Fotoreportasje: Testteamet på svenskegrensa

Førstelinjeforsvaret

Test-teamet på svenskegrensa roter ikke mer enn nødvendig i nesa til folk. Men en gang i uka må pendlerne innom for en test.

TEKST: KARIN E. SVENDSEN FOTO: WERNER JUVIK

I SAMFUNNET|KORONATESTING

Billedtekster:

ETTER SJU DAGER: Sigrid Bråten er norsk, bosatt i Sverige, arbeider som organist i Norge. I dag har hun fri, men må innom teltet der Jenny Fjeld tester henne. Hun kan vente 15 minutter her for å være sikker på at hun fremdeles er negativ. Eller hun kan gå inn på helsenorge.no om en halvtime.

1

2

– ALLE SOM BLIR TESTA, er pasienter, sier Jon Ivar Bergersen. Han er sykepleier og leder for testsenteret på Magnormoen i Eidskog. Sammen med om lag 20 kolleger gjør han sitt beste for å stoppe Sars-Cov-2 – koronaviruset – før det krysser grensa. De møter aldri pasientene med kalde hender.

Men Magnormoen er et sted hvor temperaturen ofte synker til under 15 kuldegrader. For å holde varmen har test-teamet et aggregat som sørger for strøm til en varmekrok i teltet, til laboratoriebrakka og til hvilebrakka.

FRAM TIL 10. oktober var det bare turister som skulle testes – hvis de ville. Jenny Fjeld er omsorgsarbeider og har jobbet på grensestasjonen siden den åpna 26. august i fjor. Da betjente hun og fem andre stasjonen sammen med frivillige fra Røde Kors. Fra oktober måtte arbeidspendlerne teste for covid-19 en gang i uka.

FØR JUL var det ikke så mange som ble testa. Nå har Jenny Fjeld testa flere tusen. Og hun har hatt ansvar for å kjøpe inn klær som kan holde kulda ute når hun og kollegene står i teltet og tar imot

1 DUGNAD: Det koster å ha en grenseovergang. Kommunens IKT-ansatte har sørget for datamaskiner og fjernsyn, en vaktmester har ordnet skilting og kommunens renholdere er innom testsenteret hver morgen. – Vi gjør alt dette i tillegg til de ekstra oppgavene alle kommuner har fått på grunn av pandemien, sier ordfører Kamilla Thue. Hun understreker at kommunen er klar til å gjøre jobben under forutsetning av at utgiftene blir kompensert.

2 FORDEL MED

NÆRHET: Teststasjonen ligger inneklemt mellom lokalene til politiet og tollvesenet. Politiet guider kjøretøyene mot teltet dersom sjåføren skal testes. Dermed er det ikke mulig å svinge unna eller glemme å ta testen. Karantenehotellet Morokulien ligger bare et par hundre meter unna. Til sammen 38 personer har bodd i karantene her siden jul.

3 KOLLEGA: – Vi som jobber her, kjenner dem som kommer for å teste seg hver uke, sier helsefagarbeider Jeanette Moe Bjerknes. I dag hilser hun velkommen en svenske som er ansatt i samme enhet i Eidskog kommune som hun selv.

4 BLIR ALDRI EN VANE:

Noen av pendlerne er blitt testa opp til 40 ganger nå. Men det blir ikke bedre for hver gang.

3

bilister som skal inn i landet. Hun har kjøpt inn arbeidsklær for nærmere 200.000 kroner. Så nå er test-teamet kledd i nye varmedresser, vester, varmehansker, muffer, lue og sko. Det meste kan lades og holde seg varmt i opptil sju timer.

PLUTSELIG oppstod nye, og kanskje mer smittsomme mutanter av viruset. Både helsemyndigheter og folk flest ble skremt. Fra 2. januar måtte alle som kom fra Sverige til grensa i Eidskog, registreres og vise en ny, negativ koronatest, og de måtte testes på ny før de slapp inn. Mens bilkøen vokste på Svinesund, fikk teststasjonen effektiv hjelp fra politiet på landets nest største grenseovergang på Magnormoen. Den dagen ble 602 reisende testa her.

REGISTRERINGA tok tid. Jon Ivar Bergersen syns det kom overaskende mange fra Baltikum og Polen for å arbeide i fiskeindustrien. – Språket gjorde det vanskelig. Det var ikke lett å få greie på hvor de skulle jobbe og hvem de skulle arbeide for. Mange hadde heller ikke kontaktinformasjon til noen arbeidsgiver, sier han til Fagbladet.

4

5

6

5 TIL ANALYSE:

Jeanette Mo Bjerknes står i laboratoriet klar til å ta imot en ny test. For å finne ut om en pasient er smitta av covid-19, blander hun prøven fra luftveiene med fem dråper testbuffer. Deretter dypper hun en avlesningsbrikke ned i reagensrøret. Hvis bare en strek kommer til syne, er pasienten negativ. To streker betyr positiv. I så fall er han eller hun smittet.

6 HURTIGTEST: De fleste pasientene tar bare en hurtigtest. Den er ferdig analysert i løpet av et kvarter. Resultatet blir rapportert inn til MSIS (Meldingssystem for smittsomme sykdommer). Hvis test-teamet får et positivt svar på testen, ringer de smittesporingsteamet i kommunen. TESTSTASJONEN trengte flere folk. Det var ikke bare kommunens kriseteam og lederen på testsenteret som måtte snu seg rundt. Det måtte også de tillitsvalgte i kommunen. Og de er stolte over hva de har fått til og hvor dyktige folk er til å omstille seg. – Eidskog er en JA-kommune, sier sykepleier og hovedtillitsvalgt Anita Corell Hennøen. – Vi er en mellomstor kommune som får til mye, supplerer hjelpepleier Lena Bodding, som også er hovedtillitsvalgt.

ALLE ANSATTE i helsesektoren fikk tilbud om å trå til på grensa. Noen valgte å fortsette i sin gamle jobb, men også å ta vakter på grensa.

De tillitsvalgte er ikke glade for det, men kommunen har også vært nødt til å bruke bemanningsbyrå for å få nok folk. – Vi har krevd og fått igjennom at de skal ha akkurat samme rettigheter som kommunens egne ansatte, forteller Lena Bodding. ETTER NYTTÅR har hurtigtesten erstattet den såkalte PCR-testen. – Vi hadde foretrukket PCR-testen, men

1

2

3

4 1 FRIVILLIG: Mina Dammen frakter dagens to PCR-prøver til sykehuset i Kongsvinger. Medlemmene i Røde Kors Eidskog brukte 1.400 timer til blant annet kjøring og assistanse på testsenteret i 2020.

2 KALDE GRADER: Godt med oppvarma muffe når du skal stå i et telt som er åpent i begge ender i 16 minusgrader.

3 VOKSER: – Folka våre på testsenteret vet at de gjør en viktig jobb, de er blitt kjente fjes og de utvikler seg. Alt dette betyr en vitamininnsprøyting til selvbildet, tenker Lena Bodding og Anita Corell Hennøen.

4 GOD KOMFORT: Janne Fjeld (t.v.) nyter en pause sammen med Mina Dammen. I hvilebrakka har de TV, dusj og kjøkken. For å holde avstand er de aldri mer enn to her inne.

5 SKIFTER FORT: – Jeg kan reglene som gjelder i dag, men de varer aldri lenge. Plutselig har vi nye regler og nye oppdrag, sier senterlederen. Jon Ivar Bergersen rapporterer daglig til Helsedirektoratet.

6 PAUSE: Ingen biler i sikte. Nuengruthai Rungroj koser seg bak varmelampa og foran varmetunnelen.

5

Helsedirektoratet mener de har gode data på at hurtigtesten er god nok, sier Evy Anne Heggen, virksomhetsleder for Helse og omsorg i Eidskog.

På nettsida til Folkehelseinstituttet kan vi lese at en hurtigtest holder mål om den påviser 80 prosent av de tilfellene som kan påvises med PCR. Det betyr at hurtigtesten fanger opp mellom 64 og 72 prosent av dem som er smittet av et covid-virus.

FAGBLADET BESØKER stasjonen i starten av februar. Da gjelder fortsatt regimet som ble innført fredag 15. januar, som stengte grensa for de aller fleste fra og med mandag 18. januar. Unntaket er personer som kommer jevnlig til Norge fra Sverige eller Finland for å jobbe eller studere. Pendlerne skal bare testes en gang i uka.

For et grensesamfunn som Eidskog, hvor mange nordmenn bor noen hundre meter inn i Sverige, og om lag 150 svensker og nordmenn bosatt i Sverige har fast jobb i Norge, har det gitt en rar situasjon. – For oss er grensa kunstig, sier Jon Ivar Bergersen.

Etter stengingen har test-teamet igjen fått litt mindre å gjøre. Nå tester de rundt 200 daglig. Men erfaringen viser at aktiviteten kan variere voldsomt. De er foreløpig ansatt fram til 1. juli. *

NAVN: Yohan Shanmugaratnam ALDER: 42 YRKE: Journalist og forfatter FAMILIE: Barna Mie (13) og Martin (11) AKTUELL: Med boka «Vi Puster Fortsatt»

Rop det fra berget

Yohan Shanmugaratnam synes det er naturlig at folk spør hvor han kommer fra. Men når folk som står på maktas side, pynter seg med «black lives matter», blir han provosert.

TEKST: PETER VOLLSET FOTO: ANITA ARNTZEN

«Det finnes hverdagsrasisme, men det finnes også hverdags-anti-rasisme.»

RETT OVER MITT

HODE: Selv når Yohan Shanmugaratnam går aller dypest inn i samfunnsanalysen, holder han et øye med omgivelsene, som for eksempel fugler i nærheten. D et er blitt en klisje å påpeke, men når Yohan Shanmugaratnam treffer Fagbladet på en kafé på Aker brygge i februar og forteller om da han skrev kommentaren «Ilden denne gang», i Klassekampen, avisa der han jobber, i juni 2020, føles det som om han beskriver en verden som mye fjernere i tid enn de åtte små månedene som faktisk har gått. Det var før den nåværende sosiale nedstengingen av Oslo, men etter den første, og drapet på amerikaneren George Floyd hadde utløst en bølge av antirasistiske demonstrasjoner som fort hadde spredt seg til hele USA, og deretter hele verden. – Det som skjedde, var at man så en voldsom reaksjon også blant hvite i sosiale medier og denslags, med svarte instagram-bilder og sånn. Jeg tenkte «Må det en så ekstrem hendelse til for at folk som ellers kaller seg tolerante og liberale går fra å bare være ikke-rasister til å bli anti-rasister?» sier han.

Under ingressen «Spar oss for det liberale hykleriet» fnyser Shanmugaratnam av folk som påstår at de er på demonstrantenes side, men samtidig oppfordrer dem til å ikke yte fysisk motstand mot politiet. Den type liberale som «gjerne ville stått fast i heisen med Nelson Mandela, men helst ikke den delen av ham som leda den væpna kampen mot apartheid og snakket varmt om Fidel Castro», utdyper han. Han avslutter teksten med å be leseren spørre seg om rasisme bare er noe de ikke liker, eller noe de aktivt jobber imot. Teksten vakte oppsikt. Kort tid etter tok forlaget Manifest kontakt. De lurte på om Yohan kanskje ville skrive en bok om rasisme. Kommentaren hadde han skrevet på én natt. Boka tok tre måneder.

«VI PUSTER FORTSATT» kom på femte plass på lista over de mest solgte bøkene på Oslo-bokhandelen Tronsmo i 2020, til tross for at den kom ut sent i oktober. Boken skildrer Shanmugaratnams egen barndom og beskriver hvordan både rasisme og antirasisme i Norge har forandret seg i løpet av hans liv, med drapet på Benjamin Hermansen, ellevte september 2001, tjueandre juli 2011 og nevnte George Floyd-protester som omdreiningspunkter.

De 120 sidene inneholder mye selvbiografi, og det er lett å forstå hvorfor. Hvis en romanforfatter skulle kommentert kolonialisme, utenforskap, fordommer, møter mellom kulturer og innvandring med én enkelt fiktiv karakter hadde ingen klart å dikte opp noe så dekkende som den seksåringen Shanmugaratnam faktisk var da han ankom Ås i Follo i 1985: Far fra Sri Lanka, en tidligere britisk koloni som nå var i full borgerkrig mellom etniske grupper, og en mor fra Japan, hvor han hadde tilbragt de siste tre årene, ikke helt japansk, etter å ha tilbrakt sine første tre på Sri Lanka, ikke helt tamilsk. Han hadde et «håpløst» tamilsk etternavn og førte dagbok på japansk, men i Follo var han og broren i det minste helt utlendinger.

I hvert fall til å begynne med. Barndomsvenner beskriver en sosial, smart og populær gutt med jentetekke og gode karakterer. Fotball ble spilt fra første stund, på elendig nivå (de eneste kampene laget noensinne vant, var de få gangene de møtte Skiptvet, som var enda dårligere). Etter hvert som årene gikk, ble fotballen erstattet med band og fester, og tamilsk trommekurs – et «litt corny» forsøk fra hans foreldres side på å balansere den tre-kulturelle vektskålen mellom det norske samfunn og den japanske lørdagsskolen sønnene gikk på. – Jeg brukte masse energi på å bli godt integrert og på å ignorere rasisme i oppveksten og var på mange måter et sånt godtroende innvandrerbarn som antok at selv kommentarer som i beste fall skyldtes ignoranse, bare var uskyldige misforståelser. Og noen ganger får jeg inntrykk av at det er sånn noen hvite vil at det skal være fortsatt, at alt alltid blir tolket i beste mening og at alle bare er takknemlige for å være her.

Han er også klar på at han som kom hit som

liten, har en annen identitet enn folk som er født i Norge. – Jeg reagerer for eksempel ikke negativt på spørsmålet «hvor er du fra?» Det er helt naturlig for meg at folk lurer på det, men det kan også tenkes at folk som er født her leser litt andre intensjoner inn i det spørsmålet. Men det er jo ikke verre enn å spørre «hvor er foreldrene dine fra?» Så enkel kan løsningen være, og likevel får dette folk til å si «Jeg tør ikke ta rasismedebatten».

YOHANS FORELDRE var ikke spesielt strenge når det kom til sine sønner, innenfor visse grenser mange akademikerbarn nok vil kjenne seg igjen i. – Klasseforstanderen min på ungdomsskolen sa jeg burde søke på tegning, form og farge på videregående, i Ski, og så gjorde jeg det, uten å ha snakka med foreldra mine, og da satte de ned foten. Det var helt uaktuelt. De var utradisjonelle foreldre og forventet aldri at jeg skulle studere medisin eller bli IT-ekspert sånn som mange andre asiatiske foreldre, men tegning var å gå over streken. Så det ble allmenn, og Blindern.

ET POENG Shanmugaratnam vender tilbake til, både i boka og under intervjuet, er at hans vellykkede integrering i det norske samfunnet ikke skjedde uten bevisst og aktiv innsats. Fra hans egen side, og også fra lokalsamfunnet. I boka finnes varme skildringer av lærere som kunne være hensynsfulle til det nesten komiske og tverrkulturelle bokdager på Ås bibliotek. – Det finnes hverdagsrasisme, men det finnes også hverdags-anti-rasisme. En veldig stor motivasjon til å skrive denne boka var å få sagt at de noen ganger klønete, men oppriktige og velmenende forsøkene på å inkludere innvandrere, de hadde en effekt på meg. Det er mye bedre at folk tråkker litt feil og bruker litt feil ord og sånn enn at de trekker seg tilbake og gir opp.

FORESTILLINGEN OM AT TERSKELEN til rasismedebatten er så høy, følelsen av at hele temaet er umulig å snakke om på riktig måte overhodet, hindrer også at de underliggende årsakene blir snakket om, mener han. – Det ene store skillet som går gjennom landet, og gjennom verden, havner alltid i bakgrunnen av samfunnet. Det er derfor de… sier han og gestikulerer i retning de enorme lystbåtene vi passerte på vei til kafeen, – De som lurer og svindler og blir rike, slipper unna med det. Fordi den økonomiske konflikten aldri blir den definerende konflikten i samfunnet. Men der det er økonomiske forskjeller, er det forskjell i status. Og mitt problem med liberalerne er at de har godtatt dette samfunnet. De forestiller seg at

ET ANNET LAND:

– De som lurer og svindler og blir rike, slipper unna med det. Fordi den økonomiske konflikten aldri blir den definerende konflikten i samfunnet, sier Yohan Shanmugaratnam. Derfor mener han at også antirasisme dypest sett handler om økonomisk ulikhet.

INGEN KJENNER MITT NAVN: Med et

«håpløst» tamilsk etternavn og dagbok på japansk brukte Yohan Shanmugaratnam mye energi «på å bli godt integrert og på å ignorere rasisme i oppveksten». «globalisering» er noe som skal arte seg som at verden blir som en kul, stor by, når det faktisk innebærer en enorm tilrøvelse av rikdom fra hele verden til en liten elite, og derfor synes jeg det er provoserende at de samme folka som har heia fram denne verden nå plutselig skal rope at «black lives matter».

– MEN DERSOM det er de økonomiske forskjellene alt bunner i, hvorfor er det rasisme du har skrevet bok om da? – Fordi jeg ser rasismen i sammenheng. Kapitalismen slik den finnes i dag, kunne ikke eksistert uten kolonialismen og det grunnleggende rasistiske verdenssynet kolonialisme er bygget på. Boka er mitt ydmyke forsøk på å binde disse tingene sammen. Når man har et økonomisk system som skaper forskjeller og som dyrker disse forskjellene så er det ofte slik at det blir etniske minoriteter som ender opp med å gjøre det ubehagelige arbeidet på bunnen av samfunnet.

Arbeidsplassen er også et av de stedene hvor rasisme mest effektivt kan bekjempes, mener han. – En helt essensiell arena for å mobilisere er arbeidsplassen. Det finnes jo allerede en plattform der denne mobiliseringen kan skje i fagbevegelsen. Der samles det alle slags folk, som jobber i samme yrke da, uansett hva dem har på seg eller alder eller hvor foreldrene deres er fra. Arbeidsplassen er et sted der ulike folk opplever den samme uretten. I det felles møtet med urett, med ledelsen, i streik eller forhandlinger, der kan forandring skje. Der kan mistro bli til toleranse, og toleranse til solidaritet. – JEG HÅPER de leser den, da. Jeg gjør det.

Han snakker ikke lenger om fagbevegelsen

6 kjappe

HVA DRØMTE DU OM Å BLI DA DU VAR BARN?

En slags kunstner.

HVA ER EN PERFEKT DAG PÅ JOBBEN?

Når alt faller på plass til deadline, og Mona har lagd vafler i kantina.

HVA VAR DIN FØRSTE LØNNEDE JOBB?

Massere ryggen til onkelen min i Japan. Fikk 500 yen og et fat med tunfisk-sashimi.

HVEM BØR SKJERPE SEG?

Hyklerske høyrefolk og selvtilfredse sentrumsliberalere.

HVA ER DITT BESTE RÅD TIL UNGDOMMEN?

Les bøker.

HVA ER TYPISK NORSK?

Å si «jah!» på innpust.

i brede strøk, men om barna sine, som boka er adressert til. Og selv om barnas medie-diett inneholder for far uforståelige mengder tik-tok-videoer og altfor få bøker, så er ikke bokens tema om røtter og tilhørlighet ting de er uvant med å snakke om. Tvert imot. Da Yohan vokste opp, kjente han og broren nesten ikke andre barn med utenlandske foreldre. Situasjonen i Oslo øst, der hans datter går på skole i dag, er en ganske annen. – De har stålkontroll på hvor hverandres foreldre er fra, og hva de forskjellige blandingene kalles. Samtidig som de er veldig klare på at de alle er helt norske, så er de veldig bevisste på røttene sine. Dattera mi kan beskrive en klassekamerat som en «light-skin», altså det vi kalte «mulatt», mens hun selv er «whasian», en blanding av «white» og «asian», og så videre. Total oversikt.

Med boka jevnt selgende er Yohan Shanmugaratnam blitt en del av rasisme-diskursen i Norge; en av de ganske få folka som blir ringt når noen trenger noen til å mene noe om rasisme. – Jeg vet ikke hvor komfortabel jeg er med det – men jeg mener jo det jeg mener og jeg står jo for det jeg har skrevet. *

FIKK «ANDRE BØLGE» MIDT I FLEISEN: «Ansatte griner på jobb»

Sykehjem i østlandsområdet fikk bryne seg da mutantvirus og gammelt virus blomstret opp rundt nyttår. – Kaos, forteller plasstillitsvalgt Cielo Jaylo Slettmyr ved Solvang helsehus i Oslo.

TEKST: INGEBORG VIGERUST RANGUL

V ed juletider var pandemien under kontroll ved sykehjemmene i Oslo. Det var ingen smittede beboere og kun et fåtall smittede medarbeidere.

Så smalt det. En vekst som startet i romjulen, vokste kraftig over ukene som fulgte. 101 ansatte på Oslos sykehjem er syke med covid-19, het det i en pressemelding Sykehjemsetaten sendte ut torsdag 28. januar. Samtidig var det registrert 31 smittede beboere. – Alt ble snudd på hodet over natta. Tallene steg og mange havnet i karantene, sier Cielo Jaylo Slettmyr til Fagbladet.

I tillegg til å være plasstillitsvalgt på Solvang helsehus, jobber hun som renholder. Siden det ikke er mulig for Fagbladet å komme inn på helsehuset, har Slettmyr tatt de fleste bildene til denne saken for oss.

Slettmyr forteller om en situasjon hvor alt skjedde så fort, og ingen visste hvor det kom fra. – Nå er det smittesporing for å finne ut hvordan og hvorfor og om det er det muterte viruset eller det vanlige, sier hun.

REKORDSMITTE

Veksten skapte dyp bekymring på sykehjemmene. – Vi har aldri hatt så mye smitte samtidig, sier avdelingsdirektør Henrik Mevold i Sykehjemsetaten i Oslo til Aftenposten.

Den smitten kan bli ført videre til beboerne. – På et sykehjem jobber man veldig tett med beboerne for å gi dem pleie og omsorg. De ansatte bruker munnbind og visir, det er veldig fokus på renhold, og ingen som har noen symptomer skal komme på jobb. Likevel ser vi at smitten har kommet inn, sier avdelingsdirektøren.

HÅPER PÅ VAKSINE

Solvang helsehus, som tar imot helsehuspasienter fra hele Oslo som er smittet av covid-19, opplevde sterk smitte blant de ansatte. I løpet av kort tid testet 23 medarbeidere på Solvang positivt. Smitten spredde seg også til seks pasienter som er på korttidsopphold.

Nå er de færre ansatte på jobb, det er mye stress, og alle må jobbe litt ekstra hardt siden ansatte både sitter i isolasjon og karantene. – Når skal dette ta slutt, lurer vi veldig på. Dette er ikke gøy. Alle er så på vakt hele tiden, sier Slettmyr.

Det er strenge regler på jobb. To-meters avstand, munnbind og engangsvisir. Til og med i garderoben når klær skal skiftes er det med munnbind på. – Vi spriter og desinfiserer alle kroker og kriker og overalt hele tiden. Renholderne har ekstra mye å gjøre, men alle de andre ansatte er med på desinfiseringsjobben for å få det til å gå rundt.

Nå er håpet hennes vaksine. – Da er vi beskyttet og det blir færre bekymringer. Med smitten fikk vi en stopp i vaksineringen som vi var så godt i gang med.

NESTEN RUTINE: Så lenge det er smitte må ansatte og beboere testes hver tredje dag. Her er det Cielo Jaylo Slettmyr, plasstillitsvalgt ved Solvang helsehus i Oslo som må til pers.

AVSPERRET: Ingen får bruke kantina nå som smitten er høy på Solvang helsehus.

DOBLE VAKTER OG PERSONALMANGEL

Hovedtillitsvalgt og Fagforbundets klubbleder i Sykehjemsetaten, Kjartan Goksøyr, forteller

MUNNBIND OG VISIR: Theodor Mjølkalid er innleid vikar på Solvang helsehus oppkledd i full mundur for å sikre kolleger, brukere og seg selv.

«HADDE DET I UTGANGSPUNKTET VÆRT HØYERE GRUNNBEMANNING, HADDE IKKE SYKEHJEMMENE VÆRT SÅ SÅRBARE NÅ.»

KJARTAN GOKSØYR, HOVEDTILLITSVALGT OG FAGFORBUNDETS KLUBBLEDER I SYKEHJEMSETATEN I OSLO

om en enorm belastning for de ansatte som står i denne situasjonen. – Folk griner på jobb og har det tøft. Det er kritisk personalmangel og tungt å jobbe doble vakter og følelsen av å ikke strekke til. Han forteller om engstelige og redde medlemmer og frykten for at det er den muterte virusvarianten. – Likevel: Karantene-regimet er her av en grunn. Jeg er redd det ikke finnes en annen løsning. Hadde det i utgangspunktet vært høyere grunnbemanning, hadde ikke sykehjemmene vært så sårbare nå, sier han til Fagbladet.

Goksøyr tror det er et element av uflaks i bildet for de sykehjemmene som plutselig har fått en oppblomstring i smitte, og mener det er ingen klar dynamikk i hvordan smitten kommer og hvordan den sprer seg. – Smitten har kommet inn med ansatte med atypiske smittesymptom. Mange sykehjem har mye deltid og midlertidige ansatte. Det må flere ansatte til for å få driften til å gå rundt når man har mange i deltidsstillinger.

MARATON-JOBBING PÅ DE ANSATTE

Som hovedtillitsvalgt har en del av jobben siden mars vært tilrettelegging av ulike avtaler. Etter den første perioden med smitteutbrudd forhandlet Fagforbundet fram avtaler om overtidsrammer, skjøv fleksitidsavtaler og nå arbeidsplaner. – Nå forhandler vi avtaler sykehjem for sykehjem istedenfor for alle sammen på en gang. Akkurat nå er vi i gang med avtaler om overtid som gjelder Uranienborghjemmet og Solvang helsehus, sier Goksøyr.

Han har også vært involvert i å hjelpe dem som jobber flere steder og som har shoppet vakter for å ha ei lønn å leve av. Goksøyr sier at Sykehjemsetaten viser forståelse for at de ansatte må ha mulighet for å jobbe fast og at hovedarbeidsgiver dermed kompenserer for vaktene på andre steder. – Jeg synes de ansatte er helt utrolige. De er ansvarlige og utholdende. Mange begrenser livet sitt og har lite sosial omgang og har til og med isolert seg fra egen familie. De står i dette og takler det og holder ut. De har løpt maraton i nesten et år nå. Nå håper og forventer vi at de ansatte tilbys vaksine i større omfang enn de har fått til nå, sier Goksøyr. *

STOPP: Hvert eneste rom på Solvang helsehus har plakater hvor det står hvor mange som får være inne på hvert enkelt rom til enhver tid, og rom som tidligere var åpne, er nå stengt for de aller fleste.

FOTO: CIELO JAYLO SLETTMYR

«Siden datteren min også jobber i helsevesenet, omgås vi minst mulig»

Sykehjemsansatte i Eidsvoll forteller om ringvirkninger, sosial isolasjon og stress for å få både økonomi og familie til å gå rundt. For å holde bemanningen i orden måtte pensjonistene trå til.

Da koronaavdelingen på kommunale Eidsvoll helse- og omsorgssenter måtte isoleres i fjor vår, var det slutt på at plasstillitsvalgt Aase Andersen Fosshaug kunne gå rundt og prate med ansatte og høre hvordan de hadde det, eller henge opp plakater om møter eller annen informasjon. Nå måtte alt gjøres på telefon. – Noe positivt kom ut av dette, for på korona-avdelingen ble vi en utrolig godt sammensveiset gjeng.

REDDET AV PENSJONISTENE

Den sammensveisingen kom godt med da koronakrisen vendte tilbake til Eidsvoll ved årets slutt. Før jul opplevde Eidsvoll høy smitte på et privat sykehjem. Her var i en periode alle beboerne smittet.

Smitten spredte seg senere til det kommunale helsetunet.

Totalt døde 13 stykker av viruset i kommunen. Smittesporing viste at en ansatt jobbet ved begge sykehjemmene, ifølge VG. – Da smitten kom til oss, bygde vi opp en koronaavdeling hvor alt ble minimalisert. Rommene for beboerne var hjemmekoselige. Nå som koronapasienter skulle inn, var det bare seng, nattbord og de nødvendige hjelpemidlene på rommet.

Da smitteutbruddene og ansatte i karantene sto på for fullt, tok sykehjemmet på Eidsvoll i bruk pensjonerte helsearbeidere. – Det er så mange flinke pensjonister som kom inn og jobbet igjen. Jeg er ydmyk ovenfor dem, altså. De jobbet som noen helter.

– MANGE ER FORTSATT SYKE

For Aase Andersen Fosshaug og familien har livet helt klart blitt forringet. – Jeg har knapt sett datteren min siden i vår. Vi var ikke sammen i jula,

verken i romjula eller nyttår. Det er ikke moro. Siden datteren min også jobber i helsevesenet, omgås vi minst mulig og har for det meste telefonkontakt, forteller hun.

Fosshaug forteller at mange av de ansatte som har vært smittet, fortsatt sliter med ettervirkninger. I tillegg er det en generell utfordring at ansatte har flere små stillinger hos ulike arbeidsgivere og på tvers av kommunegrenser. – Nå som vi helst ikke skal jobbe mer enn ett sted, for å unngå rotasjon og mulig smittespredning, så vil jeg anta at det er flere av våre medlemmer og ansatte som har slitt gjennom koronaåret og de utfordringene det har gitt både økonomisk og familierelatert. *

«NOE POSITIVT KOM UT AV DETTE, FOR PÅ KORONAAVDELINGEN BLE VI EN UTROLIG GODT SAMMENSVEISET GJENG.»

AASE ANDERSEN FOSSHAUG,

PLASSTILLITSVALGT

GODE RUTINER: Aase Andersen Fosshaug, plasstillitsvalgt på det kommunale Eidsvoll helse- og omsorgssenter, mener det er umulig å vite hvem som tar med seg smitte inn på sykehjemmene og smitter andre.

Det er en utbredt misforståelse at en bekymring, eller en magefølelse, er tilstrekkelig for å melde fra til barnevernet, skriver Bente Ohnstad og Mette Sønderskov.

En bekymring er ikke alltid nok

BENTE OHNSTAD

Professor i rettsvitenskap

METTE SØNDERSKOV

Seniorforsker ved Høgskolen i Innlandet F agbladet skriver i en nyhetssak tidligere i år at tilliten til barnevernet øker. Det er godt nytt, og forståelig at Mari Trommald, direktør i Bufdir, gir mye av æren til de som jobber i tjenesten. For det finnes mange flinke folk i førstelinjen, som gjør en strålende innsats i et fagfelt som inneholder atskillige vanskelige dilemmaer. Men det er et åpenlyst behov for å konkretisere de lovmessige vilkårene for meldeplikten til barnevernet.

I nyhetssaken blir det vist til en pågående diskusjon i fagmiljøene om hvorvidt terskelen for å melde er for lav, slik at barnevernet får mange saker som egentlig skulle ha vært håndtert av andre instanser. Trommald avviser at dette skulle være et problem ved å si følgende: «Hvis du først bekymrer deg for et barn, meld til barnevernet!». Hun snakker også om at all kunnskap viser at barnevernet oftere kommer for sent enn for tidlig, uten å vise til noen konkrete studier.

Etter noen alvorlige mishandlingssaker, som ikke ble meldt, er det forståelig at myndighetene har gitt signaler om at det skal være «lav terskel» for å melde. Men her er det viktig å starte med å skille mellom privatpersoner og offentlig ansatte. Mens privatpersoner har mulighet til å sende en melding til barnevernet hvis man er bekymret for et barn, pålegger loven alle offentlig ansatte en plikt til å melde fra ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt eller mishandling. Offentlig ansatte skal sette sin lovpålagte taushetsplikt til side i de særskilt alvorlige tilfellene, der det er «grunn til å tro» at foreldrene ikke selv er i stand til å ivareta omsorgen for barnet.

Det er også viktig å skille mellom inngrep og hjelp. Regelverket er utformet med utgangspunkt i at offentlig ansatte og andre med lovpålagt taushetsplikt bare kan sende meldinger når det foreligger konkrete forhold knyttet til det enkelte barns situasjon, som tilsier at situasjonen er så alvorlig at kriteriene for inngrep er til stede. Og det er melderens ansvar å gjøre en selvstendig vurdering av alvorlighetsgraden før meldingen sendes. Alvorlighetsgraden er altså ikke lav, men høy. I mindre alvorlige situasjoner, kan opplysninger bare gis til barnevernet dersom partene samtykker. Dette gjelder for eksempel hvis man tror at et barn eller en familie kan ha behov for hjelpetiltak. For det skal selvfølgelig være lav terskel for å hjelpe, men hjelp er basert på frivillighet og medvirkning. Ikke en melding til barnevernet.

Det er en utbredt misforståelse at en bekymring, eller en magefølelse, er

tilstrekkelig for å melde. Det å bekymre seg betyr å engste eller uroe seg, og dette er vage begreper som ikke brukes i noen av lovtekstene. Begrepet «bekymringsmelding» er heller ikke anvendt i rettskildene, selv om termen er i utbredt bruk av både barnevernstjenesten og myndighetene. En bekymring kan dessuten være så mangt. Man kan for eksempel bekymre seg for et barns helse, uten at dette har noe med omsorgssituasjonen i hjemmet å gjøre. I slike tilfeller er det ikke riktig å koble inn barnevernet med mindre foreldrene ønsker det.

For offentlige meldere og andre som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, er vilkårene for å bryte taushetsplikten strenge. Taushetsplikten er begrunnet i personvernhensyn, og skal bidra til vern av enkeltindividets integritet, samt gi folk tillit til velferdstjenesten. Når Trommald oppfordrer til å melde, uten at de lovmessige vilkårene og ovennevnte sonderinger samtidig tydeliggjøres, er det stor risiko for at meldinger sendes på sviktende grunnlag. Grunnløse meldinger til barnevernet er krenkende

Det er forståelig at myndighetene har gitt signaler om at det skal være «lav terskel» for å melde. Men her er det viktig å starte med å skille mellom privatpersoner og offentlig ansatte.

for dem som blir utsatt for dette. Det å bli mistenkt for å være udugelige omsorgspersoner oppleves infamerende og som en umyndiggjøring. En undersøkelse i barnevernet kan føre til et urettmessig stort inngrep i familienes rett til privatliv. Som et minstekrav, for ikke å bryte taushetspliktbestemmelsene og krenke artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjon, må det foreligge konkrete opplysninger som gir grunn til å tro at omsorgssvikt kan forekomme i familien.

At all kunnskap viser at barnevernet oftere kommer for sent enn for tidlig, er kanskje ikke så overraskende med tanke på at problematikken med urettmessige meldinger er relativ ny. Det har ikke fått forskernes oppmerksomhet ennå. Men tidligere studier viser at offentlig ansatte generelt har lite kunnskap om jussen. Myndighetene bidrar ikke til å øke kompetansen på dette området ved å gi misvisende signaler.

Grunnløse meldinger tar også mange ressurser fra et allerede presset barnevern, som kan skygge for de alvorlige sakene som krever barnevernets oppmerksomhet. Det er ikke bra, og bidrar i hvert fall ikke til å øke kvaliteten på barnevernets tilbud til dem som virkelig trenger hjelp. *

Tror klimakrisen vil få koronakrisen til å blekne

Koronakrisen er alvorlig, men dessverre bare en forsmak. Klimakrisen er verre, mener aktivisten Jonathan Neale (72).

TEKST: NINA HANSSEN

– Noe vi i alle fall har lært, er at når forskerne advarer oss om en krise, så må vi tro på dem med en gang. Vi må ikke vente med å handle til det verste allerede har skjedd. Vi må starte med en gang, sa Jonathan Neale under sitt åpningsforedrag på årets Broen til fremtiden-konferanse. 72-åringen Neale, som kalles bestefar til klimajobbkampanjen «One million Climate Jobs» i Sør-Afrika og Storbritannia, har bidratt til konferansen før. I år var han der for å snakke om boka «Fight The Fire – Green New Deals and Climate Jobs».

ÅPENT OG AKTIVT

I denne boka har han også et kapittel som handler om hvordan vi kan lære av måten koronakrisen er taklet på. – En annen lærdom er at vi må gjøre alt samtidig. De landene som har hatt få korona-dødsfall, har vært de som handlet raskt, isolerte seg og sørget for at innbyggerne hadde både mat og inntekt, testet mange, innførte rutiner for sporing og tilbød god helseomsorg og behandling for dem som ble rammet. Samtidig som de sørget for at helsepersonalet hadde beskyttelse og hadde en åpen dialog med folk via pressen. Dette må vi også lære av når vi skal løse klimakrisen, sa han.

GLOBALT OG LOKALT

Neale minner om at pandemien er en global krise som trenger globale løsninger, men at det er i hvert enkelt land at de politiske kampene pågår.

DRAMATISK: Storbranner som Maria-brannen i California i USA, er blant ekstremfenomenene som har skjedd hyppigere de siste årene.

BROEN TIL FREMTIDEN

• Konferanse arrangert av miljø- og fagbevegelse, trossamfunn, forskere, bønder og andre. • Årets konferanse var den åttende i rekken. For første gang ble den arrangert helt digitalt. • Temaet i år var mulighetene til å lykkes med å halvere utslippene innen 2030 og stanse tap av naturmangfold, samtidig som vi skaper grønne arbeidsplasser.

ADVARSEL: Historikeren og forfatteren Jonathan Neale (72) mener vi kan lære av koronakrisen når vi skal takle klimakrisen.

– Koronakrisen er veldig alvorlig, men det er dessverre bare en forsmak på det vi står overfor. Klimakrisen er enda verre, sa han, men samtidig mener Neale vi kan ta lærdom fra det vi er midt inni. – Vi må tenke på helhet og handle på mange fronter om vi skal løse klimakrisen, sa han. *