Erfaringskonsulenten (9788245046700)

Erfaringskonsulenten

Funksjoner, roller og involvering

Kristina Bakke Åkerblom og Torbjørn Mohn-Haugen (red.)

Kristina Bakke Åkerblom og Torbjørn Mohn-Haugen (red.)

Erfaringskonsulenten

Funksjoner, roller og involvering

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4670-0

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsfoto: © Rawpixel (RF)

Prosjektet er støttet av Stiftelsen Dam gjennom Rådet for psykisk helse. (prosjektnummer: HEL-439668)

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Takk til

Rådet for psykisk helse og Stiftelsen Dam for prosjektstøtte. Som redaktører har vi også mange å takke, en spesiell takk til alle kapittelforfatterne, og til Ingeborg, Theodor, Solveig, Tobias, Ole Jacob og Caroline for at dere har vært tålmodige med oss som redaktører i denne prosessen. I tillegg vil vi rette en takk til forlagsredaktør Nikolai Fjeld og alle erfaringskonsulentene, fagpersonene og lederne vi har hatt gleden av å prate med de siste årene. Det er deres historier som har inspirert oss.

Vi ønsker også å takke Audun Pedersen og Tove Gundersen for at de har vært villige til å bidra med forord i boken. De har begge vært viktige pionerer i utviklingen av erfaringskonsulentrollen i Norge.

Forord

Endelig har vi fått en bok om hva det innebærer å være erfaringskonsulent og hvordan man kan bruke erfaringskonsulenter bredt i norske helse- og velferdstjenester. Dette er en etterlengtet kunnskapssamling som vil være et løft for feltet fordi den bidrar til å vise spennet i hvordan man kan forbedre tjenestene ved å bruke erfaringskonsulenter på en god måte.

Profesjonaliseringen av brukerstemmer har ikke kommet av seg selv. Vi er mange som har jobbet hardt og målrettet for å markere verdien av å trekke inn egenerfaring i behandlingsapparatet, tjenesteutviklingen og forskningen. Vi er alle eksperter i egne liv, selv om vi noen ganger trenger hjelp. Det er verdi for systemet å bruke både de positive erfaringene og den dyrekjøpte kunnskapen erfaringskonsulentene innehar til det beste for fremtidige tjenestebrukere.

Det å leve i et land som Norge er å leve i et annerledesland. Vi har et lavt befolkningstall og mange særegne ordninger i et samfunn med levekår som ikke er de fleste andre forunt. Våre erfaringer og behov vil derfor skille seg fra mange andres. Vi er ganske unike. Nettopp derfor kan det være vanskelig å kopiere internasjonale praksiser. Et sterkt fagmiljø på erfaringssiden er derfor et bidrag som vil styrke kunnskapsgrunnlaget og gi bedre forutsetninger for å tilpasse internasjonale modeller til norske forhold.

Kvalitetsutvikling er en pågående prosess vi alltid må ha plass til. I denne boken fremmer forfatterne gode eksempler, viser frem utfordringer og opplyser oss med praksisnær tilnærming. Det er en imponerende kunnskapsbredde, noe som vil være viktig i det videre arbeidet med å løfte implementeringsprosessen for feltet slik at kunnskapen erfaringskonsulentene har, kommer flere til gode. Boken bidrar til vesentlig kunnskapsutvikling fordi den er så rik på eksempler og erfaringer innenfor et språk vi skjønner og med en formidlingsform som gjør den til en sann glede å lese. Dette er viktig når vi skal gå nye veier og når nye mennesker skal lære seg å jobbe i tjenestene.

De siste årene har bruken av erfaringskonsulenter økt, men det har vært en del usikkerhet i tjenesten knyttet til hva rollen kan og skal bestå i, og hvordan man best kan nyttiggjøre seg kunnskapen. Denne boken byr på praktiske og konkrete eksempler, tips og råd som vil bidra til å trygge flere ansatte i tjenestene i hvordan erfaringskonsulentrollen skal forstås og brukes i en hektisk arbeidshverdag. Vi må sørge for å fylle rollen med godt innhold, og boken gir kompetanse om hvordan tjenesteapparatet kan dra best mulig nytte av erfaringskompetansen. Erfaringskonsulentene har en personlig erfaring med det berømte mellomrommet mellom stolene. Derfor kan de også være limet som får sammenheng i tjenestene og fjerner unødvendig støy og problematiske prosedyrer som oppleves svært forskjellig avhengig av hvilken side av bordet du sitter på. Slik vil erfaringskonsulenten bidra til tillit mellom helsetjeneste og pasient/bruker – en svært viktig faktor for bedring og mestring. I tillegg bidrar de til å bygge bro over mistillit mange brukere har til tjenestene. Erfaringskonsulentene trekkes ofte fram i brukermiljøene som en helt uvurderlig bærer av håp. Han eller hun har hatt det like vanskelig og vært like sjuk som meg, og nå kan den erfaringen brukes i en respektabel og verdifull jobb for å hjelpe andre og ved dette heve sjansene for en vellykket behandling. Dette budskapet synes jeg boken formidler til fulle, samtidig som vi ser at potensialet for læringsutbytte er akkurat like stort den andre veien. Andre ansatte i helsevesenet har alt å vinne på å lytte til erfaringskonsulentene, og nå vil de ha bedre forutsetninger for å dra nytte av kunnskapen de har å by på.

Med denne boken vil vi kunne nå et bredere publikum og skape et referansepunkt for hva som forventes av en erfaringskonsulent i vår tid. Vi vil fortsette å utvikle feltet ved å bygge sten på sten, og jeg håper vi kan ha som et felles mål at erfaringskonsulenter i videre arbeid anerkjennes som en uvurderlig ressurs og at det blir utenkelig å utvikle tjenester uten å involvere dem det gjelder, i alle ledd. Boken Erfaringskonsulenten. Funksjoner, roller og involvering er et eksempel på hva man kan få til når folk med egenerfaring samarbeider med tjenesteutøvere, tjenesteutviklere og forskere.

Generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tove Gundersen, 22. juni 2023

Da en gruppe fra Bergen kom entusiastiske tilbake fra en studietur i Århus i 2005, var det ingen av oss som overskuet konsekvensene av det vi hadde bestemt oss for å sette i gang. Gruppen bestod av ansatte i NAV Hordaland, Psykisk helsevern, Bergen kommune og tillitsvalgte i Mental Helse. Studieturen kom i en periode med god lokal samhandling, mye kreativitet og entusiasme og friske økonomiske midler fra den statlige Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999–2008. Vi satte i gang umiddelbart med å rigge den norske MB-versjonen, og kull 1 startet opp i januar 2006. Det var kort planleggingstid, rask igangsetting, og de første studentene ble også i stor grad delaktige i å skape programmet, der mye var uferdig.

Nå, mer enn 17 år senere, sitter vi med mange flere erfaringer, mye mer kunnskap og ikke minst med et landskap i fagfeltet som er helt forandret. Erfaringsmedarbeidere er i dag helt alminnelig både i psykiatriske sykehus, DPS og i ulike kommunale tjenester. Mange jobber også i frivillige og ideelle organisasjoner. De holder foredrag på konferanser, inviteres til temadager på videregående skoler og de etablerer egne prosjekter. De deltar i alle slags utviklingsarbeid, de er medforskere og sitter i plangrupper. De er ansatt i stab hos direktører og de er rådgivere. De fleste jobber med voksne, men noen jobber med barn og unge. Noen typer nye tjenestemodeller som IPS (Individual Placement and Support) og FACT (Flexible Assertive Community Treatment) forutsetter også å ha denne typen kompetanse i teamet. MB-programmet startet med studenter som primært hadde mottatt behandling i psykisk helsevern, men i dag har 30–40 prosent av studentene primær ruserfaring.

Hva med fagfolkene som skulle bli kollegaer til den nye yrkesgruppen? Hvordan ble de forberedt? I Bergen ble strategien at vi både fant praksisplasser og gjorde ansettelser de første årene, i tilbud og tjenester som var åpne og nysgjerrige på å innlemme denne kompetansen i sine team. Disse fikk noe opplæring og veiledning fra staben som drev MB-programmet.

Når det nå er samlet inn og systematisert kunnskap om erfaringsmedarbeidere i tjenestene, er dette på høy tid. Ideelt sett burde universiteter og høyskoler vært med i utviklingsprosessene og evaluert og beskrevet dem fortløpende, også med tanke på innholdet i bachelor- og masterprogrammene. Dessverre er det ofte slik at veien fra innovasjon og utvikling i praksis til at det tas i bruk av lærestedene, kan ta mange år. Slik også med dette. For det første er det mange steder tilfeldig og personavhengig om erfaringskompetanse inkluderes i utdanningsprogrammene.

For det andre blir kommende fagutdannede innen helse- og sosialfag altfor dårlig forberedt på å møte, ev. å være leder for, medarbeidere ansatt på bakgrunn av sin egen erfaring.

Derfor er denne boken veldig velkommen, nødvendig og etterlengtet. Her samles ikke bare erfaringer gjort ute i tjenestene, men en rekke nye spørsmål reises. Både om mål og mening, og om ulike veier til målet. Det å utforske mer de ulike rollene denne medarbeidergruppen har, og se hva om gir mest nytte for tjenestetilbudene til brukerne, er spennende lesning. Vi er alle relativt nye på denne veien, og alle har vi mer å lære. Tiden er inne for å gjøre spredte erfaringer om til etablert kunnskap, uten at vi på noen måte kan tenke at fasen for utvikling og nyskaping er over.

Min oppsummering er at i omtrent alt som har skjedd de siste årene av innovasjon og ny utvikling i tjenestene i Bergen, har erfaringsmedarbeidere hatt sentrale roller og noen ganger vært helt avgjørende. Takk til dere som har samlet inn og redigert denne kunnskapen. Måtte denne boken bli lest av mange.

Audun Pedersen, Bergen, 21. juni 2023

Kapittel 1

Erfaringskonsulenter, en prioritert satsning

Kristina Bakke Åkerblom og Torbjørn Mohn-Haugen

Innledning

Det har lenge vært behov for en bok om erfaringskonsulenter i Norge. En bok som viser bredden i de rollene erfaringskonsulentene har i tjenestene. Bokens tittel, Erfaringskonsulenten. Funksjoner, roller og involvering, henspiller på den utviklingen vi har sett de siste årene. Dette gjelder en økt politisk anerkjennelse av erfaringskonsulenten som aktør i fremtidens helsetjeneste (Karlsen, 2022) og hvordan erfaringskonsulenter involveres mer, bredere, får flere oppgaver, og gjerne har flere roller samtidig, på tvers av tjenester og nivåer. I tråd med denne utviklingen finnes det etter hvert mange gode praksiseksempler. Det har også vokst frem opplæringsløp, en interesseorganisasjon, nettverk og fagmiljøer. Mange av bidragsyterne i denne boken deltar selv aktivt med å utvikle dette nye feltet, i ulike roller som erfaringskonsulenter, forskere eller fagpersoner. Det er noe av denne kunnskapen og kompetansen som har blitt utviklet de siste årene på feltet i Norge, vi vil presentere i denne boken. Bokens bidragsytere er jevnt fordelt mellom erfaringskonsulenter, fagpersoner og forskere.

Internasjonalt er dette et stort forskningsfelt. Det er derfor naturlig at vi presenterer noe av denne forskningen. De første kapitlene i boken kan derfor fremstå litt fagtunge. Her presenteres teoretiske rammeverk og empirisk forskning som kan være nyttig for å forstå erfaringskonsulenters funksjoner, roller og involvering. I del to av boken gjøres det dypdykk i praksiser der erfaringskonsulenter involveres i ulike roller, i utviklingen av nye tilbud og tjenester, i forskning og i utdanningssektoren. Eksemplene er valgt ut for å være en inspirasjon. I bokens tredje

og siste del vil det fra ulike ståsteder og perspektiver pekes på noen dilemmaer og utfordringer knyttet til rolleforståelser og muligheter til videreutviklingen av feltet i Norge. De ulike forsknings- og praksiseksemplene i boken er i all hovedsak hentet fra psykisk helse- og rustjenester ettersom det er her erfaringskonsulenters praksis er mest utbredt. Vi har allikevel valgt å bruke den generelle betegnelsen helse- og velferdstjenester ettersom praksiser med erfaringskonsulenter er i ferd med å spre seg til flere ulike tjenester og sektorer. Erfaringskonsulenter finnes i dag i tjenester for barn og unge, tjenester for eldre, og på sykehus knyttet til flere ulike helsetilstander, som diabetes, HIV og kreft.

Oppstarten i de norske tjenestene

Med livet som kompetanse er tittelen på en rapport Rådet for psykisk helse publiserte i 2008 (Elvemo & Bøe, 2008). Rapporten ble en viktig kilde til inspirasjon for at norske myndigheter i 2010 aktivt begynte å motivere psykisk helse- og rustjenester til å ansette personer med egne erfaringer med psykisk uhelse. Dette skjedde først gjennom tilskuddsordningen Kultur- og holdningsendringer på psykisk helsefeltet fra 2010 til 2012. Denne tilskuddsordningen ble startskuddet for at offentlige, og særlig kommunale tjenester, begynte å ansette erfaringskonsulenter. I første rekke skjedde dette innenfor psykisk helse- og rustjenestene, mens det i de siste årene har resultert i ansettelser av erfaringskonsulenter også i andre typer av helse- og velferdstjenester som for eksempel NAV og barnevernet. Den nevnte tilskuddsordningen ble deretter videreført fra 2012 til 2014, og inkluderte også tilskuddsordningene som ble opprettet under opptrappingsplanen på rusfeltet (2007–2012), «kommunalt rusarbeid». Fra 2010 hadde Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse ansvar for å gjennomføre årlige samlinger for erfaringskonsulenter, et ansvar de etter hvert overførte til erfaringskonsulentene selv. Et annet tidlig og tydelig eksempel på implementeringen av ansatte med egenerfaring kommer fra Bergen kommune, der seniorrådgiver Audun Pedersen hadde en sentral rolle i utviklingen av Medarbeider med brukererfaring-programmet (MB-programmet). Dette er et opplæringsprogram for erfaringskonsulenter. Dette førte til at tjenestene i Bergen kommune tok i bruk ansatte med egenerfaring allerede fra 2007 (Pedersen, 2021).

Det er viktig å påpeke at tradisjonen med å benytte personer med egenerfaring på rusfeltet er annerledes enn i de tradisjonelle psykisk helsetjenestene. I tjenester til personer med uønsket avhengighet til rusmidler er det en lang tradisjon knyttet til å benytte personer med egenerfaring med rusutfordringer,

gjerne kalt likepersoner. Mange kan ha stillingstitler som miljøarbeidere, rusterapeuter eller annet. I tillegg har selvhjelpsgrupper som for eksempel AA/NA tatt i bruk likepersoner og mentorer. Dette skiller seg fra dagens praksis med ansettelser av erfaringskonsulenter, også på rusfeltet. Samtidig forventer vi at innholdet i deres kompetanse og integrering vil påvirkes av hvorvidt erfaringskonsulenters bakgrunn er kriminalitet, vold, prostitusjon eller bostedsløshet, enn om det hovedsakelig er psykisk uhelse. Selv om det vil være flere ulikheter, kan det også være flere likheter. I tillegg vil en del hevde, med rette, at det i mange tilfeller er et skarpt skille mellom rus og psykisk helse-utfordringer, men at mange erfaringskonsulenter har hatt utfordringer med begge deler. Noe som bekreftes blant respondentene på erfaringskonsulentundersøkelsene de siste årene (Holst & Mohn-Haugen, 2021, 2022). I 2022 svarte 38 prosent at de hadde erfaring fra både rus og psykisk uhelse, og at de benytter begge deler i jobben sin som erfaringskonsulent (Mohn-Haugen & Mørk, 2023). Du kan lese mer om erfaringskonsulenter på rusfeltet i kapittel 10.

En nasjonal satsning

Satsningen på ansettelser av erfaringskonsulenter er prioritert fra myndighetenes side. Fra første gang erfaringskonsulenter ble nevnt eksplisitt i en tilskuddsordning i 2015 og frem til i dag, har satsningen blitt fulgt opp gjennom en rekke tilskuddsordninger og støttet opp om i en rekke styringsdokumenter. På denne måten har norske myndigheter lagt til rette for en utbredelse og satsning, som etter hvert setter spor i norsk kontekst, særlig i byene og i tettbygde strøk (Ose & Kaspersen, 2022).

Det foreligger flere statlige veiledere og styringsdokumenter der det signaliseres at erfaringskonsulentene skal inn i tjenestene, som Opptrappingsplanen for rusfeltet 2016–2020 (Prop. 15 S (2015–2016)), HelseOmsorg21 – et kunnskapssystem for bedre folkehelse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014), Nasjonal helse og sykehusplan 2020–2023 (Meld. St. 7 (2019–2020)), Tid for handling, personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste (2023:4), Opptrappingsplanen for psykisk helse 2023–2033 (Meld. St. 23 (2022–2023)). Samlet sett beskriver disse styringsdokumentene at erfaringskonsulenter skal sørge for bedre brukermedvirkning på individnivå, og bringe inn brukerperspektiver i tjenesteutviklingen. Altså presenteres erfaringskonsulenters funksjon i tjenestene som todelt. Den førstnevnte funksjonen handler om å øke medvirkning fra pasienter og brukere i egen oppfølging og har bred støtte fra forskningen (Aminawung et al., 2021; Gagne et al., 2018).

Erfaringskonsulenten

Denne funksjonen beskrives som virksom fordi erfaringskonsulenter bidrar til å «oversette» og konkretisere pasienter og brukeres ønsker og behov, og fordi at de styrker kommunikasjonen mellom pasienter/brukere og tjenestene (Byrne et al., 2022). Den andre funksjonen som handler om å styrke brukerperspektivet i tjenesteutviklingen, knyttes ofte til hvordan erfaringskonsulenter ved å dele sine erfaringer og perspektiver bringer inn og tydeliggjør brukerperspektiver (Van Zanden & Bliokas, 2021). Her trekkes ofte erfaringskonsulenters funksjon som endringsagenter i tjenestene frem (Byrne et al., 2019). Til tross for at en uttalt del av erfaringskonsulentrollen knyttes til å endre tjenestene fra innsiden, er det allikevel overraskende lite forskning om samarbeidet mellom erfaringskonsulenter og fagansatte. Samtidig er det et bredt kunnskapsgrunnlag om erfaringskonsulenter internasjonalt. En del av denne kunnskapen om hvordan erfaringskonsulenter er involvert, hvilke roller de har og hvorvidt deres potensial utnyttes per i dag, presenteres og diskuteres i kapittel 3.

De norske styringsdokumentene forutsetter at erfaringskonsulenters involvering i tjenestene fører til en merverdi, både for tjenestene og for brukere av tjenestene. Først og fremst beskrives erfaringskonsulenters deltakelse som et virkemiddel for å fremme brukere og pasienters stemme, selv om det påpekes at erfaringskonsulenters involvering i tjenestene skal bidra til en vesentlig endring av tjenesteutformingen. Den norske politikkutformingen stemmer ellers godt overens med internasjonale føringer (Mental Health Action Plan (2020–2023)).

I Nasjonal sykehusplan 2020–2023 beskrives det at den planlagte veksten i antall erfaringskonsulenter har bidratt til en mer «brukerorientert kultur» i tjenestene (Meld. St. 7 (2019–2020), s. 61). I denne sykehusplanen poengteres det også et behov for å avklare erfaringskonsulenters roller og arbeidsforhold og at dette ansvaret ligger hos arbeidsgivere i kommune- og spesialisthelsetjeneste (Meld St. 7 (2019–2020), s. 61). Slik vi ser det, gir dette arbeidsgivere og ledere et stort handlingsrom og stor grad av fleksibilitet. Samtidig kan det å tildele en gruppe et slikt ansvar avspeile en forventning om at ansettelser og involvering av erfaringskonsulenter er enklere å gjennomføre enn det faktisk er i praksis (Glimmerveen et al., 2018).

Ved å legge ansvaret til arbeidsgivere risikerer man at det vil bidra til å forsterke et allerede skjevt maktforhold mellom arbeidsgiverne og erfaringskonsulentene.

Som i neste omgang kan gjøre det enda mer utfordrende for erfaringskonsulenter å fungere som endringsagenter fra innsiden og «si imot» eller kritisere tjenester de har blitt en del av. Erfaringskonsulenters tilstedeværelse i tjenestene kan i så tilfelle fremstå som ivaretakelse av pasienter og brukeres perspektiver, mens

det snarere brukes for å legitimere, validere og forsvare eksisterende praksiser og maktforhold. Det fremstår som vesentlig å utforske og forstå hvordan maktforhold i tjenestene spiller inn på erfaringskonsulenters medvirkning. Dette utdypes i kapittel 13.

Likevel kan myndighetenes fokus på ansettelser av erfaringskonsulenter ha bidratt til et sterkere søkelys på og bevissthet hos ledere og andre fagpersoner om at erfaringskonsulenter kan ansettes i tjenestene. I så måte kan det betraktes som at denne endringen som i utgangspunktet er satt i gang av myndighetene, kan være et eksempel på en positiv konsekvens av ovenfra-og-ned-prosesser.

Erfaringskonsulentenes interesseorganisasjon

I tråd med veksten i antall erfaringskonsulenter ble den nasjonale interesseorganisasjonen for erfaringskonsulenter, Erfaringssentrum, stiftet i 2017. Når erfaringskonsulentene etter hvert ble flere, har det oppstått behov for sikre gode rammebetingelser og ivareta erfaringskonsulenter som en ny yrkesgruppe i tjenestene, samt styrke bevisstheten rundt rollen i politiske miljøer. Erfaringssentrum har som mål å styrke erfaringskonsulenters posisjon, og sette erfaringskonsulenter i stand til å drive frem et nytt felt og en mer brukerorientert praksis i Norge. Et av flere grep som er gjort for å styrke posisjonen, er at det er utarbeidet etiske retningslinjer for erfaringskonsulenter (Erfaringssentrum, 2022). I tillegg har Erfaringssentrum uttalt at de ønsker å arbeide for en autorisasjon som kan forplikte erfaringskonsulenter til å følge disse etiske retningslinjene, og påpekt viktigheten av arbeid for å styrke erfaringskonsulenters opplæringstilbud. Her er det også løftet frem at det er på tide å se nærmere på en opplæring og kvalitetssikring av erfaringskonsulentene gjennom en utdanning som ligger i det offentlige høyskolesystemet (Mohn-Haugen & Åkerblom, 2021). Etter som utviklingen i norske tjenester peker mot at erfaringskonsulenter blir ansatt på stadig nye felt og i mer spesialiserte roller, kan en slik profesjonalisering muligens svare ut dette behovet, samt bidra til å øke rollens prestisje. Imidlertid er det sentralt å muliggjøre en slik ytterligere profesjonalisering av erfaringskonsulentrollen og sikre en bredde i opplæringstilbudene. Ved å legge utdanningen til høyskolesystemet risikerer man å favorisere personer som har best forutsetninger for å «innta skolebenken», og ekskludere personer uten studiekompetanse (Åkerblom, 2022). Dette kan føre med seg en utvikling der erfaringskompetansen som ligger til grunn, får en mindre sentral rolle. En videreutvikling av erfaringskonsulenters opplæringsløp, veiledningsmuligheter og sertifisering bør skje i samarbeid

mellom erfaringskonsulenter (Erfaringssentrum), arbeidsgivere og nasjonale myndigheter for å sikre at erfaringskonsulentstillingene er attraktive for er stort spekter av helse- og velferdstjenester (Åkerblom et al., 2023). Et tema som Erfaringssentrum har viet mye oppmerksomhet, er hvordan erfaringskonsulenter selv trives i og påvirkes av å ha en slik rolle, og i hvilken grad en slik rolle er endestoppet yrkesmessig eller kan (og bør være) et springbrett for videre yrkeskarriere. Dette temaet følges opp i kapittel 5.

Tittelen «erfaringskonsulent»

I dag er betegnelsen «erfaringskonsulent» den mest brukte tittelen for rollen og benyttes av både Helsedirektoratet og den nasjonale interesseorganisasjonen for erfaringskonsulenter, Erfaringssentrum. Imidlertid har disse stillingene ulike navn, som for eksempel «medarbeidere med brukererfaring», «brukerspesialister», «erfaringsmedarbeidere» og «likepersoner». Det brukes forskjellige og overlappende begreper for erfaringskonsulenter både på norsk og engelsk. På engelsk finnes det også flere ulike betegnelser som «peer worker», «peer recovery coach», «peer navigator», «peer provider», «peer specialist», «peer recovery specialist», «consumer provider», «experts by experience» og «lived experience practioner». De fleste engelske variantene begynner med «peer», som oversatt til norsk er «likeperson».

Motstandere av tittelen «erfaringskonsulent» har pekt på at «konsulent» kan virke fremmedgjørende og skape unødvendig motstand fordi tittelen signaliserer at man har en posisjon der man skal gi råd og veilede for endring, heller enn at man skal være en medarbeider i et fellesskap og samarbeide med andre fagansatte i tjenestene. Forkjempere for bruken av begrepet «erfaringskonsulent» har pekt på at det ligger et særlig ansvar til rollen om å bringe inn brukerperspektiver, og at «konsulent» kan berede grunnen for denne funksjonen. Vi som er redaktører for denne boken, mener betegnelsen erfaringskonsulent er mest beskrivende for den rollen personer som ansettes i slike stillinger, skal ha i tjenestene, på tvers av nivåer og systemer. Bruken av begrepet «konsulent» stemmer godt overens med det todelte mandatet som tillegges denne rollen i norske styringsdokumenter, hvor erfaringskonsulenter skal bidra til å øke medvirkningen for brukere og pasienter i egen oppfølging fra tjenestene og bringe brukerperspektivet inn i tjenesteutviklingen. Likevel fremhever vi at erfaringskonsulenter nettopp er medarbeidere i tjenestene som bringer inn brukerperspektiver som tidligere ble tilført utenfra. Det kan være utfordrende både for personer som innehar

rollene, og for tjenestene som skal legge til rette for det. Vi ser likheter mellom tittelen «erfaringskonsulent» og tittelen «lived experience practioner» (LEP) (se Byrne et al., 2015, 2016), eller «people with lived experience» (PWLE) (se Hawke et al., 2023). Mens «lived experience» viser til at man ansettes på bakgrunn av egne erfaringer, refererer «practioner» til at man kan involveres i ulike oppgaver og har ulike roller og funksjoner der egne livserfaringer legges til grunn. Dette stemmer også godt overens med praksis slik vi kjenner den fra norske tjenester. Mens de fleste erfaringskonsulenter jobber ute i tjenestene og har daglig kontakt med brukere og pårørende, involveres de også i et bredt spekter av oppgaver som bl.a. undervisning, forskning, eller som rådgivere i tjenesteutviklingen. I denne boken definerer vi erfaringskonsulent slik:

En erfaringskonsulent er en person som er ansatt i helse-, sosial eller velferdstjenestene på bakgrunn av egne erfaringer fra store livspåkjenninger eller sykdom, og som har brukt tjenestene i sin prosess for å komme videre. De benytter sin kunnskap, kompetanse og perspektiver for å støtte enkeltpersoner eller grupper, i tillegg til at de bidrar til tjenesteutviklingen. En erfaringskonsulent kan også ha pårørendeerfaring, og jobbe på bakgrunn av disse erfaringene i tjenestene.

Vår erfaring fra dette feltet er at det er vanskelig å komme til enighet om hvilke begreper og hvilket språk man bør bruke. Dette skyldes at personer har hatt ulike roller og erfaringer i møte med tjenestene (Hawke et al., 2023). Noen aksepterer tittelen pasient fordi den viser til bestemte typer tjenester og gir tilgang til pasientrettigheter. Det er likevel slik at tittelen pasient kan oppleves annerledes på psykisk helse- og rusfeltet, og av mange vil oppleves som stigmatiserende. Å benytte slike begreper kan også holde personer fast i passive roller. Daya og medarbeidere (2020) har identifisert en trend blant erfaringskonsulenter, og beskriver hvordan hvilke begreper de velger å bruke, kan knyttes til hvorvidt deres egne erfaringer med oppfølging og behandling er positive eller negative. Erfaringskonsulenter som har positive opplevelser med oppfølgingen, er i mindre grad negative til bruken av begrepet «pasient». Personer med negative erfaringer velger derimot oftere å bruke andre ord og begreper, som for eksempel «medborger», «innbygger» eller «deltaker». En tredje kategori erfaringskonsulenter beskrives i en «mellomposisjon» og kan ha både positive og negative erfaringer, og med ulike tjenester. Flere av disse foretrekker å bruke begrepet «tjenestebruker» (Daya et al., 2020).

Fremveksten av «peer support» internasjonalt

Selve utviklingen av fagfeltet som internasjonalt beskrives som «peer support», er sterkt inspirert av recoverybevegelsens arbeid med å utvikle alternative tilbud og behandlingsformer. Denne bevegelsen vokste frem på slutten av 1970-tallet som et opprør mot brudd på menneskerettigheter og mot psykiatrien (Watson & Meddings, 2019). Recoverybevegelsen har vært spesielt opptatt av å løfte frem kunnskap og erfaringer fra personer som har kommet seg etter psykiske helseutfordringer, eller som har levd gode liv med ulike utfordringer, uten hjelp fra tjenestene (Davidson, 2016). Særlig ble fokuset å utvikle alternative tilbud og behandlingsformer hvor personer med ulike psykiske helse- og/eller rusutfordringer hadde roller som hjelpere for personer som strevde med tilsvarende utfordringer. Definisjoner av «peer support» beskriver at slike tilnærminger bygger på prinsipper om å gi og motta hjelp basert på respekt, delt ansvar og gjensidig enighet om hva som er hjelpsomt (Repper & Carter, 2011). Etter hvert har slike praksiser blitt tatt i bruk i ulike tjenester og sektorer. Alt fra offentlige psykisk helse- og rustjenester, til ulike tilbud og tjenester i sivilsektoren, men også i stor grad i nettbaserte tilbud (Høgh Egmose et al., 2023).

Recoveryorienterte praksiser har stort fokus på å støtte brukere til selv å ha en mer aktiv og deltakende rolle i egen oppfølging og eget liv, og når erfaringskonsulenter er ansatt i tjenestene for å gi «peer support», anses det som en sentral del av recoveryorienterte praksiser (Gillard et al., 2017). Imidlertid har recoverybegrepet flere ulike definisjoner, og ulike forståelser, som får konsekvenser for hvordan hjelp og støtte gis i tjenestene, og hvilke roller erfaringskonsulenter får. For eksempel kan erfaringskonsulenter som ansettes i tjenestene, oppleve å møtes med motstridende forventninger med hensyn til hvordan de skal arbeide recoveryorientert, og dermed også mangle gode rammebetingelser, som kan være problematisk for deres egne liv, og tilfriskningsprosesser. Dette utdypes nærmere i kapittel 11.

Ulike modeller og erfaringskonsulentroller

I internasjonal forskningslitteratur beskrives det ulike modeller for å benytte erfaringskonsulenter i tjenestene. Tre modeller beskrives vanligvis. Én modell beskriver at erfaringskonsulenter ansettes i eksisterende (ofte kliniske) roller i tjenestene, en annen variant er at de har konkrete oppgaver i strukturerte behandlingsprogram, mens en tredje at erfaringskonsulenter organiseres «på utsiden» av tjenestene og tilbyr sin hjelp og støtte som et tillegg til andre tilbud

i tjenestene (Chinman et al., 2017). I de to førstnevnte modellene har erfaringskonsulenter relativt konkrete og forhåndsdefinerte roller og oppgaver. Førstnevnte modell for å ansette erfaringskonsulenter innebærer som oftest at erfaringskonsulenter får tilsvarende oppgaver og roller som sine fagansatte kollegaer. I den andre modellen beskrives det at erfaringskonsulenter har spesifikke og konkrete oppgaver i strukturerte behandlingsprogram, som i Flexible Assertive Community Treatment (FACT) team. Selv om erfaringskonsulenters oppgaver i stor grad er forhåndsbestemte i denne modellen, legges det til en viss grad opp til at de skal benytte sin erfaringskompetanse når oppgaver skal løses, hvilket i praksis innebærer at erfaringskonsulenter likevel har et visst handlingsrom i valg av tilnærming. I kapittel 9 i denne boken belyser to brukerspesialister noen selvopplevde erfaringer fra å være i en slik erfaringskonsulentrolle. Den tredje modellen som beskrives hyppig i forskningslitteraturen, og som er sjeldnere i Norge (Mohn-Haugen & Mørk, 2023), er erfaringskonsulenter som organiseres i egne team, som utøver sin hjelp og støtte som tillegg til andre tilbud i tjenestene. I denne modellen jobber erfaringskonsulenter side om side med andre erfaringskonsulenter enten i egne tjenester, eller team, og tilbyr likepersonsstøtte utenom og til dels uavhengig av andre tilbud. Det er denne modellen for å involvere erfaringskonsulenter, hentet fra internasjonal praksis, som er funnet å ha størst effekt når det gjelder å støtte pasienter og brukere i deres tilfriskningsprosesser (Høgh Egmose et al., 2023).

En gjennomgang av internasjonal forskningslitteratur som beskriver erfaringskonsulenters roller og involvering, bekrefter antakelsen om at ressursene deres i liten grad er utnyttet (Mirbahaeddin & Chreim, 2022). Mens ulike modeller for å involvere erfaringskonsulenter medfører ulike resultater for individer som benytter tjenestene, vil erfaringskonsulenters ulike involvering i samarbeidet i tjenestene kunne medføre ulike muligheter til å bidra til tjenesteutvikling (Åkerblom & Ness, 2023). En mer effektiv utnyttelse av erfaringskonsulenter vil kreve en annen type involvering enn det som vanligvis praktiseres i dag. Noen slike tendenser kan vi spore i norske tjenester når ungdom involveres i planlegging, design, etablering og gjennomføring av tjenester til ungdom, som for eksempel «Ung Arena», og har utviklet roller for unge erfaringskonsulenter som beskrives i kapittel 6. Men også at erfaringskonsulenter samarbeider og har aktive roller i forskningsprosjekter (se kapittel 7) og involveres som undervisere for studenter i helse- og velferdsprofesjoner (se kapittel 8). Fordi erfaringskonsulenter er ansatt i tjenestene, kan det styrke mulighetene deres til å være proaktive

fremfor reaktive når de involveres for å bidra til utvikling, organisering, levering og evaluering av tjenester. Dette er potensielt mer i tråd med målsetninger for å involvere pasienter, pårørende og innbyggere som presenteres i rammeverket «Pasient- og innbyggerinvolvering» i kapittel 2.

Den norske satsningen bygger videre på internasjonale erfaringer og forskning

Mens satsningen på og forskningen på erfaringskonsulenter er et relativt nytt fenomen i norske tjenester, finnes det mange gode eksempler og mye forskning internasjonalt. Det å komme etter, eller være en «second mover», løftes frem som et suksesskriterium i innovasjonslitteraturen (Torfing, 2016). Når vi skal videreutvikle satsningen på erfaringskonsulenter i Norge, har vi mulighet til å lære av andre land som har startet tidligere, og bygge videre på deres erfaringer. Dette gir oss en fordel fordi vi har mulighet til å kopiere og forsøke å gjenta det som har vist seg å være virkningsfullt andre steder. Samtidig kan vi prøve å unngå deres nybegynnerfeil.

Når vi skal bygge videre på internasjonale erfaringer og forskning, er det viktig å erkjenne at det norske velferdssamfunnet på flere områder skiller seg fra landene vi henter inspirasjon og kunnskap fra. Et kjennetegn som er sentralt for Norge, og de andre skandinaviske landene, er at vi har en sterk velferdsstat, hvor det offentlige har ansvar for de aller fleste helse- og velferdstjenestene og det er mindre forskjeller mellom fattig og rik i møte med disse tjenestene. I tv-programmet «Sånn er Norge» formidlet Harald Eia at dette er en av grunnene til at vi i Norge også har «verdens høyeste tillitsnivå». Derimot er det meste av forskningen vi henter internasjonalt, basert på en tjenestemodell som har en ganske ulik velferdsmiks (Ibsen et al., 2021). I praksis innebærer dette at tilsvarende tilbud og tjenester som driftes av de offentlige helse- og velferdstjenester i Norge, i større grad blir tilbudt av frivillige og ideelle organisasjoner der forskningen er hentet fra. Dette gjelder i stor grad tilbud som internasjonalt kategoriseres som «peer support».

Internasjonalt brukes samlebetegnelsen «peer support» (på norsk: likepersonsstøtte) for et stort spenn av praksiser der personer med egenerfaring gir hjelp og støtte, enten det skjer i brukerstyrte initiativ og selvhjelpsgrupper, eller i kraft av lønnede posisjoner i helse- og velferdstjenester (Watson & Meddings, 2019). Selve foranledningen til «peer support» knyttes til at recoverybevegelsen og andre brukerbevegelser ønsket å etablere alternative tilnærminger

for å hjelpe og støtte personer med psykiske helseutfordringer. Etter hvert som disse alternativene ble mer anerkjente, har de gradvis blitt innført i stadig flere tjenester og sektorer. Enkelte forskere trekker et klart skille mellom uformelle og formelle varianter av slik «peer support», basert på graden av gjensidighet mellom den som gir og den som mottar støtte, og nivået av struktur og standardisering (Davidson et al., 2006). Vi argumenterer for at dette skillet er vesentlig når vi skal oversette internasjonale erfaringer og forskning for å ta det i bruk i en norsk kontekst. I denne boken bygger vi videre på et kunnskapsgrunnlag om formell «peer support» hvor erfaringskonsulenter ansettes i og lønnes av helse- og velferdstjenester. Et slikt skille mellom formelle og uformelle varianter av «peer support» innebærer at likepersonsstøtte som ytes av frivillige, kategoriseres som uformell, mens likepersonsstøtte som utøves av lønnede likepersoner ansatt i tjenestene, forstås som en formell variant. På samme måte betrakter vi tilnærmingen i regi av selvhjelpsgrupper som NA/AA som uformell likepersonsstøtte, selv om den forløper etter en fast struktur, mens den støtten erfaringskonsulenter tilbyr i helse- og velferdstjenestene, vurderes som en formell variant. Like fullt er det verdt å være klar over at et slikt skille mellom uformelt og formelt likepersonsarbeid i ulik grad gjennomføres i internasjonal forskning og praksis, noe som kan bidra til forvirring når vi skal tolke og oversette resultater fra internasjonal forskning.

Norske helse- og velferdstjenester har flere andre karakteristika som er viktig å ta hensyn til når erfaringskonsulenter skal ansettes og det skal utvikles meningsfulle og virkningsfulle erfaringskonsulentroller. Et særtrekk vi anser som vesentlig, er at fordi erfaringskonsulenter er ansatt i tjenestene, vil de også oftest arbeide sammen med andre fagansatte, med ulik bakgrunn. Dermed vil erfaringskonsulenter også være medarbeidere i tverrfaglige fellesskap. Dette innebærer at deres bidrag blir en del av tjenestens samlede bidrag, og at hvordan samarbeidet mellom erfaringskonsulenter og ulike fagansatte forløper er vesentlig for resultatet. Et sentralt poeng er at erfaringskonsulenter inngår som medarbeidere i tjenester, og forventes å arbeide sammen med ulike andre faggrupper, ofte direkte i team med andre fagansatte (Byrne et al., 2021). Denne modellen for å involvere erfaringskonsulenter finner vi også i internasjonal forskningslitteratur. Selv om erfaringskonsulenter beskrives å arbeide i tjenester sammen med ulike andre faggrupper, organiseres de likevel ofte i egne team, noe som i praksis kan innebære at de har mindre kontakt med andre fagansatte enn det som er vanlig i norske tjenester.

Et ytterligere kjennetegn som er sentralt særlig innenfor psykiske helse- og rustjenester, er at kravet til evidensbasert kunnskap er stort og at fagansatte med en høyspesialisert kompetanse ofte har en vesentlig rolle og et særlig ansvar i tjenestetilbudene. Dette kan påvirke hvorvidt erfaringskonsulenter kan vinne terreng i disse tjenestene. Derfor vil vi også vie oppmerksomhet til å belyse kjente utfordringer og barrierer fra internasjonal forskningslitteratur og belyse og overveie dens relevans for norske tjenester. Kan det tenkes at barrierer som beskrives internasjonalt, som for eksempel manglende anerkjennelse av erfaringskompetanse og uklare rollebeskrivelser, kan gjøre seg særlig gjeldende i Norge fordi vi har en høyere andel fagansatte i disse tjenestene enn landene vi sammenligner oss med? Kan det være et høyere «krav om» klare og definerte oppgaver og roller for erfaringskonsulenter fordi de må «konkurrere» ut andre grupper av fagansatte for å vinne terreng i tjenestene? Eller er det slik at erfaringskonsulenter kun skal være et «supplement» til andre faggrupper?

Om erfaringskonsulenter og erfaringskompetanse

Erfaringskonsulenten representerer en ny form for kunnskap inn i helse- og velferdstjenestene. Erfaringskonsulenter bringer med seg en taus kunnskap det ikke nødvendigvis er enkelt å sette ord på. I rapporten «Det er litt som et eget språk» (Klevan et al., 2018, s. 36) beskriver en av deltakerne i fokusgruppene erfaringskompetansen på følgende måte: «Tilliten er der nesten med en gang. Det er litt som et eget språk. Man har et felles utgangspunkt som gjør at man kommuniserer bedre, man får en sterkere tilknytning. Jeg kan ikke forklare det på en god måte. Det virker som det bare er noe som skjer.»

Den implisitte kunnskapen kommer frem i et lite nikk, i en setning – det skjer en gjenkjennelse og det oppstår en språkløs relasjon – et felles utgangspunkt. Vi har hørt mange historier som ligner på det som beskrives av informanten i sitatet over. En ung erfaringskonsulent er ute og «felter» med sosialarbeidere, fagpersonene er i utgangspunktet veldig bekymret for ungdommen, men klarer ikke komme gjennom. Den unge erfaringskonsulenten snakker med ungdommen, og ti minutter senere kommer de sammen tilbake. Ungdommen får hjelp. Det skjer noe i relasjonen. Noe magisk? Eller er det igjen dette egne språket og den relasjonen ungdommen med hjelpebehov opplever. Gjenkjennelsen, fortellingen om at ting kan bli bedre som kommer til syne i erfaringskonsulentens evne til å skape et likeverdig møte. Slik vi ser det, er det at når denne tause kunnskapen foredles og blir nyttiggjort, at erfaringskompetansen trer frem. På den måten kan en si at

selve erfaringskompetansen er en foredling eller en forståelse og sensitivitet for denne tause kunnskapen. Erfaringskompetansen handler altså ikke om å brette ut en vanskelig eller traumatisk fortelling fra tidligere i livet, og gjenfortelle denne.

På samme måte opplever vi som er redaktører og forfattere av denne boken, den ene erfaringskonsulent og den andre forsker og psykolog at vi fyller hverandre ut, det er noe som skjer når erfaringskonsulenten stiller et ekstra «hvorfor?»spørsmål. Det skaper en ny bevissthet, en ny undring som oppstår i fagpersonen, og det skjer noe når en slik gjensidig undring oppstår. Det sublime er altså en sentral del av erfaringskompetansen. I andre sammenhenger kan den fremstå som mer eksplisitt. Særlig der erfaringskonsulenten tar på seg rollen som en som fremmer brukeres og pasienters perspektiver inn i et prosjekt eller i en arbeidsgruppe. Her dreier det seg om at den med erfaringskompetanse igjen har med seg et annet blikk enn det en i rollen som fagperson har. Dette andre blikket er det som er erfaringskompetansen, eller rettere sagt – erfaringskompetansen blir til i relasjonene som oppstår og de nye undringene og dialogene som bringes til bords. Erfaringskompetansen kan ses og nyttiggjøres i settinger der erfaringskonsulenten er seg selv bevisst disse elementene av eksplisitt og implisitt kunnskap – og klarer å benytte dem i møte med andre, både på individnivå og i tjenesteutviklingen. Det er altså som beskrevet i rapporten «Integrering av erfaringskompetanse»; «Når erfaring omsettes til kunnskap, og erfaringskonsulenten kan anvende kunnskapen i praksis, kan man bruke betegnelsen erfaringskompetanse» (Åkerblom et al., 2020, s. 11).

Der fagpersonen er trent til å opptre profesjonelt og holde en viss avstand, kommer erfaringskonsulenten inn med en mer rå og uraffinert og annerledes kompetanse som fremstår intuitivt mer medmenneskelig fordi det ikke er «noe» som ligger imellom. Dette synes også å understrekes av ledere som har brukt tid sammen med erfaringskonsulenter. I en norsk studie beskriver blant annet ledere hvordan erfaringskonsulentene fikk fagansatte til å undre seg over hva de selv skulle dele, og hvordan de kunne være et medmenneske i møte med brukere (Åkerblom et al., 2023). Det at erfaringskonsulentene kommer inn i tjenestene, kan derfor – der organisasjonene de arbeider i legger til rette for det – gjøre at fagpersoner, ledere, brukere og pasienter begynner å se seg selv på andre måter fordi de møtes med en annen åpenhet og forståelse, og på den måten indirekte gjør tjenestene mer medmenneskelige.

Det å forstå og bevisst benytte disse elementene målbevisst som verktøy er det som utgjør deler av erfaringskompetansen. Altså ikke den enkeltes historie.

Det er nok en litt for vanlig misoppfatning blant de som ikke har kjennskap til bruken av ansatte med egenerfaring, at erfaringskonsulenten har en slik rolle. Dette ser også ut til å være en vanlig misforståelse blant en del av de som ønsker å bli erfaringskonsulent.

For stadig flere ønsker å benytte sine erfaringer. Med inntoget av opplæringsløp for erfaringskonsulenter og nå som flere og flere personer med lang historie fra rusavhengighet, kriminalitet, barnevern, omsorgssvikt og med psykiske helseutfordringer osv. får kjennskap til erfaringskonsulentbegrepet, er det mange som tar kontakt blant annet med den nasjonale interesseorganisasjonen for erfaringskonsulenter, Erfaringssentrum, og lurer på hvordan man blir erfaringskonsulent. Her må Erfaringssentrum ofte oppklare denne misforståelsen.

Ikke et yrke for alle

Det er ikke et yrke som passer for alle, og som Truls Juritzen betimelig setter spørsmålstegn ved i boken Kritiske blikk på brukermedvirkning (Juritzen, 2021, s. 52–53): Er det utelukkende et gode å få benytte sin egenerfaring i yrkeslivet?

Hvilke utilsiktede konsekvenser kan dette ha for den enkelte? Og hvor lenge bør man i så fall benytte seg av disse erfaringene? Hvor lenge er disse erfaringene gyldige?

Det er ikke mulig å gi noen sikre svar på disse spørsmålene, og ved ansettelser av erfaringskonsulenter vil det oppstå dilemmaer det kan være vanskelig å svare på. Utvikling i rollen som erfaringskonsulent kan imidlertid dreie seg om endringer i ferdigheter, holdninger, kunnskaper så vel som i yrkesmessig identitet. Erfaringskonsulenters kompetanse og yrkesidentitet er noe som kontinuerlig må skapes og forhandles frem. I kapittel 5 gjør forfatterne et forsøk på å beskrive hvordan slike prosesser kan se ut for erfaringskonsulenter, og diskuterer hvilke forhold som bidrar til utvikling og vekst, og hva som kan gi stillstand og stagnasjon i denne yrkesrollen.

Vi tenker videre at det å bli og det å være erfaringskonsulent kan bidra til et enkeltmenneskes tilfrisknings- og utviklingsprosess. I møtet med mestringen det er å være i jobb etter å ha slitt med livet, kan det fort bli mestringsopplevelser som gjør at personen etter hvert velger å utdanne seg videre.

Når det gjelder de utilsiktede konsekvensene av det å bruke sin egenerfaring, er vi bekymret for hva det kan gjøre med en person å til stadighet dele sine mest smertefulle livserfaringer fra en scene eller i mediene. Vi lever i dag i en kultur der deling i sosiale medier og «salg av egen lidelseshistorie» kan føre til

at personer som gjør dette, kan oppleve psykologiske effekter som er negative på lang sikt. Dette er noe arbeidsgivere, erfaringskonsulenter og fagpersoner bør være oppmerksom på. Å ha et særdeles bevisst forhold til hva man deler, hvordan man deler og hvorfor man deler, kan derfor også anses som et sentralt element i erfaringskompetansen. Mer om dette i kapittel 13. Når erfaringskonsulenter kommer inn i tjenestene, kan dette også endre hvordan fagansatte med erfaringskompetanse tenker om og ønsker å bruke sin erfaring. Hvordan fagansatte med erfaringskompetanse bruker sine erfaringer, kan både være likt, og ulikt, erfaringskonsulenters praksis. I kapittel 12 beskrives eksempler på hvordan dette kan se ut, og mulige grunner til at fagpersoner med erfaringskompetanse ikke er åpne på sin arbeidsplass.

Det lille ekstra

Personer som tidligere har opplevd utenforskap og senere kommer inn i arbeidslivet, kan ha et behov for å vise at de er verdige den posisjonen de har fått, og kan derfor være villig til å strekke seg langt for å vise arbeidsgiver og andre akkurat dette. Det kan føre til at man er villig til å gi «det lille ekstra». Jobbe gratis en søndag for å gi brukere et bedre tilbud og opplevelse av tilhørighet. På den andre siden kan det å gi «det lille ekstra» være en sentral del av det at erfaringskompetansen gir effekt. Der fagpersoner i større grad er trent på å skille mellom sin profesjonelle yrkesrolle innenfor angitte tider, er det flere eksempler på at erfaringskonsulentene strekker seg lenger og er villig til å tøye reglene. Samtidig beskrives det at erfaringskonsulent ofte vil vektlegge å tilby hjelp og støtte som brukere erfarer som hjelpsomt (Watson & Meddings, 2019). Og, annen forskning som har utforsket hva som erfares som hjelpsomt, har pekt på hvordan det kan være små handlinger der hjelperne i tjenestene viser at de er villig til å strekke seg litt lenger enn forventet, og tilby hjelp og støtte utenfor «de etablerte rammene» (Topor & Matscheck, 2021).

Uansett, det «å gi det lille ekstra» kan også ha utilsiktede og negative konsekvenser. For hva skjer når dette blir en forventning fra arbeidsgiver, eller arbeidsgiver ikke setter grenser? Det kan da oppstå dilemmaer og utfordrende situasjoner. Slik vi ser det, er et sentralt element i erfaringskompetansen også at dette «lille ekstra» brukes som et verktøy, at det er en refleksiv praksis der både arbeidsgiver og erfaringskonsulent er bevisst på når og hvordan «det lille ekstra» kan brukes som et aktivt og godt verktøy i prosjektarbeid, i møte med brukere og i tjenesteutvikling.

Til tross for at erfaringskonsulenter er en ny yrkesgruppe i Norge, er det ikke et nytt fenomen i internasjonal sammenheng. Basert på internasjonal praksis og forskning er det mulig å beskrive hva som kjennetegner erfaringskonsulenter, hvordan de oftest vil tenke om og løse problemer, og hva som kjennetegner deres tilnærminger og metoder. Videre er det mulig å tydeliggjøre hvordan deres tilnærming preges av deres oppfatninger av – og holdninger til – hva som er verdt å prioritere, og hvordan deres forståelse, kompetanse og kunnskap bør komme pasienter og brukere til gode. I tillegg finnes det overordnede prinsipper og rammer som ligger til grunn for den hjelpen og støtten erfaringskonsulenter tilbyr. Til sammen kan slik kunnskap hjelpe oss å synliggjøre «erfaringskonsulenters rammeverk», og beskrive hva som vil kjennetegne hvordan de benytter sin erfaringskompetanse som et virkemiddel, i prosjektarbeid, i møte med enkelte brukere og i tjenesteutvikling. En fordel med å identifisere dette rammeverket og betrakte erfaringskonsulentrollen som en disiplin er at det gjør det mulig å belyse hvordan endringer skjer som et resultat av at erfaringskonsulenter bringer inn sine perspektiver og handlemåter, og påvirker andre «konkurrerende» perspektiver og handlemåter i tjenestene. Vi belyser hvordan dette kan skje, og beskriver noen konkrete endringer som knyttes til erfaringskonsulenters deltakelse, eksemplifisert ved egen og andres forskning i kapittel 4.

Bokens målgruppe

Med denne boken ønsker vi å nå alle som er opptatt av temaet erfaringskonsulenter og hvordan vi kan utvikle best mulige tjenester ved å integrere dem. Dette tenker vi vil være: fagansatte fra mange ulike grupper, ledere i tjenestene, forskere, myndigheter, pårørende og erfaringskonsulenter selv, studenter ved helsefaglige og sosialfaglige utdanninger på både bachelor- og masternivå og studenter på profesjonsstudier, samt studenter på erfaringskonsulentutdanningene.

En utfordring vi har tatt hensyn til når vi har valgt ord og begreper i denne boken, er at vi ønsker å bruke et språk som når alle, eller i det minste en bred og sammensatt gruppe lesere. Samtidig kan fagpersoner som tilhører ulike fagfelt, eller ulike faggrupper, tilsynelatende mene det samme, men likevel bruke et ulikt språk. Begrepsbruken kan derfor være noe forskjellig mellom kapitlene.

Bokens inndeling

Boken er delt inn i tre deler og består av 13 kapitler. I den første delen presenteres teoretiske perspektiver og rammeverk, internasjonal og norsk forskning.

Videre belyses og diskuteres noen sentrale forutsetninger for erfaringskonsulenters involvering og roller i norske helse- og velferdstjenester. Bokens andre del beskriver tre ulike praksiseksempler der erfaringskonsulenter involveres. Den tredje delen av boken bringer inn noen tydelige stemmer som på ulikt vis belyser sentrale utfordringer og dilemmaer ved erfaringskonsulenters funksjoner, roller og involvering, som må anerkjennes og løses.

Referanser

Aminawung, J.A., Harvey, T.D., Smart, J., Calderon, J., Steiner, A., Kroboth, E., Wang, E.A. & Shavit, S. (2021). Formerly Incarcerated Community Health Workers Engaging Individuals Returning From Incarceration Into Primary Care: Results From the Transition Clinic Network. Frontiers in Public Health, 9, 681128.

https://doi.org/10.3389/fpubh.2021.681128

Byrne, L., Happell, B. & Reid-Searl, K. (2015). Recovery as a Lived Experience Discipline: A Grounded Theory Study. Issues in Mental Health Nursing, 36(12), 935–943. https://doi.org/10.3109/01612840.2015.1076548

Byrne, L., Happell, B. & Reid-Searl, K. (2016). Lived experience practitioners and the medical model: World’s colliding? Journal of Mental Health, 25(3), 217–223.

https://doi.org/10.3109/09638237.2015.1101428

Byrne, L., Roennfeldt, H., Wang, Y. & O’Shea, P. (2019). ‘You don’t know what you don’t know’: The essential role of management exposure, understanding and commitment in peer workforce development. International Journal of Mental Health Nursing, 28(2), 572–581. https://doi.org/10.1111/inm.12562

Byrne, L., Roennfeldt, H., Wolf, J., Linfoot, A., Foglesong, D., Davidson, L. & Bellamy, C. (2022). Effective Peer Employment Within Multidisciplinary Organizations: Model for Best Practice. Administration and Policy in Mental Health and Mental Health Services Research, 49(2), 283–297. https://doi.org/10.1007/ s10488-021-01162-2

Chinman, M., McInnes, D.K., Eisen, S., Ellison, M., Farkas, M., Armstrong, M. & Resnick, S.G. (2017). Establishing a Research Agenda for Understanding the Role and Impact of Mental Health Peer Specialists. Psychiatric Services, 68(9), 955–957. https://doi.org/10.1176/appi.ps.201700054

Davidson, L. (2016). The Recovery Movement: Implications For Mental Health Care And Enabling People To Participate Fully In Life. Health Affairs, 35(6), 1091–1097.

https://doi.org/10.1377/hlthaff.2016.0153

Davidson, L., Chinman, M., Sells, D. & Rowe, M. (2006). Peer support among adults with serious mental illness: A report from the field. Schizophrenia Bulletin, 32(3), 443–450.

Daya, I., Hamilton, B. & Roper, C. (2020). Authentic engagement: A conceptual model for welcoming diverse and challenging consumer and survivor views in mental health research, policy, and practice. International Journal of Mental Health Nursing, 29(2), 299–311. https://doi.org/10.1111/inm.12653

Elvemo, O. & Bøe, T.D. (2008). Psykisk lidelse – en kvalifikasjon. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 5(4), 306–308. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3010-2008- 04-01

Gagne, C.A., Finch, W.L., Myrick, K.J. & Davis, L.M. (2018). Peer Workers in the Behavioral and Integrated Health Workforce: Opportunities and Future Directions. American Journal of Preventive Medicine, 54(6), S258–S266. https://doi.org/10.1016/j.amepre.2018.03.010

Gillard, S., Foster, R., Gibson, S., Goldsmith, L., Marks, J. & White, S. (2017). Describing a principles-based approach to developing and evaluating peer worker roles as peer support moves into mainstream mental health services. Mental Health & Social Inclusion, 21(3), 133–143.

Glimmerveen, L., Ybema, S. & Nies, H. (2018). Empowering citizens or mining resources? The contested domain of citizen engagement in professional care services. Social Science & Medicine, 203, 1–8.

Hawke, L.D., Sheikhan, N.Y. & Rockburne, F. (2023). Lived experience engagement in mental health research: Recommendations for a terminology shift. Health Expectations, hex.13775. https://doi.org/10.1111/hex.13775

Helse- og omsorgsdepartementet. (2014). HelseOmsorg21. Et kunnskapssystem for bedre folkehelse [Strategi]. Helse- og omsorgsdepartementet. https://www. regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-solberg/andre-dokumenter/ hod/2014/HelseOmsorg21/id764389/?q=helseomsorg21

Holst, A. & Mohn-Haugen, T. (2021). Erfaringskonsulentundersøkelsen 2020 (Rapport 1/2021). Erfaringssentrum. https://www.erfaringssentrum.no/wp-content/ uploads/2022/01/EK-undersokelsen2020.pdf

Holst, A. & Mohn-Haugen, T. (2022). Erfaringskonsulentundersøkelsen 2021 (Rapport 1/2022). Erfaringssentrum.

https://www.erfaringssentrum.no/wp-content/ uploads/2023/01/EK-undersokelsen2021.pdf

Høgh Egmose, C., Heinsvig Poulsen, C., Hjorthøj, C., Skriver Mundy, S., Hellström, L., Nørgaard Nielsen, M., Korsbek, L., Serup Rasmussen, K. & Falgaard Eplov, L. (2023). The Effectiveness of Peer Support in Personal and Clinical Recovery – Systematic Review and Meta-Analysis. Psychiatric Services, appi.ps.202100138.

https://doi.org/10.1176/appi.ps.202100138

Ibsen, B., Levinsen, K., Fehsenfeld, M. & Iversen, E.B. (2021). Voluntary-Public Sector Co-production in Denmark: Why Differences Between Welfare Areas?

I B. Ibsen (Red.), Voluntary and Public Sector Collaboration in Scandinavia (s. 101–136). Springer International Publishing. https://doi.org/10.1007/978-3-030-72315-6_5

Juritzen, T. (2021). Erfaringskompetanse – «å bruke en bruker». Utfordringer i kunnskapsutvikling og praksis. I E. Skjeldal (Red.), Kritiske perspektiver på brukermedvirkning (s. 49–62). Universitetsforlaget.

Karlsen, R.K (2022, 18. august). Yrket erfaringskonsulent inn i politikken! NAPHA. https://napha.no/content/25814/yrket-erfaringskonsulent-inn-i-politikken

Klevan, T., Sjåfjell, L.T., Borg, M., Karlsson, B. (2018). «Det er litt som et eget språk» Erfaringsmedarbeideres forståelser og bruk av erfaringsbasert kunnskap i samarbeid med brukere i psykisk helse- og rustjenester. (6:2018). Drammen. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.

Meld. St. 7 (2019–2020). Nasjonal sykehusplan 2020–2023. Helse- og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-720192020/id2678667/

Mirbahaeddin, E. & Chreim, S. (2022). A Narrative Review of Factors Influencing Peer Support Role Implementation in Mental Health Systems: Implications for Research, Policy and Practice. Administration and Policy in Mental Health and Mental Health Services Research, 49(4), 596–612. https://doi.org/10.1007/s10488-021-01186-8

Mohn-Haugen, T. & Mørk, D. (2023). Erfaringskonsulentundersøkelsen 2022 (Rapport 1/2022). Erfaringssentrum. https://www.erfaringssentrum.no/wp-content/ uploads/2022/01/EK-undersokelsen2023.pdf

Mohn-Haugen, T. & Åkerblom, K.B. (2021, 9. november). Å ansette erfaringskonsulenter kan være problematisk [Debattinnlegg]. Fontene forskning. https:// fontene.no/debatt/a-ansette-erfaringskonsulenter-kan-vare-problematisk6.47.830698.74c578887f

Ose, S.O. & Kaspersen, S.L. (2022). Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2022: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene. SINTEF. Hentet 22.03.2023 fra

https://www.sintef.no/contentassets/b9b01949aa5a4656ad0658151c151ec8/sintef_ rapport2022_01271.pdf

Pedersen, A. (2021). Medarbeidere med brukererfaring – en historie fra Bergen. Kapittel 10. I R. Sørly, B.E. Karlsson & T. Sjåfjell (Red.), Medvirkning i psykisk helse- og rusarbeid. Universitetsforlaget.

Prop. 15 S (2015–2016). Opptrappingsplanen for rusfeltet (2015–2016). Helse- og omsorgsdepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ prop.- 15-s-20152016/id2460953/sec1

Repper, J. & Carter, T. (2011). A review of the literature on peer support in mental health services. Journal of mental health. https://www.tandfonline.com/doi/abs/ 10.3109/09638237.2011.583947

Topor, A. & Matscheck, D. (2021). Diversity, Complexity and Ordinality: Mental Health Services Outside the Institutions – Service Users’ and Professionals’ Experience-Based Practices and Knowledges, and New Public Management.

International Journal of Environmental Research and Public Health, 18(13), 7075.

https://doi.org/10.3390/ijerph18137075

Torfing, J. (2016). Collaborative innovation in the public sector. Georgetown University Press.

Van Zanden, B. & Bliokas, V. (2021). Taking the next step: A qualitative study examining processes of change in a suicide prevention program incorporating peer-workers. Psychological Services. https://doi.org/10.1037/ser0000445

Watson, E. & Meddings, S. (Red.). (2019). Peer Support in Mental Health. Macmillan International Higher Education.

Åkerblom, K.B. (2022). Medvirkning og samskaping med erfaringskonsulenter i psykisk helse- og rustjenester. I Kollektiv mobilisering (s. 191–220). Cappelen Damm Akademisk/NOASP. https://doi.org/10.23865/noasp.168.ch8

Åkerblom, K.B. & Ness, O. (2023). Peer Workers in Co-production and Co-creation in Mental Health and Substance Use Services: A Scoping Review. Administration and Policy in Mental Health and Mental Health Services Research, 50(2), 296–316.

Åkerblom, K.B., Agdal, R. & Haakseth, Ø. (2020). Integrering av erfaringskompetanse: Hvordan opplever erfaringskonsulenter med ruserfaring sin arbeidssituasjon?

(Rapport 1:2020). Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.

https://doi.org/10.13140/RG.2.2.13584.74248

Åkerblom, K.B., Mohn-Haugen, T., Agdal, R. & Ness, O. (2023). Managers as peer workers’ allies: A qualitative study of managers’ perceptions and actions to involve peer workers in Norwegian mental health and substance use services. Int J Ment Health Syst 17, 17(2023). https://doi.org/10.1186/s13033-023-00588-5

Kapittel 2

Sammendrag

Dette kapittelet tar for seg utviklingen av pasient- og innbyggerinvolvering (PPI) internasjonalt, hvordan det kan defineres og spenninger i måten det forstås og implementeres. Pasient- og innbyggerinvolvering er en fellesbetegnelse for hvordan personer med erfaring fra helse- og omsorgstjenesten og personer i befolkningen for øvrig kan bruke sine erfaringer og forventninger for å informere, evaluere og forme måten tjenestene prioriteres og leveres på. Vi diskuterer hvordan tilnærminger til «å gjøre» pasient- og innbyggerinvolvering må ta hensyn til ulike faktorer, inkludert hvem som blir involvert, hvordan de blir valgt, hva de er involvert i og hvilken type aktiviteter som involvering er ment å ha en innvirkning på. Videre presenterer vi et teoretisk rammeverk for pasient- og innbyggerinvolvering som integrerer disse ulike faktorene. Vi diskuterer noen av utfordringene til pasient- og innbyggerinvolvering og hvordan erfaringskonsulenter, spesielt i norsk kontekst, passer inn i den konseptuelle modellen vi har presentert. Spesielt vurderer vi utfordringene med å rekruttere og velge personer som skal involveres og potensialet for skjevhet. Å involvere mennesker med ulike erfaringer og perspektiver er viktig, inkludert personer som er nåværende pasienter, de som var pasienter tidligere, deres pårørende, samt grupper som pasientorganisasjoner så vel og medlemmer av offentligheten. Pasient- og innbyggerinvolvering bør informere utformingen og tjenesteytingen fra pasientens perspektiv i stedet for fagfolkene som tilbyr tjenester, men også bidra til en kulturell endring slik at tjenestene er mer pasientfokuserte og relevante for publikums forventninger. Vi ser på hvordan vi kan implementere et pasient- og innbyggerinvolveringssystem som kan integreres i en helseorganisasjon og sikre kontinuerlig utvikling og læring mellom pasienter, publikum, fagfolk og organisasjoner. Vi avslutter kapittelet med å reflektere over behov og muligheter for å måle effekten av pasient- og innbyggerinvolvering som en måte å skape en tilbakemeldingssløyfe på som støtter kontinuerlig utvikling av PPI i helse- og omsorgsorganisasjoner.

Kapittel 3

Sammendrag

Praksisen med å ansette erfaringskonsulenter er relativt ny i Norge, mens den er mer etablert i mange andre land. Derfor er det mulig for oss å bygge videre på deres kunnskap og erfaringer om erfaringskonsulenters roller og involvering i tjenestene. I dette kapittelet gir vi et kort innblikk i internasjonal forskningslitteratur. Vi har sortert studier etter hva som presenteres som deres hensikt, og deler dem inn i tre kategorier. Én gruppe studier undersøker hvilke resultater erfaringskonsulenter bidrar til å oppnå. En annen kategori har søkelys på hvordan erfaringskonsulenter best kan innlemmes i tjenestene. Mens en tredje gruppe studier fokuserer på kjennetegn ved erfaringskonsulenters tilnærminger. Deretter beskriver vi hvilke roller og hvordan erfaringskonsulenter beskrives å være involvert i psykisk helse- og rustjenester. Vi skisserer noen sentrale perspektiver fra offentlig innovasjonsforskning, og diskuterer i lys av dette erfaringskonsulenters potensial i deres ulike roller i tjenestene. Vi avslutter kapittelet med å belyse noen utfordringer som oppstår når vi skal bygge videre på kunnskap og erfaringer fra internasjonal praksis, for å ta det i bruk i en norsk kontekst.

Kapittel 4

Sammendrag

Erfaringskonsulenters inntreden har ført til at praksis i norske psykisk helse- og rustjenester har endret seg betraktelig på få år. Erfaringskonsulenter entrer tjenestene med et tildelt mandat fra myndighetene om å være endringsagenter, å bidra til endring og kunnskapsutvikling. Siden erfaringskonsulentrollen er ny, og dens rammer er lite definert, kan deres roller og funksjon fremstå som utydelig både for erfaringskonsulenter og dem de skal samarbeide med. Det er forbundet både fordeler og ulemper ved det å tydelig definere erfaringskonsulenters roller. Å bedre forstå erfaringskonsulenters funksjon vil være fordelaktig for å avklare hvilke forventninger som er naturlig å ha til deres involvering og roller. I dette kapittelet tydeliggjøres erfaringskonsulenters rammeverk og tilnærming. Med dette som utgangspunkt diskuteres hvordan erfaringskonsulenter direkte og indirekte påvirker tjenestene ved at de bringer inn sine perspektiver og handlemåter, og påvirker andre «konkurrerende» perspektiver og handlemåter i tjenestene. Noen konkrete endringer som knyttes til erfaringskonsulenters involvering, belyses, og kjente utfordringer som påvirker deres muligheter til å bidra til vesentlige endringer av helse- og velferdstjenestene, diskuteres.

Kapittel 5

Sammendrag

Profesjonell utvikling er beskrevet som en kompleks og personlig prosess som handler om endringer i ferdigheter, holdninger og kunnskaper, så vel som i yrkesmessig identitet. Hvordan kan slik livslang læring se ut for erfaringskonsulenter? Hva er likt med andre hjelpeprofesjoner, og hva er særegent for akkurat denne rollen? I dette kapittelet presenterer vi Rønnestads modell for profesjonell utvikling hos terapeuter, og drøfter denne i lys av erfaringskonsulenters kompetanse og yrkesmessige identitet. Vi løfter her frem hvordan erfaringskonsulenter kan forstås som grensekryssere som bærer med seg kunnskap fra en kontekst (som pasient) over til en annen (som fagperson) og diskuterer hvordan denne overgangen kan ha utfordringer, men også muligheter når det kommer til profesjonell utvikling for den enkelte.

Kapittel 6

Sammendrag

Kapittelet om unge erfaringskonsulenter handler om utviklingen av en ny ungdomsvennlig tjeneste, Ung Arena. Ung Arena ble etablert gjennom samskaping mellom ungdom, bydel Gamle Oslo og Statsforvalteren i Oslo og Viken. Her beskrives prosessen fra idé til realisering og drift. Kjernen i å samskape en ny tjeneste er ungdommers medvirkning, deres erfaringskompetanse og det tillitsfulle samspillet mellom ungdom, fagfolk og byråkrater. Ungdom ble den viktigste ressursen og kilden til kunnskap for å realisere en tjeneste som var skreddersydd til ungdom. For bydel Gamle Oslo og statsforvalter var ungdommens medvirkning og deres kompetanse en av flere verdier vi jobbet etter. Bydel Gamle Oslo hadde ansvar for å etablere og drifte Ung Arena og utvikle erfaringskonsulentrollen. Statsforvalter hadde ansvar for å drifte workshop for utforsking av ungdommens erfaringer og kompetanse som unge erfaringskonsulenter, samt tilskudd de fire første årene. Det unike i samarbeidet var felles innovative mål om en ungdomsvennlig velferdstjeneste basert på ungdommens erfaringer og kompetanse, samt at ungdom skulle ansettes og arbeide skulder til skulder med fagfolk.

Kapittel 7

Sammendrag

I dette kapittelet belyses temaet samprodusert forskning, og argumentasjon for hvorfor det bør gjøres. Deretter beskriver vi noen prosesser første- og andreforfatter har hatt i samarbeid om forskning de siste årene, og løfter frem noen av diskusjonene om muligheter og metodiske og etiske refleksjoner som ble gjort underveis i forskningsprosessen. Samprodusert forsknings potensial drøftes, og mulige fordeler og ulemper for dem som har rolle som forskere og dem som har rolle som brukere, løftes frem.

Kapittel 8

Sammendrag

Tradisjonelt har man innen pedagogikken og i utdanning av helse- og sosialfaglige profesjoner hatt en overvekt av ordinær auditorieundervisning, hvor læreren formidler kunnskap til studentene gjennom forelesninger. Dette har ofte vært supplert med ferdighetstrening, i kontrollerte ferdighetssentre og i praksisstudier. Kapittelet belyser hvordan mennesker med egenerfaring kan involveres i mer tradisjonell undervisning, som forelesninger og prosjektarbeid. Kapittelforfatterne har ulike roller i utdanning av sykepleiere og belyser egne erfaringer og refleksjoner knyttet til bruk av erfaringskonsulenter og erfaringskompetanse. Erfaringene og eksemplene forventes å være overførbare til andre utdanninger innen helse- og sosialfagene og en inspirasjon for erfaringskonsulenter og lærere som skal samarbeide om undervisning. I kapittelet presenteres praktiske eksempler, tips til gjennomføring og involvering av erfaringskonsulenter, og hvordan deres erfaringskompetanse kan benyttes i undervisning. Kapittelet presenterer noen etiske perspektiver knyttet til slik undervisning, og belyser tilbakemeldinger fra studenter som har deltatt i undervisningen. Våre og studentenes erfaringer viser at samarbeid med erfaringskonsulenter i undervisning løfter inn erfaringskunnskapen på en helt ny måte. Studentene forteller at slik undervisning bidrar til å utvide deres perspektiver og at det gir nye innsikter. Undervisningen er praksisrelevant, og kan knyttes mer direkte til deres profesjonsrolle og utøvelse. Økt bruk av erfaringskonsulenter i undervisning på helse- og sosialfaglige utdanninger kan bidra til å bryte ned barrierer mellom pasienter/brukere og helsepersonell, skape økt forståelse for hverandres ståsted, samt bidra til å utvide studentenes læring og forståelse i møte med mennesker med rus eller psykiske vansker. Å lykkes med erfaringskonsulenter i undervisning fordrer god planlegging og åpenhet i forkant av undervisningen i tillegg til modenhet i utdanningsinstitusjonen.

Kapittel 9

Sammendrag

«Brukerspesialisten – spiller på samme lag» er et praksisnært kapittel hvor vi ser på noen ulike perspektiver på rollen, hvilke fordeler og ulemper den representerer og hvordan den er tiltenkt brukt i FACT-modellen (Flexible Assertive Community Treatment). Vi bidrar med egne erfaringer fra å være ansatt som brukerspesialist og viser til både gode og mindre gode praksiser. Behov for veiledning og rolleavklaringer blir diskutert, og vi stiller flere spørsmål rundt de forskjellige holdningene til yrkesgruppen. Kapittelet er ment å gi en innføring til brukerspesialistrollen, og hvilke utfordringer og muligheter denne rollen representerer i praksis. Vi bruker en jeg-stemme gjennomgående i hele kapittelet for å komme med eksempler og refleksjoner fra egen arbeidspraksis.

Kapittel 10

Sammendrag

Det er fortsatt vanskelig for mange å akseptere at rusmisbruk ikke bare handler om svakhet eller mangel på viljestyrke. Det kan være vanskelig å godta at rusavhengighet kan være en kompleks og kronisk tilstand som krever lang tids behandling fra helsepersonell, men hvor også andre yrkesgrupper kan bidra. Derfor har det, spesielt det siste tiåret, blitt ansatt mange erfaringskonsulenter på rusfeltet for å kunne bidra med sine egne erfaringer og vise at det er mulig å komme seg ut av et liv med rus- og psykiske helseproblemer. Men det er også en del utfordringer med å ansette erfaringskonsulenter i tjenestene. I dette kapittelet skal jeg vise til noen av utfordringene ved å ansette mennesker med egenerfaring i tjenestene, og hvordan selve synet på blant annet rusavhengighet, recovery, kriminalitet og profesjonalitet er svært ulike fra person til person og fra tjeneste til tjeneste. Jeg skal også vise til at det finnes mange måter å lære seg å håndtere sine skadelige uvaner på, og at ansettelse av erfaringskonsulenter kan være et godt supplement for de som ikke allerede har slike i sine tjenester. Men spørsmålet som det kan være verdt å fundere litt på, er om det er nødvendig med ekstra fagkompetanse i tillegg til egenerfaringen, og i tilfelle på hvilket nivå denne bør ligge.

Kapittel 11

Sammendrag

Hovedpoenget i kapittelet er at erfaringskonsulenter kan ha vanskeligheter med å få til recoveryorientert arbeid i offentlige psykiske helse- og rustjenester. Erfaringskonsulentenes utfordringer bør ikke ses som uavhengige fenomener, men må ses i lys av deres doble roller, fagfeltets tradisjonelle begreps- og kunnskapsforståelse og samtidens velferdspolitiske krav til de ansatte i de offentlige velferdstjenestene. Sagt på en annen måte belyser dette kapittelet hvordan forskning på erfaringskonsulenter og forskning på recovery- og velferdsteori kan brukes for å nyansere årsakene til at erfaringskonsulenter ofte har motstridende roller, og hvorfor de kan oppleve recoveryorientert praksis som krevende, og til og med problematisk, for egne liv og utviklingsprosesser. Med andre ord løfter kapittelet frem spørsmål om hvordan den eksisterende forskningen om utviklingen av recoverybegrepet og de siste årenes velferdsutvikling speiler et mer allment problem som innebærer at erfaringskonsulenter settes i krevende, nærmest umulige, situasjoner.

Kapittel 12

Sammendrag

Myten om den skadede hjelperen, som gjennom skaden har fått en ekstra motivasjon og kapasitet til å hjelpe andre, kan spores tilbake til gresk mytologi. Har vi i vår søken etter objektivitet og profesjonalitet i moderne tid glemt at man kan være fagperson og samtidig ha erfaringskompetanse som kan være en viktig og virksom komponent i arbeidet? Erfaringskompetansen, sammensmeltet med fagkompetansen, kan brukes direkte i møter med brukere eller som påvirkning og fortolkning inn i forskning og fagutvikling. Dette kapittelet dykker ned i den noe begrensede litteraturen som finnes på temaet, samtidig som forfatteren binder det sammen med sin egen syntese av fag- og erfaringskompetanse. Faktorer som hemmer eller fremmer selvavsløring for fagpersoner med erfaringskompetanse, både på individ- og organisasjonsnivå, vil også løftes frem.

Hovedsakelig vil refleksjoner og erfaringer med både å ha utdanning, daglig virke og samtidig ha erfaring som pasient og/eller pårørende på psykisk helsefeltet belyses. Personer som har erfaringskompetanse med barnevern eller rus- og avhengighetslidelser og som i kraft av sin utdanning i tillegg arbeider på samme felt, kan kanskje også kjenne igjen erfaringene og utfordringene som beskrives.

Kapittel 13

Sammendrag

Kapittelet tar for seg kjente barrierer mot å ta i bruk erfaringskonsulenter i tjenestene. Målet med kapittelet er å belyse sentrale temaer og utfordringer erfaringskonsulenter, ledere og personer som ønsker å bli erfaringskonsulenter, kan møte, samt å peke på noen potensielle løsninger. Et sentralt tema i kapittelet er arbeidet med anerkjennelse av erfaringskompetanse og brukererfaringer, og hvor utfordrende dette kan være i et system der det er lange kunnskapstradisjoner for at fag- og forskningskunnskapen har hatt definisjonsmakten. I tillegg tas sentrale barrierer som rolleavklaring, opplæring, organisasjonskultur og stigma opp, både slik det er beskrevet i internasjonal forskningslitteratur og knyttet til forfatterens erfaring fra samtaler med erfaringskonsulenter, ledere og andre personer på feltet gjennom mange år.

Dette er den første boken om erfaringskonsulenter i Norge. Den er samskapt et sted mellom fag, forskning og erfaring, og bidragsyterne er fagpersoner, forskere og erfaringskonsulenter.

Formålet med boken er å vise frem bredden i rollene erfaringskonsulenter har i norske helse- og velferdstjenester, samt gi et innblikk i hvordan erfaringskonsulenter kan nyttiggjøres i ulike deler av tjenesteapparatet.

Boken gir også innblikk i hvordan erfaringskonsulenter kan benyttes i praksis, for eksempel i tjenester rettet mot unge, i utdanning og forskning. Sentrale problemstillinger og utfordringer som kan oppstå når erfaringskonsulenter trer inn i tjenestene, løftes også fram.

Boken viser også til det store mangfoldet av internasjonal forskning om effektene og barrierene knyttet til det å benytte erfaringskonsulenter i tjenestene, noe norske lesere kan ha nytte av for å få økt sin forståelse av at dette langt fra er et særnorsk fenomen.

Erfaringskonsulenten.Funksjoner,roller og involvering er rettet mot alle som er nysgjerrig på erfaringskonsulenter og erfaringskompetanse. Den kan gi innspill og innsikt til ledere og ansatte i helse- og velferdstjenester, også erfaringskonsulenter, som er en gruppe i sterk vekst. Boken passer som pensumlitteratur ved de fleste helse- og sosialfaglige utdanninger og kan gi studenter økt innsikt i hvordan erfaringskonsulenter kan støtte utvikling av tjenester som er mer sosialt orientert og bedre tilpasset til behov hos sine målgrupper.

Kristina Bakke Åkerblom tar en doktorgrad ved Høgskulen på Vestlandet i innovasjon ved PhD-programmet RESINNREG. Hun har tidligere jobbet som psykologspesialist og leder.

Torbjørn Mohn-Haugen er generalsekretær i den nasjonale interesseorganisasjonen for erfaringskonsulenter, Erfaringssentrum, og har tidligere jobbet som erfaringskonsulent i Oslo kommune.

ISBN 978-82-450-4670-0