Etterforskning, 2. utgave (9788245049558) by Fagbokforlaget

Forord

Denne boken er en revisjon av førsteutgaven fra 2018. Boken beskriver taktisk etterforskning og undersøkelsespraksis slik det er strukturert og praktisert i Norge. Det liberale demokratiet bygger på en grunnleggende respekt for individuelle rettigheter og frihet. Rettsstaten skal verne om disse og utgjør derfor ryggraden i et bærekraftig demokrati. Måten etterforskninger utføres på og hvordan arbeidet etterprøves, utgjør kjernen i en rettsstat. Boken har som ambisjon å være en trygg rettesnor for forventet kvalitet og profesjonalitet innen taktisk etterforskning og den bør derfor være egnet som et oppslagsverk for alle som har interesse i hvordan denne delen av etterforskingen utføres. Boken er beregnet på dem som faktisk utfører undersøkelsene, men vil også ha verdi for dem som skal vurdere kvaliteten av dem, og på andre måter benytter etterforskningsmateriale i sitt arbeid. Den er hovedsakelig skrevet som en pensumbok for bachelorutdanningen ved Politihøgskolen (PHS). Den vil forhåpentligvis også være et godt grunnlag for en rekke videreutdanninger innen etterforsknings- og påtalestudiene. Boken kan hjelpe dem som vil begrunne og utvide kunnskapsgrunnlaget for de mange reglene og retningslinjene som beskriver etterforskning. Vi har forsøkt å holde språket på et lett nivå og med begrenset referansebruk. Måten dette gjøres på er å henvise til oppslagsverk og kilder som er langt mer akademiske og detaljerte.

En rekke fagpersoner som står solid i norsk etterforskningspraksis på ulike fagområder, har lest og gitt tilbakemeldinger på manus. Dette har etter vårt syn bidratt til å gjøre boken mer relevant, oppdatert og praktisk rettet. Vi vil derfor takke Rudolf Christoffersen (Eurojust) som har bidratt i kapitlet om internasjonal etterforskning, Torstein Eidet (Kripos) som har bidratt i kapitlet om skjulte metoder, Inger Astrid Elizabeth Coll (PHS) som har bidratt i temaet om nasjonalt etatssamarbeid, Pia Boldvik (Øst pd) og Emilie Woodson, (Oslo pd) har begge bidratt innen inndragning og Morten Fosse (Vest pd) som har bidratt innen temaet kritisk tenking. Fra tidligere versjon er det fortsatt grunn til å takke Ulf Bergum og Lone Charlotte Pettersen i forbindelse med kapitlet om e-spor og internettetterforskning. I tillegg har Cato Meijer og Vemund Sæther (Kripos), Eirik Kunz (Øst pd), Lars Mengåen, Karianne Moen (PHS), Eivind Kolflaath (UiB) og islandske Halldór Rósmundur Guðjónsson kommet med verdifulle innspill og synspunkter på ulike måter. Takk til Maria Romstad (Digital enhet, PHS) som har laget nytt design

av etterforskningssirkelen i samarbeid med HEVE-prosjektet. Takk også til FSI i Øst politidistrikt for lærerike hospiteringsdager. Alle bidrag og innspill har vært av stor verdi, men vi tar selv ansvar for alle feil og unøyaktigheter.

En stor takk til Andreas Nybø og Fagbokforlaget som har gitt oss tillit og god støtte for å gjennomføre dette relativt omfattende revisjonsarbeidet, og til PHS som har lagt forhold og rammer til rette for skrivingen. Revisjonsarbeid er møysommelig og tidkrevende, men det er også en faglig gave, fordi man blir kjent med så mye nytt faglig stoff gjennom en slik prosess. Revisjonsarbeidet har medført at noen temaer er tonet ned og overlatt til eget fagområder. Av andre endringer er temaer som i første utgaven kanskje var premature, blitt tydeligere på grunn av tiden som har gått med videreført forskning og utvikling av erfaring i praksisfeltet. Det er slik fagutvikling skjer. Det er utarbeidet mange nye tekster, retningslinjer osv. siden forrige utgave, og vi ser at flere premature temaer omhandlet i første utgave, nå er inkludert i praksisfeltet. Dette er gledelig og inspirerende!

Vi håper boken fortsatt vil bli sett på som et konstruktivt bidrag til trygg norsk politietterforskning.

Snarøya og Lillesand, mai 2024

Ole Thomas Bjerknes og Ivar Fahsing

Denne boken er dedikert til alle de personlig berørte som har opplevd politiets etterforskning som svak og unødvendig belastende.

Innhold

Kapittel 1

Kapittel

Kapittel 4

Kapittel 5

Kapittel 12

Den videre etterforskning, stor sak og domstolsbehandling

og kontakt med fornærmede, etterlatte og andre pårørende

Kapittel 13 Maryam forsvinner – en sak til refleksjon og læring

Maryams forsvinning og den påfølgende etterforskningen, del II ...................................

Maryams forsvinning og den påfølgende etterforskningen, del III ...................................

Maryams forsvinning og den påfølgende etterforskningen, del IV

Maryams forsvinning og den påfølgende etterforskningen, del V

Maryams forsvinning og den påfølgende etterforskningen, del VI

Kapittel 1

En introduksjon til etterforskningsfaget

I dette introduksjonskapitlet vil etterforskningsfagfeltet kort bli presentert med hovedfokus på taktiske etterforskningsmetoder. Det vil si at vi vil omhandle de fleste fagområdene innen taktisk etterforskning uten å gå i dybden. Hensikten med det er at du som leser skal få et overordnet innblikk i hva etterforskning er, og hva som regulerer denne aktiviteten. Vi vil kort presentere de mest sentrale strategiene og metodene, samt hvordan de ulike aktørene i straffesaksbehandlingen og informasjon/spor i saken, kan påvirkes. For en mer utførlig behandling av de enkelte metodene og kunnskapsområdene innen taktisk etterforskning viser vi til de øvrige kapitlene i denne boken eller andre bøker innen relaterte fagområder, for eksempel vitnepsykologi, beslutningstaking, etterforskningsledelse, etikk, menneskerettigheter, kriminalteknikk, digitale spor, saksanalyse eller juridisk litteratur. Når det gjelder dokumentasjonsmetodene, særlig det å skrive politirapporter på bakgrunn av utførte etterforskningsoppgaver, så henger dette nært sammen med boken Politirapport1 , som bør leses i sammenheng med metodebruken som omhandles i denne boken.

Etterforskning og dens formål

Etterforskning er en av politiets mest sentrale oppgaver. I Politilovens § 1 slås det fast at politiet gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet skal være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettsikkerhet. Etterforskningens viktigste element er derfor at den skal være rettssikker og i tillegg skal den virke forebyggende og avskrekkende. Rettssikkerhet er ikke er et skarpt avgrenset begrep, men det definerer hvordan forholdet mellom myndighetene og den enkelte borger bør være. I kjernen ligger et krav om at de avgjørelsene som domstolene, politiet og forvaltningen treffer overfor enkeltpersoner, grupper og befolkningen som helhet, skal være mest mulig rettferdige og forutsigelige. Myndighetene skal opptre på en betryggende måte og dette skal kunne etterprøves rettslig. Dette oppnår man ved å regulere i lov hva avgjørelsene kan gå ut på, hvilke kriterier som må være oppfylt for å treffe en avgjørelse, og hvilke fremgangsmåter som skal benyttes når avgjørelsene treffes. Avgjørelser skal begrunnes i regler og ikke i makt eller noens forgodtbefinnende2. Flere av de grunnleggende menneskerettighetene dreier seg om krav til rettssikkerhet.

1 Bjerknes og Williksen (2015). (Politirapportboken er under revidering og vil bli publisert 2024/25).

2 SNL -https://snl.no/rettssikkerhet

I den grad kriminalitet skjer, er målet å gjenopprette skade og forhindre at lignende hendelser skjer igjen. Bruk av straff kan ikke forsvares dersom vi ikke tenker at det vil ha en forebyggende effekt. Formålet er å skape et tryggere samfunn, men det kan man kun oppnå dersom samfunnet også har tillit til hvordan etterforskningen og iretteføringen ble utført. Det innebærer blant annet at straffesaksbehandlingen er åpen og foregår i tråd med internasjonale grunnleggende rettsprinsipper og menneskerettigheter.

Etterforskningens fremste mål er å undersøke om det begås eller har blitt begått straffbare handlinger. Deretter skal den finne hvem som eventuelt har utført disse og hvorfor det skjedde. Videre skal etterforskningen avklare om den eller de som antas å ha begått handlingen eller på andre måter har deltatt, kan straffes og om det finnes såkalt straffeskjerpende eller formildende omstendigheter, jf. strpl. § 226. Ved ulykker og brann skal etterforskningen forsøke å finne årsak, uansett om det foreligger mistanke om noe straffbart, og viser med det at etterforskning har som mål å forebygge at ny kriminalitet og uønskede hendelser skal forekomme, jf. strpl. § 224. Det er altså straffeloven og en rekke andre spesiallover som beskriver hva som er straffbart, mens straffeprosessloven og påtaleinstruksen regulerer om etterforskning kan iverksettes og hvordan etterforskningen skal foregå. I tillegg til lover og forskrifter gir Riksadvokaten føringer gjennom retningslinjer og rundskriv. Det er derfor en forutsetning at alle som skal utføre eller lede en etterforskning, har god innsikt i reguleringen av hva som er straffbart og hvordan det kan etterforskes. En del etterforskningsmetoder gir politiet adgang til å gripe kraftig inn i folks eller organisasjoners private sfære. Det må derfor være en solid kontroll rundt lovligheten og proporsjonaliteten i de metodene som benyttes. Dette gjøres i praksis bl.a. ved at politiet rettledes av påtalemyndigheten, og påtalemyndighetens beslutninger passes på av retten. Dette betyr at etterforskningen må være utført etter den rettslige reguleringen som foreligger. Informasjonen som innhentes i form av digitale- og kriminaltekniske spor, dokumenter, gjenstander eller gjennom avhør, må være utført etter de mest kunnskapsbaserte og de til enhver tid mest pålitelige metodene. Det betyr også at etterforskningen må være transparent, det vil si åpen for innsyn, kontroll og kritikk.

Profesjonalitet og kunnskap

Formelt er det påtalemyndigheten som er ansvarlig og som leder etterforskningen, jf. strpl. § 225, men de står ikke selv for utførelsen. I praksis er det derfor alltid den enkelte etterforsker sitt selvstendige ansvar å sørge for best mulig etterforskning og en mest mulig profesjonell håndtering av alle oppgaver og alle involverte. Kravene til høy kvalitet medfører et stort ansvar for at all etterforskning utføres mest mulig optimalt og profesjonelt. Det er ikke rom for feil og derfor har man også en sikkerhetsventil i prosessen; nemlig at rimelig tvil skal komme den anklagede til gode.

Etter å ha lest denne innledningen er det kanskje noen som tenker at etterforskning er så vanskelig at man bør holde seg langt unna det. Det er ikke riktig, etterforskning er for det første en viktig og givende oppgave som må håndteres i utfordrende miljø og situasjoner. Som ved mye annet politiarbeid, jobber vi med mennesker. Det å ta vare på mennesker i vanskelige situasjoner er alltid det viktigste vi gjør. Ut over dette handler etterforskning ofte om å avdekke og rekonstruere noe som andre kanskje ønsker å holde skjult. Noen ganger er saken ikke så alvorlig og informasjonen relativt lett tilgjengelig, mens i andre tilfeller kan vi stå overfor avanserte motstrategier og de mest grufulle handlinger. Det er mange straffbare forhold som aldri avdekkes, enten fordi de som utfører dem er flinke til å skjule sine spor eller fordi de som utsettes for det ikke tør eller ønsker å si fra. Etterforsking krever derfor ikke bare kunnskaper, men også kreativitet, nysgjerrighet og bred tankevirksomhet. Fagets kompleksitet blir enda tydelighet når man tar inn over seg hvor lett vi mennesker påvirkes og hvor sårbar folks hukommelse er. Dette innvirker på alle som jobber med etterforskning, fra første patrulje på åstedet til høyeste domstol. Vi er alle mennesker. Kunnskap om beslutningstaking og vitnepsykologi er derfor en svært viktig kompetanse å ha som etterforsker og som etterforskningsteam. Denne sårbarheten til alle involverte understreker behovet for gode metoder og verktøy, gode prosesser, god dokumentasjon og gode holdninger.3

Høy kvalitet i etterforskningen er enklere å få til dersom spor og informasjon blir sikret så raskt som mulig. Tenk deg selv hvor tåkete dine minner om hva som foregikk en tilfeldig tirsdag for to uker siden allerede har blitt. Jo fortere vi kan fange både vitneforklaringer og annen informasjon, jo bedre er det for kvaliteten. Norge er et langstrakt land og på grunn av geografiske ulikheter, ulike vaktordninger med mer, så er det ikke slik at spesialister i sporsikring er de som ankommer åstedet først. Kanskje er de kun tilgjengelige via digitale hjelpemidler. Det er nesten alltid generalisten i operativ patruljetjeneste som kommer først til et sted for en mulig kriminell handling. I begynnelsen vet man lite og det er derfor gode grunner til å hevde at de første enhetene på åstedet ofte har den aller mest krevende oppgaven innen etterforskning. De må foreta raske beslutninger basert på mangelfull informasjon, mens andre oppdrag ofte står i kø. Det er utvilsomt en krevende jobb, men fordi det er så viktig å komme raskt i gang er den rådende nasjonale strategien at mest mulig av etterforskningsarbeidet skal utføres av politipatruljen ute på stedet4. De krevende omstendigheter til tross – dersom saken ender i domstolene, stilles det samme høye krav til politipatruljen som for alle som jobber med etterforskning. Det hjelper ikke å unnskylde mangelfull etterforskning med å si at patruljen ikke hadde tid til å gjøre det skikkelig. Sånn må det være, det er rettssikkerheten til de involverte som skal vernes – ikke politiets valg av organisering, mangel på ressurser eller kompetanse.

3 Internasjonalt støttes dette synet til grunnleggende krav til etterforskning av andre erfarne etterforskere, se f.eks. Carr, Davies og Blockley (2024). Major and Serious Crime Investigations. 4 Politidirektoratet og Riksadvokaten (2016); St. 29 (2019–2020).

Ansvaret for etterforskningen

Etterforskning er en målstyrt og regelbundet aktivitet som formelt sett ledes av påtalemyndigheten, jf. strpl. §§ 225 og 226. Som nevnt over blir det etterforskningsmetodiske primært utført av politiet, mens påtalemyndigheten har hånd om alt som har med iverksettelse av etterforskning, saksavskjæring, beslutninger om bruk av tvangsmidler og rettslige gjøremål som for eksempel bevisopptak og rettsanmodninger til utlandet og så videre. Påtalemyndigheten i Norge har tre nivåer: påtalemyndigheten i politiet, statsadvokatembetene og riksadvokatembetet. De to sistnevnte nivåene utgjør Den høyere påtalemyndighet. Det overordnede ansvaret for all straffesaksbehandling ligger hos Riksadvokaten. Påtalemyndigheten i politiet vurderer hva som skal etterforskes, beslutter bruk av tvangsmidler, tar ut siktelser og tar ut tiltaler og aktorerer saker med lavere strafferammer5. Statsadvokatene tar ut tiltale og aktorerer de alvorligste sakene i domstolen. Statsadvokaten har også kvalitetssikringsansvar overfor påtalemyndigheten i politiet, herunder også politiets etterforskning. De gjennomfører systematiske inspeksjoner av straffesaksarbeidet i politidistriktene og veileder om utviklingsbehov. Riksadvokatembetet instruerer statsadvokatene og politi- og påtalemyndighet blant annet ved rundskriv og retningslinjer, mens sentrale utviklings- og læringspunkter systematisk blir tatt inn i nasjonale påtalemøter eller andre nasjonale konferanser.

Uavhengighet i saksbehandlingen

Ansvarsforholdene innen etterforskning i politiet kan deles i to – det såkalte to-sporede system. Selve ansvaret for straffesaksbehandlingen ligger hos påtalemyndigheten ved Riksadvokaten, mens Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet har ansvar for opplæring og administrative, økonomiske og polisiære spørsmål, som for eksempel forebyggende virksomhet, beredskap og ordenstjeneste. Et eksempel på dette kan være innen politiavhør. Det er riksadvokatens ansvar at avhøret gjennomføres etter regler og andre standarder, og at avhørets innhold belyser det som er rettsrelevant – altså at det er målstyrt og brukervennlig for de ulike aktørene i straffesakssystemet. Politidirektoratet har i denne sammenheng ansvar for at det finnes lokaler og utstyr som er egnet å bruke for formålet, at den som foretar avhøret har tilstrekkelig kompetanse eller at lydopptaket som blir gjort under avhøret, blir lagret på forsvarlig måte. Dette tosporede systemet er ment å underbygge påtalemyndighetens uavhengighet, og er etablert for å motvirke politisk påvirkning i enkeltsaker innen straffesaksområdet. Rett nok ender begge sporene hos Kongen i statsråd, men det er lang tradisjon for at regjeringen ikke benytter den formelle posisjonen som øverste påtalemyndighet til å instruere Riksadvokaten om behandlingen av den enkelte straffesak. En eller annen form for et tosporet system, hvor påtalemyndighetens uavhengighet både

5 Riksadvokaten (2022a:23).

under etterforskningen og ved påtaleavgjørelsen er det sentrale, finner man i de fleste land i vår kulturkrets. I fremvoksende demokratier vil det som regel være et mål for påtalemyndigheten å oppnå en uavhengighet som kan likestilles med dommere.

Fordelen med at ha påtalemyndighet i politiet er særlig at det legger til rette for et nært og praktisk samspill mellom påtalejurister og politiets etterforskere i form av integrert og fremskutt påtalefunksjon. Dette er en ganske unik ordning, som er ment å fremme både kvalitet og effektivitet6. Erfarne påtalejurister har god oversikt over straffbarhetsvilkårene, tvangsmidlene og har derfor gode forutsetninger for å klarlegge hvilke faktiske omstendigheter etterforskningen bør rette seg mot. Politiets etterforskere har sin styrke i å utføre og organisere innhentingen av den etterspurte informasjonen, gjennom ulike undersøkelser som for eksempel avhør. Ordningen med integrert påtalemyndighet i politiet finnes også på Island og i Danmark. I de fleste andre vestlige land er det ikke slike samarbeid, for eksempel i Sverige, har de hatt et skille mellom politi og påtalemyndighet siden 19657. En svakhet med såkalt integrert påtale, er risiko knyttet til påvirknings- og beslutningsfeller og at det på et systemnivå kan legge til rette for gruppetenkning og følgefeil som ikke oppdages fordi samhandlingen er så tett hele veien. I flere av sakene som er evaluert/gransket de siste årene, har det blitt påpekt at denne nærheten både er en av flere årsaker til at feil kan ha oppstått og at feilene ikke er blitt korrigert. Ordningen gjør det lettere å etterforske frem mot en påtaleavgjørelse, men samtidig vanskeligere for påtalemyndigheten å foreta selvstendige og objektive beslutninger, både under etterforskningen og ved vurderingen av tiltalespørsmålet. Det er helt sentralt for en fungerende rettsstat at etterforskningen fungerer. En rettferdig, rettssikker og effektiv etterforskning er et sentralt middel for å oppnå befolkningens respekt for loven, vern av menneskeliv og andre verdier. Skal straffeforfølgning virke forebyggende utover det at lovbryter holdes innesperret, så må befolkningen ha en klar oppfatning av at lovbruddet faktisk er straffbart og at straffbare handlinger ikke lønner seg. Borgerne må ha en oppfatning av at lovbrudd med stor sannsynlighet blir oppdaget og fulgt opp av politiet. Videre at de som begår lovbrudd raskt blir oppsporet, etterforsket, tiltalt og straffen blir iverksatt rett etter domfellelse. Samfunnet vil også ha økt tillit til straffesystemet dersom de ser at verdier som er tjent på den straffbare handlingen, blir inndratt og slik sett oppfattes som en gjenopprettelse av skade/tapet. Straffbare handlinger skal altså ikke oppfattes som lønnsomt.

Kvalitet i etterforskning

Objektivitetskravet er sannsynligvis det mest utfordrende kravet en etterforsker stilles overfor. Dette krever tydelige regler, god metodikk, høy yrkesetikk og løpende mulighet for innsyn og etterprøving. De ulike aktørene i rettsapparatet gis anledning til å etterprøve

6 Riksadvokaten (2021c).

7 Historik (aklagare.se).

måten informasjonen er innhentet på og hvordan den er dokumentert. Et gjentagende motto i etterforskinger er derfor: Vi skriver for andre. Politi, påtalemyndighet, forsvarer, bistandsadvokat og domstol har alle til dels forskjellige roller og ansvar, men skal sammen sørge for høy kvalitet i etterforskningen og et mest mulig riktig, rettssikkert og rettferdig resultat. Det er altså ikke slik at det kun er forsvarer som skal ivareta rettssikkerheten. Denne plikten påhviler alle som jobber med straffeforfølgningen, herunder den enkelte etterforsker. For å foreta etterforskning av god kvalitet må den gjennomføres kunnskapsbasert. Det vil si gjennom en kombinasjon av brukererfaringer, forskning og beste praksis8. Etterforskningsprosessen (sirkelen som preger forsiden av denne boken) er et viktig element for å bidra til kvalitet av etterforskningen – vi beskriver den nærmere litt lenger ned i teksten. Dette er en grunnmodell for bruk i alle undersøkelser. I tillegg er det et stort behov for sammensatt kunnskap og erfaring (hva etterforsker jeg?), og siden etterforskning ikke er noe eget vitenskapsfelt, benyttes kunnskap fra flere forskjellige vitenskapsområder. Det er et overordnet krav og en klar forventning om at den enkelte tjenesteperson holder seg faglig oppdatert innen de fagområdene man jobber med. Fag- og kunnskapsutvikling er en kontinuerlig prosess. Riksadvokaten og Politidirektoratet er ansvarlige for det nasjonale fagutviklingsapparatet innen etterforskning. I dette systemet9 registreres feil og mangler og innspill til forbedringer. De ulike nasjonale faggruppene jobber med forbedringer og utvikling av nye retningslinjer som skal bidra til en bedre, mer helhetlig og lik håndtering av etterforskning i Norge.10 Riksadvokaten er den faglige ansvarlige for all etterforskning i Norge. I sine årlige prioriteringsrundskriv påpeker Riksadvokaten viktigheten og forventningen om at etterforskningen har tilstrekkelig god kvalitet og kravet til høy prosesskvalitet skal ikke fravikes selv om andre krav settes. I 2018 kom Riksadvokaten med et eget rundskriv som oppsummerer hva den øverste fagmyndighet ligger i begrepet kvalitet i etterforskningen11. I dette skrivet fremkommer det en rekke såkalte kvalitetsmarkører som beskriver hva som ligger i forventningen om god kvalitet i etterforskningen. Rundskrivet beskriver og oppsummerer en rekke tidligere utgitte rundskriv og er derfor et svært viktig dokument som bør være obligatorisk lesestoff for alle som bedriver etterforskningsvirksomhet. Tradisjonelt har det vært vanlig å dele etterforskningsfeltet inn i taktiske og tekniske oppgaver. I forbindelse med det som betegnes som den digitale revolusjonen, oppsto også behovet for et nytt fagmiljø innen spesialområdene digitale spor og internettkriminalitet. Vi snakker derfor i dag om taktisk, teknisk og digital etterforskning. En etterforsker i politiet må beherske alle disse tre områdene på et grunnleggende nivå og alle tre er like viktige. Er man i tvil, så bør man søke råd eller ekspertise fra andre. I tillegg til politiets egne fagfolk kan også andre anmodes

8 Fretheim (2013).

9 Verktøyet som brukes heter «Synergi».

10 Riksadvokaten (2019).

11 Riksadvokaten (2018a).

om å utføre enkelte etterforskningsskritt som for eksempel sakkyndige eller ekspertvitner. Det er for eksempel vanlig å anmode Folkehelseinstituttet om å analysere biologisk materiale, foreta kroppslig sporsikring og å benytte eksperter innen ulike fagområder som sakkyndige i vurderinger av materiale som politiet selv ikke er eksperter på. Påtalemyndigheten (i politiet)

leder etterforskningen og er alltid ansvarlig for at den er målstyrt og at den følger de lover, regler og prioriteringer som gjelder for etterforskning – fra start til slutt.

Etterforskningsprosessen – en kontinuerlig innsamling og vurdering av informasjon

Etterforsking er utvilsomt en mer kognitivt krevende prosess enn det man nok har vært klar over tidligere12. Som nevnt over kommer ikke god etterforskning sånn helt av seg selv og er ikke en tilfeldig aktivitet. Etterforskning er formålsstyrt – det vil si at vi ikke skal gjøre noe som ligger utenfor dette spesifikke formålet. Formålet finner vi i straffeprosessloven § 226. I det ligger det både at det som etterforskes skal være såkalt rettsrelevant og at informasjonsinnhentingen foregår i tråd med lover og retningslinjer. Vi kan ikke gå utenfor disse og bruke andre metoder dersom formålet «kun» er etterforskning13. Etterforskningen skal søke å belyse det vi tror og mener kan ha vært straffbart, og for å sikre oss relevant fokus på roller og involvering, bruker vi spørreordene 5 HN (hvem, hva, hvor, hvordan, hvorfor og når). Eller sagt på en annen måte: Hvem gjorde hva mot hvem? Når, hvor, hvordan og hvorfor skjedde det? Dette er en viktig huskeregel for etterforskere. I noen saker kan det å glemme bare ett av disse spørsmålene ødelegge saken.

De som gjennomfører og vurderer etterforskningen opp mot tiltalespørsmålet, skal opptre objektivt, jf. strpl. §§ 226 og 55. Det å være absolutt objektiv vil nok være umulig. Spørsmålet berører grunnleggende filosofiske spørsmål som: «Er noe objektivt? Finnes det én sannhet?» og psykologiske spørsmål som: «Hva påvirker oss? Hva er vi kognitivt i stand til å huske og vurdere?» Mens idealet om objektivitet er grunnleggende er det viktig å være klar over at selv om vi har god utdanning, og de beste intensjoner, vil vi være langt mer preget av begrensninger og påvirkningsfaktorer enn vi selv er klar over14. For å møte disse utfordringene har vi under listet opp noen grunnleggende tiltak og rutiner som kan hjelpe oss å øke objektiviteten i undersøkelser:

• Standardiserte prosedyrer og metodikk. Bruk av standardiserte metoder for å samle og analysere bevis kan bidra til å redusere subjektiv tolkning. Eksempelvis vet vi at åpne spørsmål i avhør ofte gir mer pålitelige svar enn lukkede og ledende spørsmål.

12 Fahsing (2016).

13 Man kan for eksempel måtte bruke nødrett (for å redde liv) i kombinasjon med etterforskning.

14 Ask and Fahsing (2021).

På samme måte bør vi alltid bruke hansker og munnbind på et åsted for å redusere faren for kontaminering.

• Fagfellevurdering og kritisk ettersyn: Å involvere flere etterforskere eller kolleger for å vurdere tiltak og funn kan bidra til å redusere individuelle skjevheter. Dette bør skje både formelt (struktur) og uformelt (kultur).

• Blindhet: Det at etterforskeren eller granskeren selv ikke kjenner alle omstendigheter, sakens alvorlighet eller hvem som er mistenkt i en sporsikring, en sportolkning eller eksempelvis i en personkonfrontasjon, vil redusere faren for ubevisst påvirkning. Vil to helt uavhengige undersøkelser eller tolkninger komme til samme svar?

• Falsifisering: Å bruke falsifisering som metode innebærer å forsøke å motbevise en hypotese eller en fortolkning av et spor. Det å forsøke å utelukke årsaken til mistanken kan være utfordrende, men er et viktig metodisk grep i etterforskningen. Kan noen andre enn eieren ha benyttet denne IP-adressen? Har den mistenkte alibi for gjerningstidspunktet? Slike fokus kan redusere faren for bekreftelsesfeller.

• Opplæring: Trening av etterforskere i kritisk tenkning, bevissthet om kognitive skjevheter, behovet for metoder, bruk av konkurrerende hypoteser og etiske hensyn kan forbedre deres evne til å gjennomføre mer objektive undersøkelser15. Det bør være grunnleggende krav til opplæring for å kunne utføre ulike oppgaver.

• Åpenhet, dokumentasjon og visualisering: Å gjøre metoder, vurderinger og innsamlede opplysninger åpent tilgjengelig og synliggjort for løpende ettersyn fra andre kan bidra til å sikre at konklusjoner er basert på god analyse og at eventuelle feilvurderinger og hull i etterforskningen blir avslørt på et tidligst mulig tidspunkt. Opptak av politiavhør, skriftlig etterforskningsplan og bruk av tidslinjer er eksempler på dette.

Til syvende og sist er målet å kunne undersøke noe så effektivt som mulig og samtidig minimere påvirkninger i størst mulig grad, og erkjenne at fullstendig objektivitet ikke er oppnåelig.

Listen over viser at det kreves aktive tiltak for å bli mer objektiv og mer treffsikker i sin etterforskning. Skal dette skje på en god måte for en hel organisasjon som norsk politi og påtalemyndighet, kreves det en felles modell eller protokoll for hvordan man skal jobbe. Grunnlaget for det vi i dag anser som beste praksis i etterforsking er et resultat av både erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap, kontinuerlig utvikling av praksis og læring av feil. Logisk og metodisk tenkning anses som en kjernekompetanse for en god etterforsker16. Fahsing17 sin seks trinns modell tar høyde for at alle de ulike kognitive prosessene i en etterforsking får økt bevissthet og fokus. Modellen bygger på tidligere

15 Fahsing, Rachlew and May (2021).

16 Fahsing (2013).

17 Fahsing (2016).

forskning om hvordan etterforskere fra ulike land jobber eller hvordan de selv – ideelt sett – ville ha foretrukket å jobbe18. Modellen bygger også på flere av tankene over om hvordan man kan bli mindre påvirket av den tidligere omtalte bekreftelsesfella. Modellen har derfor tydelige steg, en prosess, og den bygger på et sentralt begrep i etterforskning og bevisvurdering, nemlig: Hva kan vi utelukke? Forsking, gransking og evalueringer på straffesaker som har gått galt, viser at vi ofte overser alternative fortolkninger av sporene som leder til en mistanke, eller vi er for raske med å utelukke alternativer19. Dette kan som nevnt føre til tunnelsyn og en søken etter alt som stemmer overens med den første mistanken. Dette er hverken i tråd med objektivitetsplikten eller uskyldspresumsjonen. Påtalemyndigheten er også tydelig på at en hypotesedreven etterforskning er sentralt for å foreta en objektiv god etterforskning. I 2017 skrev Riksadvokaten bl.a. følgende om viktigheten med hypotesebruk i etterforskning og påtalesammenheng20:

Det er imidlertid neppe grunnlag for å hevde at bevisvurderinger gjennomgående gjøres på en tilstrekkelig strukturert måte, der opplysningene i saken også aktivt vurderes i lys av hypoteser om mulige alternative hendelsesforløp som ikke impliserer straffeskyld for mistenkte. Hypotesebruk kan være et effektivt verktøy for å unngå psykologiske prosesser – så som beslutningsfeller, gruppetenkning og tunnelsyn mv. – som utfordrer etterlevelsen av objektivitetskravet. Dette er fremtredende i bachelorutdanningen for polititjenestepersoner, og i det obligatoriske kurset for påtalejurister gis det en forelesning om bruk av hypoteser. Utviklingen går slik sett i riktig retning.

Bekreftelsesfellene rammer altså flere enn etterforskerne, og selv om norske domstoler praktiserer det som kalles fri bevisbedømmelse, vil vi understreke behovet for en tydeliggjøring av beviskravet i straffesaker på alle nivå i straffesakskjeden. Vi blir alle påvirket når noe grusomt hender – det gjelder ikke bare politiet, men alle involverte i avgjørelsene fra åsted til høyeste domstol. Skyld skal som kjent bevises utover enhver rimelig og forståelig tvil.

Denne boken bygger på en metodikk som fra første mistanke til siste domstol aktivt søker å identifisere tvil i form av alternative hypoteser til anklagen og den bevisfortolkning som legges til grunn. Dersom etterforskningen og bevisførselen viser at alle fornuftige alternative forklaringer er undersøkt og i rimelig grad kan utelukkes, må handlingen anses som bevist, men dersom det gjenstår konkrete alternative hypoteser som kan bestride handlingen, forblir det rimelig tvil og den tiltalte skal frifinnes, eller aller helst ikke tiltales i det hele tatt.

18 Dean, Fahsing and Gottschalk (2007).

19 Tversky and Kahneman (1982); Ask og Fahsing (2021).

20 Riksadvokaten (2017a:11).

Et sentralt element i etterforskningsprosessen (se figur 1.5) er å forebygge tunnelsyn gjennom å formulere flere enn én hypotese om hva som har skjedd på bakgrunn av hva man så langt vet om saken. For å utarbeide hypotesene i saken bør man forsøke å tenke ut andre forklaringer enn den første mistanken. Det er de mulige forklaringene som aktivt vurderes (hypotesene) som styrer informasjonsbehovet i saken. Man må først sikre alle spor som belyser den første mistanken, men samtidig spørre seg: Hva hvis mistanken er feil? Er det noe vi ikke har sett? Eller ikke har sett etter? Mer konkret kan vi også spørre oss: Hvis vi nå tar feil i denne saken, hvordan er det vi tar feil? Denne form for kritisk tenkning inngår i utførelsen av alle etterforskningssirkelens ulike steg. Innhente (collect) innebærer at den som gjennomfører innhentingen, har tilstrekkelig kompetanse til å identifisere og samle spor og informasjon på en forsvarlig måte. Dette kan være gjennom aktiviteter som avhør, sikring av data eller kriminaltekniske spor, og gjennom nøyaktig og saklig rapportskriving som gir et riktig inntrykk av opplysningenes relevans og pålitelighet. I steget kontrollere (check) sjekkes hvilke data som er mottatt, at informasjonen er relevant, nøyaktig og korrekt ut ifra oppdragsbeskrivelsen eller anmodningen, at det har et håndterbart format og at det har intern plausibilitet. I fasen koble (connect) settes den innhentede informasjonen i sammenheng. Vi bryter ned, sammenstiller og kryssjekker data fra ulike kilder. Her vil motstridende opplysninger kunne gi opphav til videre undersøkelser og avklare hva som er korrekt. Vi kan ikke uten videre vite hva som er riktig, men informasjon fra ulike kilder som ikke stemmer overens, forteller oss at vi må undersøke nøyere, spesielt dersom det er snakk om sentrale opplysninger. I fasen bygge (construct) bruker etterforskeren sin kunnskap og informasjonen som så langt er innhentet til å utarbeide hypoteser. Hypoteser vil si ulike forklaringer på hva som kan ha hendt. Alle disse må undersøkes. Gjøres ikke det kan det skape rimelig tvil (grunnlag for frikjennelse) under domstolbehandlingen. Siden etterforskningssirkelen er en syklisk prosess, vil man i neste runde oppdatere og videreutvikle hypotesesettet (hva kan vi nå utelukke?) på bakgrunn av ny eller justert informasjon. Som nevnt over må hypotesene løpende testes mot all tilgengelig informasjon ved systematisk å vurdere hva som styrker eller svekker dem. Dette skjer ofte ubevisst og automatisk – poenget med stegene i prosessen er å gjøre det synlig og dokumentert. I fasen vurdere (consider) vurderer man hvilken ny informasjon man trenger for komme videre. Hvilke lovlige etterforskningsskritt kan best hjelpe oss å kunne utelukke, bekrefte eller skille ytterligere mellom de ulike hypotesene. Dette skal inn i en etterforskningsplan. I fasen konsultere (consult) forholder man seg kritisk til sitt eget arbeid ved å spørre noen andre til råds. Formålet er å få et kritisk blikk fra en utenforstående på egne vurderinger og dra nytte av en annens kunnskap21. Påtaleansvarlig jurist (PÅL) har ansvar for å avgjøre saken, bruk av tvangsmidlene og er derfor sakens viktigste løpende kvalitetskontrollør.

21 Fahsing (2016:20).

Dersom etterforskere følger de seks stegene og de seks spørsmålene i etterforskningsprosessen (se figur 1.1) og dokumenterer dette i en løpende hypotesedrevet etterforskningsplan, vil det være mulig for påtalemyndighet, forsvarer og domstol å etterprøve prosessen og vurderingene. Dette danner et grunnlag for økt prosesskvalitet. De ulike stegene i prosessen samle, kontrollere, koble, bygge, vurdere, konsultere vil gjentas en rekke ganger i løpet av en sak helt til man mener å kunne bevare de seks spørsmålene (5HN), eller til man ikke klarer å finne mer relevant informasjon.

Samle relevant og tilgjengelig informasjon

Konsultere

PÅL, PEL, kollegaer og eksperter

Vurdere informasjonsbehov og etterforskningsskritt

Bygge relevante og hensiktsmessige hypoteser

Kontrollere informasjonens relevans og pålitelighet

Koble informasjon fra ulike kilder

Figur 1.1 Etterforskningsprosessen22 og de seks undersøkende spørsmål i midten.

22 Illustrasjon av etterforskningsprosessen, designet av Maria Romstad, Digital Enhet ved Politihøgskolen, 2024.

Hensikten er ikke å finne frem til bare én hypotese og forfølge den, men å undersøke bredt gjennom å oppstille et sett med ulike hypoteser. Det vil ofte være relevant å begynne med hypoteser på saksnivå (hva som kan ha skjedd?), fordi her ligger også vurderingen om det er rimelig grunn til å anta om noe straffbart har skjedd23. Etter hvert, eller samtidig må etterforskningen undersøke hvem som gjorde hva mot hvem, hvor, når, hvordan og hvorfor? Hypotesetesting vil også være like relevant arbeidsmetodikk innenfor de enkelte spor og metodeområdene. Innen kriminalteknikk vil det for eksempel være relevant å stille opp ulike hypoteser for hvordan et spor kan ha oppstått. Tilsvarende arbeidsmetodikk må man bruke ved digitale spor eller før og under et avhør. Vi må hele tiden spørre oss: Kan jeg utelukke at? Det vi til enhver tid mener å kunne utelukke må vi dokumentere løpende. Den mest solide måten å undersøke noe på er gjennom forsøk på utelukkelse. Den hypotesen som best motstår våre forsøk på utelukkelse, vil normalt være den sterkeste24. En slik tilnærming kommer ikke naturlig for oss mennesker – den krever fokus og trening. At en forklaring fremstår som den sterkeste, vil ikke dermed si at man kan utelukke rimelig tvil, men en bred tilnærming vil hjelpe oss til å låse oss til én teori under etterforskningen.

Hypotesetesting skal ikke gå på bekostning av operative gjøremål eller behovet for åpenbar sporsikring i initialfasen. Det er ofte nærliggende å ta tak i den mest opplagte mistanken først, for eksempel å pågripe en person som løper fra et åsted, men det er viktig at man, samtidig som mistanken er rettet mot en spesifikk person, også evner å tenke alternative muligheter. Dette må gjøres så tidlig som mulig fordi det vil innvirke på det som skjer av informasjonsinnsamling på stedet. Jo tidligere vi kan adressere det som på et senere trinn i saken kan reise tvil – jo bedre er det.

Det skjer naturligvis ofte at etterforskningen ikke klarer å utelukke all tvil (de alternative hypotesene), og saken vil da normalt bli henlagt etter bevisets stilling. I tilfeller hvor etterforskningen står igjen med hypotesen som tilsier at det ikke har foregått noen straffbar handling eller hvor mistenkte viser seg å ha vanntett alibi, så vil saken henlegges som intet straffbart forhold.

Dersom saken viser en tilstrekkelig grad av utelukkelse av de hypotesene som konkurrerer med skyld-hypotesen, vil den kunne ende med en tiltale. I domstolen vil politiets vurderinger bli prøvd på nytt. Domstolen skal med involvering fra partene forsikre seg om at etterforskningen har stilt alle de riktige hypotesene og at de er etterprøvd på en reglementert, tilstrekkelig og pålitelig måte. Norsk rett bygger på fri bevisførsel. Det vil si at det er opp til retten å vurdere om bevis skal tillates ført og hvilken verdi de mener bevisene skal tillegges. Under hovedforhandlingen skal retten avgjøre om påtalemyndighetens

23 Hypotesebegrepet kan forstås på forskjellige måter også innenfor etterforskning. For en mer klargjøring og inngående innsikt i begrepet og økt forståelse for hvordan hypoteser kan vurderes brukt, se Kolflaath (2019a; 2019b; 2023).

24 Popper, K.R. (1963); Diesen (2000).

tiltaleposter er sterke nok til at alle andre realistiske hypoteser er utelukket utenfor enhver rimelig tvil.

Påtalemyndigheten har bevisbyrden, den tiltalte skal ikke bevise sin uskyld. Påtalemyndigheten skal ved sin bevisførsel overbevise domstolen om at deres gjerningsbeskrivelse er den eneste som kan være riktig. I den strafferettslige behandlingen skal den mistenkte kunne forholde seg passivt og anses som uskyldig frem til det motsatte er bevist ved dom. Det er dette som kalles uskyldspresumsjonen og som omhandles både i FNs menneskerettserklæring, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og i Grunnlovens § 96.

De konkurrerende hypotesene og etterforskningsplanen vi lager, skal hjelpe oss å opprettholde disse prinsippene. Samlet skal metodikken, loven og systemet sørge for en mest mulig effektiv, trygg og forsvarlig etterforskning. I tillegg skal etterforskningen utføres så raskt og så skånsomt som mulig. Innsyn og notoritet gir mulighet for løpende kontroll og evaluering. Notoritet vil si at de opplysninger, gjenstander, dokumenter, spor eller forklaringer som innhentes i saken, dokumenteres og gjøres tilgjengelig for etterforskningsledelsen, etterforskerne, forsvarer og eventuell bistandsadvokat. For å styre en etterforskning, kunne gi korrigerende innspill og for å ha kontroll og notoritet, er det nødvendig med en skriftlig etterforskningsplan. I de mer alvorlige eller i kompliserte saker er etterforskningsplan pålagt25, men det er uansett nødvendig at det foreligger en slags plan for de aller fleste saker. En etterforskningsplan skal inneholde en kort beskrivelse av alle relevante hypoteser, hvilke straffebud som synes aktuelle å etterforske opp mot, hvilke bevistemaer, det vil si hvilke vilkår for straff loven beskriver, etterforskningen må søke å belyse, hvilke etterforskningsskritt som bør gjøres av hvem til hvilken tid, og når og på hvilket grunnlag beslutninger fattes. Skal etterforskningsskritt utføres profesjonelt, kreves det planlegging først. I planleggingen inngår det vurderinger av egen kompetanse, behov for andres bistand, behov for utstyr og en begrunnet plan på hvordan innsamlingsmetoden skal foregå. Utføringen må være systematisk, profesjonell og kunnskapsbasert.

Uavhengig av hvor man er i etterforskningen vil det hele tiden dreie seg om å identifisere hva som er relevant å innhente informasjon om. I identifiseringsdelen er det nødvendig med grunnleggende forståelse av hva som kan være straffbare forhold. Med denne juridiske innsikten vil man kunne peke ut ulike informasjonsbehov, eller det som omtales som bevistema.

25 Riksadvokaten (2013d; 2015a; 2018a).

Iverksetting av etterforskning

Hvis vi ser for oss gangen i en etterforskning fra forholdet blir kjent for politiet til det er endelig avgjort ved en saksavgjørelse, så oppstår grunnlaget for etterforskningen ved at politiet etablerer en mistanke om at noe straffbart blir forsøkt eller er gjennomført.

Etterforskning vil ofte gripe inn i noens private sfære, derfor må politiet ha en rimelig grunn til å iverksette etterforskning, jf. strpl. § 224. I dette ligger det også en adgang til å ikke sette i gang etterforskning dersom politiet ikke finner det rimelig.

Rimelig grunn – krav til iverksetting av etterforskning

Rimelig grunn til å anta at en mulig straffbar handling kan ha skjedd eller vil komme til å skje er egentlig ikke et høyt krav, men det er ikke slik at politi- og påtalemyndighet kan iverksette etterforskning fordi det for eksempel har oppstått et rykte om en mulig straffbar handling eller at det blir påstått for eksempel gjennom media. Utgangspunktet er at etterforskning iverksettes i de tilfeller hvor det er grunn til å undersøke om det er begått en straffbar handling. Unntaket fra kravet om «mulig straffbar handling» er ved brann eller ulykker, jf. strpl § 224 fjerde ledd. Det kan for eksempel være trafikkulykke, arbeidsulykke eller ulykke knyttet til skole/barnehage. I slike tilfeller kan påtalemyndigheten beslutte å igangsette etterforskning uavhengig av om det er mistanke om straffbart forhold. Hensikten vil da primært være å finne frem til årsaken for å kunne forebygge gjentakelser eller lignende hendelser. Kunnskapen som frembringes kan danne grunnlag for forebyggende tiltak som for eksempel nye lover, forskrifter, retningslinjer eller tilpasninger/endringer av materiale, utstyr og så videre.

Figur 1.2 Etter en gjennomgang av tilgjengelig informasjon fant Økokrim ikke grunn til å sette i gang etterforskning mot Erna Solbergs ektemann Sindre Finnes – hentet fra Økokrims hjemmesider.

Proaktiv og reaktiv

Politiets hovedoppgave er å forebygge og avverge kriminalitet, jf. politiloven § 2. Man kan derfor i noen tilfeller starte etterforskningen før det straffbare er begått, jf. strpl. § 226 første ledd bokstav c. Typiske eksempler på dette er ulike former for organisert kriminalitet eller ved mistanke om terrorisme hvor man får opplysninger om at noe er i ferd med å skje. Dette kalles ofte etterretning eller proaktiv etterforskning. Stor bruk av proaktiv etterforsking kan gli over i skjult overvåkning av egen befolkning, og slike metoder er derfor strengt regulert26. I de fleste tilfellene er etterforskningen åpen og mistanken oppstår etter at det mulig straffbare forhold har foregått. Det vil si at den er reaktiv. En etterforsking kan også være både reaktiv og proaktiv på en gang – se kapittel 13 for en inngående beskrivelse av hvordan en slik sak kan utvikle seg i praksis.

Felles straffesaksinntak (FSI)

Kommer informasjonen om det straffbare forhold inn som en nødmelding, vil det ofte være en av politiets operasjonssentraler (OPS) som mottar og styrer den første innsatsen – inkludert etterforskningen. Anmeldelser og forhold oppdaget av politiet selv, går normalt innledningsvis til det som kalles Felles straffesaksinntak (FSI) i politidistriktet. FSI følger opp saken initialt og ferdigstiller også de enkleste sakene. Alle lokale FSI har påtaleansvarlig etterforskningsledere (PÅL) og politifaglig etterforskningsledere (PEL).27 I Nasjonal etterforskningsinstruks 28 står det at «hovedoppgaven til Felles straffesaksinntak (FSI) er å utøve påtale- og politifaglig etterforskningsledelse i straffesakenes initialfase inntil annen enhet er tilgjengelig. Felles straffesaksinntak skal ved behov bistå politipatruljen for å sikre kvaliteten over den etterforsking patruljen utfører. Når etterforsking er iverksatt, bør påtalefaglig og politifaglig etterforskningsleder ved FSI så langt det er mulig overta oppgaven fra operasjonssentralen med å veilede og gi direktiver og pålegg til politipatruljen om utførelse av etterforskningsskritt på stedet.» FSI tar beslutninger om hvorvidt saken skal etterforskes ytterligere, eller avgjøres på annen måte, hvilken enhet som skal ha etterforskningsansvaret og de setter også opp en plan for hva som innledningsvis bør gjøres i saken. Noen ganger utføres dette av FSI selv, mens andre saker overføres til en spesialavdeling. Fordelingen av saker gjøres etter såkalte trekkregler som er beskrevet i politidistriktets instruksverk.

26 Mer om dette i kapitlet om skjult etterforskning.

27 Riksadvokaten (2021c).

28 Riksadvokaten (2020:11).

Det liberale demokratiet bygger på en grunnleggende respekt for individuelle rettigheter og friheter. Rettsstaten skal verne om disse og derfor utgjør måten etterforskninger utføres på og hvordan arbeidet etterprøves, noe av selve kjernen i et velfungerende demokrati. Det kreves stadig større grad av dokumentasjon og transparens i de beslutningene som blir tatt underveis i en etterforskning. Dette må sees på som en sunn utvikling av demokratiet, men krever enda mer av de som utfører etterforskning.

Etterforskning tar for seg og beskriver taktisk etterforskning og undersøkelsespraksiser slik det er strukturert, begrunnet og praktisert i norsk politi. Boken har som ambisjon å være en trygg og, så langt som mulig, forskningsbasert rettesnor for forventet kvalitet og profesjonalitet innen alle former for etterforskning.

Denne utgaven av boken går dypere inn på hvor viktig det er med en grunnleggende og omforent metodikk og hvor farlig det kan være å stole på en magefølelse. I den første utgaven presenterte vi tanken om hypotesedrevne etterforskingsplaner. Nå er det synet omforent og i ferd med å bli en etablert praksis i norsk politi og påtalemyndighet.

Boken er beregnet på de som faktisk utfører undersøkelsene, men vil også ha verdi for de som skal vurdere kvaliteten av dem, eller på andre måter driver med etterforskning eller undersøkelser som del av sitt arbeid. Den er hovedsakelig skrevet som en pensumbok for bachelorutdanningen ved Politihøgskolen, men er også ment som et oppslagsverk for de som utøver faget.

Etterforskning, 2. utgave (9788245049558)

ETTERFORSKNING

2.UTGAVE PRINSIPPER, METODER OG PRAKSIS

Ole