Sykepleierens grunnlagsverdier er bokens røde tråd. Hovedformålet med boken er å gi leseren bedre innsikt i hvordan mennesker fungerer på et psykologisk plan, og vise hvordan denne innsikten kan være med og danne grunnlag for de vurderingene en sykepleier må gjøre daglig i sitt virke. Målgruppen er først og fremst bachelorstudenter i sykepleie, men boken vil også være nyttig for andre helsefagstudenter og yrkesaktive sykepleiere. Lena Wiklund Gustin er offentlig godkjent sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Hun er også godkjent psykoterapeut. I dag arbeider hun som professor II ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (Campus Narvik) og ved Mälardalens högskola i Sverige.
ISBN 978-82-450-2048-9
,!7II2E5-acaeij!
PSYKOLOGI FOR SYKEPLEIERE
Forfatteren begynner med å presentere de viktigste psykologiske retningene og omsorgspsykologien som et delområde innenfor omsorgsforskningen og et støttefag i sykepleien. Utover i boken tar hun opp forskjellige temaer med utgangspunkt i konsensusbegrepene som er utviklet innenfor helse- og omsorgsvitenskapen (menneske, miljø, helse, pleie og omsorg). Dermed kommer fragmenter fra én og samme psykologiske teori igjen flere steder i boken, der de er aktuelle i sammenheng med tematikken. Hele veien viser forfatteren til sykepleieforskere som har latt seg inspirere av psykologien, og forklarer hvordan psykologien og sykepleieteoriene henger sammen. Noen av temaene hun behandler, er helheten kropp og sjel, følelser, hukommelsen og det meningsskapende i tilværelsen. Videre skriver hun om mellommenneskelige prosesser som relasjoner, kommunikasjon og medfølelse. Sykepleierens helsefremmende arbeid og psykologiske aspekter på god og dårlig helse beskrives også, og leseren får råd om veiledning, informasjonsarbeid, problem- og konfliktløsning.
LENA WIKLUND GUSTIN
Psykologi for sykepleiere introduserer psykologiske teorier og begreper som er viktige for å forstå mennesket som pasient, pårørende og sykepleier. Boken tar for seg kunnskap som er relevant for sykepleierens yrkesutførelse, og er dermed noe mer og noe annet enn en lightversjon av en grunnbok i psykologi.
Originaltittel: Psykologi för sjuksköterskor Copyright © originalutgave 2015 Studentlitteratur AB, Sweden This translation of the title is published by arrangement with Studentlitteratur AB, Sweden Copyright © norsk utgave 2016 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-2048-9 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Alle figurer ved forlaget Omslagsdesign ved forlaget Oversatt fra svensk av Hilde Strømsnes Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
5
Forord Som sykepleier har du et mangfoldig kunnskapsgrunnlag. Også i faget psykologi er mangfoldet i kunnskapsgrunnlaget stort. På samme måte som i sykepleie beveger kunnskapen seg mellom naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap. Denne boken presenterer psykologisk kunnskap som du vil ha nytte av enten du er sykepleierstudent eller sykepleier. Hvordan skal du forstå de menneskene du treffer? Må du forstå deg selv for å forstå andre? Hvordan påvirkes du av omgivelsene dine? Hvordan påvirkes pasienten av å være syk og av å være pasient? Boken søker å gi svar på disse og mange andre spørsmål som reiser seg i møtet med pasienter og brukere, pårørende og kolleger. Høgskolelektor Siri Elisabeth Meyer Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN), Campus Drammen
6
Forfatterens forord Å skrive lærebok er noe jeg alltid har sett på som en utfordring. Det å samle, strukturere og sette ord på kunnskap på en måte som gjør det lettere for leseren å ta den til seg og bruke den til beste for pasienten, har alltid fått meg til å stanse opp og tenke gjennom ting, også ting som jeg til tider har tatt for gitt. Da jeg ble bedt om å skrive denne boken, som dreier seg om psykologi og ikke helse- og omsorgsvitenskap, ble utfordringen enda mer kompleks. Ambisjonen har vært å skrive en bok som tar for seg psykologi på en måte som gjør det tydelig hvordan kunnskapen kan være relevant for sykepleierens yrkesutøvelse, ikke å skrive en «lightversjon» av bøker som brukes til å utdanne psykologer. Jeg vil også understreke at selv om man som sykepleier har nytte av psykologiske teorier, betyr ikke det at man skal gi opp sykepleieryrkets egen vitenskapelige kunnskapsbase, det vil si helse- og omsorgsvitenskapen / sykepleievitenskapen. De psykologiske teoriene og begrepene jeg tar opp gjennom boken, er i de fleste tilfeller utviklet for å gi generell kunnskap om hvordan mennesker fungerer. Men her relateres de altså til mennesket som pasient, pårørende og sykepleier og til helse, sykdom og lidelse. I tillegg beskriver jeg hvordan noen sykepleieteoretikere bruker begrepene. Jeg har gått ut fra at du som (framtidig) sykepleier har en grunnleggende forståelse av menneskesynet innenfor en humanvitenskapelig orientert sykepleievitenskap. Utgangspunktet er derfor det flerdimensjonale mennesket, der kroppslige, mentale og åndelig-eksistensielle aspekter er flettet sammen, og der personen – og dermed også personens psykologiske funksjoner – ikke kan forstås atskilt fra omgivelsene. Mennesket påvirkes av sitt miljø – så vel fysisk som psykisk – og forholder seg til det på en måte som er avhengig av både tidligere erfaringer og personlige forutsetninger. Derfor er verken personlighet eller helse noe som kan relateres til enten arv eller miljø. Det dreier seg mer om en kombinasjon av arv og miljø. Når du begynner å lese boken, vil jeg oppfordre deg til å ha denne helhetsforståelsen «i bakhodet». Se for deg boken som en stor scene der de psykologiske begrepene og teoriene som beskrives, utgjør «rollefigurer» i samspill med hverandre. Akkurat som det kan være vanskelig å følge med på alle rollefigurene på en scene samtidig, er det også umulig å beskrive bare helheten. At teksten tar for seg én ting om gangen, betyr med andre ord ikke at resten av scenen er tom, bare at vi retter oppmerksomheten i en bestemt retning.
ForFatterens Forord
Min ambisjon om å skrive en bok som retter seg mot framtidige sykepleiere, har også medført at boken har fått en annen struktur enn mange psykologibøker. Jeg har valgt å presentere forskjellige temaer med utgangspunkt i konsensusbegrepene som er utviklet innenfor helse- og omsorgsvitenskapen (menneske, miljø, helse, pleie og omsorg), istedenfor å ta for meg én psykologisk tradisjon om gangen. Derfor kommer fragmenter fra én og samme teori igjen flere steder i boken, der de er aktuelle i sammenheng med tematikken. Jeg ser altså for meg boken som en bevegelse mellom helhet og deler. I begynnelsen beskriver jeg hvordan psykologiske teorier kan bidra med kunnskap som er relevant for sykepleierens arbeid, og jeg presenterer forskjellige psykologiske retninger. I den innledende delen introduserer jeg omsorgspsykologi som et delområde innenfor omsorgsforskningen og et støttefag i sykepleierutdanningen. I tillegg omtaler jeg noen psykologiske retninger. Senere i boken kommer jeg tilbake til større eller mindre deler av disse teoriene for å utdype ulike temaer. Den siste delen av boken dreier seg spesifikt om pleie og omsorg, men også de andre kapitlene knyttes til sykepleieteorier og sykepleierens arbeid. Egentlig handler alle kapitlene fra kapittel tre og utover om mennesket, selv om kapitlene i del III–V setter mennesket i forhold til miljø, helse og pleie/omsorg. Den delen som tar utgangspunkt i begrepet mennesket, dreier seg om prosesser som beskriver hvordan mennesket fungerer på et psykologisk plan. Neste del har konsensusbegrepet miljø som overskrift. Ettersom mennesket ikke kan forstås atskilt fra sitt miljø, verken innenfor psykologi eller helse- og omsorgsvitenskap, dreier ikke disse kapitlene seg om miljøet i seg selv, men om hvordan mennesket – og prosessene som ble introdusert i del II – utvikler seg i samspill med omgivelsene. Samspillet mellom mennesket og miljøet skaper også forutsetninger for god og dårlig helse, som er overskriften på bokens fjerde del. Den bygger videre på de tidligere kapitlene ved å relatere tematikken til helse. Den avsluttende delen har fått overskriften pleie og omsorg. Vi høster «frøet» som ble sådd i tidligere kapitler, og utdyper kunnskapen ved å se på noen temaer som er viktige i pleie- og omsorgssammenheng, for eksempel kommunikasjon og medfølelse. Håpet mitt er at du ved å lese denne boken skal få bedre innsikt i hvordan mennesker fungerer på et psykologisk plan. Jeg håper også at du får nytte av kunnskapen i sykepleieryrket og bruker den som støtte for de vurderinger du gjør i pleie- og omsorgsarbeidet. Samtidig håper jeg at du ikke lar teoriene skygge for det genuine møtet mellom to mennesker, for teoriene har også sine mangler. For å ty til scenemetaforen igjen: La dramaet formes rundt pasienten som hovedperson, og la de psykologiske teoriene spille biroller, ikke skrive manus for omsorgen. Lena Wiklund Gustin Västerås, juni 2015
7
9
Innhold
Del I Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
15
Kapittel 1 Omsorgspsykologi – et psykologisk perspektiv på pleie og omsorg . . . . . . . Psykologi – et fag med relevans for flere yrker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Omsorgspsykologi som delområde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kunnskapsteoretiske perspektiver innenfor sykepleie og psykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . Psykologi og sykepleievitenskapens konsensusbegreper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
17 18 18 19 21
Kapittel 2 Psykologi – en vitenskap med mange retninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Psykodynamisk psykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Læringspsykologi og atferdspsykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kognitiv psykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Humanistisk psykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Biologisk psykologi og nevropsykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosial læringsteori og sosialpsykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye strømninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Perspektiver – ikke absolutte sannheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Psykologiske teorier som støtte for refleksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
25 25 28 30 31 33 35 38 41 41
Del II Mennesket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
43
Kapittel 3 Kropp og sjel i skjønn forening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den gamle og den nye hjernen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det affektregulerende systemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
45 46 48
10
PsYKoLoGI For sYKePLeIere
Noen andre faktorer av betydning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Relevans for sykepleie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
52 52
Kapittel 4 Følelseslivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . To hovedlinjer innenfor forskningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Affekter – følelsenes biologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Følelser – de mentale representasjonene av affektene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Emosjoner – følelsenes biografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Følelser som meningsskapende og vurderende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å gi rom for følelser i sykepleien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
55 56 56 62 62 64 65
Kapittel 5 Persepsjon – å oppfatte verden gjennom sansene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Persepsjon – et begrep med mange definisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Persepsjonsprosessen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Når sansene våre fører oss bak lyset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosial persepsjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å ta hensyn til persepsjonen i sykepleien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
68 69 69 78 81 82
Kapittel 6 Hukommelse, forståelse og informasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hukommelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mentale representasjoner og tankeprosesser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å gi informasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
85 85 92 96
Del III Miljøet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103
Kapittel 7 Å mestre tilværelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å lære hensiktsmessig atferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å lære i samspill med andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adaptasjon – å tilpasse seg det situasjonen krever . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å se mønstre og sammenhenger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kompletterende, ikke konkurrerende, perspektiver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å ta hensyn til erfaringer og meningsskaping i sykepleien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
105 106 111 112 114 115 117
Kapittel 8 Tilknytning og relasjonsmønstre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et evolusjonært perspektiv på relasjonens betydning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
118 119
InnhoLd
Relasjonsmønstre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilknytningsmønstre i sykepleien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
122 125
Kapittel 9 Selvet og de andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bildet av oss selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jeget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Identitet og roller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Personlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykepleie – å søke etter personen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
128 128 132 134 138 140
Kapittel 10 Fra vugge til grav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ved livets begynnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barns utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tenårene – å bli «sin egen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den eldre generasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De eldste eldre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Døden og dødsleiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å bruke utviklingsteorier i sykepleien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
141 141 142 168 170 171 172 173
Kapittel 11 Å dekke behov – en forutsetning for utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Maslows behovshierarki . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pleiebehov og egenomsorgsbehov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
174 174 178
Del IV God og dårlig helse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
181
Kapittel 12 Helse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Helsepsykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Faktorer som har betydning for helsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Psykologisk helse i et omsorgsvitenskapelig perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
183 183 185 193
Kapittel 13 Stressrelaterte helseproblemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Hva er stress? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Mestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Konsekvenser av stress . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Stress i en sykepleieteoretisk sammenheng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204
11
12
PsYKoLoGI For sYKePLeIere
Å redusere stress . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 Stress i sykepleierens hverdag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211
Kapittel 14 Reaksjoner på traumer, trusler og tap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
213 Krisereaksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Angst og depresjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 Å møte mennesker i vanskelige situasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222
Kapittel 15 Smerte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva er smerte? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Portteorien om smerte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Psykososiale faktorer som påvirker smerteopplevelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å uttrykke og takle smerte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å mestre og lindre smerte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sykepleieren som «portvakt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
226 226 227 230 230 231 233
Del V Pleie og omsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235
Kapittel 16 Å forebygge helseproblemer og fremme god helse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Sykdomsforebyggende tiltak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Helsefremmende tiltak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239 Modeller for å forstå helserelatert atferd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 240 En modell for sykepleierens helsefremmende arbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 246
Kapittel 17 Motivasjon og endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva gjør oss motivert? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Endringsprosessen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Motstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å sikre balanse i systemer – motivasjon og atferdsendring i et sykepleieperspektiv .
249 249 254 259 261
Kapittel 18 Å leve seg inn i andres situasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Empati . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Medfølelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 266 Mentalisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268
InnhoLd
Er det mulig å bli for engasjert? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 270 Medlidenhet i sykepleierens arbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 272
Kapittel 19 Mellommenneskelig samspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 Interaksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275 Kommunikasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281 En sykepleieteori om kommunikasjon og samspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 292
Kapittel 20 Å være del av en gruppe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 295 Grupper og gruppeprosesser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 295 Arbeidsrelaterte helseproblemer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 308 Organisasjonskultur og omsorgskultur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 309 Det karitative lederskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 317
Referanseliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
319
Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 348 Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 350
13
15
Del I
Introduksjon denne boken er ment å fungere som en støtte for sykepleiere i deres møter med mennesker. den skal være et supplement til, ikke en erstatning for, en gedigen helseog omsorgsvitenskapelig kunnskapsbase. sykepleiere er først og fremst sykepleiere, ikke psykologer. derfor har jeg viet den første delen av boken til å introdusere psykologi som fag og gi en orientering om hvordan psykologi kan bidra med kunnskap om hvordan mennesker fungerer i ulike sammenhenger som har med helse og sykdom, pleie og omsorg å gjøre. I tillegg introduserer jeg noen teoretiske retninger innenfor psykologien.
17
Kapittel 1
Omsorgspsykologi – et psykologisk perspektiv på pleie og omsorg
et argument som ble brukt da helse- og omsorgsvitenskap, eller sykepleievitenskap, begynte å utvikle seg som fag og forskningsområde, var at det var behov for en egen «sykepleierkunnskap». I dag har vi en rekke sykepleieteorier som gir retning for sykepleien og beskriver forskjellige aspekter av helse og sykdom på ulike nivåer. denne forankringen i en egen vitenskap skaper også forutsetninger for sykepleierens autonome profesjon. Å studere psykologi kan kanskje virke uforenlig med dette. Men det å ha en forankring i en egen vitenskap betyr ikke at man ikke kan se til andre vitenskaper også – ikke for at sykepleiere skal bedrive en «lightversjon» av andres virksomhet, men for at de skal kunne nyansere forståelsen av sitt eget ansvarsområde.
Det finnes mange bøker om psykologi, og man kan selvsagt spørre seg hva som er poenget med enda en. Og hvorfor en bok om psykologi for sykepleiere? Hva skiller den fra en bok som beskriver psykologiske teorier på generelt nivå? Er det virkelig behov for en «egen» bok for sykepleiere? På generelt nivå er psykologi et meget omfattende fag som med vekt på litt forskjellige ting beskriver hvordan vi mennesker fungerer på et psykologisk plan, og dermed også gjør det mulig å forklare hvorfor vi handler som vi gjør. Disse generelle teoriene kan så anvendes i ulike sammenhenger. Noen psykologiske retninger er opptatt av hvordan mennesker reagerer i situasjoner som har med økonomi å gjøre, andre interesserer seg for forbruksmønstre, og atter andre for hva som gjør at mennesker trives i visse miljøer. Dette er bare noen eksempler på hvordan pyskologiske teorier brukes til å forklare ulike aspekter av menneskelivet. I denne boken er vekten lagt på å beskrive psykologiske prosesser som kan ha betydning for å forstå «mennesket i en pleie- og omsorgssammenheng».
18
PsYKoLoGI For sYKePLeIere
deL I
Psykologi – et fag med relevans for flere yrker Ordet psykologi kommer fra de greske ordene psyche og logos og betyr «læren om sjelen». Innenfor psykologien brukes imidlertid sjelden begrepet sjel, som jo er et vanlig begrep i sykepleieteorier. Isteden snakker man om psykologiske eller mentale prosesser og i de senere år også om indre og ytre atferd. Dette er motivert av at begrepet sjel oppfattes å ha et sterk religiøst innhold (Karlsson, 2012). Psykologi kan som nevnt handle om mye mer enn det vi umiddelbart tenker at en psykolog driver med, og mange andre enn psykologer kan studere psykologi. Leger, atferdsforskere, ergoterapeuter og sykepleiere er bare noen eksempler. Psykologien blir da et støttefag ved siden av hovedområdet. Den som utdanner seg til psykolog, har imidlertid psykologi som sitt hovedområde, akkurat som sykepleiere har sykepleievitenskap som sitt. Selv om de har det samme hovedområdet som utgangspunkt, kan psykologer også ha ulike virkefelt. I helsevesenet kan vi dermed finne psykologer som har psykologisk utredning og behandling som sin hovedoppgave, men også psykologer som jobber med organisasjonsutvikling eller personalspørsmål. Psykologi er også et viktig fag for psykoterapeuter. Psykologiske teorier utgjør kunnskapsgrunnlaget for ulike psykoterapeutiske behandlinger. Basert på den kunnskapen de teoretiske perspektivene gir om hvordan mennesket fungerer i forbindelse med psykisk helse og sykdom, er det utviklet forskjellige behandlingsmetoder og teknikker. Vi har for eksempel psykodynamisk psykoterapi og kognitiv atferdsterapi.
Omsorgspsykologi som delområde Alle mennesker trenger pleie og omsorg i løpet av livet. I slike tilfeller møter man gjerne en sykepleier. Kunnskap om grunnleggende psykologiske prosesser kan være til hjelp når sykepleieren skal utforme en pleieplan sammen med pasienten. Det betyr ikke at sykepleieren skal forvandles til en «minipsykolog» eller «psykologassistent»; de to yrkene har hvert sitt ansvarsområde. Når sykepleiere benytter seg av psykologiske teorier, bør de gjøre det med utgangspunkt i de grunnleggende verdiene innenfor sitt eget yrke. Da bruker de psykologien til hjelp for å finne svar på spørsmål som er viktige for sykepleie. Eriksson (2001) trekker fram omsorgspsykologi som et delområde innenfor helse- og omsorgsvitenskapen1. Hun mener at psykologiske teorier kan bidra til 1 I denne boken brukes helse- og omsorgsvitenskap som betegnelse på vitenskapen om helse, sykdom, pleie og omsorg uansett profesjon. Ved enkelte læresteder kan man i dag studere helse- og omsorgsvitenskap med en sykepleiefaglig vinkling. Helse- og omsorgsvitenskap brukes da som et samlebegrep for flere vitenskaper. Andre læresteder bruker begrepet sykepleievitenskap for å betegne det vitenskapelige grunnlaget for sykepleieryrket. Når begrepet sykepleievitenskap er anvendt i denne boken, er det brukt synonymt med helse- og omsorgsvitenskap med en sykepleiefaglig vinkling.
KaPItteL 1
oMsorGsPsYKoLoGI – et PsYKoLoGIsK PersPeKtIv PÅ PLeIe oG oMsorG
å gi innsikt i helse- og omsorgsvitenskapens kunnskapsobjekt. Derfor er det ikke menneskets psykiske funksjon generelt som står i fokus for omsorgspsykologien, men psykologiske aspekter av det å være menneske i en kontekst preget av helse og sykdom, pleie og omsorg. Også andre sykepleieteoretikere har på ulike måter latt seg påvirke av psykologiske teorier. Allerede den første sykepleieteoretikeren i moderne tid, Hildegard Peplau (1952/1992), brukte psykologiske teorier i sin banebrytende bok Interpersonal relations in nursing, og teorien hennes har da også blitt kalt «psykodynamisk sykepleie». Et annet eksempel er Callista Roy (2009), som anvender behavioristiske begreper som stimuli, respons og mestring i sin adaptasjonsmodell. Flere eksempler vil bli gitt senere i boken. Psykologien i seg selv er altså ikke nok til å forstå sykepleie, men den kan hjelpe oss til å forstå hvordan mennesker fungerer med hensyn til helse og sykdom. Videre kan den være til hjelp i omsorgssituasjoner og i forbindelse med utformingen av omsorgsaktiviteter. For eksempel kan psykologiske teorier hjelpe oss til å avgjøre hvordan vi kan formidle informasjon til en pasient på en hensiktsmessig måte, eller hvordan en person kan mestre stress. Psykologiske teorier kan også bidra med forklaringer på hvorfor sykepleierens holdning faktisk har betydning for pasientens helse, og hvorfor begreper som medfølelse og medlidenhet ikke kan reduseres til filosofiske idealer, men har evidens som utgangspunkt for sykepleien. Ulike psykologiske retninger og teorier har ulike tilnærminger til menneskets psykiske funksjon. Noen ganger kan teoriene virke motstridende fordi forskerne har sett på mennesket fra ulike perspektiver. Noen absolutt sannhet finnes ikke. Det kan imidlertid være verdt å reflektere over om en teori er formålstjenlig, det vil si i hvilken grad den kan bidra til at vi kan forstå en person i en bestemt kontekst.
Kunnskapsteoretiske perspektiver innenfor sykepleie og psykologi I vitenskapsteoretisk sammenheng diskuteres forholdet mellom forståelse og forklaring og hvordan disse er knyttet til kunnskapsteoretiske utgangspunkt (epistemologi) og synet på virkelighetens vesen (ontologi). Felles for mange sykepleieteoretikere er at synet deres på virkeligheten, og på hvordan vi kan få kunnskap om den, har røtter i hermeneutikk og fenomenologi. Virkeligheten forstås alltid som noe, og er således subjektivt erfart. Det innebærer også at virkelighetens subjektive karakter er noe forskningen må ta hensyn til, og forskere benytter seg i stor grad av ulike kvalitative forskningsmetoder som tar utgangspunkt i menneskers subjektive erfaringer (Dahlberg mfl., 2008). Selv om kvalitativ forskning er noe som vies stadig mer oppmerksomhet innenfor psykologisk forskning, har psykologien sine røtter i et positivistisk vitenskapsideal (Forrester, 2010). Det positivistiske vitenskapsidealet hadde opprinnelig naturen som sitt kunnskapsobjekt. Dette gjorde det temmelig ukomplisert å bedrive forskning der teorien tilsvarte en ytre, tilnærmet konstant virkelighet
19
20
PsYKoLoGI For sYKePLeIere
deL I
som det var mulig å observere og måle «objektivt». Hvis man prøver å bruke de samme prinsippene på den subjektivt erfarte virkeligheten, støter man på en del vitenskapelige vanskeligheter – særlig hvis man også oppfatter forskeren som en del av denne virkeligheten og dermed en som gjennom sitt nærvær kan påvirke «forskningsobjektet». Ikke minst innenfor læringspsykologi og kognitiv psykologi har man forsøkt å håndtere disse utfordringene ved å studere psykologiske prosesser i kontrollerte laboratorieforsøk (Groome, 2011; Ramnerö og Törneke, 2013). Psykologiens vitenskapelige ideal har derfor vært gjenstand for diskusjon. Allerede i Freuds forskning var det et paradoks mellom et positivistisk vitenskapsideal og en arbeidsmåte som på mange måter var induktiv og tolkende (Ekeland mfl., 2007; Ricoeur, 1970). Innenfor psykologi og psykoterapi har det også vært diskutert om psykologisk behandling er noe det er mulig å forske på, og i enda større grad hvordan den forskningen i så fall skal foregå. Framfor alt behavioristisk orienterte forskere har hevdet at det er fullt mulig å gjøre såkalte randomiserte, kontrollerte studier (RCT, randomized controlled trial), der én gruppe mennesker får én psykologisk behandling og en kontrollgruppe får en annen behandling – for eksempel den de får til vanlig, såkalt TAU (treatment as usual). De som har vært mer psykodynamisk og humanistisk rettet, har hevdet at det ikke går an å gjennomføre slik forskning, ettersom hver behandling er unik. Selv om kvalitative studier i prinsippet har forekommet siden Freuds dager, fokuserer de psykologiske teoriene i høy grad på det generaliserbare og et «utenfraperspektiv», ettersom observerbar atferd og kontrollerte eksperimenter er noe som har vært tillagt stor vekt i forskningen. Teoriene beskriver og forklarer den psykologiske utviklingen og forskjellige psykologiske prosesser på et generelt nivå. Dette må ikke forstås dit hen at psykologiske teorier ikke kan bidra til innsikt i mennesket, og enda mindre dit hen at psykologer ikke skulle være interessert i enkeltmenneskets virkelighet. Selvsagt finnes det en genuin interesse for å hjelpe mennesker og for å forstå unike behov innenfor psykologien – både i forskningen og i praksis – og kliniske psykologer interesserer seg for pasienten som person. Men forskning og teoridannelse har tradisjonelt tatt utgangspunkt i generelle prinsipper for hvordan mennesker fungerer, og det rådende vitenskapsidealet i forskningen har gått ut på å søke kunnskap om psykologiske prosesser på en mest mulig objektiv måte. Man har dermed vært interessert i en annen type kunnskap innenfor psykologisk forskning enn innenfor sykepleieforskningen. Det utelukker ikke at vi som sykepleiere kan få hjelp til å prioritere og gjennomføre ulike sykepleieintervensjoner ved å reflektere over pasientens styrker, vanskeligheter og behov i lys av psykologiske teorier. Psykologiske teorier kan altså være til hjelp når vi prøver å forstå hvorfor en pasient ser ut til å ha vansker med å ta imot informasjon, eller hvorfor en kollega alltid oppfører seg på en bestemt måte på personalmøtene. De kan også hjelpe oss til å forstå hvorfor vi føler oss stresset i visse situasjoner og kanskje overser pasientens lidelse – eller
KaPItteL 1
oMsorGsPsYKoLoGI – et PsYKoLoGIsK PersPeKtIv PÅ PLeIe oG oMsorG
kjenner den helt inn i hjertet. Samtidig må vi være bevisste på at de psykologiske «brillene», akkurat som alle andre teoretiske perspektiver, får oss til å fokusere på en bestemt måte. Det medfører en fare for at vi assimilerer (jf. kapittel 7) og tar til oss det vi observerer, på en måte som gjør at det stemmer overens med forforståelsen vår. Dessuten skaper det en avstand og et utenfraperspektiv, som riktignok kan gjøre situasjonen mer forståelig for den observerende sykepleieren, men som samtidig også legger hindringer i veien for en genuin og livsverdensorientert omsorg (Todres mfl., 2014). Teorier (så vel psykologiske som andre) er med andre ord tveeggede sverd. På den ene siden kan de bidra til at sykepleieren blir reFLeKsJonssPØrsMÅL mer oppmerksom på ulike aspekter av pasientens helse og lidelse, bidra med forklaringer og gi støtte for intervensjoner. På den andre siden kan teoriene bli til hinder for den åpenhet og smidighet På hvilke områder overfor pasientens livsverden som skaper muligheter for genuine innenfor sykepleien er det viktig for deg omsorgsfulle møter. å få økt kunnskap om Psykologiske teorier er mer verdinøytrale enn sykepleieteorier. Mens sykepleieteoriene mange ganger er mer eller mindre norpsykologiske prosesmative og gir uttrykk for tydelige verdier med hensyn til hvordan ser? hvorfor er disse områdene viktige for at god omsorg skal se ut (Kirkevold, 2009), er psykologiske teorier mer rettet mot å beskrive mentale prosesser og atferdsmønstre. du skal utvikle deg som Derfor er det viktig at sykepleiere som bruker psykologiske teorier sykepleier? skriv gjerne for å forstå en pasient eller hva som skjer mellom mennesker i en ned hva du tenker, og bestemt situasjon, ikke gir avkall på sykepleiens verdigrunnlag kom tilbake til det etter (Norsk Sykepleierforbund, 2011). at du har lest boken.
Psykologi og sykepleievitenskapens konsensusbegreper Innenfor sykepleievitenskapen tar man utgangspunkt i disse fire sentrale begrepene: menneske/person, helse, omgivelser/miljø og pleie/omsorg (Bergbom, 2012). Sykepleieforskere over hele verden er enige om at sykepleieteorier må ta hensyn til disse begrepene. Mange psykologiske teorier kan bidra til forståelsen av konsensusbegrepene på et mer generelt nivå, og psykologiske teorier har også vært veiledende for utviklingen av spesifikke sykepleieteorier. Blant de førstnevnte finner vi teorier om interaksjon som kan gi økt innsikt i samspillet mellom sykepleiere, pasienter og pårørende. Et eksempel på de sistnevnte er Maslows behovsteori, som var til inspirasjon for Virginia Henderson da hun formulerte sine grunnleggende prinsipper for sykepleie (Henderson, 1961/1970). Samtidig som det er mulig å relatere psykologiske teorier til begreper som brukes i sykepleieteorier, er det viktig å huske at psykologiske teorier ikke er sykepleieteorier. Psykologien mangler forutsetningene for å skape den typen metaparadigmatiske mønstre som konsensusbegrepene danner i en sykepleieteori.
21
22
PsYKoLoGI For sYKePLeIere
deL I
Siden dette er en bok der psykologiske teorier knyttes til sykepleie, er bokens oppbygning basert på konsensusbegrepene.
Mennesket Begrepet menneske, eller person (som også brukes), refererer til enkeltindividet og dets forhold til andre mennesker. I sykepleieteorier omtales mennesket som en enhet som kan forstås ut fra ulike aspekter. Disse beskrives ofte som kroppslige/ biologiske/fysiologiske, mentale/psykologiske, åndelige/eksistensielle og sosiale (Barker og Buchanan-Barker, 2005; Eriksson, 1987; Leininger og McFarland, 2006; Parse, 1995; Watson, 2012). Videre framheves det at mennesket er en ansvarlig og aktiv deltaker i sin egen omsorg, og ikke bare en passiv omsorgsmottaker, selv om enkelte helse- og sykdomstilstander i større eller mindre grad krever at andre overtar ansvaret (Fawcett, 2005). Psykologi har blitt beskrevet som en vitenskap som studerer atferd og psykologiske prosesser (Atkinson mfl., 2000), og også litt mer forenklet som «menneskevitenskap» (Lundgren, 2007). Psykologiske teorier beskriver kort sagt ulike psykologiske aspekter av hvordan vi har utviklet oss, og hvordan vi reagerer som mennesker. Noen av dem skildrer menneskets psykologiske funksjon på et grunnleggende plan og tar for eksempel hensyn til persepsjonen. Andre er mer komplekse og tar utgangspunkt i hvordan identiteten vår formes i samspill med andre mennesker. Hvis vi betrakter psykologi som menneskevitenskap, bør vi altså ha i tankene at de enkelte delene som psykologiske teorier beskriver, må forstås i forhold til den helheten som et flerdimensjonalt helse- og omsorgsvitenskapelig menneskebilde utgjør. I denne boken trekker jeg fram noen deler, og tanken er at du ved å få økt kunnskap om dem skal kunne forstå ulike aspekter av det menneskelige følelseslivet bedre. Samtidig er det viktig å huske at teoriene – selv om de tar hensyn til indre prosesser – i stor grad forklarer disse prosessene utenfra og på et generelt nivå. De kan med andre ord bidra med kunnskap om generelle prinsipper for hvordan mennesker vanligvis fungerer på ulike områder, men begrenset kunnskap om hvordan det er å være menneske i en bestemt situasjon.
helse Sykepleievitenskapen tar utgangspunkt i at helse oppleves subjektivt, til forskjell fra sykdom, som kan konstateres objektivt. Helse er med andre ord koblet til velvære, selv om det også rommer objektive dimensjoner. Eriksson omtaler for eksempel det å ha god helse som å være sunn, frisk og befinne seg vel. Å være sunn innebærer blant annet å ha konsekvensforståelse (og dermed også kunne ta vare på sin egen helse gjennom sunne vaner), mens det å være frisk henger
KaPItteL 1
oMsorGsPsYKoLoGI – et PsYKoLoGIsK PersPeKtIv PÅ PLeIe oG oMsorG
sammen med ytre kriterier. Fra et sykepleievitenskapelig perspektiv kan mennesker oppleve å ha både god og dårlig helse uansett hvilken diagnose de har – eller om de ikke har noen diagnose.2 Helse og velvære kan for eksempel komme til uttrykk i at man opplever helhet og mening, rytme og balanse, og at man føler at man kan håndtere livet (Dahlberg og Segesten, 2010; Wiklund Gustin og Lindwall, 2012). I denne boken setter jeg psykologiske teorier inn i et sykepleieteoretisk perspektiv på helse og sykdom. Med støtte i psykologisk teoridannelse utforsker jeg aspekter av velvære og mangel på velvære. I tillegg beskriver jeg hvordan mennesker tillegger sine erfaringer mening, og hvordan man fra et psykologisk perspektiv kan forklare ulike måter å takle livet og livets påkjenninger på. Alt dette kan beskrives i form av psykologiske prosesser, og det er disse prosessene vi skal se nærmere på i boken. Stadig flere sykepleieforskere framhever lidelse som et sentralt begrep (Eriksson, 1994; Morse, 2001; Taylor og Watson, 1989). Enkelte omtaler det også som et femte konsensusbegrep (Wiklund Gustin og Bergbom, 2012). Jeg intervjuet en gang noen pasienter som hadde gjennomgått koronar bypassoperasjon, og de ga tydelig uttrykk for at fysisk smerte bare var en liten del av lidelsen deres. Den hang mye mer sammen med tankene og følelsene som den fysiske følelsen vekket, for eksempel det å være forhindret fra å leve det livet man ønsker (Wiklund Gustin og Eriksson, 2009). Også her finner vi psykologiske prosesser som for eksempel har med tolkning og attribusjon av mening å gjøre, og psykologiske teorier kan også hjelpe oss til å forstå helseutfordringer og lidelse i form av for eksempel stress og stigmatisering.
Miljø Vi mennesker påvirkes hele tiden av miljøet vi lever i. I miljøbegrepet ligger ikke bare det fysiske miljøet som naturligvis påvirker helsen vår, men også den sosiale virkeligheten der vi er i samspill med andre både i pleiesituasjoner og ellers i livet. Miljøet, eller omgivelsene, omfatter ikke bare nærmiljøet, men også regionale og globale forhold. For noen kan for eksempel tanken på all urettferdigheten 2 Dette må ikke tolkes som at diagnoser alltid er objektive. Diagnosene tar utgangspunkt i det som oppfattes som normalverdier. Når noe faller utenfor de verdiene, vekkes en mistanke om at noe er «galt», og basert på avvikene fra det normale blir det stilt en diagnose. Særlig innenfor psykiatrien kan vi konstatere at hva som regnes for å være normalt, det vil si friskt, har variert opp gjennom historien. Kulturelle normer endrer seg og dermed også diagnostiske metoder. For eksempel ble homoseksualitet tidligere regnet som en sykdom, og i visse politiske systemer har annerledestenkende blitt sett på som psykisk syke. I dagens vestlige verden kan vi tenke på «personlighetsforstyrrelser» av ulike slag og i hvilken grad de uttrykker en psykisk sykdom eller at en person avviker fra normen (WHO, 2001).
23
24
PsYKoLoGI For sYKePLeIere
deL I
i verden få innvirkning på helsen, både ved at de velger å unngå en viss type mat, og ved at de bekymrer seg for framtiden. I miljøet vårt inngår det også sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske forhold som på en eller annen måte virker inn på hvordan vi har det. Derfor har sykepleieteorier for eksempel tatt utgangspunkt i menneskets evne til å tilpasse seg en foranderlig livssituasjon (Roy, 2009) og i kulturelle aspekter av pleie og omsorg (Leininger og McFarland, 2006). Også her er det berøringspunkter med psykologiske teorier, for eksempel når det gjelder adaptasjon, som er utgangspunktet for Roys sykepleieteori. Psykologiske teorier kan hjelpe oss å legge merke til prosesser som bidrar til å forme for eksempel et arbeidsmiljø eller omsorgskulturen på en avdeling.
Pleie og omsorg Pleie og omsorg er også et av konsensusbegrepene. Internasjonalt ser vi at begrepet har ulike nyanser. I noen sammenhenger, for eksempel når man har ønsket å styrke sykepleieryrket og heve dets status, har oppmerksomheten vært rettet mot begrepet nursing, som først og fremst har referert til sykepleierens konkrete pleiearbeid. I dag vektlegges også caring, det vil si hva som er omsorg i tilknytning til helse og sykdom (Eriksson, 2000; Watson, 2008). Omsorg knyttes da ikke først og fremst til sykepleierens yrkesutøvelse, men tar utgangspunkt i pasienten som en unik person som trenger omsorg i en kortere eller lengre periode. Sykepleieteoretikere beskriver sykepleie som en mellommenneskelig prosess der sykepleier og pasient er i samspill med hverandre. Når vi prøver å forstå samspillet og hva som skjer i interaksjonen mellom sykepleiere og pasienter, pårørende og andre omsorgsgivere, kan psykologiske teorier om eksempelvis kommunikasjon og medfølelse være til hjelp. De kan også være til støtte for de vurderinger vi som sykepleiere gjør gjennom de ulike fasene av sykepleieprosessen, både i forbindelse med datainnsamling, sykepleiediagnoser og planlegging av sykepleieintervensjoner. Samtidig krever dette at vi finner en balansegang mellom nærhet og avstand og ikke havner i en distansert posisjon der teoriene blir til hinder for en genuin pleie og omsorg. Vi må med andre ord kunne veksle mellom å være nære, åpne og fleksible i møtet med pasienten og ved behov ta et skritt tilbake og reflektere – med støtte i teoriene – både over pasientens helse, plager og pleiebehov og over våre egne reaksjoner.
Sykepleierens grunnlagsverdier er bokens røde tråd. Hovedformålet med boken er å gi leseren bedre innsikt i hvordan mennesker fungerer på et psykologisk plan, og vise hvordan denne innsikten kan være med og danne grunnlag for de vurderingene en sykepleier må gjøre daglig i sitt virke. Målgruppen er først og fremst bachelorstudenter i sykepleie, men boken vil også være nyttig for andre helsefagstudenter og yrkesaktive sykepleiere. Lena Wiklund Gustin er offentlig godkjent sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Hun er også godkjent psykoterapeut. I dag arbeider hun som professor II ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (Campus Narvik) og ved Mälardalens högskola i Sverige.
ISBN 978-82-450-2048-9
,!7II2E5-acaeij!
PSYKOLOGI FOR SYKEPLEIERE
Forfatteren begynner med å presentere de viktigste psykologiske retningene og omsorgspsykologien som et delområde innenfor omsorgsforskningen og et støttefag i sykepleien. Utover i boken tar hun opp forskjellige temaer med utgangspunkt i konsensusbegrepene som er utviklet innenfor helse- og omsorgsvitenskapen (menneske, miljø, helse, pleie og omsorg). Dermed kommer fragmenter fra én og samme psykologiske teori igjen flere steder i boken, der de er aktuelle i sammenheng med tematikken. Hele veien viser forfatteren til sykepleieforskere som har latt seg inspirere av psykologien, og forklarer hvordan psykologien og sykepleieteoriene henger sammen. Noen av temaene hun behandler, er helheten kropp og sjel, følelser, hukommelsen og det meningsskapende i tilværelsen. Videre skriver hun om mellommenneskelige prosesser som relasjoner, kommunikasjon og medfølelse. Sykepleierens helsefremmende arbeid og psykologiske aspekter på god og dårlig helse beskrives også, og leseren får råd om veiledning, informasjonsarbeid, problem- og konfliktløsning.
LENA WIKLUND GUSTIN
Psykologi for sykepleiere introduserer psykologiske teorier og begreper som er viktige for å forstå mennesket som pasient, pårørende og sykepleier. Boken tar for seg kunnskap som er relevant for sykepleierens yrkesutførelse, og er dermed noe mer og noe annet enn en lightversjon av en grunnbok i psykologi.