Dramaserien skam utdrag by Fagbokforlaget

■ Bokens første del tar for seg Skams dramaturgi, komposisjon og produksjon. Gjennom bruken av digitale kommunikasjonsformer utgjør serien et vendepunkt i måten dramaer komponeres, produseres og distribueres på.

■ I bokens tredje del rettes fokuset på mottakelsen og tolkningene av serien blant seerne og i media. ■ Boken avsluttes med praktiske undervisningsopplegg og en diskusjon om hvorfor det er riktig og viktig å trekke serien inn i undervisningen. Boken retter seg mot lærere, lærerstudenter, forskere og andre som har interesse for ungdom og medier i en tid da medielandskap og medievaner er i rask endring. Bokens analyser, begreper og innsikter vil være svært nyttige i norskfaget, men er også relevante for mediefag, samfunnsfag og religion/livssyn/etikk.

Dramaserien Skam

■ Bokens andre del omhandler de viktigste temaene i serien, som identitet, verdier, religion, seksualitet, psykiske lidelser, kjærlighet og betydningen av å tilhøre et fellesskap.

Synnøve Skarsbø Lindtner, Dag Skarstein (red.)

Dramaserien Skam hadde en uvanlig sterk virkning på sitt publikum, og den skulle etter hvert få et internasjonalt nedslagsfelt som ingen andre norske populærkulturelle produksjoner. En av grunnene til den enorme interessen rundt Skam er at serien oppleves som spesielt karakteriserende for vår tid. Denne boken analyserer Skams særtrekk som kulturelt og medialt fenomen, og den belyser hvordan serien kan trekkes inn i ulike skolefag.

Dramaserien Skam Analytiske perspektiver og didaktiske muligheter

Synnøve Skarsbø Lindtner, Dag Skarstein (red.)

ISBN 978-82-450-2401-2

,!7II2E5-aceabc!

LANDSLAGET FOR NORSKUNDERVISNING

Dramaserien Skam Analytiske perspektiver ogÂ didaktiske muligheter

Synnøve Skarsbø Lindtner og Dag Skarstein (red.)

Dramaserien Skam Analytiske perspektiver og didaktiske muligheter

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-450-2401-2 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Formgivning: Type-it AS Omslagsfoto og bildene fra dramaserien Skam i boken: © NRK. Gjengitt med tillatelse.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Ungdomsserien Skam ble i manges øyne en viktig og relevant samtidstekst om norsk ungdom. Seriens sosiale og politiske betydning ble allerede i sendeperiodene diskutert i norske medier, blant både unge og gamle, og ikke minst blant lærere. Den er blitt tatt i bruk i skolens undervisning, men vi vet lite om hvordan den brukes og hva elevene lærer av denne undervisningen. Denne bokens ulike kapitler bidrar til å belyse Skams særtrekk og hvordan man kan bruke serien i klasserommet. Skam gir gode muligheter for tematisk fordypning (f.eks. om identitet, religion, seksualitet, betydningen av å tilhøre et fellesskap, kjærlighet, ensomhet), og det ligger også godt til rette for å undersøke hvordan serien er laget (komposisjon, dramaturgi, bruken av musikk, sosiale medier osv.). Det at serien ligger tett opp til ungdoms mediebruk og medievaner, og dermed befinner seg på deres «hjemmebane» i en helt annen grad enn det som er vanlig for medieproduksjoner, kan potensielt bidra til stort engasjement i klasserommet. Med Skam som et prisme gir boken innsikt i populærkulturelle fortellingers betydning og virkning i unge menneskers liv. Den tar for seg ulike mediale og dramaturgiske aspekt som sammen skaper denne virkningen. Boken retter seg særlig mot norskfaget, men er også relevant for mediefag, samfunnsfag og religion- og livssynsfaget. Bokens kapitler benytter og belyser begreper, teorier og temaer som er sentrale innenfor disse fagene. Vi vil rette en stor takk til alle bidragsyterne som på kort varsel og med tøffe tidsfrister kastet seg rundt for å bidra til realiseringen av prosjektet. Vi vil også takke Fagbokforlagets forlagsredaktør May Helene Solberg, som tok initiativet til boken og med kyndig hånd har bistått under gjennomføringen av prosjektet. Vi håper boken vil bidra til et sammensatt og nyansert syn på fenomenet Skam og den betydningen serien fikk. Oslo/Bergen, mars 2018 Dag Skarstein og Synnøve Lindtner

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dag Skarstein og Synnøve Skarsbø Lindtner

DEL 1 Skams form: Dramaturgi, flermedialitet og polyfoni Kapittel 1: Handling, karakterar og skjulte sanningar. Ein analyse av dramaturgien i Skam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Dag Skarstein

Kapittel 2: På tvers av grenser og lag: Skam i et transmedialt og multimodalt perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Anne Klara Bom

Kapittel 3: I dialog med fortidige og notidige stemmer. Om Skam og intertekstuelle lesemåtar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Marit Brekke

DEL 2 Tematiske analyser: Skam, identitet og fellesskap Kapittel 4: Hverdagsskam og globale skyldfølelser i Skam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Elisabeth Oxfeldt

Kapittel 5: Sanas islam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Signe Aarvik

Kapittel 6: Jentefellesskapet i Skam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Rønnaug Sørensen

DEL 3 Medier og publikum: Resepsjonen av Skam Kapittel 7: «Håpar Noora vaknar opp og gjev eit tydeleg signal til norske jenter.» Mediepanikk og debatten om Skam i norsk media . . . . . . . . . . 155 Synnøve Skarsbø Lindtner og John Magnus Dahl

Kapittel 8: Skam 3 – empati som demokratisk ressurs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 John Magnus Dahl og Synnøve Skarsbø Lindtner

Kapittel 9: Lesingar av Skam – seriens kommentarfelt som tolkingsfellesskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Dag Skarstein

DEL 4 Skam i klasserommet Kapittel 10: Fra skolegården til klasserommet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Jorunn Øveland Nyhus og Astrid Syse Talsethagen

Om forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255

Innledning Dag Skarstein og Synnøve Skarsbø Lindtner

Denne boken retter seg mot lærere, lærerstudenter, forskere og andre som har interesse for ungdom og medier i en tid da medielandskap og medievaner er i rask endring. Skam er interessant i opplæringssammenheng både som eksempel på en flermedial fiksjonstekst med en uvanlig virkning på sitt publikum, som en realistisk fiksjonsfortelling som tar temperaturen på vår samtid, og som et eksempel på hvordan digitale endringer påvirker måten vi forholder oss til ulike medier på. Serien er av disse og andre grunner blitt tillagt en betydning som spesielt karakteriserende for vår tid – i semiotiske termer kan man si at Skam har blitt et tegn. Den franske litteraturteoretikeren og semiologen Roland Barthes (1999) interesserte seg for de sosiale prosessene der kulturuttrykk blir konstruert som spesielt betydningsfulle. Prosesser der en form eller en gjenstand blir et tegn, kaller han mytologiseringsprosesser. Det som skjer når noe blir mytologisk, er at det tømmes for kontekst og historisk forankring – tegnet blir «naturalisert» som bærer av dypere sannheter og innsikter; noe universelt og ahistorisk. «We reach here the very principle of myth: it transforms history into nature» (Barthes, 1999, s. 129). Skams betydning er på mange måter et resultat av slike mytologiseringsprosesser – Skam er viktig fordi serien har blitt gjort viktig. «Dybde» er alltid en konstruksjon, og tegnet er avhengig av at noen tillegger formen dybde. Barthes understreker at det er «the reader of myths himself who must reveal their essential function» (1999, s. 129). Konstruksjonen av dybde i Skam startet hos seerne. Populariteten sprang ikke ut av markedsføring, mediedekning eller bruk av profilerte kjendisskuespillere, men ut av seernes tilgang og kjennskap til serien, og deres omtale av den i sosiale medier. På seriens

DAg SKARSTEiN Og SyNNØvE SKARSBØ LiNDTNER

hjemmeside, i sosiale medier og i medieoppslag gav seere i alle aldre uttrykk for at Skam var en kilde til dypere forståelse av seg selv og sine omgivelser, og slik ble serien også forstått som en kilde til selvhjelp og endring. Seernes engasjement og emosjonelle investering strakk seg etter hvert også utover landets grenser, og serien fikk et internasjonalt nedslagsfelt som ingen andre norske populærkulturelle filmatiske fortellinger har hatt. Da nettavisen Framtida.no i november 2016 publiserte en artikkel om serien, limte Skam-fans fra Brasil, Egypt, Hellas, SørKorea, Malaysia, Panama, New Zealand, Saudi-Arabia, Taiwan og Thailand den inn i Google Translate for å oversette artikkelen til sine språk. I Kina hadde de siste sesongene over 4 millioner seere. Den siste dagen av den siste sesongen var #ThankYouSkam den nest mest brukte hashtaggen i verden. Og i 2017 ble Skam den mest diskuterte tv-serien på plattformen Tumblr. Samme år ble Skam-paret Even og Isak kåret til årets tv-par av det amerikanske kjendisbladet E-online. Populariteten førte etter hvert til en enorm medieinteresse.

Faksimiler fra thefather.com og framtida.no.

Ifølge et oppslag i Aftenposten publisert på forsommeren i 2017 hadde serien generert hele 6400 oppslag i norske aviser (Aftenposten 21.6.2017). Den hadde da skapt enorme mengder kjendisjournalistikk, men også førsteoppslag

iNNLEDNiNg

i nyhetssendinger og livlige debatter i dagspressens meningsspalter. Skuespillerne gjestet Norges mest sette talkshow, Skavlan. I utlandet fikk serien oppslag i blant annet Vanity Fair, New York Times og The Guardian.

Faksimiler fra tv.aftonbladet.se og nytimes.com.

Poenget med denne boken er ikke å bidra til videre mytologisering av serien. På mange måter er det det omvendte vi ønsker. Gjennom bokens ulike kapitler brytes Skam ned i sine ulike bestanddeler – seriens tematiske, dramaturgiske og modale komponenter – og til sammen vil disse delene forhåpentligvis kaste lys over det som gav Skam dens særskilte virkning og betydning. Å analysere serien i dens deler og biter er rett og slett det motsatte av å mytologisere – det handler om å vise frem elementer som virket på seerne, og som førte til at de tilla den dybde, relevans og sannhet. Denne boken beskriver et sjeldent mediefenomen som gir oss mulighet til å få dypere innsikt i fortellinger og fortellemåter som har en ekstraordinær virkning. Den gir også en mulighet til å reflektere over de sosiale prosessene der en form, et «item», blir transformert til et semiotisk ladet tegn. Samtidig er håpet vårt at læreren som ønsker kunnskap om populærkulturelle fenomener som er en viktig del av unge menneskers liv, vil ha god nytte av bokens analyser,

DAg SKARSTEiN Og SyNNØvE SKARSBØ LiNDTNER

begreper og innsikter i sin undervisning. Skam er allerede blitt tatt i bruk i skolen, uten at det ennå er undersøkt hvordan. Bokens kapitler peker på serien som interessant i en opplæringskontekst – ikke bare som en kilde til refleksjon over egen samtid og egne liv, men som en kulturell «gjenstand» der «det nye» og «det gamle» er blitt koblet sammen på måter som har blitt oppfattet som usedvanlig relevant av et ungt publikum (og mange andre). Det handler om hvordan Skam som tegn har blitt ladet med universelle verdier, «sannhet» og «dybde» knyttet til «det nye», teknologien og det mediale, men også knyttet til det å være ung, det å modnes og bli en del av et fellesskap. Den «gamle» forvandlingsfortellingen har i Skam blitt satt inn i vår samtid, der individet skal finne sin plass i en mangfoldig, teknologisert og globalisert verden. Slik kobles form og innhold – tema og konsept – sammen i en estetisk enhet på en ny måte. Skams betydning handler derfor ikke bare om «det nye», om konseptet, men også om fortellinger som har opptatt mennesker til alle tider.

«Det nye med Skam»: Produksjonen, distribusjonen og konseptet Skam er på mange måter en tradisjonelt utviklet dramaserie med høyt spenningsnivå. Serien følger en rekke elever ved Hartvig Nissen videregående skole i Oslo, og kretser omkring deres forsøk på å utvikle vennskaps- og kjærlighetsrelasjoner i et skolemiljø preget av en rekke implisitte og eksplisitte hierarkier. Gjennom sin særegne utnyttelse av nye digitale og teknologiske kommunikasjonsformer innvarsler serien samtidig et vendepunkt i måten filmatiske fortellinger komponeres, produseres og distribueres på. Serien er tilpasset smarttelefoners skjermstørrelse og foregir både i stil og innhold å være en nærmest sann speiling av publikums moter, vokabular og hverdagsdilemmaer (Rustad, 2017). Serien ble publisert på en blogg, i form av klipp og skjermdump av karakterenes kommunikasjon på sosiale medier. Man visste aldri når et nytt klipp ble publisert eller en ny oppdatering ble sluppet. Publiseringsformatet åpnet dessuten for at publikum kunne følge og kommentere serien fortløpende. Slik ble Skam på mange måter et svar på at verden møter oss, unge som gamle, mer mediert enn noen gang – og at skillet mellom fiksjon og virkelighet har blitt mer komplekst. Ifølge den danske medieviteren Anne Jerslev (2017) inviterte Skam seerne inn

iNNLEDNiNg

i en slags følelsesmessig virtual reality som forsterkes av en illusjon om sanntid. Klipp som skildret skolen ble lagt ut i skoletiden. Dersom de unge seerne så klippene idet de ble publisert, var de trolig selv på skolen. Når Isak ventet på en melding fra Even, ventet fansen sammen med ham. Konseptet er inspirert av og videreutvikler nyere trender innenfor kommersiell medieproduksjon, blant annet såkalt transmedial storytelling (Jenkins, 2006). Dette er et format som tar høyde for at mediebrukere er godt kjent med og daglig bruker flere medieplattformer, og tar disse i bruk for å fortelle en historie ut fra en idé om at hvert medium brukes til det de fungerer best til. Typisk for slike konsepter er at publikum inviteres med i prosessen og i ulik grad kan påvirke forløpet. Produksjoner blir dermed mer fleksible for å innarbeide seernes ønskede konflikter, løsninger og utfall underveis, noe som styrker deres følelsesmessige involvering (Illouz, 2014). Skam brakte nye komponenter til konseptet som styrket mulighetene for følelsesmessig engasjement og brukermedvirkning, blant annet sanntidsaspektet og det at serien ble produsert bare uker før publisering (Sundet, 2018). I Skam hadde denne tilnærmingen imidlertid også en pedagogisk hensikt, nemlig å engasjere unge seere i samtaler om ulike temaer som serien tok opp, og som skaperne mente det var viktig at publikum diskuterte. Til forskjell fra kommersielle serier er Skam utviklet av en samlet redaksjon i NRK. En viktig del av historikken er at barnekanalen NRK Super på slutten av 2000-tallet begynte å eksperimentere med fiksjonsproduksjonen for å nå unge jenter i strømmetjenestenes tid. Serier som Sara (2008–2010), Mia (2010–2013) og Jenter (2013– 2017) tok på lignende måte som Skam opp relevante ungdomsproblemer, i en form som langt på vei imiterte unge jenters mediehverdag preget av mobiltelefon og nettbrett, og man bygget på kunnskap om unge jenters kjennskap til og bruk av mediefenomener som blogging og YouTube (Sundet, 2018). Seriene var karakterdrevne, de ble publisert i «sanntid», man brukte trekk fra sosiale medier slik som korte videoklipp, chat-meldinger og bilder, og handlingen var plassert så tett på virkeligheten «at det kunne vært sant» (Nyborg i Sundet, 2018). Også disse seriene inviterte publikum til å kommentere fortløpende og engasjere seg i handlingen. Overordnet kan man si at disse seriene er et uttrykk for allmennkringkasteren NRKs ønske om å nå ut til ungdom gjennom å tilby noe annet enn det

DAg SKARSTEiN Og SyNNØvE SKARSBØ LiNDTNER

som er typisk for kommersielle underholdningskanaler (Sundet, 2018). Dette kan knyttes til kringkasterens forpliktelse til å innlemme et bredt publikum, på tvers av alder, kjønn og klasse, i en politisk og kulturell fellesarena, og bidra til opplysning. I tråd med kanalens mer langsiktige formål, som har vært å «gjøre det viktige populært, og det populære viktig» (NRKs langtidsstrategi 2015– 2020), kombinerer seriene ønsket om å lage underholdning som fenger med et utpreget pedagogisk og problemidentifiserende formål. Skam tok opp aktuelle samfunnsmessige og politiske problemstillinger som feminisme, seksuelle overgrep, homoseksualitet, psykiske lidelser, netthets, religion og det multikulturelle Norge. Det er derfor ikke overraskende at voksne seere, særlig lærere, men også samfunnsdebattanter, ble fenget av Skam. Som medieviter Vilde S. Sundet (2018) har påpekt, utelukker den norske allmennkringkasterens tilnærming til «opplysning» verken eksperimentering, nisjetenkning eller forsøk på å prøve ut og blande ulike medieplattformer. Og mye tyder på at redaksjonen fra starten jobbet ut fra en idé om at Skam i stil og innhold skulle ligge så tett opp til en bestemt målgruppe som mulig. Ifølge Julie Andem, som utviklet serien og hadde ansvar for manus og regi, jobbet redaksjonen samtidig med «kringkasteroppdraget i ryggraden» (Andem i Faldalen, 2016). Andem, som hadde bakgrunn både fra produksjonen av Sara, Mia og Jenter, bestemte tidlig at Skams målgruppe skulle være smal, ut fra en idé om at det var lettere å treffe en nerve hvis man konsentrerte seg om et snevert segment: «Så derfor prøver vi å nå 16-åringen, i de to årene før du fyller atten, en ny tid med videregående, i en prevoksen, seksuell alder» (ibid.). Ungdomskanalen NRK P3 var regnet som bedre egnet for å nå denne målgruppen, og Skam var musikkanalens første nettdrama. At kanalen fikk ansvaret, skal ha gitt produksjonsteamet større frihet til å eksperimentere med både stil og innhold, samtidig som serien på denne måten unngikk å fremstå som en voksenmoralsk tale (Rustad, 2016). Skam skulle være ungdommenes egen serie. Før første klipp ble postet på Skam-bloggen 22. september 2015 kl. 14.32, hadde serien bare blitt markedsført på Jenters hjemmeside. Den ble gradvis kjent etter hvert som ungdommer begynte å diskutere den med hverandre på sosiale medier og på skolen, nettopp slik intensjonen til produksjonsteamet hadde vært. Det pedagogiske formålet med serien var å tilby jenter relevante og autentiske eksempler på hvordan de kunne takle hverdagsbekymringer og

iNNLEDNiNg

dilemmaer. Samtidig skulle den være en voksenfri arena for samtale om disse temaene. Manus ble utviklet gjennom grundig research i målgruppen, der man stilte spørsmål om hvilke fortellinger unge jenter trengte. For å få kunnskap om dette, benyttet produksjonsteamet den såkalte NABC-modellen, som opprinnelig er designet for innovasjonsprosesser, men som har vært benyttet av en rekke mediehus i utviklingen av nye programkonsepter (Sundet, 2017). Et sentralt poeng med modellen er å identifisere brukerbehov, og slik ble fokus flyttet «vekk fra hvilke behov NRK og programskaperne har, til hvilke behov publikum har» (Sundet, 2017, s. 12). 50 ungdommer ble dybdeintervjuet, 200 ble «speedintervjuet», og samtlige videregående skoler i Oslo ble besøkt. Målsetningen var å utvikle realistiske og troverdige karakterer som målgruppen ville oppleve som sanne og relevante, samtidig som de tilbød seerne viktige hjelpemidler i hverdagen (Sundet, 2017). På bakgrunn av det innsamlede datamaterialet utformet produksjonsteamet seriens pedagogiske visjon: Å hjelpe 16 år gamle jenter med å styrke selvfølelsen gjennom å løsne opp i tabuer, gjøre dem bevisst på mellommenneskelige mekanismer og vise gevinsten av å konfrontere frykt. På denne måten kan det hevdes at Skam både var bygget på konseptene utviklet med de første onlinedramaene til NRK Super, samtidig som serien – temaene, handlingen og karakterene – speilet publikums behov, væremåte, smakspreferanser og verdier (Sundet, 2018). Som flere i teamet skal ha uttalt, kan dette også forklare suksessen til lavbudsjettserien, nemlig at den tilbyr en type dybdekunnskap om norske 16-åringers språk, klær og væremåter som ingen amerikanske produksjonsselskaper kan tilby. Vi vil hevde at Skam tilbyr ungdommer et problematiserende vindu til verden – et univers de skal kjenne seg igjen i, og som samtidig åpner opp for samtaler omkring dilemmaer og problemer de ofte ikke er bevisste på eller har hatt språk for å beskrive. Produksjonsteamet har flere ganger uttalt at Skam skulle skape usensurert dialog og la ungdommer diskutere relevante eksempler fritt for voksenmoral. Flere av denne bokens kapitler retter blikket mot konseptets virkning og muligheter, og ser både på hvordan seerne og mediene har bidratt til konstruksjonen av Skams betydning og virkning. I bokens sjuende kapittel diskuterer Synnøve Skarsbø Lindtner og John Magnus Dahl det som skjer når et pedagogisk prosjekt som Skam fortolkes i en

DAg SKARSTEiN Og SyNNØvE SKARSBØ LiNDTNER

mediedebatt der både fagpersoner, interessegrupper og voksne seere deltar og bejubler seriens gode budskap. Skam ble etter hvert omtalt av medier som Aftenposten og VG som en viktig tekst som ungdom kunne lære mye av, og dette ble særlig knyttet til seriens behandling av aktuelle ungdomsproblemer og såkalt identitetspolitikk. Allerede før sesong 3 startet, ble Skam omtalt i mediene som en serie som skulle gi unge norske homofile et bedre selvbilde og endre holdningene til homofile mer generelt. I lys av dette var det nærmest en selvoppfyllende profeti da en av sesongens avgjørende scener, klippet «O helga natt», ble kåret til årets tv-øyeblikk under Gullruten i 2016. I kapittel 8 har medieviterne Dahl og Lindtner sett på hvilke samtaler sesong 3 skapte blant ungdommer i sosiale medier. De har funnet at ungdommer lot seg rive med av fortellingens dramatiske oppbygning, dens romantiske plot og engasjerende karakterer mer enn av den identitetspolitiske tematikken. I kapittel 9 tar litteraturdidaktiker Dag Skarstein også for seg seernes responser på serien. Han drøfter de mulighetene for trening av teksttolkning som formatet og kommentarfeltenes fellesskap legger til rette for. Analysene tyder på at kommentarfeltet ikke trener tolkningskompetansen hos en del av deltakerne, og at det utvikler seg to forskjellige lesefellesskap som ikke tolker sammen fordi de ikke «snakker» sammen.

«Det gamle» – tradisjonen og verdiene Skam som medialt konsept er innovativt, men seriens appell er også et resultat av gjenkjennelse. Sjangermessig bygger serien på en rekke velkjente og populære tv-dramasjangre, så som situasjonskomedien og såpeoperaen, med en dramaturgi som bruker både humor og daglige cliffhangere (Faldalen, 2016). Serien kan også ses som en fornyelse av de såkalte tenåringssåpene som ble populære på 1990-tallet, med den amerikanske serien Beverly Hills 90210 som epokegjørende (Povlsen, 1996). Dette var kommersielle, nærmest industrielle serieproduksjoner av varierende kvalitet, som hadde internasjonal suksess og samlet unge seere foran tv-skjermen på tvers av landegrenser. Seriene var en videreutvikling av 1980-tallets globale såpesuksesser – Dallas og Dynastiet – som typisk var karakterisert av enkle og repetitive plot, karakterer og settinger, og en handling som konsentrerte seg om intriger og kjærlighetsrelasjoner i velstående

iNNLEDNiNg

amerikanske familier. Tenåringsseriene representerte en ny kommersialisering og spesialisering i tv-markedet; de handlet om ungdommer i middelklassemiljøer og var gjerne mer sosialt relevante og velproduserte tekster. Gjennom en rekke intertekstuelle trekk – med referanser til alt fra såpeserier til Pretty Woman og Shakespeare – kommuniserte for eksempel Beverly Hills 90210 med et mer aktivt fortolkende, tolkningskompetent og semiotisk trent publikum, ifølge den danske medieviteren Karen Klitgård Povlsen (Povlsen, 1996). Hun mener at dette kan ses i lys av at seriene var produsert for å nå et sosialt variert og globalt marked av seriekonsumenter, og søkte å utfordre såpesjangerens lavkulturelle posisjon ved å nå et publikum som var mer utdannet og mediekompetent. Beverly Hills 90210 ble tilført en refleksiv eller ironisk tilskuerposisjon for å nå trendorienterte ungdommer i en postmoderne forbrukerkultur. Kombinasjonen av en velkjent og lett lesbar fortelling og intertekstualitet gav serien dessuten et didaktisk potensial: «it can educate its viewers in the semiotic skills required for media-decoding in late modernity – if the viewers are open to the learning process» (Povlsen, 1996, s. 7). I sin nærmest postmodernistiske blanding av gammelt og nytt inviterer også Skam seerne inn i en flerstemt, ofte selvkommenterende tekst, som både tilbyr distanse og sterk innlevelse. Skam kombinerer velkjente trekk fra populære seriesjangre og musikkvideoer, og virker til tider overlesset med intertekstuelle referanser til kjent litteratur, musikk, serier og filmer. Serien inneholder også mer avantgardistiske narrative elementer. Skam kommuniserer med et publikum innlemmet i en svært mediemettet tekstkultur, og serien kan kanskje betraktes som en enda mer polyfon tekst enn den tradisjonelle tenåringssåpen. Norskdidaktikeren Marit Lovise Brekke tar opp dette aspektet ved serien i bokens tredje kapittel om Skam og intertekstuelle lesemåter. Brekke knytter det økte behovet for intertekstuelle lesemåter til vår samtids intensiverte mediehverdag. Hun vurderer Skam som spesielt egnet for å trene slike lesemåter, rett og slett fordi serien trigger dem gjennom den intensive bruken av referanser som peker mot andre populærkulturelle og høykulturelle verk. Men trådene kan trekkes lenger tilbake enn til 1990-tallet. Både forskere, mediene og seerne har påpekt seriens forbindelse med det moderne gjennombrudds tekster. Det er flere aspekter ved denne periodens litteratur som kan knyttes til Skam. For det første utviklet Henrik Ibsen en dramaturgi i sine

DAg SKARSTEiN Og SyNNØvE SKARSBØ LiNDTNER

realistiske dramaer som etter hvert ble overtatt av Hollywood, og som nå er velkjent og velbrukt i de fleste filmatiske fortellinger (Rønning, 2001). Den dramaturgiske oppbygningen i Et dukkehjem er lett gjenkjennelig i dagens filmproduksjoner, der det sentrale grepet er konstruksjonen av midtpunktets point of no return, i tillegg til andre spenningstopper (Skarstein, 2017). For det andre «foredlet» Ibsen dialogen, slik at det som gir inntrykk av å være en realistisk hverdagssamtale, blir synliggjort som en minimalistisk to the point-dialog etter hvert som handlingen rulles opp. Dernest utviklet Ibsen den retrospektive teknikken som er vanlig i film og tv-serier (Rønning, 2001). Skam har alle disse kjennetegnene på det realistiske dramaet. I tillegg har Skam klare melodramatiske trekk. Melodramaet er i dag en merkelapp med negative assosiasjoner. Det betegner gjerne det overdrevent emosjonelle, klisjeaktige, det «klissete», det som avkrever leserens/seerens medlidenhet. Det vi sjelden tenker på, er at de gjennombruddstekstene som vi fremdeles leser med glede, benyttet melodramaets muligheter i sin realisme og naturalisme (Sørbø, 1999; Hamm, 2006). I et melodrama står enkeltmenneskets skjebne sentralt, og karakterene blir stilt overfor avgjørende valg, der deres etiske og moralske styrke blir satt på prøve (Brooks, 1995). Det skiller seg fra tidligere religiøs litteratur, der karakterens handlinger blir prøvd mot sentrale religiøse verdisett og dogmer. I det moderne melodramaet etableres verdiene innenfor fiksjonen (Drotner, 1995). På mange måter er dette kjernen i den etter hvert floskelpregede betegnelsen «å sette problemer under debatt», for verdiene som etableres i melodramaet, er ofte i opposisjon til det etablerte. I Amalie Skrams novelle «Karens Jul» blir valgene og handlingene til konstabelen – representanten for samfunnet – stående i et ironisk lys innenfor verdiuniverset som etableres i novellen. Ibsens Nora handler i opposisjon til det forventede, men heller ikke i hennes samtid kunne publikum la være å føle sympati. Det har å gjøre med dramaets verdikoding. I et slikt perspektiv gir Skam muligheter for å skape sammenheng mellom elevenes (ubevisste) kunnskap om populærkulturelle filmatiske fortellinger og undervisning om eldre teksters tematikk og dramaturgiske oppbygning. Samtidig er Skam et karakterdrevet drama, og karakterene er utviklet med langt større kompleksitet enn det som er typisk for tenåringsdramaer. Hver sesong omhandler ulike karakterer med ulike oppgaver og noe de skal lære. Synsvinkelen ligger primært hos hovedpersonen i hver sesong. Dette gir både

iNNLEDNiNg

ulike innganger og mer dybde til miljøet som skildres, samt ulike muligheter for identifikasjon (Sundet, 2018). Den sentrale tematikken i det moderne gjennombrudd var individets frihet. I mange av periodens forfatterskap beskrives individet som kastet ut i modernitetens kaotiske, sekulære og «frie» verden, og det må på godt og vondt etablere sin individualitet i dette nye (Bjørby, 2000). Noras kamp i Et dukkehjem er et eksempel på dette. Vi kan med Barthes si at «frihet» er mytologisert i moderne og senmoderne kulturer, men som andre tegn kan det «tømmes» for sin opprinnelige mening etter hvert som konteksten endrer seg – tegnet består, men meningsinnholdet endres. Frihet for Ibsens Nora er ikke det samme som for Andems kvinnelige karakterer. For Ibsens Nora er kampen for frihet en kamp mot det kulturen forventer av henne. Av Eva, hovedkarakteren i den første sesongen av Skam, forventer omgivelsene at hun skal ta ansvar for seg selv og realisere de mulighetene som ligger i friheten kulturen gir henne. En viktig grunn til denne forskjellen er at identitet har andre implikasjoner i vår samtid enn for 150 år siden. Skam-karakterenes frihetsprosjekter handler om etikk og identitet på samme måte som for Et dukkehjems Nora, men i vår tid fortoner «frihet» seg annerledes. Vår tids nyliberalistiske individorientering med tro på frie individers frie valg, kommer også med krav om å benytte seg av friheten. Den amerikanske sosialpsykologen Nicholas Rose knytter frihet og valg til identitet, og sier det slik: «the modern subject is attached to a project of identity and to a secular project of ‘lifestyle’ in which life and its contingencies become meaningful to the extent that they can be construed as a product of personal choice» (Rose, 2009, s. 118). Kravet om og ansvaret for selvstendig individualitet er i vår tid flyttet «inn» i selvet og blitt «psykologisert» i sterkere grad enn i tidligere perioder. Friheten har slik blitt et moralsk imperativ som handler om kontroll og ansvar for egen identitet. Tittelen Skam retter oppmerksomheten nettopp mot dette, for skamfølelsen knytter seg til identitet og ikke til enkelthandlinger, slik skyldfølelsen gjør – man skammer seg over den man er, men kjenner skyld for det man har gjort. I Skam finnes skamfølelsene på flere nivåer. I kapittel 4, «Hverdagsskam og globale skyldfølelser i Skam», drøfter litteraturviteren Elisabeth Oxfeldt skamfølelser knyttet både til identitet og til en global problematikk – de privilegertes skam i en globalisert verden. Kapitlet er annerledes enn mange av bokens øvrige kapitler fordi det presenterer hovedkarakterene i sesong 2 som mulige

DAg SKARSTEiN Og SyNNØvE SKARSBØ LiNDTNER

metaforiske representasjoner av ulike ideer om hvordan vårt samfunn «er». Dette kapitlet knytter dermed identitetsproblematikken i mindre grad til det individuelle og rammene for identitetsformasjon, og impliserer andre mulige innfallsvinkler til tolkning av serien. Den sterkt individualiserte frihetsetikken er likevel en prominent del av Skam-karakterenes identitetsprosjekter. Den er et svar på hvordan vår senmoderne verden er. Karakterene møter en verden som forventer individualitet og «autentisitet» – en problematikk som fordrer komplekse og dynamiske karakterer. I Skam fremstilles identitetsproblematikken blant annet gjennom seriens forvandlingstematikk – hovedkarakterene endres og modnes gjennom hver sesong. Forvandlingstematikken ser ut til å ha et spesielt grep på modernitetens mennesker, men den danske ungdoms- og medieforskeren Kirsten Drotner (1995) antyder at forvandlingsfortellingen kanskje har et spesielt potensial for «dybde» når den knyttes til ungdom. At man kan forvandle sig selv både på det ydre og det indre plan har selvsagt en generel appel i moderniteten, som bygger på dynamik og forandring. Forvandlingstemaet får dog speciel betydning i ungdomsårene, hvor psykologiske, sociale og kulturelle forandringer spiller sammen og mod hinanden: man både kan og skal forandre sig. (Drotner, 1995, s. 122)

Et av skolens formål er nettopp å nære en positiv identitetsutvikling hos unge – det handler om bevisstgjøring av eget og andres perspektiv på verden, så vel som bevissthet om mulighetene og grensene for vår frihet. Vi kan si at her synkroniseres Skam-serien og skolens pedagogiske formål. To kapitler i boken retter seg mot to ulike skolefag som tar opp identitet, frihet og transformasjon. I kapittel 1 foreslår norskdidaktikeren Dag Skarstein dramaturgiske innfallsvinkler for å undersøke Skams komplekse karakterer i et transformasjonsperspektiv. En slik tilnærming til Skam kan trigge refleksjoner rundt det som rammer inn vår identitet, og refleksjoner rundt det å være et menneske i et fellesskap. Dette er sentrale spørsmål i et danningsperspektiv. Da Iman Meskini, som spiller karakteren Sana i serien, var gjest i Skavlan høsten 2017, var temaet for intervjuet nettopp identitet. Iman var iført norsk militæruniform og hijab, og ble introdusert som en som hadde synliggjort hvordan det er å være muslim i Norge

iNNLEDNiNg

i dag. Intervjuet bygget opp om både skuespillerens og den fiktive karakterens rolle som en moderne brobygger og samtalestarter mellom norsk og muslimsk kultur. Religionsviteren Signe Aarvik undersøker i bokens femte kapittel Sanas utvikling i sesong 4, der hovedkarakterens identitet skal utvikles innenfor både religiøse og sekulære rammer. De religiøse føringene som legges på Sanas utvikling, plasserer henne innenfor rammer som er snevrere enn for mange andre på hennes alder i Norge, og forsterker slik frihets- og identitetsproblematikken. Samtidig blir hennes religiøse orientering helt sentral for forvandlingsfortellingens løsning – sesongens og seriens happy ending. En særskilt trend i amerikansk populærkultur fra 1990-tallet knytter seg også til identitet – og da særlig som jente. På samme måte som melodramaets hovedkarakter oftest er en kvinne (Carvell, 1996), er denne trenden knyttet til jenters frihet og opprør. Som den amerikanske jenteforskeren Elline Lipkin (2006) har påpekt, oppstod det en såkalt girlhood-trend som innebar en voldsom interesse for jenters verden og hvordan den formes av sterke kjønnsrolleforventninger, kroppsbilder og populærkulturell påvirkning i en mediemettet hverdag. Gjennom filmer, serier og populærmusikk ble fraser og begreper som «mean girls», «girl power» og «kick ass girls» bredt distribuert som uttrykk for et nytt feministisk opprør. Dette opprøret var først og fremst medialt, rettet mot jenters klesstil, musikksmak og mediepreferanser – og opererte på et komplekst livsstilsmarked der ulike subkulturelle arenaer og identitetsmarkører konkurrerte om unges kvinners oppmerksomhet. Girlhood-fokuset ble formet i lys av 1990-tallets individualistiske frihetskamper – det handlet om seksualitet, stil og selvskaping – og kan sies å tilby unge kvinnelige publikummere et nytt retorisk repertoar knyttet til en ny feministisk identitets- og relasjonsdannelse. I kapittel 6, «Jentefellesskapet i Skam», analyserer sosiologen Rønnaug Sørensen Skam i et lignende perspektiv, der vennskapet mellom de fem jentene forstås i lys av kjønnede maktstrukturer. Også her problematiseres rammene for vår påståtte frihet ved at karakterene hele tiden blir tvunget til å iverksette motmaktstrategier i møte med egne og andres forsøk på «shaming». Skam er i Sørensens perspektiv på mange måter en populærfeministisk fortelling. Frihetsprosjektet er sentralt, men i Skam får det en mer politisk betydning enn i 1990-tallets girl power-diskurser, i den forstand at det ikke ene og alene handler om etableringen av det frie individet – en slik etablering må hele

DAg SKARSTEiN Og SyNNØvE SKARSBØ LiNDTNER

tiden balanseres mot fellesskapet. Sesongenes hovedkarakterer utvikles på hver sin måte, men deres handlinger evalueres hele tiden i lys av det som tjener (venne-)fellesskapet. Fellesskapstematikken gjør Skams fiksjonsunivers til et politisk kodet univers der maktstrukturer kommer til syne. Skolen og vennefellesskapene utgjør strukturer som bestemmer menneskers valg og handlinger, og disse blir belyst gjennom et humanistisk fellesskapsperspektiv. Skam opererer derfor innenfor et mer komplekst verdiunivers enn det vi er vant til i ungdomsserier og også i de fleste populærkulturelle filmer og serier for voksne. Et tilbakevendende motiv i Skam er at «mennesker trenger mennesker», at mennesker ikke kan klare seg alene («du er ikke alene»). Dette er også beskrevet som et formål med serien – å skape samtaler mellom ungdommer for å hjelpe dem til å motstå press. I en tid der verden er i drift, folk er på vandring og miljøendringer truer vår eksistens, er det ikke så rart at vi trenger fortellinger som retter oppmerksomheten mot fellesskap. Om Skam er representativ som et uttrykk for en kulturell bevegelse bort fra den liberalistiske frihetsforståelsen, mot en forståelse av at frihet ikke kan etableres uavhengig av (et grenseoverskridende) fellesskap, vil fremtiden vise. Uansett er det ikke helt tilfeldig at serien – både i tematikk og referanser – knytter an til 1970-tallet. Eksemplene på dette er mange. Tidlig i første sesong møter vi Eva som leser Gerd Brantenbergs 1970-tallsklassiker Egalias døtre på hyttetur, og Cat Stevens’ populære protestvise «Peace Train» fra 1971 setter musikalsk det endelige punktum i seriens siste episode. Sangen kan selvsagt koples til Stevens’ konvertering til islam og hans rolle som brobygger mellom islam og Vesten. Samtidig ble sangen opprinnelig brukt som en viktig mobiliseringssang for protestene mot Vietnamkrigen tidlig på 1970-tallet. Den ble en fredssang som gav uttrykk for en sterk tro på at vanlige folk sammen kunne skape et mer rettferdig samfunn nedenfra. 1970-tallet skriver seg slik inn i historien som en (ny) gjennombruddsperiode da individets frihet ble satt på agendaen, men annerledes enn i det moderne gjennombrudd og i vår senmoderne liberalistiske tid. Studentopprøret, fredsbevegelsen og miljøbevegelsen målbar det nye opprøret – sammen med kvinnebevegelsen og homobevegelsen som tok til orde for seksuell frigjøring. Disse nye sosiale bevegelsene fremmet og forsvarte personlig autonomi og autentisitet, og politiserte en rekke nye sosiale og kulturelle konflikter, ofte knyttet til det filosofen Jürgen Habermas (1987, s. 392) har betegnet som «hverdagslivets

iNNLEDNiNg

grammatikk». Man anerkjente imidlertid ikke «individet» som en selvtilstrekkelig enhet avsondret fra samfunnet. Interessant nok har Skam tydeliggjort hvilken rolle allmennkringkasteren kan spille for å gjenskape fellesskapet, og hvordan en plattform for felles opplevelser, engasjement og samtaler blant ungdommer om hverdagserfaringer og problemer vil kunne virke både styrkende og frigjørende. Her kan man se en rød tråd hos NRK, som siden 1960-tallet har vist en vilje til å skape debatt og stimulere til engasjement og aktivitet i så vel holdning som handling (Gripsrud, 2017). Samtidig speiler Skam at den offentlige samtalen som kanalen er en del av, har endret seg fundamentalt i et nytt og uoversiktlig medieteknologisk landskap. Produksjons- og publiseringsmåten er distribuert i rom, tid og forfatterskap på en måte som øker seernes muligheter for fellesskap og medvirkning i fortellingen. Da øker også mulighetene for kommersiell utnyttelse av seernes engasjement i serien, hevder kulturforsker Anne Klara Bom i kapittel 2, «På tvers av grenser og lag: Skam i et transmedialt og multimodalt perspektiv». Bom problematiserer dermed forholdet mellom NRKs pedagogiske formål og internetts kommersielle logikk.

Bokens ulike deler og kapitler Bokens innhold er inndelt i fire hoveddeler. De ulike kapitlene har to hovedsiktemål – å belyse Skam som kulturelt og medialt fenomen, og å vise seriens relevans i ulike skolefag. Bidragene i boken kaster lys over Skam spesifikt, men fordi kapitlene er teoretisk fundert, tilbyr de et begrepsapparat som kan overføres på andre mediefenomen og kunstuttrykk. Kapitlene i den første delen tar for seg Skams form, og ser særlig på seriens dramaturgi, bruk av multimodalitet og polyfoni. De tre kapitlene i bokens andre del presenterer ulike tematiske analyser av serien, og ser særlig på seriens tematisering av skam, identitet, verdier og fellesskap. I den tredje delen rettes fokuset på mediers og publikums resepsjon av Skam, det vil si norske og nordiske mediers fremstilling og diskusjoner av Skam, og seernes engasjement og fortolkninger av serien slik det kommer til uttrykk i seriens kommentarfelt. Bokens siste kapittel går didaktisk til verks, og gir praktiske eksempler på hvordan serien kan brukes i klasserommet, og begrunnelser for hvorfor det er riktig og viktig å gjøre det.

DAg SKARSTEiN Og SyNNØvE SKARSBØ LiNDTNER

Del 1

Skams form: Dramaturgi, flermedialitet og polyfoni

Det er gjennom fortellingens oppbygning, plottets verdikoding, ulike vendepunkter og spenningstopper at leseren eller seeren involveres emosjonelt. Dramaturgiske analyser kan derfor knyttes til utvikling av en retorisk bevissthet – bevissthet om hvorfor og hvordan fortellinger virker på oss. I bokens første kapittel undersøker litteraturdidaktikeren Dag Skarstein dramaturgien i Skams fire sesonger. Dramaturgisk har Skam likhetstrekk med de fleste filmfortellingers skjematiske oppbygning. Det særskilte ved Skam-serien er dens mange lag og konfliktnivåer, som inkluderer en karakterkompleksitet som er sjelden i ungdomsserier. I tillegg til å fremstå som en nokså klassisk tv-fortelling som kunne vært myntet på et tradisjonelt tv-publikum, er Skam et nettdrama fortalt på tvers av ulike medieplattformer. Dette åpner for et annet engasjement i teksten, hevder kulturforskeren Anne Klara Bom i kapittel 2. Serien virker på seeren på en annen måte enn det tradisjonelle tv-dramaet. Publikum «trekkes inn i» fortellingen og bidrar til at den skrider frem. Hun viser hvordan Skam tar i bruk et transmedialt format, og hvordan dette blir supplert og styrket av et særegent multimodalt formuttrykk. Ved hjelp av begrepet distribuert narrativ undersøker Bom Skam som en fortelling som både romlig, tidsmessig og forfattermessig bryter med den tradisjonelle fortellingen. Kapitlet undersøker seriens bruk av ulike modaliteter og de ulike formene for brukerengasjement de forutsetter og muliggjør. I tillegg til å gi nye innsikter om Skam som multimodal og transmedial fortelling, kan kapitlet fungere som en modellesing av multimodale og transmediale tekster på et mer avansert nivå. Et særlig trekk ved Skam er seriens eksplisitt polyfone og dialogiske form, som blant annet kommer til uttrykk ved dens mange intertekstuelle referanser. I kapittel 3 belyser litteraturdidaktikeren Marit Lovise Brekke disse trekkene ved Skam, og argumenterer for at serien, som en særegen postmoderne tekst, kan brukes for å trene elever i intertekstuell lesing. Hun viser til literacy-teoretikeren Susan Lenkis tre måter å lese intertekstuelle sammenhenger på, og bruker Skam til å eksemplifisere disse lesemåtene. Kapitlet tilbyr slik en inngang til ulike intertekstuelle lesemåter, og beskriver også hvorfor intertekstualitet er godt egnet til å trene elevenes metaspråklige kompetanse, særlig når det gjelder bevissthet om egne lesemåter.

iNNLEDNiNg

Del 2 Tematiske analyser: Skam, identitet og fellesskap

Mens formanalyser kan bidra til utvikling av en retorisk bevissthet, kan tematiske analyser bidra til refleksjon rundt viktige spørsmål og utviklingen av et refleksivt språk. I kapittel 4 gir litteraturviteren Elisabeth Oxfeldt en todelt tematisk analyse av sesong 2 som forbinder seriens tittel og en global og nasjonal identitetstematikk. Oxfeldt analyserer hvordan Skam forhandler mellom individuelle skamfølelser og en forestilling om global skyld. Gjennom et fokus på åpnings- og avslutningssekvenser – samt på temaet om syriske flyktninger i sesong 2 – argumenterer Oxfeldt for at serien opererer med en forståelse av kjærlighet og solidaritet der man må ta seg av selvet før man kan ta seg av andre. Serien prioriterer identitetspolitikk, men den minner likevel seeren jevnlig om storpolitiske problemer. Det er særlig gjennom Noora og William at Skam tematiserer idealpolitikk versus realpolitikk. Dette paret, hevder Oxfeldt, kan forstås i lys av en nasjonal allegori hvor kvinnen legemliggjør nasjonens ånd, mens mannen representerer dens institusjonalisering – som nasjonalstat. Oxfeldt forstår seriens formål som å skape sunne individer som kan snu seg mot omverden og kjempe for global rettferdighet. Oxfeldt drar veksler på Antony Giddens’ identitetsteorier. Hans sentrale poeng er at identitet i moderniteten knyttes til individet i sterkere grad enn til rollen som samfunnet har plassert individet i, slik det var i førmoderne samfunn. Fordi identitet må konstrueres aktivt av individet, aksentueres også behovet for et refleksivt språk (Penne, 2001). Individets aktive handlinger, valg og ikke-valg må grunngis på måter som ikke var nødvendige i tradisjonelle samfunn med en mer stabil identitetsstruktur og mindre vekt på individualitet. Derfor trenger man et mer avansert språk enn hverdagsspråket i det senmoderne. Alle tolkningsaktiviteter er derfor sentrale i norskfaget i arbeidet med å utvikle et slikt språk. Det er åpenbart at et slikt arbeid knytter seg til tematiske analyser som Oxfeldts analyse er et eksempel på – en hermeneutisk aktivitet som rett og slett utvider mulighetene for å forstå og forklare våre egne liv. Bokens to neste kapitler kan også leses i et slikt perspektiv. Skam er en tekst med relevans for mange ulike fag i skolen. I kapittel 5 leser religionsforskeren Signe Aarvik 4. sesongs fortelling om Sana som en identitets- eller transformasjonsfortelling der religion er et av de mest sentrale orienteringspunktene for hovedkarakteren. Perspektivet som legges på kapitlets

DAg SKARSTEiN Og SyNNØvE SKARSBØ LiNDTNER

analyser er levd islam, som vektlegger religionens betydning og plass i menneskets levde liv. Sanas religiøse orientering blir gjennom sesongen prøvd mot den hverdagen hun lever og gjør sine erfaringer i. Dette er spenningen som fortellingen om Sana er bygd på, og det er samtidig en spenning som mange unge muslimer i dagens Norge lever i. Dersom religionsundervisningen skal fremme forståelse for personlig tro, må denne spenningen tematiseres. Aarvik vurderer fremstillingen av Sanas islam som vellykket, og peker på muligheten for at 4. sesongs representasjon av personliggjort tro kan supplere lærebøkenes ofte skjematiske fremstilling av religion som et sett med dogmer og ritualer. Fiksjonsfortellingens styrke, med tanke på det «private» vitnemålet, er dens muligheter for å allmenngjøre problematikken. I kapittel 6 viser sosiolog Rønnaug Sørensen Skams relevans for samfunnsfag, og analyserer seriens fremstilling av identitet i lys av kjønnshierarkier i ungdomskulturen. Teoretisk lener hun seg på Pierre Bourdieus teori om maskulin dominans og Aksel Honneths teori om sosial anerkjennelse når hun viser hvordan serien speiler kjønnede strukturer som materialiserer seg i skolegården. Fremstillingen av jentefellesskapet tilbyr samtidig en fortelling om hvordan jenter, gjennom å dyrke verdier som vennskap og fellesskap, kan utfordre disse strukturene sammen. Ifølge Sørensen gir serien et godt utgangspunkt for refleksjon blant ungdommer om deres egne problemer og erfaringer som allmenne fenomener, samtidig som den presenterer mulige motmaktstrategier. Del 3

Medier og publikum: Resepsjonen av Skam

I mediene har debatten om Skam i stor grad dreid seg om sesongenes handling og ulike motiver, mens de overordnede humanistiske verdiene som det også er mulig å lese inn i serien, i liten grad har vært drøftet på en dyptgående måte. Til tross for at Skam har generert svært mye omtale i aviser og magasiner, tok store deler av dekningen for seg seriens sosiale og politiske betydning. I kapittel 7 ser medieviterne Synnøve Skarsbø Lindtner og John Magnus Dahl nærmere på mediedebatten som utviklet seg under sesong 2, etter at sesongens hovedperson Noora ble kjæreste med den potensielt voldelige rundbrenneren William. I kapitlet analyseres denne mediedebatten i lys av det medievitenskapelige begrepet mediepanikk. Begrepet har vært brukt maktkritisk for å vise at slike debatter historisk har hatt en tendens til å målbære en sterk angst knyttet til

iNNLEDNiNg

hvilken negativ effekt medieinnhold kan ha på ungdom, og dette er ofte knyttet til en redsel for at unge seere nærmest ukritisk kopierer det de ser på tv. Analysen viser imidlertid at panikken var svært kortvarig, og at de fleste kritikerne snudde da Noora ble utsatt for et mulig seksuelt overgrep. Kapittel 8 og 9 tar for seg seernes engasjement i serien. I kapittel 8 diskuterer John Magnus Dahl og Synnøve Skarsbø Lindtner hvorvidt og hvorfor Skam som en mediefiksjon kan sies å tilføre publikum innsikter som er verdifulle for deltakelse i demokratiet – knyttet til empati med andre. Kapitlet drøfter hvordan serien, gjennom publiseringsformat og estetikk, har skapt innlevelse og emosjonelt engasjement som ble kanalisert inn i bloggsamtaler som kan sies å inneha et viktig demokratisk potensial. Analysen tar utgangspunkt i filosofen Martha Nussbaums begrep om narrativ forestillingsevne, og forfatterne hevder at seriens styrke trolig er knyttet til måten den evnet å vekke forståelse og empati for det som kan virke annerledes. Selv om det er viktig for unge homoseksuelle å oppleve å bli representert i en populær tv-fortelling, viser kapitlet at det er vel så viktig at det store flertallet av seerne får erkjenne at homofil forelskelse er det samme som heterofil forelskelse, og samtidig hvordan slike følelser kan innebære spesifikke utfordringer. I kapittel 9 undersøker Dag Skarstein kommentarfeltenes publiserte responser på Skam som teksttolkende lesninger av en fiksjonsfortelling. Kapitlet bygger på læringsteoretikeren Jerome Bruners skille mellom syntagmatisk og paradigmatisk tenkemåte. Det sentrale funnet er at teksten, semiotisk ladet som få andre samtidstekster, blir lest på svært forskjellige måter. Mønsteret som avtegner seg er et skille mellom intersubjektive eller empatiske tolkninger og mer hermeneutisk tolkende lesninger. Dette mønsteret trer frem gjennom en kvalitativ analyse av responsene. Denne analysen suppleres av en kvantitativ undersøkelse som peker i retning av at andelen ulike lesninger holder seg stabilt gjennom de fire sesongene. Sammen peker de to analysene mot at det finnes to separate tolkningsfellesskap i kommentarfeltene. Kapitlet drøfter mulige forklaringer på at de to lesefellesskapene ikke kommuniserer med hverandre. Del 4

Skam i klasserommet

Jorunn Øveland Nyhus og Astrid Syse Talsethagen er begge erfarne norsklektorer som jobber ved Hartvig Nissen videregående skole. I bokens siste kapittel gir

DAg SKARSTEiN Og SyNNØvE SKARSBØ LiNDTNER

de praktiske undervisningsråd, men også didaktiske begrunnelser for å bruke Skam i undervisningen når målet er å trene elevenes tolkningskompetanse. Kapitlets første del gir eksempler på hvordan undervisning i Skam kan nære elevenes tolkningsselvtillit, og også trene den tolkningskompetansen som man har bruk for i møte med flermediale filmatiske tekster. I kapitlets andre del skriver de om Skams muligheter som døråpner inn i norskfagets brede litterære univers. Gjennom praktiske opplegg belyses seriens tematikk i historisk perspektiv, og intertekstuelle referanser blir vist frem som meningsutvidende elementer ved teksten.

Litteratur Aftenposten (21.6.2017). Et overgrep og påfølgende taushet fikk oss til å søke etter «Skam». https://www.aftenposten.no/kultur/i/qqLbO/Et-overgrep-og-pafolgende-taushet-fikkoss-til-a-soke-etter-Skam, lastet ned 26.2.2018. Barthes, R. (1999/1957). Mythologies. New York: Hill and Wang. Bjørby, P. (2000). Myth and Illusion: The Aesthetics of Self in Victoria Benedictsson’s Pengar. Edda (4), 209–229. Bourdieu, P. (1995/1979). Distinksjonen. Oslo: Pax forlag. Brooks, P. (1995). The melodramatic imagination: Balzac, Henry James, melodrama, and the mode of excess: with a new preface. New Haven, Conn: Yale University Press. Bruner, J.S. (1986). Actual minds, possible worlds. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Bruner, J.S. (1990). Acts of meaning. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Cavell, S. (1996). Contesting tears: The Hollywood melodrama of the unknown woman. Chicago: University of Chicago Press. Drotner, K. (1995). At skabe sig selv: ungdom, æstetik, pædagogik (2. utg.). København: Gyldendal. Faldalen, J.I. (2016). – Nerven i ‘Skam’ skal være sterk og relevant. Rushprint, 4. april. http://rushprint.no/2016/04/ nerven-i-Skam-skal-vaere-sterk-og-relevant, lastet ned 3.12.2016. Gripsrud, J. (red.) (2017). Allmenningen. Historien om norsk offentlighet. Oslo: Universitetsforlaget. Habermas, J. (1987). The Theory of Communicative Action. Vol. Two: Lifeworld and System. A Critique of Functionalist Reason. Boston, Mass.: Beacon Press. Hamm, C. (2006). Medlidenhet og melodrama. Amalie Skrams romaner om ekteskap. Oslo: Unipub.

iNNLEDNiNg

Illouz, E. (2014). Hard-core Romance. Fifty Shades of Grey, best-sellers, and Society. Chicago/ London: University of Chicago Press. Jenkins, H. (2006). Convergence Culture Where Old and New Media Collide. New York: New York University Press. Jerslev, A. (2016). SKAM III – en verden af følelser. http://www.kommunikationsforum.dk/ artikler/Anmeldelse-af-SKAM-III, lastet ned 21.2.2018. Lipkin, E. (2009). Girl’s Studies. Berkeley/California: Seal Press. NRK (16.6.2016). Her er tallene som avliver aldersmyten. https://www.nrk.no/kultur/ her-er-tallene-som-avliver-aldersmyten-1.12998753, lastet ned 26.2.2018. Pasquier, D. (1996). Teen Series’ Reception: Television, Adolescence and Culture of Feelings. Childhood: A Global Journal of Child Research, 3(3), 351–373. Penne, S. (2001). Norsk som identitetsfag. Oslo: Universitetsforlaget. Povlsen, K.K. (1996). Global teen soaps go local: Beverly Hills 90210 in Denmark. Young, 4(4), 3–20. Rose, N. (2009). Power and subjectivity: Critical history and psychology. I C.F. Graumann & K.J. Gergen (red.), Historical dimensions of psychological discourse (s. 103–124). Cambridge: Cambridge University Press. Rustad, G. (2016). Producing feminist teen television. Paper presentert på Console-ing Passions, Notre Dame University 16.6.2016. Rustad, G. (2017, 23. juni). Skam: TV-serie. Store norske leksikon. https://snl.no/Skam_-_ TV-serie, lastet ned 4.1.2018. Rønning, H. (2001). Dr. Ibsen goes to Hollywood. I J. Gripsrud (red.), The Aesthetics of popular art. I Kulturstudier nr. 19 (s. 115–135). Bergen: Program for kulturstudier, Norges forskningsråd / Høyskoleforlaget. Simones, C. (2016). Historien om hvordan SKAM ble til. Presentasjon under Nordiske seriedager, Oslo 29.9.2016. Skarstein, D. (2017). Skam – eit ibsensk melodrama med didaktiske mogelegheiter. Norsklæreren, 41(1), 86–100. Sundet, V.S. (under utgivelse, 2018). From ‘secret’ online teen drama to international cult phenomenon: The global expansion of SKAM and its public service mission. I R. McCulloch & B. Proctor (red.), The Scandinavian Invasion: The Nordic Noir Phenomenon and Beyond. Palgrave Macmillan. Sundet, V.S. (2017). Behovsdrevet tenåringsdrama. Dansknoter, 3 (september). Sørbø, J.I. (1999). Kielland som melodramatikar. Oslo: Gyldendal.

Dramaserien Skam

■ Bokens andre del omhandler de viktigste temaene i serien, som identitet, verdier, religion, seksualitet, psykiske lidelser, kjærlighet og betydningen av å tilhøre et fellesskap.

Synnøve Skarsbø Lindtner, Dag Skarstein (red.)

Dramaserien Skam Analytiske perspektiver og didaktiske muligheter

Synnøve Skarsbø Lindtner, Dag Skarstein (red.)

ISBN 978-82-450-2401-2

,!7II2E5-aceabc!

LANDSLAGET FOR NORSKUNDERVISNING