Dialoger og helsebyggende relasjoner i barnehagen by Fagbokforlaget

Merete Moe

Hvordan påvirker dialogen helse og arbeidsmiljø – og omvendt? Dialoger og helsebyggende relasjoner er viktige tema i forbindelse med oppfølging av sykefravær. Her presenteres forskningsbasert kunnskap om hvordan gode dialoger og relasjoner bidrar til en meningsfull jobb. Gjennom ni kapitler utforskes temaene helse, dialog, ledelse, helsepolitikk og meningsskaping. Moderne styringskunster og dialogteknikker drøftes mer kritisk. Boka bygger på teoretikerne Bakhtin, Gadamer og Foucault, med historiske røtter til antikken, renessansen og ikke minst Dostojevskijs litteratur i realismen. Forfatteren tar i bruk nye begreper som inviterer til dialog og dypere forståelse.

Foto: Berit Gåsbakk, DMMH

Merete Moe

Boka henvender seg først og fremst til masterstudenter, erfarne ledere i barnehagen og forskere, og kan betraktes som et viktig innspill til samfunnsdiskursen om helse og arbeidsmiljø. Hensikten er å bidra til diskusjoner og nye forståelser av dialogiske relasjoner og helsediskurser.

er førsteamanuensis i pedagogikk ved Dronning Mauds Minne Høyskole for barnehagelærerutdanning. Interessefeltet omfatter tema som ledelse, personalarbeid, veiledning, dialog, relasjoner, meningsskaping og arbeidsmiljø. Hun har tidligere jobbet 20 år i barnehage, mange av dem som styrer.

i barnehagen

ISBN 978-82-450-1860-8

,!7II2E5-abigai!

i barnehagen Merete Moe

i barnehagen

Merete Moe

Copyright © 2016 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-1860-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Til Andrea, Tomine, Peder og Johan

Forord

Alt jeg tenker og skriver, er preget av både tidligere og pågående dialoger med kolleger, foreldre, barn, studenter, venner og familie, og alle de store samfunnsdialogene gjennom en lang barnehagekarriere. Forestillinger om fremtidige dialoger virker også inn. Denne teksten er dessuten «infisert» av andre tekster, som alle tekster er. Derfor er det mange, mange flere enn de som blir nevnt her, som har bidratt til boka på en eller annen måte. Hvis du husker en spesiell dialog mellom oss, er det sannsynlig at den også har hatt betydning her. Det er motsetningene og uenighetene som gjør størst inntrykk. Takk for alle de viktige dialogene! Boka bygger på et forskningsprosjekt. Spesielt vil jeg takke styrere og barnehagelærere i de fem barnehagene som har vært velvillige til å stille opp og dele erfaringer og tanker med meg. Takk også til barnehagemyndighetene i den aktuelle kommunen. Alle sa ja uten å nøle, selv om forskning innebærer et kritisk blikk på deres praksis. Takk til Dronning Mauds Minne Høyskole for barnehagelærerutdanning (DMMH) for inspirerende fagmiljø og muligheter til fri forskning. Det har åpnet seg en ny verden for meg etter mange år i praksisfeltet. En særlig takk til Frode Søbstad og Gunvor Løkken, som hadde tro på doktorgradsprosjektet mitt og var viktige pådrivere og støttespillere helt i starten. Takk til Per Erling Johansen, Hilde Merete Amundsen, Ingvild Åmot, Atle Krogstad, Sissel Mørreaunet og Vibeke Glaser for støtte, gode innspill og kritisk lesning i ulike skrivefaser. Takk til veileder Kjetil Steinsholt som har gitt meg inspirasjon og stadig nye innganger til mange og komplekse forståelser. Livet er sannelig ikke enkelt! Jeg vil også rette en spesiell takk til fysioterapeut Odd Roger Lesund, som holder kroppen min på beina med god fysioterapi og akupunktur hver eneste uke.

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

Våren 2011 hadde jeg et lengre opphold i Rhode Island for å lære mer om Bakhtins dialogisme av den russiske filosofen Alexander «Sasha» Sidorkin. Takk for all den tiden du satte av i din travle hverdag til gode bakhtinske dialoger. «Sasha» er opptatt av den skjulte samfunnskritikken, ordkunsten, polyfonien og polemikken med de doble budskapene, og sier i en samtale: «Russian thinkers can often say more and say it better under censorship, than when they are free to say it …» Vesentlige sider ved det jeg vil beskrive som et viktig grunnlag for «den gode barnehagen», har blitt til bok. Takk til redaktør Jannike Sunde i Fagbokforlaget, som hele tiden har hatt tro på bokprosjektet og gitt inspirerende tilbakemeldinger og god oppfølging. En stor takk går til den anonyme fagfellen som virkelig har grepet ideene mine. Her fikk jeg viktige innspill og konstruktiv kritikk i avslutningsfasen. Jeg vil dessuten takke produksjonsavdelingen ved Agata Czapiewska for grundig arbeid i produksjonsprosessen, og takk til språkkonsulent og designere. Familien påvirkes og bidrar på mange vis i intense skrivefaser. Takk til søster Torill Moe som deler forskningsinteressen og kommenterer tekster til alle døgnets tider. I senere tid har vi oppdaget at vår familiekjære pappa Peter Johan Moe hadde 350 vitenskapelige publikasjoner, i tillegg til å være en alltid tilstedeværende barnelege i 50 år. Mamma Judith Elisabeth Moe var en stor inspirasjonskilde med sin klokskap, sitt sosiale engasjement og sin positive innstilling til alle mennesker. Like til det siste beskrev de livet sitt som henholdsvis «fenomenalt» og «fantastisk». Jeg vil takke begge for sterke idealer og troen på å stå på for det du mener er riktig og viktig. Til slutt vil jeg takke Erik for å være en krevende og god diskusjonspartner. Jeg setter pris på din evne til å se de store linjene, og ikke minst din humor og snertne kommentar. Vi har sammen fått fire herlige barnebarn: Andrea, Tomine, Peder og Johan. Boka dedikeres til dere, som gir oss mange kairos-øyeblikk! Jeg håper arbeidet mitt kan bidra til gode og kontinuerlige dialoger om en meningsskapende barnehagehverdag.

Innhold

Innledning ............................................................................................ Bakgrunn for boka ................................................................................... Oppbygning i boka .................................................................................. Hensikten med boka ................................................................................

13 14 17 19

Kapittel 1

Barnehagen som arbeidsplass ................................................................ Særpreg ved barnehagen som organisasjon .................................................. Velferdsstaten endrer seg .......................................................................... Endringer i barnehagens hverdagsliv ........................................................... Grunnlaget for boka ................................................................................. Tilgrensende forskning om helse og arbeidsmiljø ............................................ Ettertanker og betraktninger om forskerrollen ................................................

21 22 22 23 24 27 32

Kapittel 2

Den mystiske helsen .............................................................................. Lykke, sunnhet og helse ............................................................................ Helseperspektiver fra antikken.................................................................... Terskelsituasjoner og fremmedgjøring .......................................................... Stedets ånd ............................................................................................ Sykdommens mening ............................................................................... Ulike mulighetsfelt og ulike roller................................................................. Når fellesskapet tar ansvar ......................................................................... Diagnosenes betydning ............................................................................ Sykefraværsdiskurser ............................................................................... Avslutning .............................................................................................

35 36 40 44 46 49 51 56 60 60 64

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

Kapittel 3

Dialogismen ......................................................................................... Flerstemthet og forskjellighet ..................................................................... Ordet er halvt eget og halvt andres .............................................................. Den levende dialogen ............................................................................... Parodier og tvetydigheter i terskeltider ......................................................... Stemmer som ikke blir hørt ........................................................................ Dialogiske ideer ...................................................................................... Det dialogiske selvet................................................................................. Avslutning .............................................................................................

65 67 68 71 73 74 77 78 83

Kapittel 4

Kronotoper – ulike posisjoner og perspektiver ..........................................

85 Å skape seg tid og rom .............................................................................. 86 Harmonikronotopen ................................................................................ 89 Pedagogkronotopen og effektivitetskronotopen ............................................. 90 Konfliktkronotoper og terskeltider ............................................................... 93 En ny kultur ............................................................................................ 95 Når ulikhetene utfordrer ............................................................................ 96 Mottakelse av nye medarbeidere ................................................................. 99 Når forskjellene beriker ............................................................................. 100 Avslutning ............................................................................................. 101 Kapittel 5

Gode dialogiske og karnevalske øyeblikk ................................................. 105 Karnevalstiden ........................................................................................ Latterens ukjente historie .......................................................................... Den groteske kroppen .............................................................................. Romslighet og selvironi ............................................................................. Dialogen i et samfunnsperspektiv ................................................................ Kunsten, leken, festen og dialogen .............................................................. Gode møter med barn og kolleger ............................................................... Improvisasjon med rom for medvirkning ....................................................... Avslutning .............................................................................................

106 108 109 111 114 116 118 123 126

Kapittel 6

Samfunnsdiskurser og styringsmentaliteter ............................................. 129 Demokratiforståelser ................................................................................ 130 Forventninger og medvirkning ................................................................... 131 Pedagogisk takt og dømmekraft.................................................................. 134

Innhold

Tillit eller kontroll...................................................................................... Dialogiske og lærende organisasjoner........................................................... Dominerende barnehagediskurser............................................................... Effektiviseringsdiskurser............................................................................ Kvalitetsdiskurser..................................................................................... Føyelige kropper...................................................................................... Danning eller styringskunster. . .................................................................... Avslutning..............................................................................................

140 144 146 149 150 153 156 160

Kapittel 7

Helsediskurser og helsepolitikk............................................................... 161 Helsepolitikk i barnehagen......................................................................... Støy i helsepolitikken. . ............................................................................... Ansvar for egen helse – eller omsorg for seg selv.............................................. Om å holde seg i form................................................................................ Arbeidsmoral, lyst og tillit........................................................................... Når det tipper over balansepunktet.............................................................. Sannhetsfortelleren.. ................................................................................. Barnehagelærerprofesjonen under press....................................................... Avslutning..............................................................................................

162 164 167 169 172 175 180 183 184

Kapittel 8

Dialogisk ledelse.................................................................................... 187 Kriser og vendepunkt i terskelsituasjoner....................................................... Ledelse eller styringsteknologier.................................................................. Praktisk klokskap...................................................................................... Åpen for kritikk og selvkritikk. . ..................................................................... Skinnspørsmål og polemikk........................................................................ Beslutningene fattes i dialogen.................................................................... Med rom for improvisasjon og karneval......................................................... Ettertanker. . ............................................................................................

188 189 194 196 200 202 204 206

Kapittel 9

En meningsfull jobb................................................................................ 209 Bokas praktiske og politiske verdi................................................................. 211 Barnehagepolitikk for en dialogisk og helsebyggende arbeidsplass.. .................... 220 Til slutt................................................................................................... 222

Litteraturliste......................................................................................... 225 Stikkordregister..................................................................................... 239

Innledning

På få år har den norske barnehagen gått fra å være et knapphetsgode til en rettighet fra barnet fyller ett år, og omtrent alle barn i Norge går dermed i barnehage før de begynner på skolen. Barnehagens primære oppgave er å bidra til at alle barn får en god barndom med vekt på omsorg, danning, lek og læring. Grunnlaget for deltakelse i et demokratisk samfunn, basert på respekt, gjensidighet og menneskeverd, legges i barnehagen, som derfor inneholder mange og komplekse arbeidsoppgaver. En viktig rolle for barnehagelærere er tilrettelegging for lek, barns vennskap og sosiale fellesskap. De skal sørge for at barnehagens samfunnsmandat ivaretas, og at innholdet er i tråd med overordnete lover og retningslinjer. Barnehagelærerne skal sikre barnehagens kvalitet. Politiske føringer har vært rettet særlig mot kvalitet i form av mer vekt på læring før skolestart. Politikere og myndigheter ønsker å standardisere kvaliteten ved hjelp av kartlegging og evidensbasert rapportering. Det snakkes ofte som om kvalitet er entydig og lett å definere og måle, og stortingsmeldinger har lagt økende vekt på innhold og kvalitet etter at full barnehagedekning ble oppnådd i 2009. Likevel er mange barnehagelærere på faglig grunnlag uenige i det synet på kvalitet som kommer fram i disse dokumentene. De hevder at stortingsmeldingene representerer et smalt syn på læring og demokrati, og at kvalitet ikke kan sikres gjennom testing og rapportering (barnehageopprør, Lind 2016). Styringsdokumenter som stortingsmeldinger og lov- og regelverk påvirker barnehagelæreres profesjon og yrkesutøvelse, og derigjennom også arbeidsmiljøet deres. Nordisk forskning om barns reelle innflytelse og medvirkning viser at satsing på fellesskap og demokrati er avhengig av de voksnes kompetanse og pedagogiske

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

grunnsyn,1 samt vilje til å slippe kontroll og makt (Bae 2012, Pettersvold 2014). I denne sammenhengen er kvaliteten avhengig av barnehagelærernes kompetanse, holdninger og verdier. Hvordan kan barnehagens komplekse formål om omsorg, danning, lek og læring best ivaretas? Barns viktigste virksomhet er lek, og jeg vil understreke at leken først og fremst har sin egenverdi her og nå. Men samtidig inneholder leken svært avanserte former for samspill og kommunikasjon mellom barn. Erfaringer fra lek, medvirkning, utforskning, undring og sosialt fellesskap bidrar til at barn utvikler seg til å bli demokratiske borgere. Barnehagens virksomhet er imidlertid vanskelig å kontrollere, særlig av politikere, økonomer og byråkrater som ikke selv har den faglige kompetansen. Gjennom pedagogisk arbeid og møter med barn og foreldre bidrar den enkelte barnehagelærer til hva barnehagen blir for dem. Barnehagelærerprofesjonen har makt og påvirkningskraft i vårt samfunn. I nært samarbeid med foreldrene legger de grunnlaget for barnas barndom. Barn tilbringer mye tid i barnehagen fra de er små. Barnehagelærerne er viktige for den pedagogiske kvaliteten i det daglige møtet med små barn, fordi omsorg, trygghet og tillit avhenger av nærhet og gode relasjoner som bygges opp over tid. Pedagogikken må hele tiden balansere hensynet til det unike barnet, gruppa og samfunnet.

Bakgrunn for boka Det har vært mye oppmerksomhet rundt sykefravær i barnehagene de siste tiårene, og den nære relasjonen til små barn gjør situasjonen ekstra sårbar for sykefravær. Dessuten er den pedagogiske kompetansen grunnleggende i barnehagen, samtidig som flertallet av de ansatte ikke har denne kompetansen. Det er derfor grunn til å se på barnehagelærernes tilstedeværelse og nærvær med spesiell oppmerksomhet. Men det finnes lite forskning om barnehagelærernes helse og arbeidsmiljø, og enda mindre om deres egen oppfatning av dette. I utvalget av tilgrensende forskning om barnehager og arbeidsmiljø som presenteres i kapittel 1, kommer det frem at gode relasjoner til barn, foreldre og ledelse, og ikke minst kolleger imellom, er viktige helsebyggende faktorer. Hva som ligger i begrepet relasjoner, blir imidlertid sjelden utdypet og konkretisert. Relasjoner handler 1

Pedagogisk grunnsyn kan defineres som «den virkelighetsoppfatning, de verdier og holdninger som ligger til grunn for pedagogisk virksomhet» (Lillemyr og Søbstad 1993:87).

innleDning 15

mer om å være enn om å gjøre, og bygger på både verbal og nonverbal kommunikasjon. Til en viss grad er relasjoner med andre mennesker uforutsigbare. Dialogen er en form for relasjon og samtidig et viktig grunnlag for relasjoner, og derfor er dialogen sentral når det gjelder helse og arbeidsmiljø. Relasjoner kan bidra til å bygge opp – eller til å bryte ned – helse. Barnehagen ble formelt en del av utdanningssystemet fra 2006 i forbindelse med overføringen til Kunnskapsdepartementet. Men barnehagens rolle er annerledes enn skolens, og jo mindre barna er, jo mer komplekse må læringsperspektivene være. Utdanning dreier seg om samskapte prosesser hvor mange faktorer spiller inn. Gert Biesta (2014) illustrerer Utdanningens vidunderlige risiko2 med kloke ord fra den irske poeten William B. Yeats om at utdanning ikke dreier seg om å fylle en bøtte, men om å tenne en ild. Resultatet kan ikke bestemmes på forhånd. Utdanning er en grunnleggende dialogisk prosess, slår Biesta (ibid.:27) fast. Videre viser han til Emmanuel Lévinas om subjektivitet som en etisk hen delse. Subjektet skapes i relasjoner med andre mennesker. Stortingsmeldingene 41 (2008–2009) og 24 (2012–2013) om barnehagens kvalitet og fremtid, fremhever i likhet med rammeplanen for barnehagen (Kunnskapsdepartementet 2006/2011) personalets kompetanse som den viktigste faktoren når det gjelder barnehagens kvalitet. Kompetanse er imidlertid et komplekst begrep som, ifølge Biesta (2014), omfatter kvalifisering, sosialisering og subjektivering. Dette innebærer tilegnelse av kompetanse som både anvendes og deles med andre, og videre at kompetansen inderliggjøres og dermed blir en del av personligheten. Kompetanse bygger på det Biesta definerer som ekte pedagogisk kommunikasjon i en åpen prosess. En slik kompetansebygging må være dialogisk og improvisatorisk, ved at den er åpen, prosessuell og kontekstuell. Svaret kan ikke være gitt. Med utgangspunkt i relasjonenes betydning utforsker og analyserer jeg ulike sider ved barnehagelærernes pedagogiske arbeidsmiljø. Begrepene kvalitet og kompetanse dreier seg stadig mer om målbare resultater innenfor nyliberalismen som preger offentlig sektor og legger føringer for de fleste barnehager. Et viktig grunnlag for prosessuell kvalitet i barnehagen er det antikke begrepet virtuositet, som betyr pedagogisk ‘skjønn’ og ‘dømmekraft’ (ibid.), og som innebærer å kunne foreta situasjonsbestemte vurderinger om

Originaltittel: The Beautiful Risk of Education.

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

hva som er pedagogisk ønskelig også i møte med fremtiden, noe som forutsetter en viss åpenhet og ubestemthet. Pedagogen bruker sin praktiske klokskap (phronesis) og virtuositet i møtet med hverdagens utfordringer. De to begrepene bygger på en forståelse av kompetanse som handlingsorientert. De fleste profesjoners posisjon har vært basert på tillit til deres faglige skjønn og dømmekraft helt frem til slutten av forrige århundre. Det har vært en grunnleggende tillit til deres profesjonelle kompetanse (Grimen 2009). Krav om mer dokumentasjon i form av kvantifiserbare data kan oppfattes som mindre tillit til pedagogisk skjønn og dømmekraft. «Bare nye former for gjensidig dialog kan reparere den tillitssvikten som de profesjonelle er utsatt for», sier Oddvar E. Eriksen (2001:242). Dialog er et dagligdags begrep som gradvis har fått et mer instrumentelt innhold, og Eriksen peker på gjensidigheten som et viktig aspekt. Gjensidighet innebærer at dialogens endemål ikke kan være bestemt av den ene parten på forhånd, noe som ofte skjer når dialogen brukes for å nå et konkret mål. Her presenterer jeg en annerledes og mer ontologisk forståelse av dialogen, hvor en dialog med klart definerte mål faktisk opphører å være dialog. Min hovedkilde til en slik dialogforståelse er den russiske språkfilosofen Mikhail Bakhtin (1895–1975). Med sin dialogisme3 viser Bakhtin at det finnes andre muligheter og alternativer til det vi ofte tar for gitt. Dialogen må ha åpne endepunkt. Bakhtin er opptatt av eksistensielle spørsmål om hvordan vi møter hverandre, hvordan vi lytter til de ulike stemmene. Han trekker samtidig linjer mellom samfunnskreftene og det unike selvet. Det dreier seg om dialog på to nivå: «den store dialogen» på samfunnsplanet og det han kaller «mikrodialogene» med oss selv og andre. Denne boka tar utgangspunkt i en intervjustudie foretatt i 2010/2011 om barnehagelærernes oppfatninger, erfaringer og meningsskaping om helse og arbeidsmiljø, dialog, ledelse og ideologiske endringer, og hvordan dette får betydning for relasjonene på arbeidsplassen (Moe 2014). Hvordan lytter vi? Hva er det som preger diskursene? Hva betyr gode dialogiske relasjoner? Er det rom for ulike stemmer? Alt dette er med på å skape mening og handlingsbetingelser for den enkelte barnehagelærer. Hensikten her er å videreutvikle det teoretiske 3

Martin Buber introduserte dialogisme i europeisk filosofi i 1920-årene, en filosofisk idé som inspirerte Bakhtin (Pollard 2008). Buber knytter den moralske autoriteten til Gud, mens Bakhtin var mest opptatt av meningen som skapes mellom mennesker.

innleDning 17

språket og finne gode begreper for å utforske og forstå dialogens betydning for helse, meningsskaping og relasjonsbygging i barnehagens pedagogiske arbeidsmiljø. Tanken er at Bakhtins frodige begreper, sammen med kloke og kritiske begreper fra antikken, kan bidra til dypere innsikt i og utvidet forståelse av det pedagogiske arbeidet. Jeg ønsker å inspirere til mer reflektert og nyansert kunnskap om betydningen av dialogiske relasjoner for helse, fagmiljø og arbeidsmiljø, som igjen er avgjørende for barnehagens kvalitet.

Oppbygning i boka Innfallsvinkelen i kapittel 1 er endringer i velferdsstaten og konsekvenser for barnehagen som arbeidsplass. Jeg ser nærmere på tilgrensende forskning om barnehagens arbeidsmiljø og hvordan forskningsprosjektet mitt kan utfylle og videreutvikle forståelsen når det gjelder sentrale tema, som dialog og helsediskurser. Min lange erfaring fra ulike roller innenfor barnehagesektoren bidrar til at jeg kan sette meg inn i og forstå barnehagekonteksten, men faren er at perspektivene preges av forforståelser. Kvale og Brinkmann (2009) advarer dessuten mot det asymmetriske maktforholdet i kvalitative forskningsintervjuer. Forskeren definerer situasjonen, bestemmer spørsmålene og «har monopol på å fortolke» (ibid.: 52). Anerkjennelse av maktrelasjonen og forsvarlig håndtering av etiske dilemmaer blir dermed viktig innen forskning.4 Kapittel 2 innledes med en gjennomgang av det kompliserte helsebegrepet. Det er først og fremst Hans-Georg Gadamers filosofiske helseforståelse det legges vekt på her. Videre går jeg inn på hvordan følelsen for spesielle steder skaper velvære, sammenhenger som er utforsket og dokumentert innenfor ulike fagdisipliner som stedets ånd eller genius loci (Nordberg-Schultz 1995, Williams og Eyles 2008). Her inkluderes fysiske, materielle og affektive sider, noe som også har betydning for barnehagen som arbeidsplass. Politikk, flaks og uflaks spiller også inn når det gjelder den enkeltes helseutvikling (Fredriksen og Fugelli 2006). Ulike helseperspektiver gir flere innganger til å undersøke hvordan barnehagelærerne oppfatter, påvirker og påvirkes av helsepolitikken og helsediskursene. Stemmene til barnehagelærerne som deltok i intervjustudien, 4

For utdypende og kritisk blikk på min egen forskerrolle henviser jeg til doktoravhandlingen min (Moe 2014).

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

får i stor grad komme frem i alle kapitlene, for å belyse ulike sider ved profesjonens oppfatninger, helsediskurser, posisjoner og meningsskaping om dialogen. Dialogismen presenteres i de tre neste kapitlene, hvor Bakhtin er hovedkilden. Dialogismen gir grunnlag for et rikere teoretisk språk i analysen av ulike helsediskurser, posisjoner og perspektiver på arbeidsplassene. Kapittel 3 legger vekt på begrepet polyfoni, som betyr ‘forskjellighet’ og ‘flerstemthet’. Videre belyses det dialogiske selvet, med rom for parodier og motstand. Kapittel 4 tar for seg kronotoper, som handler om vår eksistens i tid og rom, noe som gir grunnlag for forskjellige posisjoner og perspektiver. Ulike barnehagekronotoper gir ulike mulighetsfelt for både barnehagelærerne og barna, og jeg analyserer forholdet mellom pedagogikk og effektivitet i et kronotopisk perspektiv. Sentralt innenfor dialogismen er terskelen, som dreier seg om overganger og kriser. Individuelle, organisasjonsmessige og samfunnsmessige endringer kan betraktes som ter skelsituasjoner, og et viktig moment ved slike situasjoner er at tiden erfares på en annen måte, hvor ett minutt kan være så langt som et år. Bakhtin (1997:157) slår fast at i den metaforiske terskelen som er krisens og vendepunktets kronotop, skjer det avgjørende endringer i øyeblikket, enten med beslutninger eller med ubesluttsomhet på grunn av frykten for å overstige nye terskler. I kapittel 5 fokuserer jeg på gode dialogiske og karnevalske øyeblikk. Utgangspunktet er middelalderens utopiske karnevalverden. Det dreier seg om humor, polemikk og kroppslige uttrykk, og her kan vi se noen fellestrekk mellom barn og det karnevalske livet. «Det er bonusen», som en av barnehagelærerne sa om alt det morsomme hun opplevde i barnehagen. I dette kapitlet ser vi blant annet hvordan barnehagelærerne oppfatter møtene med barn og kolleger som særlig betydningsfulle og helsebyggende. Hittil i boka er de ulike stemmene drøftet i lys av Gadamers og Bakhtins dialogiske perspektiver. I kapitlene 6 og 7 studeres dialogene fra et helt annet perspektiv, og ved hjelp av den franske analytikeren Michel Foucault (1929–1986) ser jeg kritisk på hvordan helsepolitikk og helsediskurser ofte er styrende for oppfatninger, meninger og valg. Her utdypes og problematiseres demokratiforståelsen, og vi ser nærmere på barnehagen som lærende organisasjon og

innleDning 19

ulike barnehagediskurser. Foucaults diskursanalyser5 åpner for en mer kritisk gjennomgang av det som ligger bak helsepolitikken og helsediskursene, og her drøftes noen aktuelle barnehagepolitiske spørsmål knyttet til helsepolitikk og helsediskurser. Kapittel 6 handler om samfunnsdiskurser og styringsmentaliteter, hvor jeg trekker veksler på Max van Manens (1990) tolkning av taktbegrepet med koplinger til virtuositet. Kapitlene 6 og 7 utdyper barnehagens samfunnsmandat i lys av demokrati og styringskunster. Sentrale begreper er governmentality, som betyr ‘styringsmentalitet’, og parrhesia, som er en benevnelse fra antikken om sannhetsfortellere, en parallell til dagens varslere. Kapittel 7 går dessuten grundigere inn på noen spenninger jeg fant i det empiriske materialet. I kapittel 8 presenteres det jeg kaller dialogisk ledelse. Barnehagelærere er ledere, og tematikken har derfor fått et eget kapittel for å drøfte aspekter ved ledelse i et dialogisk perspektiv. Gjennom skriveprosessen har det etter hvert blitt klart for meg at ledelse står i gjensidig vekselvirkning med alle momentene som tas opp i boka. I dette kapitlet problematiseres beslutninger, ulike ledelsesdiskurser og betydningen av møter med medarbeidere i terskelsituasjoner. Dialogisk ledelse eksemplifiseres med ledere som åpner for polyfoni, kritikk og motstand, og som samtidig er opptatt av kritisk selvgransking. Det avsluttende kapittel 9 er viet refleksjoner om betydningen av gode dialogiske relasjoner for helse og arbeidsmiljø, og om hvordan denne studien kan utvide og supplere tidligere forskning og forståelser. Når jobben oppfattes som meningsfull, har det betydning for arbeidsglede, helse og arbeidsmiljø.

Hensikten med boka I tråd med Foucaults vektlegging av motdiskurser setter jeg et kritisk søkelys på at det er stadig mer krav om effektivitet og produktivitet på en arbeidsplass som først og fremst skal sørge for at barn får en god barndom og samtidig legge grunnlaget for et demokratisk samfunn. Barnehagens samfunnsmandat handler om at alle barn skal oppleve gjensidig omsorg og trygghet med gode vilkår for lek, læring og danning. Barn skal oppdras og dannes med tanke på å bli 5

Diskursanalyse basert på Foucaults diskursbegrep (1999) er ikke det samme som lingvistisk diskursanalyse. Foucaults diskurser dreier seg om måten vi forstår, tenker og snakker om ulike fenomen, om hvordan vi alltid innleires i spesielle tenkemåter.

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

demokratiske og kreative mennesker i et mangfoldig og demokratisk samfunn som er i stadig endring. Dialogismen åpner for motdiskurser som grunnlag for endring og fornyelse, dialoger som tør å stille spørsmål ved faste mønstre og fordommer, noe som har relevans for barnehagelærernes meningsskaping om deres egen rolle og arbeidssituasjon. Boka henvender seg først og fremst til barnehagelærere, styrere og masterstudenter. Deler av den kan også være viktig og interessant for andre profesjoner, politikere, myndigheter og barnehagens samarbeidspartnere. Barnehagelærerne skal tilrettelegge og lede et pedagogisk tilbud for barna, med vekt på omsorg, danning, lek og læring, samtidig som barnehagen skal være en lærende organisasjon (Kunnskapsdepartementet 2006/2011). Hensikten med boka er å bidra til ny innsikt og diskusjoner om dialogiske relasjoner og helsediskurser i barnehagens pedagogiske arbeidsmiljø. Alle kapitlene har dialogiske relasjoner som omdreiningspunkt, men med ulike innfallsvinkler. I de to første kapitlene er helse utgangspunktet, de tre neste kapitlene utforsker mer konkret dialogiske relasjoner, mens de to påfølgende kapitlene ser på dialogen ut fra et mer kritisk perspektiv, knyttet til henholdsvis helsediskurser og samfunnsperspektiver. Ettersom ledelse kan oppfattes som en spesielt kritisk faktor i alle arbeidsmiljø, finner jeg det naturlig å undersøke i et eget kapittel hva dialogisk ledelse kan innebære. Det siste kapitlet retter igjen oppmerksomheten mot subjektsskaping og en meningsfull jobb, og oppsummerer betydningen av dialog og helsediskurser i barnehagelærernes arbeidsmiljø.

Kapittel 1

Barnehagen som arbeidsplass Det egentlige problemet som åndsvitenskapene stiller tenkningen overfor, er at vi ikke har forstått åndsvitenskapenes vesen så lenge vi bruker den fremadskridende erkjennelsen av lovmessigheter som målestokk. (Gadamer 2010:30)

Den ironiske tittelen Sannhet og metode 6 på Hans-Georg Gadamers (1900–2002) hovedverk fra 1960 kan tolkes som kritikk av at rådende forskningsregimer og metoder innen naturvitenskapen også får prege samfunnsvitenskapen og åndsvitenskapen. I dette kapitlet presenteres og kommenteres tilgrensende forskning og konklusjoner om barnehagens faglige arbeidsmiljø. En av utfordringene profesjonen hittil har stått overfor, har vært manglende forståelse for betydningen av faglig kompetanse. Ubalansen i pedagogisk kompetanse i norske barnehager ble trukket frem av OECD i 2001, og andelen barnehagelærere har foreløpig (pr. 2016) ikke økt stort etter dette. Den norske barnehagehistorien har vært preget av kamp for barnehagens berettigelse, for yrkesgruppas legitimitet og for barns frie og selvstyrte lek. Nå går de fleste norske barn i barnehage, og barnehagens posisjon er ikke lenger en kampsak. Barnehagelærerne har styrket sin legitimitet ved at pedagogenes kompetanse oppfattes som nødvendig for barnehagekvaliteten. Men mange barnehagelærere mener de har for lite tid til det direkte arbeidet med barna. På grunn av nye ledelsesoppgaver, dokumentering, rapportering og flere møter har de i virkeligheten enda mindre tid (2016) sammen med barna enn tidligere.

Originaltittel på tysk: Wahrheit und Methode.

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

Særpreg ved barnehagen som organisasjon Flere forskere hevder at minst tre forhold er spesielle for barnehagen sammenlignet med andre arbeidsplasser. For det første har norske barnehager tradisjonelt hatt en flat struktur med kort avstand mellom styreren og de ansatte. Til tross for at flertallet av barnehagens personale er ufaglærte eller fagarbeidere (i 2016), mens barnehagelærerne har en bachelorgrad med vekt på pedagogikk, har alle i stor grad gjort de samme praktiske oppgavene. Nærheten i relasjoner mellom barn og voksne, og mellom personalet som jobber tett sammen i team, er også spesiell for barnehagen som arbeidsplass. Det tredje forholdet som ofte fremheves, er møtet med barna (Seland 2009, Moe og Søbstad 2009, Lundestad 2012, Aasen 2010 og 2012). Kanskje er noen av disse forholdene i ferd med å endre seg? De siste årenes strukturelle og innholdsmessige endringer har også fått betydning for barnehagen som arbeidsplass. De pedagogiske lederne har fått en klarere lederrolle med større vekt på arbeidsorganisering og pedagogisk veiledning av medarbeidere og foreldre, og dermed mindre tid til direkte arbeid med barn (Nicolaisen, Seip og Jordfald 2012, Håberg 2016). Vi skal se nærmere på hvordan endringer i samfunnet påvirker barnehagens organisering og innhold og får konsekvenser for arbeidsmiljøet.

Velferdsstaten endrer seg Etter andre verdenskrig er velferdsstatene i Norden bygget opp ved hjelp av sosialdemokratiske reformer over en periode på 30–40 år, avløst av en nyliberalistisk bølge på slutten av 1980-årene. Fra 1990-tallet blir offentlig sektor, inkludert barnehager, stadig mer preget av New Public Management (NPM), som fokuserer på hvordan offentlig service produseres, med spesiell vekt på organisatoriske og ledelsesmessige aspekter. Grunnlaget for NPM er mål om effektivisering av offentlig sektor, inspirert av organisering og ledelse i det private næringslivet, for eksempel kontraktstyring, personlig avlønning og privatisering. NPM er et svar på utfordringer i den moderne velferdsstaten, spesielt når det gjelder styrbarhet, produktivitet og effektivitet, hvor det legges vekt på enighet og ensretting i mål og styringsstrategier (Rasmussen 2005, Vetlesen 2010, Klausen 2011). Stadig tilbakevendende diskusjoner dreier seg om forholdet mellom politisk og administrativ styring, hvordan man kan kompensere for det Eriksen (2001)

barnehagen som arbeiDsplass 23

kaller «demokratiets sorte hull», som handler om problemene med styring og kontroll av demokratiske organisasjoner. Fra mitt pedagogiske ståsted må en slik styring balanseres med det unike i det å være menneske. Barnehagen skal bidra til at barn oppdras og dannes til livet, samtidig som alle barn har rett på en god barndom hvor hovedaktiviteten er lek. Barnehagepedagogikken må hele tiden være i dialog med det som skjer i samfunnet, og kunne svare på ulike trekk og tendenser i tiden, samtidig som den bygger på og skal formidle verdier og tradisjoner. Med andre ord må pedagogikken i en fremtidsrettet barnehage ta høyde for det komplekse og samtidig ha rom for tvil og ubestemthet (Urban 2008). Et viktig mål for New Public Management er imidlertid forenkling (Rasmussen 2005, Klausen 2011), og tiltakene tar gjerne utgangspunkt i en enklere forståelse av begreper som dialog, enn for eksempel Bakhtin, som jeg bygger på her. Kvalitet og helsefremmende tiltak er også sentralt innenfor nyliberalismen, som prøver å redusere kompleksiteten i disse begrepene. Her legges det vekt på fleksible organisasjoner, men faren er at ensretting og manglende åpenhet gir organisasjoner som er fleksible og på tilbudssiden ut fra et forbrukerperspektiv, men som mister det spontane, kreative og åpne i møtet med barna.

Endringer i barnehagens hverdagsliv Monica Seland (2009) har studert barnehagens hverdagsliv i lys av nyere diskurser. Hun viser hvordan New Public Management med vekt på økonomisk effektivitet, fleksibilitet og brukervennlighet skaper større avstand mellom ledelsen og de andre ansatte. I et grenseland mellom det som skjer og det som sies, oppstår diskursene, som ut fra språk og kunnskap går forut for og danner grunnlag for vår oppfatning (Neumann 2001). Diskursene er ikke nøytrale, men fremstiller verden på bestemte måter. Seland advarer mot en tendens hun kaller fleksibilisering av norske barnehager, knyttet til nyliberale diskurser om valgfrihet og økonomisk rasjonalitet. Paradokset er at fleksibilisering gjerne fører til økt rigiditet og byråkratisering, fordi det komplekse livet i den fleksible barnehagen faktisk fordrer mer styring. Seland viser til advarsler fra barnehagelærere om at «lav bemanningstetthet får konsekvenser for barns muligheter til samspill og dialog med en anerkjennende

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

voksen over tid» (2009:273). Hun peker på faren for at lav bemanning gir dårligere kvalitet i form av deprofesjonalisering, fordi «de ansatte oftere må gå inn i mer dirigerende og overvåkende posisjoner i forhold til barna (…) hvor alle må gjøre det samme samtidig, og forsøk på individuelle og kreative utspill ofte må betraktes som uønskete og en kilde til uorden og kaos» (ibid.:257). Oppsummerende ser vi at endringer i organisering, bemanningsnormer og hverdagsliv i barnehager påvirker og påvirkes av diskurser og meningsskaping om arbeidssituasjonen. Flere informanter i Selands studie var dessuten «bekymret for kvaliteten på dialogen siden mange av de ansatte var uerfarne og ufaglærte assistenter og vikarer» (ibid.:273). En følge av at barnehagelærerne er i mindretall, er at felles planleggingsarbeid i barnehagene har en tendens til å kretse rundt praktisk planlegging og arbeidsfordeling. Møtene fokuserer mer på praktiske gjøremål enn på pedagogiske spørsmål. Som nevnt slår flere stortingsmeldinger fast at personalets kompetanse er den viktigste faktoren når det gjelder barnehagens kvalitet, og understreker dermed sammenhengen mellom kompetanse og kvalitet. I en vid forståelse av kompetansebegrepet konkretiserer Biesta (2014) at kompetanse må både anvendes og internaliseres. Jeg har også tidligere fremhevet barnehagelærernes virtuositet som grunnleggende for kvaliteten i barnehagene. I en tid med stor vekt på endring, utvikling og fleksibilisering blir pedagogisk skjønn og dømmekraft ekstra viktig. Boka bygger på en grunnleggende idé om at pedagogisk ledelse med personlig og profesjonell kompetanse som videreutvikles løpende og anvendes med phronesis og virtuositet, er avgjørende for barnehagens kvalitet som pedagogisk institusjon. Barnehagelærernes trivsel og oppfatninger av arbeidsmiljøet sitt henger sammen med om de opplever jobben som meningsfull (Moe og Søbstad 2009, Moe 2010), og det blir viktig å undersøke nærmere hva dette innebærer.

Grunnlaget for boka Boka har sitt utspring i doktoravhandlingen Barnehagen som dialogisk og helse byggende arbeidsplass – med mennesker som tør å sette seg selv på spill (Moe 2014), basert på en intervjustudie i fem barnehager.7 Inngangen til prosjektet var et

Omtales heretter som prosjektet.

barnehagen som arbeiDsplass 25

forprosjekt med spørreundersøkelse og fokusgruppeintervju (Moe og Søbstad 2009, Moe 2010). Sommeren 2010 gjennomførte jeg halvstrukturerte intervju med 16 styrere og barnehagelærere i de samme fem barnehagene som deltok i forprosjektet, med en oppfølgende samtale ett år etterpå. Utvalget av barnehager var strategisk, med vekt på variasjon. Jeg vil her gi en kort presentasjon av barnehagene og deltakerne, og hvordan undersøkelsene ble gjennomført og analysert. Fire av deltakerne var enhetsledere, styrere eller fagledere, og de benevnes alle som styrere, ettersom dette er barnehagelovens tittel på den øverste lederen i barnehagen. De øvrige tolv var i hovedsak pedagogiske ledere. Det var stor variasjon i alder, men bare én mann blant deltakerne (Moe 2014). Smørblomsten er en kommunal barnehage med fem avdelinger og ganske høyt sykefravær, men fraværsprosenten varierte mye i prosjektperioden. Her ble lederstrukturen endret underveis i prosjektet, og Smørblomsten fikk dele styrer med en annen barnehage da enheten ble utvidet. Blåveisen og Hvitveisen er kommunale barnehager med felles styrer, den ene med tradisjonelle avdelinger og den andre med basedrift. De to barnehagene hadde henholdsvis fire avdelinger og to baser, og hadde begge lavt sykefravær. Solsikken er en privat basebarnehage av middels størrelse, også med lavt sykefravær i starten, men her økte det litt underveis. Den siste barnehagen er Hestehoven, en liten, kommunal friluftsbarnehage med svært lavt fravær, som delte enhetsleder med en annen barnehage. Min metodiske tilnærming i prosjektet tar utgangspunkt i Gadamers forståelsesramme, som kan betraktes som dialogisk hermeneutikk. Den hermeneutiske sirkelen er i stor grad sammenfallende med grunnlaget for dialogisme, i min forståelse. Utgangspunktet for den hermeneutiske vendingen mot det vi ikke forstår, for eksempel begynnelse og slutt, det gode og det onde, helse og sykdom, er at vi søker mening. Den sanne hermeneutikken ligger i mellomrommet mellom det egne og det fremmede (Schuback 2006). Det dreier seg om å oppdage den skapende kraften i motsatsene og de negative erfaringene, om det fremmede i det egne og omvendt. «Förståelsen är därmed helt enkelt tilvarons spänning» (ibid.:70). Kongeveien til forståelse er begrepene, men det er viktig at begrepene historiseres (Neumann og Neumann 2012). Sentrale begreper, som helse, dialog, diskurser, ledelse, mulighetsfelt, subjektsskaping og meningsskaping, utdypes og

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

utforskes både teoretisk og empirisk i denne boka, som grunnlag for dypere forståelse av barnehagelærernes fagmiljø og arbeidsmiljø. Det er vanlig å bruke begrepet informant om deltakerne i en kvalitativ studie, men jeg velger å kalle informantene deltakere. Med dette begrepet vil jeg markere at min rolle som kvalitativ forsker påvirker dialogen i intervjuene, at vi alltid skaper «sannheten» mellom oss. Kvale og Brinkmann fremhever «kunnskapens konstruktive natur, skapt gjennom interaksjon mellom deltakerne i en samtale» (2009:26). Alle metoder har sine sterke og svake sider, og forskeren må hele tiden gjøre mange valg. Uansett vil det alltid være bare et utsnitt av virkeligheten vi undersøker og analyserer i dybden eller bredden. I en dialogisk forståelse vil alle sannheter være midlertidige, fordi enhver dialog gir muligheter for stadig nye forståelser og utvidelser. Forskerrollen var dessuten todelt i dette prosjektet. For det første var det jeg som skapte prosjektet, og som lot mange ulike synspunkt tre inn i dialogen, hvor også dialogen mellom teori og empiri spiller inn. Det andre er at forskerrollen min i intervjuene også sannsynligvis påvirket deltakerne i dialogen. Tematisk analyse var grunnlag for sorteringen av intervjutekstene i ulike kategorier i første omgang (van Manen 1990). Som supplerende analyseredskap har jeg videreutviklet en form for dialogisk analyse, med vekt på gransking av ytringenes form, tone og kontekst. Analysen bygger på Nicklas Burbules’ (1993) inndeling i fire hovedformer for dialog: konverserende, undersøkende, instruerende og debatterende dialoger, som videre kan deles inn i mange og til dels overlappende former for ytringer. Her var målet å synliggjøre hvordan deltakerne posisjonerte seg, og vi får inntrykk av hva som var de mest typiske dialogformene i barnehagene. Dialogformene kan dessuten leses som uttrykk for stedets ånd, om tilhørighet og betydningen av det fysiske og materielle. Jeg kommenterer også ulike dialogformer i deltakernes ytringer, noe som gjør analyseprosessen mer transparent. Som leser kan du vurdere om du er enig eller uenig i mine fortolkninger. Analysen styrkes dessuten av krystallisering, det vil si at tematikken belyses og drøftes ytterligere ved hjelp av flere teoretiske perspektiver, som kan illustreres med alle nyansene på krystaller (Richardsen 2000, Janestick 2003). Som bakgrunn for prosjektet har jeg sett nærmere på forskning om barnehagers arbeidsmiljø, og det som i første omgang trer frem, er problematikk knyttet til støy, tid og faglig støttemiljø.

barnehagen som arbeiDsplass 27

Tilgrensende forskning om helse og arbeidsmiljø Den første kjente undersøkelsen om arbeidsmiljø i norske daghjem8 er fra 1980/81, og ble gjennomført ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) av psykolog Jon Frode Blichfeldt (1983). Her kommer problematikken om støy frem som spesielt belastende i en av barnehagene, knyttet til rammebetingelser. Støy var også noe som preget asylene, en av barnehagens forløpere, og i årsberetningen fra Lademoen Asyl for 1905/1906 finner vi følgende beskrivelse av hverdagslivet: «Under Samlingstiden, naar et høit Antal Børn er tilstede, hænder det, at enkelte smaa Børn, ikke taaler den Støi, som er uundgaaelig. Disse klager over ondt i Hovudet og maa sendes hjem. Ofte kommer disse ikke tilbake før en længre tid er gaaen» (Korsvold 1987:29). Dette er tøffe beskrivelser av barndom og arbeidsmiljø. Senere har AFI gitt ut en bibliografi over forskning om arbeidsmiljø i skole og barnehage i perioden 1996–2006 (Holte og Grimsmo 2006). De to forskerne slår fast at det til da var gjort få studier av arbeidsmiljø i barnehager. Deres egen arbeidsmiljøundersøkelse fra 1996 viser at «tre ganger så mange førskolelærere som i den sysselsatte befolkningen rapporterte tretthet» (ibid.:30), og at nesten dobbelt så mange barnehageansatte som i resten av den sysselsatte befolkningen svarte at de hadde hodepine jevnlig. Bare 33 prosent i barnehagene hadde ikke hodepine, mot 58 prosent i resten av befolkningen (Holthe og Grimsmo 2006). Støy kan være en faktor som medvirket til at barnehageansatte hadde mer hodepine enn andre arbeidstakere. Bibliografien viser til generelt store fysiske og psykiske arbeidsbelastninger i barnehagelæreryrket. AFI-forskerne peker på menneskelige relasjoner med betydning for livskvalitet og produktivitet som vesentlig for det psykososiale arbeidsmiljøet. De konkluderer med at det er nødvendig med ulike former for støtte i arbeidsmiljøet for å forebygge sykefravær. Faglig støtte i arbeidsmiljøet kan, slik jeg ser det, omfatte for eksempel ledelse med nærværende tilstedeværelse, veiledning og gode dialogiske relasjoner, faglige diskusjoner og engasjement. Utdanningsforbundets spørreskjemaundersøkelse (Olaussen 2007) konkluderer med at passende faglige utfordringer, faglige diskusjoner og videreutvikling, verdsetting og tilhørighet til fellesskapet er kjennetegn på gode fagmiljø. 8

Daghjem er en tidligere betegnelse på heldagsbarnehage, et sosialpedagogisk tiltak med historiske røtter til asyl, som betyr ‘fristed’.

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

Videre peker Olaussen på muligheter for kompetanseutvikling, følelse av mestring, samt tid og anledning til å reflektere over jobben: Når det gjelder det psykososiale arbeidsmiljøet er hovedinntrykket at de ansatte i barnehagen trives godt i jobb og har et godt samarbeidsklima ansatte i mellom. Til tross for dette er det relativt mange som føler seg psykisk slitne etter endt arbeidsdag. Dette må sees i sammenheng med det tidspresset mange førskolelærere opplever. (…) Vi ser en ond sirkel der økt arbeidsmengde fører til mangel på tid. Mangel på tid gir på sikt økt stress og utbrenthet og fører til sykefravær. Økt sykefravær bidrar i sin tur til økt arbeidsmengde og mangel på tid. (ibid.:5)

Barnehagelærerne opplever altså både trivsel og stor belastning, noe som muligens kan forstås i lys av Hertzbergs tofaktorteori (1959) om at trivsel og belastningsfaktorer er relativt uavhengige av hverandre. Tid til refleksjon i løpet av arbeidsdagen er en utfordring i barnehagehverdagen, som preges av mange små og store, ofte spontane og utforutsette hendelser. Intensitet i jobben gjør at mange barnehagelærere føler behov for å stoppe opp og reflektere over hendelser og valg i løpet av dagen, kommer det frem i flere undersøkelser om barnehagens fagmiljø og arbeidsmiljø (Olaussen 2007, Enehaug et al. 2008, Moe 2010, Nicolaisen et al. 2012). På oppdrag fra Utdanningsforbundet fulgte AFI opp med en kvalitativ casestudie i fire barnehager (Enehaug et al. 2008). Det generelle inntrykket i deres studie er belastende fysiske forhold og store støyproblemer i barnehagene (ibid.:42). Denne forskergruppa finner to «helseløyper» som er uavhengige av hverandre – en helsefremmende og en helsehemmende. Den helsefremmende løypa peker på betydningen av gode relasjoner, mens det som dominerer i den helsehemmende løypa, er tid, stress og manglende muligheter til å ta seg inn igjen. Her understrekes igjen behovet for tid til refleksjon og relasjonenes betydning. Enehaug og medarbeidere finner også høyere fravær og lavere sosial kompetanse blant de ufaglærte i barnehagene enn blant barnehagelærerne. Som bakgrunn for doktorgradsprosjektet mitt gjennomførte jeg, i samarbeid med Frode Søbstad, et forprosjekt i form av en spørreskjemaundersøkelse med alle ansatte i fem barnehager høsten 2007, og fokusgruppeintervju med tre–fem

barnehagen som arbeiDsplass 29

medarbeidere i hver barnehage. Her fant vi at følgende tre friskfaktorer skilte seg klart ut: i) humor og glede (78 %), ii) en meningsfull jobb (69 %) og iii) møtet med barna (64 %) (Moe og Søbstad 2009). Deltakernes oppfatning av psykososialt arbeidsmiljø og fagmiljø forklarte nesten 40 % av hvorfor de fant jobben meningsfull – det vil si stor sannsynlig sammenheng (Ringdal 2001, Moe 2010). Styreren Vera kommenterer at «det er jo arbeidsmiljøet vi kan gjøre noe med!». De psykologiske jobbkravene som ble lansert av Thorsrud og Emery i 1970, er like aktuelle fortsatt. Alle arbeidstakere har behov for innhold og variasjon i jobben, lære noe nytt, ta beslutninger selv og få anerkjennelse, og kunne se sammenhengen mellom eget arbeid og omverden. Muligheter for framtidsperspektiv i jobben er dessuten viktig (Levin og Rolfsen 2004). Den første arbeidsmiljøloven som ble vedtatt i 1977, tok utgangspunkt blant annet i de psykologiske jobbkravene. Formålet med arbeidsmiljøloven var da som nå «å sikre et arbeid som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon» (Arbeidsog sosialdepartementet 2006:2). Allerede i den første arbeidsmiljøloven ble altså de helsefremmende og meningsfylte aspektene vektlagt som de viktigste faktorene, og det har siden vært økende oppmerksomhet rundt det psykososiale arbeidsmiljøets betydning for helsen. Nordlandsforskning har undersøkt sammenhenger mellom effektiviseringstendenser i senere år, hvordan ledelsen takler endringene, kvalitet knyttet til ressurser og organisering av virksomhetene, i forhold til nærvær og fravær i kommunale sykehjem og barnehager (Lien og Gjernes 2009). De fant at humor, åpenhet, god informasjon, stabilitet og faglig trygghet er vesentlige faktorer i et positivt arbeidsmiljø. Deres studie kan oppsummeres med utfordringer i forhold til arbeidsmiljø, ledelse, fagmiljø, tid og arbeidsbelastning. Samtidig poengteres nærvær i relasjonene. Lien og Gjernes konkluderer med at «arbeidsmiljøet synes å være av stor betydning for fravær og nærvær» (ibid.:134), noe de knytter til ledelse, og fremhever spesielt ledere som viser de ansatte tillit. Nærvær og gode tillitsmønstre er sentrale faktorer når det gjelder helse og dialogiske relasjoner i arbeidsmiljøet, og utforskes i de påfølgende kapitlene. Etter en omfattende gjennomgang av forskning om kvalitet og ledelse i skandinaviske barnehager etterlyser Sommersel, Vestergaard og Larsen (2013) mer forskning om prosessuelle sider ved ledelse og relasjoner: «I den forskning som er gjennomgått her fremgår dessuten at ledelse i høy grad ses som et strukturelt

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

fenomen, ikke prosessuelt, hvilket er interessant når forskningen altså konkluderer med at god ledelse også betyr gode relasjoner» (ibid, Sommersel et al. 2013:34). Forskningsrapporten peker på vesentlige svakheter ved forskning om ledelse og kvalitet i skandinaviske barnehager, og at det er problematisk når svarene løsrives fra spørsmålene og konteksten. Forskningsstiftelsen Fafo, Institutt for arbeidslivs- og velferdsforskning har sett på endringer i kommunal sektor i lys av New Public Management og personalets tidsbruk, kompetanse og ledelse (Nicolaisen et al. 2012). Nicolaisen og medarbeidere konkluderer med at tidstyvene i barnehagen er sykefravær, praktiske oppgaver og møter. Dette er imidlertid strukturelle faktorer, og slik Sommersel og medarbeidere (2013) konstaterer, er det en svakhet ved mye av forskningen i barnehager. I dette prosjektet konkretiserer og drøfter jeg prosessuelle og relasjonelle dimensjoner i fagmiljø og arbeidsmiljø for å løfte frem utfyllende kunnskap og flere forståelser. Som en utdyping av tilgrensende forskning utforsker jeg blant annet de grunnleggende endringene i tillitsmønstre, forholdet mellom individ og fellesskap, mellom pedagogikk og effektivitet – og ikke minst betydningen av etikk, skjønn og dømmekraft i barnehagelærernes arbeid. Nicolaisen et al. (2012) finner at barnehagelærerne og medarbeiderne deres bruker like mye tid til praktisk arbeid, noe som bekreftes blant annet av forskningsprosjektet Meistring av førskulelærarrolla i eit yrke med lekmannspreg (MAFAL). I den første norske doktorgraden om barnehagelærere innenfor profesjonsstudier, stiller Gerd Sylvi Steinnes (2014) spørsmålet: «Profesjonalitet under press?» Avhandlingen, som var en del av det nevnte MAFAL-prosjektet, konkluderer med at det er liten forskjell på barnehagelæreres og assistenters oppgaver i barnehagen, og at barnehagelærerne må synliggjøre og skape forståelse for sin kunnskap. Førskolelærerne er garantister for kvalitet i barnehagen, understreker Steinnes. Flere norske forskere (Aasen 2010 og 2012, Greve et al. 2014, Steinnes 2014, Smeby 2014, Håberg 2016) stiller også spørsmål ved barnehagelærernes faglige og profesjonelle rolle i fordeling av arbeidsoppgaver. Likheten i fordeling av praktiske oppgaver forklares gjerne med den flate strukturen som har preget barnehagene (Aasen 2010 og 2012, Steinnes 2014). Men jeg slutter meg til Børhaug og Lotsberg (2014), som peker på at det er vanskelig å finne rene praktiske oppgaver hvor den pedagogiske tenkningen ikke samtidig er grunnleggende, fordi et helhetlig pedagogisk tilbud er tett sammenvevd. Bleieskift

barnehagen som arbeiDsplass 31

og påkledning, er etter min mening, spesielt viktige pedagogiske situasjoner. Barnehagelærerne har i tillegg hovedansvar for andre oppgaver, som ledelse, veiledning, foreldresamarbeid, samarbeid med andre instanser, samt planlegging, vurdering og dokumenteringsarbeid. Skillet mellom pedagogiske og praktiske oppgaver er imidlertid problematisk å sette. Jens-Christian Smeby (2014), som bygger på data fra det nevnte MAFAL-prosjektet, deler arbeidsoppgavene i barnehager inn i tre hovedgrupper: lederoppgaver, pedagogiske oppgaver og praktiske oppgaver. Turi Pålerud (2014:49) peker imidlertid på at praktiske oppgaver inkluderer her blant annet å lese for barna, delta i frilek, påkledning og bleieskift, noe Smeby argumenterer for at kan overlates til personale uten pedagogisk kompetanse, og at det vil kunne styrke barnehagelærernes status og kompetanse. «Førskolelærernes kunnskapsbase er for diffus og forskjellene i arbeidsoppgaver for førskolelærere og assistenter er for utydelige» (Smeby 2014:12). En slik inndeling er imidlertid problematisk, ettersom Smeby avgrenser praktiske oppgaver til oppgaver som i utgangspunktet ikke bygger direkte på pedagogikk. Men innenfor den helhetlige tenkningen som preger barnehagepedagogikken, er alle situasjoner sammen med barna pedagogiske. Samtidig finner vi store endringer i arbeidsfordelingen mellom enhetslederen og pedagogiske ledere (Børhaug og Lotsberg 2014). International Research Institute of Stavanger (IRIS) finner i sin rapport at sykefraværsprosenten øker i større barnehager (Vassenden et al. 2011:96). Mange barnehagelærere trekker paralleller mellom pedagogiske ledere og den tidligere styreren. En utfordring var å ha dobbeltrollen som en del av grunnbemanningen og samtidig ha administrative lederoppgaver, uten særlig avsatt tid til det. De fleste nevnte undersøkelsene om barnehagens arbeidsmiljø problematiserer mangel på tid. Nicolaisen og medarbeidere peker videre på problematikken om at flertallet er ufaglærte i barnehagen, men Fafo-forskerne foreslår å løse problemet ved å gi assistentene flere pedagogiske oppgaver i form av dokumentasjonsarbeid. Det er grunn til å spørre om dette da kan kalles pedagogisk dokumentasjon – eller om det bare blir dokumentasjon? Pedagogisk dokumentasjon er særlig utviklet innen barnehagepedagogisk forskning og praksis (Åberg og Taguchi 2006), og forutsetter faglige refleksjoner og kritiske drøftinger i lys av ulike forståelser, teorier og etiske perspektiver. Forslaget er likevel i tråd med styringssignaler

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

i for eksempel Stortingsmelding nr. 16 (2006–2007), som gir enkle oppskrifter på til dels komplekse pedagogiske spørsmål. Denne problematikken handler blant annet om profesjonens tillitsgrunnlag og status, og utdypes spesielt i kapittel 8, som utforsker dialogiske perspektiver på lederrollen. Barnehagelærere er ledere og tilretteleggere av pedagogiske prosesser, og har ofte også personallederfunksjon. Til slutt i denne gjennomgangen vil jeg nevne masteroppgaven til Hanne Kvaløsæter (2013), barnehagelærer og HMS-rådgiver i Private Barnehagers Landsforbunds (PBL) bedriftshelsetjeneste. Kvaløsæter har undersøkt det hun beskriver som de ansattes subjektive opplevelse av arbeidsmiljøet sitt i 48 barnehager. Hun konkluderer med at nøkkelen til et godt arbeidsmiljø er tydelig ledelse, og at tydelige ledere med struktur og orden er viktig for arbeidsmiljøet.

Ettertanker og betraktninger om forskerrollen Tilgrensende forskning var viktig bakgrunnsinformasjon for prosjektet mitt, og jeg har pekt på noen momenter som kan utdypes grundigere. På bakgrunn av denne forskningsgjennomgangen vil jeg understreke nødvendigheten av å kjenne til og kritisk vurdere grunnlaget for forskning og andre undersøkelser. I den nevnte PBL-undersøkelsen (Kvaløsæter 2013) ser det ut til at data er samlet inn til en arbeidsmiljøundersøkelse. Den legger mest vekt på organisasjonsperspektiv og strukturelle forhold og mindre vekt på relasjonelle forhold, slik jeg leser spørsmålene i intervjuguiden. Undersøkelsen føyer seg dermed inn i rekken av undersøkelser om ledelse og kvalitet i barnehagen som ikke er spesielt opptatt av å undersøke relasjonelle forhold (Sommersel et al. 2013). Ann Merete Otterstad (2012) er kritisk til at forskningen om barnehager nokså ensidig legger vekt på enten kvantitative metoder eller fenomenologi. Otterstad etterlyser mer mangfold i metodiske tilnærminger innenfor barnehageforskningen. Men fra statlig hold oppfordres det stadig til mer kvantitative undersøkelser. Dermed åpnes det lite for å skape nye forståelser, og Otterstad peker på behovet for flere kritiske metodologiske utprøvinger innenfor barnehageforskning. Forskere gjør mange vurderinger og valg underveis som får konsekvenser for hva som kommer frem. Derfor er det nødvendig med informasjon og kritiske refleksjoner over forskerrollen, metodiske valg og dilemmaer som

barnehagen som arbeiDsplass 33

grunnlag for å vurdere relevans og troverdighet. Hvilke teoretiske forståelser som ligger til grunn, hvilke spørsmål som stilles, og hvordan forskningen gjennomføres og analyseres, er i stor grad avgjørende for hvilke svar man finner. Definisjoner, statistiske fremstillinger og tolkninger av for eksempel helsedata og sykefraværsstatistikker kan bli feil eller unøyaktige dersom de ikke tar hensyn til konteksten. Med unntak av at Kvaløsæter (2013) hevder at tydelig ledelse er det viktigste, kan forskningen om barnehagens arbeidsmiljø oppsummeres med at gode relasjoner, nærvær, tilhørighet, delegering og arbeidsfordeling er sentralt. Helsehemmende faktorer som trekkes frem, er støy og mangel på tid (Olaussen 2007, Enehaug et al. 2008, Nicolaisen et al. 2012). Noen av de nevnte faktorene kan også være del av en tydelig ledelse, men relasjonelle forhold er komplekse – mens tydelighet peker mot entydighet og forenkling. Tilgrensende forskning indikerer at ledelse, relasjoner, helse og kvalitet henger sammen, at de ulike faktorene står i et dialektisk forhold og påvirker hverandre gjensidig. Disse sentrale aspektene i arbeidsmiljøet utforskes videre med vekt på dialoger og helsebyggende relasjoner. På slutten av boka utdypes og drøftes dialogisk ledelse: hvordan ledere bygger relasjoner, samhandler og reflekterer om dialog, helse og meningsskaping. Men først vil jeg presentere et teoretisk rammeverk, og drøfte sentrale begreper i lys av deltakernes refleksjoner og erfaringer om dialog og helsediskurser i arbeidsmiljøet.

Kapittel 2

Den mystiske helsen For sickness, and loss of equilibrium, do not merely represent a medical biological state of affairs, but also of life-historical and social process (…) the sick individual ‘falls out of things’, has already fallen out of their normal place of life. (Gadamer 1996:42)

Som tittelen på kapitlet indikerer, er helse et mystisk, men også komplekst fenomen. Gadamer ser på sykdom og helseproblemer som et livsproblem, en sosial prosess hvor en person faller ut av sin vanlige plass i livet. Samtidig oppstår gjerne en følelse av hjemløshet. En spesielt sårbar fase er når en person holder på å bli syk, noe den svenske hermeneutikeren og filosofen Fredrik Svenaeus (2011), som er inspirert av Gadamer, kaller tilsykningsfaser. I slike situasjoner mister man ofte balansen i livet, slik Gadamer beskriver ovenfor. Et videre begrep for balanse er equilibrium, som også inkluderer forholdet til kosmos. I dette kapitlet utforsker jeg ulike helseforståelser, og vi skal se nærmere på betydningen av møter med takt, timing og praktisk klokskap i sårbare faser. Tilgrensende forskning viser noe av kompleksiteten i helsebegrepet. Innenfor en nyliberalistisk tenkning forenkles imidlertid kompleksiteten i helsespørsmål gjennom standardisering, for eksempel i form av forslag om at antall sykmeldingsdager skal reguleres av en standard for ulike diagnoser. Slike standardiseringer er lite meningsfulle. I dette kapitlet utforskes det kompliserte og gåtefulle helsebegrepet, som illustreres og gis mening gjennom eksempler. Mine helseperspektiver bygger hovedsakelig på Gadamer og Svenaeus, men også på medisinerne Fredriksen og Fugelli, som er kritiske til risikotenkningen og den økende vektleggingen av individuelt ansvar i helsepolitikken. Videre skal vi se hvordan forskningen om stedets ånd (genius loci) kan settes i sammenheng med helse og arbeidsmiljø.

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

Lykke, sunnhet og helse Gode definisjoner av helsebegrepet er ikke så lette å finne, kanskje fordi helsebegrepet er like komplekst som selve fenomenet. Men det er naturlig å gå til definisjonen til World Health Organization (WHO) fra 1948, som fortsatt er i bruk, selv om den er både vid og ambisiøs: «Helse er ikke bare frihet fra sykdom og lyte, men fullstendig legemlig, psykisk og sosialt velvære» (NOU 2000: 2:107). Det finnes neppe mange personer som oppfyller kriteriet om fullstendig velvære på alle områder. En nyere definisjon av WHO fra 1970: «evnen til å kunne leve et økonomisk og produktivt liv» virker nokså intetsigende og avgrenset til rasjonelle verdier. Det er definisjonen fra 1948 som gjerne blir referert, ifølge Lars Svendsen (2010), til tross for at den er mye kritisert og sjelden blir forsvart. Det ser altså ikke ut til at WHO har klart å samle seg om en meningsfull definisjon av helsebegrepet. Den rådende definisjonen fra 1948 blir enda mer uoppfyllelig når den koples sammen med artikkel 12 i FNs internasjonale konvensjon om retten til helse: «Enhver har rett til å ha den høyest oppnåelige helsestandard både i fysisk og psykisk henseende.» Etterspørselen etter lykke er endeløs i vårt samfunn, og all forstyrrelse av lykke kan ses på som et helseproblem. Svendsen (2010) konkluderer med at et slikt perspektiv ofte innebærer helt urealistiske forventninger til helsevesenet og arbeidsmiljøet. Medisinerne Ståle Fredriksen og Per Fugelli er kritiske til etikken i helsepolitikken som opprettholder forskjellssamfunnet: Politikk handler om å fordele levekår. (…) Politikk er å forme og forvalte et menneskesyn og et samfunnsklima som får direkte følger for menneskenes mulighet til å bevare helse. (…) Derfor må forebyggende og helsefremmende arbeid bygges inn i teori og praksis. (Fredriksen og Fugelli 2006:210)

Den nasjonale helsepolitikken i vårt demokratiske samfunn bygger på folkemeningen. Tross alle gode intensjoner om at mangfold skal ivaretas, er det vanskelig å gi slipp på likhetstankegangen som en grunnleggende virkelighetsoppfatning vårt demokrati er tuftet på. Når det legges vekt på flertydighet og forskjellighet, som i dette prosjektet, vil valget mellom flere virkeligheter være et verdivalg.

Den mystiske helsen 37

Ved å ta utgangspunkt i forskjellene kan vi kanskje åpne for mer rettferdighet og bedre betingelser for dialog. Fredriksen og Fugelli advarer mot en illusjon av å mestre Universet: Livet kan beregnes, samfunnet kan designes, fare kan beseires. (…) Vår evne til å styre livet, kroppen og sjelen er svak. Disse begrensningene gjelder den medisinske profesjon så vel som det enkelte mennesket. (…) Helse, kropp og livsstil formateres i et komplekst program vi verken forstår eller rår over. Gener, sosial arv, materielle levekår, samfunnets fordeling av frihet, verdighet og trygghet, flaks og uflaks – har mer makt over menneskets helse enn menneskets vilje. (ibid.:209)

Fredriksen og Fugelli argumenterer for mindre fordømmelse og mer oppmerksomhet omkring tilfeldighetene. Den «frie» viljen er ofte mer styrt enn vi er klar over. På grunnlag av rådende oppfatninger om helse og sunnhet blir vi fanget inn i ulike diskurser som får betydning for hvordan vi forklarer, forstår og forholder oss til ulike helseplager. Helse og sunnhet er tema som fokuseres mye i mediene, og mengden artikler sier noe om sunnhetsdiskursenes rolle som superdiskurser.9 Svend Brinkmann advarer mot superdiskurser og sykeliggjøring av alt som ikke er sunt, ut fra en risikotenkning som har blitt stadig mer utbredt i samfunnet: «Vejen til frelse og lykke går ikke længere via religionens begreber om nåde og tilgivelse, men via begreber om sundhed, velfærd og velvære» (Brinkmann 2010:16). Helse og sunnhet har nærmest blitt vår nye religion, og vi blir stadig pådyttet nye selvutviklende helseoppskrifter og sunnhetsprogram. Med utgangspunkt i den sentrale posisjonen helse og sunnhet har fått i vårt samfunn, sier Brinkmann videre: «Vi lever i en terapeutisk kultur, hvor en terapeutisk indstilling til livet og dets små og store problemer er fremherskende» (ibid.:20). Terapi betyr tjeneste og er knyttet til behandling. Vi befinner oss med andre ord i en tid med forventninger om at det meste av livets små og store problemer kan behandles. Brinkmann hevder også at forventningene om selvkontroll øker (ibid.:82). Friheten er subjektets største utfordring fordi vi samtidig må prestere – og skam 9

Et enkelt forsøk på å google «helse og sykefravær» ga 253 000 resultater på 0,36 sekunder, mens «sunnhet» ga 394 000 resultater på 0,32 sekunder. Det var altså nesten dobbelt så mange treff på sunnhet som på helse og sykefravær til sammen. Lastet ned 10.10.2015.

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

om vi ikke klarer det. Selvteknologier innebærer en fare for objektivering ved hjelp av kunnskapsproduserende gransking og praktisk styring: Med begrebet selvteknologier får vi mulighed for at studere de instrumenter og procedurer, individer kan anvende til at forme sig selv med. Selvteknologier tillader individer, ved egen hjælp eller med hjælp av andre, at udføre en bestemt række operationer på deres egne kroppe og sjæle, tanker, adfærd og eksistensmåde, for at transformere sig selv med henblikk på at oppnå en bestemt tilstand af lykke, renhed, perfektion eller udødelighed. (Mik-Meyer og Villadsen 2007:30)

Presset for å lykkes øker, og Brinkmann advarer om at manglende sikkerhetsnett kan gjøre sykerollen til en mulig vei ut av en vanskelig situasjon. En viktig kritikk av sykefraværsdiskursene kommer fra medisineren Johans Sandvin (2008), som ser med det han kaller «et alternativt blikk på det store legeattesterte fraværet». Med utgangspunkt i et helhetsperspektiv på forholdet mellom individ og kultur utfordrer han hegemoniske fortellinger innenfor arbeidslivet om sykefravær. Sandvin presiserer at helsespørsmål er kompliserte, fordi livet selv er komplekst. Han advarer mot å se etter enkle forklaringer fordi problemene gjerne er innleiret i menneskenes liv. Problemene må ses i konteksten livet deres står i, og handlingsrommet de har. Sandvin kritiserer den ensidige vektleggingen av individuelle årsaksfaktorer, han viser til Uri Bronfenbrenners poengtering av nærhetsprosessens kraft mellom mennesker (ibid.:175). Bakgrunnen for helseproblemene er ikke bare individuelle, men løsningene må tilpasses den enkelte, hevder Sandvin, og presiserer at gode løsninger skapes i dialog med den det gjelder. Positiv psykologi, som har vært i fremmarsj fra tusenårsskiftet, handler om å kartlegge positive krefter i mennesket og se hvordan det virker inn på liv og helse (Seligman 2007). Målet er at vi skal styre oss selv mot lykken, gjerne knyttet til målbare faktorer. Svenaeus (2003 og 2007) advarer mot moderne filosofiske teorier om lykke og det gode liv, som ofte er svært individualistiske. Forholdet mellom individ og fellesskap er noe av det jeg har sett nærmere på i de fem barnehagene. Men lykke er et dypere og filosofisk begrep, som har blitt betraktet som en av de største verdiene siden antikken. Det kan underbygges

Den mystiske helsen 39

med betydningen av en meningsfull jobb og møtet med barna, som fremheves av deltakerne i forprosjektet og annen forskning (Moe og Søbstad 2009, Moe 2010). Livets motsetninger får det enkelte fenomen til å tre tydeligere frem. Håland (2006) og Steinsholt (2012b) peker på melankoli som grunnlag for det unike og skapende mennesket. Det er kanskje nødvendig med noen mørke og melankolske erfaringer for å sette pris på lykken. God helse er grunnlag for velvære, men helse er ikke noe vi har eller ikke har, det er ikke en dikotomi. Helse kan beskrives som et kontinuum fra velvære og fleksibilitet til vi faller utenfor det normale mønsteret med å takle våre daglige utfordringer. Anne, som er pedagogisk leder i Blåveisen barnehage, kommenterte helseplager slik: Alle har det, vet du, og hvis du gjør det til noe normalt, det å ha vondt i skulderen – i dag er skulderen vond, i dag er skulderen litt bedre – ikke nødvendigvis fly til doktoren for å få en sykmelding. Men sånn er det faktisk: Alle skal jo kjenne at de har både et hue og en kropp. Det er en fordel at den henger på greip og ikke er for vond, (...) alle har litt vondt. Hvis du gjør det til noe normalt, at du kjenner det verker litt her og der, det er ikke så farlig, så kanskje det får litt mindre betydning for hver enkelt.

De fleste mennesker har noen plager, og får flere plager etter hvert som de blir eldre, det er livets eget trøbbel. Anne, som selv er en eldre arbeidstaker, mente også at arbeidsrelaterte plager er lite problematisk for barnehagelærere ettersom de hele tiden er i bevegelse med varierte arbeidsstillinger. Det har dessuten blitt større bevissthet om å løfte riktig. Anne bekreftet dermed inntrykket fra spørreskjemaet i forprosjektet hvor kun to personer krysset av for at deres eget sykefravær de to siste årene var arbeidsrelatert (Moe 2010). Det kan også henge sammen med at belastningsplager gjerne er komplekse og sammensatte, og derfor vanskelige å spore til en bestemt årsak. Barnehagelærer Anne jobbet på en storbarnsavdeling. Der er nok de fysiske belastningene mindre enn på småbarnsavdelinger eller blandede aldersgrupper, hvor situasjonen har endret seg dramatisk etter at ettåringene kom inn i barnehagen for fullt med barnehageretten (2009). De fleste deltakerne i forprosjektet antok at det ville bli problematisk å stå i jobben til pensjonsalderen (Moe og Søbstad 2009). Det samme kom frem

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

i Utdanningsforbundets spørreundersøkelse, hvor 20 % rapporterte sykefravær med bakgrunn i fysiske eller psykososiale arbeidsforhold i barnehagen (Olaussen 2007). Å kjenne kroppen er normalt, men det får kanskje mindre betydning hvis situasjonen er lystbetont. Anne pekte på arbeidslyst, moral og ulike smerteterskler. Flere av deltakerne i prosjektet antydet at forholdet til arbeidsplassen kunne være avgjørende for om man valgte å gå på jobb eller lot være, når formen var litt dårlig. De la vekt på tillit, trivsel, lyst og tilhørighet som de knyttet til det jeg tolker som stedets ånd, et begrep jeg utdyper senere i dette kapitlet. Men først blir det en videre utforskning av helsebegrepet.

Helseperspektiver fra antikken Gadamer gir med sine tretten artikler i samlingen Den gåtfulla hälsan (2011)10 et hermeneutisk perspektiv på forståelsen av helse og helseproblemer. Et hovedpoeng i hans bok er spenningen mellom moderne vitenskap og praktisk helbredelse. Gadamer definerer omsorgen for egen helse som et urfenomen, og sier at helse egentlig er «livets rytmikk, ett oavbrutet skeende i vilket jämvikten hela tiden på nytt stabiliseras» (ibid.:17). Svenaeus utfyller med at «medicinen i sina rötter måste forstås som en tolkande praktik» (ibid.:202). Medisinen forsøker hovedsakelig å hjelpe pasienten med å finne tilbake til sin naturlige helse, og skaper dermed sjelden noe nytt. Dette er en vesentlig forskjell mellom medisin og andre vitenskaper. Når medisinen skaper noe, er det for å gjenvinne equilibrium. Gadamer (2010) stiller det interessante spørsmålet om grekerne for mer enn to tusen år siden lå foran oss når det gjelder å skape et rammeverk for forståelse og etikk. I antikken var de opptatt av husholdet med eksemplarisk betydning for det sosiale livet. Husholdet handler om at alle har et ansvar utover seg selv, et samfunnsansvar. Phronesis, som betyr ‘praktisk klokskap’, bygger på en skjønnsmessig vurdering av situasjonen hvor gode handlinger er siktemålet, og handlingens mål er handlingen selv. Vurderingen skjer i den konkrete situasjonen. Phronesis er et flytende, dynamisk og bevegelig begrep fra antikken, som på en positiv måte knytter erfaring til levd liv (ibid.). Disse perspektivene er spesielt viktige i asymmetriske forhold, for eksempel mellom ledere og medarbeidere,

10 De fleste artiklene er foredrag skrevet og holdt på 1990-tallet, da Gadamer selv var i 90-årene.

Den mystiske helsen 41

eller mellom barn og voksne. Gadamer var bekymret over dømmekraftens tilbakegang i moderne tid, og kritisk til naturvitenskapens dominans innenfor samfunnsvitenskapen. Phronesis er en intellektuell og praktisk dyd som byg ger på moralfilosofien, og Gadamer advarer mot at denne dyden fortrenges av intellektuell og universell tankegang. En god fortolkning av pasientens (eller medarbeiderens) situasjon må for eksempel inkludere pasientens egen mening, understreker Svenaeus (2003). Ifølge Aristoteles (385–322 f.Kr.) var phronesis en sjelden dyd som bare noen sentrale menn i det politiske samfunnet i antikken kunne utvikle: Klokskapen (derimot) har nettopp å gjøre med de menneskelige ting og de ting man kan overveie. (…) Den som overveier vel, rent allment, er den som ved beregning er i stand til å treffe det som for mennesket er best av det som er oppnåelig med handling. (1996:64)

Aristoteles trekker opp en grense mellom klokskap og fornuft, hvor han legger vekt på erfaringen. Han skiller videre mellom undersøkelse og overveielse, det siste tar tid og bygger på mening og klokskap: «For det er den slags riktige over veielse som er det å overveie vel, nemlig: den som rammer det gode» (ibid.:67). Aristoteles hevder at den som ikke er god, umulig kan være klok, og klokskapen blir dermed en moralsk dyd knyttet til menneskelig fellesskap. Det dreier seg ikke om personlig vinning. Phronesis har ikke noe mål utenfor seg selv, men handler om å gjøre det gode og riktige og kan dessuten knyttes til begrepet kairos, en tidsforståelse som skiller seg fra den kronologiske tiden vi kjenner. Grekerne hadde nem lig to begreper for tiden: chronos om den kronologiske tiden og kairos om en annerledes og ikke-kronologisk tidsforståelse som handler om å gjøre det riktige i rett tid (Gadamer 2010 og Steinsholt 2012a), noe som kan karakteriseres som flyktige øyeblikk fordi det må handles akkurat da. Svenaeus knytter phronesis og kairos til medisinsk behandling og helseforståelse, hvor ingen tilfeller er helt like, men må behandles med følsomhet og klokskap for det unike. Det dreier seg om takt, timing og klokskap, ikke om regler og instrukser rettet mot klare endemål. Phronesis er videre knyttet til relasjoner og intersubjektive forhold, som innebærer at autensitet i sin eksistensielle form har samme svakhet som det mer

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

liberale målet om autonomi. Svakheten ved både autonomi og autensitet er at de først og fremst fokuserer på det individuelle valget med tynne begrunnelser, som at det eneste kriteriet for gode valg er at det er mitt eget valg (Svenaeus 2003:424). Den asymmetriske relasjonen mellom leder og medarbeider gir dessuten muligheter til å manipulere arbeidstakerne, også gjennom dialogen. I dette lyset er Stephen Kemmis’ (2011) skepsis til instrumentell bruk av phronesis og kairos relevant. Men slik jeg ser det, handler det da om ledelsesteknologier11, ikke om intellektuelle dyder i aristotelisk forstand, som dreier seg om anvendelse av praktisk klokskap til beste for fellesskapet i enhver situasjon. Naturen er selvbalanserende uten hjelp av produksjon eller teknikk. Den som er ved god helse, ser ut til å være støttet av en generell følelse av velvære knyttet til et dypere lag av bevisstheten (Gadamer 1996:130). Det er noe som vanskelig kan måles. Helse er mer som en serie bakgrunnsakkorder, noe vi ikke legger merke til når livet går sin gang. Livsrytme er en kontinuerlig prosess hvor equilibrium stadig gjenfinner seg selv. Gadamer illustrerer balansen med hvordan det er å lære seg å sykle. Så snart man har funnet balansepunktet, går alt av seg selv, og siden kan man stadig gjenfinne denne balansen. Equilibrium etablerer seg selv gjennom tre grunnleggende og rytmiske fenomener: pust, fordøyelse og søvn. Disse prosessene bidrar til vitalitet, oppfriskning og stadig ny energi. Men vi har ikke selv kontroll over noen av de tre prosessene, som Gadamer definerer som de største mysteriene i verden, derav tittelen på hans bok Den gåtfulla hälsan.12 Søvnen med sin dybde og manglende tidsbevissthet er avgjørende for helsen. Mange mennesker sliter med søvnproblemer (Rose 2009). En svært viktig helsekraft er vår evne til å synke ned i legende søvn og forglemmelse hver eneste natt, mens tidsbevisstheten forsvinner. En ny dag gir mulighet til en ny start, da ser vi ofte med friske øyne på problemene. Forventninger, håp og bekymringer ligger i bakgrunnen når vi sovner og når vi våkner, men kan fortone seg helt annerledes etter søvnen. Den spesielle prosessen med å falle i søvn og våkne igjen foregår uten at vi selv er bevisst og merker at det skjer. Tidløshet preger søvnen. Det er et gjensidig vekselspill mellom søvn og helse som Aristoteles relaterer til den komplekse sammenhengen mellom det menneskelige livet og naturens liv. 11 Utdypes i kapittel 6. 12 Originaltittel: Über die Verbogenheit der Gesundheit.

Den mystiske helsen 43

Han betrakter søvnen som en hendelse og en flytende overgangstilstand hvor vi er fullstendig nærværende. Gadamer (2010) beskriver tankens hit-og-ditbevegelser uten hensikt eller formål i det hele tatt, med verken begynnelse eller slutt.13 Flertydigheten og det flytende i den hermeneutiske hit-og-dit-bevegelsen er grunnlag for meningsskaping og den refleksive strukturen i vår bevissthet. Forstyrrelser av livsrytmen må kompenseres med motstand for å gjenopprette balansen. Helse handler i stor grad om mysteriet mellom harmoni og balanse, vi får en følelse av vektløshet når ulike krefter balanserer. Kroppens liv oppleves gjerne som en konstant bevegelse mellom tapet av equilibrium og gjenvinnelse av hverdagslivet, en stadig søken etter å skape ny balanse og stabilitet – etter equilibrium. Ved tilfriskning er det kanskje også nødvendig å finne ny balanse i livet, finne equilibrium på nytt. «This kind of attunement is familiar to us from the harmonies of music, but also from the ‘harmonious wellbeing we call health’ (…) we gain the feeling that ‘now things are right’», sier Gadamer (i Dallmayr 2000:341). God helse kan rett og slett føles som musikalsk harmoni. Helsen viser seg ikke så lenge alt er greit, da overholder den sin egen balanse og skjuler seg for oss. Men når vi er i balanse, glemmer vi gjerne hvordan det var å være ute av likevekt. Glemselen er en av helsens støttespillere, men det å ville glemme noe bevisst er likevel en umulig kunst. Helse er ikke noe vi skaper eller produserer. «Helse er en slags rytme eller en serie bakgrunnsakkorder som livets melodier kan utvikle seg mot. Vi legger ikke merke til helsen. Den befinner seg i bakgrunnen» (Svenaeus 2007:56). Helseproblemer har derimot en tendens til å komme i forgrunnen, problemene gestaltes, mens alt annet kommer i bakgrunnen. Det er flere ting i livet enn god helse, men helsen kan gjøre det mulig eller umulig å gjennomføre ulike prosjekt. Selv om sykdom kan forebygges og behandles ved teknisk intervensjon og kontroll, så er helse i Gadamers forståelse, først og fremst noe som skjer. God helse er avhengig av å glemme og bringe tilbake, av nous, en innsikt knyttet til det evige og bevegelige. Men den som har vært syk må lære seg å koordinere igjen og finne veien tilbake etter den avbrytelsen som sykdom er. Helse dreier seg om å være i samklang med verden rundt oss, om å befinne seg i en meningsfylt sammenheng, om å være i dialog. 13 På tysk «hin und her», mens den norske oversettelsen (Gadamer 2010) bruker «frem og tilbake». Det er ikke det samme, for hit-og-dit-bevegelsen er friere og inkluderer en viss ubestemthet.

Dialoger og helsebyggende relasjoner i barnehagen

Gjennom sykdom er det lettere å belyse helse, når noe mangler merker vi tydeligere hvordan det er når alt fungerer slik det pleier. Sykdom kan oppfat tes som tap av helse og dermed tap av vår uforstyrrede «frihet», og inkluderer alltid en slags eksklusjon fra livet (Gadamer 1996). Sykdom er et brudd, og manglende helse er noe som påvirker livet som helhet, noe som berører hele personen. Svenaeus (2011) legger vekt på tre dimensjoner ved sykdom; den biologisk-fysiologiske, den opplevelsesbaserte-fenomenologiske og den språkligkulturelle. Hvordan sykdom erfares vil avhenge av mange individuelle faktorer i forhold til alle disse tre dimensjonene, både ved den enkeltes situasjon og ved «bruddets» kompleksitet. Svenaeus peker på at forandringer i kroppen enten kan føre til sykdom eller til helbredelse, fordi begge er deler av meningsstrukturen og grunnlag for «hjemmeværendet eller fremmedværendet» for mennesket. Følelsen av å være hjemme hos seg selv er avgjørende for helsens videre utvikling. Ved sykdom faller vi ut av den hjemlige situasjonen, vi faller ut av vår livssituasjon og kan bli både hjemløse og nærmest fremmede for oss selv, slik Gadamer beskriver innledningsvis i dette kapitlet. Smerten trekker oss inn i oss selv, den tar gjerne hele oppmerksomheten og kan dermed begrense dialogens mulighetsbetingelser. Sykdom innebærer en slags utelukkelse fra livet og berører hele personen. Moderne medisin fjerner smerte, men hva med equilibrium? Når balansen blir forstyrret føles det som om noe mangler, og utgangspunktet for medisinsk intervenering er å gjenskape equilibrium. Gadamers idé er at all forstyrrelse av helse er signal om at vi må prøve å gjenopprette equilibrium, vi må reparere det som er mulig.

Terskelsituasjoner og fremmedgjøring Sykdom er en terskelsituasjon som innebærer fremmedgjøring av egen kropp. En syk kropp får et stadig mer insisterende nærvær, mens andre ting kommer i bakgrunnen. Kroppen blir mer fremtredende, men må på nytt komme i bak grunnen for at verden skal få tre frem igjen. «Kroppsligheten og dens stem ninger er snarere bestemmende for min egen identitet og hele min måte å være i verden på (…) sykdommens fenomenologi har faktisitet som sitt hovedtema, og det er i dette feltet det skjer avgjørende endringer i tilsykningen» (Svenaeus 2007:56). I sykdomssituasjoner blir man ofte mer opptatt av seg selv og egen

Den mystiske helsen 45

kropp. Svenaeus beskriver tilsykningens ulike faser hvor «ubehaget» kan leve et førbevisst liv, «som preger vår måte å være og forstå verden på, før det antar en kroppslig dimensjon og plass» (ibid.:54). Vi faller ut av det normale livet i tilsykningsfaser og kroppen blir gjerne midtpunktet for oppmerksomheten. Sykdom innebærer en fremmedgjøringsprosess med kroppslige og verdslige implikasjoner. Vi faller ut av ting, sier Gadamer (1996), som nevnt innledningsvis. Den levde kroppen handler om vår orientering i verden. Mennesket er alltid på søken etter mening og det å være hjemme innebærer ikke at vi en gang for alle har overkommet denne følelsen av hjemløshet. Samtidig er det gjerne hjemløsheten som gir drivkraft for handlinger (Schuback 2006). Ved sykdom blir statusen endret, og vi endrer vår måte å være i verden. Skader eller kroniske sykdommer kan føre til endringer i kroppslig stil, noe som kan være ubehagelig både for personen selv og andre (Toombs 1992). Endringer i kroppen kan ofte innebære en følelse av tap når tidligere selvfølgeligheter ikke virker. Kroppen er vårt perspektiv på verden (Svenaeus 2007), og konsekvensene kan være omfattende når kroppen og omgivelsene ikke er et tilpasset system lenger. Kay Toombs, fenomenologisk forsker som selv har Multippel Sklerose (MS), sier det er vanskelig å uttrykke hvordan det er å leve i smerte. Vi blir lett isolert i smerten som skaper mer smerte, koplet til det å være alene om smerten. Smerte er vanskelig å dele fordi slike erfaringer er mer tvetydige, komplekse og totale enn det vi kan sette ord på, sier Toombs (1992) videre, med referanse til Jean-Paul Sartre. Når vi reflekterer over smerte og prøver å fatte den, så er det ikke lenger levd smerte, men en objektiv smerte – et objekt for tankene. Eksistensiell ensomhet er en del av alvorlig sykdom. Smerte og svakheter gjør at vi lett skifter fokus fra involvering i ulike prosjekter til de kroppslige endringene. Kronisk sykdom blir ofte en typisk del av livet. Kroppen er sentrum for alle mine intensjoner, og ettersom jeg er kroppen (jf. Merleau-Ponty 2009), kan sykdom erfares som en trussel mot selvet. Skillet mellom indre og ytre tid blir mer markant. Radikale endringer kan føre til at kroppen ikke lenger ønskes eller oppleves som «min». Noen kroniske sykdommer gjør at pasienten føler seg fanget i kroppen, som oppfattes ikke bare som fremmed, men også iblant som ondskapsfull. Sykdom kan erfares som en total følelse av ødeleggelse, som tap av helhet, sikkerhet og kontroll, som tap av frihet, som tap av en kjent verden. Sykdom bryter ned den grunnleggende sammenhengen mellom kroppen og selvet. Tapet

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

av helhet er ikke bare en trussel mot kroppen, men også mot selvet og dermed vår relasjon til verden. Den levde kroppen er vår orientering i verden – vi kan ikke unnslippe kroppen, sier Toombs (1992). Den syke kroppen får ofte et insisterende nærvær mot alt annet som blir bakgrunn. Men både psykososiale og fysiske forhold, inkludert materielle ting og fysiske omgivelser, spiller inn og har betydning for hvordan helseproblemer erfares.

Stedets ånd Sentral innenfor tenkningen om stedets ånd (genius loci), er den norske arkitekten Christian Nordberg-Schultz, som understreker at stedsbruk bygger på en helhetstenkning om stedet selv. Han peker på talemåten «finner sted», som omfatter både «praktisk handling og psykisk tilstand». Nordberg-Schultz (1995:19) slår fast at «dermed oppnår vi eksistensielt fotfeste». Videre sier han: Livsverdensbegrepet er nettopp basert på at menneskene har oppnådd fotfeste i dette, det vil si at situs har blitt locus, i det livet ‘finner’, ‘tar’ eller ‘har’ sted. Dermed blir natur og menneskeverk samvirkende deler av en helhet som man fra gammelt av har kjent som genius loci. (…) Tidligere var stedet en selvfølge og ga beboerne deres identitet. (ibid.)

Det dreier seg om tilhørighet. Begrepet stedets ånd kan være positivt eller negativt, sterkt eller svakt. Når det gjelder arbeidsmiljøet, er det mer sannsynlig at personer med en sterk følelse for stedets ånd vil engasjere seg i miljøspørsmål, sier John Eyles og Allison Williams (2008). Konkrete dimensjoner ved hverdagsliv og erfaringer belyses i deres bok med vekt på hvordan stedets ånd er en viktig helseskapende faktor. «What we hope to achieve (…) is to make the case for examining not just place but sense of place as an important factor in shaping health outcomes» (ibid.:209). Eyles og Williams bringer dermed inn materielle og affektive sider, som gjerne overses i både kvantitative og fenomenologiske undersøkelser. Forskningen om stedets ånd indikerer at når det oppstår uorden i et område, blir det mer stress, mens selvtillit og evne til å handle synker. Vi kan her ane en sammenheng mellom stedets ånd og den følelsen av hjemløshet som ofte inntrer i forbindelse med tilsykning.

Den mystiske helsen 47

Stedets ånd påvirker og påvirkes av relasjoner og væremåter. Flere deltakere nevnte at baktaling kunne skape usikkerhet og være ødeleggende for miljøet. Barnehagelærer Aurora beskrev i en kritisk og debatterende ytring14 det hun oppfattet som baktaling og misbruk av informasjon på sin tidligere arbeidsplass, Solsikken: Det var veldig vanskelig å finne ut i starten: Hvem er det som er med? For folk er jo vennlige utad, men etter hvert lurer du på: Hvem er det som går og setter ut rykter? Og så begynner du å tenke på at du må passe deg for hva du sier. Kan ikke være så åpen og ærlig som jeg har vært, for noen kan misbruke informasjonen som jeg gir ut på en negativ måte. (…) Det har jeg tenkt mye på, at der det er mye sånt i miljøet, så vil de ansatte mistrives – og til slutt blir det for mye. Da orker de ikke å gi mer og takker ja til en sykmelding. Nok er nok. Man tar det opp med ledelsen, og ledelsen gjør ingenting. Så blir man lei. (…) Alle er enige, og alle er veldig hyggelige, og ingen vil stemples som baktaler, så de prøver å skjule det. Først tror man kanskje det er den ene, men så oppdager man at det faktisk er en annen som står bak ryktene.

Her konkretiserte Aurora hvordan baktaling kunne foregå i det skjulte, og hvordan det påvirket miljøet. Baktaling og manglende åpenhet skaper utrygghet. Pedagogisk leder Trine i Smørblomsten barnehage viser betydningen av tilhørighet og stedets ånd i sin beskrivelse av egen reaksjon på negativ omtale av arbeidsplassen: For det er jo noe med det du spurte meg om, det å ha et godt forhold til arbeidsplassen sin, at en har litt tilhørighet … Jeg blir litt lei meg eller går litt i forsvar hvis noen snakker stygt om min barnehage. Hvis noen sier at de har hørt noe negativt, da sier jeg ikke bare okei, men da vil jeg gjerne prøve å ordne opp. Jeg spør hvem som har sagt det, og sier at «da syns jeg du skal gå tilbake og si at sånn er det ikke». Alle trenger ikke være sånn, men det syns jeg er litt viktig. Men det at jeg har sånt forhold til jobben min, det gjør at jeg vil gå på jobb, og at jeg trives på jobb. Hadde jeg ikke brydd meg om det som ble sagt, så hadde det kanskje indikert at jeg ikke har det så bra på jobb, da.

14 Se kort presentasjon av dialogisk analyse i kapittel 1.

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

Trine reflekterte over at medarbeidere som føler tilhørighet og stolthet, identifiserer seg mer med arbeidsplassen. Selv følte hun ansvar for hvordan barnehagen fremstod og ble fremstilt for andre. Det å forsvare stedets ånd kan betraktes som forsvar av selvet (Eyles og Williams 2008). Trine viste sterk tilhørighet til sin barnehage. Eyles og Williams viser til undersøkelser om at nabolag med stor utskifting predikerer helseproblemer (ibid.:26). De trekker inn betydningen av kontekst og posisjon, knyttet til relasjoner mellom kropp, sjel og samfunn. Her ser vi klare paralleller til arbeidsmiljø som påvirkes av utskifting, kontekster, relasjoner og stedets ånd. Tillit viser til åpenhet mot verden og gjør at vi glemmer kroppen iblant. Eyles og Williams konkluderer med at betydningen av tillit, samt kontroll over eget liv, kan være en nøkkel til god helse. De inviterer til mer forskning om vårt forhold til bestemte steder, og oppmuntrer til å utforske forståelsen av miljøets betydning for helsen. Sammenhengen mellom stedets ånd og velvære kan forstås som gode steder hvor vi får en følelse av velbehag, og det er gjerne steder vi ønsker å vende tilbake til (DeMiglio og Williams 2008). Strevet etter å opprettholde lykke knyttet til helse som fullstendig velvære kan avspore og hindre større likhet og rettferdighet for alle innbyggere, ifølge Eyles og Williams (2008). De legger også vekt på de positive dimensjonene ved helse, men hevder at ved å ta utgangspunkt i definisjon av sykdom istedenfor helse kan vi lettere bryte den uheldige koplingen mellom lykke og helse. Williams og Eyles bryter ned WHOs definisjon fra 1948 for å undersøke fysiske, mentale og sosiale helsedimensjoner nærmere. Deres utgangspunkt er det fysiske stedets og miljøets innflytelse på helsen, og at den subjektive opplevelsen ut fra stedets ånd ofte blir oversett, blant annet fordi den er kompleks og vanskelig å måle. De refererer videre til The Public Health of Canada fra 2004, som ser på helse som en kapasitet og ressurs, hvor helse defineres som evne til å klare de endringer og utfordringer som livet bringer (Williams og Eyles 2008:205). Det er en flytende definisjon som kanskje er i tråd med de flestes virkelighetsoppfatning. Williams og Eyles utvider denne definisjonen med at helse dreier seg både om kapasitet og om tilstand. De fanger dermed noe av kompleksiteten i helsebegrepet, relatert til miljøet rundt oss og ulike aspekter ved situasjonen, som også er grunnlag for meningsskaping.

Den mystiske helsen 49

Sykdommens mening Dahlberg, Moss og Pence (2002) understreker viktigheten av å skape mening i dialog med andre. Det innebærer prosesser med dialoger og kritisk refleksjon som bygger på konkret menneskelig erfaring og ikke på abstrahering, kategorisering og kartlegging. Pedagogene må selv definere problemene, som ifølge Donald Schön (1983:40) handler om meningsskaping som bygger på verdibaserte vurderinger og beslutninger, og ikke ferdiglagde løsninger. Den reflekterte praktikeren må selv skape mening i de usikre situasjonene, som i utgangspunktet kan virke meningsløse. Meningsskaping bygger på at alle inntrykkene som kommer til oss, allerede er preget av forforståelse. Det er dette som gjør dem meningsfulle for oss (Standal 2009). Men hvem definerer sykdommens mening? Sykdom påvirker friheten, ideen om balanse, ja, hele livet. Sykdom kan rett og slett føles som ekskludering fra livet, og det kan være vanskelig for andre å forstå hvor altomfattende det er når kroppen kommer i forgrunnen og stenger for verden. Det engelske språket har to ord for sykdom: disease og illness (Toombs 1992, Fox 1993, Mol 2002). Illness oppleves som avbrytelse av en levd kropps liv, i motsetning til dysfunksjonen av en biologisk og objektiv kropp i disease, som er den medisinske betegnelsen basert på diagnoser. Den biomedisinske modellen av disease er imidlertid ufullstendig ut fra et fenomenologisk synspunkt, fordi det er umulig å skille sykdom fra kroppen som opplever sykdommen, noe denne modellen ikke tar høyde for. Illness er et utfyllende begrep i så måte, basert på erfaringene til den syke om en forstyrrelse som ikke lenger kan ignoreres (Gadamer 1996, Toombs 1992). Endringer ved sykdom viser hvordan selvforståelse, identitet og typifikasjonsskjema er bevegelige og ikke faste, slik mange av Vestens psykologiske retninger i stor grad har tatt for gitt. Nina Volckmar (1997:74) sier: «Helse er en form for diskursiv praksis som er viktig i konstitueringen av selvet.» Hun slår fast at biomedisin kan betraktes som et symbolsk system som skaper diskurser og praksiser, og at det virker styrende i dannelsen av subjektet. Medisinen ser mest på biologiske sider ved helse, mens psykologi og sosiologi ser på psykososiale sider (Mol 2002). Forståelsen av illness som levd erfaring med betydning for måten vi er på i verden, synliggjør sosiale og psykososiale sider ved helsespørsmålet som ofte blir oversett innenfor biomedisin. På den andre siden fokuseres sykdom litt ensidig innenfor sosiologien (ibid.). Med

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

utgangspunkt i hermeneutikken trekker Svenaeus inn språket som en tredje dimensjon, i tillegg til biologiske og fenomenologiske forståelser av sykdom. «Språket er det bærende elementet i denne kommunikasjonen mellom klinikk og kultur, og det vil uten tvil komme til å beholde sin skapende makt når det gjelder sykdommens mening» (Svenaeus 2011:34). Svenaeus fremhever språkets betydning, og hvordan ulike helsediskurser spiller inn på erfaringer og meningsskaping om vår egen helse. Det har betydning for hvordan vi forholder oss til våre egne og andres helseproblemer. (…) ansvaret for sykdommen og helbredelsen avhenger av det perspektivet vi har på sykdommens mening. Å analysere sykdommen og dens betydning rommer følgelig en etisk komponent. Man bør spørre seg når det passer å fremheve det biologiske respektive det fenomenologiske og det kulturelle aspektet ved ulike sykdommer. Og fremfor alt: Man bør spørre seg hvem som har makten til å bestemme sykdommens mening, hvem definerer hva som er sykt og hva som er friskt, og med hvilken kunnskap og hvilke vurderinger. (ibid.:167)

Biologiske, fenomenologiske og språklig-kulturelle posisjoner utfyller hverandre og kan ses i et maktperspektiv om hvem som definerer sykdommens mening. Poenget er ikke at det alltid er den enkelte selv som vet best hva eventuelle helseplager betyr, men at den enkeltes unike erfaringer må tillegges vekt. Hver enkelt stemme må høres. Når kroppen brytes ned, brytes også livet ned. Det finnes mange eksempler på at leger som selv får alvorlig sykdom, opplever det ikke bare som brudd på en levd kropp, men også som skremmende på refleksjonsnivå (Toombs 1992, Mol 2002). Leger kan få problemer med å snakke med kolleger om sine plager, fordi tematiseringen nå blir annerledes. Det språklige får ny betydning: De har forskjellige typifikasjonsskjema, og de snakker ikke lenger samme språk som kollegene. Annemarie Mol (2002) retter kritikk mot en forenklet forståelse av sykdommens mening, og understreker at de ulike perspektivene må utfylle hverandre.

Den mystiske helsen 51

Ulike mulighetsfelt og ulike roller Menneskeheten har alltid reflektert over den levende kroppens mysterium, fordi det alltid har vært sykdom (Gadamer 1996). Det er ikke naturlig å forestille seg et samfunn uten sykdom, derfor er det nødvendig å forstå og godta at det er normalt å ha noen helseplager, slik barnehagelærer Anne pekte på tidligere i dette kapitlet. Møter i terskelsituasjoner og tilrettelegging av arbeidet kan kanskje fungere bedre hvis det er en grunnleggende forståelse for at det er normalt med helseplager. «Å leve et friskere liv med en kronisk sykdom handler nettopp om å finne nye meningsmønstre for sitt eget liv», sier Svenaeus (2011:166). I min forståelse dreier det seg om mulighetsfelt, som i stor grad skapes av natur, kultur, språk og politikk. Helseomsorgen er disiplinerende i vårt samfunn, og individene deltar ivrig i skapelsen av seg selv som pasienter. Det tar tid og oppmerksomhet å være syk, og det tar tid å bli frisk igjen når vi gradvis gjenfinner oss selv i forholdet mellom kropp, tid og verden. Noen ganger er det nødvendig å komme overens med kroppens begrensninger som følge av sykdom og alder. Tilfriskning er vår streben mot en friskere og mer hjemlig væren-i-verden, og kan foregå selv om sykdommen består i sin biologiske form (Svenaeus 2007). Vi kan finne nye strategier som kompenserer for kroppslige endringer, da må kroppen igjen komme i bakgrunnen for at verden skal få tre frem. Hvordan vi forholder oss til kroppslige endringer, varierer og har stor betydning for helseproblemenes videre forløp. Stress, livsstil og bekymringer spiller inn, men her ser vi først og fremst helseproblemene i en større kontekst og ikke bare som individuelle problemer. Da kan arbeidsmiljø og ledelse spille en avgjørende rolle. Styrer Vera i Blåveisen og Hvitveisen barnehager kommenterte at det var befriende at det nå er «lov» til å spørre mer direkte om medarbeideres helseplager enn det var tidligere (nye retningslinjer). På den måten kunne de lettere få til en dialog om tilrettelegging. Vi skal se på hvilken rolle barnehagelærere med ulike helseproblemer har, tar og får i ulike barnehager. I Solsikken barnehage var det flere som snakket om å være til bry når det oppstod helseproblemer. Pedagogisk leder Lotte ga uttrykk for at det var slitsomt for andre når noen kolleger var slitne, og beskrev eldre kolleger slik: Litt mer firkanta, kanskje. De er ikke like åpne for nye ting, og det kan være litt tungt å dra, syns jeg. Men det er vel mer at de er litt lei kanskje, for de er flinke til å trene,

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

de fleste er flinke til røre på seg. (…) Ja, jeg tror kroppen deres er egentlig veldig frisk og trent, men det ligger vel kanskje litt mer mellom ørene …

Dialogformen var målrettet, men hadde også en litt undersøkende form. Lotte så det som problematisk at eldre kolleger var mindre åpne og ble mer slitne, selv om de trente og var i god fysisk form. Hun fortalte også om egne erfaringer med at det var vanskelig å være på jobb etter en operasjon, uten å kunne gjøre full innsats: Merete:

Kan du prøve å beskrive helsepolitikken i barnehagen?

Lotte:

Vi har faktisk hatt en del diskusjoner om det. Jeg ble operert sist høst og det å være aktivt sykmeldt15, det er ikke enkelt i en barnehage …

Merete:

Ja, for det er mange ting du ikke kan gjøre da …?

Lotte:

Og det blir litt sånn sure miner rundt det, når du er her og bare skal være på kontoret, for det er egentlig ikke der du hører hjemme …

Merete:

Sjøl om det er så konkret?

Lotte:

Ja, for (...) du er på jobb: «Kan du ikke hjelpe til litt?» Så sa jeg at nå kan jeg ikke det, når jeg er her nå, så er jeg her for å gjøre skriveoppgaver, fordi jeg skal sitte i ro, og det var ikke enkelt. (…) Det forventes at når du er her, så er du her.

Merete:

Hvem er det som forventer det, da?

Lotte:

Kanskje alle. Vi bytter på hvem det er, jeg synes ikke vi er gode på det. Jeg sier vi, for det er ikke sikkert jeg er god på det, jeg heller, men i hvert fall mer bevisst enn jeg var før, det tror jeg det er litt forskjell på.

Lotte kommenterte videre at som «pedagogisk leder er det greit å være litt med», og hun ville derfor gjerne være på jobben selv om hun var sykmeldt. I dette tilfellet fikk de også inn vikar siden hun ikke kunne gjøre de praktiske oppgavene og ikke skulle være på avdelingen. Men det så ut til å være lite rom for helseproblemer som kunne virke forstyrrende i en effektiv hverdag. Flere av deltakerne presiserte at det var greit å ta hensyn til kolleger på enkeltdager, også i denne barnehagen. Lotte sa imidlertid at det kunne være liten forståelse for helseplager, selv om de fikk ta inn vikar, det var problematisk når hun måtte innta 15 Aktiv sykmelding ble avviklet med virkning fra 1. juli 2011 (https://www.nav.no/rettskildene/ Rundskriv/8-6-gradert-sykmelding).

Den mystiske helsen 53

en annen rolle enn vanlig. Dette kan skyldes forhold i kulturen, men kan også dreie seg om hennes egen følelse av tap og ubalanse når hun ikke kunne gjøre det samme som før (jf. Gadamer 2011, Toombs 1992, Svenaeus 2007 og 2011). Det ligger nok dypt i mange at de ikke ønsker å være til bry, særlig på jobben. Men svangerskap blant personalet er noe de fleste barnehager har erfaringer med, og Lotte fortalte videre: Jeg har hatt flere svangerskap her, og det var ingen fornøyelse. (…) Det blir ikke tatt hensyn til, men der tror jeg at jeg snakker for nesten alle sammen som har gått gravide, unntatt de som har vært veldig friske. Men vi med bekkenløsning har fått høre: «Er det ikke bedre at du sykmelder deg nå, enn at du er på jobb?» For du får jo beskjed av legen om å si at arbeidsplassen må tilrettelegge, og jeg har sagt til legen min at det er ikke så enkelt å få til, men jeg kan prøve. Og jeg har prøvd, men det er ikke enkelt, for du blir mer til last fordi du kan ikke kle på like fort, du kan ikke skifte bleier like fort … Du kan være mer sammen med barna, du kan sitte mer i ro, du kan lese, men (...) For det er det praktiske, det er det som tar tid, og det er der du merker at du mangler en person. Og jeg merker jo det, jeg òg, i den motsatte situasjonen.

Lottes beskrivelse vitner om en målrettet dialogform, hvor svangerskap eller muligheten til å ta en annen rolle enn vanlig på grunn av helseplager oppfattes som vanskelig, som å være til bry. Lotte skyldte ikke på de andre, tvert imot sa hun at det var slik dersom rollene var motsatt også: Hadde vi hatt flere voksne, en voksen til, for eksempel, så hadde det gått mye bedre. Men vi er akkurat med voksne, og da blir det et problem når en trenger tilrettelegging. Det er ikke artig å være den som det skal tilrettelegges for – og det er ikke artig å være den som skal tilrettelegge for andre heller. Jeg synes ikke det er enkelt, ingen av rollene!

Lotte var granskende i sin beskrivelse av en kultur som så ut til å legge vekt på målstyring og effektivitet. Det virket som de opplevde det som belastende når de måtte ta hensyn til helseproblemer, og svangerskap var intet unntak. Lotte pekte på at man i en slik situasjon kunne være mer sammen med barna, blant annet sitte sammen med dem og lese. Men det var de praktiske oppgavene som

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

måtte løses, det var ikke rom for å bruke mer tid på bleieskift og påkledning. Hun hadde selv vært syk, og var innforstått med at tilrettelegging kunne være vanskelig fra alle posisjoner. Fortellingen hennes tyder på at spesielt de praktiske oppgavene var til hinder for at jobben kunne tilrettelegges. Lotte pekte på at rollen var vanskelig, enten hun var den det skulle tilrettelegges for, eller den som måtte ta hensyn. Hun forstod og begrunnet det med at de bare var akkurat nok voksne. I min fortolkning var helsepolitikken preget av individualisering her, og slitne kolleger ble dermed en belastning, de var til bry. Lotte hadde reflektert en del over problemet, men det så ut til at hun selv var innleiret i denne diskursen. Jeg prøvde å utforske fellesskapets rolle videre: Merete:

I hvilken grad blir helse sett på som et individuelt problem? Jeg tenker for eksempel på svangerskap som vi var inne på: Er det barnehagens problem – eller er det ditt problem?

Lotte:

Jeg har følt at det har vært den som har problemet sitt problem, ja. Jeg tror nok det, at det har vært litt vanskelig å komme igjennom med ting.

Merete:

Handler det om ledelse eller folk på huset generelt?

Lotte:

Folk på huset, tror jeg. Tror nok at ledelsen ville prøvd, men så er det dét å få med seg resten, det er de små kommentarene som påvirker en, selv om styreren sier: «Da gjør vi det sånn – og det må andre bare skjønne, sånn er det nå i en periode. Det kan være hver sin gang.» Nei, det er de små kommentarene hvor du skjønner at du er bare til bry.

Lottes ytring var fortsatt granskende over en praksis som var preget av en målrettet dialogform. Det så ut til at styreren hadde forståelse for ulike helseproblemer og forventet at kollegene skulle ta hensyn, men at dette ikke nødvendigvis skjedde. Tematikken ble ikke åpent diskutert, og Lotte snakket om de små kommentarene som var vanskelige å svare på. Lotte følte seg til bry når hun ikke kunne gjøre alt like fort som vanlig, selv om hun var sykmeldt. Pedagogisk leder Eva i samme barnehage hadde en annen oppfatning: Jeg har aldri hatt noe inntrykk av at helseproblemer er et individuelt problem, nei. Sykdom er noe som kan komme, det trenger ikke handle om arbeidsplassen i det hele tatt. Men ergonomi og sånn, det tar vi jo tak i. Men (...) vi begynner å bli en

Den mystiske helsen 55

veldig voksen personalgruppe, vi er over 30 alle sammen, og vi har noen som er over 50 også (...). Så der har barnehagen sett ansvaret sitt i forhold til helse sånn sett, og da går det på hele gruppa og ikke på individ. Da går det på både forebygging og reparasjon.

Videre sa hun at hun selv hadde mye plager, men var sjelden borte fra jobb. Hun var bare hjemme når hun følte at hun var til bry. Eva virket litt ambivalent her, for tidligere hadde hun fortalt at det var lov til å si fra om at de hadde en dårlig dag, men nå sa hun at når hun selv følte hun var til bry, ble hun hjemme. Forskjellen er kanskje om det går over tid eller dreier seg om enkeltdager, og at det gjerne er forskjellig hvordan man tenker og svarer generelt og prinsipielt, mens situasjonen blir mer konkret og nær når noe angår en selv eller de nærmeste direkte. Det dreier seg om nærhet, ansvar og den Andres ansikt (Lévinas 1993), i motsetning til «den ansiktsløse sannheten» som Bakhtin (2009) advarer mot. Ytringene over kan tyde på at barnehagelærerne i Solsikken hadde avstand til hverandres helseproblemer. Dessuten er det et tankekors dersom det var slik at barnehagelærerne følte seg til bry når de ikke kunne gjøre alle de praktiske oppgavene. Inntrykket mitt var at denne barnehagen tidligere hadde hatt en perfekt overflate, med store forventninger til seg selv om å være flinke. Flere av dem fortalte imidlertid om en tidligere kollega som så alle, og som kunne si fra dersom noen trengte å stoppe opp litt. De savnet omtanken og nærheten fra denne barnehagelæreren. Rom for utenfrablikket og det å være villig til å stille seg ved siden av den Andre kan gi frihet for den Andre (Larsen 2009) – og i min forståelse dermed åpne mer opp for dialogen. Terskelfasenes videre utvikling påvirkes blant annet av møter med leder og kolleger knyttet til kompetanse, holdninger og diskurser på arbeidsplassen. I Solsikken kom det frem litt ulike syn på om helseproblemer var individuelle eller felles, og det kan tyde på flere parallelle diskurser og oppfatninger av dette temaet. Barnehagelærer Aurora i denne barnehagen pekte også på at mange hadde dårlig samvittighet fordi fravær alltid rammer kolleger og barn. Her tok de selv ansvaret ved å strekke seg når mål og rammer ikke hang sammen, slik førstelinjetjenesten ofte gjør (Vike 2004). Inntrykket fra fokusgruppeintervju i 2007 var imidlertid annerledes. Da oppfattet jeg personalet i Solsikken som fleksible og fellesskapsorienterte. Det

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

kan til dels handle om endringer, som at en spesielt samlende og omsorgsfull barnehagelærer hadde sluttet, en praktisk klok person (phronimos) som gjorde stor forskjell i arbeidsmiljøet. Men det kan også handle om at undersøkelsen denne gangen gikk dypere og dermed avslørte andre og underliggende diskurser. Ulike erfaringer kan dessuten forstås i lys av at Lotte og Eva var på ulike baser, med ulike subkulturer. Dessuten hadde de forskjellige posisjoner og perspektiver, noe som utdypes i de neste kapitlene om dialogisme. I tillegg kan det hende at de oppfattet spørsmålet mitt forskjellig. Likevel kan dette, sammen med ytringer fra flere om å presse seg i jobb, og beskrivelsen av å føle seg til bry når de var gravide, understøtte inntrykket om at målstyring, effektivitet og stå-på-vilje ble spesielt verdsatt her. Samtidig var det mange fortellinger, spesielt i fokusgruppeintervjuet, som tydet på at de opplevde seg selv som fleksible, men det kan nettopp illustrere det problematiske ved fleksibiliseringen som Seland (2009) drøfter. Dette styrker mistanken om at jeg som forsker ikke klarte å fange opp alle perspektiver. Her er fenomenet uansett mer interessant enn å presentere «sannheten» om denne konkrete barnehagen, som selvsagt stadig forandrer seg. Vi skal høre om erfaringene med tilrettelegging fra en annen barnehage.

Når fellesskapet tar ansvar I Hestehoven barnehage hadde de felles erfaringer om hvordan hverdagen i en friluftsbarnehage kunne organiseres når de tok hensyn til ulike helseplager. Pedagogisk leder Gunn beskrev det slik: Sånn som Brita hadde det, så var det litt barnehagens problem, for hun hadde en hofte som hun slet med, og da ble det litt sånn at de dagene hun skulle jobbe, så prøvde vi å gjøre det sånn at hun fikk bestemme hvor vi skulle gå hen, eller om det var best å legge hjemmedagene når hun var der. Da mener jeg at det ble, ikke kall det problem, men en utfordring for barnehagen.

Gunn sa også at de noen ganger tok hensyn til Britas situasjon når de var på tur, mens andre ganger tok de inn vikar. Dette utsagnet demonstrerer den tette, konkrete og løpende dialogen de hadde om situasjonen:

Den mystiske helsen 57

Gunn:

Men da krevde jeg ærlighet: «Jeg kommer ikke til å spørre deg mange ganger. Når jeg spør deg nå, og hvis det ikke gjør noe, så gjør det ikke noe. Det må jeg få et helt ærlig svar på.» (...) Noen ganger så jeg jo at hun tok det som en trening på en måte, noe hun måtte gjennom. Selvfølgelig spurte jeg jo noen ganger: «Hvordan går det å gå nedover her, da? (…) Kanskje du heller kan gå rundt.» Men idet vi går ut, så har vi bestemt at vi skal gå dit, for da har hun sagt at det er greit å gå dit. (…) Mens hun var her, så klarte hun jo å gi masse både til oss og ungene.

Merete:

Kan det tenkes at hvis det ikke hadde vært sånn, hvis ikke fellesskapet hadde sett på det som et felles problem, så …

Gunn:

Så hadde hun nok slutta enda tidligere, det tror jeg helt sikkert.

I denne selvgranskende dialogen viste Gunn hvordan hun på en direkte og konkret måte hadde en dialog med Brita om hva kollegaen kunne klare, og samtidig understreket Gunn at hun forventet ærlige svar. Relasjonen preges av dialog og nærhet i en undersøkende og reflekterende dialogform. Gunn beskrev hvordan de noen ganger tok hensyn til Britas begrensninger og prøvde å balansere med passe utfordringer, mens de andre ganger tok inn vikar. Ofte var turene samtidig trening for Brita, noe hun ville greie.16 Tilrettelegging inkluderer ikke nødvendigvis likeverd og gjensidighet, men Gunn illustrerte hvordan gjensidigheten både utfordret og satte grenser for begge parter. Avdelingen tok hensyn til Brita, men det var hun selv som måtte vurdere hvordan situasjonen fungerte helsemessig, og det ble forventet at hun sa fra. I planleggingen i Hestehoven så det ut til at det var naturlig for fellesskapet å ta hensyn til den enkeltes forutsetninger. Brita jobbet frem til hun ble 62 år, og var ofte på besøk etter at hun hadde gått av med pensjon, noe som tydet på tilhørighet og at hun følte seg verdsatt. Gunn fortalte at de nå hadde fått mer erfaring med hvordan helsen plutselig kunne endre seg, fordi en av kollegene hadde fått en alvorlig kronisk sykdom. De pedagogiske lederne snakket en del om hvordan de kunne tilrettelegge:

16 Brita deltok også i fokusgruppeintervju høsten 2007, og inntrykkene støttes av førstepersonerfaringene mine her.

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

Gunn:

Frida vil jo så gjerne jobbe, og hun jobber noen timer hver dag, enda hun egentlig er ute av systemet, fordi hun har gått lenger enn ett år. Vi snakker om at det er viktig at hun blir inkludert når hun er her. Samtidig så er det også viktig at ikke vi legger for mye ansvar på henne. (…) Vi snakker mye om det.

Merete: Gunn:

Hun går utenpå personalet? Ja, og jeg syns at vi er flinke på det og sier for eksempel: «På torsdagen – har du tenkt å komme da? For da trenger vi en vikar. Men hvis du kommer, så kan du heller være vikaren vår.» Om hun så må krype, så kommer hun den dagen, Frida, og sånn vil hun ha det. (…) når hun orker å være her de timene, for hun har jo så vondt. Hun har engasjementet. Det er klart at hadde hun ikke gjort det, så hadde hun sikkert vært enda dårligere, tenker jeg.

Gunn brukte her fortsatt en granskende og reflekterende dialogform. Fortellingen om Frida som plutselig var blitt syk, viser hvor fort helsen kan endre seg, at helse har karakter av hendelse, slik Gadamer (1996) understreker. Frida var aldri syk før, og denne biologiske endringen kan dessuten beskrives som uflaks (Fredriksen 2007). Gunns fortelling tyder på at Hestehovens kultur og helsepolitikk var preget av omtanke for den enkeltes helsesituasjonen, og at det kunne være avgjørende for Fridas drivkraft. Stedets ånd bidro kanskje til at Frida orket mer, og at hun beholdt engasjementet tross sine plager. Kollegene la vekt på at de trengte Frida, samtidig som de var forsiktige med å legge press på henne. I en granskende dialogform beskrev Gunn hvordan de prøvde å ha en løpende dialog og være fleksible, fordi formen til Frida varierte. De tok hensyn til gode og dårlige dager, noe som illustreres med fortellingen om en kanotur da Frida var så dårlig at hun ikke kom seg oppi kanoen. Det var ikke noe problem, ifølge Gunn, «for alle hadde jo lyst til å padle». Men Gunn fortalte at siste dagen på turen kom Frida likevel og sa: «Jeg har lyst til å prøve lell!» Gunn:

Det var jo greit, så jeg sa: «Men da gjør du det. Det er ikke noe problem i det hele tatt.» Så det er absolutt mulighet for tilrettelegging her, da, så lenge de kan være med på dagsrytmen, går det greit. Og hvis det er enkeltdager de ikke klarer det, så er det greit. Vi er så fleksible i det

Den mystiske helsen 59

vi holder på med. Over tid er det klart at det kan hemme i forhold til ungene at vi ikke kan gå til spesielle plasser, men ikke enkeltdager. Det var ikke noe problem i forhold til Brita heller. Men det kan kanskje være vanskeligere hvis de går i full stilling, for nå kan vi jo flekse på de dagene de er her. Merete: Gunn:

Det betyr sikkert veldig mye for henne …? Det betyr alt for Frida, ellers hadde hun ikke vært her. Hun har jo virkelig stått på.

Merete:

Hvordan tror du det virker på kroppen hennes helsemessig?

Gunn:

Hun har jo en tilstand hvor det ikke gjør noe fra eller til. Men jeg tror det betyr veldig mye for livskvaliteten hennes.

Forstyrrelse og overkomming av problemene hører sammen, det konstituerer livet (Gadamer 1996 og 2011). I Hestehoven barnehage møtte de kolleger med kroniske helseplager på en dialogisk måte. Brita og Frida fikk hjelp til å overkomme helseproblemer, de fikk hjelp til å finne equilibrium på nytt gjennom støtte, forståelse og krav – gjennom gode dialoger. Det er en kontinuerlig balansegang som kollegene ivaretok med nærhet og omtanke, godt illustrert med eksemplene med kanotur og vikardager. Gunn var klar over at Frida ville komme på jobb, uansett hvor dårlig formen var, når hun visste at de regnet med henne. I denne reflekterende ytringen ligger noen skjulte antakelser, som viser hvordan uuttalte forventninger kan prege valgene. Frida styrte seg selv etter det som kan se ut til å være rådende forventninger og normer i Hestehoven, noe lederne var klar over og tok hensyn til. Eksemplene fra denne barnehagen viser betydningen av fleksibilitet og omtanke i hverdagen og at det er mulig å tilpasse opplegget. Det hadde de løpende og tette dialoger om i Hestehoven, slik at de kunne balansere de ulike behovene. De kunne ta hensyn til Fridas situasjon uten at det gikk ut over barnas tilbud, fordi hun ikke jobbet hver dag. Et kjernepunkt var at de hadde vikar noen dager, slik at de kunne gjøre andre aktiviteter når vikaren var der, slikt som Frida ikke kunne være med på. De hadde felles erfaring med at helsesituasjonen plutselig kunne endre seg. Men i dette eksemplet dreide det seg om en klart definert biomedisinsk diagnose, noe som forsterker tanken om uflaks som kan ramme hvem som helst. Ville situasjonen vært like avklart om Brita og Frida hadde en mer diffus diagnose?

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

Diagnosenes betydning På grunnlag av en omfattende undersøkelse blant leger, saksbehandlere og pasienter eller klienter slår Nana Mik Meyer fast at biomedisinske diagnoser er avgjørende for «at deres situasjon kan bli avklaret i det sociale system» (2010:268). Som tidligere nevnt er det å definere seg selv som syk eller med en ny diagnose også en sosial prosess, som kan påvirke selvoppfatningen og føre til at det blir nødvendig å finne ny balanse. Ifølge Mik-Meyer har medisinere et langt bredere diagnosebegrep enn saksbehandlere, som ofte prøver å klistre diagnosen til klientens kropp. Når en person får en diagnose, kan hun lettere forklare omverdenen hva det dreier seg om, men diagnoser kan komme i konflikt med egen selvoppfatning og bidra til følelse av hjemløshet. «Når man ikke har et organ, som man kan spore smerter tilbage til, vil den medicinske diskurs ikke kunne producere en diagnose, og velfærdsdiskursen har ikke plads til ‘syke’ personer, der ikke er rigtige ‘patienter’» (ibid.:255). I vårt samfunn utløser diagnoser nødvendige hjelpetiltak, og forklarer omverdenen hva som er problemet. Faren er at diagnosen får makt over kroppen og identiteten, slik at vi skaper oss selv som syke subjekter. Diagnoser fikserer, de åpner ikke for en flytende prosess, til tross for at grunnlaget for diagnosen kan være nokså uavklart. Sykdom var en slags beskyttet situasjon på 1950-tallet, hevder Mol (2002), men ble fra 1960-tallet et mer negativt begrep og koplet til synd. Mol advarer dessuten om faren for at sykdom blir attraktivt, og dermed kan føre til at vårt sosiale system kollapser. Det er en kjent problematikk både i politikk og medier de siste årene. Høy arbeidsmoral er naturligvis avgjørende for samfunnet, men likevel er det en forenkling å gå ut fra at arbeidsmoralen er analog med sykefraværet, noe som heller ikke er Mols poeng. Hun er opptatt av hvordan ulike perspektiver oppstår og virker.

Sykefraværsdiskurser I dette delkapitlet utdypes helseforståelsen med etikken og politikken i forholdet til den Andre, som et nødvendig grunnlag for vårt eget selv. Helse er ikke rettferdig fordelt i utgangspunktet, og helsepolitikken trenger et etisk perspektiv som ivaretar den Andre som annerledes. Hvilke ord brukes, og hvordan virker de? Måten helse fokuseres på, og måten folk vanligvis oppfatter helse og rådende helsediskurser på,

Den mystiske helsen 61

er også politiske spørsmål som påvirker blant annet arbeidslivspolitikken. Jeg har tidligere nevnt at den svenske filosofen Svenaeus (2007) utvider vanlige helseperspektiver med å bringe inn språklige aspekter som han mener har skapende makt. Samfunnsmedisineren Per Fugelli (2010) formulerer en helseligning bestående av biologi (kropp), kultur (ånd) og politikk2 (samfunn). Politikken står i annen potens, som han utdyper med at slaget om den postmoderne helse står i menneskenes åndsvesen, og at fordeling av makt og goder er avgjørende for helsen. Kroppen utgjør her altså bare en mindre del, mens politikken er viktigere. Fugelli argumenterer for bredspektret helsefremmende arbeid. Han snur de rådende forestillingene på hodet – eller kanskje han snarere søker tilbake til velferdsstatens ideelle utgangspunkt med demokratiske verdier, rettferdighet og likeverd? I det omfattende nasjonale programmet Inkluderende Arbeidsliv (IA) er det et mål at flest mulig skal være i jobb, og kunne jobbe lengst mulig og mest mulig. Målet for IA er dessuten at personer utenfor arbeidslivet skal inkluderes, og at folk som er i jobb, blir der. De kommunale barnehagene i dette prosjektet var IA-bedrifter, med klare føringer fra arbeidsgiveren om at tallene på sykefraværsstatistikken skulle ned. Slike mål vil kanskje gi resultater i form av lavere statistisk sykefravær. Men hva betyr egentlig tallene? Én fare kan være at jaget etter lave tall på statistikken virker mot sin hensikt, at iveren etter gode statistikker faktisk bidrar til å presse arbeidstakere ut av arbeidslivet og/eller over i reduserte stillinger. Lavt fravær henger ikke nødvendigvis sammen med godt arbeidsmiljø, og én person med alvorlig sykdom kan gi høy fraværsprosent i en liten organisasjon. Fra et ideelt IA-perspektiv er det like viktig å se på hvordan denne personen forholder seg til helseplagene sine, hvilken rolle hun tar og får, og hvilken omtanke og hvilke meninger, relasjoner og diskurser som skapes og åpnes for i arbeidsmiljøet. Spørsmålet er om IA-programmet og NPM-politikken gir rom for at en person med kroniske helseplager fortsatt kan ha betydning i arbeidsmiljøet og bli verdsatt fordi hun eller han faktisk gjør en god jobb, slik vi har sett eksempler på i Hestehoven barnehage. Etter min vurdering er dette god etikk og helsepolitikk. Bakgrunn for sykefraværsdiskursene er bekymring over at Norge har høyt statistisk sykefravær. Det er viktig å stille spørsmål ved sykefraværet, men det er også grunn til å være kritisk til hvordan tallene fremkommer. Med lav arbeidsledighet vil for eksempel mange personer med ulike helseproblemer være i jobb,

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

slik intensjonen med IA er. Gadamer (1996) advarer mot gjennomsnittsverdier fordi de har en farlig slagside som kan gjøre oss syke. Marius Marstrand (2010) peker dessuten på at utgiftene til sykepenger har økt i rene kroner, men ikke den forholdsmessige andelen av bruttonasjonalproduktet (BNP). Han viser til at sykefraværsprosenten var lavere i 2008 enn i 1990. I en kronikk i Adresseavisen (24.2.2015)17 slår professor Steinar Krogstad fast at det egenmeldte sykefraværet [har] vært ekstremt stabilt på omtrent 1 prosent av totalfraværet de siste 15 årene. Det er altså ingen ting som tyder på juks eller utglidning av det korte 3-dagers. (…) Hvis det er høyt sykefravær på en arbeidsplass skyldes det som oftest sammensetningen av arbeidsstokken (alder og kjønn), dårlige psykososiale arbeidsforhold eller dårlig ledelse. (…) Det totale fraværet har også vært stabilt. Det var på 6,3 prosent i første kvartal i 2013, 6,9 prosent for ti år siden.

Krogstad tar for seg myter om trygd og sykefravær, som fremstilles på en feilaktig og tendensiøs måte, og som dermed skaper eller støtter opp om nyliberalistiske diskurser og påstander om dårlig arbeidsmoral og utnyttelse av trygdesystemet. Gode sykelønnsordninger bygger på tillit og arbeidsmoral, men baksiden av de fleste velferdsgoder er at det kanskje vil være noen som utnytter systemet. I en kritisk ytring pekte pedagogisk leder Trine i Smørblomsten barnehage på at kollegene så ut til å ha ulike grenser: Grensene våre er forskjellige. Viktig at det betyr noe at en er der. Jeg har litt ansvar, og da føler jeg at det blir slitsomt for de som er igjen [hvis jeg blir borte], spesielt hvis jeg vet at det er en vikar der, for det er slitsomt. (…) Det er lettere når du vet hva det er, at det er tydelig. Det kan jo være noe psykisk også. Men det som jeg lurer litt mer på, det er én dag her og én dag der, gjennomsnittlig et par dager i måneden gjennom hele året (…) Mens du [selv] går på jobb hver dag, så føler du at du kan være sliten noen ganger og bare ha lyst til å legge deg i senga, men så går du på jobb lell. Da tenker du noen ganger at hvorfor skal jeg gjøre det, for kanskje de som var syke i går, bare var like syke som jeg er nå.

17 http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article10680537.ece. Lastet ned 06.04.2016.

Den mystiske helsen 63

Trine satte her ord på hvordan hun mente noen strakte seg mer enn andre ved å gå på jobb når de ikke var helt friske. Samtidig pekte hun på at det er lettere å forstå når dreier seg om en konkret diagnose, slik Mik-Meyer (2010) på forskningsbasis har slått fast tidligere i dette kapitlet. Trines ambivalens var tydelig, og ytringen vekslet mellom en rasjonell og en mer reflekterende dialogform: Du skal jo ikke gå på jobb hvis du er så syk. De kan jo være psykisk syke, og det er jo greit. Ikke det at jeg går sånn og tenker hele tida, ikke spesielt om min arbeidsplass heller. Jeg vet jo at det kan være tøft å jobbe i barnehage, men du hører jo om folk som forteller at «jeg har ikke brukt opp alle sykedagene». Sånne ting kan jo folk åpent fortelle, og da kjenner jeg at det irriterer meg.

Dette var en ærlig og kritisk kommentar hvor Trine pekte på noe hun hadde erfart var en vanlig oppfatning hos enkelte arbeidstakere om egenmeldingsdager som en rettighet. På avdelingen til Anette, som var pedagogisk leder i samme barnehage, snakket de jevnlig om grensen for å være hjemme fra jobb: Anette:

Jeg har sagt at vi skal tenke over: Når er du syk? Hva er det å være syk for deg? Og så har vi hatt den runden. For jeg er av den gamle sorten, jeg må være veldig dårlig, aller helst må jeg ha diaré eller kaste opp. (...) Den gangen sa ikke jeg fra, for jeg var så fersk, da var det en som sa: «Jeg har ikke sovet hele natta, så jeg ble hjemme og sov.» Det er så galt i hodet mitt, fordi (...) har jeg hatt en dårlig natt, så er jeg på jobb. (...) Og så har vi en inne hos meg som har migrene, og jeg har sagt til henne: «Hva er det som gjør at du får migrene?» Hun har en fridag, og så kan hun få en dårlig dag dagen etter, og jeg sier: «Hva gjorde du i går, da? Har du tenkt over det?» (…) Så vi har diskutert: Hva er det som gjør det igjen?

Merete:

Og det er greie diskusjoner?

Anette:

Ja, men i starten var det en som spurte: «Hva er det du vil nå»?

Denne dialogen var i hovedsak kritisk og reflekterende, men også preget av rasjonell målstyring. Anette har erfart at det var viktig med jevnlige samtaler om arbeidsmoral, hvor de skulle sette grensen for når de var for dårlige til å gå på jobb. I denne barnehagen, hvor de arbeidet bevisst for å få ned sykefraværet, så

Dialoger og helsebyggenDe relasjoner i barnehagen

det ut til at de hadde mer åpne diskusjoner om slike vurderinger enn de andre fortalte om. Slike dialoger betrakter jeg som viktige, og de kan gjerne være både kritisk debatterende, målstyrende og granskende, forutsatt at endemålet er åpent. Ansvar og frihet er hverandres gjensidige forutsetninger. Beslutninger inneholder alltid valg. Alle frie beslutninger er basert på en viss usikkerhet og tvil, hvor mange forhold spiller inn. Trine og Anette reiste begge viktige spørsmål ved grenser og arbeidsmoral, de inviterte til debatt. Beslutningen om å gå på jobb eller være hjemme oppfattet de som et valg den enkelte måtte ta ut fra sin unike situasjon. De fleste bestemmelser er imidlertid tatt på usikkert grunnlag. Enhver beslutning og kunnskapsanvendelse innebærer en viss tvil og ubestemthet (Steinsholt 1997, Urban 2008, Grimen og Molander 2010). Ubestemtheten er vesentlig for dialogen, og kan i dette tilfellet ses i sammenheng med den komplekse situasjonen som kan ligge bak valget om å gå på jobb eller la være. Både posisjoner og perspektiver spiller en rolle for hvordan helseproblemene oppfattes og erfares, noe som utdypes i de neste kapitlene.

Avslutning Etter en liten gjennomgang av det komplekse helsebegrepet har jeg valgt å legge hovedvekten på Gadamers hermeneutiske helseforståelse. Jeg har utdypet den intellektuelle dyden phronesis og den sirkulære tidsforståelsen kairos fra antikken, som Svenaeus (2003) kopler til helse, selv om ikke Gadamer selv gjør det (1996 og 2010). Stedets ånd fremhever andre og viktige aspekter som har betydning for helse og arbeidsmiljø, spesielt tilhørighet og betydningen av det fysiske, materielle og affektive rommet. Helsediskurser, risikotenkning, ansvar for egen helse og politikk påvirker gener, biografiske og sosiale forutsetninger. Dette er grunnlag for faktisiteten, som i neste omgang har betydning for vilje, drivkraft og selvtillit. Men, som Per Fugelli hevder, er det biologiske bare én av flere faktorer, og jeg vil senere utdype den gjensidige vekselvirkningen mellom subjektsskaping, dialogiske relasjoner og meningsskaping i arbeidsmiljøet, noe som også er knyttet til stedets ånd. Biopolitikk og subjektsskaping handler om hvordan vi skapes og skaper oss selv, og utforskes videre i kapitlene 6 og 7, men først kommer tre kapitler om dialogismen.

Merete Moe

Foto: Berit Gåsbakk, DMMH

Merete Moe

i barnehagen

ISBN 978-82-450-1860-8

,!7II2E5-abigai!

i barnehagen Merete Moe