Norway Post Year Book 2017 complete by Enzo Finger

Yearbook Norwegian Stamps Jahrbuch norwegische Briefmarken

N O R S K E F R I M E R K E R

Årbok norske frimerker

2017

Illustrasjon: Enzo Finger. Foto: © Norsk vegmuseum,© DEXTRA Photo / DigitaltMuseum,© Oslo Museum / DigitaltMuseum, © Shutterstock

2017

PFT 2017 Ă&#x2026;rbok forsats.indd 1

28.04.17 12.00

PFT 2017 Ă&#x2026;rbok forsats.indd 2

28.04.17 12.00

PFT 2017 Ă&#x2026;rbok forsats.indd 3

28.04.17 12.00

Årbok norske frimerker Yearbook Norwegian Stamps Jahrbuch norwegische Briefmarken

2017

Tekst / Texts / Text: Oversettelse / Translation / Übersetzung: Bilderedaksjon / Photo editing / Bildredaktion: Grafisk design / Graphic design / Grafisches Design: Layout/illustrasjoner / Layout/illustrations / Layout/Illustrationen: Grafisk produksjon / Graphic production / Grafische Produktion: Manuell produksjon / Manual production / Handwerkliche Herstellung: Utgiver / Published by / Herausgegeben von: ISSN: 0802 7366

Halvor Kleppen, Håkon Aurlien, Hege Øksendal Grubben LanguageWire Enzo Finger Design AS Enzo Finger Design AS Enzo Finger Design AS Byråservice Posten Norge AS – Frimerketjenesten Posten Norge AS – Frimerketjenesten, 2017

Kjære leser! 2017 var bare to dager gammelt da lerkefalken og dvergfalken markerte starten på det nye frimerkeåret. I februar kom så feiringen av det første organiserte landsmøtet for samene i Norge, og Tråante 2017 ble et storslagent arrangement som samlet samer fra hele Nordkalotten. Både kong Harald og dronning Sonja feiret 80-årsdag i 2017, og vi gratulerte med to flotte frimerker! Tuneskipet ble gravd fram for 150 år siden. Det er i dag et nasjonalt minnesmerke over de innovative skipsbyggerne vi hadde i Norge i tidligere tider. Arkeologer har kommet til at Tuneskipet må ha vært et av vikingtidens raskeste fartøyer. Ellers har vi gjennom frimerkeåret også markert at det er 200 år siden Marcus Thrane og Eilert Sundt ble født, og at Riksarkivet kunne feire sitt 200-årsjubileum. Fredrikstad fylte 450 år, og Posten ga ut to frimerker for å markere at det viktige arbeidet med å hjelpe døve og hørselshemmede startet for 100 år siden. Vi har ikke mange slott i Norge, men to vakre og historisk viktige slott ble til frimerker i år. Norsk bilproduksjon er ikke en vekstnæring som har slått merkbart ut på BNP, men bilene som ble produsert, hadde ofte nye tekniske løsninger som lå foran sin tid. Kanskje litt for langt foran til å slå an den gang, men i dag er de morsomme og interessante minner fra vår industrihistorie. Posten har feiret idrettsarrangementer med frimerker helt fra de olympiske vinterlekene i Oslo i 1952. I år kom turen til det største stevnet i Vestlandets historie: VM på sykkel i Bergen. To stemningsfulle julefrimerker markerte slutten på frimerkeåret 2017, som du finner i denne boken.

Oslo, 10. november 2017

Halvor Fasting direktør

Innhold Contents / Inhaltsverzeichnis

6-9

10-13

Fugler Birds Vögel

Tråante 2017 Tråante 2017 Tråante 2017

22-25

26-29

Riksarkivet 200 år National Archives Bicentenary 200 Jahre Norwegisches Nationalarchiv

Slott Castles Schlösser

36-39

40-45

Eilert Sundt og Marcus Thrane 200 år Eilert Sundt and Marcus Thrane Bicentenaries 200. Geburtstage Eilert Sundt und Marcus Thrane

Norske bilar Norwegian Cars Norwegische Autos

14-17

18-21

Kongeparet 80 år Royal Couple’s 80th Birthdays 80. Geburtstage des Königspaars

Tuneskipet The Tune Ship Das Tune-Schiff

30-33

34-35

Fredrikstad 450 år Fredrikstad 450th Anniversary 450 Jahre Fredrikstad

Sykkel-VM 2017 UCI Road World Championships 2017 UCI-Straßen-Weltmeisterschaften 2017

46-49

50-51

Høyrselssaka 100 år / Norges Døveforbund 1918-2018 100 Years in Service of the Deaf and Hard of Hearing / Norwegian Association for the Deaf 1918-2018 100 Jahre im Dienst der Gehörlosen und Hörgeschadigten / Norwegische Gehörlosenverband 1918-2018

Julefrimerker Christmas Stamps Weihnachtsbriefmarken

Fugler To superraske jaktfalker De to rovfuglene som markerer starten på frimerkeåret, er to små, men superraske jaktfalker som sprer skrekk og gru blant småfuglene.

Arrangement: Enzo Finger

Fugler 02.01.2017

Kunstner: Viggo Ree

Motiv: Kr 20,00: Kr 20,00:

Dvergfalk (Falco columbiarus) Lerkefalk (Falco subbuteo)

TEKST: HALVOR KLEPPEN

Tegning: © Mary Evans Picture/ Scanpix

Lerkefalk (Falco subbueto) Lerkefalken er bare rundt 34 cm lang, men har et vingespenn på opptil 85 cm, og er lett gjenkjennelig med sin kjappe, svaleaktige flukt. Hunnfuglen er størst, og føden består av småfugler og større flygende insekter som øyestikkere. Begge våre «frimerke-falker» finner forlatte reir, som regel etter kråker, der de bosetter seg om våren. Midt i juni legger lerkefalken 2–3 egg. Etter en måneds rugetid følger en måned med mating før ungene tar seg ut av reiret på egen hånd. Med bare oppimot 50 par er lerkefalken en av de sjeldneste falkene i landet vårt. De holder til i indre deler av Østlandet, mest i Hedmark, der lerkefalken er fylkesfugl. Fordi lerkefalken tar byttet gjennom lynraske bevegelser i luften, trives den best «i öppna landskap». Selv om det er mye småfugl i skogen, er dette feil habitat for lerkefalken, som tar byttet sitt først når fuglene er ute av skogen. Den liker seg best der skog veksler med myrer og åpne hogstfelt. I det store landbrukslandskapet på Østlandet er det lite småfugl og derfor ingen lerkefalk.

Foto: © Markus Varesvuo/ Nature Picture Library/ Scanpix

Om høsten trekker lerkefalken til Afrika, der både den og andre småfalker er truet av bruken av insektsmidler som lenge har vært forbudt i Norge. Lerkefalken kommer ofte tilbake til de samme reirområdene år etter år. Men kråkereir har kort levetid, så lerkefalken er avhengig av at kråkene stadig bygger nye reir, helst i høye furutrær.

Foto: © Erik Thomsen/ Scanpix Denmark

Foto: © Daniel Acevedo/ AGE/ Scanpix

BIRDS Eurasian hobby (Falco subbueto) Only up to 34 cm long, it is easily recognizable by its quick, swallow-like flight. The female birds are the largest and the hobby feeds on small birds and larger flying insects like dragonflies. With only up to 50 pairs, the Eurasian hobby is one of the rarest falcons in our country. Most are found in Hedmark where the hobby is the county’s bird. They prefer areas with a mix of forest and marshland as well as open logging fields.

Merlin (Falco columbarius) While there few hobbies, there are between 2,000 and 6,000 pairs of merlin in Norway. They are spread across large parts of the country. Like the hobby, the merlin keeps away from large-scale agricultural areas and dislikes thick coniferous forests where it cannot make use of its hunting technique. This is the smallest of all falcons in Europe. With a maximum length of just 30cm, the merlin is not bigger than a thrush. Yet it is lethal for small birds and prefers terrain which is open enough for it to grab its prey with a lightning-fast dive to the ground or just above it.

Ingen av rovfuglene våre er spredd over større områder i Norge enn dvergfalken. Den liker seg best i bjørkeregionen på fjellet, der landskapet veksler mellom vegetasjon og åpent terreng med bekker og vassdrag. Også dvergfalken finner seg kvistreir som kråkene har forlatt. Men dvergfalken kan også legge egg på hyller i fjellet eller til og med rett på bakken. Der legger den som regel fire egg i mai og bruker et par måneder på ruging og mating før ungene må greie seg selv. Så fort eggene er klekket, er det hannen som er ute og jakter, mens «matmor» deler opp byttet i passende stykker til de alltid like sultne ungene i reiret. Når småfuglene skal forsvare seg mot dvergfalkens overraskelsesangrep, sender de ut en varsellyd som alle artene forstår. Kjapt smetter de inn i busk og kratt der de er trygge, eller de «fryser» der de sitter, musestille, til faren er over. Hvis de sitter stille nok, går de i ett med vegetasjonen. De som er i luften, er i faresonen.

Foto: © Science Photo Library/ Scanpix

Dvergfalk (Falco columbarius) Vi har få lerkefalker, men det er mellom 2 000 og 6 000 par av dvergfalken i Norge, spredd over store deler av landet. Som lerkefalken holder den seg unna de store landbruksområdene. Dvergfalken liker seg dårlig i tett barskog, der den har liten nytte av sin jaktteknikk. Dette er den minste av alle falkene i Europa. Den er bare opptil 30 cm lang, altså ikke større enn en trost. Men den er livsfarlig for småfugler og trives best i så åpent terreng at den i lynraske stup kan ta byttet på eller rett over bakken. Men dvergfalken kan også ta større fugler som heilo, gluttsnipe og rugde, og da er byttet minst like stort som dvergfalken selv.

Jakten går særlig hardt ut over stær, spurv, pipelerke og steinskvett, men dvergfalken tar også gnagere som mus og lemen, og innimellom også større flygende insekter. Når trekkfuglene drar om høsten, følger dvergfalken etter. De fleste overvintrer i Europa fra Tyskland og sørover, og vender tilbake til hekkeplassene utpå vårparten når småfuglene trekker nordover.

Kilder: www.nrk.no/kultur Mehlum, Fridtjof (2009, 14. februar.) Store norske leksikon Wikipedia.

Foto: © Markus Varesvuo/ Science Photo Library/ Scanpix

VÖGEL Baumfalke (Falco subbueto) Nur 34 cm lang, ist er an seinem schnellen, schwalbenartigen Flug leicht zu erkennen. Das Weibchen ist größer als das Männchen. Die Nahrung besteht aus Kleinvögeln und größeren Fluginsekten wie zum Beispiel Libellen. Mit einem Bestand von lediglich bis zu 50 Paaren ist der Baumfalke der seltenste Falke in Norwegen. Die meisten Exemplare findet man in Hedemark, wo der Baumfalke auch das gefiederte Wahrzeichen der Provinz ist. Er bevorzugt eine abwechslungsreiche Landschaft mit Wäldern, Sümpfen und offenen Rodungsflächen.

Merlin (Falco columbarius) Im Gegensatz zu den seltenen Baumfalken sind Merline in Norwegen mit einem Bestand zwischen 2.000 und 6.000 Paaren und in weiten Teilen des Landes verbreitet. Wie der Baumfalke, meidet auch der Merlin die großen landwirtschaftlichen Flächen sowie Nadelwälder, in denen er seine Jagdtechnik nur begrenzt einsetzen kann. Er ist der kleinste aller Falken in Europa. Mit einer Körperlänge von nur rund 30 cm ist der Merlin nicht größer als eine Drossel. Aber er ist für kleine Vögel eine große Gefahr und bevorzugt offenes Gelände, in dem er auf oder knapp über dem Boden seine Beute blitzschnell greifen kann.

Tegning: Â© Mary Evans Picture/ Scanpix

Tråante 2017 Med det sørsamiske navnet på Trondheim feiret det samiske folket 6. februar at det var 100 år siden samene arrangerte sitt første landsmøte i Tråante – Trondheim.

Tråante 2017 06.02.2017

Kunstner: Astrid Båhl

Motiv: A innland: Det samiske flagget og stilisert tegning av Sametinget A innland: Det samiske flagget og Elsa Laula Renberg (Foto: © Saemien Sitje)

TEKST: HALVOR KLEPPEN

Foto: © Stiftelsen Saemien Sijte / DigitaltMuseum

Det første landsmøtet ble kalt «Norske lappers landsmøte» og ble arrangert 6-8. februar 1917. Møtet ble arrangert i Metodistkirken i byen, og bildet av arrangementskomiteen forteller at her var det de samiske kvinnene som både tok initiativet og styringen. Landsmøtet samlet for første gang i historien samer på tvers av landegrensene, og møtet i Trondheim – Tråante – har blitt stående som en milepæl i samenes historie.

mens selve merket med oransje og blå bakgrunn viser en same i pulk med reinsdyr foran silhuetten av Nidarosdomen. Landsmøtet i 1917 varte i tre dager, og de 11 kvinnene hadde satt opp en dagsorden med tanke både på politisk og praktisk skolering og debatt. Først av alle sakene var «Renbeitesaken».

Innlederne og deltagerne i diskusjonen skulle dvele ved både «indenrikske» og «mellomrikske» forhold. Punkt to var Elsa Laula Renberg tok initiativet til ikke mindre viktig eller kontroversielt: landsmøtet, og bildet av de 11 samiske «Lappeloven». Her ble både forholdet kvinnene i arrangementskomiteen viser til «de fastboende» og «Lappernes at alle bærer jakke-medaljen som ble indbyrdes forhold» satt under debatt. laget til møtet. De norske Punkt 3 og 4 på dagsorden for det nasjonalfargene pryder båndet bak, første landsmøtet var av mer oppdragende karakter:

« 3. Oplysningsarbeidet. a. Skolespørsmaalet. b. Belærende foredrag. (Sanitætsforeningens foredrag om sykepleien, Nationalforeningens tuberkuloseforedrag). 4. Organisationsspørsmaalet. a. Maalet. b. Midlerne.» Organisasjonskomiteen hadde ordnet slik at de tilreisende møtedeltagerne fikk redusert pris på toget til Trondheim. De som reiste lenger enn 10 mil, fikk 20 prosent rabatt.

Foto: © DigitaltMuseum

TRÅANTE 2017 With the Southern Sami name for Trondheim, on February 6 the Sami people celebrated 100 years since the Sami held their first national congress in Tråante - Trondheim. The photograph of the organising committee shows that it was Sami women who both took the initiative and managed proceedings. The congress gathered the Sami across national boundaries for the first time and the committee envisaged both political and practical education and debate. In many ways the congress was the beginning of the Sami consciousness, and February 6 was later chosen as the date of the Sami National Day and is the same for the Sami in Norway, Sweden, Finland and Russia.

Tråante 2017 was organised by the Sami Parliament, Sør-Trøndelag county council, Nord-Trøndelag county council and Trondheim municipality, with support from the Government. The main event took place in Trondheim in the anniversary week 5th-12th February, with the participation of both the Norwegian royal couple and Sami authorities from the entire Nordic region. The four countries‘ Sami parliaments met Trondheim, both individually and as a joint Nordic Sami parliament. But there were also events in several other places in the country with the aim of presenting the breadth of the Sami culture, language, commerce and history.

Foto: © Hanne Holmgren

Landsmøtet var på mange vis starten på den samiske bevisstgjøringen, og 6. februar er senere valgt som dato for Samefolkets dag og er felles for samene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Bak jubileumsfeiringen i februar i år sto Sametinget, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Nord-Trøndelag fylkeskommune og Trondheim kommune. Regjeringen støttet arrangementet med fire millioner kroner. Dette ble en nasjonal feiring og et felles arrangement for alle samer i Norge. Jubileet ble feiret flere steder i landet gjennom hele året. Festlighetene omfattet festgudstjeneste, kulturelle tilstelninger med musikk, bildende kunst, idrett, litteratur og historiske utstillinger. Som det het i programmet:

Foto: © Ole Martin Wold/ NTB scanpix

«Jubileumsmarkeringen vil foregå i hele 2017 på forskjellige steder i Sápmi med ulike arrangementer og markeringer. Mangfoldet i programmet skal avspeile den bredden som finnes i samisk kultur, språk, næring og historie. Fra sør til nord. Fra vest til øst».

Foto: © Ole Martin Wold/ NTB scanpix

Hovedmarkeringen foregikk likevel i Trondheim i jubileumsuken 5. til 12. februar. Det ble en folkefest der både det norske kongeparet og samisk offentlighet i hele Norden deltok. Spesielt var det også at de fire landenes sameting møttes i Trondheim, både hver for seg og til et felles nordisk sameting. Programmet beskriver også målet med jubileumsfeiringen: «Målet med Tråante 2017 er å markere og formidle kunnskap om samene, samisk kultur og samisk historie i et 100-års perspektiv. Tråante skal være en storstilt markering av 100 års kamp for demokrati, rettferdighet og mangfold. Vi samer er ett folk i fire land: Norge, Sverige, Finland og Russland.»

Foto: Norsk Folkemuseet/ DigitaltMuseum

Foto: © Lars H Krempig/ Samfoto

TRÅANTE 2017 Mit dem südsamischen Namen für Trondheim feierten die Samen am 6. Februar das 100-jährige Jubiläum ihres Kongresses in Tråante – Trondheim. Das Bild des Organisationskomitees zeigt, dass es die samischen Frauen waren, die die Initiative ergriffen hatten und für die Organisation der Veranstaltung verantwortlich waren. Der Kongress brachte zum ersten Mal alle Samen über Ländergrenzen hinweg zusammen und das Komitee strebte Bildung und Meinungsaustausch sowohl im politischen als auch im praktischen Bereich an. Der Kongress war in vielerlei Hinsicht der Beginn der samischen Identitätsfindung und der 6. Februar wurde später als Datum für den Nationaltag der Samen gewählt.

Hinter Tråante 2017 stand das Parlament der Samen sowie die norwegischen Provinzen Süd-Tröndelag und Nord-Tröndelag und die Gemeinde Trondheim, mit Unterstützung der Regierung. Die Hauptfeierlichkeiten fand in Trondheim in der Jubiläumswoche 5.-12. Februar statt, unter Teilnahme des norwegischen Königspaares und samischer Würdenträger aus dem ganzen Norden. Die samischen Parlamente der vier Länder trafen sich in Trondheim, sowohl auf Länderebene als auch zu einem gemeinsamen nordischen Parlament der Samen. Aber es wurde auch an anderen Orten im Land Veranstaltungen abgehalten, auf denen das „breite Spektrum der samischen Kultur, Sprache, Gastronomie und Geschichte“ gezeigt wurde.

Kongeparet 80 år 21.02.2017

Kunstner: Gina Rose

Motiv: Kr 23,00: Dronning Sonja i Flakstad i Lofoten, juli 2013 (Foto: Sven G. Gjeruldsen/Det kongelige hoff. Portrettfoto: © Jørgen Gomnæs/Det kongelige hoff) Kr 36,00: Kong Harald i seilbåten «Fram XVII» i Bunnefjorden under Express-NM 2014 (Foto: Ole Berg-Rusten/NTB scanpix. Portrettfoto: © Sølve Sundsbø/Det kongelige hoff)

Kongeparet 80 år

Et av de vanligste spørsmålene til kongeparet er: «Hvor henter kongen og dronningen kreftene fra?»

TEKST: HALVOR KLEPPEN

Alle foto på denne siden: NTB scanpix

De fleste nordmenn har vært pensjonister i 10–15 år når de «runder 80-bøya», som kongen kanskje ville kalt jubileet. Ikke slik med kongeparet. I tillegg til alle de offisielle pliktene og oppgavene som hviler på kongeparet, har vi funnet kongen i en hengekøye i Amazonas og dronningen i det mest ulendte fjellterrenget landet vårt har å by på. 21. februar fylte kong Harald V 80 år, og 4. juli fulgte dronning Sonja etter. Så lenge helsa holder, kommer kongeparet til å fortsette som før, med fullt program hele året. Det var i februar 1961 at den engelske avisen Daily Sketch fortalte at den norske tronarvingen, kronprins Harald, hadde

funnet sin kjæreste. Nyheten om den borgerlige kvinnen avisen kalte «Sonja Haraldson», ble spredt til hele verden, men fra Slottet ble saken avvist i flere dementier. Først i 1968 aksepterte kong Olav at kronprins Harald skulle få sin Sonja. Kronprins Harald ble født 21. februar 1937. Da var det første gang på 567 år at en tronarving var født i Norge. Ikke minst var det stas for de syv og fem år gamle søstrene, Ragnhild og Astrid, å få en liten bror å stelle for. Harald vokste opp på Skaugum, gården i Asker som kronprinsparet Olav og Märtha hadde fått i bryllupsgave av Fritz Wedel Jarlsberg.

ROYAL COUPLE’S 80TH BIRTHDAYS Crown Prince Harald was born on 21 February 1937 - the first time in 567 years that an heir was born in Norway. A little over a month after Prince Harald‘s third birthday came April 9; the German occupation and escape across the border to Sweden. Next came five years in exile in the United States with his mother and siblings. When Prince Harald returned home in 1945, he had lived most part of his life as a refugee. Now schooling awaited; Prince Harald attended regular Norwegian school and took his A-levels in the sciences at Oslo Cathedral School in 1955. Subsequently came officers‘ training school and military academy, and two years of study in Oxford. Prince Harald lost his mother in 1954 and just three years later King Haakon died. With sorrow and sadness he took another step towards the throne to which he would later ascend. On 17 January 1991, King Olav V passed away in his sleep at Kongsseter Royal Lodge and the Crown Prince and Princess were now king and queen of Norway.

31. mars ble prins Harald døpt i slottskapellet, og navnevalget var ikke tilfeldig. Det var over tusen år siden den første rikskongen, Harald Hårfagre, døde, så med den første tronarvingen født i Norge var navnevalget enkelt. En drøy måned etter prins Haralds treårsdag kom 9. april med tysk okkupasjon og flukt over grensen til Sverige. Så ventet fem år i eksil i USA sammen med mor og søsken. Kronprinsen og kongen var stort sett i London, så det var ikke stort prins Harald fikk se til faren og bestefaren i de fem krigsårene. Da prins Harald kom hjem etter krigen, var han bare åtte år gammel. Den største delen av livet hadde han levd som flyktning. Nå ventet skolegang, og

Foto på denne siden, fhtv: NTB Scanpix © Bjørn Aslaksen/ VG/ Scanpix © VG arkiv/ Scanpix © Svein Oppheim/ VG/ Scanpix

Sonja Haraldsen was born on 4 July 1937 in Oslo. She was educated in Switzerland and later studied at the University of Oslo. The years as the girlfriend of the Norwegian heir to the throne took their toll. The nine years from when they met at a ball until King Olav gave its consent to the marriage in 1969, were almost unbearably long and both have since talked openly about the difficult years on many occasions. Queen Sonja is no longer simply known as an accomplished art historian, she is an active artist herself, both with a camera in the Norwegian outdoors and inside a studio with both graphics and canvas. King Harald is and has been one of our top sailors, and pictures of his daring trip to the Amazon have delighted and impressed many. We wish them both happy birthday in arrears!

prinsen tok artium på reallinjen ved Oslo Katedralskole i 1955. Deretter ble det befalsskole og krigsskole samt to år i Oxford med historie, statsvitenskap og økonomi på fagplanen. Ti år gammel fikk han seilbåt av sin bestefar. Han fikk snart den samme lidenskapen for seiling som sin far. Kronprins Olav hadde vunnet olympisk seilergull i Amsterdam i 1928. Også prins Harald vokste opp til å bli internasjonal seiler i verdenstoppen.

Foto på denne siden, fhtv: © Rolf Chr. Ulrichsen / Aftenposten/ Scanpix, © Lise Åserud / SCANPIX, © Chr. Ulrichsen / Aftenposten, © Isa Brazil / Regnskogfondet / Det Kongelige Slott, © Cornelius Poppe / SCANPIX, © Rolf Jarle Ødegaard / VG.

Prins Harald mistet sin mor i 1954. Bare tre år senere døde kong Haakon. Med sorg og vemod tok kronprins Harald nye steg mot den tronen han senere har overtatt. Han fikk sete

sammen med sin far i statsråd, og avisene skrev om en «kronprins på opplæring». Det ble en lang læreperiode. 17. januar 1991 sovnet kong Olav V inn på Kongsseteren, og kronprinsparet Harald og Sonja ble konge og dronning i Norge. Sonja Haraldsen ble født 4. juli 1937 som datter av Dagny og Karl August Haraldsen på Vinderen i Oslo. Hun tok først utdannelse i kjole- og draktsøm ved Oslo Yrkesskole, før hun tok veien til Sveits og Ecole Professionelle de jeunes Filles i Lausanne. På fagplanen sto både motetegning og samfunnsfag. Vel hjemme sikret hun sin cand. mag.- grad med fagene fransk, engelsk og kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.

80. GEBURTSTAGE DES KÖNIGSPAARS Kronprinz Harald wurde am 21. Februar 1937 geboren. Er war nach 567 Jahren der erste Thronerbe, der auf norwegischem Boden zur Welt kam. Am 9. April 1940 begann die deutsche Besatzung, Prinz Harald musste mit Mutter. und Geschwistern nach Schweden flüchten und verbrachte fünf Jahre im Exil in den USA. Als Prinz Harald 1945 nach Hause zurückkehrte, hatte er den größten Teil seines Lebens als Flüchtling verbracht. Jetzt erwartete ihn der Schulbesuch: zunächst an einer ganz gewöhnlichen norwegischen Volksschule und anschließend an der Oslo Katedralskole. Seine weitere Ausbildung erfolgte an der norwegischen Militärakademie und in Oxford, wo er zwei Jahre lang studierte. Prinz Harald verlor seine Mutter im Jahr 1954 und nur drei Jahre später verstarb König Haakon. Mit Trauer und Wehmut nahm er den nächsten Schritt auf dem Weg hin zum Thron, den er später besteigen sollte. Am 17. Januar 1991 entschlief König Olav V. friedlich und das Kronprinzenpaar war jetzt König und Königin von Norwegen.

Årene som kjæreste til den norske tronarvingen tok på. De ni årene fra de møttes på ball til kong Olav gav sitt samtykke til giftermål, var uendelig lange, og begge har flere ganger senere fortalt åpent om de vanskelige årene. Hennes erfaringer har nok vært til god støtte for det neste kronprinsparet, Haakon Magnus og Mette-Marit, som giftet seg i 2001. Etter det første statsbesøket som kongepar til Danmark i 1991, har kongen og dronningen besøkt de fleste hjørner av verdenskartet og gjort en formidabel innsats både for norsk kultur og nasjonale næringsinteresser. Hjemme har de besøkt hele landet i fest, men også når tragediene har rammet

Sonja Haraldsen wurde am 4. Juli 1937 in Oslo geboren. Sie absolvierte eine Berufsausbildung in der Schweiz und studierte später an der Universität von Oslo. Die langen Jahre als Freundin des norwegischen Thronfolgers waren schwierig. Die beiden lernten sich 1968 bei einem Ball kennen und erst neun Jahre später stimmte König Olav einer Heirat zu – eine unendlich lange Zeit und beide haben häufig offen über diese schweren Jahre berichtet. Königin Sonja ist nicht nur als kompetente Kunsthistorikerin bekannt, sondern auch selbst künstlerisch aktiv. Sie fotografiert in der Natur Norwegens und gestaltet in einem Atelier Grafiken und Malereien. König Harald war und ist einer der besten Segler Norwegens und die Bilder seiner abenteuerlichen Reise in das Amazonasgebiet haben viele begeistert und beeindruckt. Wir wünschen nachträglich ihnen beiden alles Gute zum Geburtstag.

folk og land. Våre tyngste stunder har de delt med sitt folk, og de var til varm trøst og støtte for alle pårørende etter Utøya-tragedien. Da orkanens herjinger på Nord-Vestlandet kom for en dag i januar 1992, husker vi alle den alvorlige kongen i ujålete boblejakke og høye gummistøvler som vandret rundt og så på ødeleggelsene sammen med dem som var hardest rammet. Ved feiringen av 80-årsdagene ser nok begge at de i tillegg til sin gjerning har fått dyrke sine interesser og talent. Dronning Sonja er ikke bare kjent som en dyktig kunsthistoriker, hun er også en aktiv billedkunstner både med kamera i norsk natur og inne i et atelier med så vel grafikk som lerret.

Kong Harald er og har vært en av våre fremste seilere, og bildene fra hans dristige tur til Amazonas har gledet og imponert mange. Kongen har hatt helseproblemer, og dem omtalte han i nyttårstalen i 2005:

Foto på denne siden, fhtv: © Lise Åserud / NTB Scanpix © Magnar Kirknes / VG © Pål Hansen / NTB Scanpix © Pontus Höök / NTB Scanpix © Shutterstock

«På det personlige plan ble jeg igjen minnet om hvor skjørt livet kan være. Sykdom og etterfølgende rekonvalesens ga anledning til å gå litt langsommere og reflektere over tilværelsen.» Det er 12 år siden det varslede temposkiftet, men det har ikke vært stort å se til det i jubileumsåret. Til lykke med vel overstått 80-årsfeiring!

Tuneskipet Da bonden på gården Nedre Haugen i Rolvsøy i Østfold, Ole Arnesen Haugen, fant restene av det første vikingskipet i landet i 1860-årene, hadde nok både han og slektningene i flere generasjoner forstått at det var en gravhaug de hadde på eiendommen.

Tuneskipet 21.04.2017

Kunstner : Kristin Granli

Motiv: A innland: Foto og tegning av Tuneskipet, basert på 3D-modell av Knut Paasche (Foto: Atle Jarto Johansen) A innland: Tuneskipet til havs, akvarell av Karl Fredrik Keller

TEKST: HALVOR KLEPPEN

Gravhaugen var 80 meter i diameter og fire meter høy, og det skulle dessuten ha vært to gravhauger til i eldre tid som ingen kjenner innholdet til. Men det var under arbeid med å ta ut jordmasse fra haugen at båten ble funnet, og utgravningene startet i 1867. Det var funnet rester av et gammelt skip i en gravhaug i nabolaget over 100 år tidligere, men ingenting er bevart av de funn som ble gjort på Rostad i 1851. Arkeolog Oluf Rygh sto for utgravingene av Tuneskipet, og det tok bare 14 dager å få fram restene fra gravhaugen. Det kan vi beklage i dag, for hastverk ble lastverk. Ennå kan en skimte merker etter skader i spant og bord påført av uvøren spadebruk, men fram i dagen

kom så restene av skipet, som trolig var 18,67 meter langt og 4,35 meter bredt. Gården Haugen lå i det som het Tune herred, så derfor fikk fartøyet raskt navnet Tuneskipet. Arkeologen Even Ballangrud Andersen beskriver skipet slik: ”Det er et såkalt klinkbygd skip av nordisk type, med mast plassert litt bak midten og med begge stevnene stående opp i høyreiste buer. I skipet var det bygd et kammer som inneholdt den døde og gravutstyret han hadde fått med. Graven hadde dessverre blitt offer for gravrøvere, eller rettere sagt et ”offisielt” haugbrott grunnet nye makthavere på stedet som ville markere og legitimere sin nye makt i området. En del gjenstander kan derfor ha blitt fjernet.” Foto: © Østfold fylkes billedarkiv / DigitaltMuseum

Illustrasjonsgrunnlag: © Knut Paasche / NIKU

Det at gravhaugen var blitt åpnet, kan forklare at tilstanden til innholdet ikke var så god som på andre funnsteder. Nedbrytningen av funn og materialer hadde kommet langt, men likevel fant en benrester av en mann og flere hester, tekstilrester og merker etter spiker og rester av metall som var rustet bort. Ved hjelp av analyser av årringene ble skipet tidfestet til mellom 905 og 910 e. Kr. Etter at skipet var gravd ut i 1867, ble det bygget en treramme rundt båtrestene, og alt ble fraktet ned til Visterflo. Derfra ble det satt på en lekter til Fredrikstad og videre inn til Christiania. Men her opplevde Tuneskipet vanskelige år i skur og under åpen himmel i Universitetshagen. I 1930 ble Tuneskipet flyttet

til sitt permanente oppholdssted i Vikingskipshuset på Bygdøy. Den første grundige undersøkelsen av Tuneskipet ble gjennomført av arkeolog Knut Paasche, som hadde tatt doktorgrad på sine studier om skipet. I 2010 satte han i gang omfattende undersøkelser med lasermålinger. Tidligere beskrivelser hadde konkludert med at Tuneskipet var flatbunnet og med bare ti bordganger på sidene. Det hadde gjort skipet lite egnet til seilas over større strekninger eller åpent hav. Paasche kom til at skipet trolig hadde hatt tolv bordganger, og at det var like skikket til lengre seilaser som de mer kjente skipene, kanskje til og med bedre og raskere enn både Oseberg- og Gokstadskipet. Ballangrud Andersen forteller:

THE TUNE SHIP 150 years have passed since the first Viking ship was excavated in Norway. Archaeologist Oluf Rygh excavated the Tune ship in only 14 days from the ship burial mound at the Nedre Haugen farm in what back then was the parish of Tune. Archaeologist Even Ballangrud Andersen describes the ship: “The ship is made from clinkered oak planks, a style that was common to the Nordics. Its mast was placed just behind midship and both stern posts were raised. A special chamber had been built for the man interred in the ship and all of his burial gifts and weaponry.” By analysing the growth rings, the ship was dated to between 905 and 910 A. D. After the ship was excavated in 1867, it was placed on a barge and sent to Fredrikstad before continuing on to Christiania (Oslo). After many years in poor storage, it was moved in 1930 to its permanent home at the Viking Ship Museum in Oslo.

”Skipet har hatt dårlig lasteevne og egnet seg derfor best til transport av mennesker, særlig i form av hurtige forflytninger. Det kan derfor ha fungert bra som krigsskip, selv om det ikke er noe langskip (noe for øvrig heller ikke Oseberg eller Gokstad er). Tuneskipet kan således ha hatt sjømilitære oppgaver i tillegg til transport. Det kan ha fraktet menn til strid, samt luksusvarer som gjerne ikke tok så stor plass. Hurtiggående kurerskip er et uttrykk Paasche bruker om skipet. Skipet var også i bruk før det ble gravskip, noe man kan se på bordganger i skipet, antakelig mellom 10 og 15 år fra bygging til gravlegging.” Paasche gjennomførte 14 skanninger av restene av Tuneskipet, fra alle tilgjengelige vinkler. Til sammen ga disse under

Later research has concluded that the ship most likely had twelve strakes and was a fast warship used to quickly transport people. One hundred fifty years have passed since the first Viking ship was excavated here in Norway. In terms of Norway’s maritime history, the Tune ship was the first indication that the stories passed orally through the years were true. Today the Viking ships on Bygdøy stand as iconic witnesses to more than 1,000 years on the seven seas.

søkelsene flere millioner målepunkter som ga ham et solid grunnlag for sin hypotese om tolv bordganger. Han så at skipet hovedsakelig var bygd i eik, men kunne de to øverste bordgangene ha vært i furu? Det er funnet furubiter etter rorband, men ellers er alt borte. Det er 150 år siden det første vikingskipet her i landet ble gravd fram. For sjøfartshistorien om Norge var Tuneskipet det første som viste oss at det sagaene berettet om, kunne stemme. I dag er vikingskipene på Bygdøy ikoniske vitnesbyrd om over tusen år på de syv hav.

Illustrasjonsgrunnlag og foto: © Knut Paasche / NIKU

DAS TUNE-SCHIFF Vor genau 150 Jahren wurde es als erstes Wikingerschiff in Norwegen ausgegraben. Der Archäologe Oluf Rygh leitete die Ausgrabung des TuneSchiffes. Die Bergung der Überreste aus dem Grabhügel am Hof Nedre Haugen in der damaligen Landgemeinde Tune dauerte nur 14 Tage. Der Archäologe Even Ballangrud Andersen beschreibt das Schiff folgendermaßen: „Es ist ein nordischer Schiffstyp in der so genannten Klinkerbauweise mit einem Mast, der sich leicht hinter der Mitte befand und bei dem die beiden Steven in hohen Bögen nach oben gezogen waren. Im Schiff befand sich eine Kammer, in der der Tote mit seinen Grabbeigaben untergebracht war.“ Durch die Analyse der Jahresringe wurde das Schiff auf die Zeit zwischen 905 und 910 n. Chr. datiert. Nachdem das Schiff 1867 freigelegt worden war, wurde es auf einem Lastkahn nach Fredrikstad und weiter nach Christiania (Oslo) transportiert.

Nach vielen Jahren, in denen das Schiff nur mangelhaft gelagert wurde, wurde es 1930 an seinen dauerhaften Aufenthaltsort im Wikingerschiffmuseum in Oslo gebracht. Spätere Forschungen haben gezeigt, dass das Schiff höchstwahrscheinlich zwölf Plankengänge hatte und es sich um ein Kriegsschiff für die schnelle Verlegung von Mannschaften handelte. Vor genau 150 Jahren wurde es als erstes Wikingerschiff in Norwegen ausgegraben. Für die norwegische Seefahrtsgeschichte stellte das TuneSchiff den ersten Beweis dafür dar, dass die altnordischen Sagas im Kern historische Erzählungen waren. Heute sind die Wikingerschiffe auf Bygdøy Zeugen für das, was sich vor über 1.000 Jahren auf den Weltmeeren ereignete.

Riksarkivet 200 år 21.04.2017

Kunstner: Jørn O. Jøntvedt

Motiv: Kr 36,00: Historiske dokument frå Riksarkivet, fremst eit utsnitt av kladden til Grunnlova. (Foto: © Riksarkivet)

Riksarkivet 200 år

Riksarkivet er det kollektive «nasjonale minnet» vårt, staden der alt som kan fortelja om livet i Noreg, er samla og teke vare på.

TEKST: HALVOR KLEPPEN

Riksarkivet har ansvaret for at arkiva frå den statlege administrasjonen blir «forsvarlig oppbevart og håndtert i uoverskuelig framtid».

mens III sende til alle geistlege i Noreg i januar 1189, og dokumentet der kong Haakon seier nei til å godta Quisling som statsminister i 1940.

Som ein del av UNESCO sitt arbeid med verdsarven har Noreg etablert eit nasjonalt Memory of the World-register for å synleggjera nokre av dei mest unike og uerstattelege dokumenta frå vår del av den globale verdsarven. I alt har 16 dokument kome på lista vår, mellom anna eit brev som Pave Cle

Sjølv om Riksarkivet blei etablert i 1817, tok det 23 år før Henrik Wergeland vart utnemnd som den første riksarkivaren i 1840. Wergeland fekk kontor på Akershus festning, og i tillegg til å skriva hundrevis av sider med lyrikk og prosa, skjøtte han jobben som riksarkivar på ein god måte. Men sjukdom sette ein stoppar både for riksantikvaren og nasjonalskalden. «Jeg fik min knæk af de gamle Muure paa Agershus», skreiv han frå sjukesenga, og 12. juli 1845 døydde riksarkivar Wergeland, berre 37 år gamal.

Riksarkivet i dag er det leiande organet for det vi no kallar Arkivverket. Ved sida av Riksarkivet har vi åtte statsarkiv (i Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Kongsberg, Hamar og Oslo), Norsk helsearkiv og Samisk arkiv.

Fotos: © Arkivverket/ Riksarkivaren

NATIONAL ARCHIVES BICENTENARY The National Archives is our collective “national memory”, a place where objects that show what life has been like in Norway have been gathered. In addition to the Central Office in Oslo, the National Archives also includes eight regional state archives, the Norwegian Health Archives and the Sámi Archives. After leaving Akerhus Castle in 1866, the National Archives moved around to different locations in the capital before settling in 1978 into its permanent offices and with a large warehouse carved into a mountain in Sognsvann, Oslo.

Today, our collective “national memory” consists of shelves that cover more than 260 km and are overflowing with our history. Some of the most recent material of significance that the National Archives has stored for posterity is related to the tragic events that unfolded on 22 July 2011, in particular material that captures the reactions of children. Technical solutions and methods of archiving are changing rapidly, and the National Archives is currently undergoing extensive adaptations to ensure that it will also be able to fulfil its mission in the future.

Foto: © Riksarkivet - Nasjonalbiblioteket

Foto: © Norsk Folkemuseum / DigitaltMuseum

Foto: © Thomas Brun / NTB Scanpix

Foto: © DigitaltMuseum

Etter at Riksarkivet flytte frå Akershus festning i 1866, har det hatt tilhald fleire plassar i hovudstaden, men i 1978 flytte det inn i permanente kontorlokale og fekk eit stort fjellmagasin ved Sognsvann i Oslo.

tenester til ulike brukargrupper. Det kan vera forskarar, privatpersonar som du og eg eller forvaltinga sjølv.

I dag dekkjer dette «kollektive nasjonale minnet» vel 260 kilometer med hyller fulle av historie. Noko av det siste store Ser ein Arkivverket under eitt, har det materialet Riksarkivet har teke vare på to hovudoppgåver som heng tett for ettertida, er minnematerialet etter saman: 22. juli 2011. Frå heile landet strøymde det inn kondolansar, dikt, teikningar, 1. Det skal levera gode tenester til bamsar, flagg og andre engasjerte gåver. forvaltinga ved å setja standardar for Denne samlinga har no over 20 000 arkivering, laga regelverk, gje råd og einskilde dokument og 5 000 minneting. utøva tilsyn. I alt fyller minnet om tragedien i Oslo og på Utøya 133,6 hyllemeter, og det 2. Det skal ta vare på og sikra innhaldet inneheld ikkje minst mykje materiale i arkiva for all framtid og dessutan gjera som fortel om korleis barn reagerte på materialet tilgjengeleg i form av gode det som hende.

Riksarkivet og Arkivverket står midt oppe i ei omfattande tilpassing for å sikra at dei kan møta samfunnsoppdraget sitt i framtida òg. Tekniske løysingar og arkivfaglege arbeidsmåtar skiftar fortare i dag, og tohundreårsjubilanten har ei arbeidsgruppe som er i gang med å sjå på utfordringane ein kan rekna med å møta fram mot 2020.

Fotos: © Arkivverket/ Riksarkivaren

200 JAHRE NORWEGISCHES NATIONALARCHIV Das norwegische Nationalarchiv ist das kollektive „nationale Gedächtnis“, der Ort, an dem alles, was über das Leben in Norwegen Zeugnis ablegen kann, gesammelt und aufbewahrt wird. Das norwegische Nationalarchiv ist heute die ausführende Institution der norwegischen Archivbehörde „Arkivverket“, die durch den Reichsarchivar geleitet wird. Neben dem Nationalarchiv gibt weiter acht norwegische Staatsarchive, ein Gesundheitsarchiv und das Sami Archiv. Nachdem das Norwegische Nationalarchiv 1866 aus der Festung Akershus verlegt wurde, war es bis 1978 an verschiedenen Orten der Hauptstadt untergebracht, bis es schließlich dauerhaft Büroräumlichkeiten und große, in den Fels hineingebaute Archivierungsräumlichkeiten bei Sognsvann in Oslo beziehen konnte.

Heute umfasst dieses „kollektive nationale Gedächtnis“ rund 260 Kilometer an Regalen, die mit den Zeugnissen norwegischer Geschichte gefüllt sind. Zu den aktuellsten bedeutenden Materialien, die vom Norwegischen Nationalarchiv für die Nachwelt aufbewahrt werden, gehören die tragische Zeugnisse vom 22. Juli 2011, nicht zuletzt deshalb, weil es die Reaktionen der Kinder auf die Geschehnisse umfasst. Das Norwegische Nationalarchiv und die Archivbehörde befinden sich zur Zeit in einem umfassenden Anpassungsprozess, um sicherzustellen, dass sie ihren gesellschaftlichen Auftrag auch in Zukunft erfüllen können. Technische Lösungen und archivarische Arbeitsmethoden ändern sich heutzutage kontinuierlich.

Slott 21.04.2017

Kunstner: Madeleine M. Karlstrøm

Motiv : Kr 17,00: Kr 17,00: Akershus festning og slott, tegning (utsnitt) av Jacob Coning (© Riksarkivet) samt Emanuel Vigelands Rosevindu i Olav Vs hall. Kr 21,00: Det kongelige slott, tegning av slottsarkitekt H. D. F. Linstow (© De kongelige samlinger) samt en av lysekronene i Den store festsal.

Slott

Det felles temaet for årets Europafrimerker er slott. Norges bidrag til serien er to frimerker med motiv av de kongelige slott: Kongens offisielle residens og Akershus slott og festning.

TEKST: HALVOR KLEPPEN

Fotos og diverse postkort: © Norsk Folkemuseum / DigitaltMuseum

Konservator Geir Thomas Risåsen ved Norsk Folkemuseum definerer slott ut fra hva de ble bygget for i sin samtid. For å bli kalt slott må bygget være reist av kongelige eller adelige med det formål å være bolig. Etter Risåsens definisjon må slottet ved siden av boligdel også inneholde ballsal og en kirkelig del. I tillegg til de to slottene som er avbildet på årets Europafrimerker, faller også Baroniet i Rosendal fra 1665 inn under definisjonen. Vi har i altså tre slott i Norge. Slottet I dagligtalen omtales kongens offisielle residens i enden av Karl Johans gate som Slottet. Arkitekt var H. D. F. Linstow, og grunnsteinen ble lagt i 1825. Det hadde vært flere forslag på hvilken

tomt som skulle velges, men kong Karl Johan holdt på dagens beliggenhet i enden av den gaten som skulle bære hans navn. Arbeidet med planering av det kuperte høydedraget som var valgt som tomt, tok tid og kostet godt over det som var budsjettert. Byggets utforming ble preget av dette, og grunnflaten ble redusert ved at sidefløyene mot byen ble strøket fra tegningen.

en fast bolig for kongehuset. Bortsett fra okkupasjonstiden og perioden etter kong Olav Vs død da bygget ble pusset opp, har det vært kongefamiliens residens og bolig. Kong Harald og dronning Sonja flyttet inn i 2001.

Bygget ligger på en tomt på over 200 dekar, og arkitekt Linstow tok helt fra starten inn planene for Slottsparken som en del av byggeplanene. Fra 1838 I 1836 sto bygningen under tak, og etter var det den danske gartneren Martin omfattende og tidkrevende innrednings Mortensen som formet parken og plantet arbeider kunne kong Oscar I som den mange av de vakre trærne som gir parken første monark ta bygget i bruk når han karakter i dag. var i Norge. Men verken han eller Oscar II hadde slottet som permanent Kronprins Olavs adjutant, mentor, skibolig. Det var først i november 1905 da lærer og støtte, Nikolai Ramm Østgaard, kong Haakon VII, dronning Maud og var en av Norges fremste idrettsledere. kronprins Olav flyttet inn i, at dette ble Fra 1934 var han president i Det Inter

CASTLES In Norway, the King’s residence is normally just called “the Palace”. The architect was H. D. F. Linstow and the foundation was laid in 1825. However, it was not until November 1905, after King Haakon VII, Queen Maud and Crown Prince Olav moved in, that it become the permanent residence of the Royal Family. Since then, with the exception of periods of Norway’s occupation during WWII and a renovation period, the palace has served as the Royal Family’s residence. King Harald and Queen Sonja have resided at the palace since 2001. Sections of the palace are open to the public in the summer, and at the anniversary in 2005 of the dissolution of the union with Sweden an exhibition was arranged showing what life was like for the small royal family after they made the palace their home in 1905. It is believed that Håkon V commissioned Akershus castle and fortress around 1300. Since then, the buildings have been repeatedly renovated and expanded. Following a fire in 1624, Christian IV ordered the new town not to

be built upon the ruins of Oslo but rather in a new area closer to Akershus. He named this new town Christiania. The castle and fortress, which are more than 700 years old, have survived every siege against them and never been taken with weapons by a foreign power. Since 1947, Akershus is used for state visits and important events. The royal mausoleum in the cellar is the final resting place for deceased royalty. The Armed Forces Museum and Norway’s Resistance Museum are also located on the premises. Akershus Castle and Fortress is open to the public and draws approximately 600,000 visitors every year.

nasjonale Skiforbundet, FIS, og fram til utbruddet av krigen hadde FIS postadresse Slottet, Oslo, Norge. Kongefamilien var da som nå godt over middels skiinteresserte. Fotografen Anders Beer Wilse tok et bilde av kronprins Olav rundt fem år gammel i snøen i Dronningparken. Der hadde Østgaard bygd et lite hopp, og en snøball av en guttunge hoppet til sola gikk ned. Deler av slottet er åpent for publikum om sommeren. Til hundreårsjubileet for oppløsningen av unionen med Sverige i 2005 ble det laget en egen utstilling om den lille kongefamiliens første år på slottet.

Akershus slott og festning Dette byggverket har en lengre og mer brokete historie enn vår kongelige bolig. Når historikerne skriver om anlegget, bruker de ofte ord som ”trolig”, ”antagelig” og ”formodentlig”. Men med forbehold kan vi si at det var Håkon V som startet byggingen av anlegget som i 1308 ”kunne trosse den svenske hertug Eriks angrep”, som Stephan TschudiMadsen skriver i Store norske leksikon. Den neste svensken som mislyktes i å innta festningen, var kongen Karl Knutsson Bonde i 1449–1450. Om vi ser bort fra at okkupasjonsmakten brukte Akershus under 2. verdenskrig, har den over 700 år gamle borgen

SCHLÖSSER Der Wohnsitz des norwegischen Königs wird in Norwegen einfach „das Schloss“ genannt. Der Architekt war H. D. F. Linstow und der Grundstein wurde 1825 gelegt. Zur permanenten Residenz wurde das Schloss erst im November 1905, als König Haakon VII., Königin Maud und Kronprinz Olav das Schloss bezogen. Mit Ausnahme der Besatzungszeit im Zweiten Weltkrieg, und der Zeit nach dem Tod von König Olav V., als das Schloss renoviert wurde, diente das Schloss durchgängig als Residenz und Wohnsitz der norwegischen Königsfamilie. 2001 zogen König Harald und Königin Sonja ins Schloss. Teile des Gebäudes sind im Sommer für die Öffentlichkeit zugänglich. Zum 100. Jahrestag der Auflösung der Union mit Schweden wurde 2005 eine Ausstellung über die ersten Jahre der kleinen Königsfamilie im Schloss nach 1905 gezeigt.

overlevd flere beleiringer, men den har aldri med våpen blitt tatt av en fremmed hærstyrke. I de første hundreårene ble festningsområdet og slottsdelen stadig utbygd. Etter lynnedslag og brann i 1527 startet nybygging og ombygging i 1536, et arbeid som pågikk i 15 år. I 1567 hadde svenskene nok en mislykket beleiring av Akershus, og igjen ble det åpnet for moderniseringsarbeider. Historien om Akershus de neste 150 årene er en sammenhengende historie om utbygginger, forandringer og modernisering fram til 1716, da Sverige igjen forsøkte en beleiring. 8. mars kom Karl XII og 10 000 mann overraskende

Wahrscheinlich wurde der Bau der Burg und Festung Akershus um 1300 von Håkon V. begonnen. In späterer Zeit wurde Akershus vielfach umgebaut und verändert. Nach dem Stadtbrand von 1624 gab Christian IV. die Anweisung, die Stadt nicht auf den Ruinen des alten Oslo wieder aufzubauen, sondern die neue Stadt Christiania in der Nähe der Festung Akershus zu errichten. Die über 700 Jahre alte Burg überstand alle Belagerungen und ist niemals von einem fremden Heer mit Waffengewalt eingenommen worden. Seit 1947 wird Akershus zu Repräsentationszwecken bei Staatsbesuchen und anderen wichtigen Ereignissen genutzt. Im Keller befindet sich die königliche Grabkapelle und hier sind die verstorbenen Mitglieder der Königsfamilie beigesetzt. Auf der Anlage können das Verteidigungsmuseum und das norwegische Widerstandsmuseum besichtigt werden. Die Festung Akershus ist für die Öffentlichkeit zugänglich und jedes Jahr werden hier rund 600.000 Besucher gezählt.

og angrep Akershus. Men også Karl XII mislyktes. Kommandanten på Akershus samlet 3 000 mann som sto imot beleiringen helt til svenskene ga opp. Akershus holdt stand! I denne perioden er det de danske kongene som utvikler Akershus, og Christian IV bygde middelalderborgen om til et renessanseslott. Etter bybrannen i 1624 beordret han at i stedet for å bygge byen opp igjen på ruinene etter Oslo, skulle den nye byen, Christiania, bygges nærmere festningsmurene. Vi kan trygt si han formet den nye byen ”sin” i ly av festningen. Senere vokste de to byene gradvis sammen.

Den militære betydningen minket etter 1814, og diskusjonen dreide seg mer om bevaring og vedlikehold av et kulturminne og et sted for de store nasjonale anledninger. Diskusjonen gikk høyt om alle bygg skulle stå, eller om man heller skulle tilbakeføre slott og festning til slik anlegget framsto før brannen i 1624. Etter lang planlegging og grundige undersøkelser ble det utført restaureringsarbeider fra 1905 og fram til 1940. Fra 1929 var det Arnstein Arneberg som hadde ansvar for planene. Etter krigen ble planene hans tatt opp igjen, og arbeidet var ferdig i 1962. Under krigen ble Akershus brukt som forlegningssted av tyskerne, og som fengsel og rettersted. Mange motstandskvinner og -menn ble henrettet på Akershus. 24. oktober 1945 led Vidkun Quisling samme skjebne. Han var dømt til døden vel en måned tidligere. Da Kong Haakon feiret sin 75-årsdag i 1947, ble Akershus innviet som representativt festlokale. I sytti år har dette vært en av det offisielle Norges mest framtredende arenaer for representasjon ved statsbesøk og viktige begivenheter. I kjelleren er det kongelige gravkapell innredet og avdøde kongelige bisatt. Etter attentatet mot regjeringskvartalet i 2011 har Statsministerens kontor og Forsvarsdepartementet flyttet inn i den ytre festningen på Akershus. Forsvaret bruker også store arealer på festningen til kontorer. I anlegget finner vi også Forsvarsmuseet med Norges Hjemmefrontmuseum. Akershus slott og festning er åpent for publikum, og nærmere 600 000 besøker anlegget hvert år.

Fotos, tegninger og diverse postkort: © DigitaltMuseum

Fredrikstad 450 år Med sine ca. 80 000 innbyggere er Fredrikstad Norges sjette mest folkerike kommune, og av byene på Østlandet er det bare Oslo som er større.

Fredrikstad 450 år 16.06.2017

Kunstner: Magnus Rakeng

Motiv: Kr 23,00: Wilhelm Rasmussens statue av kong Frederik II i Gamlebyen © Wilhelm Rasmussen/BONO (Foto: © Østfold fylkes billedarkiv, Espen Bratlie/Samfoto)

TEKST: HALVOR KLEPPEN

Foto: © Magnus Rakeng (tavle), © Espen Bratlie / Samfoto (statue)

Jubilanten i Østfold har en fargerik historie å se tilbake på. Kong Frederik II grunnla byen og fikk dermed sitt navn udødeliggjort i Norge. Etter at svenskene hadde brent ned Sarpsborg i Den nordiske sjuårskrigen, gikk kongen med på å bygge byen opp igjen, nærmere utløpet til Glomma. 12. september 1567 signerte kong Fredrik byfundasjonsbrevet, og Fredrikstad var grunnlagt. På 1600-tallet fikk Fredrikstad en økt militær betydning. Etter at Norge tapte Jemtland og Herjedalen til Sverige i 1645 og Båhuslen i 1658, ble byens militære oppgaver større. Under den nordiske krigen fra 1700 hadde

admiral Peter Wessel Tordenskjold kommandoen over flåten med base i Fredrikstad. I flere perioder var både Halden, Moss, og Sarpsborg ladesteder under Fredrikstad. Fra 1570 til 1830 ble hele eller deler av Fredrikstad rasert av branner utallige ganger. Ved den siste totale bybrannen i 1764 var det sjette gang kirken brant ned. Da sagbruksprivilegiene ble avskaffet i 1860, førte det til en kraftig vekst i folketallet i Fredrikstad. På kort tid ble den lille sjøfartsbyen til en industriby med teglverk og sagbruk. ”Plankebyen” var skapt, og byen fikk rask vekst i mange næringer.

Kart og diverse postkort: © DigitaltMuseum

FREDRIKSTAD 450TH ANNIVERSARY With roughly 80,000 residents, Fredrikstad is Norway’s sixth most populated municipality. Of the cities in Eastern Norway, only Oslo is larger. This jubilant in Østfold can look back on a rich history. King Frederik II founded Fredrikstad, thus immortalising his name in Norway. After the Swedes burned down Sarpsborg during the Nordic Seven-Year War, the King gave permission for the inhabitants to re-build the city closer to the mouth of Glomma river. On 12 September 1567, King Fredrik signed the document and Fredrikstad was established. Fredrikstad became an important part of the country’s defence, and during the Great Nordic War that started in 1700, Admiral Peter Wessel Tordenskjold commanded his fleet from Fredrikstad. Between 1570 and 1830, all or parts of Fredrikstad were repeatedly levelled by fires. By the last fire that ravaged the entire town in 1764, the church had burned down six times.

Even if Glomma river separates the Old Town from today’s city centre, this well-preserved fortress town attracts both locals and tourists. In 1958, PLUS was established in the Old Town. PLUS was an active handicrafts organisation, which over the next 20 years would leave its mark on the Old Town. Østfold University College and the Norwegian Institute of Journalism are located in Fredrikstad, and the newspapers Fredriksstad Blad and Demokraten are published here as well.

450 JAHRE FREDRIKSTAD Mit rund 80.000 Einwohnern ist Fredrikstad die sechstgrößte Gemeinde Norwegens. Unter den Städten im norwegischen Østland ist nur Oslo noch größer. Der Jubilar in Østfold kann auf eine wechselvolle Geschichte zurückblicken. König Frederik II. gründete die Stadt und sorgte so dafür, dass sein Name in Norwegen unsterblich wurde. Nachdem die Schweden Sarpsborg im Nordischen Siebenjährigen Krieg niedergebrannt hatten, baute der König die Stadt neu auf, diesmal näher an der Mündung des Flusses Glomma. Als König Fredrik am 12. September 1567 das Dokument unterzeichnete, war dies die Geburtsstunde von Fredrikstad. Im 17. Jahrhundert gewann Fredrikstad größere militärische Bedeutung. Während des Nordischen Krieges hatte Admiral Peter Wessel Tordenskjold ab 1700 das Kommando über die Flotte, die in Fredrikstad stationiert war. Von 1570 bis 1830 wurde Fredrikstad ganz oder teilweise durch unzählige Brände

dem Erdboden gleichgemacht. Beim letzten verheerenden Stadtbrand 1764 war es das siebte Mal, dass die Kirche niederbrannte. Obwohl der Fluss Gomma die Altstadt vom heutigen Stadtzentrum trennt, ist diese gut erhaltene Festungsstadt eine Attraktion für Einheimische und Touristen gleichermaßen. 1958 wurde PLUS in der Altstadt gegründet. PLUS war ein Verein für Gebrauchskunst, der mit seiner regen Tätigkeit in den nächsten 20 Jahren der Altstadt seinen Stempel aufdrückte. Die Hochschule Østfold und das Institut für Journalistik sind in Fredrikstad angesiedelt und die Zeitungshäuser „Fredriksstad Blad“ und „Demokraten“ haben hier ihren Sitz.

Sentralt i byens liv og den store jubileumsfeiringen er Gamlebyen. Selv om Glomma skiller den fra dagens bysentrum, er den vel bevarte festningsbyen en attraksjon både for fastboende og tilreisende. Den militære betydningen av festningsverket ble så liten at festningen ble lagt ned i 1903. Også andre funksjoner ble flyttet til Vestsiden, og frem til 1930-tallet var Gamlebyen truet av forfall. Mange ville rive og bygge nytt, men riktige vedtak ble fattet, og den gradvise restaureringen og pietetsfulle opppussingen av Gamlebyen kunne starte. Kommandant Jens Meinich får mye av æren for dette.

I 1958 etablerte PLUS seg i Gamlebyen. PLUS var en aktiv brukskunstorganisasjon, som de neste 20 årene skulle komme til å sette sitt preg på Gamlebyen. Mange av verkstedene og atelierene er fremdeles i drift, og sammen med galleriene gjør de Gamlebyen til et fargerikt sted. Det er en livsfrisk jubilant Posten feirer ved å gi ut et frimerke. Høgskolen i Østfold har base her og tilbyr mange ulike master- og bachelor-studier. Institutt for journalistikk ligger i byen, og de to avisene Fredriksstad Blad og Demokraten kommer ut i Fredrikstad.

Foto og diverse postkort: © DigitaltMuseum

Sykkel-VM 2017 Aldri har Vestlandet arrangert et større idrettsarrangement! I år er det 24 år siden VM i landeveissykling sist ble arrangert i Norge. Da var Oslo vertskap, denne gangen var det bergensregionen sin tur.

Sykkel-VM 2017 16.06.2017

Kunstner: Ragnar Aalbu

Motiv : A innland: Syklister i vestlandsnatur A innland: Syklister i vestlandsnatur

TEKST: HALVOR KLEPPEN

De var godt forberedt. Flere kommuner delte arrangementet, og Bergen og Hordaland viste at de var klare for et av de største mesterskapene i verden! Ideen var å skape en idrettsfest, slik Norge har gjort ved mange tidligere anledninger. Sykkel-VM i Bergen i høst hadde 12 øvelser med over 1100 deltagere fra 80 nasjoner, og publikum strømmet til fra hele verden. Sykling er en verdensidrett som blir fulgt på TV over hele kloden, og en anslår at rundt 300 millioner mennesker fulgte mesterskapet via TV-skjermen.

Ved siden av Bergen var også Fjell, Askøy og Øygarden medarrangører av mesterskapet. Fellesstarten gikk gjennom Bergen sentrum via Loddefjord og rundt nordre Sotra. Bergen konkurrerte med Innsbruck, Melbourne og Bogotá om å få arrangementet. Med Norges Cykleforbund som vertskap ble Bergen tildelt VM av det internasjonale sykkelforbundet 25. september 2014. Norge arrangerte sykkelVM sist i Oslo i 1993. Verdensmesterskap på sykkel har blitt arrangert på bane helt fra 1893. Dermed er dette en av de eldste idrettsgrenene med internasjonale mesterskap. Landeveissykling fikk sitt første VM i 1927, kvinner kom med fra 1958.

UCI ROAD WORLD CHAMPIONSHIPS 2017 The Bergen region hosted the UCI Road World Championships September 16-24. Bergen and Hordaland were set to show that they were prepared and ready for one of the largest championships in the world! The idea was to create a sports celebration, like Norway has done so many times before. In total, the Championships included 12 events with more than 1,100 participants from 80 countries. Cycling attracts a world-wide audience, following cycling events around the globe. It was estimated that approximately 300 million people would follow the TV broadcast of the championships, and the organisers hoped that around 500,000 people would come in person to watch the championships in the Bergen region, which also includes the municipalities of Fjell, Askøy and Øygarden. The mass start went through downtown Bergen via Loddefjord and around northern Sotra. Bergen competed with Innsbruck, Melbourne and Bogota to host the event, and the city was announced the winner in September 2014.

I 1993 arrangerte Norge VM på sykkel. Banesyklingen i arrangementet ble lagt til en midlertidig velodrom bygget for anledningen i Vikingskipet på Hamar. Den første norske verdensmesteren på sykkel var Wilhelm Henie, far til Sonja Henie. Han vant 100 kilometer banesykling i 1894. Sykling var en olympisk idrettsgren allerede fra starten i 1896. Som i annen idrett skulle det gå lenge før kvinnene fikk delta, og det var først ved OL i Los Angeles 1984 at det ble delt ut medaljer til kvinner på sykkel.

Illustrasjon: © Anniken Riiser Hølbakken / Posten Norge Foto: © Cornelius Poppe / NTB scanpix

UCI-STRASSEN-WELTMEISTERSCHAFTEN 2017 Vom 16. bis 24. September war die Region Bergen Gastgeberin der Weltmeisterschaft im Straßenradsport. Mehrere Gemeinden waren in die Veranstaltung einbezogen und Bergen und Hordaland zeigten, dass sie für eine der größten Meisterschaften der Welt bereit und bestens vorbereitet waren! Es sollte ein Sportfest arrangiert werden, wie Norwegen dies schon bei zahlreichen Anlässen getan hat. Insgesamt gab es bei der Straßenrad-WM 12 Wettkämpfe mit mehr als 1.100 Teilnehmern aus 80 Nationen. Der Radsport ist auf der ganzen Welt ein beliebter Sport, der von Zuschauern weltweit im Fernsehen verfolgt wird. Es wurde damit gerechnet, dass rund 300 Millionen Menschen die Meisterschaft über den Fernsehbildschirm sehen wollten, und der Veranstalter hoffte, dass rund eine halbe Million Gäste in der Region Bergen die Meisterschaft live erleben wollten. Bergen konkurrierte mit Innsbruck, Melbourne und Bogota um die Ausrichtung der Veranstaltung und erhielt im September 2014 den Zuschlag.

Eilert Sundt (1817-1875) Marcus Thrane (1817-1890) Den første norske sosiologen og mannen bak den første store politiske massebevegelsen i Norge. I år er det 200 år siden både Eilert Sundt og Marcus Thrane ble født. TEKST: HALVOR KLEPPEN

OS L

16.06

Eilert Sundt og Marcus Thrane 200 år 16.06.2017

Kunstner og gravør: Sverre Morken

Motiv: Kr 23,00: Marcus Thrane, røde faner og første nummer av Arbeider-Foreningernes Blad Kr 30,00: Eilert Sundt, bygningsdetaljer og utsnitt av tegningen “Lørdagsfrieri” av Johannes Flintoe

Illustrasjonsgrunnlag: © Nasjonalbiblioteket © DigitaltMuseum

Eilert Sundt blir kalt den første norske sosiolog. Hans banebrytende forskning på livet til småkårsfolk er fremdeles viktig for dem som i dag forsøker å forstå leveforholdene i Norge på 1800-tallet. Han er en av de fremste pionerene innen forskning på norsk folkeliv, særlig blant dem som hadde det mest vanskelig.

”Barn født utenfor ekteskap ble oppfattet som et stort problem. Og Eilert Sundt ville finne årsakene. Han slo ned på to fenomener som var utbredt i bygdene: Nattefrieri og felles natteleie for jenter og gutter på gårdene. Mange bønder brød seg ikke om tjenestefolkenes liv og levnet, og de måtte ofte sove i fjøset.”

Sundt var født i Farsund, og selv om familien hadde dårlig råd, maktet han å ta beste artium ved latinskolen i Stavanger i 1835. 29 år gammel tok han teologisk embetseksamen. På denne tiden var Eilert Sundt også lærer ved tukthuset i Christiania. Her møtte han taterne og andre romanifolk som levde i utkanten av det norske samfunnet, og møtet med dem gjorde ham interessert i å studere deres språk og tenkesett i håp om å ”vinne dem for sivilisasjonen”. Eilert Sundts interesse for å studere den fattige delen av befolkningen kommer nok mye fra lærerjobben disse årene på tukthuset.

Eilert Sundt reiste rundt og besøkte folk og la stor vekt på samtalen. Med offentlig stipend for arbeidet dro han først på en lang reise fra Østlandet helt til Namdalen. Han la ruten om Østerdalen ene veien og Gudbrandsdalen den andre. Hans vitenskapelige metode var samtalen, som ofte gikk over i intervju. Alt ble punktvis notert ned for senere å bli renskrevet i en mer formell akademisk embetsmannsstil.

Selv med fotfeste i embetsmannskulturen ble Sundt oppfattet av mange som en radikaler. Han stiftet Oslo Arbeidersamfunn i 1864, og som redaktør av ”Norsk Folkeblad” fra 1857 til 1866 la I 21 år fra 1848 fikk Eilert Sundt et han seg ut med politikere, som straffet arbeidsstipend for å studere de fattigste, ham ved å ta fra ham stipendet i 1869. men arbeidet ble etter hvert utvidet til mer omfattende studier av norsk folkeliv. Da Eilert Sundt døde i 1875, etterlot Dessverre ble han aldri ferdig med verket han seg forskning og kunnskap som ble Folkeliv i Norge, men hans skrifter fra et grunnlag for videre folkelivsstudier i 1850 til 1873 er hver for seg hjørnestener Norge. 150 år senere blir hans arbeider i historien om folks liv i Norge på fremdeles brukt som referanser, og 1800-tallet. Beretning om Fante- eller Eilert Sundts lov er en av dem. Store Landstrygerfolket i Norge kom i 1850 norske leksikon beskriver den slik: og Sædelighedstilstanden i Norge i ”I befolkningslæren er loven om bølge1857. formede variasjoner i fødselsnivået med 30 års mellomrom oppkalt etter ham.” Da frimerkekunstneren Sverre Morken skulle lage frimerket som feirer Eilert Sundt, studerte han flere av Sundts arbeider. Portrettet hentet han fra et maleri av Knut Bergslien, men motivet med lørdagsfrierne på seteren hentet han fra Flintoe. Morken skriver:

PERSONAL ANNIVERSARIES Eilert Sundt (1817 – 1875) is called the first Norwegian sociologist. He was born in Farsund and even if the family was poor, he received the top score for the entrance exam at the Latin School in Stavanger in 1835, and at the age of 29 he graduated with a degree in theology. At this time he was also a teacher at the prison in Christiania, where he met gypsies and other Romani people who lived in the shadows of Norwegian society. He became inspired to study their language and philosophy in the hopes of “drawing them back to civilisation”. Starting in 1848 and for the next 21 years, Eilert Sundt received a grant to study the lowest classes, but over time his work expanded to include more general studies of Norwegian life. Eilert Sundt travelled around visiting people and put his full focus into his conversations. Everything was carefully recorded and then later re-written into a more formal, academic and governmental style. Even though he stood firmly in the government culture, Sundt was viewed

by many to be a radical. He founded Oslo Arbeidersamfunn in 1864, and as the editor of Norsk Folkeblad from 1857 to 1866 he went against the politicians, who punished him by taking away his grant in 1869. As an “apology”, he was appointed parish priest in Eidsvoll, but it was a researcher and reformer he was and would be. Marcus Thrane (1817 – 1890) led the first large political mass movement in Norway. Two hundred years ago, he was born into one of the most noble families in Christiania. At the age of 21, he travelled to Germany, Switzerland and Great Britain and became aware of utopian socialism and the English Chartist movement. In 1848 he moved to Drammen and in the days after Christmas founded his first labour union. The following year the union in Drammen expanded into a movement, first with another union in Christiania. In May 1849, he started the weekly newspaper, Arbeider- Foreningernes Blad, which at its peak had

Marcus Thrane ledet den første store politiske massebevegelsen i Norge. Han ble født inn i en av de mest fornemme familiene i Christiania. Farfar Paul Thrane hadde bygd opp en formue på trelast, og far David Thrane var både kasserer og direktør i Rigsbanken. Da Marcus var fire år gammel, ble faren i Høyesterett fradømt stillingen etter underslag, men han slapp fengselsstraff fordi pengene ble skaffet til veie av andre i den velstående familien. Marcus ble foreldreløs som 14-åring, men med familiens hjelp begynte han på Christiania Borgerskole og senere Katedralskolen, uten å fullføre examen artium.

Foto: © DigitaltMuseum

Hvordan familieskandalen kom til å prege Marcus, kan vi bare tenke oss. 21 år gammel dro han i 1838 til Hamburg for å bli musiker, men senere ble han arrestert i Paris som løsgjenger. I disse årene oppholdt han seg også i Sveits og Storbritannia og har ifølge Norsk biografisk leksikon her plukket opp kunnskap om utopisk sosialisme og den engelske chartistbevegelsen.

Marcus Thrane ble en omreisende politisk emissær som dro på agitasjonsreiser landet rundt. Han ble tatt like godt imot både i byer og på bygda, for det ulmet av misnøye i store deler av landet. Forskjellen på ”de som hadde, og de som ikke hadde” var stor, og Marcus Thrane hadde to hektiske år som den første store lederen for en radikal politisk bevegelse i Norge, til han ble arrestert i 1851. Marcus Thrane fikk 7 år i fengsel, og da han slapp ut, var fundamentet for bevegelsen borte. Han prøvde seg som fotograf en stund, men emigrerte til USA i 1863, der han døde i Eau Claire i Wisconsin 30. april 1890. Gravøren Sverre Morken har laget frimerket som hyller Marcus Thrane. Portrettet er velkjent, og de røde flaggene symboliserer den første sosialistiske bevegelsen i Norge. I bakgrunnen ser vi første nummer av Arbeider-Foreningernes Blad fra 15. mai 1849.

To år senere, i 1840, var Thrane tilbake i Christiania, og nå fullførte han examen artium som privatist. Året etter startet teologistudent Thrane og kjæresten hans, Josephine Buch, privatskole på Lillehammer. Etter feider med byens borgerskap la de ned skolen og dro tilbake til Christiania i 1846. I 1848 flyttet de videre til Drammen, der Marcus Thrane ble redaktør for Drammen Adresse. Men redaktøren var for radikal for avisens lesere, han fikk sparken før året var omme, og Marcus Thrane stiftet derfor i romjula 1848 sin første arbeiderforening i Drammen.

Foto: © DigitaltMuseum

Året etter vokste foreningen i Drammen til en bevegelse, og neste forening kom i Christiania. I mai 1849 startet han ukeavisen Arbeider-Foreningernes Blad, som på det meste hadde et opplag på 21 000. Rundt 1850 hadde Thranitterbevegelsen nærmere 30 000 medlemmer fordelt på nesten 400 lokallag.

21,000 subscribers. Around 1850, the Thrane movement had 30,000 members and almost 400 local unions. Marcus Thrane was equally well received in both urban and rural regions since large parts of the country were simmering with discontent. The gulf between “the haves and the have-nots” was large, but in 1851 Marcus Thrane was arrested and spent 7 years in prison. When he was released his movement had dissipated and he emigrated to the USA in 1863. He passed away in Eau Claire, Wisconsin, on April 30, 1890.

PERSONJUBILÄEN Man nennt Eilert Sundt (1817 – 1875) den ersten norwegischen Soziologen. Er wurde in Farsund geboren. Obwohl seine Familie über nur wenige finanzielle Mittel verfügte, schloss er die Lateinschule in Stavanger 1835 als Jahrgangsbester ab und beendete 29 Jahre alt sein Ausbildung für das Pastorenamt. Zu diesem Zeitpunkt war Eilert Sundt auch als Lehrer im Zuchthaus in Christiania tätig. Hier lernte er verschiedene Roma-Völker kennen, die vollständig im Schatten der norwegischen Gesellschaft existierten. Diese Begegnung weckte in ihm das Interesse, sich in deren Sprache und Gedankenwelt zu vertiefen, in der Hoffnung, sie „für die Zivilisation zu gewinnen“. Mit 21 Jahren wurde Eilert Sundt 1848 ein Stipendium zugeteilt, um es ihm zu ermöglichen, die Ärmsten der Armen zu untersuchen. Diese Tätigkeit erweiterte sich jedoch zu umfassenderen Studien der norwegischen Gesellschaft.

Illustrasjonsgrunnlag: © DigitaltMuseum

Eilert Sundt reiste umher, besuchte Menschen und erforschte ihre Lebenssituation in Gesprächen. Alles wurde stichpunktartig notiert und später in einem formelleren, akademischen Behördenstil niedergelegt. Obwohl er fest im Behördentum verwurzelt war, wurde Eilert Sundt von vielen als radikal empfunden. Er gründete 1864 die Arbeitergemeinschaft Oslo und als Redakteur des „Norsk Folkeblad” von 1857 bis 1866 ging er auf politischen Konfrontationskurs, was zur Folge hatte, dass ihm 1869 das Stipendium entzogen wurde. Marcus Thrane (1817 – 1890) war Anführer der ersten großen politischen Massenbewegung in Norwegen. Er wurde vor 200. Jahre in eine der vornehmsten Familien in Christiania geboren. Im Alter von 21 Jahren reiste er nach Deutschland, in die Schweiz und nach Großbritannien und schloss mit dem utopischen Sozialismus und der englischen Chartisten-Bewegung Bekanntschaft.

1848 ging Marcus Thrane nach Drammen, wo er im gleichen Jahr noch während der Weihnachtszeit seine erste Arbeitervereinigung gründete. Im darauf folgenden Jahr entwickelte sich die Vereinigung in Drammen zu einer Bewegung, mit eigenem Verein in Christiania. Im Mai 1849 gründete er die Wochenzeitschrift „Arbeider - Foreningernes Blad“, das einmal sogar eine Auflage von 21.000 Exemplaren erreichte. Auf ihrem Höhepunkt im Jahr 1850 hatte die Thranitterbewegung nahezu 30.000 Mitglieder in rund 400 lokalen Vereinen. Aufgrund der schwelenden Unzufriedenheit in großen Teilen des Landes fand Marcus Thrane in Städten und auf dem Land gleichermaßen Zuspruch. Der Unterschied zwischen „denjenigen, die hatten und denjenigen die nichts hatten“ war groß, aber 1851 wurde Marcus Thrane verhaftet und zu sieben Jahren Gefängnis verurteilt. Nach seiner Gefängnisentlassung war die Grundlage der Bewegung nicht mehr vorhanden. Er emigrierte 1863 in die USA, wo er am 30. April 1890 in Eau Claire in Wisconsin verstarb.

Motiv A innland: Mustad «Giganten», 1917 (Foto: © Ole A. Flatmark, Norsk vegmuseum) A innland: Bjering, 1921 (Foto: © Ole A. Flatmark, Norsk vegmuseum) A innland: Troll, 1956 (Foto: © Ole A. Flatmark, Norsk vegmuseum) A innland: THINK City «A266», 1998 (Foto: © Jan Otto Ringdal)

Kunstnar: Enzo Finger

OS L

07.10. 01

Norske bilar 07.10.2017

Norske bilar

Norskbygde bilar er ikkje det første vi tenkjer på når vi talar om suksess i norsk industri. Men vi har hatt fleire ærlege forsøk.

2 TEKST: HALVOR KLEPPEN HÅKON AURLIEN (THINK)

Tre norske bilar skal ha sett dagens lys før år 1900. Den eine er ein hestekjerreliknande bil utvikla av gardbrukaren Hans Torgersen Vestby frå Strømmen i 1885. I 1895–96 bygde dei to slektningane Paul H. og Jacob Irgens i Bergen ein automobil, etterfølgd av ein dampdriven buss i 1899. Markus Hansen Fossum bygde to bilar i Oslo i 1906. Året etter kom Norsk Automobil og Vognfabrikk i gang, og dei fekk laga fire bilar. Ei rekkje andre enkeltbilprosjekt har gått inn i historia. På 1920-talet var fleire produsentar i gang; norske Geijer laga ca. 25 bilar som var baserte på amerikanske delar. Men det var først dei elektriske Think og Buddy-køyretøya mot slutten av 1990-talet som førte til produksjon av betydning.

Mustad «Giganten», 1917 I 1905 gjekk Hans Clarin Hovind Mustad saman med fire brør og stifta O. Mustad & Søn, eit av dei mest framgangsrike industriselskapa i landet. Då faren, som hadde bygd opp selskapet, døydde i 1918, var det om lag 2000 tilsette i verksemda på Gjøvik – som skulle bli den største produsenten av fiskekrokar i verda. Men Clarin Mustad var òg bilentusiast, særleg etter eit opphald i Frankrike i 1902 som sjef for selskapet Duclair. Vel heime køyrde han i 1906 frå Kristiania til Åndalsnes. Blant røynslene frå turen var det å måtte sveive i gang motoren kvar gong dei stoppa, ei ulempe han ville rette på.

Mustad fann difor opp sin eigen sjølvstartar, og i 1917 bygde han bilen som er avbilda på frimerket, «Giganten», i berre eitt einaste eksemplar. Namnet var dekkande: Bilen hadde seks hjul med bremsar og trekkraft på alle fire hjula bak. No, hundre år seinare, er det også verdt å merke seg at det fremste paret av bakhjula var svingbart, mest som på bussar i dag. Chassiset og karosseriet vart bygde på verkstader i Kristiania. Og «Giganten» fekk stor merksemd då han vart stilt ut på «Salonen» i Paris i 1922. Etter ei ombygging i 1927 hadde bilen plass til tolv personar og kunne få ein toppfart på 110 kilometer i timen. Under evakueringa 9. april 1940 var «Giganten» i bruk med transportoppdrag.

NORWEGIAN CARS Mustad “The Giant”, 1917 Hans Clarin Hovind Mustad from Gjøvik built the car depicted on the stamp, “The Giant”, but he built only one. The name said it all. The car had six wheels with brakes and power to all four back wheels. The front pair of back wheels could pivot, much like buses today. After rebuilding the car in 1927, it had room for 12 passengers and could reach a top speed of 110 km/hour.

Illustrasjonsgrunnlag: © Nasjonalbiblioteket © Arkivverket © DigitaltMuseum ©Norsk vegmuseum

Bjering, 1922 Også denne bilen vart til på Gjøvik. Hans Christian Bjering tenkte mest på bruken vinterstid då han teikna bilen. Han er berre ein meter brei, med plass til sjåføren bak og ein passasjer framme. Ideen var at bilen skulle brukast på smale og dårleg brøyta vintervegar. Framhjula kunne bytast med meiar, og ein treplog kunne monterast på fangaren framme når det kom nysnø. Motoren var ein 2010 ccm V4 som var plassert mellom seta.

Vegstellet vinterstid vart med tida betre og behovet for ein bil som Bjering mindre. Difor vart det aldri til nokon serieproduksjon slik Hans Chr. Bjering hadde drøymt om. Men mellom 1923 og 1925 vart det bygd fire utgåver til i aluminium ved det som den gong heitte Raufoss Patronfabrikk. Forsvarsdepartementet var oppdragsgjevar for denne utgåva med bakmontert rekkemotor, og ein av modellane er teken vare på for ettertida. Ein av dei seinare eigarane monterte på ei hytte i finér over sjåføren. I 1951 gav han denne bilen til Teknisk Museum.

Bjering, 1922 This car was also developed in Gjøvik. Hans Christian Bjering mainly had winter roads in mind when he designed this car. It was only one meter wide, with room for a driver in the back and one passenger in the front. The front wheel could be switched out for a runner, with the idea that the car would be used on narrow and poorly ploughed winter roads. The conditions of the roads in the winter improved over time, thus reducing the need for a car like the Bjering. It therefore never made it to mass production, as had been intended.

Troll, 1956 The Troll car from Lunde in Telemark emerged as the country rebuilt itself after the war. In Norway, access to new cars was so limited that it was n ecessary to apply for a permit to buy one. Engineer Per Kohl-Larsen returned home after several years in Africa and had the idea of building Norwegian cars that did not require a permit to buy. The problems mounted, both in terms of technology and financing, and when the Troll factory declared bankruptcy in 1958, it had only managed to produce five cars.

Troll,1956 Det var ikkje berre namnet som lukta av eventyr. Troll-bilen og bygginga av han i Lunde i Telemark kom midt under oppbygginga av Noreg etter krigen. Tilgangen på nye bilar var så liten at ein måtte søke om kjøpeløyve for ny bil. Ingeniør Per Kohl-Larsen kom i 1950 heim til Noreg etter fleire år i Afrika og fekk ideen om å lage norske bilar som ein kunne kjøpe fritt. Den tyske ingeniøren Hans Trippel sat på teikningar og urealiserte planar, og desse vart starten for Troll i Lunde.

Kommunen gjekk ut i avisene og lyste etter industri til bygda, og Kohl-Larsen såg denne annonsen. Han slo til då kommunen lova rentefritt lån og gratis lokale i eit år, pluss gratis hus og heim for bilentusiastane.

Troll var på fleire vis før si tid, med karosseri i glasfiber og ein totaktsmotor med ein effekt på 30 hk. Men heller ikkje Troll skulle vise seg å bli noko norsk bileventyr.

Det skulle vise seg at dette ikkje var nok til å skape det store eventyret alle drøymde om. Industridepartementet lova at dei kunne få selje 500 bilar fritt, men Handelsdepartementet reduserte dette til 15. Vanskane tårna seg opp både teknisk og økonomisk, og då Troll-fabrikken gjekk konkurs i 1958, hadde det berre vorte produsert fem bilar. Seinare kom det éin til, som vart sett saman av delar.

Illustrasjonsgrunnlag: © Nasjonalbiblioteket © Arkivverket © DigitaltMuseum ©Norsk vegmuseum Foto: © Sverre A. Børretzen/ NTB scanpix

Think, 1998 In 1972 inventor Lars Ringdal developed a city car concept and produced two prototypes. The idea did not take off then, but in the 1980s the plans were dusted off and new prototypes were produced. 16 Think cars were driving around downtown Lillehammer during the 1994 Olympics. Another 120 were produced in 1995–96 for testing. The breakthrough came in 1999 when Ford bought 51 percent of the shares. More than 1,000 Think Classics had been built at the factory in Aurskog when production stopped in 2002. The new Think City was taken into production in 2006, but the definitive end was reached after 460 were produced.

NORWEGISCHE AUTOS Mustad „Giganten“, 1917 Hans Clarin Hovind Mustad aus Gjøvik baute das Auto, das auf der Briefmarke gezeigt wird – den „Giganten“, von dem nur ein einziges Exemplar hergestellt wurde. Der Spitzname war äußerst passend: Das Auto hatte insgesamt sechs Räder; alle vier Hinterräder waren mit Hinterradantrieb und Bremsen ausgestattet. Das vorderste Paar der Hinterräder war schwenkbar, so wie dies heute bei den meisten Bussen der Fall ist. 1927 wurde das Auto umgebaut – es bot nun zwölf Personen Platz und erreichte eine Höchstgeschwindigkeit von 110 km/h.

Think, 1998 Think Classic er den norskutvikla bilen det er bygd flest av; over 1000 eksemplar var bygde ved fabrikken i Aurskog då produksjonen stansa våren 2002. Historia om Think er knytt til oppfinnaren Lars Ringdal og sonen Jan-Otto. Allereie i 1972 tenkte Ringdal fram eit bybilkonsept og fekk laga to prototypar. Tanken førte ikkje fram då, men på 1980-talet vart planane henta fram att, og i 1989 vart dei tildelt statlege utviklingsmiddel.

Nye prototypar vart laga, og 16 eksemplar køyrde rundt i Lillehammer sentrum under OL i 1994. Ytterlegare 120 bilar vart i 1995–96 laga for testing i Noreg og USA. Bilane fekk stor merksemd, men selskapet sleit med finansieringa og likviditeten. Gjennombrotet kom i 1999, då Ford vart så imponert over utviklinga at dei kjøpte 51 prosent av aksjane. Dette hadde også med lovgjevinga i USA å gjera, som påla produsentar å ha nullutsleppsbilar i modellutvalet. 1999-modellen vart bygd fram til våren 2002, då produksjonen vart stansa fordi lokala skulle byggast om.

Det skulle visa seg å bli skjebnesvangert, for utan inntekter kom nye økonomiske vanskar. I tillegg gjorde ei lovendring i USA at Ford ikkje lenger trong Think, og dei trekte seg ut. Den nye Think City kom i produksjon i 2006, men etter at det var bygd 460 eksemplar av denne, var det definitivt slutt. Eit spanande bilprosjekt var historie, men Noreg var sett på kartet som elbil-land.

Foto: © Olav Olsen / Aftenposten

Bjering, 1922 Auch dieses Auto wurde in Gjøvik gebaut. Hans Christian Bjering hatte beim Entwurf des Autos hauptsächlich an die Nutzung im Winter gedacht. Es war nur einen Meter breit, mit Platz für den Fahrer hinten und für einen Beifahrer vorne. Die Vorderräder konnten gegen Kufen ausgetauscht werden – die Idee war, dass das Auto auf engen und schlecht geräumten Winterstraßen seinen Dienst versehen sollte. Der Winterräumdienst wurde jedoch im Laufe der Zeit besser und der Bedarf für ein solches Auto ging zurück. Deshalb gelangte es nie in die Serienproduktion, auch wenn dies immer der Traum des Herstellers gewesen war.

Troll, 1956 Das Troll-Auto aus Lunde in Telemark entstand mitten in den Zeiten des Wiederaufbaus Norwegens nach dem Krieg. In Norwegen war der Zugang zu neuen Autos so stark begrenzt, dass man für dessen Kauf eine Erlaubnis beantragen musste. Der Ingenieur Per Kohl-Larsen kam nach einem mehrjährigen AfrikaAufenthalt mit der Idee nach Norwegen zurück, Autos herzustellen, die auf dem freien Markt ohne Einschränkungen erhältlich wären. Technische und wirtschaftliche Probleme mehrten sich jedoch, und als die Troll Werke 1958 Konkurs gingen, waren dort nur fünf Autos produziert worden.

Illustrasjonsgrunnlag: og foto: © Jan Otto Ringdal

Think, 1998 Bereits 1972 hatte der Erfinder Lars Ringdal ein Konzept für ein Stadtauto ausgearbeitet und zwei Prototypen erstellen lassen. Die Idee wurde zunächst einmal nicht weiter verfolgt, doch in den 1980er Jahren holte man die Pläne erneut aus der Schublade und während der OL 1994 waren 16 Fahrzeuge im Zentrum von Lillehammer im Einsatz. Weitere 120 Autos wurden 1995 bis 1996 für Tests produziert. Der Durchbruch erfolgte 1999, als Ford 51 Prozent der Aktien erwarb. Mehr als 1.000 Modelle des Think Classic waren im Werk in Aurskog produziert worden, bis im Frühjahr 2002 die Produktion eingestellt wurde. Die Produktion des neuen Think City wurde 2006 aufgenommen, aber nach dem Bau von 460 Modellen war das Projekt endgültig beendet

På jobb for dei døve og høyrselshemma Gjennom hundre år har Hørselshemmedes Landsforbund og Norges Døveforbund arbeidd for eit samfunn med like rettar og mogelegheiter for døve og høyrselshemma som for høyrande.

Høyrselssaka 100 år / Norges Døveforbund 1918-2018 10.11.2017

Kunstner: Trond Nordahl

Motiver: Kr 20,00: Tomme snakkebobler Kr 20,00: Det internasjonale døvespråkteiknet for «Eg elskar deg»

TEKST: HALVOR KLEPPEN

Etter eit studieopphald i Danmark stifta læraren Jacobine Rye i 1917 ei velforeining for tunghøyrde i Kristiania. Tunghørtes Vel, seinare Norges Hørselvern, er i dag kjend som Hørselshemmedes Landsforbund (HLF). HLF er i dag den største høyrselsorganisasjonen i verda, med om lag 62 500 medlemmer. Dei arbeider for menneske med mange ulike former for høyrselshemming. Alle som bruker høyreapparat, har tinnitus eller andre plager, som til dømes balansesjukdomen ménière, er i målgruppa til HLF.

Ein reknar med at det i 2020 vil vera over 1 million nordmenn med plager knytte til høyrsla. Som folkehelseaktør har HLF fokus på arbeid med å førebyggja, behandla og rehabilitera og har fram til 2018 eit eige handlingsprogram for dette arbeidet. Der står det mellom anna: «Forebyggingsfokuset skal bidra til å forhindre hørselsskader og hørselstap i befolkningen. HLFs behandlings-/rehabiliteringsfokus er rettet inn mot personer med hørselsutfordringer og behov for myndiggjøring og mestring. Rehabilitering starter opp før, under og etter behandling – og er relevant uansett alder og livssituasjon.»

IN SERVICE OF THE DEAF AND HARD OF HEARING After studying in Denmark, teacher Jacobine Rye founded in 1917 an asso ciation for the deaf in Christiania. Tunghørtes Vel, later Norges Hørselvern, is today known as Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) (the National Feder ation for the Deaf and Hard of Hearing). It is today the largest organisation for the deaf and Hard of Hearing). HLF is today the largest organisation for the deaf and hard of hearing in the world with more than 62,500 members. The federation works on behalf of people with many different types of hearing impairments. HLF’s target group is anyone who wears a hearing aid or has tin nitus or another type of ailment, such a Menière’s disease.

Norges Døveforbund (Norway Association for the Deaf) was founded on 18 May 1918 and currently has 2,800 members in 22 local chapters and two county branches. The association defines itself as a language policy organisation “...for those who use sign language and works to strengthen the position of Norwegian sign language in all areas of society”. Its primary goal is to achieve full participation and equal treatment of the deaf and the hard of hearing in society.

Norges Døveforbund vart stifta 18. mai 1918 og har i dag nærare 2800 medlemmer fordelt på 22 lokallag og to fylkeslag. Organisasjonen skildrar seg sjølv som ein språkpolitisk organisasjon «… for tegnspråklige og arbeider for å styrke norsk tegnspråks stilling på alle områder i samfunnet». Det overordna målet er å «… oppnå full deltakelse og likestilling i samfunnet for døve og hørselshemmede».

Frå starten i 1918 var kampen til Døveforbundet mest samla om retten til utdanning og arbeid og lettare tilgang til tekniske hjelpemiddel. Dei siste åra har kampen for det meste vore knytt opp til retten til eit tilgjengeleg samfunn og til kulturelle gode.

Milepælane er mange: Frå 1933 fekk døve ta førarkort, og døve fekk ulykkesforsikring med like vilkår som alle andre i samfunnet. Den første yrkes skulen for døve gutar opna i Bergen i 1942, og fire år seinare såg ein tilsvarande skule for jenter dagens lys i Stavanger. I 1965 kom handalfabetet med eigne teikn for dei norske bokstavane Æ, Ø og Å, og tretten år seinare fekk vi det første utdanningskurset i teiknspråk. Teiknspråket vart i 2008 godkjent som eige språk.

IM DIENST DER GEHÖRLÖSEN UND HÖRGESCHÄDIGTEN Nach einem Studienaufenthalt in Dänemark stiftete die Lehrerin Jacobine Rye im Jahr 1917 einen Wohltätigkeitsverein für Schwerhörige in Kristiania, genannt „Tunghørtes Vel“. Später änderte man den Namen in „ Norges Hørselvern“ und heute heißt der Verband „Hørselshemmedes Landsforbund“ (Landesverband der Hörgeschädigten). Der Verband ist heute mit über 62.500 Mitgliedern die weltweit größte Organisation für Hörgeschädigte. Sie setzt sich für Menschen mit den unterschiedlichsten Hörbehinderungen ein. Alle, die ein Hörgerät tragen, unter Tinnitus oder anderen Beschwerden leiden, wie zum Beispiel an der Innenohrerkrankung Morbus Menière, sind die Zielgruppe des HLF.

Der Norwegische Gehörlosenverband wurde am 18. Mai 1918 gegründet und hat heute nahezu 2.800 Mitglieder in insgesamt 22 Ortsgruppen und zwei Kreisniederlassungen. Der Verband beschreibt sich selbst als eine Organisation zur Förderung der Sprachpolitik „... für Menschen, die Gebärdensprache verwenden und mit dem Ziel, die Stellung der norwegischen Gebärdensprache in allen Bereichen der Gesellschaft zu stärken“. Das übergeordnete Ziel ist die uneingeschränkte Teilhabe und Gleichstellung in der Gesellschaft für taube und hörbehinderte Menschen.

Under julehimmelen Hvitt på bakken, blått i lufta, stjerner over der ig jen. Det glimter av jul.

Julefrimerker 10.11.2017

Kunstner: Ragnar Aalbu

Motiv: A innland: Julenatt i byen A innland: Julenatt på landet

TEKST: HEGE ØKSENDAL GRUBBEN

Et år nærmer seg reisens slutt. Et nytt kapittel er snart ved sin begynnelse. Vi har vært på vei lenge nå, og brått er den her, den blåfine, kalde og samtidig varme tida. Det skal helst knitre stemningsfullt under føttene og pusten skal være hvit. Er det klarvær og kaldt, farges himmelen blå en time morgen og kveld. Dagene er på sitt korteste, forventningene på sitt høyeste. Det er skrevet mange tekster om å komme hjem. Denne handler om å komme hjem til jul.

Det finnes like mange måter å komme hjem til jul på, som det finnes mennesker. Kanskje haster du gjennom travle bygater med poser fulle av gaver, på vei for å rekke t-banen hjem til leiligheten der du bor. Kanskje står du på jernbanestasjonen med fullpakket sekk og venter på toget som skal ta deg langt mot nord. Kanskje sitter du på et fly på vei hjem fra utlandet. Kanskje er du allerede på vei inn på tunet til gården hvor du kommer fra. Eller kanskje du ikke skal reise noen verdens steder, og allerede er hjemme?

«Tross alt det fine i fremmed luft, helt ren alene er hjemmets luft», skrev Bjørnstjerne Bjørnson. For mange ligger det mye sannhet og gjenkjennelse i de ordene. Uansett hjemkomst og planer for jula, vi har alle det til felles at vi lever under de samme stjernene, den samme månen og forhåpentligvis nattblå himmelen. Den følelsen får vi av årets julefrimerker, nydelig formgitt av Ragnar Aalbu. Nyt tida. Det er snart et år til neste gang.

UNDER THE CHRISTMAS SKY A year is reaching its close. We have been headed this way a long time now, and it will soon be here, the blue, shimmering, cold, yet so warming time. We long for the crunch of the snow under our feet and see the white of our breath. When it is clear and cold, the sky is painted blue for an hour in the morning and again in the evening. The days are at their shortest, the expectations at their highest. There are many different ways to return home for Christmas. Perhaps you are rushing through busy city streets, perhaps you are standing at the station waiting for the train, or perhaps you are sitting on a flight on your way home to the farm where you once grew up. Regardless how and when we head home for Christmas, we all live under the same stars, admire the same moon and the clear night-blue sky. Enjoy the time. It is almost a year to next time.

UNTER DEM WEIHNACHTSHIMMEL Ein Jahr steht kurz vor dem Ende seiner Reise. Wir waren lange unterwegs und ganz plötzlich ist sie da: die blau schimmernde, kalte und dennoch so herzerwärmende Zeit. Wir sehnen uns nach dem stimmungsvollen Knirschen des Schnees unter unseren Füßen und nach den weißen Wölkchen beim Ausatmen. Bei klarem und kaltem Wetter färbt sich der Himmel morgens und abends eine Stunde lang blau. Es sind die kürzesten Tage des Jahres und die erwartungsvollsten. Es gibt viele verschiedene Arten, Weihnachten heimzukehren. Vielleicht eilen Sie durch belebte Großstadtstraßen, vielleicht stehen Sie am Bahnhof und warten auf den Zug oder vielleicht sitzen Sie in einem Flugzeug auf dem Weg zu dem Bauernhof, auf dem Sie aufgewachsen sind. Aber wie und wo wir zu Weihnachten heimkehren, so leben wir doch alle unter den gleichen Sternen, bewundern den gleichen Mond und hoffentlich auch einen nachtblauen Himmel. Genießen Sie die Zeit. Es dauert fast ein Jahr bis zum nächsten Mal.

Viggo Ree

Astrid Båhl

Gina Rose

Viggo Ree (f. 1950) er utdannet billedkunstner fra Statens håndverks- og kunstindustriskole. Han har hatt eget grafikkverksted fra 1981. Hovedfeltene har vært akvarellmaling, tusjtegning og kobbergrafikk og motivene er først og fremst dyr i sitt naturlige miljø. Rees illustrasjoner er å finne i en rekke bøker, tidsskrifter og aviser. Han har flere ganger deltatt på Høstutstillingen og er innkjøpt av Nasjonalgalleriet og Norsk Kulturråd. Viggo Ree er kunstneren bak de fleste frimerkene i serien ”Norske fugler” på 1980-tallet.

Astrid Båhl er født i svensk Karesuando. Hun er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, der hun studerte tekstil/ trykk, grafisk design, grafikk og frihåndstegning. Hun har deltatt på flere utstillinger, blant annet «Mijjen luunie – Hos oss», en sørsamisk vandreutstilling som ble presentert under OL på Lillehammer i 1994. Astrid Båhl er også kunstneren bak det samiske flagget, som siden 1986 har blitt brukt som felles flagg for samer i Norge, Sverige, Finland og Russland.

Gina Rose (f. 1965) har i over 20 år drevet eget designbyrå og arbeidet med utvikling av design og konsepter for næringslivet og offentlige institusjoner. Hennes arbeider er blitt tildelt en rekke utmerkelser i Norge og utlandet. Gina Rose har siden 2004 arbeidet med flere frimerkeutgivelser og hun sitter som varmamedlem i pregekomiteen i Norges Bank. De siste årene har hun primært arbeidet med eget prosjekt som gründer innen utvikling av helsetjenester samt en stiftelse som skal hjelpe kvinner og barn i nød.

Astrid Båhl wurde im schwedischen Karesuando geboren. Sie studierte an der Staatlichen Handwerks- und Kunstindustrieschule in Oslo Textil/Druck, Grafikdesign, Grafik und Freihandzeichnen. Sie hat an mehreren Ausstellungen teilgenommen, darunter „Mijjen luunie - Hos oss“, eine südsamische Wanderausstellung, die anlässlich der Olympischen Spielen in Lillehammer 1994 vorgestellt wurde. Astrid Båhl hat auch die samische Flagge entworfen, die seit 1986 die gemeinsame Flagge der Samen in Norwegen, Schweden, Finnland und Russland ist.

Gina Rose (1965-) has run her own design company for more than 20 years and worked with the development of design and concepts for commercial industry and public institutions. Her work has received a number of awards in Norway and abroad. Since 2004 Gina Rose has worked on several stamp issues, and she is an alternate member of the Imprint Committee at Norges Bank. Over the past few years she has primarily worked on her own projects that are based around the development of health services and a foundation to help women and children in need. Gina Rose (geb. 1965) hat seit über 20 Jahren ein eigenes Designstudio und arbeitet an der Entwicklung von Design und Konzepten für Unternehmen und staatliche Institutionen. Ihre Arbeiten wurden in Norwegen und im Ausland mit zahlreichen Auszeichnungen geehrt. Gina Rose hat seit 2004 an mehreren Briefmarkenausgaben mitgewirkt und ist als Stellvertreterin im Prägungsausschuss der Zentralbank Norges Bank tätig. In den letzten Jahren hat sie in erster Linie an eigenen Projekten gearbeitet, zum Beispiel als Gründerin von Entwicklungs- und Gesundheitsdiensten, und sie hat eine Stiftung ins Leben gerufen, die Frauen und Kinder in Not unterstützt.

2300

.1 7

. EI M 06

2/2017 Tråante 2017 Førstedagsbrev • First Day Cover

.1 7

DRONNING SONJA 80 ÅR

. EI M 06

3/2017 Kongeparet 80år Førstedagsbrev • First Day Cover

NORGE

3600

KONG HARALD 80 ÅR

2017

Viggo Ree (geb. 1950) hat sein Kunststudium an der Staatlichen Handwerks- und Kunstindustrieschule in Oslo absolviert. Seit 1981 betreibt er eine eigene Grafikwerkstatt. Seine wichtigsten Beschäftigungsfelder sind Aquarelle, Tusche-zeichnungen und Kupferstiche, auf denen er in erster Linie Tiere in ihrer natürlichen Lebensumgebung darstellt. Rees Illustrationen sind in zahlreichen Büchern, Zeitschriften und Tageszeitungen zu finden. Er hat mehrfach an der angesehenen Herbstausstellung in Oslo teilgenommen und seine Werke befinden sich unter anderem in der Nationalgalerie Oslo und der Sammlung des Norwegischen Kulturrates.

Astrid Båhl was born in Swedish Karesuando. She attended the Norwegian National Academy of Craft and Art Industry, where she studied textile/printing, graphic design, graphics and freehand drawing. She has participated in several exhibitions, including “Mijjen luunie – Hos oss”, a southern Sami travelling exhibition that was presented during the Olympics in Lillehammer in 1994. Astrid Båhl is also the artist behind the Sami flag, which since 1986 has been used as the common flag for Sami in Norway, Sweden, Finland and Russia.

2017

Viggo Ree (b. 1950) studied to be an artist at the Norwegian National Academy of Craft and Art Industry. He has owned his own graphic design studio since 1981. His primary fields are watercolour paintings, ink drawings and copper graphics and his motifs are mainly animals in their natural environment. Ree’s illustrations can be found in a number of books, magazines and newspapers. He has participated in The Autumn Exhibition several times and his customers include the National Museum and Arts Council Norway.

NORGE

Kristin Granli

Jørn O. Jøntvedt

Madeleine M. Karlstrøm

Kristin Granli (f. 1969) har 20 års erfaring som illustratør og designer. Hun er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og har hovedfag i illustrasjon og grafisk design ved Institutt for Visuell kommunikasjon. I tillegg til frimerker arbeider hun med et bredt spekter av oppdrag, blant annet saksillustrasjon, spillutvikling, skolebøker, barnebøker og logoer.

Jørn O. Jøntvedt (f. 1965) er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og er Master fra School of Visual Arts i New York. Jøntvedt har arbeidet mye med merkevarebygging, illustrasjon og skjermbasert design, og har innenfor dette området vunnet flere priser.

Madeleine M. Karlstrøm (f. 1971) har utdanning i foto i Italia og design ved Art Center College of Design i Sveits. Hun arbeidet som grafisk designer i Enzo Finger Design fram til 1999. Da etablerte hun eget byrå og driver i dag Polyesterland AS. Hun debuterte som frimerkekunstner i 2001 og har senere utført flere frimerkeoppdrag.

Kristin Granli (1969-) has worked as an illustrator and designer for 20 years. She attended the Norwegian National Academy of Craft and Art Industry and majored in illustration and graphic design at the Institute for Visual Communication. In addition to stamps, she works with a broad spectrum of assignments, including scientific illustration, game development, school books, children’s books and logos.

Jørn O. Jøntvedt (1965-) attended the Norwegian National Academy of Craft and Art Industry and holds a Master’s from the School of Visual Arts in New York. Jøntvedt has worked a lot with branding, illustration and screen-based design, and has won several awards in this area.

Kristin Granli (geb. 1969) hat 20 Jahre Erfahrung als Illustratorin und Designerin. Sie wurde an der Staatlichen Handwerks- und Kunstindustrieschule in Oslo ausgebildet, und hat am Institut für visuelle Kommunikation die Hauptfächer Illustration und Grafikdesign absolviert. Neben der Briefmarkengestaltung arbeitet sie an einem breiten Spektrum von Aufträgen, unter anderem für Sachillustrationen, Spieleentwicklung, Schulbücher, Kinderbücher und Logos.

TUNESKIPET

innland

2017

3 6 00

Madeleine M. Karlstrøm (geb. 1971) wurde in Italien in Fotografie und Design und am Art Center College of Design in der Schweiz in Design ausgebildet. Bis 1999 arbeitete sie als graphische Designerin bei Enzo Finger Design. Dann gründete sie ihr eigenes Büro und führt heute das Unternehmen Polyesterland AS. Ihr Debüt als Briefmarkenkünstlerin hatte sie 2001, und seitdem hat sie mehrere Briefmarkenaufträge ausgeführt.

NOREG

R IKSARKIVET 200 ÅR

2017

TUNESKIPET

NORGE

Jørn O. Jøntvedt (geb. 1965) wurde an der Staatlichen Handwerks- und Kunstindustrieschule in Oslo ausgebildet und besitzt einen Master der School of Visual Arts in New York. Jørn O. Jøntvedt hat intensiv mit Branding, Illustration und bildschirmbasiertem Design gearbeitet und wurde in diesem Bereich mehrfach ausgezeichnet.

Madeleine M. Karlstrøm (1971-) studied photography in Italy and design at the Art Center College of Design in Switzerland. She worked as a graphic designer for Enzo Finger Design until 1999 when she started her own studio. She is now running Polyesterland AS. She designed her first stamp in 2001 and has since been given several stamp commissions.

NORGE

2017

4/2017 Tuneskipet Førstedagsbrev • First Day Cover

5/2017 Riksarkivet 200 år Førstedagsbrev • First Day Cover

Magnus Rakeng

Ragnar Aalbu

Sverre Morken

Magnus Rakeng (f. 1967) er utdannet ved Westerdals og London College of Printing. Han er partner og grafisk designer i Melkeveien designkontor. Rakeng jobber både nasjonalt og internasjonalt og har bl.a. annet tegnet logoer for EyeMagazine og Sight&Sound (BFI). Han har også tegnet flere skriftsnitt, bl.a. for Telenor, Canal Digital og Statoil.

Ragnar Aalbu (f. 1966) er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Han tar oppdrag som illustratør, og er forfatter og illustratør av egne bildebøker. Aalbu har vunnet mange priser for både oppdragsillustrasjoner og bokutgivelser, og ble i 2016 nominert til Nordisk råds barne– og ungdomslitteraturpris.

Sverre Morken (f. 1945) er i dag Norges mest erfarne gravør og frimerkekunstner. Siden han debuterte i 1973 har han formgitt og gravert rundt 160 frimerker, også på oppdrag fra Færøyene og FN. Fram til 2004 var Morken ansatt i Norges Banks Seddeltrykkeri, hvor han hadde ansvar for design og gravering av pengesedler. For sin innsats innenfor norsk grafikk og design fikk Sverre Morken i 2004 Kongens fortjenestemedalje i gull.

Magnus Rakeng (1967-) attended Westerdals and London College of Printing. He is a partner and graphic designer at Melkeveien design office. Rakeng works on both national and international assignments, and has, for example, designed the logos for EyeMagazine and Sight&Sound (BFI). He also designed several fonts, for example for Telenor, Canal Digital and Statoil. Magnus Rakeng (geb. 1967) ist Absolvent der Westerdals Hochschule in Oslo und des London College of Printing. Er ist Partner und Grafikdesigner im Designbüro Melkeveien. Magnus Rakeng ist in Norwegen und international tätig und hat unter anderem Logos für das Eye Magazine und für Sight & Sound (BFI) geschaffen. Er hat auch mehrere Schriften entworfen, unter anderem für Telenor, Canal Digital und Statoil.

Ragnar Aalbu (1966-) attended the Norwegian National Academy of Craft and Art Industry. He works on assignment as an illustrator and also writes and illustrates his own picture books. Aalbu has won many awards for both his illustration assignments and his books, and in 2016 was nominated for the Nordic Council Children and Young People‘s Literature Prize. Ragnar Aalbu (geb. 1966) hat ein Studium an der Staatlichen Handwerks- und Kunstindustrieschule in Oslo absolviert. Er führt Illustrationen als Auftragsarbeiten aus und ist der Autor und Illustrator eigener Bilderbücher. Ragnar Aalbu wurde für seine Auftragsillustrationen und Buchpublikationen mit zahlreichen Preisen ausgezeichnet und war im Jahr 2016 für den Kinder- und Jugendliteraturpreis des Nordischen Rates nominiert.

8/2017 Sykkel-VM 2017 Førstedagsbrev • First Day Cover

12/2017 Julefrimerker Førstedagsbrev • First Day Cover

7/2017 Fredrikstad 450 år Førstedagsbrev • First Day Cover

Sverre Morken (1945-) is currently Norway’s most experienced engraver and stamp artist. He attended the Norwegian National Academy of Craft and Art Industry and received his degree in book art in 1972. Since his debut as a stamp artist in 1973, he has designed and engraved more than 200 stamps, also on assignment from the Faroe Islands and the UN. Up until 2004, Morken was employed by Norge Bank’s printing works, where he was responsible for the design and engraving of currency notes. For his contributions to Norwegian graphics and design, Sverre Morken received the King’s Medal of Merit in gold in 2004. Sverre Morken (geb. 1945) ist der erfahrenste Graveur und Briefmarkenkünstler Norwegens unserer Zeit. Er wurde an der Staatlichen Handwerks- und Kunstindustrieschule in Oslo ausgebildet, mit einem Diplomabschluss in Buchkunst 1972. Seit seinem Debüt als Briefmarkenkünstler im Jahr 1973 hat er über 200 Briefmarken entworfen und graviert, auch im Auftrag der Färöer und der Vereinten Nationen. Bis zum Jahr 2004 war Sverre Morken bei der Banknotendruckerei der Zentralbank Norges Bank angestellt und dort für das Design und die Gravur von Banknoten verantwortlich. Für seine Verdienste im norwegischen Grafik- und Designbereich wurde Sverre Morken 2004 vom norwegischen König mit der Verdienstmedaille in Gold ausgezeichnet.

Enzo Finger

Trond Nordahl

Enzo Finger (f. 1955 i Sveits) er utdannet ved Kunstgewerbeschule Zürich. I 1976 kom han til Norge og fikk ansettelse som grafisk designer hos Bruno Oldani. I 1982 etablerte han eget byrå, Enzo Finger Design. Som frimerkekunstner debuterte Enzo Finger i 1994. Senere har han vært en av Postens mest benyttede designere og har for flere frimerker og frimerkerelaterte produkter mottatt Merket for god design. I 2012 ble han tildelt Grafills Klassikerpris.

Trond Nordahl (f. 1955) er utdannet ved Statens håndverks – og kunstindustriskole, i dag KHIO. Han har jobbet som grafisk designer og illustratør for flere store reklame- og designbyråer og vunnet en rekke priser, også internasjonalt. Nordahl jobber gjerne med ulike verktøy, materialer og formater, og etter hvert har også utsmykninger blitt en del av hans repertoar. Han sto bak Postens nye visuelle profil i 2004, og debuterte samtidig som frimerkekunstner med serien «Oss mennesker imellom». I 2010 startet han arbeidskollektivet Medicinehead i Oslo.

Trond Nordahl (geb. 1955) hat sein Studium an der Staatlichen Handwerks- und Kunstindustrieschule (heute KHIO genannt) in Oslo absolviert. Er hat als Grafiker und Illustrator für mehrere große Werbe- und Designagenturen gearbeitet und wurde mit zahlreichen Preisen ausgezeichnet, auch international. Trond Nordahl arbeitet gerne mit verschiedenen Werkzeugen, Materialien und Formaten und auch die Gestaltung von Verzierungen ist Teil seines künstlerischen Repertoires. Er gestaltete die neue visuelle Identität der Post im Jahr 2004 und debütierte zur gleichen Zeit mit der Serie „Oss mennesker imellom“ (Zwischen dir und mir) als Briefmarkenkünstler. Im Jahr 2010 gründete er in Oslo das Künstlerkollektiv „Medicinehead“.

2017

Enzo Finger (geb. 1955 in der Schweiz) erhielt seine Ausbildung an der Kunst-gewerbeschule Zürich. 1976 kam er nach Norwegen und begann als graphischer Designer bei Bruno Oldani. 1982 gründete er sein eigenes Büro, Enzo Finger Design. Als Briefmarkendesigner feierte Enzo Finger 1994 sein Debüt. Später wurde er zu einem der meistgefragten Designer der norwegischen Post. Für mehrere Briefmarken und verwandte Produkte wurde er mit Auszeichnungen für gutes Design geehrt. 2012 wurde er mit dem Klassikerpreis des norwegischen Verbandes der Graphiker und Illustratoren (Grafill) ausgezeichnet.

Trond Nordahl (1955-) attended the Norwegian National Academy of Craft and Art Industry, which today is the Oslo National Academy of the Arts. He has worked as a graphic designer and illustrator for several large advertising and design firms, and he has won a number of awards, including internationally. Nordahl enjoys working with different tools, materials and formats, and over time has also added jewellery to his repertoire. He designed Norway Post’s new visual profile in 2004, and debuted at the same time as a stamp artist with the series, “Oss Mennesker Imellom” (Between You and Me). In 2010, he started a work collective, Medicineheads, in Oslo.

2017

11/2017 Høyrselssaka 100 år • Norges Døveforbund 1918 - 2018 Førstedagsbrev • First Day Cover

2017

Enzo Finger (b. 1955 in Switzerland) trained at Kunstgewerbeschule Zürich. He came to Norway in 1976 and started working as a graphic designer with Bruno Oldani. He opened his own agency, Enzo Finger Design, in 1982, designed his first stamp in 1994 and is now one of Norway Post’s most used designers. Enzo Finger has received the Norwegian Design Council’s Award for Design Excellence for a number of stamps and stamp-related products. In 2012 he received the Norwegian Association for Visual Communication (Graffill)’s Classic Award.

PFT 2017 Ă&#x2026;rbok forsats.indd 3

28.04.17 12.00

PFT 2017 Ă&#x2026;rbok forsats.indd 1

28.04.17 12.00

PFT 2017 Ă&#x2026;rbok forsats.indd 2

28.04.17 12.00

Yearbook Norwegian Stamps Jahrbuch norwegische Briefmarken

N O R S K E F R I M E R K E R

Årbok norske frimerker

2017

Illustrasjon: Enzo Finger. Foto: © Norsk vegmuseum,© DEXTRA Photo / DigitaltMuseum,© Oslo Museum / DigitaltMuseum, © Shutterstock

2017