VINTERGJESTEN en julefortelling
VINTERGJESTEN
Utgitt av Egmont Kids Media Nordic AS, Oslo 2024
Glasskongen © Inger Merete Hobbelstad
Illustrasjonene i boken © Even Skaranger
Redaktører: Tonje Tornes og Tormod Løkling
Bokdesign: Stein Kolbjørn Hjelmerud
Ansvarlig utgiver: Kjetil Johnsen
Trykk ved Egmont Global Supply
ISBN: 978-82-429-8066-3
Første opplag
Vintergjesten
av INGER MERETE HOBBELSTAD
Illustrert av EVEN SKARANGER
1. desember ?
Bergen 1883 Anton
DET VAR MØRKT FREMDELES, og snøen falt tett over Bergen by. Men den høye bygningen var lett å se, med vinduer som skinte varmt gjennom det tette snødrevet. De spisse gavlene ga ham følelsen av å stå foran et slott. Men det var ikke et slott. I Antons øyne var det noe langt flottere. Det var en jernbanestasjon.
Han måtte sette fra seg reisekisten og børste snø fra luen og luggen.
Den store, bløte pakken med gråpapir klemte han fremdeles inntil seg.
Det var lenge siden han hadde vært i Norge nå. For halvannet år siden hadde Antons lærer bedt ham bli igjen etter siste time, med et stolt og hemmelighetsfullt smil. Da den siste av medelevene hadde slamret døren igjen etter seg, hadde læreren fortalt ham at Anton var spesielt flink i matematikk. Så flink, faktisk, at skolen og velgjøreren hans, direktør Munthe, hadde bestemt at han skulle få muligheten til å ta resten av skolegangen i Paris, der han virkelig ville få noe å strekke seg etter. Læreren hadde en tidligere kollega som jobbet der, og som hadde blitt begeistret av brevene om den gløggeste gutten i klassen.
«Der vil ingenting kunne holde deg igjen», hadde læreren sagt. Det hadde ikke vært nødvendig å si mer. De skjønte begge at fattigdommen som ville følge en gutt hvor han stod og gikk i Norge, som preget vanene hans, måten han snakket på, ikke ville være like iøynefallende i et land der han ikke kjente noen.
Anton hadde vært stum et øyeblikk. Det var som om klasserommet forsvant. Først så han for seg en by, større enn Kristiania, med brede gater, nye muligheter. Så, i korte glimt, ansiktene til alle han var glad i, foreldrene, de fire brødrene. Savnet etter dem verket allerede i ham, før han så mye som hadde sagt ja til å reise. Så nikket han.
«Når begynner skolen der nede?»
Så mye hadde skjedd siden den gang. Han hadde ikke visst det da, men allerede før han dro hjemmefra, hadde noen djerve menn på Vestlandet begynt å drømme om en jernbane som kunne gå hele veien fra Bergen til Oslo, over de kalde og forblåste fjellene. For bare noen måneder siden hadde den første delen av strekningen åpnet, fra Bergen til Voss.
Anton hadde higet etter å være passasjer på det toget siden han først hørte om det. Nå slo han støvlene mot hverandre for å riste snøen av dem, før han klampet inn i stasjonsbygningen og stilte seg i kø foran billettluken.
Han kikket i smug på de andre. De var menn og kvinner, noen med varme muffer og store hatter, noen med tynne klær og frakker som var stoppet både en og to ganger, så det ut som. Noen av dem gjespet. Så rolige de var, tenkte Anton. Som om de slett ikke skulle være med på noe stort. En togtur gjennom et karrig og vilt landskap, så vilt at det først hadde virket som en forrykt fantasi å bygge et jernbanespor der.
«Tre billetter til andre klasse, takk», sa en mannstemme foran ham. Anton så fort opp. Det var en aksent i stemmen han kjente igjen. Den var helt klart fransk. Mannen som hadde snakket, hadde en mørkeblå ullfrakk og svinelærshansker som så gnistrende nye ut. Han hadde et smalt ansikt og en tynn bart, tykt, sort hå r, og en hud så mørk at den røpet at noen i slektstreet hans hadde kommet fra et sted utenfor Europa. I Paris hadde Anton møtt mange mennesker med mor eller far fra afrikanske land, men aldri i Norge. Det hadde ikke de andre passasjerene heller, om en skulle dømme etter de undrende blikkene de sendte mannen i den blå frakken.
En ung dame kom bort og grep mannen med frakken i armen. Anton så ikke ansiktet hennes, men hun hadde en slank nakke og tykt, kastanjebrunt hår som var samlet under en hatt med fjær.
«Å, Edgar», sa hun, og på tonefallet skjønte Anton at hun måtte være fra Kristiania, eller områdene rundt. «Vi skal vel sitte på første klasse? Jeg er sikker på at herr Lind vil betale for det.»
«Andre klasse er visst den beste de har, Minka», sa mannen hun
hadde kalt Edgar.
I det samme han sa navnet hennes, hørte Anton at de som stod bak ham i køen, begynte å mumle seg imellom.
«Det er Minka Meidell!» hvisket en av dem opphisset. «Jeg hørte at hun skulle være i byen! Tenk at vi fikk se henne i levende live!»
Anton ante ikke hvem kvinnen var. Men han hadde spisset ørene da de nevnte herr Lind. Det måtte bety at de to var på vei mot samme sted som ham. Til Linds hotell.
Han hadde fremdeles brevet fra hotelldirektør Lind på innerlommen. En dag hadde det ligget på dørstokken inn til den enkle hybelen hans i Paris. Det kom aldri noen brev av betydning til ham, så dette hadde han flerret fort opp og skummet gjennom mens han knasket på en pære:
«Hr. Anton Borg. Min svoger, direktør Munthe, har fortalt at De er en ung mann med en lysende fremtid foran Dem. Unge talenter som Dem er verdt å ta vare på, og investere i, og det er akkurat det jeg akter å gjøre. Det er derfor en stor glede for meg å invitere Dem til å feire julen med oss på Linds hotell. Det blir en spesiell jul for oss siden vi venter en helt spesiell gjest, nemlig Hennes Kongelige Høyhet prinsesse Theodora av Braunschweig-Lüneburg, som gjør oss den store ære å tilbringe desember måned på hotellet …»
Her hadde Anton stoppet å tygge.
«Det vil sikkert også glede Dem å høre at en av de øvrige gjestene er frk. Emilie Munthe, min kones niese, som jeg forstår er en barndomsvenninne av Dem …»
Her måtte Anton sette seg.
Emilie.
Den rødhå rede datteren i direktørfamilien som faren hans hadde vært kusk for. Den trofaste venninnen som hadde løst mysteriet om Glasskongen sammen med ham, den gangen de begge hadde klart å redde Kristianias borgere fra en skjebne som forheksede slaver ved et underjordisk glassverk. I et hett, impulsivt øyeblikk, på julaften for to år siden, hadde han bøyd seg frem og kysset henne utenfor villaen der familien hennes bodde. Han husket ennå de glitrende øynene og de blussende kinnene da hun hadde sett opp på ham etterpå.
Men da de møttes igjen etter nyttårsaften, hadde det vært rart og keitete. Det var som om de ikke visste hvem de var for hverandre lenger, som om de veide og valgte ut hvert ord der de før hadde kunnet snakke i timevis. De hadde sett lite til hverandre det neste halvåret. Og så hadde han reist.
I den første, vennel øse tiden i Paris hadde han lengtet etter henne så det verket. Så hadde han blitt kjent med medelevene, begynt å blunke til frøknene på søndagstur i parkene. Minnet om Emilie hadde blitt stadig svakere. Han hadde blitt oppslukt av det franske livet sitt. Og så hadde han fått invitasjonen til Linds hotell, undertegnet med en selvsikker, snirklete håndskrift: Gerhard Lind. Med et slag kom savnet tilbake. Det blandet seg fort med en forvirret fryd over at han skulle feire jul med Emilie, ikke som kuskens sønn, men som en likeverdig, en invitert gjest på lik linje med henne. Samme dag gikk han ut og kjøpte en gave til henne. Siden hadde han voktet over den som om den var en sjelden skatt. På den lange sjøreisen nordover hadde han vært livredd for å miste den over bord …
Uvilkå rlig klemte han rundt pakken med gråpapiret.
«Min herre.»
Mannen i billettluken så på ham med et trett blikk.
«Hva kan jeg hjelpe Dem med?»
Mannen så ikke på ansiktet hans, men på den slitte frakken og reisekisten. Anton ble brått irritert.
«En billett på andre klasse», sa han. Egentlig hadde han tenkt å dra på tredje klasse. Men plutselig skjønte han at han ikke ville ankomme Linds hotell som et fattiglem. På vei bort fra billettluken gikk han forbi en tynnkledd gutt som stod med en bunke aviser i hånden.
«Bergens Tidende! Les Bergens Tidende!»
Med et overmodig kast med nakken knipset Anton en tiøring bort til ham. Så fikk han da noe å lese på den lange reisen også.
Han trådte ut på perrongen i ærefrykt, som om den var skipet i en katedral. Luften var blitt lysere, og det føltes mer som om en ny dag var i gang. Overalt ble det hoiet og ropt. Frøken Meidell løftet det lange skjørtet for å gå om bord i en av vognene, og den mørke mannen som
het Edgar rakte henne straks hånden til støtte. Under hattebremmen hennes så Anton en rød, smilende munn.
Bak dem kom en rekke reisekister med messingbeslag, trillet av usynlige stuere, og så en skikkelse som Anton skjønte var den tredje passasjeren i gruppen. Han hadde to store fiolinkasser i hendene og var kledd i en tykk, stri ulvepels. Men den unge mannen inne i ulvepelsen var alt annet enn grov. Han hadde et ansikt som en engel, med blå øyne over en smal, rett nese, omkranset av lokkete, gyllent hår. Selv blant de travle passasjerene som trengte seg forbi hverandre, var det mange som ble stående og stirre på ham. Men mannen selv syntes ikke å merke at han ble beglodd.
Anton antok at mannen med det gylne hå ret også måtte være berømt for et eller annet. Men det var ikke passasjerene som interesserte ham mest. Han skyndte seg frem til fronten av toget.
Der. Der var det. Den sorte jernhesten, lokomotivet selv, med sine lange linjer og sin runde nese. Jada, han hadde nok tatt tog før. Da han først hadde ankommet Paris hadde han kommet inn til jernbanestasjonen Gare du Nord, på et gammelt og slitt tog. Men dette lokomotivet var nytt og kraftfullt. Og om bare noen år, det var planen, skulle det legge selveste Hardangervidda under seg.
Anton kjente hjertet banke av fryd. Han ble stående helt til konduktøren kremtet bak ham og sa at han nok måtte gå om bord.
SOLEN STOD OPP og la et rosa slør over snøfonnene mens toget jobbet seg mot Voss. Anton var litt skuffet. Han hadde trodd det ville gå fortere. Rastløst trommet han fingrene mot det grønne setestoffet mens han smugkikket på de andre i vognen.
En pl øsete mann med vokset bart satt og halvsov på den andre siden av midtgangen, foran ham igjen hvisket to unge damer fortrolig sammen. Helt forrest satt trekløveret fra stasjonen. De to fiolinkassene lå i hyllen over dem. Edgar og Minka Meidell skravlet muntert, mens den blonde mannen lente seg mot veggen i sine egne tanker. Anton kastet et blikk ned på den sammenbrettede avisen og festet seg plutselig ved en av overskriftene: «Berømt trio ventet til Linds hotell». Raskt foldet
han den ut og leste videre:
«Den legendariske fiolinisten og impresarioen Michael Storm, som er kjent for å oppdage nye talenter og bringe dem ut på verdens store scener, reiser i dag fra Bergen til Linds hotell. Med seg har han fiolinist Edgar Allain og sangerinnen Minka Meidell, som har begeistret store publikumsskarer i den andre hovedstaden. Men de tre har nok aldri hatt et så celebert publikum som nå. På Linds hotell er de ventet å opptre for den tyske prinsesse Theodora, som ventes til hotellet om få dager. Det samme er den berømte kaptein Cornelius’ sirkus, og kanskje vil vi også se prinsessen fryde seg over synet av sjonglører og linedansere sammen med folket …»
Plutselig stanset toget med et rykk. De to venninnene hvinte, mannen med den voksede barten måtte ta seg for i setet foran seg og bannet lavt. Frøken Meidell grep Edgar i armen, mens den blonde mannen bare så vidt skottet opp.
Anton leste avisen om igjen, fra første til siste ord. Så ble han sittende og tromme med fingrene. Så ga han omsider etter for nysgjerrigheten. Han sprang bort og åpnet døren så et kaldt gufs slo inn i toget, pilte ned og løp til knes i snø bort til lokomotivet.
«Hva er det som skjer?» ropte han opp.
Lokføreren skubbet luen bak i nakken og glodde olmt fremover.
«Det var uvær i natt, og nå har det gått et ras igjen.»
Nå så Anton den veldige snøfonnen som sperret for toget.
«Men hjelpen er på vei. Når toget blir forsinket til neste stasjon, sender de en dresin. De kan trygt gå inn og sette Dem.»
«Nei. Jeg vil se hva de skal gjøre.»
Anton visste ikke hvor lenge han stod og stirret fremover med solen i øynene. Men så så han den. Langt borte på sporet foran dem, i en sving som var synlig bak snøfonnen, kom en dresin med to mann. De så ut som om de peste tungt mens de pumpet den lille innretningen fremover. De hadde noe ved siden av seg. Det måtte være skuffer og spader.
Da han åpnet døren inn til vognen igjen, ble han stående overrasket og lytte. Skjønn musikk fylte vognen. Minka Meidell sang. Edgar Allain hadde funnet frem fiolinen, og lokket frem toner som smøg seg
under og over stemmen hennes i søte harmonier.
«Jeg synger julekvad. Jeg er så glad så glad.»
Mannen med voksbarten så ikke sint ut lenger. De to venninnene satt og nikket så vidt i takt med julesangen. Og Anton kjente hvordan en uventet julestemning krøp inn i kroppen hans gjennom fingrene og tærne. Bare Michael Storm, virket uberørt. Han hadde lagt hodet bakover og lukket ø ynene, og så ut som om han sov.
Mange sanger senere tøffet toget videre.
DET VAR BLITT SEN ETTERMIDDAG da de var fremme på Voss. Anton skottet bort på et hotell ved sporet. Det så nytt og storslagent ut. Han kjente hvor stiv han var i armer og ben og fantaserte i noen sekunder om at han bare kunne synke ned i en stol der oppe. Men han visste at Linds hotell lå mer avsides.
« Anton Borg?»
Han snudde seg. Mannen som hadde snakket, hadde tverr munn, firkantet kjeve og grått hår. Han nikket forfjamset.
«Godt », sa mannen, mens han gned to enorme votter mot hverandre. «Jeg er Thomsen, kusk ved Linds hotell. Sledene står der borte.»
Anton fulgte blikket hans. De tre musikerne var allerede plassert i en staselig, rødmalt slede, og hadde fått skinnfeller over knærne. I en annen var noen tynne gutter i ferd med å stable opp reisekistene. Messingbeslagene glimtet matt i lyset fra faklene som var festet i sledekarmen.
En tredje slede, som var smal og umalt, stod litt lenger bak. En lut, gammel mann med pistrete skjegg satt ved tømmene. Anton sukket. Det var vel ingen grunn til å bli overrasket over at han fikk en ringere farkost å reise i. Det var ikke han som var så berømt at det stod om ham i avisen, tross alt. Men kanskje en dag …
«Vel, vel», sa Thomsen, stakk en liten gjenstand fort inn på innerlommen og stampet mot den største sleden. «Vi får komme oss av sted.»
Men Anton hadde sett hva han prø vde å skjule. Det var en liten brennevinsflaske. I årene hans egen far hadde vært drosjekusk, hadde han alltid bedyret at man ikke skulle drikke når man hadde ansvar for levende dyr. Allerede merket han at uviljen mot Thomsen vokste.
Faklene blafret på begge sider av sledene mens de seilte ut av Voss.
Det gikk fort, og Anton holdt en hånd over den bløte pakken så den ikke skulle falle ut. Rundt dem ble himmelen fiolblå og fjellene høyere. Snart var de inne i et tett skogholt. I det som føltes som flere timer gled de gjennom tussmørket. Anton grøsset lett. Han likte best å ha oversikt over landskapet rundt seg. Men det føltes godt å høre klangen av dombjellene, og se den brune hesteryggen foran seg.
«Hva heter hesten?» spurte han gamlingen som satt på bukken.
«Brunen», svarte en knirkende stemme.
Anton smakte på navnet.
«Det er ikke noe godt navn på en hest », ropte han tilbake. «Et hvilket som helst brunt dyr kan hete Brunen.»
Gamlingen humret lavt.
«Det har De rett i, min herre», sa han. «Og Brunen her er mer pålitelig og forstandig enn de fleste andre dyr. De får gi beskjed hvis De kommer på et bedre navn.»
Så kom de ut av skogen og ut på en slette. Anton skimtet små klynger av hus i mørket. Noen låver, et kirketå rn der spiret så vidt var synlig mot nattehimmelen. Så ble han bare sittende og stirre på det som lå foran dem, og som de raskt nærmet seg.
Det lignet et palass i tre. Byggverket strakte seg liksom oppover, med karnapper og balkonger som stakk ut i alle himmelretninger. Takene var dekket av skiferplater som så ut som slangeskjell. Og under mønene var det lange bjelker der gapende dragekjefter i tre brølte stumt mot stjernehimmelen. Sledene svingte rundt hjørnet på det kolossale huset og stoppet foran hovedinngangen. I lyset fra vinduene kunne Anton se navnet i slyngete bokstaver som var over en etasje høye: Linds hotell.
Idet gjestene klampet opp trappen mot hoveddøren kjente Anton en uforklarlig uro i magen. Det knøt seg enda mer da mannen i ulveskinnspelsen åpnet døren.
Den veldige hallen som møtte dem, var storslagen nok. Parketten var blank og lå i vakkert fiskebensmønster der den ikke var dekket av tepper. Paneler i mahogny strakte seg oppover veggene, og en bred trapp i samme, mørke tre svingte seg mot en balustrade i andre etasje, der
gjestene ville kunne skotte ned mot resepsjonen før de forsvant ut på fløyene. Det hvite taket var svimlende høyt og dekorert med snirklete border i blått og skarlagensrødt. Men det føltes ikke som et sted å hvile.
Han kastet et blikk over skulderen og så Thomsen leie Brunen og sleden opp låvebroen til det som måtte være et høyloft over stallen. Thomsen ropte og bannet, men Brunen var så sliten at han knapt klarte å gå. Anton grep ekstra hardt rundt bagasjen.
I smug kikket han på de andre tre, men de syntes ikke å dele uroen. Minka og Edgar hvisket ivrig sammen, Michael Storm var taus og virket søvnig. De fikk nøklene sine og bød hverandre god natt. Minka
Meidell så raskt i hans retning og sendte ham et vennlig smil.
Nå våget Anton seg frem til disken. Fra en høy hylle med en myriade av små rom glimtet det i messingnøkler. En dame med kniplingskrage, grånet håroppsats og halvmånebriller møtte ham med et smil av den typen hun hadde gitt mange før ham.
« Anton Borg.»
Hun kikket ned i en stor bok. Noe hun så der, fikk henne til å skvette. Hun så opp på ham igjen, og nå var vertinneminen borte. I ansiktet hennes var noe som lignet undring, kanskje frykt. Så kremtet hun og la fjeset i de vante foldene.
«Anton Borg, ja. Rom nummer seksten. Sofie kommer og viser Dem veien. Thomsen vil komme med kisten. Kammerpiken henter et enkelt aftensmåltid nå r hun har vist Dem rommet. Sofie!»
«Ja, fru Becker.»
En fregnete jente i stivet forkle dukket opp ut av ingenting og neiet.
«Herr Borg skal til rom seksten.»
«Rom seksten …?»
Men fru Becker var med ett opptatt av å bla i boken igjen.
På vei oppover den brede trappen kunne ikke Anton dy seg.
«Hva er det med rom seksten?»
Den fregnete jenta lo en liten latter.
«Nei, altså, vi pleier ikke å bruke rommene på østfløyen. Jeg vet ikke hvorfor De har fått det. Men det er sikkert fordi prinsessen kommer med det store følget sitt. Og dessuten er det faktisk ingenting galt med
rom seksten.»
Hun så seg rundt, før hun snudde seg og hvisket:
«Rommet ved siden av, derimot.»
2. desember
Emilie
«VET DE OM Minka Meidell har kommet ennå?»
Emilie hadde nølt med å spørre. Kusken som hadde hjulpet henne om bord i sleden hadde virket så bister. Hun syntes hun hadde hørt et lite snøft da han la skinnfellen over knærne hennes. Men helt siden hun hadde fått vite at den berømte sangerinnen også skulle feire jul på Linds hotell, hadde hun gledet seg. I Kristiania hadde hun sett henne spasere opp og ned Karl Johans gate.
Alltid gikk hun arm i arm med en ung mann, en var lyshåret, en annen kanskje mørk, men alle så de på henne med tilbedende blikk. Det hadde aldri virket riktig å gå bort og hilse på henne, men kanskje nå.
Det virket ikke som om kusken, som hadde presentert seg selv som Thomsen, hørte henne. Hun vurderte å spørre igjen, da han plutselig fnyste.
«Minka Meidell», sa han beskt. «Jeg skal si Dem én ting, frøken Munthe. Denne frøken Meidell er ikke så storartet som alle skal ha det til. Jeg vet nok at dere snakker om henne alle sammen der østpå. Men jeg hørte henne synge en gang, og hun mangler helt kraft i stemmen.»
Med en utålmodig bevegelse smelte han staffeliet hennes ned i sleden, så Emilie uvegerlig strakte hånden ut for å passe på det.
«I mange år har vi hatt en egen sangerinne på Linds hotell, Agathe Kold. Hun har en bedre stemme enn disse Kristiania-frøknene. Da hun var yngre, var hun invitert til Frankrike og Tyskland for å synge. Men direktør Lind tror vel at han må ha det siste store for å imponere prinsessen.»
Frostrøyken fra munnen hans luktet svakt av konjakk, og Emilie lurte på om det kunne være grunnen til at Thomsen var så frittalende. Men så sprang han lett og stødig opp på bukken, og slo med tømmene.
Skysstasjonen der hun hadde tilbrakt natten, forsvant bak henne. Det samme gjorde fru Dunker, familievenninnen som hadde fulgt henne fra Kristiania. På de siste etappene av reisen hadde hun blitt stadig sykere, og til sist hadde hun spurt med tårer i øynene om Emilie kunne reise det siste strekket på egen hånd.
Emilie hadde lagt ansiktet i alvorlige folder, lovet å passe på seg selv og ønsket god bedring. Men inni seg jublet hun. Fru Dunker så på henne som en dyrebar last hun ikke kunne slippe av syne. Flere ganger på ferden langs den gamle kongeveien vestover, over Valdres og Tonsåsen, hadde Emilie hatt lyst til å gå ut og lage skisser av landskapet. Jo lenger vest de kom, jo mer innstendig hadde hun bønnfalt fru Dunker om å stanse sleden, for en stakket stund, bare. Men fru Dunker hadde sett på henne med den milde minen til en voksen som skal få et barn til å forstå sitt eget beste. Å stanse kom ikke på tale. Dessuten var det ulver i skogene. De fleste angrep ikke mennesker, men noen av dem, de syke og de gale, kastet seg over alt som rørte seg, det hadde fru Dunker hørt mange historier om. Og hva skulle hun si til Emilies far da? Så Emilie måtte sitte og knurre inni seg og se majestetiske, blåsvarte fjellvegger og krokete, klolignende bjørketrær gli forbi. Og hun mistet muligheten til å bevare et minne om å ha kjørt gjennom dette landskapet. Men om noen timer ville de være fremme ved hotellet. Der ville hun være en fullverdig gjest, en som ingen kunne behandle som et barn. Emilies mor hadde vokst opp på det hotellet, sammen med storesøsteren sin, Josefine. Far hadde fortalt at noe i moren alltid hadde lengtet tilbake til livet mellom fjellene. At hun syntes Kristiania var tettbygd og flatt. Men hun hadde dødd da Emilie var spedbarn, og nå lå hun i en
grav på en kirkegård omgitt av høye byhus.
Faren hadde tatt Emilie og storesøsteren Cora med vestover en gang da de var små, for å besøke morens hjemsted, og et sted langt bak i hodet fantes det minner om et hus så stort som et slott, der barn risikerte å komme bort for bestandig om de skulle finne på å leke gjemsel.
Men det var den eneste gangen. Det var rett og slett for langt å reise. Og da tante Josefines mann døde, var hun blitt trist og tung og ikke i stand til å ta seg av andre enn gjestene.
Men for noen år siden hadde tante Josefine giftet seg på nytt. Den nye ektemannen tok straks over driften av hotellet, og døpte det om til Linds hotell. Gerhard Lind var en mann med overdådige drømmer og planer. Far hadde hevet øyenbrynene skeptisk for hvert brev han mottok fra den nye svogeren, som alltid handlet om alt det nye de holdt på å bygge, flere rom, utvidet stall.
I år hadde onkel Gerhard drømt enda større drømmer enn vanlig. Til vanlig var Linds hotell et sommerhotell. Men da Gerhard Lind hadde hørt at prinsesse Theodora av Braunschweig-Lüneburg skulle på rundreise i Norge, hadde han straks invitert henne, og til hans henrykkelse hadde hun sagt ja. Dermed skulle hotellet for første gang være åpent i desember. Og da Emilie selv ble invitert til å feire jul hos tante Josefine og onkel Gerhard, hadde hun mast på faren til han sa ja.
Hesten travet muntert mellom høye, hvite graner. Snøen knaste under meiene på sleden, og rytmen av dombjellene gjorde Emilie tung og trett i kroppen. Hun hadde reist så lenge, i mange dager allerede. Hun lente hodet mot saueskinnet og lot seg dysse i søvn.
Da sleden stoppet, våknet hun med et rykk. De hadde stanset foran en enorm bygning, og Emilie måtte blunke og myse før hun forstod at dette var Linds hotell.
Det var blitt større og underligere siden sist. Det var mer av alt, flere balkonger, flere spisse gavler, flere gapende fabeldyr under mønene. Solnedgangen som fylte halve himmelen fikk veggene til å se ut som om de brant.
«Nei, nei, høyere!»
Det var en mannsstemme. Emilie snudde hodet etter lyden, og så fire
personer ute på gårdsplassen. En mann og en kvinne i mørke klær stod med ryggen til, mens en flekkete hund labbet rundt føttene på dem. En jente med stivet forkle og en skjeggete gamling med lut rygg stod med hvert sitt tau og så rådløse ut. Tauene var festet i en overdådig juledekorasjon, to klokker av messing med røde sløyfebånd, som dinglet i luften i den mørke døråpningen.
«Enda høyere! Den må være over stalldøren!»
Stemmen tilhørte mannen i mørk frakk, og var mer begeistret enn irritert.
Den unge jenta gned overarmene for å varme seg, mens gamlingen klødde seg i nakken.
«Det vil ikke være så lett å feste den, direktør Lind. Og jeg er redd for at hestene kan f å den i hodet …»
«Å, du skal se du finner et sted å binde den fast, Jokum, så dyktig som du er», sa onkel Gerhard sorgløst.
Nå hadde kvinnen oppdaget at sleden var kommet, og kom løpende med hunden i hælene.
«Emilie!» ropte hun. Det var tante Josefine.
Emilie klatret ned, og tanten omfavnet henne. Pelskragen på kåpen hennes var myk å legge kinnet inntil, og hånden som strøk Emilie over håret, var tung av ringer. Nå skjøv tanten henne fra seg og gransket henne.
«Kjære deg », sa hun stille. «Du blir mer og mer lik Kitty.»
Emilie kjente tårene stige opp i øynene. Det var ikke mange som hadde kjent moren som ung og kunne si hvor mye av henne som var igjen i datteren. Det eneste hun selv kunne bruke for å danne seg et bilde av moren var et maleri av henne som hang i stuen hjemme. Der var hun svært ung, og dessuten så hun fjern og alvorlig ut, og lignet mer på en gudinne enn på en mor. Det store, røde håret, som Emilie hadde arvet, var samlet i en pen oppsats uten en lokk på avveie. Selv klarte hun aldri å samle hå ret på den måten uten at gjenstridige fjon og små krøller hoppet ut av hårnålene og falt ned i pannen.
Sky skottet hun opp på tante Josefine. Den store håroppsatsen hennes hadde fått striper av sølv, og tallrike smil hadde laget fine linjer i
ansiktet hennes. Ellers var tanten som hun husket henne.
Det knaste i snøen. En hånd i sort skinnhanske ble rakt frem.
«Så du er Emilie», sa onkel Gerhard. «Jeg har sett frem til å hilse på deg. Og det gleder meg slik at Josefine endelig får se niesen sin igjen.»
Emilie grep hånden og gransket den nye onkelen. Gerhard Lind hadde en tykk, grå hå rmanke, og store, lyseblå, ivrige øyne. Selv om han var høy og benete var det liksom noe barnlig over ham, tenkte Emilie. Kanskje var det fordi huden hans var nesten merkelig glatt, eller fordi de grå, buede øyenbrynene ga inntrykk av at han så på verden med konstant undring.
Det lød et brak da juledekorasjonen gikk i bakken, og den unge jenta stønnet.
«Nei, nei, nei», ropte onkel Gerhard og viftet med armene.
Han vendte seg mot Josefine og sukket overdrevet, men virket ikke veldig bekymret.
«Vi får det til til slutt», sa han muntert. Så strøk han sin kone over kinnet, rusket Emilie i skulderen, og travet tilbake mot stalldøren. Hunden fulgte etter, logrende.
Emilie gjespet.
«Å, hva går det av meg», sa tante Josefine fort. «Jeg glemmer hvor langt du har reist. Du f år komme deg inn i en av salongene og få en kopp varm sjokolade. Thomsen tar bagasjen din.»
Thomsen var allerede i ferd med å løfte staffeliet ut, så fort og hardhendt at Emilie måtte bite seg i leppen for ikke å rope og be ham være varsom. I stedet sendte hun ham et bekymret blikk som hun håpet han så og forstod. Så gikk hun mot hotellbygningen. Bak seg hørte hun onkel Gerhard rope hurra, og forstod at julebjellene hadde kommet på plass.
Men idet Emilie skulle gripe dørklinken, ble døren brått slått opp.
Ut virvlet en kvinne i lang kåpe, innhyllet i en sky av skjerf og slør. Hun snakket ivrig med en mann i blå ullfrakk, med ansiktet skjult under en hattebrem. Men da paret flanerte over gårdsplassen, mens de pekte på julebjellene og etter alt å dømme likte dem, kjente Emilie igjen det brune håret og den slanke silhuetten. Det var Minka Meidell.
«Beklager, frøken», sa en dempet stemme. «Mine medreisende eier ikke manerer. Til deres forsvar er de kunstnere. De er mest opptatt av seg selv, og hverandre.»
Emilie snudde seg. I døråpningen stod en ung mann i en raggete ulvepels. Men det var ansiktet hans som var det mest slående. Med de rene trekkene og det gylne hå ret, som glødet i lyset fra solnedgangen, lignet han en himmelsk trefigur i en kirke.
«Emilie Munthe», sa Emilie, plutselig sjenert. Mannen bukket dypt.
«Michael Storm», sa han. Så tok han et danselignende trinn til siden for å la den prustende Thomsen komme forbi med staffeliet.
«Og De må visst tilgi meg igjen», sa han. «Jeg forstår at De også er kunstner.»
Emilie rødmet.
«Jeg maler litt nå og da », sa hun.
«Det er det alle store kunstnere gjør», sa mannen. Thomsen kom strenende ut igjen og gikk for å hente resten av bagasjen. Michael Storm snuste i luften med oppspilte nesebor.
«Ah», sa han, «gir ikke slike kvelder deg en kilende følelse? Av at noe forferdelig kommer til å skje?»
Han smilte. Emilie visste ikke hva hun skulle si. Thomsen kom bærende på Emilies reisekiste, mens han snakket med onkel Gerhard.
«Kom», sa Michael Storm plutselig, grep henne i armen og trakk henne inn hoveddøren.
«Hva …?»
«Vi gjemmer oss bak døren», sa Storm. «De vet, det folk sier i fortrolighet er noe ganske annet enn hva de sier nå r mange hører dem. Derfor er slike samtaler alltid verd å spionere på.»
Emilie ville protestere. Hun hadde ikke det minste lyst til å smuglytte på en onkel hun nettopp hadde møtt. Men taket i armen hennes var så bestemt. Hun rakk så vidt å få med seg at resepsjonen var stor og staselig, med border under taket og en bred trapp som buet oppover mot andre etasje, før Storm trakk henne med seg inntil veggen. Hun kunne høre pusten hans. Den var helt rolig.
Nå gikk døren opp og dekket dem, og Thomsen og onkel Gerhard
kom inn.
«De tenker altfor mye på dette», hørte hun Thomsen brumme.
«Men det må jeg jo, Thomsen», sa onkel Gerhard, og for første gang enset hun en uro i stemmen hans. «Tenk på vintergjesten vår! Hva om hun ikke blir fornø yd?»
Så forsvant de inn en malt dør mens de mumlet lavt. Storm og Emilie trådte frem igjen.
«Vi fikk vel ikke vite så mye vi ikke visste fra før», sa Emilie, så bebreidende som hun våget. «Det er ikke rart onkel Gerhard er nervøs før prinsessen kommer.»
Michael Storm sa ingenting. Han bare smilte. Så bøyde han seg ned og kysset hånden hennes lett, før han forsvant opp trappen.
LITT SENERE SATT EMILIE i salongen og blåste på den varme sjokoladen. Egentlig hadde hun begynt å foretrekke kaffe. Men hun hadde ikke villet si noe da kammerpiken Sofie plasserte den dampende koppen foran henne, og sa smilende at den var fra tanten.
Hvorfor så alle på henne som et barn? Selv følte hun seg voksen. Men hun kunne ikke for sitt bare liv finne ut hva hun kunne gjøre for å få dem til å skifte mening.
Døren gikk opp, og en ung mann kom inn. Emilie måtte stirre på ham. Han var så hø y, skuldrene hans var så brede. Kunne det virkelig være …?
Nå så han på henne, og luggen og det skjeve smilet var umulig å ta feil av. Hun løp mot ham og kastet seg i armene hans.
« Anton!»
3. desember
Anton
ANTON TRAKK FRA GARDINENE. Han var blitt glad da han oppdaget at rom seksten lå like ved stallen. Herfra kunne han se rett ned på den snødekkede innhegningen, der hestene løp og nappet hverandre i manen mens røyken stod ut av neseborene. Den spinkle hesten som het Brunen lå på ryggen og sprellet lykkelig med hovene i været mens han klødde ryggen mot bakken. Anton måtte smile. Selv om han elsket alt nytt, alle maskiner som kunne kjøre fort og lastes tungt, var det noe ved synet av hester som brakte ham tilbake til barndommen. Da alt som skulle til for å få ham i godt humør, var å hjelpe faren med å ta seletøyet av de slitne hestene, og børste og fore dem før kvelden.
Noen hadde satt inn en mugge med varmt vann til ham før han våknet. Mens han fylte vaskevannsfatet så han seg rundt. I vinduskarmen stod en liten porselensvase. Mot den ene veggen stod sengen i smijern, ved vinduet en kommode i mahogni. Møblene var gamle, men veggene nymalte og lyseblå. Og like nedenfor vinduet var et av disse store, utskårne dragehodene, som strakte tungen ut mot snøværet.
Han kunne ikke skjønne hva som var i veien med rom seksten, eller for den saks skyld rommet ved siden av, som kammerpiken Sofie hadde vært så redd for. Hun hadde ikke villet si noe mer den første kvelden. Anton hadde ligget en stund og lyttet etter lyder derfra. Men alt var stille, og snart hadde søvnen innhentet ham.
Møtet med Emilie hadde vært underlig. Hun smilte bredt og lykkelig da hun omfavnet ham. Men så var det som om hun ikke visste hva hun skulle si. Kysset fra julaften den gangen lå fremdeles mellom dem, som en klump i samtalen. Og da Anton så på henne en gang til, ble han
NÅR EMILIE OG ANTON møter hverandre på Linds hotell utenfor Voss førjulen 1883, er det to år siden sist. I mellomtiden har Anton studert i Paris, og nå er de liksom litt fremmede for hverandre. Mystiske og skremmende ting begynner å skje på det avsidesliggende hotellet. Er det noen som vil andre der vondt? Spøker det faktisk på rom 15? Og hvem er egentlig denne «vintergjesten» som det hviskes om? Emilie og Anton må snarest finne ut av alt dette – og hva de føler for hverandre.
Vintergjesten er en rikt illustrert julebok med 24 kapitler.
ISBN: 978-82-429-8066-3
Varenummer: 55310
