Astrid Skatvedt
Del I En sosiologi om små ting Kapittel 1 Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse Kapittel 2 Et interaksjonistisk ståsted Kapittel 3 Stemplingsprosesser med to Kapittel 4 Hverdagslighet som identitetskonstruerende situasjoner Kapittel 5 Det sosiale livets elementære former Del II Hverdagsresponsivitet. Kanskje det rikeste av alt
Denne boka retter oppmerksomheten mot uformell og hverdagslig samhandling som del av profesjonell yrkesutøvelse. Forfatteren bruker eksempler fra eget forskningsarbeid innenfor rus- og psykisk helsefeltet. For personer i utfordrende og sårbare livssituasjoner kan det å bli møtt som en alminnelig person være et viktig element i en terapeutisk prosess. En kan bevege seg fra å se seg selv som en avviker, til å få et selvbilde som en alminnelig og verdig person. Denne hverdagsresponsiviteten har ikke status som profesjonell, faglig virksomhet og er ofte undervurdert som verktøy for bedring, hevder forfatteren. Hun presenterer en sosiologi om små ting, og med bidrag fra Erving Goffman, Howard Becker, Randall Collins og Johan Asplund gir hun bedringsprosesser i hverdagslivet en teoretisk forankring.
Kapittel 6 Samstillhet Kapittel 7 Å bli invitert back stage med de alminnelige menneskene Kapittel 8 Autentisitet – hvordan gjøres den?
Forfatteren viser til at det er sider ved hverdagslivet som har eksistensielle dimensjoner. Slik sett handler boka også om noe allmennmenneskelig.
Kapittel 9 Å gripe det uangripelige Kapittel 10 Intermesso. Å tenke sosiologisk Kapittel 11 Å være menneskelig sammen
Bedringens sosiologi
motsatte karriereretninger
Hverdagslig samhandling handler om noe som tas for gitt, og kan virke betydningsløst og trivielt. Det kan være hvordan vi veksler blikk, hvordan vi hilser på hverandre eller hvordan prat foregår.
Astrid Skatvedt
Innhold
Astrid Skatvedt er sosiolog. Hun arbeider som førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved Universitetet i Agder.
Bedringens sosiologi Om potensialet i hverdagslig samhandling
ISBN 978-82-450-3261-1
,!7II2E5-adcgbb!
Alminnelighetens_potensial.indd 2
03.03.2020 11:47
Astrid Skatvedt
Bedringens sosiologi Om potensialet i hverdagslig samhandling
Alminnelighetens_potensial.indd 3
03.03.2020 11:47
Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-3261-1 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: ©shutterstock/Sergei_Salnikov Bilde på side 57: Fox Photos / Stringer /Getty images
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
Alminnelighetens_potensial.indd 4
03.03.2020 11:47
Forord
Denne boka bygger på mine arbeidserfaringer både som del av et personale og som forsker. Jeg har jobbet innenfor et bredt spekter av virksomheter innen rus- og psykisk helsefeltet. Her opplevde jeg å finne tydelige fellestrekk, nemlig at det vi gjerne ser som alminneligheter, kunne ha eksistensielle sider ved seg. I boka presenterer jeg en sosiologi om det lille, om de betydningsfulle alminnelighetene, både som allmenne sosiale prosesser, og som verktøy for bedring. Det handler om småprat og gester, om små ting med stor innvirkning. Som tema er ikke dette noe nytt, hverken innenfor sosiologien eller nyere tenkning om bedringsprosesser. Men det jeg har håpet å tilføre, er en teoretisk forankring og bedre forståelse av hva det er som gjør at det lille kan være så stort. Jeg skylder en stor takk til dem som på mange måter er de mest usynlige, men likevel de viktigste: alle de som har bidratt fra sine posisjoner som klienter, pasienter, beboere og brukere. Jeg er også takknemlig for alle samtalene, intervjuene og diskusjoner jeg har hatt med engasjerte og velvillig innstilte ansatte, hvor de nå enn har jobbet i velferdsstatens mange systemer. Takk til alle gode, kritiske lesere av bokmanuset. De er gamle og nye kollegaer, på Folkehelseinstituttet, USN og UiA. Bergljot Baklien, Siri Ødegård, Randi Edland Kroken og Alain Topor fortjener en spesiell takk.
Alminnelighetens_potensial.indd 5
03.03.2020 11:47
6 |
Forord
Takk også til Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved UiA for å legge godt til rette for dette skrivearbeidet, og Balanseprosjektet for frikjøp og mulighet til å jobbe i skjermede omgivelser. Til slutt: Takk til Fagbokforlaget for invitasjonen om å skrive bok, og til forlagsredaktør Ellen Aspelund for uvurderlig og inspirerende oppfølging. Horten, 4. februar 2020 Astrid Skatvedt
Alminnelighetens_potensial.indd 6
03.03.2020 11:47
Innhold Del I En sosiologi om små ting ........................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Kapittel 1 Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Virksom uvirksomhet .................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Hva er hverdagslighet, og hva har det med bedring å gjøre? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Forskningsmetode og litt om prosjektene .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Språk er makt – bedraget i betegnelser...... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Gangen i boka .............................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29
Kapittel 2 Et interaksjonistisk ståsted ........................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Sosial konstruksjon av identitet og selv ....... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Bedringens sosiologi ................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38
Kapittel 3 Stemplingsprosesser med to motsatte karriereretninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Hvordan blir et menneske en outsider? ....... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Hvordan blir en outsider en insider? ........... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44
Kapittel 4 Hverdagslighet som identitetskonstruerende situasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Foranderlig identitet – vi er konstruksjoner i prosess . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Kjeder av samhandlingsritualer ................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56
Kapittel 5 Det sosiale livets elementære former .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Berøring og bevegelse................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Uberørt og uanfektet .................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Kan en gå i stykker av hverdagsresponsivitet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 De analytiske verktøyenes muligheter og begrensninger. En oppsummering . . . . . . 74
Alminnelighetens_potensial.indd 7
03.03.2020 11:47
8 |
Innhold
Del II Hverdagsresponsivitet. Kanskje det rikeste av alt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Kapittel 6 Samstillhet ..................................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Åndsnærvær – et sted der sjeler kan møtes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Hun spurte ikke etter så mye. Bare et smil. Av og til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 Vennligsinnet pågåenhet .............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Et øyeblikk av taus berøring ......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88
Kapittel 7 Å bli invitert back stage med de alminnelige menneskene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Langdistansenærhet .................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 Rollebytte og skjøre selv ............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Avanserte kjærtegn ...................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104
Kapittel 8 Autentisitet – hvordan gjøres den? .......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 «Det bare er der …» ...................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Saliggjørende uhøflighet.............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112
Kapittel 9 Å gripe det uangripelige .............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Å få forankring i det samme alminnelige sosiale livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Bevegende autentisitet ................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 En søken etter noe som ikke kan etterspørres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123
Kapittel 10 Intermesso. Å tenke sosiologisk ............... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Hva betyr forholdet struktur–aktør? ........... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Profesjonsutøvere i skvis ............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Kulturelle forestillinger ............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Mellom idealer og realiteter .................... .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .. . . . . .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138
Kapittel 11 Å være menneskelige sammen ................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Den enkleste av metoder for bedring ........... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Sjenerøsitet.................................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Et åpent og kritisk blikk ............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Avmystifisering av bedringsprosesser ......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148
Litteratur .......................................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151
Alminnelighetens_potensial.indd 8
03.03.2020 11:47
DEL I
En sosiologi om små ting
(…) it is hard to «do science» with people you like; it is also hard to «do science» with people you don’t like; if you do not care one way or the other, it is hard to «do science» because you do not understand enough about the people you are doing science with. (Agar, 1980, s. 71)
Alminnelighetens_potensial.indd 9
03.03.2020 11:47
Alminnelighetens_potensial.indd 10
03.03.2020 11:47
Kapittel 1
Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse Store deler av yrkeslivet mitt, enten som behandler, hjelper eller forsker, har jeg arbeidet med personer i utfordrende og sårbare livssituasjoner. De fleste har vært brukere av et hjelpeapparat i forbindelse med at de har hatt psykiske helseproblemer eller rusmiddelavhengighet. Vi kan si de har hatt til felles å bære på en besværlig annerledeshet som skiller mange av dem fra majoritetsbefolkningen. Innledningssitatet sier at det er vanskelig å forske på folk du liker. Det sier også at det er vanskelig å forske på folk du ikke liker. Agar (1980) hevder med rette at om ikke du bryr deg på en eller annen måte, er det vanskelig å forske fordi du ikke forstår nok om de menneskene du bedriver forskning med. Min erfaring er at idealene for god forskning har mye til felles med idealene for profesjonsutøvelse. Jeg vil hevde at det også vil gjelde med hensyn til profesjonsutøvelse. For å kunne hjelpe er det nødvendig å forsøke å forstå, og for å kunne forstå må en komme nær nok. Det innebærer at en både må kunne tåle å like og mislike den andre uten at det går ut over kvaliteten på hverken forskningen eller profesjonsutøvelsen. Jeg har jobbet som hjemmehjelp og pleiemedhjelper i eldreomsorgen, miljøarbeider og behandler i rusfeltet, men mest har jeg jobbet som forsker innenfor de samme settingene i helse- og velferdstjenestene i Norge. Min forskningsmetode har i hovedsak vært at jeg har gjennomført feltarbeid med deltakende observasjon. Det vil si at jeg har vært til stede
Alminnelighetens_potensial.indd 11
03.03.2020 11:47
12 |
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
og deltatt i de sosiale sammenhengene jeg har vært opptatt av. Det har for eksempel vært på en behandlingsinstitusjon for voksne med rusmiddelproblemer, og i den kommunale hjemmesykepleien. Med andre ord nokså forskjellige områder innenfor helsesektoren. Likevel, etter å ha gjennomført flere forskningsprosjekter, slo det meg at menneskene jeg hadde forholdt meg til, ofte kom med den samme, ofte tilslørte forespørselen når det handlet om hva de trengte for å komme seg. Det spørres etter en type hverdagslighet i samværet med hjelperne. Det handler om noe de fleste av oss oppfatter som helt alminnelig, og i første omgang betydningsløst. Det dreier seg om samhandling eller prat som virker triviell og overfladisk, og som er uten formelt erklært terapeutisk verdi. Denne typen samhandling finnes ikke i noen manualer som en metode, har heller ikke status som profesjonell virksomhet, og er ofte underkjent som terapeutisk verktøy eller noe som kan fremme bedring. Samtidig er min erfaring at fagfolk innenfor helse- og sosialfeltet er innforstått med betydningen av hverdagslig samhandling med pasienter eller klienter. Mange driver også med det, men ofte litt i det skjulte, noen også nokså ubevisst. Dag Album gjorde et feltarbeid på et sykehus for å beskrive sykehuskulturen. I boka Nære fremmede skriver han: Viktigere enn å avsløre noe nesten ingen vet, er det å avsløre noe nesten alle vet. (…) Mitt ideal er å kunne fortelle noe fra sykehuset som gjør at leserne kan si, etter at de har lest hva jeg har skrevet, at de visste det fra før. Men det må være etterpå at de innser at de visste det. (Album, 1996, s. 226)
Jeg vil også fortelle dere lesere noe dere egentlig vet fra før. Men kunnskapen om dette «noe» en vet fra før, oppleves ikke nødvendigvis som konkret og tilgjengelig. Det dreier seg om noe allmennmenneskelig, som er tatt for gitt, og som ikke kan omsettes til oppskriftsstoff. Denne boka bygger på mine erfaringer og opplevelser som deltaker i ulike sammenhenger innenfor helse- og sosialsektoren. Jeg har hentet erfaringer fra et svært bredt spekter av miljøer, fra rusmiljøet på gata og gatenært
Alminnelighetens_potensial.indd 12
03.03.2020 11:47
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
| 13
lavterskeltilbud, fra skjermet avrusingsavdeling, til heldøgns behandlingstilbud for rusmiddelavhengige, til team for psykisk helse og hjemmetjenesten i kommunene. Det etterspørres det de fleste av oss vil betegne som en slags hverdagslighet. Jeg tar opp hva det er ved denne hverdagsligheten som etterspørres. Jeg ønsker å vise at det finnes sider ved hverdagslighet som ikke er så betydningsløse som de først framstår som. Det kan være en kort prat, eller en gest, som måter å hilse (eller ikke hilse) på, eller sette seg ned når en kommer på hjemmebesøk – i stedet for å stå. Det kan være å koke kaffe sammen, ta en røyk sammen eller bare sitte stille sammen. Boka presenterer en sosiologi om det lille, om de betydningsfulle alminnelighetene, både som allmenne og allmenngyldige sosiale prosesser og som verktøy for bedring. I det ligger det at det dreier seg om noe som har et terapeutisk potensial, noe som kan bidra til bedring. Boka presenterer en sosiologi om små ting med stor innvirkning. Tittelen på den neste seksjonen, Virksom uvirksomhet, er hentet fra en artikkel jeg skrev sammen med sosiolog Janne Scheffels (Skatvedt & Scheffels, 2012). Den handler om pauser. Vi belyser situasjoner der klienter og personale på en behandlingsinstitusjon tar pause fra den terapeutiske virksomheten og gjør «ingenting», de er tilsynelatende uvirksomme sammen. Vi beskriver hvordan pausene de tar sammen, kan vise seg å være rike, mektige og terapeutisk betydningsfulle situasjoner. Det gir en illustrasjon av en tosidighet; det at «alle» vet at denne måten å forholde seg til den andre på, slik vi ofte gjør i det hverdagslige, er virksomt og viktig. Samtidig blir det likevel ofte sett på som uvirksomhet, i alle fall at det er noe som ikke hører med til jobben, og at de som driver med det i arbeidstida, ikke helt gjør jobben sin. Det gjelder for så vidt på de fleste arbeidsplasser; en skal ikke skravle for mye med kollegaer. Jeg kaller denne «uvirksomheten» for hverdagsresponsivitet. Den handler om noe helt alminnelig. Som vi har vært inne på, dreier den seg om å respondere på hverandres tilstedeværelse (Asplund, 1987), om det så bare er i form av gester som tilkjennegir at en er vár den andre, at vedkommende ikke er usynlig og ubetydelig.
Alminnelighetens_potensial.indd 13
03.03.2020 11:47
14 |
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
Virksom uvirksomhet Det som er alminnelig, hører hjemme i hverdagslivet og er noe som er tatt for gitt av de fleste. Det kan være hvordan vi veksler blikk med en vi møter, hvordan vi hilser eller ikke hilser, hvordan vi utveksler gester eller hvordan vi snakker sammen. Som sådan er hverdagslivet rikt beskrevet innenfor sosiologien generelt, og hverdagssosiologien er en egen gren innenfor faget. Hverdagslivet er også et viktig tema innenfor den medisinske sosiologien, eller omsorgens sosiologi, som blant annet tar for seg hvordan vi forstår sykdom og diagnoser. Denne sosiologien ser også på helse- og sosialtjenestene i velferdsstaten. De siste årene har det vært rettet spesiell oppmerksomhet mot hverdagsliv og betydningen av det alminnelige innenfor rus- og psykisk helsefeltet (se for eksempel Borg, 2009; Bøe, Larsen & Topor, 2019; Skjælaaen, 2017; Topor et al., 2018). Det som er spesielt med rus- og psykisk helsefeltet, er at det som er alminnelig for de aller fleste av oss, framstår som noe ualminnelig og spesielt for andre. Et eksempel kan være for personer på behandlingsinstitusjoner eller andre som på ulike vis har falt ut av det alminnelige sosiale livet, noe som ofte skjer for de som har omfattende psykisk helse- eller rusproblemer. Det alminnelige blir ekstraordinært når det er noe som ikke foregår så ofte, det blir et knapphetsgode, noe som ikke er tatt for gitt, og som blir lagt merke til når det oppstår. Som vi skal se, kan det være svært berørende å bli del av noe alminnelig, for eksempel ved å bli inkludert i hverdagsprat. Når noe framstår som spesielt, blir det også lettere å analysere for å se hva som foregår. Det er i denne prosessen vi kan få innblikk i både allmenne og eksistensielle sider ved hverdagslig sosialt samvær, og bedringspotensialet kan komme fram. Selv om det dreier seg om noe allmennmenneskelig, er det viktig å ha med seg at boka også, og kanskje først og fremst, handler om at vi er innenfor rammene av en velferdskontekst, en behandlingskontekst. Jeg retter oppmerksomheten mot hverdagen til profesjonsutøvere, miljøterapeuter og andre som jobber innenfor velferdsstatens tjenestetilbud. Jeg ser på hvordan folk omgås med hverandre innenfor disse rammene, og tar opp situasjoner som
Alminnelighetens_potensial.indd 14
03.03.2020 11:47
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
| 15
handler om noe så enkelt som å ta en kjapp kaffe sammen, prate om løst og fast; at det snør i april eller hva en har sett på TV, altså avbrekk fra behandling, sykdom, symptomer og behov for hjelp. Det er også derfor det er fint å gå til det spesielle for å si noe om det generelle, fordi det er der det sosiale livet blir satt på spissen, og det generelle og allmennmenneskelige kan bli tydelig. Det spesielle i denne sammenhengen er for eksempel en behandlingsinstitusjon – et samfunn i samfunnet. Noe av det samme vil vi også se i andre sammenhenger, som for eksempel hjemmetjenesten eller lavterskeltilbud for personer med rusmiddelproblemer. Når vi studerer spesielle virksomheter som disse, er det ikke bare for å si noe om hva som foregår der. Det er også for å kunne si noe om allmennmenneskelige forhold og prosesser som har sin gyldighet som noe generelt, også utenfor disse virksomhetene. Vi kan kalle den typen samvær jeg er opptatt av i denne boka, for hverdagsresponsivitet (Skatvedt & Norvoll, 2016), altså en type respons vi utøver i samhandlingssituasjoner i hverdagslivet. Begrepet hverdagsresponsivitet er inspirert av den svenske sosiologen og sosialpsykologen Johan Asplunds (1987) Det sociala livets elementära former, der han skriver om sosial responsivitet som en grunnleggende og umiddelbar menneskelig samværsform. Vi kommer grundig tilbake til dette begrepet utover i boka. Innledningsvis kan vi si det er en måte å være sammen på, eller en måte å gjøre samhandling på, for å si det litt mer sosiologisk. Det kan virke fremmed å bruke verbet «å gjøre» på denne måten, jeg kommer til å gjøre det flere steder i boka. Hensikten er å få fram at det faktisk dreier seg om handlinger. Det kan handle om hvordan en som yrkesutøver møter den andre, enten det er på et kontor eller når en kommer inn i et hjem. Hvor ser vi, hvilket blikk bruker vi, hvordan plasserer vi kroppen i forhold til den andre, hvilken stemme bruker vi og hva snakker vi om? Møter vi den andre på samme måte som vi ville møtt en kollega eller et annet menneske? En beboer som var til behandling for sin rusmiddelavhengighet, sa til meg med begeistring i stemmen: «Jeg hører han (en ansatt) snakker til meg sånn som han snakker til alle andre.» Vi har vel alle opplevd infantilisering; når noen snakker med
Alminnelighetens_potensial.indd 15
03.03.2020 11:47
16 |
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
«trøstestemme» eller «barnestemme» og som driver med fornavning. Det kan være noe veldig ubehagelig, nedverdigende og invaderende ved det. Det kan også være at blikkontakten enten er helt fraværende eller «fjern»; at den andre ser på meg, men ser tvers gjennom. Med andre ord er hvordan vi forholder oss til hverandre i det daglige, hverdagsresponsiviteten, betydningsfull. Til forskjell fra verdier, som viser til noe abstrakt, handler responsivitet om noe helt konkret. I mange lærebøker står det at vi skal utvikle et tillitsfullt forhold til pasienter og brukere, og møte dem med respekt og verdiget. Ja – men hvordan gjøres respekt og verdighet? Hvordan utvikles et tillitsfullt forhold, hvordan gjør vi det? Ikke minst: Hvordan kan vi true den andres verdighet og tillit? Det er nokså åpenbart at dette ikke er «oppskriftsstoff». Om ikke vi kan lage en oppskrift som kan følges, vil det være til hjelp å øke bevisstheten rundt holdninger og handlinger som ofte er tatt for gitt. For eksempel at vi skal behandle hverandre med respekt. Til tross for stor faglig interesse for hverdagsliv, mangler vi forståelse, ikke nødvendigvis av betydningen av hverdagslige møter mellom mennesker generelt, men av hvordan det gjøres. Ikke minst trenger vi å vite mer om av hva som foregår på et dypere nivå i slike møter. Jeg håper at boka kan bidra til å tydeliggjøre at det kan være eksistensielle dimensjoner i det alminnelige. I utgangspunktet viser begrepet eksistensielt til noe som er viktig for ens eksistens, noe livsviktig, noe avgjørende. Det gir lett assosiasjoner til noe stort og dramatisk. Det er viktig å understreke at eksistensielt i denne anledningen ikke dreier seg om store omveltninger eller kriser vi opplever, som for eksempel tap av ektefelle eller barn, skilsmisse, tap av jobb og liknende. Altså noe belastende eller besværlig. Vi kan heller si at i denne sammenhengen, «bedringssammenhengen», handler det om noe motsatt, noe godt. For eksempel det at en kan gå fra å føle seg som en pasient eller en stoffavhengig til å føle seg som et alminnelig menneske. En annen måte å si det på vil være å gå fra å være et objekt som får behandling eller er gjenstand for tiltak, til et subjekt; et menneske i likhet med de andre, de alminnelige menneskene, de ansatte (Skatvedt, 2009).
Alminnelighetens_potensial.indd 16
03.03.2020 11:47
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
| 17
Hva er det som gjør at alminnelige, hverdagslige samhandlingssituasjoner blir viktige for bedring og livskvalitet? Hva er alminnelighet og hverdagsliv, hva rommer det, hva får vi der, hva mister vi om vi ikke har det? Som jeg var inne på over, må vi gå dit der det ikke er en selvfølge å delta i hverdagsliv, der det er helt fraværende eller et knapphetsgode, om vi skal kunne se de eksistensielle dimensjonene ved hverdagslighet. Opp gjennom årene har jeg snakket med mange mennesker med enten rus- eller psykiske helseproblemer, eller begge deler. Det har vært kvinner og menn. Noen har vært unge voksne, andre eldre og noen har vært gamle mennesker. De har hatt til felles at de har båret på en besværlig ualminnelighet og at det vi kan kalle hverdagslig samhandling med alminnelige andre, har vært et knapphetsgode. Vi skal gå videre med å klargjøre hva som ligger i dette med hverdagslighet. Hva særpreger det som er hverdagslig, og hva innebærer det å være alminnelig eller gjøre noe alminnelig, hva er det som er attråverdig ved det? Vil vi ikke alle være spesielle? Hva er det som gjør at hverdagslig samvær med alminnelige mennesker kan bli et knapphetsgode for noen?
Hva er hverdagslighet, og hva har det med bedring å gjøre? Hverdagslighet dreier seg om noe alminnelig, som forekommer ofte, og som kan arte seg svært forskjellig. Nesten alltid handler det om noe smått som foregår i hverdagslivet. I denne boka retter jeg oppmerksomheten mot forhold som ofte er tatt for gitt, eller som framstår som så hverdagslige og små at de unndrar seg beskrivelser. Det kan for eksempel være hilsning eller småprat, situasjoner som har en tendens til å virke latterlige og til og med degraderende for alle parter hvis de skal inngå som beskrivelser i profesjonelle sammenhenger i helse- og sosialsektoren. Dette er kanskje også noe av grunnen til at det ikke finnes så mye litteratur om disse forholdene. Det gjøres mye av hverdagslig samvær i profesjonelle settinger, men det er vanskelig å finne steder der det er dokumentert. Ofte blir det betraktet som uvirksomhet. Slikt samvær lar seg vanskelig telle eller
Alminnelighetens_potensial.indd 17
03.03.2020 11:47
18 |
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
måle, og det er vanskelig å innpasse denne typen virksomhet i noe som er «evidensbasert». Det er imidlertid ikke det samme som at hverdagslig samvær er uten betydning. Uansett hvordan vi lever, har vi et hverdagsliv – om det er uten familie, venner eller nære relasjoner i en flyktningleir, asylmottak, som bostedsløs i hovedstaden eller om det er i trygge sosiale omgivelser sammen med andre, der også noen er nære. Med Album sine ord kan vi si at hverdagslig samvær gir oss en forståelse av virkeligheten og den plassen vi har i denne (Album, 1996). Vi har et system av symboler som kan brukes for å annonsere hvem vi er, hvem vi skiller oss fra, og hvordan vi ønsker å bli behandlet (ibid., s. 46). Det kan for eksempel være hvordan vi snakker (dialekt eller sosiolekt), hvordan vi kler oss og hva vi forteller om oss selv. Vi kan formidle tegn på tilgjengelighet eller utilgjengelighet, på interesse eller manglende interesse for andre. For eksempel vil en som sitter og leser en bok med øretelefoner på, oppfattes som mer utilgjengelig enn en som blar i en avis og ikke har på seg øretelefoner. Som jeg var inne på ovenfor, kan også kroppsposisjon, kroppsspråk og hvor vi retter blikket signalisere interesse eller disinteresse – ikke minst vil hva slags blikk vi sender, ha noe å si. Mye av denne utvekslingen av symboler (kroppsspråk, blikk osv.) foregår i hverdagslivet uten at vi legger spesielt merke til det. Utvekslingen av symboler gir oss en oppfatning av hvor vi hører hjemme, hvem vi er knyttet til – eller sagt med andre ord; hvilket fellesskap, om noen, vi tilhører. Er det fellesskapet av alminnelige, gagns mennesker, eller er det fellesskapet av ualminnelige mennesker som ikke lever opp til betegnelsen «gagns menneske»? Er vi innafor eller utafor? Hva slags alminnelighet er det snakk om? Det finnes flere typer alminnelighet, og hva som regnes som alminnelig forandrer seg. Alminnelighet kan ha flere dimensjoner. For eksempel kan det alminnelige ha med hyppighet å gjøre: Det som foregår ofte kan bli vanlig, ordinært og hverdagslig, mens det som ikke forekommer ofte virker uvanlig, sjeldent, iøynefallende og fremmed. Det vanlige er ofte det normale og det gode, mens det uvanlige er avviket, det unormale og det frastøtende, skremmende eller onde. Samtidig kan det avvikende
Alminnelighetens_potensial.indd 18
03.03.2020 11:47
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
| 19
også være noe som er ettertraktet og høyt rangert og respektert, som for eksempel en spesiell begavelse eller et talent. Det er ikke den formen for ualminnelighet vi tar opp her (Skatvedt, 2009). Det alminnelige vil variere over tid og rom: Noe som er alminnelig og hverdagslig i én sammenheng, kan være veldig aparte i en annen. Et fellestrekk er likevel at alminneligheter og det hverdagslige dreier seg om situasjoner som er upåaktede og blir tatt for gitt i den forstand at vi stort sett verken registrerer at de skjer, eller hva som skjer. Det er gjerne først når det alminnelige framstår som uvanlig, for eksempel som et knapphetsgode, at det legges merke til. Det kan for eksempel være når en klient blir invitert på en røyk med en ansatt på Nav-kontoret i etterkant av et oppfølgingsmøte, eller en «dørstokk-prat», den som finner sted etter at den formelle samtalen er ferdig, og som kan handle om været, om noe spesielt som har skjedd i nærområdet eller at nå er det på tide å skifte til sommerdekk på bilen. Hverdagslighet handler med andre ord om allmennmenneskelige prosesser. På hvilken måte innvirker tilsynelatende ubetydelige samhandlingssituasjoner og gester i hverdagslivet på oss? Hva er det med disse fenomenene som gjør dem så viktige? Flere forfattere retter oppmerksomheten mot hverdagslivets betydning for opplevelsen av medborgerskap og tilhørighet til sosialt liv og fellesskap med andre mennesker. Forskning viser at det ligger stor kraft og et stort potensial i hverdagssamvær, og mye tyder på at dette er undervurdert og lite utnyttet som verktøy for bedring (se for eksempel Almvik et al., 2011; Borg, 2009; Davidson, 2019; Skatvedt & Norvoll, 2016; Topor et al., 2018). Det er et paradoks at det tilsynelatende er magre kår for denne typen virksomhet når vi ser betydningen av den, både blant pasienter, pårørende og ansatte. En hensikt med denne boka er å «pakke ut» viktige dimensjoner ved hverdagslighet i profesjonelle sammenhenger der yrkesutøvere og tjenestemottakere samhandler. I tillegg er hensikten med boka å heve anseelsen til hverdagsligheter innenfor profesjonsutøvelse og inspirere til refleksjon over hverdagssituasjoner som et verktøy for bedring i arbeid
Alminnelighetens_potensial.indd 19
03.03.2020 11:47
20 |
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
med mennesker som lider. Som jeg skrev innledningsvis, bygger boka på erfaringer fra psykisk helse- og rusfeltet. Det er viktig å ha med seg at jeg samtidig skriver om noe allment. Det vil si om noe som gjelder oss alle. Til nå har jeg gjort rede for utgangspunktet for boka, og hva som er hensikten med den. Jeg hevder at det kan være eksistensielle dimensjoner i alminnelig, hverdagslig samvær mellom profesjonsutøver og pasient eller tjenestebruker. De eksistensielle dimensjonene dreier seg om at en kan gå fra å være «bare» en pasient, et nummer i rekka, et objekt, til en person som har betydning som menneske, et subjekt. Som vi vil se, vil dette kunne oppleves som en stor og grunnleggende, det vil si eksistensiell, endring som har noe godt ved seg. Det gode dreier seg om at overskridelsen fra objekt til subjekt eller fra ingen til en1 framstår som et viktig element ved bedringsprosesser. Jeg skal gå videre med å si noe om prosjektene jeg henter de empiriske eksemplene fra, og som denne boka bygger på.
Forskningsmetode og litt om prosjektene Jeg har gjennomført fire forskjellige feltarbeid med deltakende observasjon i forbindelse med forskningsprosjekter. I tillegg trekker jeg også på erfaring som miljøarbeider og terapeut. Det har vært slående å møte så mange sammenfallende historier, på tvers av setting, kjønn, alder og sosial tilhørighet. De to første feltarbeidene foregikk på Huset,2 en fylkeskommunal, senere statlig, behandlingsinstitusjon for voksne rusmiddelavhengige av begge kjønn. Det neste feltarbeidet var i forbindelse med et følgeforskningsprosjekt da vi evaluerte Kirkens Bymisjons tiltak 24SJU i Oslo. Det var et døgnåpent helse- og velferdstiltak som var rettet inn mot de aller mest hjelpetrengende i byen, som har dårlig allmenntilstand, dårlig psykisk helse og omfattende rusmiddelproblemer. Det siste
1 Uttrykket «fra ingen til en» er lånt fra tittelen til Donna Williams bok Fra ingen til en. Ut av autismens verden (Williams, 1997). 2 Huset er et pseudonym for institusjonen jeg var på, og den betegnelsen jeg brukte i både hovedfagsoppgaven og doktoravhandlingen.
Alminnelighetens_potensial.indd 20
03.03.2020 11:47
| 21
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
feltarbeidet var knyttet til et aksjonsforskningsprosjekt om det kommunale tjenestetilbudet til eldre hjemmeboende med psykiske helseproblemer. Prosjektene og deltakerne i dem var forskjellige på mange måter, men hadde også noen fellestrekk. Prosjektene har til felles at den metodiske tilnærmingen har vært etnografisk feltarbeid. Etnografisk feltarbeid springer ut fra antropologi og de tidlige studiene av fremmede folkeslag. Hensikten var å studere folks levesett «der de er». Disse feltarbeidene kunne vare svært lenge, noen ganger over år, og antropologene hadde et mål å komme nær folkene som de studerte. Det å ha nærhet til forskningsdeltakerne i den konteksten jeg møter dem i, har også vært viktig for meg. I slike feltarbeid er det nødvendig at forskeren kan pendle mellom nærhet og distanse (Repstad, 1987). Album skriver: En forsker som ikke kommer nær nok, vil ikke kunne forstå de utforsketes verden. En forsker som ikke kommer fjernt nok fra dem, vil ikke kunne klare å oppdage og sette ord på det selvfølgelige, heller ikke å løfte analysen fra det trivielle. (Album, 1996, s. 240–241)
Jeg har hatt en rolle som deltakende observatør, forholdsvis tett på menneskene der jeg har vært. I særdeleshet hadde jeg stor grad av deltakelse og nærhet til forskningsdeltakerne i feltarbeidene på Huset. I alle prosjektene, om enn i ulik grad, har forskningsdeltakerne også deltatt som medforskere. I tillegg til å observere har jeg også hatt utallige samtaler. Noen av samtalene har hatt form som mer eller mindre strukturerte intervjuer, både individuelle og gruppeintervjuer. Andre har vært mer som prat eller samtaler som har funnet sted impulsivt og uformelt, som en del av samhandlingen som har foregått mellom forskningsdeltakerne og meg. I utgangspunktet har jeg vært mest opptatt av relasjonelle forhold på individnivå, det vil si forholdet og samhandlingen mellom profesjonsutøvere og tjenestebrukere (Skatvedt, 2006; 2009). Etter hvert, og i forbindelse med de to siste prosjektene, rettet
Alminnelighetens_potensial.indd 21
03.03.2020 11:47
22 |
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
jeg også oppmerksomheten mot forhold på systemnivå og hvordan ulike rammebetingelser kan innvirke på yrkesutøvelsen (Skatvedt & Andvig, 2014; Skatvedt et al., 2015; Skatvedt & Baklien, 2017; Skatvedt & EdlandGryt, 2012). Prosjektene har også til felles at den ene gruppa mennesker i prosjektene har status som ansatte, som yrkes- eller profesjonsutøvere, mens de andre har vært tjenestebrukere eller pasienter. Denne siste gruppa har til felles at brukerstatusen har en annen valør enn de fleste andre pasienteller brukerstatuser ved at den er stigmatisert. Stigmatiseringen henger sammen med at noen diagnoser, plager og lidelser har heftelser ved seg. Det kan for eksempel være dårlig psykisk helse og diagnoser som depresjon, angst eller psykose, rusmiddelavhengighet og høy alder, for å nevne noen. Helgesen nevner eldre kvinner som de som får betegnelsen «gråtedamer». Gråtedamer viser til deprimerte gamle kvinner som systemet ikke prioriterer, til tross for at de har omfattende psykiske helseplager og at de har vært sterkt medisinert for disse over mange år (Helgesen, 2004). Tilstandene som er nevnt over, er lavt rangert sammenliknet med andre helseplager og problemer. Pasienter med hjerteinfarkt eller hjernesvulst har til sammenlikning ikke den samme byrden ved sin pasientstatus. (For en grundigere diskusjon om rangering av helsetilstander og diagnoser, se Album & Westin, 2008.) I sin studie av sykehuspasienter beskriver Album pasientene som personer med skrinne identiteter og skjøre selv. Album bruker uttrykket for å beskrive det å være pasient på et sykehus, og hvordan de sosiale identitetene folk har med seg fra livet utenfor sykehuset, ikke er aktuelle som innlagt. De er ofte heller ikke ønskelige (Album, 1996). For eksempel tas det ikke opp, og snakkes ikke om, yrkesbakgrunn eller andre forhold som kan referere til sosial status. Formuleringen «skrinne identiteter og skjøre selv» passer godt for de som har deltatt i mine studier også, det er noe de har felles. For de som var til behandling for sin rusmiddelavhengighet på institusjonen jeg var som forsker, var det for eksempel noe av poenget at beboerne skulle legge fra seg sin gamle identitet som stoffmisbruker da de kom inn til behandling. For de fleste innebar det at
Alminnelighetens_potensial.indd 22
03.03.2020 11:47
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
| 23
bare et svært magert selv var igjen, og deres opplevelse av å ha et selv og å være noen var skrinn. Mange som er til behandling for sin rusavhengighet, forteller at de føler seg som «ingen» når de ikke skal være stoffmisbrukere lenger. De legger så å si fra seg selv og er til tider nakne, nesten uten livshistorie, fordi den de hadde, ikke har samme gyldighet lenger. Denne nakenheten bidrar trolig til at de har en særegen følsomhet for det som foregår rundt dem. Mange jeg møtte var svært vare overfor mulige identitetstegn fra andre, tegn som kunne si noe om at de var noen, ikke minst som kunne si noe om at de var verdige personer (Skatvedt, 2009). Det samme ser ut til å gjelde for mange andre som har skrinne identiteter og som lever til dels isolerte liv uten opplevelse av medborgerskap på linje med folk flest. Det kan for eksempel være personer i aktiv rus eller eldre mennesker som har falt ut av det sosiale livet og som har mistet bekreftelser på sin væren. De fleste i tjenestebrukergruppa i boka har også til felles at de har lite eller ingen samhandling med ikke-profesjonelle i hverdagen. Videre er plagene og utfordringene av en type som går ut over egen livskvalitet og opplevelsen av seg selv, for eksempel ved en manglende følelse av mestring og håp om bedring. Det ser også ut til at personene i denne gruppa har til felles at de har lite eller mangler gyldig sosial kapital som alminnelige mennesker. Sosial kapital handler om å ha ressurser eller tilgang til ressurser gjennom nettverk av menneskelige relasjoner. Denne kapitalen viser til relasjoner en gjerne har bygd opp over år. Det kan være familie, slekt, venner, studievenner, kollegaer eller bekjente en har fått gjennom noen av disse, og som for eksempel kan bidra til å åpne dører (Bourdieu, 1995). Mange av de som har levd i utenforskap over tid, vil kunne mangle et sterkt nettverk i det sosiale fellesskapet med alminnelige mennesker. Noen vil riktignok inneha sosial kapital som har gyldighet innenfor rusmiljøet, også kalt «gatekapital» (Sandberg & Pedersen, 2006), men denne kapitalformen er ikke gangbar utenfor dette miljøet. I tillegg vil mange som har levd i utenforskap, også være usikre på hvordan samvær blant alminnelige mennesker gjøres – for eksempel kan det være vanskelig å vite hva en snakker om og hva en ikke snakker om.
Alminnelighetens_potensial.indd 23
03.03.2020 11:47
24 |
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
Hverdagslig, uformelt samvær kan dermed også få et pedagogisk aspekt ved at en kan lære hvordan en gjør alminnelighet i sosiale sammenhenger. Utenforskapet og mangelen på gyldig sosial kapital kan være knyttet til psykiske helseproblemer over mange år, overdosering av psykofarmaka, høy alder eller den smertefulle overgangen fra å ha en mektig identitet som en «junkie» til en skjør identitet som en nykter person. Noen har hatt lite sosial kapital mesteparten av livet, mens andre kan ha mistet den underveis i forbindelse med langvarige utfordringer som har bidratt til at de har falt ut av sosiale fellesskap og etter hvert blir sett annerledes på enn før. Kort sagt, de faller lett inn under kategorien «outsiders» (Becker, 1997), som jeg kommer tilbake til senere. Samlet sett har arbeidene mine gitt et innblikk i hvordan allmennmenneskelige hverdagslige sosiale prosesser kan fremme bedring, prosesser som ikke inngår som del av terapeutiske metoder, teknikker eller tilnærmingsmåter. Temaet i boka er altså noe allment, noe som angår oss alle. Likevel er det nødvendig å gå utenfor det allmenne og til det spesielle for å kunne undersøke disse prosessene. Som jeg har vært inne på, blir det alminnelige og hverdagslige, som er tatt for gitt av de fleste av oss, tydeligere når det studeres i ualminnelige settinger, som på institusjon eller andre sammenhenger der det sosiale livet ofte blir satt på spissen. Der framstår det allmennmenneskelige ofte som noe ekstraordinært, noe som ikke er tatt for gitt. Da blir det også mer tilgjengelig for analyse og beskrivelse enn om vi hadde snakket med de av oss som tar hverdagslig samhandling som en selvfølge.
Språk er makt – bedraget i betegnelser I boka Taken for Granted. The Remarkable Power of the Unremarkable (2018) retter Eviatar Zerubavel oppmerksomheten mot hvordan det som er «normalen» er tatt for gitt, mens det som er avviket på en eller annen måte merkes. Noe blir framtredende i kraft av at det skiller seg fra en majoritet. Det blir merket som en minoritet, og nesten umerkelig, som en minoritet i en underordnet posisjon. Som et eksempel åpner
Alminnelighetens_potensial.indd 24
03.03.2020 11:47
| 25
Kapittel 1: Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse
Zerubavel boka med et sitat fra en forsker som studerte homofile som bodde i forsteder i USA: When telling people that he was studying suburban gays, writes Wayne Brekhus, «I was often asked if I am gay. No one ever asked, however, if I was suburban», thereby tacitly revealing the far greater cultural salience conventionally attached to certain aspects of one’s identity than others. (Zerubavel, 2018, s. 1).
I sitatet påpeker Brekhus hvordan det å være homofil er ansett for å være mer framtredende for å bestemme «hva» eller «hvem» en er, enn det å komme fra en forstad. Videre spør han hvordan det har seg at betegnelsen «åpen homofil» er mye mer brukt enn den formelt sett tilsvarende betegnelsen «åpen heterofil». Det er altså noen identitetstegn som er tatt for gitt, normale, som ikke trenger klargjøring, mens andre, de som skiller seg fra normalen, trenger klargjøring. Det dreier seg om det som gjerne blir merkelapper som har noe negativt ved seg. En annen måte å si det på er «stigma» – et merke. Zerubavel peker på at forskjellen mellom å være merket og umerket handler om skillet som majoritetsbefolkningen gjør mellom de bemerkelsesverdige (the remarkable), de som skiller seg ut, og seg selv, de ubemerkelsesverdige (the unremarkable), de alminnelige, de som ikke skiller seg ut. I vår sammenheng kan vi snakke om skillet mellom «oss» og «de andre», det vil si mellom de normale og avvikerne, mellom oss og de syke, de utstøtte og ekskluderte, de som har en annerledeshet som ofte er besværlig. Se også boka Jeg lever et liv som ligner deres av Jan Grue (2018). Her forteller Grue om hvordan han opplever å vokse opp og leve med en annerledeshet som gjør at han kategoriseres som bemerkelsesverdig. Skillet mellom å være merket og ikke merket dreier seg om distinksjonen mellom det bemerkelsesverdige, for eksempel Grues kroppslige annerledesheter, og det som ikke fortjener eller krever oppmerksomhet; det alminnelige, det normale og (underforstått) det ønskelige.
Alminnelighetens_potensial.indd 25
03.03.2020 11:47
Astrid Skatvedt
Del I En sosiologi om små ting Kapittel 1 Hverdagslig samvær og profesjonsutøvelse Kapittel 2 Et interaksjonistisk ståsted Kapittel 3 Stemplingsprosesser med to Kapittel 4 Hverdagslighet som identitetskonstruerende situasjoner Kapittel 5 Det sosiale livets elementære former Del II Hverdagsresponsivitet. Kanskje det rikeste av alt
Denne boka retter oppmerksomheten mot uformell og hverdagslig samhandling som del av profesjonell yrkesutøvelse. Forfatteren bruker eksempler fra eget forskningsarbeid innenfor rus- og psykisk helsefeltet. For personer i utfordrende og sårbare livssituasjoner kan det å bli møtt som en alminnelig person være et viktig element i en terapeutisk prosess. En kan bevege seg fra å se seg selv som en avviker, til å få et selvbilde som en alminnelig og verdig person. Denne hverdagsresponsiviteten har ikke status som profesjonell, faglig virksomhet og er ofte undervurdert som verktøy for bedring, hevder forfatteren. Hun presenterer en sosiologi om små ting, og med bidrag fra Erving Goffman, Howard Becker, Randall Collins og Johan Asplund gir hun bedringsprosesser i hverdagslivet en teoretisk forankring.
Kapittel 6 Samstillhet Kapittel 7 Å bli invitert back stage med de alminnelige menneskene Kapittel 8 Autentisitet – hvordan gjøres den?
Forfatteren viser til at det er sider ved hverdagslivet som har eksistensielle dimensjoner. Slik sett handler boka også om noe allmennmenneskelig.
Kapittel 9 Å gripe det uangripelige Kapittel 10 Intermesso. Å tenke sosiologisk Kapittel 11 Å være menneskelig sammen
Bedringens sosiologi
motsatte karriereretninger
Hverdagslig samhandling handler om noe som tas for gitt, og kan virke betydningsløst og trivielt. Det kan være hvordan vi veksler blikk, hvordan vi hilser på hverandre eller hvordan prat foregår.
Astrid Skatvedt
Innhold
Astrid Skatvedt er sosiolog. Hun arbeider som førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved Universitetet i Agder.
Bedringens sosiologi Om potensialet i hverdagslig samhandling
ISBN 978-82-450-3261-1
,!7II2E5-adcgbb!