Bevegelig berørt (9788245022674) by Fagbokforlaget

Det diskuteres med tenkere som den danske teologen og filosofen K.E. Løgstrup, den franske filosofen og samfunnstenkeren Michel Foucault og den tyske sosiologen Hartmut Rosa. Selv om eksemplene er hentet fra sykepleien, vil spørsmålene og drøftelsene av dem være gjenkjennelige for flere helseprofesjoner og pårørende. Boken egner seg også til å benyttes i diskusjoner om etikk både i en utdanningssammenheng og i praktisk arbeid. Det er en bok som kaller på langsom lesning. K ARI MARTINSEN er professor emerita ved Universitetet i Tromsø, studiested Harstad, og ved VID vitenskapelige høgskole i Bergen. Hun har skrevet et titalls bøker og mangfoldige artikler, og er en ettertraktet foredragsholder i Norge og spesielt i Danmark.

ISBN 978-82-450-2267-4

,!7II2E5-accghe!

BEVEGELIG BERØRT Med bidrag fra Tom A. Kjær

BEVEGELIG BERØRT

Boken handler om disse spørsmålene. Den tar opp til kritisk drøfting hva som kan forstås med det hellige, og hvordan erfaringer med det hellige kan finne sted i et travelt sykehusrom og rundt sengen, fortalt i ettertid. Med skjønnlitterære og praksisnære eksempler vises at erfaringer av det hellige lar seg utlegge, beskrives og analyseres rent fenomenologisk. Dermed er det hellige «tilgjengelig» for alle mennesker uansett tro eller livsholdning.

K A R I M A R T I NSEN

Ordet hellig kan bringe sinnene i kok fordi det ofte forbindes med religiøs praksis, og ofte knyttet til bestemte og fastlåste praksiser av det. Ordet hellig kan også gi en følelse av forlegenhet. Det er likevel verd å stille motspørsmålet: Vil vi leve i en kultur og med et helsevesen der intet er hellig og alt kan reduseres til sosiale konstruksjoner? Er det verd å overveie om det ikke i møtet med et annet sårbart menneske, og også i forholdet til naturen, kan være noe hellig i betydningen ikke-menneskeskapt? Noe som kaller på ærbødighet, respekt, omtanke og omsorg, slik at enkeltmennesker – pasienten, den pårørende, sykepleieren – ikke reduseres til små tannhjul i et helsevesen preget av hektisk travelhet? Vil ikke et samfunn og et helsevesen der intet er hellig, være skamløst?

K AR I M AR T I NSEN

BEVEGELIG BERÃ&#x2DC;RT

BEVEGELIG BERØRT Med bidrag fra Tom A. Kjær k ari martinsen

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-450-2267-4 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsfoto: «Undring» av Helge Bøe Omslagsdesign ved forlaget Alle illustrasjoner i boken er laget av Helge Bøe Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Jeg holder ditt hode i mine hender, som du holder mitt hjerte i din ømhet slik allting holder og blir holdt av noe annet enn seg selv. Slik havet løfter en sten til sine strender, slik treet holder høstens modne frukter, slik kloden løftes gjennom kloders rom Slik holdes vi begge av noe og løftes dit gåte holder gåte i sin hånd

(Stein Mehren i Mot en verden av lys, 1963)

Forord Forfatterne av denne boken har over år hatt et gjensidig tenke- og skrivesamarbeid, og underveis kommentert og lest hverandres uferdige tekster. Det har ført til flere bokutgivelser, hvorav den siste var Utenfor tellekantene. Essays om rom og rommelighet (Fagbokforlaget, 2015). Boken som nå foreligger, har sitt utspring i spørsmål og tanker som meldte seg da arbeidet med Utenfor tellekantene var avsluttet. Det hadde imidlertid ikke blitt noen bok dersom ikke forlagsredaktør Liv Tønjum i Fagbokforlaget hadde åpnet vei slik at våre uferdige tekster til slutt ble en bok. Takk til Liv for tålmodighet med et langsomt skrivearbeid og for flere kritiske lesninger av manus. Vi ville lage en vakker bok. Det har resultert i et givende samarbeid med den norske billedkunstneren Helge Bøe, som en reise i bilder og tekst. Produksjonskoordinator Gosia Adamczewska takkes for sin nøyaktighet og godt samarbeid med tekst og bilder. Flere har generøst lest våre uferdige tekster underveis. De er takket bak i mitt kapittel og i innledningen. Forord og innledning er skrevet av Kari Martinsen, da Tom A. Kjær plutselig ble rammet av alvorlig sykdom og døde kort tid etter. Bergen, februar 2018 Kari Martinsen

Innhold INNLEDNING ......................................................................... 11 KAN HELSEVESENETS FYSISKE ROM ROMME DET HELLIGE? ............................................ 15 Prolog: «den fortsatte tekst» ..................................................................... 15 Kapitlets oppbygging ................................................................................. 21 1 Sansningen og tilbakeholdenheten .................................................... 24 Der ordene tier ..................................................................................... 24 Suverene livsytringer – spontane ukrenkelige ytringer .................... 29 Sansningen og tilbakeholdenheten .................................................... 32 Det hellige og våre erfaringer.............................................................. 35 Den senmoderne glemsel av det hellige ............................................. 37 2 Sykeværelset, hastigheten og verdsliggjøringen av tiden ................. 39 Tidsakselerasjonen og paradokset ...................................................... 40 Farlig travelhet .............................................................................. 43 Skjønnet under press .................................................................... 46 Når tingene og værelset mister sin betydning............................. 47 Hastighet og fremmedgjørelse ..................................................... 50 Verdsliggjøringen av tiden .................................................................. 54 Husk tid er penger......................................................................... 54 Tiden er knapp, utnytt den........................................................... 57 Et disiplinerende selvforhold .............................................................. 60 Hektiskhet og episodiske bevegelser .................................................. 62 Kapitaliseringen av livet, språket og sårbarheten ............................. 65 3 Andre rom og det hellige ..................................................................... 67 Min lesning av Foucault ...................................................................... 68 Rommets og stedets standhaftighet................................................... 68 Heterotopier – rom (steder) som snur hverdagen på hodet.............. 70 Avviksheterotopien ............................................................................. 72 Skipet og havet .................................................................................... 73 Heterotopier og det hellige ................................................................. 78

BEVEGELIG BERØRT

To lesninger av «endnu ikke» .............................................................. 80 Heterotopi som et åpnende begrep og en kritisk tenkning............... 85 Andre rom og tider – også i sykeværelset ........................................... 86 Sykeværelset i skipets bilde................................................................. 87 Kaptein på opprørt hav – rom for fortryllende kunnskap og godt skjønn......................................... 87 Passasjerene – de syke og håpet ................................................... 93 En annen tid – tid til fortellinger ............................................... 100 Formingsarbeidet i sykeværelset – rom for det helliges spontanitet .............................................. 105 Sykeværelset som et eksemplarisk heterotopt rom midt i travelheten.................................................... 108

LITTERATUR ........................................................................ 114 TAKK ..................................................................................... 117 SLUTTNOTER ..................................................................... 118 ETTERSKRIFT ..................................................................... 123 SENGEN, MENNESKET OG UNIVERSET ....................... 125 1

Mennesket i universet – set fra sengekanten ................................126 Livet finder sted i universets store rum ........................................... 126 Livet finder samtidigt sted i kulturens mindre rum ........................ 127 En ontologisk rangorden mellem universets store rum og kulturens mindre rum ................................................. 129 Klimaforandringer og klimaet i sundhedsvæsenet ................... 129 Skamløsheden breder sig ............................................................ 130 Det senmoderne sundhedsvæsens produktionssteder ............. 132 2 Sengelejet – hvor livets etiske dimension og sanselighed melder sig ................................................................................................. 133 Livsvigtige spørgsmål om sengen og etikken ................................... 133 Hospitalsgangen oplevet fra sygesengen ................................... 135 På vej til garderoben .................................................................... 139 Den kritiske eftertankes nødvendighed ........................................... 140 Hvad der kan gribe fat i os ved sengen ............................................. 142 Leiringens kunst, de standsede og motbevegelsene .............................. 147

LITTERATUR ........................................................................ 151 BILDEOVERSIKT ................................................................ 153 BIDRAGSYTERE ................................................................. 155 STIKKORDREGISTER ........................................................ 157

Innledning I november 2016, på et fagseminar Dansk Sygeplejeråd arrangerte i Borup utenfor København, presenterte vi boken vår etter en tids arbeid med den. I innbydelsen til seminaret, som var ført i pennen av Tom A. Kjær, skrev vi under overskriften Sykepleie finner sted: «Sykepleie folder seg ut på stedet. Det skjer i møtet med andre mennesker: pasienter, pårørende og ulike fagpersoner i helsevesenets rom. Noen steder har mennesker, det være seg pasienter, pårørende og sykepleiere begrensede utfoldelsesmuligheter. Tidstyranni, rommenes innretning og bruk, samt normer for effektiv produksjon av helseytelser kan stille seg i veien for det som både pasienter, pårørende og sykepleiere ønsker seg. Vi vil ta tilhørerne (her: bokens lesere) med inn i ettertankens rom. Der det er tillatt å tenke kritisk over både klinisk praksis og forskningen for å se hvilke muligheter sykepleiere har for å fastholde medmenneskelighet og faglighet i et senmoderne helsevesen som tenker i økonomi og produksjon. Kari Martinsen har valgt tittelen Kan helsevesenets fysiske rom romme det hellige? for det som presenteres. Ordet hellig kan bringe sinnene i kok fordi det ofte forbindes med religiøs praksis. Det er imidlertid verdt å overveie om det ikke i møtet med et annet sårbart menneske kan være noe hellig. Noe som kaller på ærbødighet, respekt, omtanke, omsorg, så mennesket – pasienten, den pårørende, sykepleieren – ikke reduseres til små tannhjul i helsevesenets maskineri, som er preget av akselerasjon og hektisitet. Et samfunn og et helsevesen der intet er hellig er skamløst.

BEVEGELIG BERØRT

Sengen, mennesket og universet er tittelen på Tom A. Kjærs forelesning. Senger spiller en stor rolle i menneskers liv. Vi velger våre senger med omhu. Den måte vi bruker senger på, sier noe om vår måte å forstå oss selv på som mennesker – midt i universet. Sykesenger i helsevesenet velger vi ikke selv. Mye av det som gjør sengen til et godt sted hjemme, fratas oss på hospitalet. Noen ganger blir sengen pasientens hele univers. Hva gjør det med pasienten som menneske? Hvordan kan sykepleieren gi pasienten noe av det tapte tilbake? Kan sykepleierne påvirke innretningene av sykeværelsene og sengene i dem? Og hva når pasientene ikke får noen seng, eller i beste fall bare en seng i en travel sykehuskorridor? Ut fra dette foreløpige tenkeutkast til en bok var planen at vi skulle skrive ut hvert vårt større kapittel om hva vi forstår med det hellige, og hvordan det kan finne sted i et travelt sykehusrom og ved sykesengen. Slik ble det ikke. Tom A. Kjær var i en meget produktiv skrivefase da han ble – som noe han selv skulle skrevet mer om – ufrivillig stanset av alvorlig og kritisk sykdom, og døde etter et kort sykeleie. Boken har derfor brått tatt en annen vending. Mitt kapittel: Kan helsevesenets fysiske rom romme det hellige? bringes først i boken. Det består av en innledning der jeg avklarer hva jeg forstår med det hellige, og hvordan kapitlet er bygd opp. Deretter har kapitlet fire undertemaer: Sansningen og tilbakeholdenheten, Sykeværelset, hastigheten og verdsliggjøringen av tiden, Andre rom og det hellige og til slutt Andre rom og tider – også i sykeværelset. Det Tom A. Kjær nådde å skrive før han brutalt ble satt til side, ufrivillig stanset, presenteres som et etterskrift til boken, og jeg har fått den tillit å redigere det ferdig. Vi arbeidet på forskjellige måter. Jeg leste, tenkte, skrev og skrev om igjen i en samtidig kontinuerlig bevegelse. Tom var alltid rede til å lese, generøst ga han meg tilbakemeldinger. Hans skriftlige «tenke-høyt-kommentarer», som han kalte dem, har satt varige

Innledning

spor i min tekst. Det takker jeg ham meget for. Tom leste, tenkte, samlet kilder, skrev tanker og innfall ned, for så til slutt å skrive det ut i en samlet tekst. Det var dette sluttskrivende arbeid han var i gang med, og som jeg spent ventet på å få lese, da han brått ble ufrivillig stanset. I etterskriftet er også nevnt viktige publiserte tekster av Tom A. Kjær. Flere av Kjærs tekster er utlegninger av den danske teolog og filosof K.E. Løgstrups sene filosofi om sansningen. Det er et nybrottsarbeid, originalt og nytenkende, likeledes det Kjær skriver om fantasiens rolle i et faglig skjønn (se spesielt Kjær, 2012). Tom A. Kjærs forelesninger og hans undervisning er høyt verdsatt i Danmark som i Norge. Han har alltid vært godt forberedt, innfallsrik og engasjerende. Han åpnet porter for mange. De praktisk arbeidende sykepleiere – de som bokstavelig talt står med liv og død i sine hender – har på en spesiell måte kunnet tenke videre med det han formidlet. I arbeidet med boken har vi hatt et givende samarbeid med den norske billedkunstneren Helge Bøe. Bøe har lest tekstene og gitt forslag til flere bilder som vi kunne benytte. Å velge ut bilder og tekst i vekselvirkning og samklingende resonans fikk ikke Tom være med på. Arbeidet med bilder som møter tekst, og tekst som møter bilder, er derfor gjort i samarbeid mellom Bøe og undertegnede. Kunstverkene er ikke ment som illustrasjoner, og jeg har ikke gjort forsøk på å fortolke dem. Kunstverkene står for seg selv ufortolket i teksten. Det åpner for leserens egen fortolkning – eller kanskje tydning – i møtet med det enkelte kunstverk og teksten. Kunsteren besinner seg på det sanselige element, skriver Løgstrup i boken Kunst og erkendelse (1983, s. 9). Kunstens uttrykksformer er sanselige. De belyser og berører, som Helge Bøe skriver, og han fortsetter: «Kunsten når inn til oss via andre kanaler enn de rent kognitive. Vi kan forsøke å forklare, beskrive og forstå kunst, men kunst må først og fremst oppleves og erfares. Gjennom

BEVEGELIG BERØRT

opplevelsen kan vi også la oss berøre og la kunsten trenge inn bak forståelsen» (Bøe, e-post 19.01.2018). Denne bokens intensjon er å løfte frem sansningens grunnleggende, men ofte glemte og oversette betydning for menneskers liv. Det er sansningen som åpner verden for oss. I den er menneskets sinn alltid stemt, næret av sanseutløste inntrykk som kommer til oss utenfra. Litteratur: Kjær, T.A. (2012). Løgstrup og samtalens kunst i sygeplejen. I K. Martinsen, Løgstrup og sykepleien (s. 152–188). Oslo: Akribe forlag. Løgstrup, K.E. (1983). Kunst og erkendelse. København: Gyldendal. E-post Bøe, H. 2018, 19. januar

Kan helsevesenets fysiske rom romme det hellige? Kari Martinsen

PROLOG: «DEN FORTSATTE TEKST» Gir det mening å spørre om helsevesenets fysiske rom kan romme det hellige? Det hellige forstått som et fenomen vi ikke har skapt, og som vi heller ikke har makt over, som kommer til oss utenfra, og som vi gripes av og stilles i ærbødighet og ydmykhet i forhold til? Vi kan også stille motspørsmålet: Vil vi leve i en kultur og i et helsevesen der intet er hellig, og alt kan reduseres til sosiale konstruksjoner? Jeg vil i det følgende spørrende og undrende undersøke hva som kan forstås med fenomenet hellig i helsevesenets fysiske rom. Jeg hører allerede leserens motspørsmål: Hvorfor bruke ordet hellig? Jeg vil støte leseren fra meg ved å bruke ordet. Kan ikke andre ord brukes, som livets ukrenkelighet, verdighet, respekt og aktelse for alt levende, at livets sårbarhet ikke skal krenkes? Jeg kan forstå spørsmålene. Jeg er klar over at ordet hellig kan virke anstøtelig, kanskje også gi en følelse av forlegenhet. Ordet kan også ha blitt knyttet til bestemte og fastlåste oppfatninger av det,

BEVEGELIG BERØRT

til en bestemt praksis eller til noe som kan defineres eller forklares teoretisk. Jeg vil likevel be leseren bevare et åpent sinn når jeg her på de første sidene av teksten vil gi en kort personlig ytring om min vei mot å våge å ta ordet i min munn. Jeg vil forsøke å åpne ordet hellig ut mot livet. Det handler om å presisere noe jeg har kjempet med og skrevet om i mange år. Det dreier seg om «den fortsatte tekst». Sådan er det jo. Det er den samme tekst, man skriver på, «igennem artikel efter artikel, bog efter bog», skriver den danske forfatter Henrik Wivel (2016a). Teksten fortsettes og videreføres i dialogen med omverden og en selv. Å skrive og å omskrive, å legge til og å ta bort, er et forsøk mot større klarhet om de eksistensielle vilkår. Et arbeid som ikke avsluttes. Og som ikke har vært eller er smertefritt å arbeide med. Det er noe jeg har stanset ved, eller som har stanset meg. Det er noe utenfra som trenger seg på og gjør inntrykk, noe som fører til en undring: sårbarheten ved alt liv, og en grunnleggende avhengighet av og gjensidig utleverthet til hverandre. En undring nettopp fordi våre vestlige, senmoderne samfunn så sterkt innsetter i vårt sinn og vår kropp tanker om uavhengighet, selvhjulpenhet, prestasjonskrav, livets grenseløshet, at alt er menneskets konstruksjoner, og at alt er muligheter som skal realiseres. Disse spørsmål og tanker har ført meg ut på en lang og utfordrende reise uten fastsatt mål. En undring er ikke noe jeg bestemmer meg for. Det er noe jeg blir brakt i, rammet av, som jeg ikke helt vet hva er. Undringen utfordrer tenkningen. For undringen fordrer at jeg må gi slipp på egen styring, og la noe utenfor meg selv komme til meg, noe som jeg er ute av stand til å begripe, noe som er underfullt. Det er dette «noe» som er min reises stadig «fortsatte tekst». «Noe» som er vanskelig å tale og å skrive om, og som kaller på å møtes med varsomhet og aktelse. Det dreier seg ikke om spørsmålene «hvorfor» eller «hvordan kan det være at». Det handler om at noe overhodet er til, og at det er til for sansene (Jensen, 2007,

Kan helsevesenets fysiske rom romme det hellige?

s. 159). Det handler om værensunderet som stemmer sinnet, menneskets sinn, som Løgstrup beskriver er «sangbund for alt» som er til og går for seg i den verden mennesket med sine sanser er innfelt i (Løgstrup, 1983, s. 14). Slik naturen med alt sansbart nærer vårt sinn bare ved at den er til. Værensunderet i sykeværelset der noe betydningsfullt plutselig og uanmeldt melder seg for sansene, og som kan merkes oppløftende midt i lidelsens smerte. Det er dette «noe» som har stanset meg – værensunderet i all sin mangfoldighet og forskjellighet som både åpenbarer og skjuler seg. Det har beveget meg til i ettertid å forsøke å bruke ordene for å si noe om det som dypest sett er unevnelig. Men som gjør inntrykk og merkes kroppslig. Å forsøke å si noe om det unevnelige fordrer en språkbruk som er varsom, undrende, åpen for toner, klanger, stemtheter som er i alt levende. Et «hjertespråk», som lukker oss ute av det begrepskalde lukkede språk, og som åpner for et poetisk-sansevart språk der kunsten er å gi ord til det «at høre græsset gro», som Grundtvig skriver (etter Martinsen, 1996, s. 52). Det handler om å komme i resonans med universets klang, der bevegende språkuttrykk vokser frem av det vi er beveget av. Det vil si å kunne uttrykke de sanseutløste inntrykk vi beveges av, i tillit til at inntrykkene inneholder noe universelt bærende. Å lytte til universets klang som toner ut fra pasientens kropp, ofte kanskje som svake og såre toner i et mollstemt toneleie, og letende, søkende å finne tydende ord for det – i fortellinger og eksempler i ettertid1. Dette «noe» – værensunderet – ligger skjult og uforløst i flere av mine tekster. I Fenomenologi og omsorg (1996) arbeidet jeg med spørsmålet ut fra en skapelsesfenomenologisk tenkning2. Det vil si en tenkning som legger vekt på det erfarbare ved tilværelsen. Det kan erfares at livet er skapt, og at tilværelsen medbringer en mening i seg selv, og har sin egen, skapte «arkitektur» uavhengig av menneskets innsats. At livet er skapt, må kunne tydes og utlegges uavhengig av tro eller livsholdning. Det strider rett og slett mot

BEVEGELIG BERØRT

erfaringen at alt skulle være menneskets eget verk. At livet er, at lys og luft, trær og vann, jord og fjell er, at mennesket kommer inn i verden avhengig, sårbar og maktesløs, at gleder, sorger og håp kan merkes, er uavviselig erfarbart. Det ryster vår vilje til kontroll og makt å måtte innse dette, å måtte avgi makt og kontroll til en skapermakt utenfor oss, som er i alt og alle. Rystelsen setter mennesket i en avmakt, men også i en dyp aktelse og undring over alt som er mennesket gitt. Livet er en kostelig gave. En gave tar en vare på, en ødelegger den ikke ved å ta den fra hverandre eller kaste den. Det ble tydelig for meg i dette arbeidet at livet som er gitt oss helt ufortjent og gratis, har grenser, en urørlighetssone som det ikke skal gripes inn i. Å tenke videre med skapelsesfenomenologien inn i sykepleien førte til at ord som ble viktige å arbeide med, var: ydmykhet, aktelse, ærbødighet, varhet, bluferdighet, skam, unnseelse, berørthet, stemthet, inntrykk, urørlighetssone. Det er ord der vi settes i en tilbakeholdenhet, der vi er til stede litt avventende med ord som er varsomme, båret av sansningens stemthet. I Øyet og kallet (2000) brukte jeg faktisk ordet hellig, og i ettertid har det slått meg at jeg med så stor frimodighet og direkthet våget å gjøre det. Under hovedoverskriften «Etikken, skamløsheten og det hellige» skrev jeg blant annet: I våre hverdagserfaringer kan vi fornemme det hellige, det fremmede, det «helt annerledesartede» som skyter opp i livsytringer som er så fortrolige som tilliten, åpenheten, oppriktigheten. Tilliten er hellig. I den tillit vi umiddelbart kommer hverandre i møte med, er skapelsen nærværende og lar liv blomstre (Wolf, 1995, s. 729). Og lar lengselens forventning få leve i det man ikke vet hva er, men kan fornemme og fatte. Det er en lengsel som først og fremst er å be til, be om at tilværelsen ikke plutselig vil lukke sin dør for en, at den ikke plutselig skrumper for øynene på en og mister sine gåter. Lengselen er å bevare sansen for tilværelsens gåtefullhet. Det urørlige, hellige

Kan helsevesenets fysiske rom romme det hellige?

– lengselens unevnelighet – er ikke vitenskapens rom, men livets (Martinsen, 2000, s. 68–69).

Det har gått mange år siden Øyet og kallet kom ut, år der jeg nok har vært mer forlegen ved å ta ordet hellig i min munn. Men nå gjør jeg det igjen. Da jeg skrev om det hellige i Øyet og kallet, forholdt jeg meg til sosiologen Max Weber, som allerede tidlig på 1900-tallet skrev om Vestens rasjonalitet som avfortryller verden. Avfortrylling vil si at den fortryllede verden, verden som er levende med stemtheter, toner og klanger, med dufter, rytmer og tid, som er uhåndgripelig og gåtefull, og som har grenser for inngrep, alt dette forsøkes å skrelles bort. Vi står tilbake med, og med Webers ord: «Fagmennesker uden ånd, nydelsesmennesker uden hjerte» (Weber, 1920, 1973, s. 113). Denne avfortrylling er i dag blitt så påtrengende at ordet og fenomenet hellig må bli talt om igjen. For hvis intet er hellig, er veien kort til skamløshetens avfortrylling av mennesker og natur. Vi er ikke tilbakeholdende overfor det levende, det er intet som holder oss tilbake. Det er «livet selv» (værensunderet) som krenkes i skamløsheten. Skamløshet er når vi tar alt i vår makt, og behandler det levende som om det er sanse- og følelsesløse ting. Da har vi lukket av for værensunderet, for naturens, dyrenes og menneskenes ordløse, men merkbare budskap om livets grenser, om det hellige3. Derfor må det hellige tåles å bli talt om. For selv om det hellige ofte kan skjule seg, og merkes ordløst, spontant og overraskende i det dagligdagse – i et smil, i et blikk, i et håndtrykk – eller ved livets yttergrenser som i fødestuen og på dødsleiet – kan også noe sies. Ikke der og da, men i ettertid. Eksempler og fortellinger fra livet kan si noe om menneskers erfaringer om hva som kan være hellig. Det kan fortelles om i ettertid.

Bilde 1: Lyset

Kan helsevesenets fysiske rom romme det hellige?

Henrik Wivel har skrevet en liten bok om det underfulle, som jeg leser som fortellinger om det hellige, der kunst og litteratur brukes som uttrykksmåter. Det underfulle fører en skyggetilværelse, det skjuler seg. Men skyggen forutsetter lyset. Skyggen er barn av lyset. Lyset kan få skyggen til å bevege seg og forvandle dens mørke til en forventning om noe annet, om noe underfullt. Billedlig forstått kan mennesket leve med skyggen, som «en sorg i bunden af hans øjne … måske som øjeblikkets tab af nærvær», skriver Wivel (2016b, s. 7). Men der livet kaster skygger, bæres det av lyset, av en livskraft vi ikke har makt over, men som igjen og igjen bryter gjennom, så det underfulle i livet kan merkes, sanses, erfares. Vi holdes oppe og bæres av det hellige. Også i sykeværelset med alle dets ulike skygger. I denne lille personlige ytring har jeg forsøkt å åpne det hellige ut mot livet. Jeg forstår det hellige som en ivaretakende kraft som melder seg, som merkes sansemessig, og som griper fatt i mennesket, som bærer og fører det, og som det ikke har makt over annet enn til å ødelegge det. Det hellige kan erfares i menneskers møter med hverandre og naturen. Det hellige er ofte skjult, billedlig forstått, når livet kaster skygger. Men skyggene bæres av lyset, et lys vi ikke kan se på uten å bli blendet. Vi kan kun la oss stanse og forsøke forsiktig å skape et rom, der lysstriper kan få slippe inn – i sykeværelset og i pasientenes sinn. I den «fortsatte tekst» vil jeg utdype fenomenet hellig, og vise at det angår det som hender i sykeværelset. Jeg håper leseren vil være med på ferden videre. KAPITLETS OPPBYGGING Det er når man lar seg stanse, at det hellige kan få rom. Denne «fortsatte tekst» handler om hva som skjer i sykeværelset når mennesket – pasient, pårørende og sykepleiere – stanses av noe, av den ivaretakende kraft utenfor dem selv. «Noe» som lar oss merke at det

BEVEGELIG BERØRT

i møtet med et annet, sårbart menneske kan være noe hellig, selv når livet kaster skygger. Teksten handler også om hastighetskulturen i sykeværelset, som gjør det vanskelig å la seg bli stanset av noe, og dermed å se og å merke lysets kraft i sykeværelset. Teksten består av fire undertemaer. Det første tema handler om to erfaringsnære eksempler, et fra et møte i svømmehallen og det andre fra sykehusets intensivrom, der jeg utdyper fenomenet hellig. Eksemplene er eksemplariske, det vil si at de viser ut over seg selv til noe større og grunnleggende ved menneskers liv som er gjenkjennelig, og som kan erfares. De diskuteres med Løgstrups tenkning om de suverene livsytringer og om sansningen. I sansningen er vi åpne for verden, slik at den kan gjøre inntrykk, stemme og bevege oss. Å være sansende til stede i et hektisk preget sykeværelse kan by på utfordringer. Utfordringene med den tempopregede tid i helsevesenets rom diskuteres med den tyske sosiologen Hartmut Rosas teori om sosial akselerasjon og hans analyser av travelhetens paradokser og beskrivelsen av erfaringen som skrumper. Dette er kapitlets andre tema. Det avsluttes med noen tanker om hvordan tiden ble menneskets tid, diskutert med Foucault og Rosa. Det tredje tema som tas opp, er min utlegging av en liten tekst av Foucault som bærer tittelen «Andre rum» (1967/1984). De andre rommene er de annerledes og fremmede rommene (de heterotope rom) med andre forbindelser, sosiale ordninger og måter å være i rommet på. De heterotope rom kan eksistere sammen med og i for eksempel det travle sykerom på overraskende og andre måter i det. Foucault bruker skipet som kroneksempel og bilde på et slikt annerledes rom. Skipet og det som foregår der, er dypt sanselig. Det er i disse annerledes rommene at Foucault finner det han benevner som «den skjulte helliggjørelse». Jeg utlegger det som Foucaults undring over om noe kan være hellig, og som kan gå ut over det sosialt konstruerte.

Kan helsevesenets fysiske rom romme det hellige?

I kapitlets siste del vil jeg forholde meg til skipet som bilde på de annerledes rommene, og spørre: Hvordan kan vi for eksempel forestille oss sykeværelset i skipets bilde? Som kapteinen på skipet, hvordan fører sykepleieren den syke gjennom hendelser og sykdomsforløp i værelset? Hvordan sørger hun for å forme værelset så det kan være behagelig og helende for pasienten å være i det med lys, luft, temperatur og lukt, slik skipperen må pleie og holde skuta i stand for ikke å havarere? Det handler om hvordan sykepleieren, til tross for hastigheten som dominerer i sykeværelset likevel kan skape og forme rom som kan åpne for at noe livgivende kan tre frem og ut av alle de skygger pasientenes lidelser kaster i sykeværelset. Ofte er disse hendelser skjult, lite beskrevet i ettertid, og en må lete for å finne dem. Skipet og sykeværelset i skipets bilde diskuteres med Løgstrups tenkning om sansningen og Foucaults filosofi om andre rom. En diskusjon med deres tekster i forhold til hendelser på skipet og i sykeværelset og den måten de stilte spørsmålene på, kan gjøre det mulig å bli mer oppmerksom på at det kan være andre rom og tider i sykeværelset. Rom og tider med andre praksiser, der noe kan merkes, fornemmes, sanses, som noe tilsynelatende betydningsløst og som i sin unevnelighet peker mot noe større – mot noe hellig. Å utdype noe av det som kan forstås som hellig i dagens helsevesen, ser jeg på som en filosofisk oppgave. Filosofien og sosiologien må gjenopprette forbindelsen til folks erfaringer, skriver Rosa (2014, s. 11). De må være livsnære og samfunnskritiske fag. Det vil si at eksempler fra livet med menneskers erfaringer om det som kan være hellig, kan opplyse filosofien og sosiologien. Slik filosofien, når den tar folks erfaringer alvorlig, igjen kan være med til å problematisere og utdype erfaringene, og vise at ikke alt beror på oss, at noe kan være hellig i betydningen ikke underlagt vår styring og våre konstruksjoner – og som kommer til oss utenfra. Det hellige forstått som det fremmede og som vi ikke eier, det som er helt

BEVEGELIG BERØRT

annerledes, men som likevel vedkommer oss, og som kan merkes. Det fremmede som lar oss bli stanset av en ivaretakende kraft. 1 SANSNINGEN OG TILBAKEHOLDENHETEN Der ordene tier Det hellige kan vise seg og merkes der vi minst av alt venter det, som i svømmehallen i Bergen, og på steder der hverdagen for noen blir snudd på hodet, som i sykehusets intensivrom. En far forteller om møtet med det hellige som han opplevde sammen med sin fire år gamle sønn en søndag i svømmehallen. Han skriver under overskriften «Lyden av skjør stillhet»: Søndag dro jeg og fireåringen min til det nye svømmeanlegget på Nygårdstangen i Bergen. I garderoben havnet jeg ved siden av det som måtte være et brødrepar. De kan ha vært 14 og 16 år gamle og gikk hånd i hånd. Den yngste var alvorlig funksjonshemmet. Vi holdt omtrent den samme rytmen. Storebroren hjalp lillebroren, ømt og tålmodig: Med skoene, jakka, sokkene, låsen til klesskapet, badebuksa, dusjingen og innsåpingen. Den yngste gutten nærmest dirret av forventning, og holdt skjelvende fast i brorens arm for ikke å skli på de glatte flisene. Den eldste besvarte de nølende og tillitsfulle blikkene med et forsikrende smil. Jeg begynte nesten å gråte. Det er ikke hver dag jeg får være vitne til slik betingelsesløs godhet. Vel inne i svømmehallen fortsatte jeg å sende stjålne blikk i retning de to guttene, og hver gang så jeg det samme: En fortrolig, lysende tosomhet. For min del vil jeg kalle det en religiøs erfaring. Så jeg holdt meg på behørig avstand. Dette ville jeg nødig invadere. [...] Møtet med det hellige er aldri spektakulært og aldri rekvirert. Tvert om. Møtet med det gode er ubedt og overrumplende, og det åpenbarer seg i det ordinære og i det skrøpelige. I lyden av skjør stillhet. Foran et garderobeskap. Hos en gutt med cerebral parese som skjelvende griper etter storebrorens hånd (Nyhus, 2014, s. 29).

ISBN 978-82-450-2267-4

,!7II2E5-accghe!

BEVEGELIG BERØRT Med bidrag fra Tom A. Kjær

BEVEGELIG BERØRT

K A R I M A R T I NSEN

K AR I M AR T I NSEN