandoras flaske © Øyvind Sagåsen
Redaktører: Tonje Tornes og Tormod Løkling
AD: Stein K. Hjelmerud
Ansvarlig utgiver: Kjell Frostrud Johnsen
Trykk ved Egmont Global Supply
ISBN: 978-82-429-8021-2 Første opplag
PANDORAS FLASKE PANDORAS FLASKE
Øyvind Sagåsen
KAPITTEL 1 • SIDE 7
Tenåringssøstre og turbaner
KAPITTEL 2 • SIDE 19
En turkis rap i skolegården
KAPITTEL 3 • SIDE 29
En eim av bikkjefis
KAPITTEL 4 • SIDE 38
Et hav av soppsaus
KAPITTEL 5 • SIDE 44
Skammens flasker
KAPITTEL 6 • SIDE 52
Månemannen
KAPITTEL 7 • SIDE 67
Dronning Victorias hattenåler
KAPITTEL 8 • SIDE 75
Krokodillene i Panamakanalen
KAPITTEL 9 • SIDE 90
Operasjon juvelspøkelse
KAPITTEL 10 • SIDE 104
En ny hverdag på do
Tenåringssøstre og turbaner
JOSTEIN GRUER SEG et kort øyeblikk. Gruer seg til å sette de nakne føttene på det kalde tregulvet og gå bort til kommoden for å slå av vekkerklokka. Det er så varmt og godt under dyna. Men Svampebob Firkant står og tyter med hysteriske, elektroniske pipelyder på den andre siden av rommet. Han vil ikke holde kjeft før Jostein har trykket på knappen. Viserne på vekkerklokka, som er festet gjennom nesa på Svampebob, viser kvart over sju. Det er nok en gang på tide å stå opp og gjøre seg klar for skolen.
Jostein tripper bortover de kalde, gråblå gulvplankene og får satt en stopper for gnålet til den irriterende, gule hamburgerkokken med de firkantede buksene. Så setter han kursen mot baderommet, hvor gulvet alltid er godt og varmt. Tissetrengt er han også.
Han har så vidt lagt hånda på dørhåndtaket før en skingrende stemme roper anklagende på den andre siden av døra: «Opptatt! Stikk, Jostein!» Det er Tina, Josteins søster, som nok en gang har kommet først og barrikadert seg i
leilighetens eneste baderom. Tina er seksten, og dermed tre år eldre enn Jostein. Det minner hun ham på så ofte hun kan.
«Blir du lenge?» spør Jostein spakt, der han står med bena i kryss.
«Ikke mas! Jeg har matteprøve i første time og må vaske håret! Det forstår vel til og med du?!»
Det forstår ikke Jostein. Men det er så mye med tenåringsjenter han ikke forstår.
«Jeg må tisse!» Jostein fisker etter litt forståelse og søskenkjærlighet gjennom døra, men det er ikke napp å få.
«Å, herregud! Slutt å mase og bruk doen i kjelleren!» roper Tina irritert.
Doen i kjelleren. En installasjon som står igjen fra den gang huset ble bygget, for hundre år siden. Nå er alle de fire leilighetene i det gamle trehuset pusset opp og har egne bad. Men da huset var nytt, var vannklosetter luksus, og familiene i huset måtte dele denne hypermoderne innretningen med hverandre. Doen i kjelleren står nå som et monument over tidligere generasjoners trange kår.
Museumsgjenstanden er festet med rustne bolter i det kalde betonggulvet bak en skakk tredør i en kjellerbod. Det å bruke denne doen er nærmest en polarekspedisjon, med mindre det er midt på sommeren. Nå viser kalenderen mars, og det er bikkjekaldt.
Jostein vurderer et kort øyeblikk å tisse i den ene støvelen til Tina, som en slags hevn for at hun okkuperer badet. Han tar til vettet, sukker, kler på seg ytterjakke og pappas tøfler og
begynner på den lange, kalde veien ned kjellertrappa.
Tre minutter senere er han oppe i leiligheten igjen. Man tisser fort i minusgrader. Han tusler inn på kjøkkenet. Mamma har allerede dratt på jobb. Hun underviser i noe som heter litteraturvitenskap på universitetet. Det er tydeligvis veldig komplisert. Når mamma ikke er på jobb – og hun er veldig ofte på jobb – sitter hun i lenestolen i stua og leser
stabler av bøker og papirer. Josteins pappa sitter ved kjøkkenbordet og drikker kaffe mens han leser avisen
på nettbrettet.
«God morgen», sier Jostein, mens han strekker seg på tå for å få tak i frokostblandingen på hylla.
«Nå skal de jaggu meg forby enda et tilsetningsstoff!» svarer pappa mens han dunker pekefingeren i skjermen.
Josteins far jobber som kjemiker i et stort firma som lager ferdigmat på boks og i poser. «En dag skal jeg lage en frysetørret blomkålsuppe, som er like god etter tusen år!» pleier han å si. Jostein er ikke helt sikker på hva det skal være godt for, men han nikker som regel og sier noen oppmuntrende ord.
Det kommer en klirrende lyd når Jostein tømmer frokostblandingen i skåla. Han skal akkurat til å helle på melk, da pappa ser opp fra nettbrettet og stanser ham med en hånd på armen.
«Vent!» sier han. Pappa blir plutselig veldig engasjert. Han åpner en stor, brun veske som står ved siden av kjøleskapet og fisker fram en glassbeholder. På denne har han skriblet: F-166! Dunderfrokost v3.0 med sprittusj. Oppi beholderen
er det en blanding av pulver og biter i en ubestemmelig farge.
«Vil du ikke heller prøve den nye versjonen av frokostblandingen jeg holder på å utvikle? Nå med kokosflak og enda mer riboflavin!»
Jostein stirrer engstelig på det grågrønne innholdet i beholderen.
«Jeg vet ikke helt jeg, pappa … Husker du da jeg prøvde
Dunderfrokost versjon 2.0? Jeg prompa så fælt, at læreren måtte avlyse dobbelttimen i norsk for å lufte ut klasserommet.»
«Sant, det …», sier pappa, tydelig skuffet. «Kanskje best vi venter til helgen og tester den i friluft.»
«Pling!» Mobiltelefonen, som ligger ved siden av Josteins frokostskål, lyser opp. Snap fra Jarle, selvfølgelig. Det første Jarle gjør når han står opp om morgenen, er å sende noe galskap på Snapchat til Jostein. Dagens selfie er intet unntak. Jarles mor har nok en gang sovnet i lenestolen, og Jarle holder en lokk av det lange håret hennes fast mellom nesa og overleppa si, som en bart. Av en tom vinkartong har han laget en hatt, som han har tredd nedover hodet. Ansiktet hans er vridd til en skummel grimase, og i en prateboble over hodet står det «YARR!»
Jostein ler så melken fra frokostblandingen spruter ut av nesen. Faren ser spørrende på ham over nettbrettet.
«Sorry», sier Jostein spakt, og tørker opp melkesølet. Han kikker på bildet igjen. Det er alltid så rotete hjemme hos Jarle. Han bor sammen med moren i en liten leilighet på
andre siden av byen. Han og Jostein har vært kompiser siden barneskolen, og da de begynte på ungdomsskolen, havnet de i samme klasse. Jarles far har Jostein aldri møtt. Han bor ikke sammen med dem. Moren jobber ikke lenger. Allikevel er hun alltid veldig trøtt og sliten, og Jarle må klare seg selv mye av tiden. På tross av dette, er Jarle alltid i godt humør. De andre i klassen synes han er en skrue, men det biter liksom ikke på Jarle. Dersom noen av de kule gutta prøver å gjøre narr av de slitte klærne eller det bustete håret hans, har han alltid en bitende replikk på lager som punkterer hele mobbeprosjektet.
En advarsel med «lavt batterinivå» dekker plutselig bildet.
«Pappa», sier Jostein prøvende, «kan jeg få ny mobiltelefon?» Faren ser på ham, og de buskete øyenbrynene hans senker seg til alvorsmodus.
«Ny telefon? Den du har, ser da ut til å virke helt fint.»
«Batteriet begynner å bli dårlig. Treig er den også …» prøver Jostein seg. «Alle de andre i klassen har minst to modeller nyere enn meg!»
«En skal ikke kaste fullt brukbare ting bare fordi noen andre har noe som er finere! Er du klar over hvor skadelig det er for miljøet å lage én eneste mobiltelefon? Dessuten, penger vokser ikke på trær!»
Det er Jostein fullstendig klar over, selv om han sliter litt med å henge med i naturfag.
«Du fikk jo nettopp en spinndyr jakke, som du har mast om i ukevis!» fortsetter faren. «Nå må vi roe oss litt med innkjøpene her.»
Josteins far er helt tydelig ferdig med å diskutere den saken, og retter oppmerksomheten mot nyhetene på nettbrettet igjen.
Jostein vet at det ikke nytter å mase mer. Han setter frokostblandingen og melka tilbake på plass og går ut i gangen. Der tar han på seg den nye boblejakka. Den er oransje og svart, med «The North Face» trykket i hvite bokstaver på ryggen.
Jostein beundrer seg selv i det store speilet i gangen. Jakka er KUL! Akkurat lik den som Christoffer har, og han er den kuleste på hele åttende trinn. Kanskje på hele skolen! Dette er Josteins inngangsbillett. Nå får han endelig henge med Christoffer og de andre i friminuttet og virkelig vise hvem han er.
«Sjøldigger!» Tina er ferdig på badet og kommer ut innpakket i to håndklær. Ett rundt kroppen og ett knyttet i en sinnssykt intrikat turban på hodet.
«Svakt, Jostein! Du må finne din egen stil, skjønner du vel? Vise hvem du er! Ikke bare gjøre som alle andre!»
Rett etter at hun fylte fjorten, fant Tina ut at hun skulle gjenoppfinne seg selv. Hun og venninna Elise begynte å handle på bruktbutikker og kom hjem med det ene bisarre klesplagget etter det andre. Det var prikkete skjorter, hullete jeans, godt slitte skinnjakker og svart neglelakk. Hatter som sannsynligvis satt på gamle onkler
en gang i tiden, hørte også med. Jostein fnyser og slenger ranselen over skulderen.
«Kommer du, pappa?» roper han. Fra kjøkkenet hører han romstering.
«To sekunder! Må bare finne bilnøklene!» Pappa høres stressa ut. «Der!» kommer det fra kjøkkenet ti sekunder senere. «Jeg la dem jo i kjøleskapet i går, for at jeg skulle finne dem når jeg tok ut melka i dag. Men jeg har jo ikke drukket melk til frokost!» ler han.
Jostein ser oppgitt på faren idet han tar på seg skoene.
«Hvorfor henger du dem ikke på knaggen i gangen? Så vet du hvor de er!»
Faren kikker opp. «Hm. Smart! Det har jeg ikke tenkt på.»
Jostein og faren småløper ned trappene og ut på gårdsplassen. Der står den gamle, stort sett grønne Toyotaen og venter. Stort sett fordi den høyre framskjermen er brun. Den ble byttet etter et ublidt møte med et parkering forbudt-skilt for tre år siden. Det er også tallrike innslag av lysegrå sparkel der lakken har måttet gi tapt og rusten har fått herje fritt.
De setter seg inn. Jostein ber en stille bønn om at bilen skal starte. Oddsene er ganske små. Toyotaen har utviklet en del særegenheter i langt fremskreden alder. Én av dem er at den sjelden starter på første forsøk hvis gradestokken kryper under ti pluss, og i dag kan det umulig være mer enn to varmegrader.
Startmotoren drar seg motvillig rundt idet pappa vrir om nøkkelen. Det høres ut som et av hosteanfallene til Einar, den kjederøykende naboen i første. Ideelt sett skulle den tuberkuløse harkingen vekket motoren til live, men ingenting skjer. Pappa prøver igjen. Niks!
«Ikke det, nei», konstaterer han. «Vel, du vet hva som skjer nå, Jostein.»
Jostein himler med øynene, åpner bildøra og stiger ut. Han stiller seg bak bilen, legger hendene på bagasjelokket og roper «Klar!»
Gårdsplassen, hvor bilen er parkert, skråner lett nedover mot utkjørselen. Etter år med startvansker, har de heldigvis lært seg å plassere bilen i nedoverbakke, slik at det er lettere å skubbe den i gang. Pappa slipper bremsen, Jostein dytter, og etter noen meter starter motoren med et smell.
«Kom deg inn!» roper pappa, mens bilen triller sakte nedover gårdsplassen. Jostein løper etter, river opp døra og slenger seg inn akkurat idet bilen når porten ved utkjørselen.
«Bare vent», sier pappa optimistisk, «så snart Dunderfrokosten er perfeksjonert, blir det bonus på jobben og ny bil på oss!»
Jostein ser for seg mange år med trillestart, men klarer å la være å si det høyt.
Det er tett trafikk på hovedveien inn mot sentrum. Tusen morratrøtte tryner forbereder seg på dagens utfordringer så godt de kan inne i de rullende metallboksene. Etter noen
kilometer svinger pappa av hovedveien og inn på en av sideveiene som fører til jobben hans og skolen. På denne veien er det knapt noen biler. Pappa blir straks roligere og begynner å nynne til Elton John-låten på radioen.
«Sånn, ja!» utbryter han fornøyd, da han registrerer at lyset skifter fra rødt til gult idet de nærmer seg krysset. Pappa kan finne glede i de minste ting. Grønt lys i akkurat rett øyeblikk, er en av dem. Fem meter fra trafikklyset, hører de et voldsomt brøl. I samme sekund kommer en diger, flat oransje bil som skutt ut fra venstre i lyskrysset. Bilen vrenger til høyre, foran dem. Den kutter svingen på hvinende dekk, og farten er så stor at hele bilen krenger. Jostein planter hendene instinktivt på dashbordet og forbereder seg på smellet, men pappa reagerer overraskende kjapt! Han tråkker inn bremsen, vrenger rattet mot venstre og unngår dermed så vidt det brølende, oransje monsteret som kommer skjenende mot dem midt i veien. Toyotaen snubler opp på fortauet og stopper med et dunk. Jostein snur hodet og kikker ut bakvinduet.
Muskelbilen spinner bortover veien bak dem i en utrolig fart mens den spyr blå røyk ut av eksosrørene.
Da først hører de sirenene, og et par sekunder senere kommer to politibiler ulende i samme retningen og tar opp jakten.
Pappa sitter fortsatt og tviholder på rattet og ser stivt foran seg mens lyden av sirenene gradvis forsvinner i det fjerne.
«Puh! Det … var nære på», klarer han endelig å stamme fram.
«Gikk det bra med deg?» spør han bekymret. Jostein nikker.
«Hva i alle dager var det?» spør Jostein vantro.
«Fuglene vet! Men for noen galninger!» Pappa er sint og
redd på en gang. «Håper jammen at politiet får tak i dem før de meier ned noen fotgjengere!»
Så åpner pappa forsiktig døra og går ut av bilen for å vurdere situasjonen. Jostein gjør det samme. Nå ser de at Toyotaen står halvveis oppe på fortauet. Den venstre framskjermen er klistret inn i et av kommunens fastmonterte søppelspann. Både søppelspannet og framskjermen er tydelig merket av sammenstøtet. De blir stående og betrakte resultatet. Begge to er fortsatt ganske skjelvne.
«Ja ja …», kommer det endelig fra pappa. «Nå står den i hvert fall i stil med den høyre skjermen.» Begge bryter ut i en nervøs latter. Pappa klør seg i hodet.
«Vi får se om bilen fortsatt er kjørbar, eller om hjulopphenget er ødelagt.»
De setter seg inn igjen. Motoren går fortsatt. Pappa setter bilen i revers og rygger forsiktig ut. En ubehagelig skrapelyd høres idet søppelspann og skjerm skiller lag. Men så er bilen fri. Pappa vrir rattet fram og tilbake noen ganger.
«Jeg tror jammen kjerra klarte seg!» utbryter han fornøyd. «Hva sier du? Skal vi fortsette?» Jostein tenker seg om et øyeblikk. Så nikker han igjen.
Fem minutter senere svinger de inn på parkeringsplassen rett foran den store bygningen hvor faren jobber. Så snart de er ute av bilen, går pappa bort til Jostein og legger en hånd på skulderen hans.
«Det var jammen en dramatisk start på dagen. Er du helt sikker på at det går greit?»
«Jada!» svarer Jostein. «Det går helt fint, pappa!» Pappa legger armene rundt Jostein og gir ham en god klem.
«Ok. Da kommer du innom jobben når skolen er ferdig, så tar vi følge hjem?»
«Jepp!» svarer Jostein. Så vinker han til faren og tar fatt
på den siste strekningen til skolen. Han kikker ned på armbåndsuret. Skolen ligger to kvartaler unna, men på tross av nestenkrasjet, vil han rekke første time med god margin.
Idet han runder hjørnet og går inn i Skolegata, bråstopper han. Noen hundre meter framme, på den andre siden av gata, velter det røyk ut av et butikklokale. Foran butikken står det tre politibiler og en brannbil. Blålysene på takene blinker i utakt. Han kjenner at hjertet begynner å slå litt fortere. Det er urmaker Syversens butikk! Syversen er en koselig, eldre urmaker av den gamle sorten. Det var der pappa kjøpte armbåndsuret til Jostein, som han fikk da han begynte i første klasse. Han har vært innom og byttet batteri på klokken flere ganger. Da han nærmer seg, ser han at vinduene og deler av veggen er blåst ut. Glasskår og betongrester ligger strødd utover gaten, og grå røyk velter ut av hullet i bygningen der butikken en gang var.
Brannkonstablene holder på å slukke noen små flammer som fortsatt brenner der inne mens politibetjentene jobber med å sperre av gaten med gul polititeip. Jostein stopper. Foran føttene hans ligger de svartsvidde restene av et gjøkur. Det eneste som er igjen, er fronten. Ut av den lille luka over urskiva, stikker det en forbrent, liten gjøk som aldri kommer til å si «ko-ko» igjen.
Så får Jostein øye på Syversen. Han ser sliten og fortvilet ut, der han står og ser på restene av butikken sin. Ved siden av ham står en politimann og skriver i en notatblokk. Jostein er akkurat nær nok til å få med seg samtalen dem i mellom.
«Kan det ha vært noen inne i lokalet da det skjedde?» spør politimannen.
«Nei, heldigvis ikke», svarer Syversen. «Butikken åpner ikke før klokka ti, så ingen av de ansatte var kommet ennå.»
Syversen slår ut med armen og begynner å gråte. «Butikken min! Klokkene mine! Alt er ødelagt!» sier han fortvilet.
Politimannen rister oppgitt på hodet. «Meningsløst!» utbryter han. «Hvis dette var et forsøk på et innbrudd, så er det en total fiasko! De har brukt altfor mye sprengstoff! Alt er blåst i fillebiter!»
Syversen plukker opp en av de ødelagte klokkene fra bakken. Han gransker den mens tårene triller.
Plutselig føler Jostein at han står og glaner på noe som er privat. Han rødmer og skynder seg videre i retning skolen. Mon tro om det var gjerningsmennene som stakk av i den oransje bilen de nesten kolliderte med? Helt sikkert! Stakkars Syversen.
Han rekker akkurat å skyve opp inngangsdøra til skolen idet klokka ringer. Heldigvis ligger klasserommet i første etasje, og han klarer fint å smyge seg inn i rekken av klassekamerater som er på vei til timen uten at noen merker at han er litt sen.
Jostein vil bare passe inn. Henge med de kule gutta på skolen. Men det betyr at han må få tak i en flaske PANDORA, den nye energidrikken som har gått viralt på YouTube, og som koster en formue!
Jostein har ingen formue, og bestemmer seg for å blande sin egen på farens kjemilaboratorium.
Dette får katastrofale konsekvenser!
Jostein og kompisen Jarle blir kastet ut i et nervepirrende eventyr og havner i klørne på en usynlig juvelbande, som er på jakt etter dronning Victorias hattenåler. Vil de klare å stoppe tyvene og slippe unna, eller vil de bli matet til krokodillene i Panamakanalen?
Øyvind Sagåsen har i mange år underholdt det norske folk med Radio Gaga, tegneserien om verdens fjerneste nærradio. Nå har han kvesset pennen og skrevet en uhyre morsom roman for mellomtrinnet. Denne boken kommer med leselyst-garanti!