Nasjonale helter
1
tekst Per Egil Hegge tekst jubileumsekspedisjonen Norsk Polarinstitutt tekst polarfilateli Gunnar Sandbo bilderedaksjon Enzo Finger Design as grafisk design Enzo Finger Design as layout / illustrasjon Enzo Finger Design as grafisk produksjon Joh. EnschedÊ Amsterdam is manuell produksjon Posten Norge as – Frimerketjenesten En stor takk til Frammuseet for entusiastisk og god hjelp utgiver Posten Norge as – Frimerketjenesten, 2011 isbn 978-82-92962-04-6
Nasjonale helter
Forord
Nasjonale helter er et kraftig uttrykk, men dersom noen fortjener denne betegnelsen er det våre polarhelter. De er mange, men Fridtjof Nansen og Roald Amundsen står i første rekke når Norges polarhistorie nevnes. Men Fridtjof Nansen var så mye mer enn polarhelt. Han var vitenskapsmann, historiker, diplomat og humanist. På frimerket til hans 150-årsjubileum har vi valgt å hedre humanisten Nansen. Den innsats han gjorde etter hungersnøden i det tidligere Sovjet-Russland i 1921 var formidabel, og Nansen har om mulig en enda større stjerne i landene i denne regionen enn han har i Norge. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1922. Roald Amundsens ekspedisjon ble verdensberømt da de ble de første til å erobre Sydpolen i 1911. Han var eventyrer og oppdagelsesreisende, og foretok sine reiser både til sjøs, over land og i luften. Under en leteaksjon etter italieneren Umberto Nobile ved Bjørnøya i 1928 ble flyet med Amundsen og hans mannskap meldt savnet, og har senere aldri blitt funnet. Norge er geografisk nært knyttet til polarfilateli. Til polarutstillingen i Bergen i 1940 skulle det utgis norske frimerker, men på grunn av andre verdenskrig ble utstillingen avlyst – og frimerkene følgelig aldri utgitt. Til albumet har vi laget en nøyaktig gjengivelse av disse frimerkene. God fornøyelse! Oslo, april 2011 Posten Norge – Frimerketjenesten
Halvor Fasting Direktør
5
6
Nasjonale helter
Nasjonale helter
Fridtjof Nansen 150 år
Å slå sammen feiringen av 150-årsdagen for Fridtjof Nansens fødsel og 100-årsminnet om Roald Amundsens Sydpolsferd er ingen selvsagt ting. Nansen var både vitenskapsmann, historiker, diplomat og oppdagelsesreisende. Amundsen kan ikke klassifiseres som noen av de tre førstnevnte. Men de er i samme klasse hvis man ser på viljestyrken og gjennomføringskraften, og dermed er det en slags mening i det kalendariske sammenfallet. En styrelse, ville de religiøst troende ha sagt.
De fleste rynker på nesen og drar på smilebåndet når slimålen blir nevnt. Skulle det være noe viktig? Det geniale ved Nansens forskningsprosjekt på 1880-tallet lå i konseptet: Utviklingslæren fortalte ham at han ved å kartlegge slimålens nervesystem kunne forstå alle levende veseners nervesystemer.
I tillegg brukte han intuisjonen: Han hadde ikke gode nok mikroskoper til at han kunne se forbindelsesleddet mellom nervecellene, glipen (synapsen) mellom dem. Men han forutsatte den, og han tuftet hele arbeidet på den forutsetningen. Vitenskapsmann Det dristige og grenseoverskridende Og dermed er vi langt unna Fridtjof ved dette ble ikke anerkjent før i 1920Nansens grunnsyn. Han ble omvendt til årene, lenge etter at Nansen hadde forateisme da han gjorde sitt første bane- latt forskningen. Da han fikk sin doktorbrytende historiske arbeid som forsker avhandling godkjent, skjedde det med ved Bergens Museum. Der skrev han sin spottende tvil – men konklusjonen gikk doktoravhandling om slimålens nerve- ut på at denne underlige mannen skulle system, under veiledning av den legen- nå gå på ski over Grønland. Det var ingen dariske forskeren Armauer Hansen. Han grunn til å anta at han ville overleve, og var darwinist, trodde på utviklingslæren så var det jo ett fett om liket hadde og sto all religion fjernt. Det var Hansen doktorgrad eller ikke. som oppdaget leprabasillen, en av vitenskapshistoriens store bedrifter. Lepra, Denne innebygde fornærmelsen var noe spedalskhet, heter Hansen’s sykdom han aldri glemte. For han kom tilbake. på engelsk. Fridtjof Nansen kom alltid tilbake.
7
8
Nasjonale helter
Av god famile En av de aller norskeste nordmenn i vår historie nedstammer fra dansk-ættede aristokrater på både fars- og morssiden. Hans mor, Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel-Jarlsberg, var niese av grev Herman Wedel-Jarlsberg. Hun giftet seg først med en bakermester, en mesallianse så forferdelig at hennes foreldre ikke møtte opp i bryllupet. Som 32-årig fembarnsmor ble hun enke. Hun satt brukbart i det økonomisk. Men hun trengte veiledning, og hun fikk en stur og innesluttet advokat, enkemannen Baldur Nansen, til å hjelpe seg med de juridiske problemene. De ble gift, og hun fødte tre barn til: Fridtjof i 1859, som døde som spebarn, så den neste Fridtjof i 1861, og Alexander to år senere.
Friluftsmann Sin interesse for friluftsliv – det skulle bli både livsform, levevei og nødvendighet for ham – hadde han fra sine eldre halvbrødre. De gjorde noe så eiendommelig som å dra på overnattingsturer i Nordmarka, antagelig etter påvirkning fra moren. Allerede før hun giftet seg, hadde hun skandalisert familien ved å gå på ski. Anstendige kvinner fra det bedre borgerskap i Christiania drev ikke med slikt rundt 1840.
Skiløpingen var noe av det han mest savnet da han begynte å forske i Bergen, for der regnet det jo alltid. Så det hendte han tok toget til Voss – Bergensbanen var ikke kommet lenger ennå – og gikk på ski over fjellet til endestasjonen for den østgående linjen langt nede i HallingBaldur Nansen nedstammet i direkte linje dal. Derfra kunne han dra til hovedstaden fra Hans Nansen, borgermester i Køben- og besøke sin ensomme far, som igjen havn under de dramatiske hendelsene i var blitt enkemann. Den unge, kjekke og 1660, da det dansk-norske eneveldet ble selvbevisste forskeren dyrket også noen opprettet etter at svenskene var slått venninner i byen. I tillegg hoppet han i tilbake. Hans Nansen hadde også ledet de første Huseby-rennene, Holmenkollforsvaret av København under det siste rennenes forløper, og i 1881 ble han nr. svenske anslaget i 1659-1660. Han er to i det første Norgesmesterskapet på oldefar til Fridtjof Nansens oldefar. skøyter. Det ble arrangert på fjordisen nedenfor Akershus festning. Han ble slått av Axel Paulsen, som har gitt navnet til kunstløpsøvelsen ”dobbel Axel”.
Nasjonale helter
På ski over Grønland En avgjørende hendelse som bidro til å legge kursen for hans forsker- og oppdagerliv, var et selfangsttokt som han ble med på tidlig i 1880-årene. På vei hjem fanget han opp nyheten om at noen vrakrester var funnet vest for Grønland, rester som viste seg å stamme fra et skip som var forsvunnet i Nordishavet, nord for Sibir. Det måtte altså være en havstrøm i Nordpolsbassenget. Frøet til det som ble beslutningen om å utforske den, var sådd. Men først var det doktoravhandlingen. Så snart han hadde disputert ved Universitetet i hovedstaden, og før han visste om avhandlingen var godkjent, dro han av gårde for å iverksette sin dristige plan: Han ville gå på ski over Grønland. Mange hadde forsøkt, og de hadde lagt ut fra vestkysten og gått østover. Når det ble for kaldt, eller de ble våte på bena – eller begge deler – mistet de motet og vendte om. Nansen tenkte annerledes. Han ville starte på den nesten ubebodde østkysten og gå vestover. Da var det ikke mulig å snu; det var ikke noe å vende tilbake til.
9
10
Nasjonale helter
Nasjonale helter
Polhavet Ved midtsommer i 1893 startet ferden. Nansen hadde da skrevet sin bok om Grønlandsferden, han hadde giftet seg med Eva Sars, lillesøster til den store historikeren Ernst Sars, og de hadde fått en datter. Han hadde allerede skaffet seg berømmelse i England ved å holde Ekspedisjonen besto av seks mann, alle foredrag både om Grønlandsferden og erfarne skiløpere. To av de seks var sam- planene om reisen over Polhavet. Det er. Nestleder var Otto Sverdrup, som var siste ble han advart mot; alle engelske oppdaget av broren Alexander Nansen eksperter var enige om at dette ikke var mens han var dommerfullmektig i Nordre annet enn en kostbar og knudrete måte Trondhjems Amt, det nåværende Nord- å begå selvmord på. Trøndelag. Men sin sinnsro og rådsnarhet i kritiske situasjoner, og sin formi- Planen gikk ut på å seile lengst mulig dable fysiske kondisjon, ble Sverdrup østover langs nordkysten av Sibir, og så den som fremfor noen hjalp til med å la skipet fryse fast i isen. Deretter skulle redde ekspedisjonen. Han gjorde slikt havstrømmen føre det mot Nordpolen, inntrykk på Nansen at Sverdrup ble hans helst over polpunktet, og derfra sørover prosjektleder da planen om å bygge og mot farvannet øst for Grønland. At det utruste et skip som skulle ta seg frem var en kraftig sørgående havstrøm der, over Polhavet, skulle gjennomføres. visste både Nansen og Sverdrup fra draSverdrup hadde både utdannelse og er- matisk erfaring: Da de skulle gå i land på faring som sjømann, og han var med på østkysten av Grønland i 1888, ble de tatt å planlegge og bygge polarskipet Fram”. av denne strømmen og drev over 100 Det skilte seg fra andre skip ved at det kilometer sørover på noen få døgn, slik hadde rund kjøl, og tanken var at det at de sterkt forsinket kom seg i land på derfor ville bli løftet, ikke presset i styk- Grønland. ker, av ismassene i polbassenget. Mange år senere, i et foredrag på universitetet i St. Andrew’s i Skottland, forklarte han at det i slike situasjoner gjaldt å avskjære seg enhver mulighet for retrett. Da hadde man bare én mulighet: å fortsette.
11
12
Nasjonale helter
Driften over Polhavet gikk heller ikke etter planen. Den gikk mye langsommere, og den gikk slett ikke i rett linje mot Polen. Høsten 1894 begynte Nansen å arbeide med en ny og mye dristigere plan: Han ville forlate skipet og gå på ski mot Nordpolen. Helst ville han ha hatt med seg Sverdrup, men skipet måtte ha en kyndig og myndig kaptein. Derfor valgte han Hjalmar Johansen, som også var i fysisk toppform etter en karriere som løytnant, og dessuten var en av landets ledende turnere. I mars 1895 la de i vei. Dette er noe av det dristigste, for ikke å si dumdristigste, noen oppdagelsesreisende har forsøkt seg på. De hadde da heller ingen muligheter for å lykkes, og det fortoner seg bortimot utrolig at de overlevde. Isen tårnet seg opp i skrugarder, og allerede etter tre uker innså Nansen at det gikk så langsomt at de måtte gi opp og snu. Da hadde de nådd posisjonen 86 grader og 14 minutter. Ingen hadde vært lenger nord. Tilbake til skipet kunne de ikke gå, så de satte kurs mot den russiske øya Frans Josef land. Dit kom de også, og de overvintret – i felles sovepose.
Neste år, i 1896, ble de oppdaget ved en tilfeldighet av en engelsk polfarer, og de fikk skipsleilighet tilbake til Norge. Dit, til Vardø, kom de 13. august. Begeistringen var enorm, og Nansen var optimistisk nok til å forsikre at ”Fram” ville dukke opp ganske snart. Uten at han ante det, eller visste at skipet fremdeles var flytende, hadde ”Fram” brutt ut av isen nord for Svalbard samme dag, og 20. august kom ”Fram” til Skjervøy i Troms. Til Tromsø kom skuta dagen etter. Det gjorde Nansen og Johansen også, og så begynte triumfferden langs kysten. Festlighetene nådde et foreløpig høydepunkt i Trondheim, hvor de 13 mennene ble hyllet i Nidarosdomen. I Bergen ble de feiret på Bryggen med Edvard Grieg og borgermester, senere statsminister Christian Michelsen som hovedtalere, og i Christiania varte feiringen en hel uke.
Nasjonale helter
Folkehelt og forsker Nå var Fridtjof Nansen folkehelt, og ikke bare i Norge. I 1897 dro han på talerferd både i Storbritannia og USA, og hans beretning ”Med ’Fram’ over Polhavet” ble en bestselger på flere språk. Dette året ble han også professor i zootomi ved Det kongelige Fredriks universitet i Kristiania. I dag ville vi kalle det zoologi. Han underviste nesten ikke, og han var snart i gang med et annet fag: Havforskning (oseanografi.) Hvis han hadde satt fra seg skiene og fortsatt i det sporet som doktoravhandlingen staket ut, ville han antagelig ha blitt en av vitenskapshistoriens ledende nevrologer.
Her står vi overfor et utslag av et vanskelig, men typisk karaktertrekk: hans rastløshet og manglende evne til å konsentrere seg om ett fagfelt. Det har også bidratt til at det er nesten umulig å sammenfatte hans livsverk. En noenlunde fullstendig biografi må helst skrives av et menneske med innblikk i, og evne til å popularisere, så ulike fag som medisin, zoologi, glasiologi (læren om is og isbreer), oseanografi, politikk, diplomati, statsvitenskap, historie, herunder vitenskapshistorie, kunst (han var en habil tegner), for ikke å snakke om psykologi.
13
14
Nasjonale helter
Nasjonale helter
Et selvstendig Norge Fridtjof Nansens egenrådighet, stahet og selvbevissthet var monumental. Egentlig var Christian Michelsen den eneste han tok ordre fra. Det var da også han som besluttet å kalle Nansen til tjeneste for landet og folket under opptakten til unionsoppløsningen i juni 1905. Like etter at Michelsen var blitt statsminister i mars, sendte han Nansen på rekognosering til Tyskland og England våren 1905, og igjen til England i september samme år, da krig truet. Han fikk ingen løfter, men han klarte å legge frem Norges sak for alle medlemmer av den britiske regjering – unntatt regjeringssjefen, som stort sett oppholdt seg på kurbad i Belgia, Tyskland eller Böhmen. Statsminister Michelsen brukte dessuten Nansen som mer eller mindre offisiell forhandler med prins Carl av Danmark, den danske kronprinsens sønn og kandidat til den norske tronen. Nansen, som i likhet med Michelsen var republikaner av overbevisning, vurderte situasjonen slik at det ikke var tid til å endre Grunnloven. Landet måtte ha en konge.
Prins Carl sa ja, etter å ha fått lov av sin farfar, den aldrende kong Christian 9. Etter den nye kongens inntog i Kristiania i november 1905 kunne Nansen tre i bakgrunnen – trodde han. Michelsen overtalte ham til å bli norsk sendemann i London, i realiteten ambassadør. Det formelle passet ham dårlig, han mente det var spill av tid. Privatlivet lå i ruiner. Sin hustru Eva hadde han behandlet så dårlig at hun ikke reiste med ham til London. Hun dro ikke engang til Trondheim sommeren 1906, da Nansen måtte ledsage den britiske tronarvingen, den senere kong George 5., til kroningsseremonien der. Vinteren 1907, etter at Nansen hadde bestemt seg for å vende hjem, døde hun, 49 år gammel. Han brøt sammen og ble liggende til sengs i tre uker i det som nå skulle ha vært deres felles hjem på Lysaker.
Han flyttet nå hjem til Norge og begynte sin karriere som havforsker. I London hadde han skrevet et større historieverk om utforskningen av polarområdene, ”Nord i tåkeheimen”. I Norge sørget han nå for å utruste et havforskningsskip som han selv finansierte, og han var på flere tokter i Atlanterhavet. Han deltok også i offentlig debatt og ga uttrykk for kraftig misnøye over at landsmålet (nynorsk) ble obligatorisk skolefag, like sterk misnøye med at havforskningsinstituttet ble flyttet til Bergen, og verst var det at Norges Tekniske Høyskole (NTNU i dag) ble plassert i Trondheim. Han mente at det meste av dette skyldtes stortingspolitikernes evneløshet.
15
16
Nasjonale helter
Politiker Som politisk aktivist gjorde han en lite vellykket debut sommeren 1914, like etter utbruddet av første verdenskrig. Han var en svoren motstander av statsminister Gunnar Knudsen – som hadde forlatt Michelsens regjering i 1905 i protest mot at republikken ikke ble innført. Nå mente han at Knudsen ikke var skikket til å lede landet i en krisetid, og han oppsøkte stortingspresidenten for å legge inn et godt ord for folk som ”er vant til å ta resiko” – underforstått: ham selv. Stortingspresidenten syntes at det parlamentariske system var å foretrekke, og Nansen fikk ikke annet ut av det enn en kald skulder. Nå viet han seg arbeidet med å styrke det norske militære forsvaret, og han ble en toneangivende talsmann for Norges Forsvarsforening.
Diplomaten Til tross for den avstanden han ønsket å holde til politikerne – et ønske som absolutt var gjensidig – ble han utpekt til å forhandle med den amerikanske regjering om forsyninger til Norge. Derfor tilbrakte han nesten et år i Washington fra sommeren 1917 til våren 1918. Tålmodig diplomati var ikke hans sterke side, og til slutt undertegnet han avtalen på Norges vegne før han hadde fått den godkjent av Knudsens regjering. Derfor ble han heller ikke utpekt som medlem av delegasjonen som i Paris skulle representere Norge ved forhandlingene om å opprette Folkeforbundet. Han reiste likevel, og i dette internasjonale miljøet opptrådte som en blanding av diplomatisk lauskar og representant for seg selv. Han kjente jo alle.
Her fikk han sitt første oppdrag som internasjonal diplomat: Han ble bedt om å undersøke mulighetene for å få en oversikt over antallet av krigsfanger i forskjellige europeiske land, og om det var mulig å sende dem hjem. Med den handlekraft som var like typisk for ham som hans utålmodighet, begynte han å sende dem hjem. Det var ikke enkelt; mange av dem, eksempelvis russerne, hadde ikke det samme landet å vende tilbake til. Nansen sendte dem hjem allikevel.
Nasjonale helter
17
18
Nasjonale helter
Internasjonalt ry Den vanskeligste saken han måtte håndtere, var kampen mot massedød i SovjetRussland etter hungersnøden i 1921. Senere president Herbert Hoover, som han var blitt kjent med under oppholdet i USA, overtalte ham til å lede dette arbeidet. For denne innsatsen fikk han Nobels fredspris i 1922, og Nansenhjelpen ble et internasjonalt begrep. Om han med rette er berømt og aktet i Norge, kommer hans ry ikke i nærheten av den status han har i Armenia og blant de tallrike armenere som bor i utlandet. De armenere som i generasjoner hadde holdt til i Lille-Asia (Tyrkia), ble utsatt for etnisk rensning under en krig mot tyrkerne i 1915. Tyrkerne er de eneste som ikke godtar at dette var folkemord, og som Folkeforbundets første flyktningkommissær arbeidet Nansen iherdig for å hjelpe dem som hadde overlevd. En av hans planer – som mislyktes – gikk ut på å skaffe dem et tilholdssted i Armenia, som nå var blitt en av det nye Sovjetunionens republikker. Etter hvert som det kommunistiske styret skjerpet sin politikk, ble det ikke mulig å sikre dem innreise. Men det har på ingen måte redusert hans posisjon hos armenerne at han ikke nådde fram.
Nasjonale helter
“Man tager ikke hvilkensomhelst skiløber…” På denne tiden, i midten av 1920-årene, gjorde han enda et forsøk på å påvirke norsk innenrikspolitikk. Han gikk inn i ledelsen av Fedrelandslaget da det ble stiftet i 1925 av en krets med Christian Michelsen i spissen. Sammenslutningen hadde klar brodd mot stortingspolitikerne og var utslag av misnøye med de mange svake mindretallsregjeringene fra 1920 og utover. Det kom også et fremstøt fra svært innflytelsesrike menn med sikte på å gjøre ham til statsminister da den første regjering Mowinckel falt i
februar 1926. Dette initiativet ble torpedert etter bare 24 timer av én eneste replikk fra høyrepolitikeren Carl Joachim Hambro: ”Man tager ikke hvilkensomhelst skiløber til statsminister.” En regjering skulle forankres i Stortinget, Norge skulle fremdeles være et parlamentarisk demokrati. Og Michelsen kunne ikke hjelpe – han var død. Sin siste sommer, i 1929, brukte Nansen på en talerferd langs hele kysten for Fedrelandslaget. Men han var begynt å
skrante, og 13. mai 1930 døde han av hjertesvikt, 68 år gammel.Som seg hør og bør for en nasjonalhelt, ble han bisatt 17. mai. Barnetoget gikk uten hurrarop, og alle andre høytideligheter var avlyst i hovedstaden den dagen. Titusener fulgte båren fra Universitetsplassen til Solli plass. Derfra dro den nærmeste familie og kong Haakon og kronprins Olav til en kort bisettelsesseremoni i Vestre Krematorium. Fridtjof Nansen ble stedt til hvile i hagen ved sin bolig på Lysaker, Polhøgda.
19
20
Nasjonale helter
Nasjonale helter
5/2011 Fridtjof Nansen 150 år Førstedagsbrev • First Day Cover
21
22
Nasjonale helter
Nasjonale helter
23
24
Nasjonale helter
Nasjonale helter
Roald Amundsen
Tre bedrifter har gitt Roald Amundsen heltestatus: Han førte ”Gjøa” gjennom Nordvestpassasjen. Han planla og ledet den ekspedisjonen som først nådde Sydpolen. 17 år senere omkom han da han forsøkte å redde en av sine argeste konkurrenter. Det er derfor mange av oss har plassert ham på samme heltenivå som Fridtjof Nansen, hvor ulike de enn var. Begeistringen var aldri større enn da han kom tilbake fra flyekspedisjonen mot Nordpolen i 1925, hvor de to maskinene måtte nødlande på 88 grader nord. I en måned var de savnet, men med kolossal innsats klarte de å lage en flystripe på isen, og de kom seg ut i live.
tre offentlig for å finansiere neste prosjekt. Hans viktigste bøker er beretningene om ferden til Sydpolen og gjennom Nordvestpassasjen. Boken med den krevende tittelen ”Mitt liv som polarforsker” er kanskje den minst interessante. Han visste også at fysisk toppform var et absolutt krav for den som skulle legge ut i isødet. Det hadde han lært i livets skole: Sammen med sin bror Leon holdt han på å omkomme under en skitur – kall det gjerne treningstur – på Hardangervidda i 1896. De to ble meldt savnet, en melding som vakte langt mindre oppmerksomhet enn spekulasjonene omkring Fridtjof Nansens ”Fram”-ekspedisjon i Polhavet. Om den hadde det vært uhyggelig taust i nesten tre år.
og omkommer. De Gerlache fortsetter sørover og lar skipet fryse inne da det nærmer seg høstjevndøgn i mars. Amundsen sto nokså fjernt fra mange av de andre på skipet, men blant dem han fattet sterk sympati for, var både kapteinen, Lecointe, og den amerikanske skipslegen, Frederick A. Cook. De drømte nok begge om store fremtidige bragder. Dr. Cook skulle senere bli både berømt og beryktet. Tidlig i 1890-årene hadde han deltatt i Robert Pearys ekspedisjon til Øst-Grønland, og i 1908 nådde han ifølge sin egen fremstilling nordpolspunktet. Hans beretning ble imidlertid ikke trodd. Da han noen år senere fikk en hard fengselsdom for aksjesvindel, var det forbi med all troverdighet, og han er gått over i historien som polbedrageren.
og samtidig sikre så god utlufting at svetten ikke fryser til is. Nansen hadde lært av eskimoene på Grønland vinteren 1888-89, da de seks måtte overvintre fordi de kom for sent til den siste høstMålbevisst båten til Danmark. Amundsen skulle Han kunne være hard mot andre for å nå bruke de samme kunnskapene, men på egne mål og for å sikre seg at han var Til Antarktis sjef. Det var ikke alltid vakkert å se på, Men Roald Amundsen var ikke den som På denne reisen i Antarktis suger Roald sin første Antarktis-ekspedisjon visste han naturligvis ikke hvordan karene på ikke når det skjedde, og slett ikke i lot seg skremme, og sommeren 1896 Amundsen til seg kunnskaper med en ettertid. Men han vek heller ikke tilbake fikk han vite at han skulle være med på sann forskers iherdighet og nysgjerrig- ”Fram” hadde justert de erfaringene som var høstet under Grønlandsturen. Derifor å ofre seg selv til slutt. Han var ikke en belgisk ekspedisjon til Antarktis – han het. Han studerer isen, og noterer alle vitenskapelig utdannet. Men polfarer hadde fått hyre som matros og skiløper detaljer om hvordan skruingen arter seg. mot lærte han mye av inuittene under var han, og dessuten eventyrer og opp- på ”Belgica”. Leder er belgieren Adrian Han studerer kosthold og helsespørsmål. oppholdet i Gjøahavn 1903-1905. dagelsesreisende, og han gjorde en de Gerlache. De legger ut fra Antwerpen Spesielt interesserer han seg for årsabetydelig innsats for å få samlet inn i august 1897, og ved høysommer, i kene til skjørbuk, både handelsflåtens vitenskapelige data. Han kunne iscene- januar 1898, nærmer skipet seg det og de arktiske ekspedisjonenes forbansette seg selv, var ofte i rampelyset, men antarktiske kontinentet. Sommervær er nelse. I stor detalj ser han på bekledhans forsvarere mener at han egentlig det ikke, i en forrykende storm blir en av ningen for å finne ut hvordan man skal var blyg og at han tvang seg til å opp- de norske deltakerne skyllet over bord holde varmen i de lave temperaturene,
25
26
Nasjonale helter
Eventyrlysten Det var ikke til å undres over at Roald Amundsen skulle få med sjøen å gjøre. Han ble født som den yngste av fire brødre i Borge ved utløpet av Glomma i 1872. Faren var skipsreder og skipsfører Jens Amundsen, en dynamisk og hard forretningsmann. Han slo ned et mytteri av kinesiske kulier som han fraktet fra Kina til Cuba, og han tvang kineserne til selv å henge anføreren. Hans kone Gustava stammet fra Stavanger, en svært myndig dame fra en myndig slekt, og hun overtok etter hvert ledelsen av firmaet mens mannen var på sjøen. Roald Amundsen var bare 14 år da faren døde. Da hadde familien flyttet til Kristiania. Som 15-åring dumper Roald Amundsen borti en bok som antagelig ble bestemmende for hans livsløp og gjerning som oppdagelsesreisende: Admiral Sir John Franklin hadde satt livet til i Nordvestpassasjen – strekningen Nord-AtlanterenStillehavet nord for det amerikanske kontinentet. Han la ut i 1845. Bortsett fra seks medlemmer som returnerte fra Grønland, overlevde ingen av de øvrige 129 deltakere.
De aller fleste ville nok klare å beherske trangen til å følge i Franklins kjølvann, særlig under inntrykket av de brutale skildringene av strabasene i arktisk kulde på de første ekspedisjonene hans. Men ideen om å seile gjennom Nordvestpassasjen forlot aldri Amundsen. Franklins beskrivelser av sine første ekspedisjoner rundt 1820 begeistret tenåringen ved sin litterære form – i hvert fall er det hva han forteller når han selv oppsummerer sitt liv. Det er opplevelsene, mer enn de vitenskapelige resultatene, som tenner ham.
Nasjonale helter
Nordvestpassasjen Det han hadde lært av oppholdet på ”Belgica”, spesielt fordi ekspedisjonen hadde vært så dårlig ledet at Amundsen ikke engang nevner lederens navn i sin beskrivelse, ville han bruke til å åpne Nordvestpassasjen. Med det for øye skaffet han seg skipet ”Gjøa”, sørget for finansiering, og i 1903 var han klar til start. I oktober kunne ekspedisjonen ankre opp i det som fikk navnet Gjøahavn på Kong William land nordøst for Canada. Noe av lærdommen fra ”Fram” ble benyttet: De gikk daglig på ski, på sjefens ordre, og de var så nær den magnetiske nordpol at det var særlig viktig å foreta hyppige målinger av jordmagnetismen. Med en sledeekspedisjon legger han i vei mot den magnetiske pol. De studerer også de lokale eskimoenes levevis, og noen av dem, deriblant Amundsen, opparbeider en påtagelig sterk interesse for hvordan kvinnene har det. Gustav Wiik, som er utpekt til å assistere Amundsen i arbeidet med de magnetiske observasjonene, blir bitter over at han må gjøre nesten alt dette arbeidet selv.
27
28
Nasjonale helter
Nasjonale helter
Til Alaska Ved inngangen til den tredje vinteren, i oktober 1905, legger Amundsen ut på en sledetur mot det indre av Alaska for å få sendt melding til verden om at ekspedisjonen har kommet seg gjennom Nordvestpassasjen. Han blir borte fra ”Gjøa” i fem måneder, og av dagbøkene som resten av besetningen har ført, fremgår det at savnet av ham er til å bære. Han er lunefull og taus, av og til har han raserianfall, og han ”tilbyr” en av mannskapet ”å reise hjem over land”. Men det er strategi bak Alaska-turen. Han når fram til Eagle City, et lite sted på grensen mellom Canada og Alaska, og derfra kan han sende telegram til Norge – med Fridtjof Nansen som adressat. Dermed står han som Nordvestpassasjens beseirer. Nansen forstår betydningen, ikke minst i lys av tidspunktet: Han får telegrammet noen dager etter at kong Haakon har tiltrådt som Norges nye statsoverhode, han skal selv reise til London som Norges første diplomat der.
Heder og ære 31. august 1906 når ”Gjøa” frem til Nome sør for Beringstredet, og ferden er fullført. 20. november kommer Roald Amundsen og de øvrige deltakerne på ferden gjennom Nordvestpassasjen til Kristiania. De er gjester, eller passasjerer, om bord på panserskipet ”Norge”. Statsminister Christian Michelsen tar imot, og det er gratulasjonstelegrammer fra to som for tiden er i London: kong Haakon og ambassadør Nansen. Nå vanker Storkorset av St. Olavs orden til 34åringen fra Østfold. Nansen hadde feiret sin 34-årsdag i isødet, vel et halvår etter sitt mislykte forsøk på å nå Nordpolen på ski. Roald Amundsen var rykket opp i polfarernes aller øverste sjikt.
29
30
Nasjonale helter
“Fram” Slik han selv fremstiller det, var det nå han blinket ut sitt neste mål: Nordpolen. Men den ”tilhørte” Nansen. Det sto likevel klart for de fleste, antagelig også for ham selv, at han var for gammel, og som diplomat og politiker hadde han funnet nye og minst like viktige sysler. Amundsen skaffet seg nå berømmelse ved talerferder i England og senere i USA. Men i september 1907 dukket han opp på Polhøgda, hvor Nansen etter ferien var i ferd med å reise tilbake til London for å avslutte sitt virke som ambassadør. Amundsen hadde en anmodning: Han ba om polarskipet ”Fram”. Møtet var nesten like kort som Nansens avskjedsreplikk: ”De skal få ”Fram”.
I all hemmelighet Så var det til Sydpolen, ikke Nordpolen, han skulle ved hjelp av det sagnomsuste skipet. Det skulle føre mannskapet til det antarktiske kontinent. Men det holdt han for seg selv, bortsett fra at han informerte Nansens nære venn og nabo Bjørn Helland Hansen. Han kunne holde tett. Så, i 1908, gjorde hans gamle kjenning fra ”Belgica”, Frederick Cook, krav på å ha vært på polpunktet. Det samme gjorde Robert Peary.
Konkurranse De nådde isbarrièren i januar 1911, ankret opp, slo leir på Framheim og oppførte det medbrakte huset. Et stort antall telt ble reist omkring det. Så dukket det uventet opp to britiske skip. En strek i regningen, for dermed var ikke Amundsens startleir noen hemmelighet lenger. Det var nå for lengst kjent at den britiske polfareren Robert Scott også hadde blinket ut Sydpolen som sitt mål. Hvis det var én ting den norske regjering og ambassadør Nansen ikke ønsket, var det Da Roald Amundsen planla sydpolferden, åpent å utfordre Storbritannia – det nymed den omhyggelighet som alltid pre- fødte Norges fremste beskytter – i et get planarbeidet hans, var det bare noen kappløp om siste ”ledige” pol. Ønsket om få som fikk mistanke om at det var det hemmelighold var slett ikke spillfekteri. han holdt på med. Han hadde bestilt materialer til et ”ferdighus”. Det trengte man ikke i Arktis. Det var dårlig med tomter der. I Antarktis, derimot … Dessuten var det hunder om bord – hvorfor skulle han seile med dem hele veien rundt Kap Horn, i stedet for å ta hunder om bord i nærheten av Bering-stredet? Underveis til Kap Horn ankret ”Fram” opp på Madeira, og der kunngjorde Amundsen for et forbløffet mannskap at de ikke var på vei til Nordpolen, men det motsatte: Sydpolen.
Nasjonale helter
31
32
Nasjonale helter
Konflikter En av de mest dramatiske og omdiskuterte episoder før det siste fremstøtet mot polpunktet skjedde i september. På det første forsøket la åtte mann i vei. Det var bitende kaldt, noen av dem hadde forfrysninger, en flaske genever var lite å varme seg på siden den var sprengt i kulden, og både gruppen og hundespannet gikk i oppløsning. De måtte snu. Kristian Prestrud var alvorligst forfrosset. Han ble reddet av Hjalmar Johansen, mannen som ledsaget Nansen da de forlot ”Fram”16 år tidligere. Ved å sette sitt eget liv på spill ble Johansen forsinket, og da han innfant seg med den forkomne Prestrud i stupmørket, spurte Amundsen spydig hva de hadde drevet med. Johansen svarte ikke og gikk til sengs, men ved frokosten øste han eder og galle ut over Amundsen og kritiserte ham for at han hadde reddet seg selv og ikke tenkt på sine menn. Dette var mytteri, og i Amundsenfamilien visste man at sånt må slås ned. Det ble da også gjort: Amundsen tok dem for seg, en etter en, og gjorde det klart at de hadde vær så god å støtte ham, sjefen, eller Chefen som han helst ville tituleres.
Sydpolen Fremstøtet mot selve polpunktet begynte 20. oktober 1911. Gruppen besto av fem mann, fire sleder og 54 hunder. En måned senere kom det til alvorlige gnisninger mellom Amundsen på den ene siden og Hassel og Olav Bjaaland på den andre. Begge var misfornøyde med Amundsens ledelse, og Hassel omtaler ham i dagboken som ”den krakilske mand”, forteller Tor Bomann-Larsen i sin biografi om Amundsen. Men det Johansen ble utstøtt, han fikk ikke være går over, de når polpunktet 14. desemmed i sydpolsgruppen, og ifølge Sverre ber, og like viktig: Det er ingen tegn til Hassels dagbok ba han om å få mønstre Scott. De blir i fire døgn, setter opp et av og reise hjem. Med sine forbindelser norsk flagg og en vimpel med ”Fram” og sin status skulle Amundsen senere på, og legger et brev til kong Haakon i sørge for at ingen aviser ville høre på teltet. Scott finner det noen uker senere. Johansens versjon når han forsøkte å fortelle den hjemme i Kristiania. Han ble virkelig en utstøtt, og han endte med å begå selvmord i en park i hovedstaden i begynnelsen av januar 1913.
Første uke i mars 1912 når de hovedstaden på Tasmania, Hobart. Derfra sender Amundsen telegrammer i kode til kong Haakon, Fridtjof Nansen og sin bror Leon. Ingen skal snappe opp nyheten i Hobart, det er i Kristiania den skal kunngjøres. 8. mars pranger den på forsiden i Aftenposten og Tidens Tegn. De hadde kjøpt eneretten for 4 000 kroner, en svært høy årslønn og følgelig en anselig sum på den tiden. Så snart det lot seg gjøre, holdt Fridtjof Nansen foredrag om Amundsen i Losjens gamle sal, med kong Haakon og dronning Maud til stede. Det gikk nesten et halvt år før Roald Amundsen var tilbake i Kristiania, men da ble det også bankett på Slottet. I mellomtiden hadde han startet arbeidet med sin beretning om ferden, og han underskrev kontrakter om omfattende foredragsreiser.
Nasjonale helter
33
34
Nasjonale helter
Flere planer På nyåret i 1913 turnerte han i USA, hvor interessen for hans beretning ble skjerpet da sensasjonsmeldingen kom om at Scotts sydpolsekspedisjon var endt med at alle omkom. Men på denne tiden hadde Amundsen havnet i store problemer vis a vis både den norske regjering og sitt store forbilde Fridtjof Nansen. Regjeringen hadde, under Gunnar Knudsens ledelse, sagt nei til å finansiere neste planlagte ekspedisjon.
Den tok sikte på å få et skip gjennom Nordøstpassasjen, altså langs Sibirs nordkyst til Beringstredet. Avslaget betraktet Amundsen som et løftebrudd, og han truet med å skifte statsborgerskap hvis det skulle være på den måten. Dette medførte en skarp og klar irettesettelse fra Nansen, og forholdet mellom dem ble nokså fjernt og kaldt. Ingen av de to utmerket seg for øvrig med evne til å knytte nære vennskapsforbindelser med noen.
36
Nasjonale helter
I luften Med den våkne sans som Amundsen hadde for tekniske fremskritt, hadde han begynt å utarbeide planer om bruk av fly – de het flyvemaskiner den gangen – ved de neste ekspedisjonene. Men fremdeles var det sjøveien som var mest lovende: Med det nybygde skipet ”Maud” kom Amundsen seg av gårde 24. juni 1918 – samme dato som ”Fram” hadde lagt ut på fra Kristiania, både i 1893 og i 1898. ”Maud” nådde Beringstredet i 1920. Men han er ikke første mann – dette har svensken Alfred Nordenskiöld klart omtrent 40 år tidligere. Amundsen tar skipet over til kysten av Alaska. I Nome har han vært tidligere, men han plasserer det i en ny base som han kaller Maudheim – en parallell til Gjøahavn og Framheim – i nærheten av byen Wainwright. Nå skaffer han seg en ny pengekilde, den styrtrike amerikanske entusiasten Lincoln Ellsworth, og han bryter både med sin bror Leon og broren Gustav. Den siste hadde rotet seg inn i en rekke svindelaffærer.
De to nordpolsekspedisjonene i 1925 og 1926 utmerker seg med dristighet, men det vitenskapelige innslaget er noe nær fraværende. I 1925 klarer han å utruste to fly, N24 og N25, som skal nå Nordpolen fra Kings Bay på Svalbard. De må lande i isødet, og det ene flyet blir så skadd at det ikke kan repareres. Det er ingen startbane, men en hardtarbeidende besetning klarer å tråkke en slags rullebane slik at de med nød og neppe gjør det mulig for det andre flyet å ta av, og de redder livet. Nå går han i gang med å sikre seg retten til å bruke enda en oppfinnelse: Luftskip. Italienerne har et slikt, og Amundsen innleder forhandlinger med Mussolinis regjering og med flygeneralen Umberto Nobile. Lincoln Ellsworth finansierer. Luftskipet blir innleid, det skifter navn til ”Norge” og i juni 1926 flyr det over polpunktet. De stanser, og Amundsen kaster ned et norsk flagg. Så går ferden videre til Nome i Alaska. Også av dette blir det beretninger og foredrag.
Nasjonale helter
37
38
Nasjonale helter
Nasjonale helter
Savnet To år senere blir Nobile meldt savnet i området nord for Bjørnøya etter enda en ferd. Amundsen blir bedt om å bli med på ettersøkningen. Hans knappe svar er ”Right away.” Et fransk sjøfly, Latham 24, blir stilt til disposisjon. Det starter fra Tromsø 18. juni 1928. Antagelig må det ha nødlandet nord for Bjørnøya. 31. august ble det funnet en flottør. Letingen pågikk hele høsten, blant annet med den sovjetiske isbryteren ”Krasin”. Nobile ble funnet og reddet, men det var ingen spor etter Amundsen. 14. desember 1928, på 17-årsdagen for ankomsten til Sydpolen, ble Roald Amundsen erklært død. Gatene i Oslo var fullpakket av mennesker, og flaggene vaiet på halv stang den grågustne førjulsdagen. NRK har et opptak av Fridtjof Nansens minnetale. Med sin rungende røst innleder han: ”Har du hørt den store stillhet?” Halvannet år etterpå gikk også han bort.
39
40
Nasjonale helter
Nasjonale helter
41
42
Nasjonale helter
Sørpolen 1911-2011: Jubileumsekspedisjon 20. oktober 1911 rettet Roald Amundsen skituppene mot Sydpolen. 19. oktober 2011 vil Vegard Ulvang, Jan-Gunnar Winther, Stein P. Aasheim og Harald Dag Jølle gjøre det samme. Ekspedisjonen vil følge Amundsens rute, bruke like lang tid som Amundsens ekspedisjon gjorde og skal komme frem til verdens sydligste punkt 14. desember 2011. Også det på dagen hundre år etter Amundsen. Turen vil være et av prosjektene i NansenAmundsen-året 2011, som blir en offisiell markering av at det er 100 år siden Amundsen var førstemann på Sydpolen og at det er 150 år siden Fridtjof Nansen ble født. Gjennom TV, Internett og bokutgivelse ønsker ekspedisjonsmedlemmene å formidle ulike sider ved polarområdene til et stort publikum. De vil reflektere over forutsetningene for at Amundsen ble førstemann på Sydpolen i 1911, spørre hvordan polarområdene har blitt en del av norsk identitet og selvforståelse og diskutere hvilken betydning områdene vil få for fremtiden – for å forstå jordens klimautvikling. Laget er derfor satt sammen av noen av Norges fremste representanter for det Nansens og Amundsens ekspedisjoner dreide seg om: skiløping, vitenskap og eventyr.
Amundsens ekspedisjon vil være en rød tråd gjennom hele jubileumsekspedisjonen. Gjennom Amundsens dagbok fra 1911 vil de dag for dag forholde seg til hans fremdrift og opplevelser på vei mot 90 grader syd. 2011-ekspedisjonen vil også kaste nytt lys over dramaet som innledet Sydpol-ferden i 1911: En ekspedisjon som egentlig skulle nordover for å virkeliggjøre Nansens visjon om klimaforskning og utforskning av Polhavet.
DELTAKERNE Skiløperen Vegard Ulvang (48). En av Norges største skiløpere gjennom tidene. Ulvang har 14 VM- og OL-medaljer og en rekke verdenscupseire. Han har dessuten gjennomført en rekke ekspedisjoner i forskjellige deler av verden. I det siste har han markert seg som en engasjert miljøforkjemper. Forskeren Jan-Gunnar Winther (48). Direktør ved Norsk Polarinstitutt. Winther har doktorgrad fra NTH innen polar hydrologi og har i 20 år arbeidet med polarforskning med spesialisering på klimastudier av isbreer og havis. Ledet i 2007–2008 den norsk-amerikanske forsknings-
ekspedisjonen til Sydpolen under Det internasjonale polaråret. Eventyreren Stein P. Aasheim (59). Nestor blant norske eventyrere etter å ha besteget fjell (bl.a. første norske Everest-bestigning), padlet elver, krysset ørkener og jungler og seilt under alle himmelstrøk. Han har utgitt et dusin bøker og vært opphavsmann til en rekke TV-programmer. Historikeren Harald Dag Jølle (39). Polarhistoriker ved Norsk Polarinstitutt. Jølle var medredaktør for bokverket Norsk polarhistorie og skriver for tida på en biografi om Fridtjof Nansen for Gyldendal Norsk Forlag. Han er heller ingen novise når det kommer til lange skiturer og bratte fjell.
Nasjonale helter
Spesialkonvolutt Sørpolen 1911-2011
43
44
Nasjonale helter
Nasjonale helter
Polarfilateli - et samleområde i stadig vekst
Hva er polarfilateli? Polarfilateli omfatter alt innenfor de arktiske og antarktiske områder når det gjelder emner som ekspedisjoner, polarforskere, hvalfangst, turisttrafikk, stempler og postkort. Til de arktiske områder blir alt nord for polarsirkelen tatt med av mange samlere, men for Norges del er nok Svalbard og Jan Mayen viktigst. Ellers er Grønland, Alaska, de nordlige deler av Canada og Russland det som er mest samlet. Til de Antarktiske områder er Sydpolkontinentet det viktigste, men også de Sub-Antarktiske områdene som Falklandsøyene, Sør-Georgia, og de franske øyene (TAAF), altså grovt regnet alt innenfor den nordlige grensen for pakkisen.
Når startet det? Om ikke samling av polarfilateli startet så tidlig, kan man si at begynnelsen var de tidligste ekspedisjoner mot Nordpolen og Sydpolen. Det finnes brev sendt fra ekspedisjoner så tidlig som i 1858, sendt av svensken Adolf Erik Nordenskiøld fra hans første reise til Arktis. Dette var skrevet fra Bellsund på Spitsbergen og sendt med fangstskuter til fastlandet. Det gikk en tid før det kom offisielle stempler i forbindelse med ekspedisjoner, men det ble laget en del gummistempler til bruk på skip i polarfart (cachets). Det tidligste kjente ble brukt om bord på dampskipet ”Columbia” fra Hamburg Amerika Linie på Svalbardcruise i 1895. I 1896 hadde flere av skipene som gikk på Svalbard fått sine cachets, nå i rund form. Her finner man også ”Columbia”, men nå hadde også tyskeren, kaptein W. Bade (som var den første som begynte med turisme til Svalbard) fått laget flere cachets. Disse skulle vise hvor turistskipene hadde vært, og her finnes stempler fra både ”Norskeøerne” og ”Bären-insel”.
Postkort Fra 1893 finnes tegnede kort med polarmotiv, blant annet fra Skaarø med motiv av hval. Etter hvert kom en mengde tegnede kort fra polarekspedisjoner, og for å holde oss til Norge, kom en serie på 12 kort, ” Nansen, in Nacht und Eis”, fra Nansens ”Fram over Polhavet” 1893-96”, tegnet av den tyske kunstneren A. Goldfeld. Etter hvert overtok de fotografiske kortene, og også her kom de første på 1890-tallet. Utover 1900-tallet ble det tatt en mengde bilder på ekspedisjonene, og mange av disse ble til postkort. De fleste av disse er fra ekspedisjonene mot Sydpol-kontinentet, men også en del fra nord. Dette er kort som er svært ettertraktet blant samlere. Offisielle stempler Det første offisielle stempel brukt ved en polarekspedisjon finner vi i forbindelse med den Britiske Antarktisekspedisjon under ledelse av Ernest Shackleton i 1907/08. De fikk overtrykt ”King Edward VII Land” på frimerker fra New Zealand, og disse ble stemplet ”BRIT. ANTARCTIC EXPD.”
45
46
Nasjonale helter
Mot Sydpolen Under Amundsens og Scotts kappløp mot Sydpolen hadde også britene laget et offisielt stempel. Nå benyttet de frimerker 1/2 d og 1d fra New Zealand overtrykt med ”VICTORIA LAND”. Disse ble brukt på brev og kort sendt hjem fra Scott-ekspedisjonen. En av deltagerne her var Tryggve Gran, som var med som skiinstruktør. Amundsens ekspedisjon hadde ikke stempel eller frimerker, men hadde konvolutter med ”Fram”-emblem.
Frimerker finansierer Det ble senere vanlig å finansiere ekspedisjoner ved salg av diverse kort og frimerker. Dette benyttet Amundsen seg av da han skulle seile mot Nordpolen med ”Fram”. ”Fram” var i dårlig forfatning, og ”Maud” ble bygget til avreisen i 1918. Han fikk da laget de såkalte Polkortene som han solgte til inntekt for reisen. Han fikk også eget poststempel til å stemple kortene med. Nordpolen I forbindelse med Amundsens Nordpolferd med fly trykte Postverket en serie på sju frimerker med isbjørn og fly. Av opplaget på 2 215 000 stk., fikk Amundsen hele 1 795 000 stk. for selv å selge til finansiering av denne ekspedisjonen. Dette førte til store protester blant frimerkesamlere, og det ble oppfordret til boikott av polmerkene. Når man i ettertid ser på hvilke brev som finnes med disse merkene, tyder mye på at de protesterende samlerne likevel kjøpte frimerke og sendte brev til hverandre.
Også på den norsk/britisk/svenske ekspedisjon til Dronning Maud Land i Antarktis i tiden 1949-52 ble det benyttet et offisielt norsk stempel, og her ble også brev solgt til inntekt for ekspedisjonen. Noen tusen brev ble sendt fra basen, stemplet med dette stempelet. Stort samleområde Samleområdet polarfilateli er stort, og polarpost samles over store deler av verden. Utenfor Norge er det i USA og Tyskland den største interessen finnes. En hel rekke land har gitt ut frimerker med polar tilknytning, de fleste med motiv fra syd. Det samles brev, kort, frimerker, poststempler og cachets, men også brev og kort skrevet av polarforskere og eventyrere, samt kort med motiver fra de polare områdene.
Norge og polarfilateli. Norge er en stor aktør i polarhistorien. Med alle våre polarhelter og det store engasjementet både i sør og nord, er det mye å finne innen polarfilateli. Det største her i Norge er jo Svalbard med sin historie, den tidlige turisttrafikken og alle ekspedisjonene som har gått ut derfra, samt alle postkontor og brevhus som har vært der oppe. Innenfor hvalfangst, med alle sine norske stasjoner, finne det også mange samleobjekter. Norge har hatt mange ekspedisjoner mot Antarktis, og to øyer som har blitt norske, har fått polare samleobjekter i tilknytning til seg. Det gjelder Peter I.’s øy og Bouvetøya, men også fra de norske stasjonene på Sydpol-kontinentet finnes det mange samleobjekter. Norge har i tillegg gitt ut mange frimerker med polarmotiver, noe som er med å holde interessen oppe.
Nasjonale helter
47
48
Nasjonale helter
Nasjonale helter
Samleobjekter er utlånt av Svein B. Lie, Gunnar Sandbo og Postmuseet Foto og gjenstander er utlånt av Frammuseet Bildetekst hentet fra Nasjonalbiblioteket og Frammuseet s 4: Fridtjof Nansen, Nobels Fredsprisvinner i 1922 Utsnitt fra dagbok ført fra oppholdet i Kaukasus og Armenia, 1925 © www.frammuseum.no s 5: Fridtjof Nansen ved mikroskopet mens han forsket i nerveanatomi i studietiden, Bergens Museum 1887 © www.frammuseum.no s 6: Bokoppslag øverste høyre bilde: Adelaide Johanne Thekla Isidore Nansen. Øverste venstre bilde: Baldur Fridtjof Nansen, sakfører. Nederste venstre bilde: Fridtjof Nansen som barn, 1865. Nederste høyre bilde: Fridtjof Nansen som student, ca 1880 s 7 Fridtjof Nansen i Storbritannia, London ca 1897. Fotograf: Henry Van der Weyde © www.frammuseum.no s 8 Grønlandsekspedisjonens medlemmer før avreisen. Foran fra venstre: Fridtjof Nansen, ekspedisjonens leder, Oluf Christian Dietrichson, løytnant, hjelpelærer i kroppsøvning og våpenbruk. Bak fra venstre: Ole (Nielsen) Ravna, norsk same, Otto Neumann Knoph Sverdrup, kaptein, Kristian Kristiansen (Trana), skogsarbeider, Samuel (Johansen) Balto, norsk same, 1888 Portrettbilde øverst: Otto Neumann Knoph Sverdrup, polarforsker, styrmann (1878). Deltok i 1888 i Fridtjof Nansens skiferd over Grønland, kaptein på “Fram” under Nansens polarekspedisjon 1893-96. I 1898 startet han en egen ekspedisjon med “Fram” for å seile rundt Grønland, men måtte snu, og oppdaget istedenfor nye, store partier av Elsmereøya og andre øyer som ble kalt med hans navn. I 1914 overtok han ledelsen av to russiske unnsetningsekspedisjoner med Eclipse og Hertha for å finne tre russiske ekspedisjoner i områder rundt Frans Josefs land. I 1920 ledet han en russisk ekspedisjon med isbryteren “Sviatogor” i Karahavet. I 1921 ledet han en handelsekspedisjon til Ob og Jenisej med isbryteren “Lenin” og fem handelsskip Portrettbilde nederst: Alexander Nansen, advokat. Bildet er brukt i et abonnementskort for Den Norske Industri- og Kunstudstilling i Christiania 1883 © www.frammuseum.no s 9 Fridtjof Nansen med familien på Polhøgda, 1902. Foran fra venstre Irmelin, Odd (på armen), Eva Nansen, Kåre og Liv Eva Nansen som nygift, 1889 Eva Nansens brødre på spasertur ca. 1907. Fra venstre Ernst Sars, historiker, og Georg Ossian Sars, zoolog © www.frammuseum.no s 10 Medlemmene av den norske Nordpolekspedisjonen 1893-96 Tablå satt sammen av portretter: Theodor Claudius Jacobsen, Sigurd Scott Hansen, Henrik Greve Blessing, Anton Amundsen, Lars Pettersen, Otto Neumann Knoph Sverdrup, Fridtjof Nansen, Fredrik Hjalmar Johansen, Bernhard Nordahl, Bernt Bentsen, Adolf Juell, Peder Leonard Hendriksen, Ivar Otto Irgens Mogstad © www.frammuseum.no Nansen barberblad. Gjenstand utlånt av Frammuseet s 11 “Fram” i tørrdokk på Aker Mekaniske Verksted, januar 1893. Verksdirektør Gunder Swensen foran båten Hjemkomsten til Kristiania etter Nordpolekspedisjonen. 9. september 1896. Polfarerne hentes i barkassen inn til Honnørbryggen i Pipervika. Tette menneskemengder strekker seg fra Akershus festning helt ned til vannet Kaiområdet er pyntet med flagg, vimpler, girlandre og små grantrær © www.frammuseum.no
s 12 Fridtjof Nansen ved skrivebordet i sin ambassadørbolig, ca 1907 Den norske og engelske kongefamilien med følge på Voksenkollen, 1908 Christian Michelsen sittende © www.frammuseum.no s 13 I midten dronning Maud, til venstre for henne, hoffsjef Rustad. Fru Wedel Jarlsberg (i hvitt) ved siden av kong Haakon til høyre. Foran sitter Fridtjof Nansen og Nansen-barna med kronprins Olav mellom seg Stående øverst til høyre: Wedel Jarlsberg, ca 1910 © Asker Bibliotek Nansens barn på trappen ved inngangen til Polhøgda, ca 1907. Foran fra venstre sitter Kåre, Åsmund, Irmelin, bak dem står Liv og Odd © www.frammuseum.no s 14 Gunnar Knudsen (1848-1928), ca 1910. Statsråd i Stockholm 1901-03. Statsminister i Norge to ganger: 19. mars 1908 til 2. februar 1910 og 31. januar 1913 til 21. juni 1920. Knudsen har også vært finansminister, revisjonsminister og landbruksminister, samt stortingsrepresentant og stortingspresident. Han var formann i Venstre 1909-27 © Scanpix s 15 Offisiell åpning av Folkeforbundet i Salle de la Reformation, ca 1920. Fridtjof Nansen nr 2 til venstre, fjerde rad Fridtjof Nansen sammen med den norske kommisjonen (som forhandlet om matforsyninger fra USA under den første verdenskrig) og representanter for de amerikanske myndigheter, 1917-18. Fra venstre nr 4 Fridtjof Nansen, nr 5 antagelig president Herbert Hoover, nr 7 Johann Baumann, nr 9 Wilhelm Thorleif von Munthe af Morgenstierne Utenfor War Trade Board, fra venstre Mr. White, Wilhelm Thorleif von Munthe af Morgenstierne (senere ambassadør i USA), Fridtjof Nansen og Mr. Chadbourne etter at kontrakten var underskrevet, 30. april 1918 Fridtjof Nansen var medlem av den norske kommisjonen som forhandlet om matforsyninger fra USA under den første verdenskrig © www.frammuseum.no s 16 Fridtjof Nansen under Nobels Fredsprisutdeling, 1922 Lossing av mat ved matlageret til Save the Children International Union, Saratov i Russland, november/ desember 1921. Dette arbeidet ble utført frivillig av studenter ved universitetet i Saratov. Til venstre står Fridtjof Nansen, utnevnt av Røde Kors’ Internasjonale Komité til høykommissær for hjelpearbeidet i Russland, og bak ham er Laurence Webster, som var leder for Save the Children International Union og sjef for mat stasjonene til det Internasjonale Redd Barna i Saratov. Ett av bildene fra reisen til Russland i november og desember 1921. På oppdrag fra Det Internasjonale Røde Kors besøkte Fridtjof Nansen områder som ble hardest rammet av hungersnøden. Foto: Liberman Barna blir klippet og senere avluset ved en jernbanevogn som ble brukt til nødhjelpsarbeidet, ca 1922 © www.frammuseum.no Nansen stempel på konvolutt. Gjenstand utlånt av Frammuseet s 17 Nansenpass: Et legitimasjonspapir utstedt til russere og senere til andre flyktninger som ikke kunne få alminnelig pass. Nansenpasset ble utstedt etter Fridtjof Nansens initiativ i 1922 og ble godkjent av 52 staters regjeringer Begravelse 17. mai 1930. Fridtjof Nansens båre føres fra Universitetsplassen. Foto: Henriksen & Steen © www.frammuseum.no s 20-21 Folkeforbundets Armeniakommisjon arbeider med regjeringsrepresentanter om vanntilførsel til Sardarabad ørkenen, ca 1925 Nansen barberblad. Gjenstand utlånt av Frammuseet © www.frammuseum.no
49
50
Nasjonale helter
s 22 s 23 s 24 s 25 s 26 s 27 s 28 s 29 s30 s 31 s 32
Portrett Roald Amundsen, ca 1909 Utsnitt fra dagbok ført fra Sydpolen, 7. juni 1910-6. mars 1912 © www.frammuseum.no Amundsens pipe. Gjenstand utlånt av Frammuseet Landskap med hunder i bakgrunnen © www.frammuseum.no Amundsen som barn, 1875. Foto: Joh. Thorsen Fredrick Cook og Amundsen ombord Gjøa, 1897-99 © www.frammuseum.no Rad av bilder, øverst: Roald Amundsen klipper håret til Emile Racovitza, midten: Middag for offiserer og vitenskapelig deltagere: Arctowski, Amundsen, Lecointe, Racovitza og de Gerlache, nederst: Roald Amundsen drikker kaffe i salongen Amundsen i polarutstyr etter hjemkomsten fra den belgiske antarktisekspedisjon 1897-99. Foto: Nyblin © www.frammuseum.no Roald Amundsen og følge med avgang for Jess Creek, søndag 2. september 1906. Foto: C. J. Lomen © www.frammuseum.no En gruppe Netsilik inuitter besøker Gjøa for handel, ca 1904-05 Plakat som viser foredrag om Gjøaferden holdt av Roald Amundsen © www.frammuseum.no Fra venstre: Fridtjof Nansen, datteren Liv Nansen Høyer og Roald Amundsen utenfor hotell “The Highlands” etter at The War Trade Board tildelte lisens nr 1 til Maudekspedisjonen, april 1918 Fotograf: Wilhelm Morgenstierne (Thorleif von Munthe af) © www.frammuseum.no Hundene får mat ombord “Maud”, 17. juli 1920 Dekket på Fram er kledd inn i seilduk for å beskytte hundene mot solen Hele mannskapet i Hobart. Øverst fra venstre: Hassel, L. Hansen, Steller (mønstret på i Buenos Aires), Bjaaland, Kristensen, Rønne, Beck, Wisting, Halvorsen (mønstret på i Buenos Aires), Sundbeck I midten: Johansen, Prestrud, Amundsen, Nilsen, Gjertsen, H. Hanssen. Nedre rekke: Lindstrøm Hele landpartiet tester ut sine egne patenter på solbriller og festluer, 29. august 1911 Byggingen av huset gikk fort. Den 24. januar er de nesten ferdig Landsbyen Framheim Tallerken fra skipet Fram Gjenstand utlånt av Frammuseet © www.frammuseum.no Hjalmar Johansen pakker “melkepulverpølser” mellom pemmikanen i sledekassene, ca 1911 Roald Amundsen, statue i Tromsø Teltet som ble satt igjen i Polheim morgenen den 17. desember 1912. Fra venstre: Amundsen, Hanssen, Hassel og Wisting © www.frammuseum.no Oscar Wistings sledekompass som han brukte på turen til Sydpolen Gjenstand utlånt av Frammuseet
s 34 Luftskipet Norge ved starten av Nordpolferden i 1926 Polfarerne Roald Amundsen, til høyre, og Lincoln Ellsworth i et togvindu, Aftenposten 1925/1926 © Scanpix / Aftenposten I “Norges” gondol står Gottwaldt og Nobile. Bildet er tatt fra luftskipets kjøl, 1. mai 1926. Foto: Emil Horgen © www.frammuseum.no s 36 Mottakelsen i Oslo, 5. juli 1925. N25 ligger ute mellom en rekke båter innover mot Honnørbrygga i Oslo havn N25 starter, 21. mai 1925. Fotograf: Paul Berge En tidlig prototype av flyet Dornier-Wal med hjul, 1925 N24 kjørende på isen i Ny-Ålesund, mai 1925. Denne flytypen het Dornier-Wal, og er merket med tall, henholdsvis 24 og 25 © www.frammuseum.no s 37 Minnesmerket over flyet Latham 47 som forsvant i 1928 med bl.a. polarforsker Roald Amundsen ombord Flyet var på leteaksjon etter polarforsker Umberto Nobile. Minnesmerket ble reist i Caudebec-en-Caux i Frankrike i 1931, og er laget av kunstneren Robert Delandre og arkitekten Léon Rey © www.frammuseum.no Amundsen omgitt av bl.a. Dietrichson, Wisting og Gade, 16. juni 1928. Amundsen skulle reise til Bergen der flyet Latham lå og ventet på å fly ham til Svalbard. Sammen med Dietrichson og noen franskmenn skulle Amundsen lete etter Nobile som hadde havarert med luftskipet “Italia” nord for Svalbard. Nobile hadde to år tidligere samarbeidet med Amundsen under ekspedisjonen med “Norge”. Latham forlot Tromsø men nådde aldri fram til Svalbard, og igjen ble en leteaksjon satt igang. Ingen av besetningen ble funnet © www.frammuseum.no Amundsen foran Latham rett før avreisen fra Tromsø, 18. juni 1928. Sammen med franske flyvere skulle han prøve å unnsette italieneren Umberto Nobile. Nobile ledet en ekspedisjon med luftskipet “Italia” og hadde havarert på isen nord for Svalbard. To år tidligere hadde Nobile samarbeidet med Amundsen på ekspedisjonen med luftskipet “Norge”. Nobile hadde vært fører av luftskipet den gang mens Amundsen var ekspedisjonsleder. Ved havariet med “Italia” hadde Nobile bare fått mindre skader da gondolen løsnet fra luftskipet i et sammen støt med isen. Gondolen ble liggende på isen mens luftskipet forsvant til værs med flere personer ombord Rester av skipet er aldri funnet. Nobile og havaristene på isen greide å få radiokontakt med omverdenen og en storstilt redningsaksjon ble satt igang. Amundsen ble anmodet om å delta og svarte umiddelbart positivt på forespørselen. Fra Tromsø skulle han sammen med franskmennene fly til Svalbard. Med på flyet var også Dietrichson som hadde deltatt på ekspedisjonen med N24 og N25 noen år tidligere. Latham forsvant mellom Tromsø og Bjørnøya. Igjen ble en unnsetningsaksjon satt igang. Ingen av besetningen ble funnet. Unnsetnings aksjonen etter Nobile endte med at nesten alle havaristene ble hentet av den sovjetiske isbryteren “Krasin”. Den svenske meteorologen Malmgren, som tidligere hadde deltatt i Amundsens ekspedisjon med “Maud” og luftskipet “Norge”, omkom imidlertid Umberto Nobile med mannskap © www.frammuseum.no s 38-39 Djevelens dansegulv, 1911 © www.frammuseum.no s 40-41 © Sørpolen 1911-2011 www.sorpolen2011.npolar.no
Nasjonale helter
51
52
Nasjonale helter