Tanke og handling (9788245026641)

ISBN 978-82-450-2664-1

,!7II2E5-acggeb!

TANKE OG HANDLING

For å nærme oss slike spørsmål, trenger vi kjennskap til ulike grunnsyn. Denne boken belyser slike grunnleggende temaer ved å presentere og diskutere tenkning som har fått stor betydning for vår forståelse av mennesket, naturen og samfunnet. Gjennom hele boken kobles teoriene til aktuelle problemstillinger i vår tid.

Dagfinn Døhl Dybvig, Magne Dybvig og Truls Wyller

Tanke og handling er en lærebok for studenter som tar examen philosophicum (exphil). Exphil omhandler grunnleggende spørsmål i menneskelivet: Hva er fornuft, og hvilken rolle skal den spille i samfunnet?

Hva er sannhet? Kan vi ha sikker kunnskap? Eller er alt relativt? Hva er rett og galt, og hvordan begrunner vi det?

Dagfinn Døhl Dybvig, Magne Dybvig og Truls Wyller

TANKE OG HANDLING Filosofi, vitenskap og samfunn

Tanke og handling Filosofi, vitenskap og samfunn

_TANKE OG HANDLING.indb 1

2019-07-04 09:15:58

_TANKE OG HANDLING.indb 2

2019-07-04 09:16:00

Dagfinn Døhl Dybvig, Magne Dybvig og Truls Wyller

Tanke og handling Filosofi, vitenskap og samfunn

_TANKE OG HANDLING.indb 3

2019-07-04 09:16:00

Copyright © 2019 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-2664-1 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: © Shutterstock\Zeljkica

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

_TANKE OG HANDLING.indb 4

2019-07-04 09:16:00

Forord

Tanke og handling er en lærebok for studenter som tar examen philosophicum (exphil).

Exphil omhandler grunnleggende spørsmål i menneskelivet: Hva er sannhet? Kan vi ha sikker kunnskap? Eller er alt relativt? Hva er rett og galt, og hvordan begrunner vi det? For å nærme oss slike spørsmål, trenger vi kjennskap til ulike grunnsyn. I denne boken blir slike grunnleggende temaer og spørsmål belyst ved hjelp av teoriene til både nyere og eldre tenkere som har kommet frem til vesentlige synspunkter om filosofi, vitenskap og samfunn. Gjennom hele boken kobles teoriene mot aktuelle problemstillinger i vår tid. Boken inneholder seks deler: 1 2 3 4 5 6

Vitenskap, politikk og samfunn Verdensbilder Den vitenskapelige revolusjon Sansning, følelser og fornuft Historie og utvikling Språk og virkelighet

Disse deltitlene indikerer bokens hovedtemaer og struktur. Temaer knyttet til de store tenkerne er i store trekk presentert kronologisk. Det er nødvendig for å forstå hvordan det kjente og etablerte gir grobunn for nye tanker og ideer, og ikke minst for å forstå konsekvensene av nytenkning – hvilke omkalfatringer slike nyvinninger kan forårsake. Nye tanker utvikles ikke i et vakuum, tvert imot er andre tenkeres ideer gjerne et springbrett for nye tilnærmingsmåter og ny innsikt.

Kapittel 8, 10, 11, 14, 16, innledningen til del 3 og tekstboksen om Kant og Einstein i kapittel 15 er skrevet av Truls Wyller. De øvrige kapitlene er skrevet av Dagfinn Døhl Dybvig og Magne Dybvig, og er en videreutvikling av stoff fra

5

_TANKE OG HANDLING.indb 5

2019-07-04 09:16:00

Det tenkende mennesket (2003). Truls Wyller har også bidratt i revideringen av flere av disse kapitlene.

Når det gjelder oversatte sitater i boken står norske oversettelser for forfatternes regning når annet ikke er oppgitt.

Vi vil takke filosofimiljøet ved NTNU for mange verdifulle innspill, og vår redaktør May Helene Solberg for en stor innsats i alle deler av prosessen.

Trondheim, juni 2019 Forfatterne

Om forfatterne Dagfinn Døhl Dybvig har doktorgrad i filosofi fra NTNU og er innovasjonsleder ved Det humanistiske fakultet, NTNU. Magne Dybvig er professor emeritus i filosofi ved NTNU. Truls Wyller er professor emeritus i filosofi ved NTNU.

_TANKE OG HANDLING.indb 6

2019-07-04 09:16:00

Innhold Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

DEL 1 VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN KAPITTEL 1

Vitenskap, politikk og idealet om det åpne samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Vitenskap og kritisk rasjonalisme – bakgrunnen for «det åpne samfunn» . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kritikk og det åpne samfunn (Open Society) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Testing av hypoteser og «falsifikasjon» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mellomspill: Argumentasjon og logiske slutninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Induksjon, falsifikasjon og logisk gyldighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Pseudovitenskap, ad hoc-hypoteser og «confirmation bias». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Falsifikasjon og det åpne samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

22 24 25 26 30 33 37 40

KAPITTEL 2

Enhet i mangfold – finnes det universelle sannheter? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Bakgrunn: Filosofi og demokrati i det gamle Hellas – fra «mythos» til «logos» . . . . . . . . . .

Relativisme og «makt er rett» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Finnes det noen sannhet? Sokrates og sofistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Idélæren – et grunnlag for systematisk tenkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Idélære og ontologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Linjelignelsen – en illustrasjon av idélæren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hulelignelsen – Platons bilde på hvordan vi får innsikt i ideene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Idélæren og matematikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

42 44 46 52 56 57 59 61

7

_TANKE OG HANDLING.indb 7

2019-07-04 09:16:00

INNHOLD

Konklusjon: Idélæren som uttrykk for et overordnet perspektiv på tilværelsen . . . . . . . . . 65 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 KAPITTEL 3

Elitestyre vs. demokrati . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Et metaperspektiv på menneske og samfunn: Inngangen til Platons idealstat . . . . . . . . . . . .

Matematikk, kosmologi og politikk i idealstaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kritikk av Platons «lukkede» samfunn: Popper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Demokrati, teknokrati og borgerlig offentlighet: Jürgen Habermas. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Språklig betinget fornuft som grunnlag for den borgerlige offentlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kommersialisering av offentligheten?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

70 76 80 83 88 91 92

DEL 2 VERDENSBILDER KAPITTEL 4

Virkelighetsoppfatning og vitenskap – paradigmer og paradigmeskier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Hvordan henger våre oppfatninger sammen som en helhet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Historien settes i fokus for vitenskapsteorien: Thomas Kuhn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Teoriladede observasjoner, paradigmer og normalvitenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Normalvitenskapen utfordres: Anomalier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Paradigmeskifte og vitenskapelige revolusjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 Sosial motstand mot paradigmeskifter – tilfellet Semmelweiss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Relativisme og inkommensurabilitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Paradigmer og ikke-naturvitenskapelig forskning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 KAPITTEL 5

Mennesket i kosmos – en teleologisk virkelighetsoppfatning . . . . . . 113 Teoretisk filosofi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Tilværelsens grunnleggende bestanddeler: Substanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Teleologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 En verden i forandring: Fra mulighet til virkelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Tvungen vs. naturlig bevegelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 En forståelig verden: De fire årsakene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Epistemologi – læren om kunnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Det aksiomatisk-deduktive vitenskapsidealet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Logikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127

8

_TANKE OG HANDLING.indb 8

2019-07-04 09:16:00

INNHOLD

Elementlæren – det fysiske universet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Kosmologi og metafysikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Biologi og formålsårsaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Praktisk filosofi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Menneskets plass i samfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136 Dygdsetikk og lykke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Praktisk handling og moralsk dygd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Den gylne middelvei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 Ulike aktiviteter – teoretisk, teknisk og praktisk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Slavenaturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Tiden etter Aristoteles – senantikken og middelalderen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149

DEL 3 DEN VITENSKAPELIGE REVOLUSJON Omveltninger i synet på natur, menneske og samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 KAPITTEL 6

Den vitenskapelige revolusjon og det mekanistiske verdensbildet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Teknologi- og fremskrittsoptimisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 Nikolas Kopernikus – jorden ut av universets sentrum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Tycho Brahe, Johannes Kepler og de elliptiske planetbanene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 En ny type matematisk og eksperimentell vitenskap slår gjennom: Galileo Galilei. . . . 172 En ny astronomi og teleskopet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 En ny bevegelseslære basert på systematiske eksperimenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Instrumenter, observasjoner og kvantitativ metode. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Paradigmeskiftet fullbyrdes: Isaac Newton . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 Mekanisme og determinisme – et problem for forståelsen av mennesket? . . . . . . . . . . . . 182 Kraft og bevegelse – nøkkelen til forståelsen av universet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Materie og gravitasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Metafysikk eller fysikk? Fjernkrefter og absolutt bevegelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Deisme og ateisme – hvor blir det av Gud i det «nye» universet?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 KAPITTEL 7

Menneskets plass i det mekanistiske verdensbildet – René Descartes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Spørsmålet om vitenskapens metode . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Metoden og cogito-argumentet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196

9

_TANKE OG HANDLING.indb 9

2019-07-04 09:16:00

INNHOLD

Gudsbeviset og eksistensen av den utstrakte verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Den utstrakte substans: Res extensa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 202 Treghetsprinsippet og mekaniske årsaksforløp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Biologien: En del av mekanikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Sjel og legeme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 KAPITTEL 8

Modernitet, frihet og rett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 Modernitetens ansikter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 Vitenskapelig rasjonalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 218 Menneskeretter og politisk liberalisme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Thomas Hobbes: Statlig garantert samfunnskontrakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Naturtilstanden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 Samfunnskontrakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 John Locke: Universelle menneskeretter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 Naturlige og politiske rettigheter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 Penger, privateiendom og kolonialisme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Positiv og negativ frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239 Charles Taylor. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 Jean-Jacques Rousseau . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244

DEL 4 SANSNING, FØLELSER OG FORNUFT KAPITTEL 9

Kunnskap og sanseerfaring – David Hume . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Erfaring og forestillinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Begrepskunnskap og faktakunnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Skepsis til kausalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 Skepsis til den ytre verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 256 Skepsis til jeget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 258 Skepsis til induksjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 259 Hume og «common sense». . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 260 Vitenskap, religion og det overnaturlige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 262 Assosiasjoner og vitenskapen om menneskesinnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Matematisk kunnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 266 Humes moralfilosofi: Skillet mellom er og bør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267 Fornuft versus følelser: Emotivisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Moral og samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 273 10

_TANKE OG HANDLING.indb 10

2019-07-04 09:16:00

INNHOLD

KAPITTEL 10

Fornuen som vitenskapens og moralens kilde – Immanuel Kant . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275 Kant som opplysningstenker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 276 Fornuftens autonomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 277 Teoretisk fornuft: «Den kopernikanske vending» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 Syntetisk a priori kunnskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 Matematikk som regelfølging. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282 Tid og rom: Menneskelige anskuelsesformer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 283 Kvantitet og årsak: Enhet av sansning og forstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285 Metafysikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 287 Sjelens udødelighet, verdensaltet og Gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 288 Praktisk fornuft: Moralloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 Det kategoriske imperativ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 292 Frihet, fornuft og naturalisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 296 Rett og moral . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 298 Politikk og eiendomsrett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 302 KAPITTEL 11

Utilitarismen – om lyst og lykke hos mennesker og dyr . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305 Jeremy Bentham – lyst og ulyst. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306 John Stuart Mill – «misfornøyd menneske» eller «fornøyd gris»? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 309 Mindretallsretter?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310 Peter Singer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313 En samtale om mennesker og dyr. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 317 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 319

DEL 5 HISTORIE OG|UTVIKLING KAPITTEL 12

Evolusjonsteorien og menneskets selvbilde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 323 Darwin og darwinismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 324 Utviklingsteorier før Darwin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 326 Paradigmeskifte i biologien: Variasjon + seleksjon = evolusjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 327 Darwinisme og menneskets selvbilde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 332 Evolusjon av atferd og mentale funksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 335 Biologi og funksjonelle forklaringer: Fra teleologi til selvregulerende systemer . . . . . . . . 338 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 341

11

_TANKE OG HANDLING.indb 11

2019-07-04 09:16:00

INNHOLD

KAPITTEL 13

Historiebevissthet og humanvitenskap – Herder, Hegel og Dilthey. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 343 Bakgrunn: Renessansehumanismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 344 Herder: Mennesket som sosialt og språklig vesen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 346 Hegel: Historiens dialektiske utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 350 Ånd og dialektikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 351 Politikk og historie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 352 Kunst og tidsånd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 355 Dilthey: Hermeneutikk og humanvitenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 357 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 365 KAPITTEL 14

Kommunisme og kapitalismekritikk – Karl Marx . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 367 Hegel om verdensåndens fremmedgjøring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 368 Marx om arbeidets fremmedgjøring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 370 Kommunistisk politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 372 Kapitalismekritikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 375 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 378

DEL 6 SPRÅK OG VIRKELIGHET KAPITTEL 15

Moderne fysikk og endring i virkelighetsoppfatning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 383 Matematikkens filosofi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 384 Ikke-euklidsk geometri – et vannskille i matematikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 386 Einstein og geometri som beskrivelse av naturen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 390 Den spesielle relativitetsteorien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 394 Kvantefysikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 402 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 411 KAPITTEL 16

Om å forklare menneskelige handlinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 413 Natur, kultur og normer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 414 Wittgenstein: Livsform og språkspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 415 Gadamer og Habermas: Dialog og gyldighetskrav . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 418 Davidson og Anscombe. En nervøs fjellklatrer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 420 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 423

12

_TANKE OG HANDLING.indb 12

2019-07-04 09:16:00

INNHOLD

KAPITTEL 17

Autonomi, estetikk og kritikk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 425 Bakgrunn I: Kunsten, naturen og den vitenskapelige revolusjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 427 Bakgrunn II: Immanuel Kant og estetisk autonomi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 430 Oppgjør med den klassiske kunsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 436 Maskinen som estetisk inspirasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 441 Abstraksjon som kritikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 445 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 450 KAPITTEL 18

Språk, makt og rasjonalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453 Sartre og den franske eksistensialismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 454 Michel Foucault og kunnskapsregimer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 457 Feministisk filosofi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 463 Eksempel: Feminisme og litteraturteori . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 468 Kjønn og kunnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 473 Postkolonialisme og dekolonialisering – Edward Said . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 476 Oppsummering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 485 Ordforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 487 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 505 Bildekilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 511 Stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 517

13

_TANKE OG HANDLING.indb 13

2019-07-04 09:16:00

_TANKE OG HANDLING.indb 14

2019-07-04 09:16:00

Innledning Denne boken handler om tenkning som har fått stor betydning for vår forståelse av menneske, natur og samfunn. Det dreier seg om grunnlaget for politikk, vitenskap, samfunn, teknologi og kunst slik vi kjenner dem. Spesielt skal det handle om hva fornuft er, i teoretisk og praktisk sammenheng, og hvilken rolle fornuften kan og bør spille i samfunnet. Fornuft eller rasjonalitet behandles her like mye som et kollektivt som et individuelt fenomen. Vi er ikke bare fornuftige eller ufornuftige hver for oss, det er også noe vi er sammen. En kollektiv diskusjon om hva fornuft egentlig er, blir dermed en viktig del av et fornuftig samfunn.

Siden disse problemstillingene har en lang historie, skal vi se dem i historisk sammenheng, men med utgangspunkt i dagens situasjon: Et globalt, digitalt mediesamfunn hvor spørsmålet om hva fornuft og kunnskap er, har fått fornyet aktualitet – det har nærmest blitt et politisk tema i seg selv. Å reflektere over fornuftens og kunnskapens natur er dermed ikke bare et teoretisk anliggende, men også praktisk og eksistensielt: Det angår hvordan vi lever våre liv.

Boken er skrevet for studenter som tar examen philosophicum (exphil). Hva er exphil, og hvorfor skal man ha det? For det første skal exphil gi en innføring i det som kjennetegner universiteter og høyskoler som akademiske forskningsfellesskap: I akademia tilstrebes det en enhet av forskning og undervisning, slik at studentene trenes i kritisk, selvstendig stillingtagen i dialog med ansatte. Denne dialogen fremmes av fortrolighet med noen grunnleggende prinsipper for vitenskapelig teori og praksis som har utviklet seg gjennom universitetets historie.

For det andre er det et mål at forskning og undervisning ivaretar universitetenes og høyskolenes samfunnsoppdrag. I en demokratisk rettsstat består dette samfunnsoppdraget i å utvikle profesjonskunnskap i bestemte yrker, å utvikle vitenskapelig kunnskap med nytteverdi for alle borgere, og å utvikle etisk kompetanse i å takle politisk-moralske problemstillinger. Samtidig bør det være et mål å kunne se disse

15

_TANKE OG HANDLING.indb 15

2019-07-04 09:16:00

INNLEDNING

kunnskapstypene under ett, som ulike bidrag til samfunnsutviklingen, og en test på om dette målet realiseres, er utdannede menneskers evne til å delta i offentlig debatt.

Denne evnen krever noen overordnede perspektiver på tvers av fagdisiplinene, noe vi oppfatter som en vesentlig begrunnelse av dagens exphil-ordning: De som nyter godt av landets høyeste utdanning, skal ha de beste forutsetninger for å følge – og gjerne selv delta i – offentlig debatt.

Den offentlige debatten finner sted i åpne diskusjonsfora, på folkemøter og i ulike mediekanaler. Som helhet er offentligheten en arena der i prinsippet alle kan delta og diskutere alle sider ved samfunnsutviklingen – diskusjonen foregår ikke bare i familien, vennekretsen eller i mindre grupper. Utviklingen av internett og sosiale medier gir på den ene siden uante muligheter for å utvikle en slik offentlighet. På den andre siden rommer digitaliseringen farer for at den samme offentligheten forvitrer, eller splittes opp i ulike «ekkokammer» der vennlige klapp på skulderen fra likesinnede blir viktigere enn saklige argumenter for å overbevise motstandere – man søker bekreftelse på det man allerede tror på.

Den samme utviklingen forsterkes i vår tid av nettselskapenes algoritmer for å fange opp brukernes preferanser. Når dette bidrar til å innskrenke hva vi trenger å forholde oss til, er det en fare for at vi ikke kommer ut av vår intellektuelle komfortsone. Tvert imot risikerer man å grave seg stadig dypere ned i et snevert gruppeunivers. Å styrke offentligheten er å motvirke disse tendensene, og i den forbindelse kan exphil bidra til å fremme en felles rasjonell diskusjon med utgangspunkt i aktuelle spørsmål.

Slike aktuelle spørsmål er for eksempel: Hva er menneskerettigheter? Finnes rettferdig krig? Kan dødshjelp forsvares? Har dyr rettigheter? Har naturen egenverdi?

Hvor viktig er etnisk og religiøs gruppeidentitet? Hva er sannhet? Bør menneskene forbedres genetisk? Har vi fri vilje? I denne boken blir man ikke presentert for de «riktige» svarene på noe av dette. Men alle svar vil avhenge av hva slags syn man har på menneske, natur og samfunn, og for å bli seg bevisst verdien eller begrensningen i sitt eget ståsted, må man se det i forhold til andre tenkemåter. Det oppnår man ved å løfte blikket og se nærmere på hvordan vår moderne forståelse er blitt til. Vår tilnærming til disse temaene har derfor samtidig en historisk vinkling: Evnen til rasjonell resonnering i offentlig debatt fremmes gjennom kunnskap om tenkningens historie, forstått som en vedvarende dialog mellom helhetssyn. Når vi blir kjent med navn som Platon, Aristoteles, Galilei, Descartes, Locke, Hume, Kant, Darwin, Marx, Einstein, Popper, Kuhn, de Beauvoir og Habermas, blir vi deltakere i denne dialogen slik den fortsetter i vår egen tid.

Sokrates kan på sett og vis regnes som exphils «far». Han innledet en lang humanistisk tradisjon med filosofi som menneskets rasjonelle selvrefleksjon. Hans metode var nettopp dialogen eller samtalen mellom myndige mennesker, der ingen

16

_TANKE OG HANDLING.indb 16

2019-07-04 09:16:00

INNLEDNING

i utgangspunktet er utelukket, fordi vi alle er utstyrt med den samme fornuftsevnen.

Det vil si, i Sokrates’ Athen var kvinner og slaver i praksis utelukket, men i moderne tanker om alle menneskers likeverd støtter man seg ikke minst på den universelle, dialogiske tenkningen som Sokrates innledet.

I lys av det ser vi en klar forbindelse mellom de nevnte hovedoppgavene for exphil; å ivareta samfunnsoppdraget og å tjene forskningsfellesskapet. Denne forbindelsen har vært styrende for store deler av bokens innhold: Forskningsfellesskapets idealer faller langt på vei sammen med idealene for offentlig debatt. I begge tilfeller er det snakk om å møte et hvilket som helst menneske og et hvilket som helst argument med den samme saklige holdningen: De kan ha rett, jeg og mine meningsfeller kan ta feil, og for å finne ut av det, må vi heve oss over gruppetenkning og ren maktkamp.

I vitenskapen innebærer dette blant annet å akseptere ny kunnskap som kan svekke egne forskningshypoteser, og å akseptere innsikter som strider mot egen overbevisning. Det innebærer også å holde seg til fellesmenneskelige standarder for rasjonell overveielse. I tråd med det starter vi i del 1 med den østerrikskbritiske vitenskapsfilosofen Karl Popper, som la stor vekt på sammenhengen mellom normer for vitenskapelig praksis og for deltakelse i et åpent, demokratisk samfunn.

Gjennom sin appell til en fellesmenneskelig rasjonalitet befinner Popper seg nettopp i den sokratiske tradisjonen. Vi fortsetter med en innføring i Sokrates-eleven Platons filosofi. Hos Platon skal den fellesmenneskelige fornuften fungere som en gjendriving av etisk relativisme.

I del 2 stifter vi bekjentskap med begrepet vitenskapelig paradigme, som særlig forbindes med vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn. Han hevder at vitenskapen ikke er en entydig, fremadskridende prosess med stadig sannere kunnskap basert på testing av stadig flere hypoteser: Det som står på spill er alltid også mer omfattende helhetssyn (paradigmer) som noen ganger erstattes av nye helhetssyn.

Et av historiens mest omfattende og gjennomarbeidede helhetssyn er det aristoteliske «teleologiske» verdensbildet. Aristoteles la et fundament for systematisk argumentasjon som har påvirket ettertidens syn ikke bare på hva som utgjør vitenskap, men hva som utgjør fornuft som sådan. Hans tanker om etikk og politikk griper rett inn i dagens debatter. Og hans lære om et fysisk univers som er meningsfylt i seg selv, står i kontrast til et moderne syn på naturen som en ren mekanisme uten egenverdi.

Del 3 er viet den vitenskapelige revolusjon på 1500-, 1600- og 1700-tallet, samt de umiddelbare ettervirkningene av den. Betydningen av dette skiftet i verdensbilde kan knapt overdrives, og det naturvitenskapelige grunnlaget for det hos Kopernikus, Galilei og Newton gis en relativt grundig behandling. Samtidig representerer denne delen et slags vippepunkt for bokens tematikk, som gjør det naturlig å kaste noen blikk både bakover og fremover i tid – det moderne menneskesynet vi legger til grunn, forstår vi best når vi ser det i kontrast til det aristoteliske verdensbildet det avløser.

17

_TANKE OG HANDLING.indb 17

2019-07-04 09:16:00

INNLEDNING

René Descartes innleder den moderne tenkningen om bevissthet, og 1600-tallstenkerne Thomas Hobbes og John Locke har hatt stor betydning for senere teorier om menneskeretter og politisk liberalisme.

Del 4 følger opp denne tematikken. Her behandles noen av de mest gjennomarbeidede retningene i kunnskapsteori og etikk: empirismen representert ved David Hume, opplysningstenkningen representert ved Immanuel Kant, og utilitarismen representert ved Jeremy Bentham og John Stuart Mill. En av vår tids mest profilerte utilitarister er Peter Singer, og vi blir kjent med hans tanker om forholdet mellom mennesker og dyr. Kant tar opp tråden fra Sokrates: Å tenke rasjonelt er å tenke fritt og selvstendig. Et gjennomgangstema i denne delen er grensene for gyldig fornuftsinnsikt: Hvor mye kan fornuften bidra med til kunnskapen om verden og de etiske normene vi handler etter?

Del 5 er viet tre tankeretninger og teorier fra 1800-tallets naturvitenskap, politiske filosofi og humanvitenskap: darwinismen, marxismen og den såkalte historismen.

Det er retninger der tenkning om utvikling og forandring spiller en sentral rolle.

Dermed sprenger de rammene som var satt av empiristene og de andre «klassiske» filosofene. Dette åpner for nye spørsmål, som stadig diskuteres: Hva betyr Darwins utviklingslære for vår forståelse av oss selv som mennesker? Hvor mye av menneskets tenkeevne og bevissthet kan den bidra til å forklare? Bør alle samfunn og historiske epoker forstås på egne premisser? Hvor går grensene for kapitalismen og den politiske liberalismen som menneskelige frigjøringsprosjekter?

I del 6 tar vi for oss noen utvalgte tema fra dagens vitenskap og filosofi som kretser rundt språk og virkelighet. Med utgangspunkt i noen sentrale vitenskapsteoretiske problemstillinger gir vi et riss av nyere matematisk orientert fysikk, spesielt relativitetsteorien og kvantefysikken, hvor utviklingen av nye matematiske «språk» eller formalismer henger sammen med endringer i oppfattelsen av den fysiske virkeligheten. Vi drøfter videre forskjellen på typisk naturvitenskapelige forklaringer og forklaringer av menneskelige handlinger, hvor ulik språk- og begrepsbruk tilpasset forskjellige sider av virkeligheten er et tema. Deretter ser vi på moderne teorier om kunst og estetikk, og hvordan ulike formspråk henger sammen med ulike oppfatninger av menneske og samfunn. Sist, men ikke minst, gir vi eksempler på postmoderne og feministisk tenkning om språk og litteratur. En sentral tematikk er språket og språkbrukens betydning når det gjelder forholdet mellom kjønnene og forholdet mellom ulike folkeslag og verdensdeler – maktforhold, kunne man si. Et underliggende spørsmål i disse eksemplene er om språk beskriver eller former virkeligheten.

Det bringer oss tilbake til det grunnleggende problemet om det finnes noen objektiv virkelighet og sannhet uavhengig av den enkeltes språk/synspunkt; et spørsmål som er like aktuelt på dagens internett som på Sokrates’ torg.

18

_TANKE OG HANDLING.indb 18

2019-07-04 09:16:00

DEL 1

Vitenskap, politikk og samfunn 19

_TANKE OG HANDLING.indb 19

2019-07-04 09:16:01

_TANKE OG HANDLING.indb 20

2019-07-04 09:16:01

KAPITTEL 1

Vitenskap, politikk og idealet om det åpne samfunn Hva er fornuft, og hvilken rolle skal den spille i samfunnet? Skal vi ha et samfunn «styrt av fornuften»? Hvordan skal i så fall et slikt samfunn organiseres? Vil det være en forutsetning for et fornuftig samfunn at det er demokratisk? Eller vil det snarere være en forutsetning for et fornuftig samfunn at det ikke er styrt av folket? Vil et høyteknologisk samfunn nødvendigvis være fornuftig, eller kan også høyteknologiske samfunn dypest sett være «ufornuftige»? Ja, blir menneskeheten egentlig mer fornuftig etter hvert som tiden går – finnes det et fremskritt i historien – eller beveger vi oss inn i en tid hvor standarder for fornuft og saklighet svekkes?

I vår tid er det mange som mener at fornuftens rolle i samfunnet er i ferd med å bli undergravd fra flere hold: Av såkalte «falske nyheter» og «alternative fakta», spesielt i digitale medier, en gryende mistro til vitenskap, styrking av ekstreme politiske og religiøse bevegelser, samt en generell svekkelse av tiltroen til offentlige institusjoner.

Slik sett er spørsmålet om fornuftens rolle i samfunnet mer aktuelt enn noensinne.

Samtidig er det en eldgammel problemstilling i filosofien, som vi skal se i neste kapittel.

Problemstillinger om hva fornuft er, og hvilken rolle fornuft skal spille i samfunnet, vil stå sentralt i denne boken. Vi vil belyse dem med hjelp av teoriene til både nyere og eldre tenkere. Når vi bruker kjente tenkere som referanse, betyr det ikke at de er hevet over kritikk. Vi bruker dem som et springbrett inn i problemstillinger fordi det er bred enighet om at de har kommet frem til vesentlige synspunkter om filosofi, vitenskap og samfunn, som danner et naturlig utgangspunkt for videre diskusjon, enten man er enig eller uenig med dem. Ikke minst er det viktig for nye studenter å lære disse skikkelsene å kjenne fordi de ofte går igjen i faglige sammenhenger og i diskusjoner om samfunnsmessige spørsmål. De er en del av vår kulturarv og en del av den store tradisjonen universitetet som institusjon bygger på.

21

_TANKE OG HANDLING.indb 21

2019-07-04 09:16:01

VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN

I dette kapitlet vil vi ta utgangspunkt i en tenker som levde i en tid som har en del fellestrekk med vår egen – nemlig tiden mellom første og andre verdenskrig. Det var en periode preget av store vitenskapelige og teknologiske nyvinninger, men også ekstreme politiske brytninger – noe som til slutt førte til krig, diktatur og folkemord.

Man kan si det var en periode preget både av ekstrem rasjonalitet og ekstrem irrasjonalitet, med politisk massehysteri og systematisk bruk av løgn og desinformasjon i offentligheten, to forhold som sterkt undergravde muligheten for saklig debatt og rasjonelle prosesser i samfunnet. Det virker derfor ikke urimelig å prøve å dra lærdom av tanker som ble tenkt i mellomkrigstiden når vi skal prøve å forstå vår egen tid – ikke minst når vi skal prøve å unngå en gjentakelse av fortidens katastrofer.

Mellomkrigstiden var preget av ekstreme politiske bevegelser som brukte propaganda for å skaffe seg støtte fra folket.

Vitenskap og kritisk rasjonalisme – bakgrunnen for «det åpne samfunn» Karl Popper var en tenker som jobbet med vitenskaps- og kunnskapsteori: filosofi om hva vitenskap og kunnskap er. I tillegg var han engasjert i politikk og samfunnsliv, og han har blitt kjent for begrepet om «det åpne samfunn». Popper var spesielt opptatt av å forstå vitenskapens egenart, nærmere bestemt hva som kjennetegner

22

_TANKE OG HANDLING.indb 22

2019-07-04 09:16:01

1 VITENSKAP, POLITIKK OG IDEALET OM DET ÅPNE SAMFUNN

vitenskapelig metode. Det skulle forklare hvordan vitenskap er en spesielt rasjonell, fornuftspreget virksomhet, i motsetning til for eksempel politisk propaganda. Popper kaller sin filosofi for kritisk rasjonalisme. I dette tilfellet står «rasjonalisme» for tro på fornuften, mens «kritisk» står for innrømmelsen av at også den som tenker fornuftig, kan ta feil. Alle kan ta feil. Poppers filosofi kalles derfor ofte for «fallibilistisk», en «feilbarlighetens» filosofi. «Det er menneskelig å feile» kan sies å være den sentrale innsikten hos Popper – man kan feile i vitenskap, og som vi vet, kan man også feile i politikken. Strategien for å skape et rasjonelt samfunn, både fra et vitenskapelig og politisk ståsted, blir dermed for Popper at vi må lære oss å leve med vår menneskelige feilbarlighet på en mest mulig konstruktiv måte. Den rasjonelle måten å opptre på blir å innse fornuftens begrensninger, samtidig som man bevarer en grunnleggende tro på fornuftens evne til å lede oss på rett vei i tilværelsen. Her ligger den «kritiske» rasjonalismen: Man har tro på fornuften, men ikke overdrevet tro på den.

Det essensielle med den vitenskapelige fornuften, slik den praktiseres av vitenskapelige institusjoner – som et offentlig, kollektivt prosjekt – er for Popper altså ikke at den er ufeilbarlig, men at den hele tiden tar høyde for at alle kan ta feil. Åpenhet for kritikk er det som kjennetegner vitenskapelig forskning, i ordets rette forstand, ifølge Popper.

Kjernen i den kritiske rasjonalismen er at en «ekte» vitenskapelig teori kan testes. Men testes mot hva? Poppers svar er at vitenskapelige teorier må testes mot observasjoner av verden rundt oss. Og de kan ikke testes en gang for alle, de må testes kontinuerlig. Det er gjennom kontinuerlig testing at vitenskapelige teorier utvikler Karl Popper (1902–1994) seg. Og innimellom må teorier forkastes eller reformuleres. En vitenskapsmann eller vitenskapskvinne må ikke forsvare sin egen teori koste hva det koste vil, men gjøre sitt ytterste for å påvise eventuelle feil ved teorien. Forskere skal i den forstand ikke være partiske, men kritisere både egne og andres teorier på lik linje.

Vitenskapen skrider dermed ikke fremover ved at teorier etableres en gang for alle, sier Popper, men ved at bedre teorier – teorier som tåler mer testing – erstatter de gamle. Dette er en prosess hvor man prøver seg frem med stadig nye og modifiserte ideer, til erstatning for dem som har vist seg å ikke tåle kritikk. Det er avgjørende for denne prosessen at feilaktige antagelser kan avsløres, og dette forutsetter at forskere er klar over hvilke antagelser de legger til grunn. De må også være klar over at det

23

_TANKE OG HANDLING.indb 23

2019-07-04 09:16:01

VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN

faktisk er antagelser de baserer seg på. Popper snakker derfor om at vitenskapsfolk må ha det klart for seg at de kun fremsetter hypoteser (gammelgresk for antagelse) når de forsker, ikke uomstøtelige sannheter – og at det vi kaller «teorier» egentlig bare er hypoteser som har overlevd såpass mye testing at vi har slått oss til ro med dem inntil videre. Disse synspunktene finner vi blant annet i Logik der Forschung (1935) og Conjectures and Refutations (1963). Vi skal se nærmere på hva Popper mener med testing av hypoteser, men først vil vi skissere sammenhengen Popper påpeker mellom vitenskapelig forskning på den ene siden og demokratiske prosesser på den andre. Det danner grunnlag for et helhetlig syn på fornuftens rolle i samfunnet – det åpne samfunnet.

Kritikk og det åpne samfunn (Open Society) Det å være mottakelig for kritikk er ifølge Popper ikke bare et kriterium på vitenskapelighet, men på et velfungerende demokrati, eller det han kaller et «åpent samfunn», som for ham også dypest sett blir et rasjonelt samfunn. Den motsatte tilnærmingen til dette spørsmålet, hvor man kan hevde at både vitenskapelig og samfunnsmessig rasjonalitet i prinsippet kan ha bedre kår i et «lukket» samfunn, skal vi møte i kapittel 3. Et «lukket samfunn» blir i denne sammenheng et samfunn som ikke er åpent for kritikk av makthaverne. Popper var i tillegg opptatt av å bekjempe det man kaller for pseudovitenskap (pseudo = falsk), det vil si teorier som tilsynelatende er vitenskapelige og appellerer til fornuften, men som egentlig ikke har noen slik basis. Nazistenes raseteorier er et eksempel på den typen pseudovitenskap Popper ville til livs; et annet er astrologi.

I Poppers tankegang er det en intim forbindelse mellom pseudovitenskap og diktatur. Dette er en sammenheng han utforsker i The Open Society and its Enemies, som ble skrevet under andre verdenskrig. Diktaturets første offer er sannheten, eller mer korrekt respekten for sannheten som ligger innebygd i muligheten til å ytre seg kritisk. Påstandene til autoritære myndigheter er hevet over kritikk fordi makthaverne erstatter argumentasjon med tvang og manipulasjon. Det er ikke rom for diskusjon.

Det at politikere kan spørres ut og stilles overfor velgernes dom er for Popper et vesentlig trekk ved et åpent samfunn, hvor man kan tenke og si det man vil uten frykt for represalier. Den filosofiske «prototypen» på en fiende av det åpne samfunn finner Popper i Platons Staten, som vi skal høre om i kapittel 3. Her er det en elite som har makten fordi de antas å ha monopol på innsikten som skal til for å styre. Popper ser altså en kobling mellom Platons tro på absolutt kunnskap og den absolutte staten. Et vesentlig poeng er dermed for Popper at det er like farlig å tro for mye på fornuften som å tro for lite på den. Da kan man ende opp med en undertrykkende elitisme,

24

_TANKE OG HANDLING.indb 24

2019-07-04 09:16:01

1 VITENSKAP, POLITIKK OG IDEALET OM DET ÅPNE SAMFUNN

som ikke er bedre enn den destruktive populismen man kan få i samfunn som ikke har institusjonalisert respekt for fornuft og kunnskap i sine politiske systemer.

Nå som vi har sett at det er en sammenheng mellom Poppers syn på kunnskap og hans syn på politiske systemer, skal vi gå grundigere inn på hva som menes med testing og falsifisering av hypoteser – og dermed hva som dypest sett ligger i hans fallibilisme – før vi tar en nærmere kikk på sammenhengen mellom falsifikasjonisme og det åpne samfunn.

Testing av hypoteser og «falsifikasjon» Kjernen i Poppers falsifikasjonisme er at det er umulig å verifisere (bekrefte) en hypotese helt og holdent, men at det er desto viktigere å forsøke å falsifisere (avkrefte) den.

Her forutsettes det at en hypotese dreier seg om noe som gjelder generelt, eller en «allmenn lov». Dette er typisk for naturvitenskapen, og det er en klar tendens til at Poppers vitenskapsfilosofi passer best på naturvitenskapen. Hvorvidt det er en fundamental forskjell i metodene til naturvitenskap og «menneskevitenskap» (i betydningen humaniora og samfunnsvitenskap) kommer vi tilbake til i senere kapitler.

La oss se på et eksempel Popper selv bruker. Tenk deg den allmenne loven alle svaner er hvite. La oss si at vi observerer hundre hvite svaner. Er det da slik at denne observasjonen beviser loven? Nei, en allmenn lov kan ikke endelig verifiseres (bekreftes) av erfaringen. Det er ingenting som garanterer at en svart svane ikke plutselig dukker opp. Poenget med vitenskapen, fremfor alt naturvitenskapen, er for Popper fremdeles å formulere lovmessigheter som leder til prediksjoner (påstander om hva vi vil observere i fremtiden og ikke bare her og nå). Men disse prediksjonene kan til syvende og sist bare falsifisere eller avkrefte loven: Fra en ny idé, forslagsvis satt frem, og ikke rettferdiggjort på noen måte – en antagelse, en hypotese, et teoretisk system, eller hva du måtte ønske – utleder man konklusjoner ved hjelp av logikk … Det neste vi gjør er å komme frem til en avgjørelse angående disse påstandene ved å sammenligne dem med resultater fra praktiske anvendelser og fra eksperimenter. Hvis avgjørelsen er positiv … har teorien overlevd inntil videre: vi har ikke funnet noen grunn til å kvitte oss med den. Men hvis avgjørelsen er negativ, eller med andre ord, hvis konklusjonene er blitt falsifisert, vil deres falsifisering også falsifisere teorien som de ble avledet fra. (Popper, 1980, s. 32)

Poppers lære innebærer at all vurdering av vitenskap må ta utgangspunkt i falsifikasjon, ikke verifikasjon. En teori er bedre underbygget jo mer den har vist seg å motstå kritisk prøving – det vil si at den har overlevd forsøk på falsifikasjon. En teori som

25

_TANKE OG HANDLING.indb 25

2019-07-04 09:16:01

VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN

forklarer mer enn en annen, har større risiko for å bli falsifisert: Den «stikker hodet frem» på flere felter hvor den kan bli motsagt.

Vitenskapen, slik Popper ser den, streber etter teorier som både er dristige og etterprøvbare – altså har en høy grad av falsifiserbarhet ved at de både sier noe om mange og ulike fenomener, og sier det på en så klar måte at de kan motbevises – samtidig som de faktisk har vist seg i stand til å motstå alle forsøk på falsifikasjon. Popper fant støtte for falsifikasjonismen i evolusjonsteorien til Darwin, i den forstand at han så en parallell mellom måten nye organismer oppstår på, og hvordan vitenskapelige teorier utvikler seg. Gjennom utprøving av stadig nye teorier dør de dårlige etter hvert ut og blir erstattet av bedre tilpassede eksemplarer.

Mellomspill: Argumentasjon og logiske slutninger For å få en dypere forståelse av hva Popper snakker om, må vi vite noe om utledning av konsekvenser fra hypoteser og såkalt logisk «gyldige» slutninger. Noe av det som kjennetegner vitenskap, og som vi hittil i fremstillingen har tatt for gitt, er systematisk argumentasjon. Nå skal vi se nærmere på noen generelle trekk ved det å argumentere i betydningen trekke slutninger.

En argumentasjon består av premisser og konklusjon. Vi argumenterer fra premissene til konklusjonen, og underbygger på denne måten konklusjonen ved å vise at den følger fra premisser vi godtar.

Logikk (nærmere bestemt formallogikk) kan defineres som læren om gyldige argumenter. At et argument er gyldig vil si at konklusjonen følger av premissene: Dersom premissene er sanne, så er også konklusjonen sann. Dersom konklusjonen følger fra premissene, sier vi at slutningen fra premissene til konklusjonen er gyldig.

Logikken beskjeftiger seg med forholdet mellom premisser og konklusjon – om det er slik at konklusjonen virkelig følger av premissene. I det følgende skal også vi anvende denne språkbruken.

Det er viktig å være oppmerksom på at gyldighet bare er en del av det man må se på når man vurderer styrken i en argumentasjon. Styrken i en argumentasjon avhenger ikke bare av at konklusjonen følger fra premissene, men også av at man argumenterer ut fra velbegrunnede premisser. Man kan godt argumentere logisk korrekt fra uholdbare premisser, men i så fall bidrar ikke argumentet til å styrke konklusjonen. Skal vi vurdere argumentet som helhet, må vi også vurdere holdbarheten av premissene.

Vi kan illustrere noen av disse poengene ved å gå tilbake til den gamle greske filosofen Aristoteles, som gjerne regnes som logikkens far, det vil si logikkfagets grunnlegger. (Vi skal høre mer om Aristoteles i et senere kapittel.)

26

_TANKE OG HANDLING.indb 26

2019-07-04 09:16:01

1 VITENSKAP, POLITIKK OG IDEALET OM DET ÅPNE SAMFUNN

Aristoteles var klar over forskjellen mellom et arguments gyldighet og dets «holdbarhet». For Aristoteles var logikken et slags verktøy som kunne brukes for å ordne og vurdere de argumenter man benytter seg av i vitenskapen. Men vitenskap forutsetter også premisser, og for å komme frem til disse er ikke logikk nok – vi må også observere verden rundt oss.

Med det samme kan det være verd å minne om at argumentasjon også har en praktisk (pragmatisk) side. Når vi argumenterer, ønsker vi å oppnå noe, typisk å overbevise noen om at et visst standpunkt er riktig. Og som andre aktiviteter kan denne aktiviteten bedømmes fra flere synsvinkler. Man kan for eksempel spørre om den i tilstrekkelig grad er tilpasset sitt publikum, slik at den er egnet til å overbevise. Er for eksempel argumentasjonen klar og enkel nok til at budskapet virkelig når frem?

Er den fremført med nok tyngde og overbevisning til at den virkelig er egnet til å overbevise? Tilsvarende, å argumentere godt er ikke bare et spørsmål om å fremføre argumenter som faktisk underbygger konklusjonen; det er også et spørsmål om å argumentere på en overbevisende måte.

Man kan uttrykke dette ved å si at argumentasjon også har en retorisk side. Helt siden oldtiden har det vært omstridt hvilken plass retorikken – talekunsten – bør ha. I motsetning til enkelte andre tenkere fra oldtiden, gir Aristoteles et relativt nøytralt – for ikke å si positivt – bilde av retorikken, som han definerer som evnen til å gjøre bruk av tilgjengelige overtalelsesmidler. Siden argumentasjon sikter mot å fremstille et standpunkt på en overbevisende måte, er det i og for seg legitimt å ha et bevisst forhold til hvordan man skal få dette til. I Retorikken beskriver Aristoteles forskjellige slags virkemidler man kan benytte for å fremstå som mest mulig overbevisende i ulike sammenhenger (eller «få frem budskapet», som vi ville si). Han skjelner for eksempel mellom rådslagende sammenhenger, hvor poenget er å finne ut hva som skal gjøres; rettslige sammenhenger, hvor poenget er finne frem til hvem som er den skyldige; og festtaler, hvor poenget er å oppildne en forsamling. Ulike retoriske virkemidler er på sin plass i ulike sammenhenger. Det kan neppe være tvil om at retorikk også har en viktig plass i vitenskapelige diskusjoner, spesielt når det gjelder å overbevise et bredere publikum – eller statsmakt eller pengemakt – om at en teori har noe for seg. Det gjelder ikke minst i kampen om nye paradigmer (se kap. 4), hvor uenighetene er så fundamentale at det er vanskelig å overbevise bare i kraft av «argumentenes tyngde». Retorikk spiller derfor helt klart en rolle i vitenskapelig praksis, men når vi skal forstå og forsvare vitenskap som en rasjonell virksomhet, kan ikke vitenskapen basere seg på retorikk alene, eller for den saks skyld hovedsakelig på det. I den forstand vil et forsvar for vitenskapen i fornuftens navn fokusere på de «ikke-retoriske» sidene.

La oss nå se på et eksempel på hva logikk – i den formale eller «formelle» betydning – kan innebære. Aristoteles la grunnlaget for formallogikken gjennom sin

27

_TANKE OG HANDLING.indb 27

2019-07-04 09:16:01

VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN

«syllogismelære» (fra gammelgresk for slutning eller konklusjon), så det kan være en grei innføring også for oss. Han påpekte for eksempel at følgende slutningsform (en av «syllogismene» han klassifiserte) er gyldig (uansett hva A, B og C måtte stå for): Alle A er B Alle B er C Ergo: Alle A er C

«Alle fuglene i denne dammen er svaner» «Alle svaner er hvite» «Alle fuglene i denne dammen er hvite»

I slike tilfeller hvor slutningen er gyldig uavhengig av hvilke konkrete emner den omhandler – mennesker, dyr, tall – sier vi at slutningen er gyldig i kraft av sin form («den logiske formen»). Formallogikken studerer hvilke argumenter eller slutninger som er gyldige i kraft av sin form.

Figur 1: Alle A er B

Figur 2: Ingen A er B B A

B

A

B

A

Figur 3: Noen A er B

Figur 4: Noen A er ikke B A

B

A

A

B A

A

B

A

B

B

B

Såkalte Venn-diagrammer kan brukes til å illustrere forholdet mellom uttrykk som «noen», «alle» og «ingen» slik de brukes i syllogismer.

En annen elementær og særdeles viktig del av formallogikk er den såkalte utsagnslogikken (også kalt «setningslogikken»). Denne grenen av logikken ble fullt utviklet lenge etter Aristoteles’ tid, og den beskjeftiger seg med slutninger som er logisk

28

_TANKE OG HANDLING.indb 28

2019-07-04 09:16:01

1 VITENSKAP, POLITIKK OG IDEALET OM DET ÅPNE SAMFUNN

gyldige rett og slett fordi premissene og konklusjonen er bygget opp på en bestemt måte, ved hjelp av uttrykk som «ikke», «eller», «og», «hvis … så» og lignende. Men prinsippet for logisk gyldighet er det samme i utsagnslogikken som i syllogismelæren: Gyldigheten avhenger av utsagnenes «form» snarere enn «innhold».

Mange av de slutninger som brukes i utprøvingen av vitenskapelige hypoteser kan, i sin enkleste form, analyseres ved hjelp av utsagnslogikken, noe ikke minst Popper legger vekt på. Betrakt for eksempel følgende slutningsform («modus tollens»): Dersom P så Q Ikke-Q ikke-P

«Dersom lyset er grønt, er det lov å kjøre» «Det er IKKE lov å kjøre» «Lyset er ikke grønt»

Symboliserer vi «dersom … så» med →, så kan vi fremstille slutningen slik: P➝Q Ikke-Q Ikke-P Dette er en formallogisk gyldig slutning, altså en slutning som er gyldig i kraft av sin form. Hvorfor? Jo, fordi (1) konklusjonen ikke-P må være sann dersom premissene ikke-Q og P → Q er sanne, og (2) slik må det være uansett hvilke setninger P og Q vi har å gjøre med. For å overbevise oss selv om dette, kan vi stille spørsmålet: Er det mulig at en konklusjon på formen ikke-P (hva nå P står for) kunne være usann, samtidig som både P → Q og ikke-Q (hva nå Q står for) er sanne? Svaret er nei.

For la oss si at ikke-P var usann. Da måtte P være sann. Og da måtte Q være sann. Men dette strider mot premiss 2, ikke-Q. Altså: Å anta at konklusjonen er falsk samtidig som premissene er sanne, fører til en selvmotsigelse; ergo kan ikke premissene være sanne og konklusjonen falsk, uansett hva P eller Q måtte stå for.

Det dreier seg altså om en formallogisk gyldig slutning.

Ut fra tilsvarende betraktninger kan vi fastslå at en slutning på følgende form ikke er gyldig – det er altså en feilslutning: P➝Q Q P

«Dersom lyset er grønt, er det lov å kjøre» «Det er lov å kjøre» «Lyset er grønt»

For i dette tilfellet kan vi tenke oss tilfeller hvor P er usann samtidig som P → Q og Q er sanne. For eksempel, det kan være lov å kjøre på gult. Eller, trafikklyset har sluttet å fungere, og det er lov å kjøre hvis man overholder generell vikeplikt.

29

_TANKE OG HANDLING.indb 29

2019-07-04 09:16:01

VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN

Dataprogrammer gjør utstrakt bruk av logiske konstruksjoner av typen HVIS–SÅ: «Hvis en betingelse er oppfylt, utfør denne instruksjonen.»

Slik kan datamaskiner og roboter ta «valg» som minner om menneskelige beslutninger. Dette illustreres gjerne med flytdiagrammer.

Aristoteles var ikke helt ukjent med utsagnslogikken, selv om det ikke var han som utviklet den i sin moderne form. De to fundamentale prinsippene for all tenkning som han formulerte, nemlig kontradiksjonsprinsippet og loven om det utelukkede tredje, kan imidlertid formuleres slik i setningslogikken: Ikke-(P & ikke-P) P v ikke-P

Ingen påstand kan både være sann og usann samtidig Enhver påstand må enten være sann eller usann

Uansett hva setningen P står for, så må dette være sant. Logikkens fundamentale lover, i Aristoteles’ betydning, dreier seg altså om noe som i et moderne perspektiv fremstår som utsagnslogisk gyldige prinsipper. Det vesentlige er imidlertid at Aristoteles hevdet at det var en absolutt forutsetning for rasjonell diskusjon at disse logiske prinsippene ble respektert.

Induksjon, falsifikasjon og logisk gyldighet Nå har vi sett hvordan man kan slutte seg frem til konklusjoner ved hjelp av logikk. Når man arbeider seg frem til en konklusjon på denne måten, sier vi gjerne at vi utfører en «deduksjon», eller at vi «deduserer» konklusjonen fra premissene. Resonnementet er «deduktivt», som det heter. Men hva med andre typer resonnementer? Det er åpenbart mange slutninger og argumenter som ikke har en deduktiv karakter, ikke minst i vitenskapen. En spesielt enkel og grunnleggende ikke-deduktiv slutningsform går fra «noen» til «alle», altså slutninger hvor man slutter fra (premiss) at alle kjente tilfeller av

30

_TANKE OG HANDLING.indb 30

2019-07-04 09:16:01

1 VITENSKAP, POLITIKK OG IDEALET OM DET ÅPNE SAMFUNN

A har, uten unntak, vist seg å være B, til (konklusjon) at alle tilfeller av A er B. Dersom utvalget av kjente A-er er tilstrekkelig omfattende og variert, er det vanlig å anta at premissene virkelig underbygger den generelle konklusjonen – og vi tenker som regel at jo flere og varierte A-er vi kjenner, jo sterkere underbygges den generelle konklusjonen.

En slik slutning kan også ta en kvantitativ form, som dette: «Siden X % av de kjente A-ene har vist seg å være B, så kan vi anta (med en viss feilmargin, og gitt at de A-ene vi kjenner er tilstrekkelig representative) at X % av samtlige A-er er B.» De tilfeller hvor vi slutter oss deduktivt til at alle A er B, kan da betraktes som et grensetilfelle av en slik statistisk slutning, hvor alle A må være B fordi det følger logisk at det er slik.

Popper mener likevel at dette er feil beskrivelse av forholdet mellom logikk og statistikk, eller om man vil, forholdet mellom enkelttilfeller og allmenne lover. Enkelt sagt hevder han at enkeltobservasjoner ikke kan bekrefte (verifisere) en allmenn lov logisk. De kan bare avkrefte den. Dette har Popper fått bredt gjennomslag for. Det innebærer at observasjoner/statistikk bør brukes (1) til å komme på sporet av mulige sammenhenger som kan danne utgangspunkt for hypoteser, og (2) til å teste disse hypotesene. For eksempel kan et relativt begrenset forsøk gi en idé til en hypotese, og så kan man samle inn et større materiale for å teste hypotesen. Og når ytterligere data eller nye testmetoder fremkommer, vil det være relevant å teste atter en gang, og så videre. På denne måten er det svært vanlig at forskningsresultater man har ansett for å være rimelig sikre, før eller senere har endt opp med å bli forkastet, enten som følge av konfrontasjon med nye data eller nye testmetoder. Til gjengjeld danner det gjerne grunnlag for nye hypoteser.

Som vi allerede har vært inne på, kan Poppers kunnskapsteoretiske poeng beskrives ved hjelp av logikken: Vi har sett at en slutning er logisk gyldig dersom det er umulig at premissene er sanne uten at konklusjonen er sann. At en slutning er logisk ugyldig betyr at det er mulig at premissene er sanne og konklusjonen usann. Sammenlign slutningene nedenfor: Premiss 1: Premiss 2: Konklusjon:

Hvis P så Q Ikke Q Ikke P

Hvis P så Q Q P

Eksempel: Hvis røyking ikke er farlig, så vil man ikke observere skadevirkninger av den.

Gyldig

Ugyldig

Det er feil at man ikke har observert skader.

Det er slik at man ikke har observert skader.

Ergo er det feil at røyking er ufarlig.

Ergo er det sant at røyking er ufarlig.

31

_TANKE OG HANDLING.indb 31

2019-07-04 09:16:01

VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN

Den første slutningen er logisk gyldig, den andre ikke. (Prøv å finne andre eksempler som illustrerer hvorfor.) Den gyldige slutningen kalles for modus tollens og uttrykker ifølge Popper hva som skjer når en hypotese falsifiseres. Påstanden P innebærer noe (Q) som ikke er tilfellet, og må forkastes. Den første fremgangsmåten kaller Popper for «falsifikasjon» (avkreftelse), den andre «verifikasjon» (bekreftelse). Siden falsifikasjon svarer til en logisk gyldig slutningsform, kan den aksepteres i vitenskapen.

Verifikasjon, derimot, svarer til en logisk ugyldig slutning. At Q og «Hvis P så Q» begge er sanne, garanterer ikke at P er sann. For eksempel: Alle svaner vi har observert hittil, er hvite. Det kan skyldes at alle svaner faktisk er hvite; men det kan også skyldes at vi rett og slett ikke har observert et bredt nok utvalg svaner til å oppdage at noen av dem er svarte.

Man kan altså ikke bevise en hypotese som sier noe om et generelt tilfelle (for eksempel P: «Røyking er ufarlig») gjennom å ta utgangspunkt i dens observerbare konsekvenser: At Q er tilfelle («mange har røyket over lang tid uten å ta synlig skade av det»), og at Q faktisk følger logisk fra P (hvis røyking er ufarlig vil det faktisk følge logisk at man heller ikke kan observere tilfeller av at folk tar skade av å røyke), utelukker ikke at P likevel er feilaktig. Det gjelder uansett hvor mange enkeltobservasjoner man har gjort som følger av P. Det er alltid logisk mulig at P likevel er feil.

Poppers løsning på det som ofte kalles «induksjonsproblemet» (hvordan man skal rettferdiggjøre induktive slutninger logisk) består da i at han rett og slett forkaster induktive slutninger. Det er ikke logisk mulig å slutte seg fra enkeltobservasjoner til allmenne lover på en logisk gyldig måte. Popper mener at vitenskapen klarer seg utmerket uten en logisk rettferdiggjøring av induksjon. Det eneste vitenskapen behøver å forutsette, er muligheten for falsifikasjon, og falsifiserende slutninger er uproblematiske siden de er gyldige slutninger. Og siden falsifisering er mulig, er testing mulig. Og når testing er mulig, kan man forkaste hypoteser og danne seg nye. Dermed er vitenskap og vitenskapelige fremskritt mulig. Eller for å si det på en annen måte: Når man går fra utsagn om enkelttilfeller til utsagn om generelle tilfeller (allmenne lover), er det snakk om hypotesedannelse. Men hypotesedannelse i seg selv er ikke vitenskap; vitenskap oppstår først når resultatet av hypotesedannelse testes systematisk – det vil si kan kritiseres – i et åpent forskersamfunn.

Dette kan kanskje virke lett å forholde seg til i teorien. I praktisk forskning, og i praktisk politikk og forretningsdrift som baserer seg på forskning, viser det seg imidlertid å være langt mer problematisk. Hvorfor? Fordi både enkeltpersoner og organisasjoner har en tendens til å forsvare sine teorier (sine oppfatninger), bevisst eller ubevisst, fordi de henger sammen med deres interesser. En forsker, en bedrift

32

_TANKE OG HANDLING.indb 32

2019-07-04 09:16:01

1 VITENSKAP, POLITIKK OG IDEALET OM DET ÅPNE SAMFUNN

eller til og med en stat kan ha interesse av at en teori blir godtatt. For eksempel hadde makthaverne i Sovjetunionen sterk interesse av at den såkalte «vitenskapelige sosialismen» ble godtatt som sann. Og da er de gjerne ikke så interessert i at denne teorien blir falsifisert – noe som igjen kan medføre at de bevisst eller ubevisst kan motsette seg testing og falsifikasjon av teorien. Denne tendensen til motstand mot kritikk – som man kan finne både på individnivå og kollektivt nivå – skal vi se nærmere på nå. Hvorfor er det å forsvare «åpenhet» så viktig for Popper, ikke bare i vitenskapen, men i samfunnet som helhet?

Pseudovitenskap, ad hoc-hypoteser og «confirmation bias» Falsifiserbarhet er for Popper det kriteriet som skiller mellom vitenskap og «pseudovitenskap». Derfor kaller han det «demarkasjonskriteriet» (demarkasjon betyr grensetrekning). En teori som ikke er falsifiserbar, kan man ikke forholde seg rasjonelt til, fordi den ikke kan kritiseres. I vitenskapen må man kunne utlede konkrete påstander som kan prøves mot erfaringen, ellers blir det bare påstand mot påstand. Og når det bare er påstand mot påstand, blir det fort slik at påstanden til den mektigste parten får gjennomslag. Å være rasjonell betyr for Popper å stille seg kritisk til egne og andres påstander, og hele tiden etterprøve dem gjennom erfaring og logisk argumentasjon.

Bare slik kan man gjøre fremskritt – man luker ut det som fungerer dårlig. Problemet med pseudovitenskap – og problemet med irrasjonalitet mer generelt – er, fra et samfunnsmessig synspunkt, at det lett fører til dårlige forhold mellom mennesker – tvang og undertrykking, løgn og bedrag, som leder til kaos og dårlige løsninger som mennesker lider under.

Astrologi er et kroneksempel på hva Popper mener med pseudovitenskap. Hvorfor? Fordi astrologien fremstiller seg selv som vitenskapelig, med matematikk og astronomiske data, men horoskopene som astrologien produserer, er så vage at de kan passe med hva som helst, gitt litt kreativ tolkning. Problemet med astrologien er altså ikke at den er feil, men at det er umulig å vise at den er feil. Den er «ufalsifiserbar», den lar seg ikke teste. Astrologien er i den forstand «verre enn feil» for Popper, den er uvitenskapelig. Så kunne man spørre: Er det så ille at den er uvitenskapelig, fra et menneskelig synspunkt? Kanskje ikke så lenge den er et marginalt, privat fenomen.

Det virkelige problemet ville oppstå i det øyeblikket astrologien ble godtatt som en sannhet i offentligheten, og kanskje brukt i styringen av samfunnet. Nettopp derfor er det viktig å opprettholde vitenskapelige standarder i offentligheten. Det er på mange måter det politiske poenget med Poppers filosofiske prosjekt (hans «aktivisme» kunne man si): Å forsvare offentligheten mot irrasjonalitet.

33

_TANKE OG HANDLING.indb 33

2019-07-04 09:16:01

VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN

Ifølge Popper avslører astrologien sin uvitenskapelige karakter ved at den kommer med forutsigelser som er så vage at det er umulig å påvise at de er feil.

Nå er det kanskje ikke så stor fare for at akkurat astrologi skulle få en sterk rolle i styre og stell i det moderne samfunn. Men det mangler ikke på teorier om menneske og samfunn som potensielt kunne få det. Det var to teorier som var aktuelle på Poppers tid som han spesielt stilte seg skeptisk til: Sovjet-kommunismen og psykoanalysen. Disse hadde reell sosial innflytelse, og han anså begge for å være ufalsifiserbare, og dermed uten vitenskapelig innhold. Deres appell lå først og fremst på det emosjonelle planet, mente Popper: De talte til menneskenes trang til å finne mening og sammenheng i tilværelsen.

Når det gjelder psykoanalysen, refererer Popper til Alfred Adlers teori om at menneskets handlinger er motivert av mindreverdighetsfølelse. La oss si at en mann står på land og vurderer om han skal hoppe i sjøen for å hjelpe en som er i ferd med å drukne. Hvis han ikke hopper, kan det forklares med at mindreverdighetsfølelsen får ham til å tvile på om han kan greie oppgaven. Hvis han hopper, kan det forklares med at mindreverdighetsfølelsen gir ham et behov for å vise seg, og at dette overvinner frykten. Mannen handler heroisk for å veie opp for sin mindreverdighetsfølelse. Men blir ikke teorien intetsigende hvis den stemmer enten mannen hopper

34

_TANKE OG HANDLING.indb 34

2019-07-04 09:16:01

1 VITENSKAP, POLITIKK OG IDEALET OM DET ÅPNE SAMFUNN

eller ikke? Om dette eksemplet er rettferdig overfor Adler, skal vi la ligge – vi kan vel i hvert fall si at en teori som svarer til denne beskrivelsen, ikke vil være spesielt vitenskapelig. Det essensielle er at Popper mener at en teori mister sitt vitenskapelige innhold når den kan sies å stemme uansett hva man observerer, og han mener at Adlers teori illustrerer dette poenget.

Når det gjelder Sovjet-kommunismen kommer det en tilleggsdimensjon som gjør den til et enda mer problematisk samfunnsmessig fenomen enn psykoanalysen: Den tjente maktambisjonene til politiske ledere, som utnyttet menneskers behov for å finne mening og håp i tilværelsen. Og da gjerne i vitenskapens navn – man fremstilte teorien som vitenskapelig – endog vitenskapelig bevist. Dette er for øvrig noe av grunnen til at Popper er så opptatt av Sovjet-kommunismen; den skilte seg ut i det intellektuelle og politiske landskapet ved å insistere ekstra sterkt på at ideologien var vitenskapelig underbygget, at den faktisk var en vitenskap i seg selv, under slagordet «vitenskapelig sosialisme». Popper hadde selv hatt sympati for dette tankegodset, og hans oppgjør med det var på mange måter et oppgjør med seg selv. Utover den intellektuelle innpakningen spilte det liten rolle om den ekstreme politiske ideologien kom fra høyre- eller venstresiden for Popper – begge sider var like lite interessert i å undersøke samfunnsmessige spørsmål i en saklig og objektiv ånd, og de brukte ganske nøyaktig de samme metodene for propaganda, desinformasjon og undertrykking av meningsmotstandere.

Hva så med gråsonene mellom vitenskap og ikke-vitenskap, og de samfunnsmessige følgene av det som skjer i disse gråsonene? Det er kanskje et større problem i dag enn totalitære regimers pseudovitenskap (som det heldigvis har blitt mindre av siden Poppers tid). Noe både pseudovitenGeorge Orwells roman 1984 (fra 1948) tegner skap og «dårlig» vitenskap har til felles et dystopisk bilde av et totalitært samfunn hvor er bruk av såkalte ad hoc-hypoteser. selve begrepet om sannhet nærmest har mistet sin Ad hoc-hypoteser kan betraktes som mening på grunn av systematisk bruk av løgn og «kreative tolkninger» av både teori og propaganda fra myndighetenes side.

35

_TANKE OG HANDLING.indb 35

2019-07-04 09:16:02

VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN

observasjoner, ved å innføre tilleggsantagelser som har til hensikt å bortforklare problemer med teorien. Det vil si, en hypotese er ad hoc hvis den utelukkende har som formål å beskytte teorien mot falsifikasjon, slik at den vil stemme uansett hva man observerer. Hvis en ekstra hypotese skal føyes til en teori, uten å gjøre teorien mindre vitenskapelig, må den ifølge Poppers tenkesett innebære nye muligheter for falsifikasjon. Den må altså bevare, eller aller helst øke, teoriens totale grad av falsifiserbarhet – ikke minke den.

Realiseringen av Poppers idealer om god forskning hviler på at forskere og fellesskapet av forskere aktivt går inn for å fremsette falsifiserbare hypoteser, og i det store og hele gjøre sine teorier mer falsifiserbare og ikke mindre. Samtidig er Popper klar over at både individer og grupper kan ha en tendens til å ønske å gjøre sine teorier mindre falsifiserbare i stedet for mer. Dette kan betraktes som en «defensiv» atferd, hvor man er mer opptatt av å forsvare sine eksisterende oppfatninger enn å oppdage nye ting.

I senere tid har det vært snakket mye om et fenomen som kalles «confirmation bias», som er en slik tendens: Man søker data som bekrefter ens hypoteser heller enn avkrefter dem. Sagt på en annen måte: Det er ingenting som tyder på at individer eller grupper har noen iboende tendens til å prøve å finne feil ved sine eksisterende oppfatninger. Snarere er det mye forskning, blant annet av Daniel Kahneman og Amos Tversky, som tyder på at mennesker både individuelt og kollektivt har en tendens til å søke bekreftelse av sine eksisterende oppfatninger. Grunnene til at dette skjer kan være mange – Kahneman og Tversky er opptatt av de psykologiske årsakene til dette (måten menneskesinnet behandler informasjon på), men en slik atferd kan også være knyttet til sosiale tradisjoner, politiske overbevisninger, økonomisk vinning etc.

Det å søke data som bekrefter eksisDaniel Kahnemans Thinking, Fast and Slow (2011): terende oppfatninger kommer dermed En klassisk beskrivelse av hvordan menneskei samme kategori som innføringen av sinnet kan lure seg selv til å trekke konklusjoner ad hoc-hypoteser – man ønsker bevisst på sviktende grunnlag – ikke minst når det gjelder å bekrefte allerede eksisterende oppfatninger. eller ubevisst å svekke mulighetene for

36

_TANKE OG HANDLING.indb 36

2019-07-04 09:16:02

1 VITENSKAP, POLITIKK OG IDEALET OM DET ÅPNE SAMFUNN

falsifikasjon. Og resultatet blir grunnleggende sett det samme: Vitenskapeligheten til de vitenskapelige teoriene svekkes. Og skjer det ofte nok, vil hele vitenskapen som prosjekt og samfunnsinstitusjon svekkes.

Moralen vi kan trekke ut av dette er som følger: Vitenskapen er sårbar. Vitenskapen er derfor avhengig av det samfunnsmessige rammeverket rundt seg for å kunne fungere godt. I den forstand fungerer vitenskap, i Poppers forstand, best i et åpent samfunn hvor det ikke er så mye rom for å legge politisk og økonomisk press på forskere og forskningsinstitusjoner for å få dem til å bekrefte (bevisst eller ubevisst) oppfatninger som tjener politiske og økonomiske interesser. Og et åpent samfunn (det vil si den offentlige debatten i et åpent samfunn) tjener på at uavhengige forskere står fritt til å avkrefte oppfatninger, uavhengig av om de tjener politiske og økonomiske interesser eller ikke. Her ser man et vesentlig samspill mellom et åpent samfunn og vitenskap.

Falsifikasjon og det åpne samfunn Hva slags politisk system forbinder Popper med det åpne samfunn? I første omgang er det nærliggende å si: et demokrati. Men demokrati kan bety så mangt, så da blir neste spørsmål: Hva er et demokrati? Én type demokrati er et rent flertallsstyre.

Beslutninger er ene og alene basert på hva flertallet ønsker – for eksempel slik det kommer til uttrykk gjennom avstemninger. Men interessant nok mener ikke Popper at denne formen for demokrati nødvendigvis gir et åpent samfunn, eller at det gir de beste rammebetingelsene for vitenskap. Grunnen er at flertallet godt kan være sneversynt, og man kan ende opp med en grov undertrykkelse av mindretallet i et «rent» demokrati. Ikke minst er flertallet ikke alltid så interessert i å bli motsagt av mindretallet, hvilket gir svært dårlige kår for avkrefting av populære oppfatninger.

Så når Popper snakker om et åpent samfunn, tenker han i praksis i retning av det man gjerne kaller et «liberalt» demokrati med sterke individuelle rettigheter. Koblingen mellom liberalt demokrati og det åpne samfunn blir særdeles tydelig når man tar høyde for at en av de aller mest sentrale rettighetene i et liberalt demokrati er ytringsfrihet. Det liberale demokrati er i en viss forstand bygget på ytringsfrihet, hvilket garanterer (i det minste i prinsippet) at også mindretallet kommer til orde.

Det flertallet mener blir ikke automatisk akseptert som den eneste mulige sannhet.

Sammenhengen mellom det åpne samfunn og liberalt demokrati (som langt på vei betyr den typen moderne demokrati vi har i Norge i dag) blir enda tydeligere i lys av et annet viktig kriterium som Popper er opptatt av: Det er nettopp ikke flertallet som styrer. I et liberalt demokrati er det typisk et mindretall som styrer på vegne av flertallet – det vi kaller representativt demokrati. For å få frem dette poenget, siterer

37

_TANKE OG HANDLING.indb 37

2019-07-04 09:16:02

VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN

Popper en berømt tale av den athenske statsmannen Perikles (495–429 f.Kr.). Der sier Perikles at det som er viktig i et demokrati, er ikke nødvendigvis at alle er med og styrer, men at alle kan kritisere de som styrer, et prinsipp som danner kjernen i Poppers tanke om det åpne samfunn. Her ser vi den essensielle likheten mellom vitenskap og det åpne samfunn (forstått som et liberalt demokrati): På samme måte som at alle borgerne i et demokrati skal være frie til å kritisere ledernes politikk, skal alle medlemmene av «vitenskapens samfunn» være fri til å kritisere (og dermed potensielt falsifisere) teorier fremsatt av «ledende» forskere. I den forstand kan man si at likheten mellom vitenskap og det åpne samfunn består i at ingen er hevet over kritikk, uansett hvilken status de har. Videre er det faktisk de som har mest status i samfunnet – de som fremsetter politiske programmer og vitenskapelige teorier – som i størst grad bør tåle kritikk.

Prinsippet om ytringsfrihet – friheten til å kritisere og si sin mening – er så viktig i det liberale demokratiet at det er mer enn bare en individuell rettighet. Man kan si at prinsippet om opposisjon utgjør et strukturelt trekk ved det liberale demokratiet, det er en del av selve systemet, en egenskap på systemnivå. Dette kan sammenlignes med hvordan kritikk av hypoteser kan betraktes som en del av selve det vitenskapelige «systemet». Sagt på en annen måte: Vitenskapen og det liberale demokratiet, som systemer, skal ikke avhenge av ærligheten til den enkelte forsker/politiker for å kunne fungere – det er snarere systemene som skal tvinge den enkelte forsker/politiker til å være ærlig. Slik sett er Popper hele tiden opptatt av hvordan systemet fungerer, nærmere bestemt om man har et system som er i stand til å korrigere seg selv, det vil si lære av feil, og dermed utvikle seg. I den forstand kan man si at poenget med både vitenskap og liberalt demokrati, som «åpne» systemer, er å skape sosiale systemer som kan lære og utvikle seg – som kan gjøre fremskritt. Og da skjønner vi hvordan Popper kan være opptatt både av vitenskapens (intellektuelle) fremskritt og samfunnets (politiske) fremskritt, og i en viss forstand mene at disse problemstillingene dypest sett er to sider av samme sak.

Så kan man spørre: Har menneskeheten gjort fremskritt i retning av det åpne samfunn? Både ja og nei. Siden Poppers tid har det blitt færre regelrette diktaturer i verden. Enkelte har hevdet at det liberale demokratiet (og det åpne samfunn) har vunnet en gang for alle, og at historien derfor er «slutt». Dette var en spesielt utbredt oppfatning på 1990-tallet, kort tid etter Sovjetunionens fall. Senere har man begynt å problematisere denne tanken. Hvorfor? Av flere grunner, og vi kan nevne noen av dem her. Én ting er fremveksten av ekstreme religiøse bevegelser med politiske agendaer og voldelige virkemidler – som i seg selv er et illiberalt trekk. Dessuten har liberale samfunns kamp mot denne typen bevegelser, «krigen mot terror», medført at også de liberale samfunnene har blitt mindre liberale, og fått dem til å tvile på sine egne liberale prinsipper. Her kan økt overvåkning av egne borgere være et stikkord.

38

_TANKE OG HANDLING.indb 38

2019-07-04 09:16:02

1 VITENSKAP, POLITIKK OG IDEALET OM DET ÅPNE SAMFUNN

Samtidig har Kina gjort enorme fremskritt til tross for (eller på grunn av) at man bevisst har styrt unna et demokratisk system (mer om dette i neste kapittel, der vi drøfter tanken om at ikke-demokratiske systemer i prinsippet kan være mer rasjonelle enn demokratiske). Et annet trekk i den senere tids utvikling har å gjøre med kulturen innad i de liberale samfunnene, med såkalte «falske nyheter» og «alternative fakta», spesielt i digitale medier, en gryende mistro til vitenskap (blant annet på grunn av forskningsjuks og kommersialisering og politisering av forskning), styrking av ideologiske ytterfløyer, samt en generell svekkelse av tiltroen til offentlige institusjoner.

Vi kan ikke gå inn på alle enkeltelementer her, men ett fenomen kan det være verd å se nærmere på, delvis Francis Fukuyamas The End of History and the fordi det berører noe svært sentralt Last Man (1992) ble publisert i kjølvannet av i åpne samfunn, samtidig som det har Sovjetunionens avvikling. Her argumenterte Fukuyama for at historien var i ferd med å «ta med vår moderne teknologi å gjøre: slutt» fordi det liberale demokratiet snart ville bli internett. Spørsmålet er: Hva gjør enerådende i verdenspolitikken. I dag ser vi imidinternett med offentligheten? Hva gjør lertid tendenser til det motsatte – idealet om det internett med det åpne samfunn? Det liberale demokratiet later til å være under press er et for omfattende spørsmål å drøfte over store deler av verden. i sin fulle bredde, men vi kan nevne de såkalte ekkokamrene på internett. Noe av det som kjennetegner internett er at man blir medlem av ulike nettsamfunn, som består av folk som i utgangspunktet tror og mener det samme som en selv, og vi bruker denne rammen som utgangspunkt for informasjonsinnhenting og diskusjon. I den forstand fragmenteres den store i offentligheten i mange små offentligheter. Hva skjer da med mulighetene for falsifikasjon? Øker ikke sannsynligheten dramatisk for at man bare møter synspunkter som bekrefter og ikke avkrefter det man allerede står for, og som dermed styrker vår «confirmation bias»?

Når offentligheten fragmenteres på denne måten, er det da en fare for at den mister sin funksjon som korrektiv for eksisterende oppfatninger? Er det slik at det

39

_TANKE OG HANDLING.indb 39

2019-07-04 09:16:02

VITENSKAP, POLITIKK OG SAMFUNN

åpne samfunnet mister sin grunnleggende mekanisme for læring og utvikling?

Og til slutt ikke lenger kan kalles åpent? Det som i hvert fall er klart er at et åpent samfunn ikke er noe man kan ta for gitt. Snarere er et åpent samfunn noe som må etableres gang på gang, innenfor stadig skiftende rammer, slik som fremveksten av nye medier. Spørsmålet blir da ikke om internett i seg selv fremmer et åpent samfunn eller ikke, men hvordan internett kan brukes for å fremme et åpent samfunn, snarere enn det motsatte.

Oppsummering Karl Poppers posisjon kalles ofte for falsifikasjonisme. Ifølge Popper kan vitenskapelige teorier ikke endelig bekreftes ut ifra erfaringen. De kan bare gjendrives (falsifiseres), og en teori om hva vitenskapelig kunnskap er, må ta utgangspunkt i dette. Det som kjennetegner en god vitenskapelig teori er at den er dristig – at den i høy grad utsetter seg for muligheten for falsifikasjon – samtidig som den klarer å motstå forsøkene på falsifikasjon. Vitenskapen utvikler seg i et samspill mellom dristige gjetninger og kritisk etterprøving (forsøk på falsifikasjon) av disse gjetningene eller hypotesene.

Popper var opptatt av å avgrense vitenskap fra pseudovitenskap. Ifølge ham var det nettopp muligheten for falsifikasjon som skiller ekte vitenskap fra pseudovitenskap.

Ekte vitenskap vil derfor unngå ad hoc-hypoteser, som bare har til hensikt å beskytte en teori mot mulig falsifikasjon. Dette kan imidlertid være vanskelig av flere grunner – blant annet ser en grunnleggende «confirmation bias» ut til å melde seg i ulike sammenhenger – vår tendens til å søke bekreftelse av det vi allerede tror og mener.

Det Popper kaller det «åpne samfunn» tilsvarer på mange måter i praksis det som betegnes som et liberalt demokrati, og det dreier seg fremfor alt om en strukturell og institusjonell åpenhet for kritikk og opposisjon, og dermed et samfunns mulighet til å korrigere seg selv og utvikle seg. Poppers teori om det åpne samfunn gir et mulig svar på spørsmålet om fornuftens rolle i samfunnet – den rollen fornuften ideelt sett bør ha. Måten et slikt samfunn fungerer på, ligner da på måten vitenskapen eller forskersamfunnet ideelt sett fungerer på, nemlig ved at åpenheten for kritikk og endring kan oppfattes som et strukturelt trekk ved disse systemene.

40

_TANKE OG HANDLING.indb 40

2019-07-04 09:16:02

ISBN 978-82-450-2664-1

,!7II2E5-acggeb!

TANKE OG HANDLING

For å nærme oss slike spørsmål, trenger vi kjennskap til ulike grunnsyn. Denne boken belyser slike grunnleggende temaer ved å presentere og diskutere tenkning som har fått stor betydning for vår forståelse av mennesket, naturen og samfunnet. Gjennom hele boken kobles teoriene til aktuelle problemstillinger i vår tid.

Dagfinn Døhl Dybvig, Magne Dybvig og Truls Wyller

Tanke og handling er en lærebok for studenter som tar examen philosophicum (exphil). Exphil omhandler grunnleggende spørsmål i menneskelivet: Hva er fornuft, og hvilken rolle skal den spille i samfunnet?

Hva er sannhet? Kan vi ha sikker kunnskap? Eller er alt relativt? Hva er rett og galt, og hvordan begrunner vi det?

Dagfinn Døhl Dybvig, Magne Dybvig og Truls Wyller

TANKE OG HANDLING Filosofi, vitenskap og samfunn