Tabita fra skogene (9788245032734) by Fagbokforlaget

Cecilie Lønn

* Leserne setter stor pris på Cecilie Lønns fortellinger. De berører gjerne store temaer som fellesskap, identitet, mellommenneskelige relasjoner, kulturelle møter og kontraster mellom fattig og rik, men hun har også et blikk for de små tingene i livet. I et rikt språk mettet med bilder og metaforer følger vi her Tabitas vandring og utvikling som ung kvinne. Cecilie Lønn har utgitt en rekke bøker for lesere som lærer norsk. Tabita fra skogene passer for alle som har lyst til å lese en god fortelling – også de som har norsk som morsmål. For den som vil fordype seg språklig er det utviklet læringsmateriell (nettressurser) i tilknytning til boka: https://norskfordeg.no/tabita-fra-skogene/

ISBN 978-82-450-3273-4

,!7II2E5-adchde!

Cecilie Lønns

SØRLANDSFORTELLINGER



Cecilie Lønn TABITA FRA SKOGENE

Dette er en levende fortelling om barnevandringene på Sørlandet på 1800-tallet. Tabita vokser opp på en av de fattige gårdene, og den vanskelige økonomiske situasjonen tvinger henne til å bli barnevandrer, i likhet med mange andre barn i Sør-Norge på den tiden. Etter en lang vandring kommer Tabita til en stor gård hvor hun får arbeid og kan spise seg mett hver dag. Her opplever hun en større frihet og selvstendighet, men samtidig erfarer hun hvordan hun som ung kvinne er prisgitt de etablerte maktforholdene, og hun føler et gryende opprør. Hun trekkes også mellom livet på den nye gården og livet der hjemme, og hennes uvisse opprinnelse spøker i bakgrunnen.

TABITA FRA SKOGENE – en barnevandrerfortelling

Cecilie Lønn

TABITA FRA SKOGENE – en barnevandrerfortelling

Copyright © 2019 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-3273-4 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Alle illustrasjoner: Dörte Giebel Sats: Type-it AS, Trondheim

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

et er vanskelig å forklare hvordan ideer liksom bare «daler ned» i de mest trivielle situasjoner. Ideen til å skrive om barnevandrerne kom da jeg satt og ventet på en legetime. Historien om Tabita ble født på legesenteret i Songdalen kommune på Sørlandet. Sørlandet – og min kjærlighet til landsdelen – har vært viktig i utviklingen av denne boka. Dette faller sammen med ønsket om å løfte fram historier som har blitt litt glemt, men som likevel lever og finnes «rundt neste sving». Da jeg forlot legesenteret den dagen, husket jeg at barnevandrerne beveget seg forbi like i nærheten. Barnevandrerstiene slynger seg fram gjennom store deler av Sørlandet, tett inntil der folk lever og bor den dag i dag. Dette er talende for store deler av historien vår: Vi forholder oss ofte ikke til den, men den ligger der. Noen ganger er den snublende nær vår egen virkelighet. Allerede mens jeg satt på legekontoret den dagen, visste jeg at historiske fakta, tall og statistikk ikke var det sentrale for meg. Det som brakte fram inspirasjonen i meg, var barna som vandret. Hvilke tanker og følelser må vel ikke ha fart gjennom de små der de beveget seg ut i det ukjente, med dårlige klær, i all slags vær? De kom fra hjem med hver sin særegne historie, preget av den grelle fattigdommens åk. I hver og en av historiene skjuler det seg 5

en fortvilt kamp. Man sender ikke sine barn av gårde på en slik ferd om det ikke er tvingende nødvendig. Vår fortid påvirker hvordan vi tenker og handler. Innsikt i historien gir oss identitet, og det gir oss et grunnlag for å forstå vår egen samtid. På samme måte som når vi reiser til fremmede land, kan innsikt i historien også hjelpe oss å reflektere over vårt ståsted i verden og livet. Gjennom fortellinger kan vi lettere sette oss inn i andre menneskelige erfaringer – de kan fremme empati og identifikasjon. Derfor ble denne boken en slik fortelling, og det er derfor fortellinger har en så viktig plass i alt jeg skriver. Uansett hvor mye kunnskap vi tilegner oss om fortiden, makter vi aldri å gjenskape den slik den var, men vi kan forsøke å nærme oss den ved å være nysgjerrige og spørrende. Og det kan skje mens man sitter på et legesenter og venter på tur, bare noen hundre meter fra der barnevandrerne kjempet seg fram i fortidens Norge.

Innhold 1

Et plutselig glĂ¸tt i skogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tabita fra skogene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

Djevelskriket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25

Snart april . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31

Vandringen

Elvebrus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47

Tre drĂĽper stearin

Friere enn fanden selv

Midtsommernatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79

Hjemover . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89

Ny giv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101

Blod og vann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111

Ulvespor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119

Slaget

Umulighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143

Kilden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155

Jaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

39 59 69

131

Et plutselig gløtt i skogen

n morgen i august stod Knut og Jofrid opp før solen hadde kastet sine første stråler over åskammen. Lite ante de at nettopp denne dagen kom til å bli en skjebnesvanger dag i deres liv. De kunne aldri ha gjettet seg til at deres tilværelse fra og med denne dagen ville bli snudd på hodet. De hadde bestemt seg for å dra ut i grålysningen for å bruke denne tidlige høstdagen til å lete etter et lam som hadde forsvunnet. Søyen deres hadde fått tre fine, friske lamunger noen få måneder tidligere. Lykken var stor på den vesle gården deres da lammene så verdens lys en vårdag i april. For det fattige paret betydde disse tre lamungene mer enn noen rikmann kunne forestille seg. Med disse tre lammene kunne de med tiden få både klær og mat for lange tider. Når fattigdommen banket på døren og trengte seg inn i alle kriker og kroker, og når man satt der med sulten gnagende i tarmene, ja, da forstod man hvor mye ett enkelt lam betydde. Lamungen måtte finnes så sant råd var og hvis Gud ønsket det, og de ville starte søkingen etter den vesle skapningen tidlig på morgenen. I sitt stille sinn fryktet begge to at det var ulven som hadde vært på ferde, men for disse to fattige var håpet og troen sterkere enn mismotet og rådløsheten. Inntil det motsatte var bevist, ville de tro at lamungen bare hadde forvillet seg bort fra moren sin. 9

Knut og Jofrid hadde holdt sammen i tykt og tynt siden ungdomsdagene, og de kunne knapt huske et liv eller en hverdag uten den andre i umiddelbar nærhet. De fulgte hverandre som skyggen følger et gammelt tre. De hadde hverandre alltid innenfor rekkevidde, og de søkte stadig mot hverandre. Kanskje skjedde det av gammel vane, kanskje var det av kjærlighet – eller kanskje skyldtes det vissheten om at det eneste de hadde i denne verden fylt av mare og uro, var hverandre. Selv regnet de seg for et fullgodt ektepar å være, men noen vielse eller noe bryllup hadde de aldri hatt råd til. Deres høyeste ønske var å ha en skokk med unger rundt seg – en barneflokk de kunne dele gleder og sorger med, til tross for fattigdom, slit og strev. Men ønsket deres hadde aldri blitt innfridd. Barnløsheten lå over dem som en trist, tung kappe. Hver morgen stod de opp til den bitre erkjennelsen om at de måtte komme seg gjennom nok en dag uten barnestemmer, tårer og latter omkring seg. Savnet var sårt, og det tæret på både krefter og mot. Jofrids hjerte verket etter å vise omsorg for noe annet enn lam, kyllinger og griser. Hendene hennes brant etter å kunne holde i små barnehender. Sjelen hennes skalv i lengsel etter å kjenne at hun var den viktigste personen i verden for noen små, sarte mennesker. Morsinstinktet banket i henne – men hun forble barnløs. Likevel måtte livet på gården gå videre. Hver dag. I dag måtte det forsvunne lammet finnes, koste hva det koste ville. Solens første stråler bredte seg gradvis utover dalsøkket. Jofrid satt på sengebriksen i den vesle stua og knyttet skoene grundig og stramt. Døra stod på gløtt – og de skarpe lysstrimene som snek seg inn gjennom dørsprekken, fikk henne til å myse med øynene og trekke på smilebåndet. Måtte denne dagen bli god, tenkte hun, og sendte en snar bønn opp til den himmelske far. Måtte rettferdighet og nåde bli dem til del i rikt monn, hvisket hun, og måtte lamungen komme tilbake til sitt hjem. Amen. 10

Utenfor stua stod Knut allerede klar. Han treiv til seg sekken som hadde stått ferdigpakket siden kvelden før. En brødleiv, noen grønnsaker, et par epler og litt hylleblomstvann hadde de med som niste for dagen. Med hver sin vandrestav i hånden og med håpefulle, ydmyke hjerter bega de to seg ut på dagens planlagte ferd. Tanken deres var at de først ville bevege seg oppover i lia, så nedover i dalen på den andre siden, og deretter bortover de bakkete jordene hvor gresset stod så fristende og saftig for beitedyrene. De ville speide konstant etter lys saueull. Hvis de skulle være så heldige å finne det bortkomne lammet, ville Knut bære det hjem på sine sterke skuldre, og festen og gleden ville bli stor. Knut, som kjente konas tendens til å se spor og tegn fra den guddommelige bak hver en stein og stubbe, kunne styre seg for hennes saligste lovprisninger. Men jommen ville ikke hans glede også bli stor hvis det skulle vise seg at de to sammen var i stand til å finne det bortkomne lammet som var så dyrebart for dem. Taktfast og trutt vandret de gjennom skogen. De hoppet over myrhull og vasset barfot gjennom sildrende bekkefar. De kavet seg over blåbærlyng og tyttebærtuer, og de skrapet seg opp på kvist og kvast. Andpustne og svette nærmet de seg lysningen de så som sitt endemål for dagens reis. På veien hadde de møtt både kyr og geiter, beitende nabosauer og flaksende fugler – men den bortkomne lamungen hadde ikke vært å spore. De hadde vandret i flere timer nesten uten å utveksle et ord med hverandre. Det ble Knut som snakket først, og talen hans var kort og konsis. – Det kan se ut til at vi har fått oss en bomtur, Jofrid. Med disse ordene var det som om Knut skjøt ut den siste rest av kraft i kona. Jofrid sank sammen som en sekk kålrot. Ordløs og betuttet så hun rundt seg og utover engene. Ikke en eneste hvit flekk av lammeull var i sikte. Ikke den minste brekende sauelyd ble fanget opp av øret. Bortsett fra den aldri hvilende fuglesangen var det dønn stille rundt dem, og solens lave gang fortalte dem at 11

dagen nå var på hell. Sjansene deres til å finne lamungen var i ferd med å ebbe ut. Uten flere ord tok Knut fram matpakka de hadde i sekken. Jofrid gomlet i seg maten mens hun hikstet og snufset. Den tunge retretten stod snart for døra, for de måtte komme seg av gårde før det ble for mørkt. Kunne det være håp om at de ville finne lamungen på veien tilbake? Med dette vesle drysset av forventning reiste Jofrid seg resolutt som for å hente fram den nødvendige styrken for å kunne ta fatt på den lange tilbaketuren. Omtrent halvveis på hjemturen grep Jofrid brått fatt i kappen til Knut. Hun nappet heftig og utstøtte noen uklare lyder fra strupen. Knut snudde seg og betraktet kona si. Han la straks merke til at hun hadde fått et underlig drag i ansiktet. Hun sa at hun hørte noe, men at hun ikke skjønte hva det var. Knut selv hørte ingen uventede lyder, til tross for at han med sin skarpe hørsel pleide å oppfange ethvert tegn på dyreliv i nærheten. Uten nærmere forklaring trakk hun ham med seg over ei våt myr. Hun viste videre vei inn i et skogholt hvor mørke, eldgamle trær stod tett i tett lik gamle koner som var travelt opptatt med å baksnakke bygdas folk. Hun støttet seg til stammene og famlet seg framover i den dunkle skogen. – Kan du ikke høre det? Kan du ikke kjenne det? sa Jofrid med skjelvende, oppspilt stemme. Knut begrep ikke hva kona nå hadde fått for seg, for han verken så eller kjente noe som helst – annet enn at magen hadde tatt til å rumle igjen og at munnen var tørr. – Det begynner å bli sent, vi må tilbake, sa han forsøkende. Knut visste imidlertid godt at når kona oppførte seg på det viset, da var det ingenting som nådde inn til henne. Brått stoppet Jofrid, og nå skvatt også Knut til. Et plutselig gløtt i skogen hadde åpnet seg for dem, og midt på den åpne plassen stod det en kurv med et teppe over. Ut fra kurven steg det en umiskjennelig lyd av barnegråt. 12

Lynraskt og resolutt pilte Jofrid fram mot kurven. Hun gispet høylytt ved synet som møtte henne. Nede i den dype kurven lå det en ørliten jentebaby. Den lille skapningen kunne umulig være mer enn to måneder. Hun var bitte liten og hadde massevis av brunt hår. Øynene var to smale streker under øyenbrynene, for jenta skrek av full hals. Armene grep om seg i været i illsinte sirkler, og de små hendene var knyttet. Uten nærmere overveielse løftet Jofrid den lille jenta opp i armene sine. Hun holdt henne tett inntil sitt varme bryst. Hun gynget og bysset og nynnet mens hun vandret rundt i den myke, grønne engen i lysningen langt inne i skogen. Litt etter litt stilnet gråten, og babyen roet seg. Fullstendig oppløst i tårer så Jofrid ned mot det vesle, sprell levende mennesket hun holdt i armene. Hun så det skjønneste lille ansiktet hun noensinne hadde lagt sine øyne på. For Jofrid hadde verden stoppet. Ingenting mer eksisterte enn henne og den lille jentungen som nå hvilte i hennes favn.

Også Knut var grepet, forvirret og rørt. Han speidet rundt seg. Noe ansikt klarte han ikke å få øye på, men han så helt tydelig to skikkelser som forsvant bak trærne – en kvinne og et barn. Han klarte ikke å skjelne om barnet var en gutt eller ei jente. Jofrid rakk kun å se silhuettene av de to som bevegde seg bort fra dem. Verken Knut eller Jofrid gjorde noe som helst forsøk på å stanse dem. De ble stående som grodd fast på den flekken hvor de hadde funnet barnet. Kurven var tom, og barnet lå i Jofrids armer. I løpet av noen få, uvirkelige minutter i en het skumringstime i august, ble skjebnen til disse to beseglet. Uten å utveksle et eneste ord visste de begge at det var slik deres datter skulle komme til dem. I det øyeblikket startet deres nye liv som foreldre. Barnet ville de ta hånd om som om det var deres eget kjøtt og blod. Da de to skikkelsene forsvant av gårde, stod det klart hva Knut og Jofrid hadde å gjøre. Denne aftenen fløt det over av takksigelser opp mot himmelen, og de kom ikke bare fra Jofrids lepper. Knut løftet også armene opp mot skyene og den tidlige månen. Varme tårer trillet nedover kinnene hans. En indre flom av følelser ble forløst hos den sterke, tålmodige mannen. Til tross for et dagligliv i fattigdom, strev og møye hadde de nå blitt de rikeste blant mennesker på jorden. Da Knut og Jofrid kom tilbake til gården, tok de straks fatt på en mengde små og store oppgaver. Ingen av dem kjente seg slitne, og ingen av dem tenkte på behovet for mat, drikke, hvile og ro. De gikk i gang med å legge ting til rette for det nye mennesket som nå skulle leve med dem på den lille gården. Hadde man ikke visst bedre, kunne man nesten ha trodd at dette var noe disse to hadde forberedt seg på i årevis. Uten å drøfte hva som måtte gjøres, tok Knut til å snekre en liten seng. Jofrid fant fram tøystykker og kluter som kunne tjene som klær, bleier og kosekluter. Hun fant fram myke, varme tepper hun kunne legge i den nysnekrede sengen. Deretter satte hun seg ned med den lille i fanget. Nå måtte babyen 14

ha mat. Uten å stille spørsmål eller føle den minste tvil, begynte Jofrid å die babyen. Den lille sugde med kraftige, flotte tak. Først kom det ingenting ut av Jofrids bryst, men hun lot bare babyen fortsette mens hun selv nynnet på en vise hun hadde hentet fram fra glemselen. Så skjedde det hun visste ville skje. Hun kunne kjenne det komme allerede da hun gikk over markene med babyen i armene. Brystene hadde allerede da tatt til å brenne og prikke. Nå flommet melka over – og babyen drakk i rikt monn. Knut tok seg til pannen, stum av undring og rød av stolthet. Jofrid tittet opp fra ammingen – og med et direkte og klart blikk sa hun: – Hennes navn skal være Tabita, akkurat som Tabita i Bibelen. Peter vekket Tabita opp fra de døde, og i dag har Tabita blitt holdt unna dødens klør fordi vi kom akkurat da det var meningen at vi skulle komme. Tabita er den eneste kvinnen i Bibelen som klart og tydelig blir nevnt som disippel. Bibelens Tabita vernet om enker og foreldreløse og var et forbilde for mange. Vår Tabita vil også bli et forbilde og et eksempel til etterfølgelse. Den trauste Knut kunne vanligvis styre seg for de mest vidløftige fortolkninger og hentydninger, både når det gjaldt Bibelens under og mirakler og skogens tusser og troll, men han tenkte at et mer treffende navn enn Tabita neppe kunne finnes for dette vakre, allerede høyt elskede jentebarnet – jenta som kom til dem fra de dype skogene.

Cecilie Lønn

ISBN 978-82-450-3273-4

,!7II2E5-adchde!

Cecilie Lønns

SØRLANDSFORTELLINGER



Cecilie Lønn TABITA FRA SKOGENE

TABITA FRA SKOGENE – en barnevandrerfortelling