Diakoni i velferdssamfunnet by Fagbokforlaget

og paraplyorganisasjoner omtalt

tilhørighet og anerkjennelse, samt arbeid, god bolig, ernæring og helsehjelp, er

i boken, viser mangfoldet i det

store – og blir større. Diakonale aktører, etablert av ildsjeler og kirker og inspirert

diakonale arbeidet. Boken er ikke

av Bibelens rettferdighetsbudskap, har gått i bresjen for å møte menneskelige

utgitt i samarbeid med noen av

behov. Forventningene til diakonale aktører er fortsatt betydelige, til tross for

disse organisasjonene, og orga-

politiske, religiøse og demografiske endringer. Samtidig har diakoniaktørene

nisasjonene står ikke ansvarlig

problemer med å leve opp til idealene fra profetene og Jesus – om rettferdighet

for innholdet i boken. Forlaget

og om fiendekjærlighet. Forfatteren diskuterer de mulighetene og utfordringene

har innhentet tillatelse til å bruke

som diakoniaktørene står overfor som følge av nedbygging av velferdsstaten,

logoene på denne måten.

demografiske endringer og avveiningen mellom global rettferdighet og nasjonal solidaritet.

,!7II2E5-acchhd!

MANGFOLD OG DILEMMAER

ISBN 978-82-450-2277-3

DIAKONI I VELFERDSSAMFUNNET

Diakoni i velferdssamfunnet tar utgangspunkt i at de menneskelige behovene for

H A NS M O RT EN H A U G EN

Diakonale virksomheter, kirker

HANS MORTEN HAUGEN

DIAKONI I VELFERDSSAMFUNNET MANGFOLD OG DILEMMAER

H AN S MO RTE N H AU G E N er professor i internasjonal diakoni ved VID vitenskapelige høgskole og statsviter med doktorgrad i juss. Han har skrevet over 100 artikler, bøker og kapitler. I 2016 mottok Haugen VIDs pris for fremragende forskningsinnsats.

DIAKONI I VELFERDSSAMFUNNET

HANS MORTEN HAUGEN

DIAKONI DIAKONI HANS MORTEN HAUGEN

I VELFERDSSAMFUNNET MANGFOLD OG DILEMMAER

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-450-2277-3 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Forsidefoto: ©shutterstock.com/montira areepongthum

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Boken er inspirert av Den norske kirkes diakonidefinisjon fra 2007: «Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.» Denne definisjonen gir stor frimodighet i møte med de utfordringer vi møter, i lokalsamfunnet, i Norge og i verden. Som professor i internasjonal diakoni har jeg alltid understreket at de ulike prosessene for inkluderende utvikling – eller diskriminerende utestenging – foregår lokalt. Internasjonale forhold påvirker disse lokale prosessene. I velferdssamfunnet finnes tre hovedgrupper av samfunnsaktører: sivilsamfunnsorganisasjoner, politiske myndigheter og økonomiske virksomheter. Sivilsamfunnet, som utviklingsorganisasjoner, religionssamfunn, fagforeninger og miljøorganisasjoner, søker å bygge inkluderende lokalsamfunn og holde dem med politisk eller økonomisk makt til ansvar. I mange land, men ikke i Norge, opplever disse at myndighetene søker å begrense deres aktiviteter. Politiske myndigheter er ansvarlige for å sikre innbyggernes menneskerettigheter og å fremme næringsvirksomhet, slik at flest mulig kan få arbeid. Statene er i mange deler av verden avhengige av kirker og religionssamfunn for at mennesker kan få sosial sikkerhet, helse og utdanning, og blir i økende grad preget av en markedstenkning og press for kostnadsreduksjon. Økonomiske virksomheter er avhengige av fortjeneste og trenger gode lover og gode institusjoner for å lykkes, samt lokalsamfunn som drar nytte av investeringene. Deres makt innebærer at de ofte kan påvirke statlig politikk og internasjonale handels- og investeringsregler, og disse reglene gjenspeiler den maktulikheten som finnes i det internasjonale samfunnet.

Forord

Denne noe forenklede oversikten over de spenningsfylte relasjonene mellom de tre sfærene sivil, politisk og økonomisk gir også et rammeverk for å forstå det politiske rommet diakoniaktørene må operere innenfor. Det er styrken til bevegelser som vil ha endring og deres evne til å bygge allianser og fremme krav som er avgjørende for om positiv endring finner sted. Dersom det er dem med makt og privilegier som får legge føringene, og særlig dersom disse velger å væpne ulike grupper for å slå tilbake med vold mot dem som krever endring, stagnerer samfunnet. Brede allianser for sosial og økonomisk utvikling vil både skape grunnlag for inkluderende utvikling og svekke mulighetene for at bevegelsene for endring blir slått tilbake med bruk av vold. Mange vil kanskje tenke at kirkene ofte tilhører dem med makt og privilegier. Dette stemmer i mange tilfeller. Likevel er kirkene mangfoldige. Deler av kirkene og særlig kirkeledelsen har vært mest opptatt av å pleie relasjonene med andre makthavere. Andre deler av kirkene og særlig dem som lever tettest med vanlige mennesker, har vært opptatt av og fremmet sosial endring. Diakoniaktører har vært med på å flytte oppmerksomheten og arbeidet i kirkene mot å være tjenende. Dette innebærer å arbeide sammen med dem som har vært undertrykket og fortrengt fra beslutningsprosessene. Gjennom dette arbeidet har diakoniaktørene bidratt til å skape helt nye prioriteringer i kirkene, slik vi kan se det i de nyeste dokumentene om diakoni utgitt av internasjonale kirkeorganisasjoner. Denne boken kritiserer både kirker og andre med makt som ikke har bidratt til å skape inkluderende samfunn. Boken bekrefter samtidig at det må være rom for ulike teologiske oppfatninger. Samvittighetsfriheten er blitt kjempet fram av kristne som ikke ville underlegge seg politiske eller militære hierarkier, og i motsetning til eksempelvis religionsfriheten finnes det ingen legitim begrensning på samvittighetsfriheten. Boken vil både vise det store mangfoldet moderne samfunn preges av og mangfoldet av diakoniaktører, og vise hvilke dilemmaer disse møter i sitt arbeid. Jeg håper den gir ny innsikt i den uvurderlige rollen disse har hatt i framveksten av det norske velferdssamfunnet, og den rollen de fortsetter å ha – og forhåpentligvis vil ha om 100 år. I arbeidet med boken har jeg hatt glede av gode samtaler med Sturla Stålsett og med mine kollegaer ved diakoniprogrammet ved VID vitenskapelige høgskole.

Forord 7

En av disse, Kari Jordheim, har stilt opp ekstra ved å skrive det som er blitt kapittel 6.3, en stor takk! Takk også til Bjørg Sandkjær for gode innspill underveis, og til den anonyme fagfellen. Jeg fikk også mange gode tilbakemeldinger fra deltakerne på diakoniledermøtet da jeg inviterte meg selv til deres møte høsten 2017. Siden boken skriver både positivt og ikke så positivt om Den katolske kirke, var det viktig å få en kritisk leser som er katolikk, og Ingrid Rosendorf Joys ga meget konstruktive tilbakemeldinger. Jeg vil også takke Liv Tønjum i Fagbokforlaget for meget konstruktiv dialog gjennom den krevende prosessen det er å skrive en bok. Jeg håper både forlaget og de som leser boken blir fornøyde. Selv om min kone, Ellen, gir stadige påminnelser om å prioritere familien minst like mye som skrivingen, har både hun og Elias, Alida og Andreas vært overbærende underveis. Boken er tilegnet Korsvei-bevegelsen, som har vært til stor inspirasjon for meg i over 20 år, og dem som på ulike måter bidrar til å opprettholde et Norge basert på nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Februar 2018 Hans Morten Haugen

Innhold

Kapittel 1

Mellom rusarbeid, flyktningeomsorg og familievern ..................................

1.1

Kjennetegn ved Norge ....................................................................

1.2

Nestekjærlighet i møte med migranter og flyktninger ............................

1.3

Innsats mot ensomhet og livskriser ....................................................

1.4

Prioriteres diakoni? ........................................................................

1.5

Bokens formål ...............................................................................

1.6

Bokens oppbygging .......................................................................

Kapittel 2

Diakoniens styrker – og svakheter ...........................................................

2.1

Et kristent menneskesyn .................................................................

2.2

Katolske og lutherske diakoniforståelser .............................................

2.3

Muligheter i dag ............................................................................

2.4

Positiv anerkjennelse ......................................................................

Kapittel 3

Problemer i diakoniarbeid ......................................................................

3.1

Tvang, særlig tvangsassimilering .......................................................

3.2

Svakheter i tradisjonell omsorg og omsorgssvikt ...................................

3.3

Umyndiggjøring, med særlig vekt på LHBT-personer .............................

3.4

Ivaretas dagens bekymringer og behov? .............................................

3.5

Velferdsstat og menneskeverd ..........................................................

Innhold

Kapittel 4

Diakonale perspektivskifter ....................................................................

4.1

Formidler og brobygger – på tvers av tro og livssyn................................

4.2

Eksistensiell og åndelig omsorg: for hele mennesket ..............................

4.3

Frigjøringsteologi, anti-apartheid og postkolonialisme ...........................

4.4

Misjonsorganisasjonenes diakoni ......................................................

4.5

Klimarettferdighet som diakoni? .......................................................

4.6

Tydelig og troverdig .......................................................................

Kapittel 5

Diakoniaktører i konkurranse ..................................................................

5.1

Diakonal basis som negativt?............................................................

5.2

Kontrakter i velferdsstaten ...............................................................

5.3

Internasjonal utviklingshjelp ............................................................

5.4

Utfordre rådende prioriteringer ........................................................

Kapittel 6

Menighetsdiakoni som lokalsamfunnsfornyer? .........................................

6.1

Diapraksis – samhandling på tvers .....................................................

6.2

Forventninger ...............................................................................

6.3

Nettverk ...................................................................................... 101

6.4

Sosiale og lokale entreprenører ......................................................... 106

Kapittel 7

Diakoniforskning og diakonivitenskap ..................................................... 107 7.1

Inspirasjon og utfordring ................................................................. 108

7.2

Omsorg ....................................................................................... 111

7.3

Rettferdighet ................................................................................ 114

7.4

Myndiggjøring .............................................................................. 118

7.5

Kritisk blikk på samfunnet ................................................................ 121

Innhold

Kapittel 8

Diakoniens svar på framtidens problemer ................................................ 123 8.1

Velferd under press ........................................................................ 123

8.2

Livssynsnøytralt eller livssynsåpent?................................................... 126

8.3

Global rettferd eller nasjonalt orientert solidaritet? ................................ 129

8.4

Frigjøring og myndiggjøring ............................................................ 135

Referanser ............................................................................................ 137 Stikkord................................................................................................ 159

Kapittel 1

Mellom rusarbeid, flyktningeomsorg og familievern

I en tid da ensomhet og psykiske lidelser øker, religion utnyttes til å skape splittelse og konflikt, ulikhetene vedvarer, og menneskeverd og skaperverk trues, trenger vi mer diakoni. Diakonenes skytshelgen er Laurentius, som var skattmester hos paven, biskopen av Roma. De første diakonene arbeidet i tett samvirke med biskopene, også kalt tilsynsmenn (se Fil 1,1), blant annet med å sikre at pengene ble brukt riktig. Laurentius ble drept som martyr i år 258. Bakgrunnen er at han fikk et pålegg om å betale til keiseren det keiseren mente kirken skyldte i skatt, og Laurentius valgte å dele disse pengene til de fattigste i Roma, uavhengig av deres tro. Den dagen han skulle gjøre rede for hvordan skatten var betalt, tok han med seg disse – tiggere, spedalske, blinde og lamme – til keiseren og fortalte: «Her er kirkens skatter!» Diakoni startet som menighetenes kjærlighetsfellesskap som handlet om å hjelpe og inkludere, uavhengig av bakgrunn, sosial status og funksjonsdyktighet. Diakonien handler om å lindre nød og fremme fellesskap og rettferdighet. Diakoni er engasjement for andre, der inspirasjonen kommer fra fortellingene om Jesus og hans etterfølgere og Jesu egne fortellinger. Bortsett fra en refleksjon om den barmhjertige samaritan i kapittel 8, er det bibelske stoffet mulig å oppsummere i ett avsnitt: Diakoni (gresk for «tjeneste») er gjennom tre ulike diak-ord nevnt akkurat 100 ganger i Bibelen, også om Jesu omtale av seg selv.1 I tillegg til diakonen som person («diakonos») har vi ordet diakonein (å tjene) og diakonia (tjeneste). For dem som synes at tjeneste har en servil undertone, er det allerede nå relevant å 1

Nordstokke 2011a, 55.

dIAKonI I VElFErdSSAMFUnnET

peke på at ordet tjeneste på latin er «ministerium», som gir andre assosiasjoner. Samtidig er det viktig å understreke at ordet tjeneste, som var foraktet i den greske kulturen,2 ble løftet fram av Jesus og de første kristne. Både rettferdighet og barmhjertighet er en del av diakonien, og det er ikke noen motsetning mellom de to. Mye av det diakonale arbeidet er motivert av barmhjertighet. Imidlertid er perspektivene blitt utfordret og utvidet – som følge av impulser fra frigjøringskamper på flere kontinenter og økt vekt på kontekstuell teologi. Den norske kirke har vært mottakelig for slike impulser, og latt disse prege sine prioriteringer. Et utvalg som gjennomgikk de økonomiske rammene for ideelle organisasjoner i Norge, uttalte: «Historien om den norske velferdsstaten er i stor grad historien om ideelle organisasjoner.»3 Utvalget så bare på virksomheter som hadde mottatt statlig støtte, og en rekke sykehjem og barnehjem kommer i tillegg. Frivillig innsats har vært en spydspiss i utviklingen av det norske velferdssamfunnet, i tråd med de fire rollene for ideelle organisasjoner som Kramer identifiserte allerede i 1981: pionerer, interesseforsvarere, velferdsforbedrere og tjenesteytere (boks 1.1).4 En ideell organisasjon søker ikke profitt, men har tjenestemottakerens og samfunnet beste som formål. I tillegg til eksempelvis Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening, som også er ideelle organisasjoner, kommer mange av disse tidlige initiativene fra kirkene og kristne ildsjeler. Dersom vi bruker det videre begrepet «ideelle aktører», kan vi studere hvordan disse forholder seg til myndighetene i en oversikt med to dimensjoner: Utfordrer ikke myndighetene

Utfordrer myndighetene

Behov i samfunnet

pioner

interesseforsvarer

Trekk ved tjenesten

tjenesteyter

velferdsforbedrer

Boks 1.1 Ideelle aktørers forhold til myndighetene.

2 3 4

Oftestad 2001, 27. Hippeutvalget 2016, 40. Kramer 1981.

KApITTEl 1: MElloM rUSArbEId, FlyKTnIngEoMSorg og FAMIlIEVErn 15

Den såkalte diakonale vekkelsen skjedde etter inspirasjon fra Tyskland i midten av det nittende århundret. Konkrete resultater fra denne vekkelsen er Kirkens Bymisjon (1855), Diakonissehuset Lovisenberg (1868), Diakonhjemmet (1890) og Menighetssøsterhjemmet (1916; nå Diakonova; eier halvparten av Lovisenberg Diakonale Sykehus) – og sykehus i andre byer: Haraldsplass Diakonale Sykehus (Bergen, etablert som Bergen Diakonissehjem i 1873), Betanien sykehus (Bergen, etablert som stiftelse i 1904) og Betanien Hospital (Skien, 1939). Svært tidlig ute var også Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet (1864). Noe senere kom virksomheter innenfor psykiatri, som Modum Bad (1957), Røysumtunet (1965; hovedvirksomheten er arbeid for personer med epilepsi), Lundevann krise- og omsorgssenter (1994) og Viken Senter (2006). I tillegg kommer blant annet 23 hospitaler etablert av katolske nonne-ordener, fra Hammerfest til Kristiansand og fra Halden til Kristiansund.5 Noen er drevet videre som kommunale sykehjem. Vi ser altså at noen diakonale virksomheter har overlevd og vokst, mens andre er blitt overtatt av offentlige myndigheter. Også de virksomhetene som har overlevd, er svært avhengig av offentlig støtte.

1.1 Kjennetegn ved Norge Hvor lett er det å opprettholde en tydelig diakonal profil i møte med det norske samfunn som er både mer sekulært enn før – altså færre som rapporterer at de tror på Gud – og mer mangfoldig enn før – altså tilstedeværelse av flere religioner enn kristendommen? Det er tre måter å forstå hvordan disse holdningsmessige og demografiske endringene vil påvirke diakoniarbeidet. Man kan tenke at diakoni blir mer og mer irrelevant, og vil spille en stadig mindre rolle fordi myndighetene heller vil støtte andre tiltak som er trosmessig nøytrale. Det er også mulig å tenke at myndighetene mener at mangfold er bra og at de som bruker de ulike diakonale tiltakene, er positive til både grunnlaget og innholdet i de tjenestene som tilbys. Til sist er det mulig å tenke at som følge av at velferdsstaten er under press, vil ikke-statlige tiltak bli stadig viktigere. Siden de diakonale virksomhetene ikke er drevet av profitt og er flinke til å mobilisere frivillige, har en solid lokal og institusjonell forankring, og ikke eies av utenlandske konsern, vil myndigheter foretrekke samarbeid med disse framfor kommersielle.

Hadland 2007.

dIAKonI I VElFErdSSAMFUnnET

Vi vil komme tilbake til disse tre scenariene, men vil her bare nevne kort at «ideell» ikke alltid betyr «best». I en rangering av sykehusene i 2016 basert på pasientenes tilbakemeldinger, er det bare ett diakonalt sykehus blant dem som skårer høyest: Betanien Hospital, Skien.6 Dette viser at det ikke nødvendigvis er slik at ideelle eller diakonale sykehus overgår andre sykehus i brukertilfredshet. For å beskrive hva som kjennetegner holdninger i Norge, bruker vi et plott-kartet basert på tall fra World Value Survey, som måler holdninger til en rekke temaer i omtrent 100 land. Land med høy skåre på overlevelsesverdier er lengst til venstre, mens land med høy skåre på selvrealiseringsverdier er lengst til høyre. Land med høy skåre på tradisjonelle verdier er nederst, mens land med høy skåre på sekulær-rasjonelle verdier er øverst (se figur 1.1)

Protestant Sweden Europe

Japan

Baltic Lithuania Berarus Bulgaria Ukraine Moldova

China Latvia

Russia

Confucian

Estonia

Hong Kong Taiwan S. Korea Czech. Rep. Slovenia Hungaryd

Serbia Montenegro Bosnia

Catholic Europe Slovakia

Finland

Germany

Austria Spain

Norway

Netherlands

France

Denmark

Andorra

Luxembourg Belgium

Switzerland

Iceland

Australia New Zealand

South Croatia Greece Great Britan Lebanan Bahrain Portugal India Asia Otrhodox Macedona Kazakhstan Vietnam Uruguay United States Eanglish Canada Romania Indonesia Thailand Chile Cyprus South Speaking Georgia Kyrgyzstan Africa Argentina N. Ireland Azerbaijan Ireland Zambia Ethiopia Poland Armenia Tunisia Iraq Algeria Brazil Kosovo Malaysia Peru Palestine Rwanda Marocco Turkey Pakistan Malta Burkina Faso Latin Yemen Mali Philipines Zimbabwe America Nigeria Guatemala Mexico Jordan African-Islamic Ecuador Colombia Ghana Trinidad Albania

Quatar

Figur 1.1 World Value Survey 2015; landfordeling.

Sommerset 2016.

KApITTEl 1: MElloM rUSArbEId, FlyKTnIngEoMSorg og FAMIlIEVErn 17

Som vi ser står sekulær-rasjonelle verdier og selvrealisering sterkt i Skandinavia, med Norge, Sverige og Danmark øverst i høyre hjørne. I andre deler av verden er vekten på tradisjonelle verdier og overlevelsesverdier. Selv om de dominerende verdiene i Norge kan leses som at diakoniarbeid vil ha dårlige kår, er dette ikke nødvendigvis tilfelle. For det første representerer diakoni den form for religion som nær sagt alle, uavhengig av religiøs interesse eller innsikt, er positive til. Fortsatt er det imidlertid mange som ikke vet nok om hva diakoni er. For det andre kan enkeltpersoner som ikke primært er opptatt av materiell overlevelse frigjøre tid og energi til å gå inn i frivillig arbeid. Diakoniaktører er flinke til å rekruttere og følge opp frivillige, og mange av de som er frivillige i diakonale sammenhenger, har ikke nødvendigvis en tydelig uttrykt kristen tro. Merk at plottkartet viser gjennomsnittskåre, og må ikke brukes til å si noe om enkeltpersoner ut fra hvilke land de kommer fra. Selvrealisering er i utgangspunktet en positiv verdi, siden den enkeltes valg og ansvar er sentralt for en sunn og god livsutfoldelse. Ønsket om selvrealisering er også bra for kreativitet og innovasjon, og vil fremme sosial mobilitet. Samtidig kan personer i samfunn der selvrealisering er en sentral verdi oppleve mer ensomhet og meningsløshet enn hva situasjonen er i andre samfunn. Uansett hva norske holdninger preges av, er diakoniarbeidet i stadig endring. Først er det nyttig å få en generell oversikt over både omfanget av diakonal virksomhet og innenfor hvilke tjenesteområder diakonale aktører er relativt sett størst. Dersom man tar utgangspunkt i antall ansatte i helsetjenester og sosiale tjenester, utgjør andelen ideelle virksomheter i Norge 8,7 prosent, mens kommersielle står for 16,6 prosent. De diakonale aktørene utgjør størstedelen av samlet ideell virksomhet. Til sammenligning er tallene for Sverige og Danmark henholdsvis (kommersielle i parentes) 1,9 (22,5) prosent, og 7,1 (9,2) prosent.7 Det er flere frivillige involvert i ideelle virksomheter enn i kommersielle virksomheter, slik at telling av ansatte ikke gir et fullgodt bilde av alle tjenester som blir ytt. Likevel er det opplagt at det er kommersielle virksomheter som har opplevd vekst i Norge, men veksten er svakere enn i Sverige. Den omsorgssektoren hvor diakonale institusjoner dominerer er rusomsorg. Diakonale aktører står for omtrent 35 prosent av det samlede behandlingstilbudet,

Sivesind 2016, 26–31; jeg har tatt vekk kategorien utdanning og gjort nye beregninger.

dIAKonI I VElFErdSSAMFUnnET

der Blå Kors, Maritastiftelsen og Evangeliesentrene er viktige aktører, i tillegg til Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen.8 Dersom vi ser på institusjonsplasser for all diakonal virksomhet, har omfanget gått ned over de siste 30 årene, til noe over 5000 institusjonsplasser.9 Nedgangen var særlig sterk fram til 1997, hovedsakelig fordi de menighetseide sykehjemmene ble overdratt til andre. For diakonale virksomheter utenfor Den norske kirke har det vært en liten vekst i årene etter 1997. Dersom man sammenligner menighetsdiakonien med institusjonsdiakonien, er førstnevnte betydelig mindre dersom vi ser på stillinger – ca. 330 menigheter i Den norske kirke har diakon eller diakonmedarbeider10 – men antallet frivillige er betydelig. Det finnes også diakoner ansatt i andre kirkesamfunn, som Metodistkirken. Vi vil nå foreta en liten vandring i det diakonale landskapet og få et overblikk over noen sentrale diakonale innsatsområder. Denne oversikten søker ikke å være fullstendig, men viser hvordan diakoniaktørene har svart på nye behov i samfunnet, og slik sett representerer sosial innovasjon eller sosialt entreprenørskap.

1.2 Nestekjærlighet i møte med migranter og flyktninger I tillegg til flyktningarbeid utenfor Norges grenser, skal vi se på helsehjelp til papirløse og støtte til fattige tilreisende og ofre for menneskehandel i Norge.11 I motsetning til flyktningarbeid utenfor Norges grenser har arbeidet for dem som kommer til Norge – som flyktninger eller arbeidssøkende migranter – vært kontroversielt. Over 65 millioner mennesker i verden er på flukt, og de fleste – 40 millioner – er på flukt i eget land.12 Kirkens Nødhjelp ble dannet i 1947, nettopp for å bistå flyktninger og internt fordrevne. Det spesielle er at dette arbeidet skjedde i Tyskland, som fram til 1945 hadde forårsaket så enorm lidelse og ødeleggelse i

8 9 10 11 12

Hatlebakk 2014. Angell 2011, 11–12. Informasjon fra Leiv Sigmund Hope, generalsekretær i Det norske diakonforbund, 16. februar 2018. Takk til Sturla Stålsett, som har skrevet det første utkastet til dette underkapitlet. Flyktninghjelpen 2017.

KApITTEl 1: MElloM rUSArbEId, FlyKTnIngEoMSorg og FAMIlIEVErn 19

store deler av Europa. Arbeidet var en viktig del av forsoningsarbeidet som var sentralt for lutherske kirker.13 Kirkens Nødhjelp har de siste årene bistått internt fordrevne i Sudan, flyktninger fra Myanmar og ikke minst internt fordrevne og flyktninger fra Syria. Kirkens Nødhjelp har de siste årene bistått over 500 000 mennesker i Syria og nabolandene. I 2015 kritiserte Kirkens Nødhjelp norske myndigheter for å ta midler fra det internasjonale utviklingsarbeidet til å dekke regningen knyttet til økt flyktningetilstrømning til Norge i 2015. I 2016 utgjorde mottak av flykninger og asylsøkere boende i Norge den klart største andelen av utviklingshjelpen: 18,4 prosent av bistandsbudsjettet gikk til mottak av asylsøkere i Norge.14 Diakonale organisasjoner er på den ene siden myndighetenes samarbeidspartner og forlengede arm, og de nyter godt av offentlig støtte. På den andre siden ønsker de samme organisasjonene å være en kritisk røst, og kunne kritisere vedtak de er uenige i. Kirkens Nødhjelp valgte å ikke følge eksemplet fra Leger uten grenser, som i 2016 valgte å si nei til norske statlige midler i protest mot regjeringens asylpolitikk i møte med flyktningkrisen. Selv om diakonale organisasjoner i mindre grad enn mange andre bistandsmottakere er avhengige av statlige midler, er de gradvis blitt mer og mer avhengige av slike midler. I integreringsarbeidet er en rekke kirkesamfunn aktive. Kristent Interkulturelt Arbeid – med virksomhet i flere byer, blant annet språkopplæring med barnepass – omtaler seg selv som en økumenisk og diakonal organisasjon. Flere diakoner har også startet norskopplæring, i samarbeid med kommunen. Mange som har kommet til Norge og søker om asyl, ender opp med å få avslag. De fleste reiser hjem, men noen kan ikke eller vil ikke reise. Noen ganger er det myndighetene i det aktuelle landet som sier nei, blant annet fordi de mener at personene ikke stammer derfra. I Norge lever noen i skjul, av frykt for at de kan bli tvangssendt tilbake. I denne limbosituasjonen lever mange med udekkede helsebehov, både psykiske og somatiske. Å ikke få behandling kan være en folkehelseutfordring. Sammen med Røde Kors besluttet derfor Kirkens Bymisjon Oslo å opprette Helsesenteret for papirløse migranter på hemmelig adresse i Oslo. 13 Tønnessen 2007. 14 Bistandsaktuelt 2017a.

dIAKonI I VElFErdSSAMFUnnET

Det var stor politisk motstand mot opprettelsen av tiltaket da det ble lansert i 2009. Statssekretæren i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Arbeiderpartiets Libe Rieber-Mohn, uttalte at Helsesenteret var «uønsket», og senere statsminister Erna Solberg uttalte i forbindelse med tiltaket at «politiet må jo likevel få gjøre jobben sin».15 Enda lengre i fordømmelsen gikk Fremskrittspartiets talsperson, som mente dette tiltaket var å gi helsehjelp til «kriminelle». Samtidig var det ingen som foreslo eller arbeidet for reduserte overføringer til Kirkens Bymisjon i Oslo som følge av at de var uenige i etableringen av Helsesenteret. I Norge er det altså ikke slik at diakonale aktører må avveie omsorgsengasjement og et økt engasjement for andre politiske prioriteringer. Begge deler kan etterstrebes samtidig. Kirkens Bymisjon og Røde Kors argumenterte ut fra helserettigheter og trosset motstanden. Med egne midler og over 100 frivillige – leger, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, jordmødre og tolker – åpnet de klinikken. I løpet av de sju første årene (2010–2016) behandlet Helsesenteret over 3800 pasienter fra 110 ulike land. Over 18 000 konsultasjoner ble gjennomført. Flest pasienter kom fra Afghanistan, Somalia, Romania, Mongolia, Etiopia, Irak, Iran, Nigeria, Eritrea og Pakistan. Fra 2018 mottar Helsesenteret støtte fra Oslo kommune, men det gis ingen midler over statsbudsjettet. Et forslag i 2017 om at sårbare papirløse migranter skal få hjelp «på linje med tilbudet til befolkningen for øvrig», fikk ikke flertall i Stortinget.16 Det finnes ingen tilsvarende sentre ellers i landet, men det finnes helsepersonell som behandler personer uten lovlig opphold i Norge. Personer uten lovlig opphold har rett til en minimumsbehandling i tråd med 2011-forskriften om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket. Diakonale institusjoner samarbeider ofte seg imellom. Mange av pasientene trenger behandling og oppfølging av spesialister ved sykehus. Diakonhjemmet sykehus har hatt en egen samarbeidsavtale med Helsesenteret helt siden oppstarten. Opprettelsen og driften av Helsesenteret for papirløse migranter viser at diakonal innsats kan være politisk kontroversiell. Helsesenteret viser at diakonale

15 Stålsett 2011. 16 Stortinget 2017a. Merk at det også var forslag for papirløse migranter som ikke regnes som sårbare; heller ikke dette fikk flertall. Forslaget ble opprinnelig fremmet av representanter for Kristelig Folkeparti.

KApITTEl 1: MElloM rUSArbEId, FlyKTnIngEoMSorg og FAMIlIEVErn 21

institusjoner sammen med andre ideelle aktører og frivillige organisasjoner ofte har fanget opp og imøtekommet behov der det offentlige ikke har kunnet eller villet hjelpe. Et eksempel er særlig tilrettelagte tilbud til arbeidsinnvandrere. Gjennom sine informasjonssentre for innvandrere i Oslo, Bergen og Drammen setter Caritas Norge innvandrere bedre i stand til å forstå og møte norsk arbeidsliv. Denne diakonale organisasjonen er anerkjent av norske myndigheter som et nasjonalt ressurssenter for integrering. Mellom 2011 og 2016 hadde Caritas Norge mer enn 25 000 henvendelser fra arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-området. Realitetsorientering, informasjon og veiledning er sentrale stikkord i arbeidet. Også fattige tilreisende, som ikke enkelt kan få vanlige jobber, har opplevd hjelp fra diakonale aktører. Sommeren 2013 tok Kirkens Bymisjon i samarbeid med Røde Kors initiativer for å bedre levekårene til fattige tilreisende. Dette skjedde i flere byer. Det ble etablert et tilbud om akuttovernatting der fattige tilreisende kunne få tak over hodet og en seng for natta for en svært billig penge. Kirkens Bymisjon gjorde kartlegginger for bedre å kunne møte behovene. Også flere av byens menigheter i Den norske kirke, anført av diakoner, engasjerte seg. Grunnleggende diakonale verdier som gjestfrihet, respekt og likeverd gjenspeiles også her: Arbeidet fikk betegnelsen «Hjerterom». «Hjerterom» i bydel Østensjø er et samarbeid mellom Frivillighetssentralen på Bøler, Bøler menighet, Islamsk Senter Oslo og Norsk Folkehjelp. Menneskehandel er en av migrasjonens alvorligste skyggesider. Den foregår også i Norge, innen arbeid i ulike sektorer, som bilvask, husarbeid og sexhandel. Menneskehandel skjer etter straffeloven § 257 når noen utnytter en annens sårbare situasjon gjennom å tvinge eller lokke dem til for eksempel prostitusjon, tvangsarbeid, tigging, krigstjeneste eller salg av egen kropps organer. I Lauras Hus på hemmelig adresse i Oslo gir Kirkens Bymisjon permanent husly og beskyttelse til kvinner med barn som er utsatt for menneskehandel i Norge, og som vurderer å anmelde dette. Disse kvinnene befinner seg ofte i en desperat situasjon. Farene ved å anmelde bakpersoner – mange er kvinner – er mange. De møter voldelige trusler mot seg selv og nære pårørende. Dersom de anmelder, har de ingen garanti for at saken blir godt nok etterforsket, eller vinner fram i rettsapparatet.

dIAKonI I VElFErdSSAMFUnnET

1.3 Innsats mot ensomhet og livskriser I et høyproduktivt samfunn som det norske er det ofte det ytre som definerer hvem du er. Status kommer gjennom å prestere, tjene bra og leve opp til andres forventninger. Mange makter ikke å møte disse forventningene. Når de individuelle prestasjonene er det sentrale, blir det enkelte menneske mer sårbart. Ulike former for avhengighet, som spilleavhengighet, forsterker problemene. Det var Blå Kors, med over 100 års erfaring innenfor rusomsorg, som startet det første behandlingstilbudet mot spilleavhengighet. Mange mennesker i Norge rammes av fortvilelse og følelsen av å ikke strekke til, til tross for at de tilsynelatende lykkes utad i konkurransesamfunnet. Det er et paradoks. Depresjon er blitt kalt den nye folkesykdommen. Helsedepartementet lanserte i 2015, blant annet i samarbeid med Frivillighet Norge og frivillig sektor generelt, en større kampanje for fellesskap – mot ensomhet. Ensomhet kan også prege samliv. Diakonale institusjoner har drevet et utstrakt familiearbeid, basert på anerkjennelse av mangfold, også i valg av samlivsform. Det største diakonale tilbudet er Kirkens familievern, som inngår som en integrert del av det offentlige familieverntilbudet. Ensomhet og tap av livsmening kan i verste fall føre til at mennesker ønsker å ta sitt eget liv. Kirkens SOS er Norges største døgnåpne krisetjeneste på telefon og nett. Tjenesten, som er bemannet av frivillige, er først og fremst et diakonalt selvmordsforebyggende tiltak. Kirkens SOS Norge besvarer årlig omtrent 180 000 henvendelser, på telefon SOS-chat og SOS-meldinger – og tallet øker. Kirkens SOS er inndelt i regioner som er noe ulikt organisert. I Hedmark og Oppland er Kirkens SOS en medlemsforening bestående av 94 menigheter fra Hamar bispedømme. Etablering og drift av «væresteder» og andre lavterskeltilbud er blitt en stadig mer vanlig form for sosial innsats mot isolasjon og utenforskap. Både menigheter og diakonale stiftelser satser mye på enkle og regelmessige sammenkomster der et måltid, hverdagslige aktiviteter og samtaletilbud står sentralt. De kan være målrettet mot mennesker som er i eller har kommet seg ut av rusavhengighet eller soning, eller del av psykisk helsevern eller ettervern. Andre er spesialiserte omsorgstilbud som henvender seg til enkelte grupper, som for eksempel den diakonale stiftelsen Signos arbeid blant døve/hørselshemmede og døvblinde.

KApITTEl 1: MElloM rUSArbEId, FlyKTnIngEoMSorg og FAMIlIEVErn 23

Eller de kan være helt åpne – for dem som måtte trenge dem. «Alle trenger noen», sier ett av Kirkens Bymisjons slagord. Noen trenger ikke bare et sted å møte andre for fellesskap og samvær. Noen trenger et trygt og ordnet sted å bo, kanskje også hjelp til å bli boende der de er. Boligsosialt arbeid har i de senere årene utviklet seg som et nytt fag. Også her har diakonalt arbeid vært i front. «Bosatt» er et tiltak i regi av Frelsesarmeen for å hjelpe tidligere rusmiddelavhengige med å mestre bosituasjonen. Det er en rekke eksempler på konkrete sykehjems- og menighetsbaserte tiltak mot ensomhet og livskriser, og vi skal se på fire av dem: Sagenehjemmet var først ute – i 2013 – med å skaffe rickshaw-sykler med plass til to passasjerer. I dag spres tilsvarende tilbud til sykehjem over hele landet. Aktivitet gir høyere livskvalitet. Diakonen i Vest-Telemark har i mange år arrangert pilgrimsvandringer, med mål om at de som vandrer skal søke forsoning med seg selv, med verden og med Gud. Målet for vandringene fra Vest-Telemark har vært Røldal stavkirke i Odda kommune, som har et spesielt krusifiks (kors med Kristus-figur). Blant de mange som går pilgrimsvandring er innsatte i fengsler, som ledd i prosessen med å få en ny start i livet, kalt «vandring mot fridom». I tillegg samarbeider diakonen med psykiatritjenestene i Vest-Telemark og arbeidsmarkedsbedriften Kvito AS om pilgrimsvandringer under mottoet «Å vandre med håp». En siste pilgrimsvandring arrangeres sammen med Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) og Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) Sør, under mottoet «Vandring for forandring». Samtaletilbud for ungdom som ønsker en ansvarlig voksen å snakke med – kalt 13-20 – drives i Sandvika i Bærum i et samarbeid mellom menighetene, Bærum kirkelige fellesråd og Bærum kommune, og samarbeider med Sandvika Storsenter, NOKAS, Utekontakten, Oppfølgingstjenesten, Ungdomstjenesten, Barnevernet, Politiet, NAV, helsesøstrene og skolene. 13-20 ønsker å være en støtte for ungdom i en krevende periode av livet, og alle som arbeider ved 13-20, er diakoner. Samtaletilbudet skal hjelpe ungdom til å bli sett og anerkjent for den de er, og slik bli trygge på seg selv og ta gode valg. 13-20 har kompetanse på en rekke temaer, som sorg og tap, skam og skyld, mobbing, seksualitet, rus, vold eller overgrep, konfliktmegling, identitet, tro og tvil og andre eksistensielle temaer. Ungdommer kan erfare at venner dør gjennom ulykker eller tar selvmord. Noen steder kan et tapt liv resultere i flere selvmord, og sorgbearbeiding er

dIAKonI I VElFErdSSAMFUnnET

viktig. I Gausdal har diakon Marianne Torp Træthaug åpnet kirkene for ungdom som trenger å bearbeide sorgen, og slik skapt et rom som ungdommene har vært takknemlige for.17 I dag er diakonen en fast del av elevtjenesten ved Gausdal videregående skole der hun en dag i uka tilbyr samtaler for å ivareta ungdommers psykiske helse.

1.4 Prioriteres diakoni? Som vi ser av denne lille vandringen er det grunnlag for å si at diakoniaktører har maktet «å utvikle og ta i bruk nye løsninger på sosiale og samfunnsmessige problemer», altså sosialt entreprenørskap.18 Det at Kirkens Bymisjon trekkes fram er ikke tilfeldig. I en kartlegging av sosialt entreprenørskap gjennom ulike virksomheter omtales Kirkens Bymisjon som et «sentralt bindeledd».19 Tilretteleggings-, fellesskaps- og samtaletilbud drevet av kirker og diakonale institusjoner benyttes av mange. For de spesialiserte diakonale aktørene er det ingen tvil om at diakonien står sterkt, men hva med kirkene? Det er reelle diskusjoner i mange kirkesamfunn om hva som skal prioriteres: Å sikre flere medlemmer – eller iallfall ikke få reduksjon i medlemstallet, eller å engasjere seg for andre uten tanke på om dette bringer flere til eget kirkesamfunn. Med knappe ressurser kan dilemmaet for mange kirkesamfunn være reelt, men en troverdig kirke kan ikke nedprioritere innsats for andre. Videre er det en realitet at diakoniarbeidet ikke får mest oppmerksomhet i offentligheten. Imidlertid har innsats for de mest utsatte påvirket innretningen av det norske velferdssamfunnet til å bli mer inkluderende.20 Ofte har diakonale institusjoner arbeidet blant personer som ikke fanges godt nok opp av offentlige eller kommersielle tilbud. Disse personene oppsøker slike institusjoner fordi de har mer tillit til dem enn til de andre institusjonene.21 17 Den norske kirke 2015. 18 Regjeringen 2017a. 19 Eimhjellen og Loga 2016, 62. 20 Trætteberg og Sivesind 2015, 27. 21 Trætteberg og Sivesind 2015, 23–27. Uttrykket de bruker er «ideelle», ikke «diakonale» (begrepet «diakonale» brukes av Trætteberg 2017 når han omtaler ikke-profittbaserte institusjoner), men de største ideelle virksomhetene er diakonale: Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon, Blå Kors; den største ikke-diakonale er NKS Kløverinstitusjonene, der NKS står for Norske Kvinners Sanitetsforbund.

KApITTEl 1: MElloM rUSArbEId, FlyKTnIngEoMSorg og FAMIlIEVErn 25

Det er også et relevant argument at diakoniaktører ikke bør engasjere seg i alle saker som berører urettferdighet, og slik framstå som pressgruppe.22 Mange advarer mot en for politisk kirke. Når slike advarsler kommer er det viktig å huske at diakoniaktørene henter sin inspirasjon fra hvordan Jesus møtte både dem med mye makt, som ofte misbrukte denne makten, og dem med lite makt, som ble holdt utenfor fellesskapet. I lys av disse fortellingene er det snarere et problem for diakoniaktørene å skulle bygge på Jesu budskap – om radikal rettferdighet, neste- og fiendekjærlighet – og samtidig være i stand til å kommunisere med alle oss som ikke lever opp til disse idealene. Til sist er det ikke kontroversielt å minne om at kirkene ofte har skapt både skam, sår og dårlig samvittighet. Når kirkene får oppmerksomhet i mediene, er det ofte med vekt på negative oppslag, preget av uenighet, historier om misbruk, og at kirkeledere har fremmet en teologi som har holdt andre nede (se kapittel 3.3). For diakoniinstitusjonene kan det være vanskelig å ha en for tett forbindelse til en kirkelig «oppdragsgiver». For mange diakoniinstitusjoner i Norge vil dette være Den norske kirke,23 men enda tettere er båndene mellom Frelsesarmeen som kirkesamfunn og Frelsesarmeens ulike diakonale tiltak. Det er ikke alltid at det å ha en for tydelig forbindelse til et kirkesamfunn er like gunstig for ens egen profilering, dersom dette kirkesamfunnet forbindes med fordommer og intoleranse. Mens kirkene understreker betydningen av fellesskap og å møte mennesker slik de er, har kirkenes holdning til for eksempel LHBT-personer gjort det vanskelig å se diakonien som slik betingelsesløs nestekjærlighet. Kirkene er med rette oppfattet som rangerende eller dømmende.24 En som har argumentert for en form for fristilling, er Vidar Haukeland. Han er administrerende direktør ved stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, som eier både Lovisenberg Diakonale Høgskole og er medeier i Lovisenberg Diakonale Sykehus. Han beklager at «[t]eologien får en stadig tydeligere plass i diakonien», men understreker også: «Diakonale institusjoner skal også drive 22 Botvar 2010, 99, viser at kun 8 prosent støtter at religiøse ledere kan påvirke stemmegivning; se også 102, som viser at andelen som mener at kirkene har for mye makt, har økt fra 24 til 34 prosent fra 1991 til 2008. 23 Som eksempel, se Kirkens Bymisjon i Trondheim 2013, § 1 («i samarbeid med Den norske kirkes organer og i overensstemmelse med den apostoliske trosbekjennelse …») og stiftelsen Det norske Diakonhjem 2011, § 1 («selvstendig diakonal institusjon innenfor Den norske kirke, og virksomheten skal bygges på Bibelen og Den norske kirkes bekjennelsesskrifter»). 24 Angell 2014, 160.

dIAKonI I VElFErdSSAMFUnnET

diakonal virksomhet – men ikke på oppdrag fra kirken. Diakonale institusjoner kan og må hente sin motivasjon og sitt oppdrag direkte fra Bibelen …»25 Arbeidet for å fristille Diakonissehuset Lovisenberg fra Den norske kirke har møtt reaksjoner.26 Organisasjonsmangfold og høy kompetanse hos norske organisasjoner innebærer at menneskerettighets- og miljøorganisasjoner spiller en betydelig rolle i offentligheten, og at disse i dag er viktigere enn kirkelige organisasjoner i konkrete politiske saker. Disse organisasjonene har vokst ut av den sosiale bevisstheten og organisasjonsbyggingen som blomstret i norsk og nordisk kristenliv fra 1800-tallet. Et sitat av en britisk makrososiolog – som ser på de store linjene i samfunnsutviklingen – illustrerer poenget: I de nordiske land blomstret menighetene […] og ble et sentrum for reformbevegelser lenge før vanlige mennesker hadde muligheter til å samles ellers i Europa; kirkestøttede organisasjoner ble modeller for sekulær virksomhet. […] Forekomsten av slike reformbevegelser i 1800-tallets Norge, Danmark, Sverige og Finland dannet bakgrunnen for den tidlige utviklingen av sosiale bevegelser og demokratiske institusjoner i Nord.27

Det var et tusentalls lokale foreninger som arbeidet for å fremme avholdssak, sosialt ansvar med inspirasjon fra Bibelen og som støttet opp om diakonalt arbeid.28 Begrepet «stiavhengighet» er et redskap for å forstå innflytelsen som slik mentalitetsendring og organisasjonsbygging fortsatt representerer. Kort fortalt handler stiavhengighet om at tidligere hendelser eller erfaringer influerer senere samfunnsmessig utvikling. Det aktive organisasjonslivet i Norge for 150 år siden – og hvor kvinner var svært aktive – har vært med på å skape det samfunnet vi har i Norge i dag. Gjennom bevisstgjøringsarbeid og påvirkningsarbeid har holdninger, og derigjennom samfunnet, endret seg. 25 Haukeland 2016. For en felleskronikk om diakonale muligheter i kjølvannet av løsrivelsen av Den norske kirke fra staten, se Stiftelsen Diakonhjemmet og 15 andre diakonivirksomheter 2017. 26 Endringene av vedtektene ved Diakonissehuset Lovisenberg som blant annet innebar løsere bånd til Den norske kirke resulterte i en klagesak hos Lotteri- og stiftelsestilsynet i 2014, der Diakonifellesskapet som meldte saken fikk delvis medhold. 27 Tilly 2007, 30–31 (egen oversettelse). 28 Aarebrot og Evjen 2017, 288–292; se også Kullerud 2016a, 105, som nevner et tall på 3000 misjonsforeninger i 1892; se også Kullerud 2016b.

KApITTEl 1: MElloM rUSArbEId, FlyKTnIngEoMSorg og FAMIlIEVErn 27

Diakoni, forstått av Den norske kirke å omfatte nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet,29 har influert generell tenkning og blitt alminneliggjort. De samme fire elementene finnes i Metodistkirkens diakonidefinisjon,30 og vil også gjenkjennes i andre kirker, som Frikirken og Misjonskirken Norge.31

1.5 Bokens formål Boken har som ambisjon å vise både det livssynsmangfoldet og det tjenestemangfoldet som finnes i Norge, og samtidig vise hvordan diakoniaktørene står i dilemmaer i sitt arbeid. Disse dilemmaene er til stede nesten daglig. Disse handler blant annet om:

• Avveininger rundt verdier og tro: Diakonal profilering og framheving av Jesu radikale budskap i en befolkning som preges av mer mangfoldig religionsutøvelse og en økende andel av erklærte ateister. • Avveininger i møte med offentlige krav og styringsprinsipper: Sikre forsvarlige tjenester og ivaretakelse av kompetanse når man skal vinne kontrakter med det offentlige. • Avveininger knyttet til profesjonalitet og frivillighet: Styrking av frivillig innsats og manges bidrag samtidig som tjenesten skal holde et forsvarlig nivå. • Avveininger i forventninger om å være nyskapende: Videreføring av diakonale tilbud som har en fast brukergruppe versus det å gå inn i nye samarbeid eller prosjekter der verken finansiering eller oppslutning fra potensielle brukere er sikret. Diakoni handler om å møte det enkelte menneske med sine behov, og derfor er kontekstforståelse avgjørende. Hvilke forhold i familien, lokalsamfunnet, det offentlige tjenestetilbudet og lovverket fremmer eller hemmer muligheten til å

29 Den norske kirke 2008. 30 Metodistkirken 2010, 9. Metodistkirken 2012 skriver i sin strategi at «aktiv sosial forpliktelse og engasjement for skaperverket er en følge av Kristi kjærlighet». 31 For to eksempler, se Misjonskirken Norge 2017 og Frikirken 2008, 7–8.

dIAKonI I VElFErdSSAMFUnnET

leve meningsfulle liv i materiell og eksistensiell trygghet og i inkluderende fellesskap – som også gir rom for den enkeltes selvrealisering? Dette kritisk-normative utgangspunktet gjør at diakoniaktører også vil bygge allianser for endring, der målet er myndiggjøring både på individ-, familie og lokalsamfunnsnivå (kapittel 7.4). Boken vil vise hvordan dette kan skje. Det kritisk-normative utgangspunktet gir muligheter til å vurdere hvordan en omsorgsrasjonalitet – det å ivareta hele mennesket med dets fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov – kan ivaretas i møte med en målstyrings- og kostnad– nytte-rasjonalitet. Dette kritisk-normative utgangspunktet gir også muligheter til å forstå hvordan diakonien, som for mange framstår som en nokså usynlig del av det norske velferdssamfunnet, har bidratt og bidrar med både tilbud, verdier og kontinuerlig korreksjon.

1.6 Bokens oppbygging Kapittel 2 handler om styrker i det diakonale arbeidet, og muligheter for diakonal ekspansjon. Det legges vekt på hvordan de første kristne utfordret en hierarkiog klanstenkning. De snakket om og praktiserte alle menneskers likeverd – selv om kvinners underordning og slaveriet besto i samfunnet. Også i middelalderen skjedde en nyorientering blant sentrale kristne tenkere, og diakonrollen ble tydeliggjort etter reformasjonen. Videre, mens noen kirkeledere argumenterte mot velferdsstaten da den vokste fram etter den andre verdenskrig, var diakonilederne positive til denne ekspansjonen av statens ansvar. Reelle problemer som diakoniarbeidet har møtt og fortsatt møter, skal belyses i kapittel 3. Engasjement for andre mennesker har også ført til at diakoniinstitusjoner har tatt del i offentlig initiert tvangsassimilering – og noen ganger vært pådrivere for den. En kritisk gjennomgang av omsorgsbegrepet og misbruk og umyndiggjøring er også nødvendig. Til sist er det relevant å spørre om diakoniinnsats og diakonale prioriteringer faktisk skjer i tråd med de bekymringer og behov som mennesker i dag har. Kapittel 4 tar for seg nyere perspektivskifter innenfor diakonien, og starter med selve diakonrollen. Undersøkelser av hva diakonene faktisk gjorde i de første kirkene, viser at diakoner fungerte som brobyggere innad i kirkene og i møter med mennesker utenfor kirkene. De andre perspektivskiftene handler

KApITTEl 1: MElloM rUSArbEId, FlyKTnIngEoMSorg og FAMIlIEVErn 29

om en bevegelse fra det nære og relasjonelle til å utfordre strukturene – selv om det konkrete omsorgsarbeidet fortsatt er en viktig del av diakonioppdraget. Diakoniaktører i konkurranse er tema for kapittel 5. Anbudskonkurranser ved oppdrag over en viss størrelse er obligatorisk for offentlige myndigheter. Til nå har private kommersielle aktører vunnet de fleste anbudskonkurranser, ofte fordi de ideelle til nå har hatt gode pensjonsvilkår for sine ansatte – og synliggjort disse kostnadene i sine anbud. Det arbeides med å finne løsninger på disse historiske pensjonsforpliktelsene. Også i internasjonal utviklingsbistand er det konkurranse, både om givere og om støtte fra nasjonale og internasjonale myndigheter. Kapittel 6 ser nærmere på menighetsdiakoniens betydning, med vekt på lokalsamfunnet. Hvor mye rom er det for sosialt entreprenørskap her? Hvordan samhandler diakoner med andre i en kontekst hvor de fleste som oppsøker et gudshus, enten går i såkalte immigrantmenigheter eller i moskeer og templer? Ordet diapraksis beskriver samhandling på tvers, og vil ofte være kvinnenes og ungdommenes arena. Forsøk på å finne særtrekk ved diakoniforskning gjøres i kapittel 7. Etter å fastslå at både samfunnsvitenskap og teologi er kilder for diakonivitenskap, og at det er nødvendig å bruke kritisk samfunnsteori og ikke utelukkende generell diakoniteori, går kapitlet videre med å identifisere tre dimensjoner av diakoniarbeid: Omsorg, rettferdighet og myndiggjøring, som drøftes i lys av Frasers teori om anerkjennelse, fordeling og deltakelse.32 Til slutt, i kapittel 8, vil vi prøve å finne ut om diakoniarbeidet kan løse noen av framtidens problemer. Først drøfter vi velferdsstaten under press. Deretter vurderer vi hva det betyr for diakoniaktørene at samfunnet blir både mer sekulært og samtidig mer flerreligiøst. Diakonale institusjoner må finne sin plass i spennet mellom trosmessig forankring eller allmenn appell – og kan det siste bety en forvitring av virksomhetens særpreg? Til slutt reiser vi spørsmålet om hvordan forene arbeidet for global rettferd og nasjonalt orientert solidaritet, og om diakoniaktører spiller noen rolle i disse avveiningene. Diakoniforskning blir i boken forstått som innsikt i samfunnsmessige utfordringer og hvordan diakonien har møtt eller kan møte disse. I denne diakoniforståelsen står både samspill og erkjennelse av reelle motsetninger sentralt. 32 Fraser 2003; Fraser 1996.

dIAKonI I VElFErdSSAMFUnnET

Bred mobilisering og påvirkningsarbeid er viktig for å få gjennomslag opp mot politiske myndigheter. I denne diakoniforståelsen vektlegges selvhjelp og organisering, samt synliggjøring av myndige individer og inkluderende samfunn. Dette er ikke små visjoner, men det åpner for nødvendige grep for å fremme den verden og de lokalsamfunn vi alle ønsker å være en del av.

og paraplyorganisasjoner omtalt

tilhørighet og anerkjennelse, samt arbeid, god bolig, ernæring og helsehjelp, er

i boken, viser mangfoldet i det

store – og blir større. Diakonale aktører, etablert av ildsjeler og kirker og inspirert

diakonale arbeidet. Boken er ikke

av Bibelens rettferdighetsbudskap, har gått i bresjen for å møte menneskelige

utgitt i samarbeid med noen av

behov. Forventningene til diakonale aktører er fortsatt betydelige, til tross for

disse organisasjonene, og orga-

politiske, religiøse og demografiske endringer. Samtidig har diakoniaktørene

nisasjonene står ikke ansvarlig

problemer med å leve opp til idealene fra profetene og Jesus – om rettferdighet

for innholdet i boken. Forlaget

og om fiendekjærlighet. Forfatteren diskuterer de mulighetene og utfordringene

har innhentet tillatelse til å bruke

som diakoniaktørene står overfor som følge av nedbygging av velferdsstaten,

logoene på denne måten.

demografiske endringer og avveiningen mellom global rettferdighet og nasjonal solidaritet.

,!7II2E5-acchhd!

MANGFOLD OG DILEMMAER

ISBN 978-82-450-2277-3

DIAKONI I VELFERDSSAMFUNNET

Diakoni i velferdssamfunnet tar utgangspunkt i at de menneskelige behovene for

H A NS M O RT EN H A U G EN

Diakonale virksomheter, kirker

HANS MORTEN HAUGEN

DIAKONI I VELFERDSSAMFUNNET MANGFOLD OG DILEMMAER