Frivillighetens kraft

Eirin Hillestad Julie Tessem (red.)

ORGANISERING AV FRIVILLIG INNSATS I ELDREOMSORGEN

FRIVILLIGHETENS KRAFT

Antologien er forankret i den nasjonale utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg ved Verdighetsenteret.

Verdighetsenteret er et nasjonalt kompe­ tansesenter og en ideell stiftelse som forener og formidler kunnskap om palliasjon, demens, akuttmedisin, frivillighet og kultur i eldreomsorgen.

Frivillighetens kraft belyser organisering og ledelse av frivillig innsats og hvordan frivillige kan bidra i eldre­ omsorgen. Kapitlene gir gode eksempler på rekruttering, opplæring og oppfølging av frivillige. Boken handler om frivillighet rettet mot hjemmeboende eldre, beboere på sykehjem og personer med demens og innenfor det palliative feltet. Gjennom ulike blikk fra både teori og praksis får forfatterne frem det store potensialet som ligger i frivillighetens kraft. Utfordringer og dilemmaer som kan fremtre, blir også diskutert.

Målgruppen for boken er personer som organiserer og leder frivillig innsats i eldreomsorgen: ansatte i frivillige organisasjoner, på frivilligsentraler, i helse­ og omsorgs­ sektoren og andre som samarbeider med frivillige.

Boken henvender seg også til en bred gruppe studenter innen helse­, sosial­ og kulturfaglige utdanninger. Den kan i tillegg være nyttig for personer som selv er frivillige eller ønsker å bli det.

Eirin Hillestad og Julie Tessem er begge knyttet til Verdighetsenteret – omsorg for gamle i Bergen.

EIRIN HILLESTAD (f. 1978) har siden 2010 vært leder for avdelingen Frivillighet og kultur ved Verdighetsenteret.

Hun var med på å bygge opp utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg, hvor hun har vært fagansvarlig siden den ble etablert. Hillestad er fra høsten 2018 i doktorgradspermisjon for å forske på frivillighet i demensomsorgen ved Senter for alders­ og sykehjemsmedisin, Universitetet i Bergen, i samarbeid med Verdighetsenteret. Hillestad har mastergrad i medievitenskap og videreutdanning i veiledning. Hun har tidligere arbeidet som daglig leder ved en frivilligsentral, og har lang erfaring fra frivillighetsarbeid og undervisning.

Eirin Hillestad Julie Tessem (red.)

FRIVILLIGHETENS KRAFT ORGANISERING AV FRIVILLIG INNSATS I ELDREOMSORGEN

ISBN 978-82-450-1650-5

,!7II2E5-abgfaf!

JULIE TESSEM (f. 1981) har vært råd­ giver på avdelingen Frivillighet og kultur ved Verdighetsenteret siden 2012, og er nå fungerende avdelings­ leder. Hun underviser ved utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg, og har vært faglig rådgiver for Fjell kommunes satsing på frivillighet i omsorgssektoren.

Tessem har mastergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen. Hun har lang erfar­ ing med frivillig sosialt arbeid og har tid­ ligere arbeidet som frivillighetskoordinator og kultur­ og aktivitetsleder.

FRIVILLIGHETENS KRAFT Organisering av frivillig innsats i eldreomsorgen

FRIVILLIGHETENS KRAFT

Frivillighetens_kraft.indd 1

12.02.2019 14:09

Frivillighetens_kraft.indd 2

12.02.2019 14:09

Eirin Hillestad Julie Tessem (red.)

FRIVILLIGHETENS KRAFT ORGANISERING AV FRIVILLIG INNSATS I ELDREOMSORGEN

Frivillighetens_kraft.indd 3

12.02.2019 14:09

Copyright © 2019 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-1650-5 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: ved Studio Boi og forsideillustrasjon ved Liv Andrea Mosdøl Forfatterfoto på omslaget: Silje Katrine Robinson Layout: ved forlaget i samarbeid med Verdighetsenteret

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Frivillighetens_kraft.indd 4

12.02.2019 14:09

FORORD Som mennesker trenger vi tilhørighet. Det gjelder uansett alder eller helsetilstand. Eldre med hjelpebehov skal få bistand og støtte av kompetente fagfolk.

Samtidig ønsker mange eldre mer sosial kontakt og aktivitet. Frivillige kan bidra med tid, gi mening og skape nye muligheter i eldreomsorgen.

Gjennom frivillig innsats kan både frivillige og eldre ta i bruk egne ressurser og livserfaringer. Det ligger kraft i å være del av noe større enn seg selv. Å kunne bidra til å gjøre samfunnet bedre, eldreomsorgen bedre, livet til «Ella» bedre, gjør noe med oss som mennesker.

Verdighetsenteret er et nasjonalt kompetansesenter og en ideell stiftelse som ønsker et mer inkluderende og eldrevennlig samfunn, et samfunn hvor man legger til rette for at eldre får være ressurser og aktive borgere. Vi arbeider for en verdig alderdom, et rausere og mer individuelt tilrettelagt omsorgstilbud. Verdighetsenteret forener og formidler kunnskap om palliasjon, demens, akuttmedisin, frivillighet og kultur i eldreomsorgen. Denne antologien er den andre boken Verdighetsenteret står bak. Senteret har tidligere gitt ut En verdig alderdom – omsorg ved livet slutt på Fagbokforlaget.

TUSEN TAKK! Vi vil rette en varm takk til alle medforfattere for deres bidrag. Vi vil takke Fagbokforlaget, med forlagsredaktør Liv Tønjum i spissen, for nyttige kommentarer og et godt samarbeid. Takk til Liv Andrea Mosdøl for forsideillustrasjon og Studio Boi for grafisk design. Takk til billedkunstner Marie Storaas, elever ved Hellen skole og fotografene Kieran Kolle og Eli Lea for tillatelse til å bruke kunstverk og fotografier. Takk til beboere på Bergen Røde Kors Sykehjem for deres historier. Vi vil også takke Verdighetsenterets ansatte for støtte og verdifulle innspill. Stor takk til Stein Husebø som tok initiativ til å lage denne boken.

Til slutt vil vi rette en spesiell takk til alle frivillige for deres betydningsfulle innsats – og til deltakerne i utdanningen, som har delt av sine erfaringer. Takk for at dere bygger broer mellom mennesker!

Bergen, februar 2019 Eirin Hillestad og Julie Tessem (redaktører)

5

Frivillighetens_kraft.indd 5

12.02.2019 14:09

INNHOLD Å bygge broer – en innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Eirin Hillestad, Julie Tessem Begrunnelser for å involvere frivillige i eldreomsorgen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Et blikk på frivillighetsfeltet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Frivillighetskoordinator – en nøkkelposisjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .16 Kompetanse hos koordinatorene – utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg . . . . . . . . .19 Fra utdanning til bok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20

Del 1

PERSPEKTIVER FRA ULIKE FAGMILJØER

25

Kapittel 1 Kommuner i dans med frivillig innsats . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Om forholdet mellom frivillig og kommunal eldreomsorg Oddvar Førland Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .28 Hva kjennetegner kommunal eldreomsorg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .28 Hva kjennetegner frivillig sektor og frivillig omsorg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Frivillighetens omfang og innhold. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .30 Sentrale politiske intensjoner for frivillighet i helse- og omsorgssektoren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Samspill i takt og utakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Frivillighet mellom autonomi og avhengighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Grenseoppganger og konfliktlinjer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .36 Avklare roller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38

Kapittel 2 Hvordan samarbeide med frivillige? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 En modell for inkludering av frivillige i kommunens helse- og omsorgstjeneste Julie Tessem, Beate Magerholm Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Anbefalte første skritt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .44 Modellen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Juridiske problemstillinger. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Viktige erfaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57

Kapittel 3 Verdibasert ledelse – samspillet mellom motivasjon, verdier og ledelse . . . 61 Stephen Sirris, Beate Jelstad Løvaas Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .61 1 Motivasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64 2 Verdier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 3 Verdibasert ledelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73

Kapittel 4 Arena for vekst – opplæring av frivillige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Eirin Hillestad Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Ildsjeler i et faglig regime? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .79 Begrunnelser for opplæring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Uskyldsscenarioet og profesjonaliseringsscenarioet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .82 Hvordan legge til rette for læring? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88

6

Frivillighetens_kraft.indd 6

12.02.2019 14:09

INNHOLD

Kapittel 5 Verdighetsbevarende omsorg for personer med demens . . . . . . . . . . . . . . . 93 Oscar Tranvåg Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Hva er demens?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .95 Hva er verdighet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 Verdighet ved demens – tre sentrale kilder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .97 Verdighetsbevarende omsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .102 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105

Kapittel 6 Livsfortellingsarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .109 Britt-Evy Westergård Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Bakgrunn og historikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Når kan LFA være aktuelt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Fremgangsmåter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Viktige hensyn å ta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Nytteverdien av et livsfortellingsarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117

Kapittel 7 Eksistensielle samtaler med eldre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Olga Tvedt Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Eksistensielle spørsmål – åndelig omsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Eksistensielle samtaler – samtaler om livets sorger og gleder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Gode verktøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .126 Livshistorie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Livssyn, verdier og ritualer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Gode rammer for frivillige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .129 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131

Kapittel 8 Kulturelt mangfold i aktiviteter og tilbud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Reidun Ingebretsen Vigdis Hegna Myrvang Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Bakgrunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Innvandreres deltakelse i frivillige organisasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Deltakelse i frivillig arbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 136 Møteplasser for eldre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Betydningen av frivillig innsats i demensomsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Motiver for frivillig arbeid med og for eldre innvandrere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .140 Sammen eller hver for seg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Hvordan åpne dørene for innvandrere? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Organisasjoner som fremmer inkludering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148

Kapittel 9 De gamles verdighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Stein Husebø Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 De sårbare gamle. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Eldreomsorg – noen sentrale utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Tre viktige oppgaver for fremtidens eldreomsorg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Sentrale begrep i eldreomsorgen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Håp. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Verdighet og livsprosjektet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159

7

Frivillighetens_kraft.indd 7

12.02.2019 14:09

INNHOLD

Mellomspill

TEKSTER FRA EN FORTELLERGRUPPE FOR PERSONER MED DEMENS 163 Del 2

ERFARINGER FRA PRAKSISFELTET

179

Kapittel 10 Når frivillighet gjør en forskjell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Refleksjoner om inkluderende frivillighetsarbeid Torill Hansen Kongsbakk Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Faktorenes orden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 181 Interessante møteplasser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 Bekreftelse og inkludering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 Fruktbart kaos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Jazzisk tenkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Frivillighet som korrektiv til samfunnsutviklingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185

Kapittel 11 Ledelse og organisering av frivillige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Merethe Skaug Sørensen Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .189 Ledelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Situasjonsbestemt ledelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 De fire lederstilene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .192 Kjennetegn på ledelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .194 Hvem leder hvem? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 Ledelsesutfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Profesjonalisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .201

Kapittel 12 Frivilligheitskoordinering i sjukeheim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .203 Liv Finne Nybø Innleiing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .203 Den mangfaldige frivilligstaben. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204 Revirproblematikk, oppfølging av den frivillige og nøkkelpersonale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .205 Den mangfaldige pasientgruppa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Opplæring og kompetanseheving . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .210

Kapittel 13 Rekruttering og oppfølging av frivillige på Ammerudhjemmet . . . . . . . . . 215 Lisbeth Johansen Nordin Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Fra motstand og usikkerhet til samarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .216 Rekruttering av frivillige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .216 Ivaretakelse av frivillige medarbeidere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .219 Nettverksarbeid – et nytt perspektiv i frivillighetsarbeidet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .222 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .222

Kapittel 14 Frivillig omsorg for hjemmeboende eldre – perspektiver

fra Fransiskushjelpen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 Aksel Øhrn Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .225 Bakgrunn for frivillighet blant hjemmeboende eldre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226 Hvem er det som henvender seg? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226

8

Frivillighetens_kraft.indd 8

12.02.2019 14:09

INNHOLD

Hva gjør de frivillige? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .227 Økt interesse for frivillighet rettet mot eldre hjemmeboende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .227 Gråsonen mellom offentlige og frivilliges oppgaver. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Taushetsplikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Forebygging av ensomhet hos eldre hjemmeboende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Hjemmet som utgangspunkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .230 Et alminnelig medmenneske . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .230 Sentrale temaer for frivillige besøksvenner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 Koordinatorens rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .232 Utfordringer for frivillige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 Verdien av frihet og selvbestemmelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .234 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .234

Kapittel 15 Villa Fredrikke – et aktivitetshus for personer med demens . . . . . . . . . . . . 239 Beate Magerholm Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .239 Villa Fredrikke aktivitetshus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 240 God ivaretakelse av frivillige – en suksessfaktor. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 Hva bør de frivillige kunne om demens? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 246

Kapittel 16 Frivillige som en vigtig del af hospice . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .249 Lotte Brøndum Indledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Grundlaget for den frivillige indsats på hospice . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .250 Hvem er de frivillige? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .252 Hvad laver de frivillige? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .252 Den frivillige indsats set fra den frivilliges perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Den frivillige indsats set fra et fagprofessionelt perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .254 Samarbejde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 Afslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .256

Kapittel 17 Termiks metode – frivillig innsats i palliativ omsorg . . . . . . . . . . . . . . . . . 259 Lill Karin Aanes, Hilde Kristin Hansdotter Aas Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .259 Termiks organisering og innsatsområder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 260 Termiks verdimomenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .261 Andre sentrale faktorer for å lykkes. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 266 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268

Kapittel 18 Frivillighetskoordinering i Asker kommune – muligheter og utfordringer 271 Heidi Thommessen Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 Tilrettelegging for samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 Kommunen – fra formynderskap til fellesskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .272 Samskaping . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 273 Utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .274 Rekruttering av frivillige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .274 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275

Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 277

9

Frivillighetens_kraft.indd 9

12.02.2019 14:09

EIRIN HILLESTAD (f. 1978) har siden 2010 vært leder for avdelingen Frivillighet og kultur ved Verdighetsenteret. Hun var med på å bygge opp utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg, hvor hun har vært fagansvarlig siden den ble etablert. Hillestad er fra høsten 2018 i doktorgradspermisjon for å forske på frivillighet i demensomsorgen ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin, Universitetet i Bergen, i samarbeid med Verdighetsenteret.

Hillestad har mastergrad i medievitenskap og videreutdanning i veiledning. Hun har tidligere arbeidet som daglig leder ved en frivilligsentral, og har lang erfaring fra frivillighetsarbeid og undervisning.

JULIE TESSEM (f. 1981) har vært rådgiver på avdelingen Frivillighet og kultur ved Verdighetsenteret siden 2012, og er nå fungerende avdelingsleder. Hun underviser ved utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg, og har vært faglig rådgiver for Fjell kommunes satsing på frivillighet i omsorgssektoren. Tessem har mastergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen. Hun har lang erfaring med frivillig sosialt arbeid og har tidligere arbeidet som frivillighetskoordinator og kultur- og aktivitetsleder.

Frivillighetens_kraft.indd 10

12.02.2019 14:09

Å BYGGE BROER – EN INNLEDNING Frivillig innsats kan være en døråpner og få frem ressurser som bor i oss alle.

Det handler ikke om å gi av sin tid, men gjøre sin tid mer givende, uttalte en besøksvenn. Hun setter ord på noe essensielt. Frivillighet er for henne gjensidig glede og ingen enveisprosess. Gjennom slikt engasjement bygger man relasjoner og fellesskap.

Bokens tittel, Frivillighetens kraft, henspiller til disse drivkreftene og det potensialet som frivilligheten har. Det er mye energi og styrke i dette feltet.

Frivilligheten skaper møter mellom mennesker som kan endre liv. Den blir omtalt som en hjørnestein i demokratiet, som en fremmer av folkehelsen.

Frivillig sektor har også vært en betydningsfull kraft i oppbyggingen av velferdstjenester og som innovatør på området, og spiller fremdeles en viktig rolle i utviklingen av velferdsstaten (1). Kapitlene i denne antologien vil fra ulike perspektiver og ståsteder belyse en rekke aspekter ved denne kraften.

Antologien er forankret i den nasjonale utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg ved Verdighetsenteret. Målet med boken er å gi økt innsikt og motivasjon til personer som organiserer og leder frivillig innsats i eldreomsorgen eller samarbeider med frivillig sektor. Frivillig innsats eller frivillig arbeid blir i denne sammenheng forstått som aktiviteter utøvet av fri vilje, uten ordinær lønn, og som gagner personer utenfor ens egen familie og husstand. Slik innsats kan fremtre i en organisert eller uorganisert form (2). Selv om man mottar en viss godtgjørelse for utgifter eller symbolske belønninger, blir arbeidet regnet som ulønnet (3). Det er vanlig at uformelle tjenester mellom nære venner ikke inngår i termen frivillig arbeid (4).

Frivillig sektor kan innbefatte aktører som ideelle virksomheter, frivillige organisasjoner og enkeltpersoner (5). Denne boken handler om frivillig innsats og ikke ideell institusjonsdrift. Neste kapittel vil gå dypere inn på hva som kjennetegner sektoren, og begrepsavklaringer knyttet til frivillighet på omsorgsfeltet.

I denne innledningen vil vi belyse noen sentrale argumenter for å inkludere frivillige i eldreomsorgen. Hvorfor er frivillighet viktig? Videre gir vi en kort innføring i hvordan frivilligheten er organisert, hvem som gjør en slik innsats, og hva de bidrar med. Deretter vil søkelyset bli rettet mot frivillighetskoordinatoren og hans eller hennes rolle. Til slutt vender vi tilbake til antologiens bakgrunn og gir en oversikt over bokens struktur.

11

Frivillighetens_kraft.indd 11

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

EIRIN HILLESTAD

JULIE TESSEM

BEGRUNNELSER FOR Å INVOLVERE FRIVILLIGE I ELDREOMSORGEN Det er stor politisk interesse for å styrke den frivillige aktiviteten på helseog omsorgsfeltet. En rekke nasjonale planer og strategier peker på frivillige som betydningsfulle samarbeidspartnere (1, 6, 7, 8). Det er ulike begrunnelser for dette, og vi vil i det følgende presentere noen hovedmomenter.

BÆREKRAFT

De forespeilede demografiske endringene tyder på at vi kommer til å leve lenger, og at det blir en økende andel eldre i befolkningen. Rundt 2030 vil det for første gang i Norges historie være flere eldre over 65 år enn barn og unge under 20 år (9). I 2040 vil antallet personer over 80 år trolig bli doblet, sammenlignet med dagens situasjon (10). Samhandlingsreformen, som ble innført av helsemyndighetene i 2012, har dessuten ført til at eldre som bor hjemme, i omsorgsboliger eller på sykehjem, har et mer komplekst omsorgsbehov nå enn tidligere (11).

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten vil bli preget av et endret sykdomsbilde, nye brukergrupper og store forventninger til innholdet i tjenesten. Det offentlige velferdstilbudet vil trolig ikke klare å møte kravene til fremtidens brukere. En slik belastning på tjenestene er dermed ikke bærekraftig over tid (12). Dette tvinger frem et behov og en mulighet for å se på hvordan samfunnets ressurser kan bidra på nye måter for å opprettholde og utvikle velferdssamfunnet.

Nasjonale føringer peker på at utfordringene ikke er et ansvar det offentlige kan ta alene (1, 7, 8). Økt samspill mellom offentlig og frivillig sektor blir dermed fremhevet som et stort potensial og et nødvendig bidrag til fremtidige bærekraftige omsorgstjenester (13). Den aldrende befolkningen vil altså kunne føre til at enda flere ønsker frivillig innsats. Samtidig kan endringen også bety flere potensielle frivillige ettersom dagens pensjonister har bedre helse enn noen gang før (14).

EN MENINGSFULL TILVÆRELSE

En viktig del av det offentlige helsevesenet er helsehjelp og behandling, men medisinsk bistand, stell og pleie er imidlertid ingen garanti for livskvaliteten.

Helse- og omsorgstjenestelovens formål er også «å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse

12

Frivillighetens_kraft.indd 12

12.02.2019 14:09

Å BYGGE BROER – EN INNLEDNING

i fellesskap med andre» (15). Studier viser at nettopp aktivitet og sosiale forhold ikke er godt nok ivaretatt i helse- og omsorgstjenestene (7, 16, 17). Dette samsvarer med Statistisk sentralbyrås oversikt over de største humanitære behovene i Norge fra 2017 (18). Av totalt ti grupper ble eldre med og uten demens på sykehjem klassifisert som den gruppen med de fjerde største humanitære behovene i landet. Det fremkommer også i en ny rapport fra Røde Kors at eldre er underernært på kontakt og utendørsaktiviteter (19). Rapporten er basert på tilbakemeldinger fra 420 frivillige besøksvenner som har delt sine erfaringer fra møtet med norsk eldreomsorg. Det er viktig å understreke at det å være gammel ikke er ensbetydende med å være ensom. Mange med høy alder opplever imidlertid å miste ektefellen eller nære venner og få svekket helse. Det er disse faktorene som fører til større risiko for ensomhet, ikke selve alderen (20).

For å nå målet om aktive og meningsfylte liv strekker ikke alltid de standardiserte omsorgstjenestene til. En viktig årsak til dette er en utfordrende tidskabal for de ansatte. I tillegg kan involvering av sivilsamfunnet bety kunnskap og erfaring som utfyller de eksisterende tjenestenes kompetanse (12).

Som en konsekvens av de nevnte manglene er «Aktivitet og fellesskap» ett av hovedområdene for kvalitetsreformen for eldre, Leve hele livet (7). Her blir det igjen understreket at frivillig sektor er en betydelig samarbeidspartner.

En sammenfatning av forskning (21) om hvordan personer med demens opplever sosiale forhold, viser at det å ha gode relasjoner til andre er svært avgjørende for å opprettholde verdighet og et meningsfullt liv. Nære forhold kan stabilisere livssituasjonen gjennom praktisk og emosjonell støtte. Mange forteller likevel om større avstand til sine nærmeste, samtidig som de blir mer avhengige av andre. Det kan bidra til opplevelsen av å være en byrde.

Nettopp deltakelse i sosiale nettverk kan ha vesentlig betydning for livskvalitet og positive virkninger på kognisjon (22). Som gammel er det sannsynligvis viktigere enn noensinne å være fysisk og sosialt aktiv, mens mulighetene til dette ofte reduseres (23). Frykten for å skade seg og for å gå ut alene er de mest sentrale faktorene som hindrer eldre i å være fysisk aktive (24). Mange eldre har derfor i mindre grad anledning til å komme seg ut, oppleve, oppsøke og skape fellesskap.

En frivillig kan være en bro til en verden som kanskje har blitt mindre tilgjengelig. Gjennom slik kontakt kan man få muligheter til å bevare relasjoner og etablere nye, samt fortsette eller begynne med aktiviteter som er av betydning.

13

Frivillighetens_kraft.indd 13

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

EIRIN HILLESTAD

JULIE TESSEM

DOBBEL GLEDE, DOBBEL GEVINST

Et annet hyppig argument som benyttes i politiske planer for å styrke den frivillige innsatsen, er den forebyggende og helsefremmende effekten for den frivillige selv. Det forebyggende perspektivet ser på deltakelse i frivilligheten som en måte å hindre ensomhet på og redusere behovet for omsorgstjenester.

(13). Aktivisering, tilgang på fellesskap og bruk av egen kompetanse kan føre til en bedre livssituasjon for den enkelte og en klokere anvendelse av samfunnsressursene.

Studier viser at frivillige opplever økt tilfredshet og mestring gjennom sitt engasjement (4, 25, 26). Det er en forbindelse mellom god helse, høy livskvalitet og frivillig innsats (26, 27). Spesielt blant gruppen unge eldre finner man den største helsegevinsten. Forskning rundt den positive effekten av frivillig arbeid for eldre knytter seg til to aspekter. For det første er slik deltakelse med på å bygge og styrke sosiale bånd. For det andre gir erfaringer med å hjelpe andre en følelse av meningsfullhet, som skaper selvtillit og tillit til andre. Frivilligheten synes dermed å ha en forebyggende funksjon, sett fra et folkehelseperspektiv.

BETYDNINGEN AV FRIVILLIGHET FOR PÅRØRENDE OG ANSATTE

Frivillig innsats kan også innebære avlastning og støtte for pårørende (25, 28, 29). Mange står i svært krevende omsorgssituasjoner, og kan risikere å bli syke selv av belastningen. Det kan være et nødvendig pusterom at en fast person kommer, og at dette besøket oppleves som positivt av alle parter. En slik ordning kan bidra til å lette pårørendes hverdag.

For ansatte kan det bety mye at frivillige har tid til samtaler og ulike aktiviteter som det ikke er nok kapasitet til i en travel arbeidshverdag (30). Reformen Leve hele livet foreslår at alle eldre bør ha tilbud om minst en times aktivitet hver dag med bakgrunn i egne interesser og ønsker (7). Her kan frivilligheten være en viktig bidragsyter. En ulønnet innsats har dessuten en annen tilnærming enn profesjonell omsorg. Man har mulighet til å tilby «langsom tid» og nærvær, med et annet fokus enn helse, diagnoser og medisiner. Å åpne helsevesenet for økt mangfold av mennesker kan tilføre tjenestene verdifulle kvaliteter.

Gjennom samarbeid med frivillige kan ansatte nå enda flere og bredere med sitt tilbud. Det kan også bidra til økt individuell tilpasning, med tanke på både preferanser og tilrettelegging. Samtidig er det en del momenter som må

14

Frivillighetens_kraft.indd 14

12.02.2019 14:09

Å BYGGE BROER – EN INNLEDNING

være på plass for at samarbeidet skal kjennes avlastende og ikke belastende.

Dette blir videre belyst i kapittel 2.

ET BLIKK PÅ FRIVILLIGHETSFELTET I neste kapittel blir frivillighetens omfang og innhold utdypet nærmere. Vi vil imidlertid kort skissere noen momenter knyttet til organisering, oppgaver og hvem som er frivillig i eldreomsorgen.

ORGANISERING OG ØKONOMI

Frivillige bidrar på ulikt vis. Flesteparten, 76 %, gjør en innsats gjennom å være medlem i en organisasjon (31). Det er et høyt antall frivillige organisasjoner og lag i Norge, over 100 000, på tvers av det lokale, regionale og nasjonale organisasjonsnivået (32). Den frivillige innsatsen i disse organisasjonene er beregnet til i underkant 148 000 årsverk for 2016, og utgjør en verdi tilsvarende 75 milliarder kroner (33). Her finner man alt fra større humanitære organisasjoner og brukerorganisasjoner til sportsklubber, bygdekvinnelag, musikkforbund, velforeninger og trossamfunn. De fleste organisasjonene som gjør en innsats for eldre, virker også på andre felt.

Noen retter seg imidlertid spesifikt mot denne målgruppen, blant annet Seniordans, Seniornett og Livsglede for eldre. Det er en fordel å tenke nytt, bredt og kreativt med tanke på hvilke lag og foreninger som kan inviteres til å bidra på helse- og omsorgsfeltet.

Det er også mulig å delta uten å være formelt tilknyttet til en organisasjon.

Man kan gjøre oppdrag for eksempel gjennom landets over 440 frivilligsentraler (34). Det finnes dessuten en rekke institusjoner med egne frivillighetstjenester som kan være organisert av en ansatt frivillighetskoordinator. Selv om frivillige flest fortsatt er medlemmer av en organisasjon, er det en tendens at flere ønsker å bidra uten en slik tilhørighet (32).

De frivillige organisasjonenes inntekter er hovedsakelig egengenererte, men offentlige tilskudd er også en betydelig inntektskilde. Rundt 63 % av inntektene kommer fra medlemskontingenter, deltakeravgifter og salg av varer og tjenester. 23 % er overføringer fra det offentlige, mens 7 % er gaver og 7 % sponsing. Det er store variasjoner mellom organisasjonene når det gjelder deres finansielle situasjon (32).

15

Frivillighetens_kraft.indd 15

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

EIRIN HILLESTAD

JULIE TESSEM

HVA GJØR DE FRIVILLIGE I ELDREOMSORGEN?

Frivillige utfører et stort mangfold av oppgaver og aktiviteter i eldreomsorgen.

Det kan dreie seg om praktisk arbeid, som snømåking og matutkjøring, det å dele kunstopplevelser, ha eksistensielle samtaler eller likepersonarbeid.

Mange møter mennesker som bor hjemme, i omsorgsboliger, på sykehjem, eller som er pasienter på sykehus. Besøkstjenester der den sosiale dimensjonen vektlegges, er utbredt, med aktivitet i alle landets fylker. Norges Røde Kors har en omfattende besøkstjeneste med nærmere 9000 besøksvenner (19). Nasjonalforeningen for folkehelsen har tilbudet Aktivitetsvenn, som er spesielt rettet mot personer med demens. Det finnes også frivillige som bidrar med omsorg ved livets slutt, gjennom organisasjoner som Termik, Fransiskushjelpen og Norges Røde Kors, eller på hospice. (Se eksempler på dette i kapitlene 16 og 17.)

HVEM ER FRIVILLIGE?

Ifølge forskning har den typiske frivillige vært en gift mann mellom 35 og 49 år, med barn, høyere utdanning og god inntekt (31). Nå synes kjønnsbalansen å jevne seg mer ut (35). Aktuelle kartlegginger viser imidlertid at det fremdeles er flest kvinner som er engasjert i eldreomsorgen (5, 31, 35). Det er også godt voksne som dominerer som frivillige i omsorgssektoren – 75 % er over 50 år (36). En annen undersøkelse viser at det er blant personer over 60 år at frivillig arbeid innen omsorg er mest populært (5). Mange seniorer er altså en betydelig ressurs for andre eldre.

FRIVILLIGHETSKOORDINATOR – EN NØKKELPOSISJON For at frivillig innsats skal fungere best mulig i eldreomsorgen, er god forankring og tilrettelegging avgjørende. En rekke undersøkelser understreker at en sentral suksessfaktor er en gjennomtenkt organisering med en kvalifisert og ansatt frivillighetskoordinator (1, 37, 38). Det trengs noen som aktivt inviterer til deltakelse, følger opp og gir veiledning og opplæring. Uten en slik leder som organiserer arbeidet, er det vanskelig å etablere, utvikle og bevare en solid tjeneste over tid. Frivillighetsledere er betydningsfulle for å øke det frivillige aktivitets- og omsorgstilbudet for eldre, men også for å styrke kvaliteten og ambisjonsnivået på tjenestene.

16

Frivillighetens_kraft.indd 16

12.02.2019 14:09

Å BYGGE BROER – EN INNLEDNING

Koordinatorene arbeider i organisasjoner, på frivilligsentraler, sykehjem, sykehus og seniorsentre, i hjemmetjenesten og i andre deler av helse- og omsorgstjenestene. Det er imidlertid mange i eldreomsorgen som har en helsefaglig stilling i tillegg til rollen som koordinator (39). Enkelte fungerer på et overordnet nivå, og har ansvar for kommunens satsing på frivillighet.

Andre leder og tilrettelegger for frivillig aktivitet lokalt i virksomhetene.

Frivillighetskoordinatorer kan altså ha ulike funksjoner (40). Felles er at alle har ansvar for samspillet med frivillige aktører, om enn på ulike måter.

Frivillighetskoordinator er en mye brukt tittel, men det verserer ulike betegnelser for å beskrive yrket. Frivilligsentralene benytter daglig leder.

Frivillighetsleder, kulturleder, aktivitetsansvarlig, miljøkoordinator og trivselskoordinator er andre navn på slike stillinger. I reformen Leve hele livet inngår funksjonen som frivillighetskoordinator i det som omtales som «samfunnskontakt». Det understrekes i meldingen at helse- og omsorgstjenestene bør vurdere å opprette en slik funksjon (7).

DEN VIKTIGE BROBYGGEREN

Frivillighetskoordinatorene fungerer som kultur- og brobyggere på ulike plan (40). Sett fra et overordnet perspektiv bygger de broer mellom offentlig og frivillig sektor ved å tilrettelegge for samspill mellom helse- og omsorgstjenestene og sivilsamfunnet. Her skal de navigere i et komplekst landskap mellom lovpålagte oppgaver og frivillighetens autonomi.

Frivillighetserklæringen (41) inneholder sentrale prinsipper og overordnede målsetninger for regjeringens samspill med frivillig sektor. Den understreker at frivilligheten er en selvstendig del av samfunnet, en fundamental del av vårt liv og virke og en forutsetning for et godt samfunn. Slikt engasjement må aldri betraktes som et kommunalt bestillingsverk, eller som noe som skal erstatte kommunes ansvar. I stedet er frivilligheten en viktig aktør som gir en merverdi både til den som bidrar, og til fellesskapet som helhet. Det er derfor avgjørende å skape en kultur og forståelse for slik innsats blant ansatte i eldreomsorgen. Lite kunnskap og kontakt mellom personale og frivillige kan føre til at det dannes myter, misoppfatninger og friksjon. Både ledelsen og øvrige ansatte må involveres for å tilrettelegge for et fruktbart samarbeid. (Kapittel 2 ser nærmere på forankring og kulturbygging.)

17

Frivillighetens_kraft.indd 17

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

EIRIN HILLESTAD

JULIE TESSEM

Frivillighetskoordinatoren knytter også bånd mellom nærmiljøet og institusjoner og hjem, mellom det tidligere livet med sine aktiviteter og nåtiden.

Koordinatoren er i tillegg et bindeledd mellom organisasjonens eller virksomhetens mål og verdier og frivilliges forventninger og ønsker. Det skal gi mening både å engasjere seg og å involvere frivillige i organisasjonen eller institusjonen.

For mange koordinatorer er selve essensen i arbeidet å gjøre gode koblinger mellom mennesker slik at kontakt kan oppstå og fungere best mulig over tid (42). Å oppdage ressurser, interesser, levde liv, drømmer, ønsker og behov kan være en viktig inngangsport til nye relasjoner og opplevelser. Det handler derfor om å få kjennskap både til den frivillige og den som ønsker besøk.

ANSATT LEDER – MER MOTIVERTE FRIVILLIGE

Undersøkelser viser at frivillige som har en ansatt leder, scorer høyere på alle motivasjonsskalaer (37). Profesjonelt ledet frivillighet kan gjøre det enklere å bidra. Ansatte koordinatorer tar seg av de mer krevende oppgavene, mens frivillige kan fokusere på de aspektene som gjør innsatsen interessant, meningsfylt og lystbetont. (Kapitlene 3, 10 og 11 utdyper ledelse av frivillige.)

To tendenser i frivillig sektor øker behovet for profesjonelt tilrettelagt frivillighet. For det første opplever mange organisasjoner større gjennomstrømming av frivillige enn før, og bruker derfor mer tid og ressurser på rekruttering, opplæring og koordinering (32, 43). Dette kan sees i sammenheng med at det er mindre vanlig at man er medlem av en organisasjon livet ut (32). Frivillighet Norge initierte i 2014 to undersøkelser angående frivilliges motivasjon og forventninger (44). Her kommer det frem at i overkant av 50 % av organisasjonene opplevde at frivillige stiller høyere krav til dem nå enn for tre år siden. I tillegg ble individuell oppfølging fra motiverende ledere trukket frem som en svært viktig drivkraft. Organisasjonene tilpasser seg nye former for engasjement, men dette fordrer aktiv tilrettelegging.

For det andre ønsker flere å bidra uten medlemskap i en organisasjon (31).

Frivillige uten slik tilhørighet er gjerne mindre interessert i å forberede og organisere aktiviteten de skal delta i. De vil komme inn noen timer og gjøre en innsats for en sak de tror på – ikke sitte i møter eller drive med styrearbeid (43).

Organisasjonene har ofte rutiner for frivillighetsarbeidet, for eksempel opplæring, taushetsplikt, rolleavklaring, forsikringsordninger og veiledning. Involvering av uorganiserte frivillige understreker behovet for en ansatt, enten tilknyttet tjenestestedet eller til en frivilligsentral, som kan tilrettelegge arbeidet (43).

18

Frivillighetens_kraft.indd 18

12.02.2019 14:09

Å BYGGE BROER – EN INNLEDNING

KOMPETANSE HOS KOORDINATORENE – UTDANNINGEN FRIVILLIGHETSKOORDINERING – ELDREOMSORG Verdighetsenteret har siden 2011 utdannet frivillighetskoordinatorer rettet mot eldreomsorgen. Å ha ansvar for frivillig innsats er et eget felt som innebærer kompetanse om blant annet frivillighetens egenart, ledelse og organisering (14, 40, 45). (Flere av de øvrige kapitlene tar opp frivillighetens unike særpreg, se for eksempel kapitlene 1, 3, og 10.)

Eldreomsorg er et område hvor man kan møte alvorlig syke og døende mennesker, personer med kognitiv svikt og ensomhetsproblematikk. Frivillige som henvender seg til en slik kompleks gruppe, kan ha behov for ekstra oppfølging. Det fordrer en god ledelse og setter større krav til koordinatorens kompetanse. For å oppnå godt frivillighetsarbeid til beste for de involverte må det derfor investeres i dem som skal lede dette arbeidet, ved å prioritere både faglig utvikling og ressurser til disse stillingene (46, 47).

Bakgrunnen for utdanningen var en spørreundersøkelse som Verdighetsenteret utførte i 2009 blant sykehjemmene i Norge. Her ville vi kartlegge hvorvidt og i så fall hvordan frivillige tjenester var inkludert i deres hverdag. Over halvparten av sykehjemmene hadde ikke noen fast etablert form for slike tjenester, og ønsket hjelp til å danne dette. Samtidig er det verdt å merke seg at ca. 80 % av sykehjemmene hadde kontakt med frivillige aktører, men at det var sporadisk organisert uten en ansatt frivillighetskoordinator (48). Undersøkelsen avdekket et behov og et ønske om å få frivillighet mer systematisk inkludert i sykehjemlivet. Det var etterspørsel etter kunnskap om hvordan man kunne etablere og drive en slik tjeneste. Verdighetsenteret opprettet dermed i 2011 den første nasjonale utdanningen for frivillighetskoordinatorer med fokus på eldreomsorgen, Frivillighetskoordinering – eldreomsorg. Selv om undersøkelsen satte søkelyset på situasjonen i sykehjem, retter utdanningen seg både mot hjemmeboende eldre og eldre som bor i institusjon.

Målgruppen for koordinatorutdanningen er personer som organiserer frivillig innsats i eldreomsorgen.

Frivillighetskoordinering – eldreomsorg er en samlingsbasert, tverrfaglig utdanning der deltakerne lærer hvordan de kan mobilisere, organisere, følge opp og lede frivillig innsats i eldreomsorgen. Utdanningen tar også opp diverse tema, blant annet frivillighetens karakter og verdi, alderdom, eksempler på sosiale, kulturelle og fysiske aktiviteter, juridiske perspektiver, etikk og kommunikasjon. En viktig del av utdanningen er å utarbeide et frivillighetsprosjekt på egen

19

Frivillighetens_kraft.indd 19

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

EIRIN HILLESTAD

JULIE TESSEM

arbeidsplass for å sikre implementering i praksis. Verdighetsenteret bidrar med veiledning underveis i prosessen. Utdanningen inngår i Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet (2015–2020) (6) og blir finansiert over statsbudsjettet. Frem til 2018 har rundt 350 personer over hele landet fullført denne opplæringen.

FRA UTDANNING TIL BOK En tett dialog med organisasjonslivet, helse- og omsorgstjenestene, forskere og andre fagressurser på feltet har vært avgjørende for å utvikle utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg. Representanter fra praksisfeltet og ulike fagmiljøer har også vært viktige bidragsytere gjennom sin undervisning i utdanningen. Vi har samlet mange av disse stemmene i denne antologien. I tillegg har vi invitert andre sentrale ressurspersoner på feltet.

Antologiens målgruppe er personer som organiserer og leder frivillig innsats i eldreomsorgen: ansatte i frivillige organisasjoner, på frivilligsentraler, i helseog omsorgssektoren og andre som samarbeider med frivillige. Vi henvender oss også til en bred gruppe studenter – innen helse-, sosial- og kulturfaglige utdanninger. Boken kan i tillegg være nyttig for personer som selv er frivillige eller ønsker å bli det.

BOKENS OPPBYGGING

Antologien er delt i to hovedbolker, med et mellomspill som består av dikt og bilder. Den første delen er fagtekster fra kompetansemiljøer knyttet til utdanningen. Denne delen skal gi oversikt over feltet og et teoretisk innblikk i tema som samarbeid mellom kommunal og frivillig sektor, en verdig alderdom, motivasjon og ledelse, opplæring og kulturelt mangfold. Vi vil også belyse to perspektiver på kommunikasjon: – livsfortellingsarbeid og eksistensielle samtaler.

I bokens midtdel er det eldre selv som bidrar. Den består av tekster fra en fortellergruppe som Verdighetsenteret har initiert og drevet i samarbeid med Bergen Røde Kors Sykehjem. Disse lyriske tekstene viser oss hvordan personer som lever med demens, kan få utløp for sin skaperkraft når det blir tilrettelagt for det.

20

Frivillighetens_kraft.indd 20

12.02.2019 14:09

Å BYGGE BROER – EN INNLEDNING

I den siste delen ønsker vi å løfte frem viktige erfaringer fra frivillige organisasjoner, sykehjem og kommuner. Målet er å synliggjøre god praksis, slik at flere kan lære av det som har blitt gjort, og samtidig få nye ideer. Vi har invitert frivillighetskoordinatorer til å skrive tekster fra deres arbeid om temaer som organisering, ledelse, rekruttering, kvalitetssikring, oppfølging og inkludering.

Ulike områder hvor frivillige i eldreomsorgen engasjerer seg, vil bli belyst for å vise noe av bredden i arbeidet. Kapitlene skildrer frivillighet rettet mot hjemmeboende eldre, beboere på sykehjem, personer med demens og pasienter innen det palliative feltet. Innen sistnevnte tematikk har vi også inkludert et perspektiv fra Danmark, et land som har lengre tradisjon med å involvere frivillige ved livets slutt enn Norge.

Vi håper boken vil gi inspirasjon og styrke kunnskapen om frivillig innsats i eldreomsorgen. Antologien har til hensikt å skape rom for refleksjon, samt bidra til bedre rammeverk og retningslinjer i arbeidet. Gjennom ulike blikk fra både teori og praksis ønsker vi å få frem det store potensialet som ligger i frivillighetens kraft.

KVART MENNESKE ER EI ØY Kvart menneske er ei øy, som kjent. Så det må bruer til. Uendeleg mange slags bruer. Naturleg nok har vi lært den bygningskunsten grundig.

Det finst finare bruer enn ord over til andre, men berre i den rette, sjeldne stund. Den lydlause stund når alt står stille for ikkje å gå i stykke, medan den minste rørsle er ei gåve på same tid – då er ord ubrukelege. Eller når ein fingertupp langs ein arm er som springande bruer av gull.

Likevel: Tusen gonger oftare er ordet bru.

Eit under av ei bru.

Utdrag frå Tarjei Vesaas «Kvart menneske er ei øy», trykt i Tarjei Vesaas: VIL DU GJE MEG HANDA. Tekstar i utval. LNU og Det Norske Samlaget, Oslo 1992.

21

Frivillighetens_kraft.indd 21

12.02.2019 16:47

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

EIRIN HILLESTAD

JULIE TESSEM

REFERANSER 1. Helse- og omsorgsdepartementet. (2013). Morgendagens omsorg (Meld. St. 29 (2012– 2013)). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

2. Førland, O. (2015). Hva er frivillig innsats i omsorgssektoren? I: L.H. Jensen (red.), Frivillighet i omsorgssektoren, s. 21–23. Tønsberg: Forlaget Aldring og helse.

3. Wollebæk, D., Sivesind, K.H. (2010). Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997–2009. Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

4. Wilson, J. (2012). Volunteerism Research: A Review Essay. Nonprofit and Voluntary Sector Quarterly, 41(2), 176–212.

5. Ervik, R., Lindén, S.T. (2017). Samhandling mellom kommunen og frivillig sektor i eldreomsorgen. Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

6. Helse- og omsorgsdepartementet. (2015). Nasjonal strategi for frivillig innsats på helseog omsorgsfeltet (2015–2020). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

7. Helse og omsorgsdepartementet. (2018). Leve hele livet. En kvalitetsreform for eldre (Meld. St. 15 (2017–2018)). Oslo: Helse og omsorgsdepartementet.

8. Omsorg 2020. Regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020. (2015). Oslo: Helseog omsorgsdepartementet.

9. Leknes, S., Løkken, S.A., Syse, A., Tønnessen, M. (2018). Befolkningsframskrivingene 2018. Modeller, forutsetninger og resultater. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

10. Christiansen, S.T.G., Kravdal, Ø., Bævre, K. (2014). Folkehelserapporten (oppdatert 2018). Hentet 21.12.18 fra https://www.fhi.no/nettpub/hin/befolkning/ befolkningen/#andelen-eldre-oeker 11. Tingvold, L., Olsvold, N. (2018). Not just «sweet old ladies» – challenges in voluntary work in the long-term care services. Nordic Journal of Social Research, 9(31–47).

12. Disch, P.G., Lorentzen, G., Midsundstad, A. (red.). (2017). Aktiv omsorg. Samspill mellom kultur aktiviteter, helse og trivsel. Bergen: Fagbokforlaget.

13. Blix, B.H., Hamran, T. (2017). «When the saints go marching in»: constructions of senior volunteering in Norwegian government white papers, and in Norwegian senior volunteers’ and health-care professionals’ stories. Ageing & Society, 38(7), 1399–1428.

14. NOU 2011: 11. (2011). Innovasjon i omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

15. Helse- og omsorgstjenesteloven. Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). Hentet 18.12.18 fra: https:// lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30#KAPITTEL_1 16. Helse- og omsorgsdepartementet (2006). Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer (St.meld. nr. 25 (2005–2006)). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

17. Romøren, T.I. (2003). Pleie- og omsorgstjenesten i kommunene: tjenestemottakere, hjelpebehov og tilbud (del 1). Oslo: Statens helsetilsyn.

18. Barstad, A. (2017). Humanitære behov i Norge. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

22

Frivillighetens_kraft.indd 22

12.02.2019 14:09

Å BYGGE BROER – EN INNLEDNING

19. Norges Røde Kors. (2018). Ingen tid til omsorg? Eldreomsorg slik vi møter den. Oslo: Norges Røde Kors.

20. Thorsen, K. (2005). Flere ensomme? Om ensomhet i den senmoderne tid. Aldring og livsløp, 3, 2–6.

21. Eriksen, S., Helvik, A.S., Juvet, L.K., Skovdahl, K., Førsund, L.H., Grov, E.K. (2016).

The Experience of Relations in Persons with Dementia: A Systematic Meta-Synthesis.

Dement Geriatr Cogn Disord, 42, 342–368.

22. Moksnes, K.M. (2010). Livets siste faser. I: S. Haugsgjerd, F. Skårderud, E. Stänicke (red.), Psykiatriboken, s. 446–486. 1. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk.

23. Kaasa, A., Bøen, H. (2015). Verdighet – Sosialt nettverk og profesjoner. I: M. Holm, S. Husebø (red.), En verdig alderdom. Omsorg ved livets slutt, s. 153. Bergen: Fagbokforlaget.

24. Kirchhoff, J.W. (2006). Fysisk aktivitet blant eldre. Sykepleien Forskning, 1. Hentet 18.12.18 fra: https://www.nsf.no/vis-artikkel/115770/Fysisk-aktivitet-blant-eldre 25. McCall, V., McCabe, L., Rutherford, A., Bu, F., Woolvin, M., Wilson, M., Law, S. (2017).

The role of volunteers in dementia care. Research report. ASUME – Volunteering in dementia.

26. Loga, J. (2010). Livskvalitet: Betydning av kultur og frivillighet for helse, trivsel og lykke.

En kunnskapsoversikt. Oslo/Bergen: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

27. Hansen, T., Daatland, S.O. (2016). Aldring, mestringsbetingelser og livskvalitet. Oslo: Helsedirektoratet.

28. Candy, B., France, R., Low, J., Sampson, L. (2015). Does involving volunteers in the provision of palliative care make a difference to patient and family wellbeing?

A systematic review of quantitative and qualitative evidence. International Journal of Nursing Studies, 52(3), 756–768.

29. Flateland, S.M., Skaar, R., Fensli, M.M.F., Söderhamn, U. (2017). Pårørendes erfaringer med bruk av frivillige ved alvorlig sykdom i hjemmet. Nordisk tidsskrift for helseforskning, 13(1).

30. Skaar, R., Fensli, M.M.F., Flateland, S.M., Söderhamn, U. (2017). Helsepersonells erfaringer og tanker om bruk av frivillige i palliativ omsorg. Nordisk tidsskrift for helseforskning, 13(1).

31. Folkestad, B., Christensen, D.A., Strømnes, K., Selle, P. (2015). Frivillig innsats i Noreg 1998–2014. Kva kjenneteikner dei frivillige og kva har endra seg? Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

32. Arnesen, D., Sivesind, K.H., Gulbrandsen, T.J. (2016). Fra medlemsbaserte organisasjoner til koordinert frivillighet? Det norske organisasjonssamfunnet fra 1980 til 2013.

Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

33. Statistisk sentralbyrå. (2017). Nasjonalregnskap og konjunkturer. Hentet 01.11.2018 fra: https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/ frivillig-innsats-tilsvarende-74-milliarder

23

Frivillighetens_kraft.indd 23

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

EIRIN HILLESTAD

JULIE TESSEM

34. Norges frivilligsentraler. (2018). (Hentet 01.11.2018). Tilgjengelig fra: https:// frivilligsentral.no/ 35. Fladmoe, A., Sivesind, K.H., Arnesen, D. (2018). Oppdaterte tall om frivillig innsats i Norge, 1998–2017. Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

36. Sivesind, K.H. (2005). Seniors deltakelse i frivillig arbeid. Betydningen av alder og livssituasjon. Dokumentasjonsrapport. AR 11/2005. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

37. Wollebæk, D., Sætrang, S., Fladmoe, A. (2015). Betingelser for frivillig innsats.

Motivasjon og kontekst. Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

38. Brodtkorb, E. (2001). Frivillig innsats i sykehjem: forsøksprosjekt i Oslo kommune 1999– 2000. Oslo: Senter for frivillig innsats, Diakonhjemmets høgskolesenter.

39. Oslo kommune, sykehjemsetaten. (2012). Frivillighet i sykehjem. En beskrivelse av omfang, organisering og innhold i tilbudet. Oslo: Utviklingssenter for sykehjem.

40. Hillestad, E., Tessem, J. (2015). Frivillighet i eldreomsorgen – hvorfor og hvordan?

I: M.S. Holm, S. Husebø (red.), En verdig alderdom. Omsorg ved livets slutt, s. 173–185.

1. utg. Bergen: Fagbokforlaget.

41. Kulturdepartementet. (2015). Frivillighetserkæringen – erklæring for samspillet mellom regjeringen og frivillig sektor. Oslo: Kulturdepartementet.

42. Scott, R., Howlett, S. (2009). Volunteers in Hospice and Palliative Care. 2. utg. New York: Oxford University Press.

43. Lorentzen, H. (2007). Moraldannende kretsløp. Stat, samfunn og sivilt engasjement.

1. utg. Oslo: Abstrakt forlag.

44. Frivillighet Norge. (2014) Hva motiverer til frivillighet? Hentet 18.12.18 fra http:// www.frivillighetnorge.no/filestore/Dokumenter/Tallpresentasjonendelig.pdf 45. Boll, F.C., Alsted, N.G., Hald, J.M. (2012). Frivilligkoordinering – hvorfor og hvordan?

1. utg. Hinnerup: Ankerhus forlag.

46. Nybø, L., Hillestad, E. (2011). Frivillighet kommer ikke av seg selv – kompetanseutvikling og profesjonell tilrettelegging av frivillig hjelp i eldreomsorgen. Omsorg: Nordisk tidsskrift for palliativ medisin, 2(3), 61–64.

47. Hillestad, E. (2015). Opplæring av frivillige og frivillighetskoordinatorer. I: L.H. Jensen LH (red.), Frivillighet i omsorgssektoren, s. 111–121. Tønsberg: Forlaget Aldring og helse.

48. Abrahamsen, J.F. (2010). Undersøkelse om frivillige tjenester på norske sykehjem.

Omsorg: Nordisk tidsskrift for palliativ medisin, 1, 31–32.

24

Frivillighetens_kraft.indd 24

12.02.2019 14:09

Del 1

PERSPEKTIVER FRA ULIKE FAGMILJØER

Frivillighetens_kraft.indd 25

12.02.2019 14:09

ODDVAR FØRLAND (f. 1962) arbeider som forsker ved Senter for omsorgsforskning, vest, Høgskulen på Vestlandet, og som professor ved VID vitenskapelige høgskole. Han er utdannet sykepleier og sosiolog og har arbeidet i kommunale helse- og omsorgstjenester, og nå som lærer og forsker. Førland deltok i prosjektet «Kommuner i dans med frivillig innsats», der seks kommuner i Hordaland beskrev gode eksempler på frivillig sektors bidrag i omsorgssektoren.

Frivillighetens_kraft.indd 26

12.02.2019 14:09

Kapittel 1

KOMMUNER I DANS MED FRIVILLIG INNSATS Om forholdet mellom frivillig og kommunal eldreomsorg

SAMMENDRAG Sett i et europeisk perspektiv har Norge både en omfattende frivillighetssektor og velutbygde offentlige omsorgstjenester. Kapittelet setter søkelyset på samspillet, eller pardansen, mellom de to aktørene. De er begge, sammen med familiebasert omsorg, uunnværlige deler av eldreomsorgen i Norge. Det er derfor av betydning å se nærmere på samspillet mellom dem, stille spørsmål om hvorvidt dansen går i takt eller utakt, og om den resulterer i gode «varige forhold». Statlige og kommunale myndigheter er i økende grad opptatt av frivillighetssektoren og dens bidrag for å realisere helse- og velferdspolitiske mål. Likevel er det få kommuner som har en veletablert politikk, organisasjon og kultur for samarbeid med den. En aktiv kommunal strategi på dette området kan stimulere til lokal frivillighet, men kan også, dersom styringsiveren blir for sterk, føre til likedanning og hemme frivillig engasjement. Oppgavedelingen mellom kommunenes faglige og lovpålagte oppgaver og de frivilliges innsats er oftest ukomplisert, utfyllende og gjensidig berikende. Kommunenes omsorgstjenester er imidlertid i stadig endring, og frivillige bidrar på nye områder. Det gjør at gråsoner, spenninger og potensielle konfliktlinjer i dansen oppstår, og at det blir behov for oppgave- og rolleavklaring. Omfattende og faglige oppgaver bør fortsatt være kommunenes ansvar, mens frivillige kan tilføre viktige aktiviteter av sosial og kulturell art. Da skapes det merverdi, og ikke mer av det samme.

27

Frivillighetens_kraft.indd 27

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

ODDVAR FØRLAND

INNLEDNING Dette kapittelet gir en beskrivelse og analyse av samarbeidet mellom frivillighetssektoren og kommunale myndigheter i eldreomsorgen. Flere grunnleggende spørsmål stilles: Har en omfattende velferdsstat, som den norske, en ødeleggende effekt på frivillig organisert deltakelse og engasjement? Går pardansen mellom frivillig og offentlig omsorgsarbeid i takt eller utakt? Hvilke særlige grenseoppganger og konfliktlinjer finnes mellom offentlig og frivillig omsorg? Dette er til dels kompliserte problemstillinger å svare på, og jeg skal her kun berøre dem kort.

Det gis først en oversikt over sentrale kjennetegn ved kommunal eldreomsorg og frivillig sektor, med hovedvekt på frivillighet i omsorgssektoren.

Deretter diskuteres spørsmål og dilemmaer knyttet til kommunenes samspill med frivilligheten, deres tilretteleggende rolle, frivillighetssektorens autonomi og avhengighet, samt grenseoppganger mellom partenes oppgaver og roller.

Kapittelet har lånt tittelen sin fra prosjektet «Kommuner i dans med frivillig innsats», der seks kommuner, støttet av Fylkesmannen i Hordaland, beskrev gode eksempler på frivillig sektors bidrag i omsorgssektoren. På bakgrunn av prosjektet ble idéhåndboken Frivillighet i omsorgssektoren publisert i 2015 (1).

HVA KJENNETEGNER KOMMUNAL ELDREOMSORG? La oss først se på hva som kjennetegner den ene parten i pardansen: kommunal eldreomsorg. Omsorgstjenestene i kommunene omfatter i hovedsak hjemmetjenester, sykehjem og heldøgns omsorgsboliger. De utgjør kommunenes største sektor målt i utgifter, mer enn hver fjerde kommunale krone brukes her (2). Det er imidlertid en myte at de fleste eldre over 80 år mottar pleieog omsorgstjenester. Andelen eldre mellom 80 og 89 år som i 2017 mottok slike tjenester, var på 43 %, herunder 9 % med langtids- eller korttidsopphold i institusjon, 27 % med hjemmesykepleie og/eller hjemmehjelp og 7 % med andre tjenester for hjemmeboende. Det er kun blant dem over 90 år at et flertall (85 %) mottar pleie- og omsorgstjenester (3).

I disse tjenestene arbeider og samarbeider en rekke ansatte, yrkesgrupper og profesjoner. Den største yrkesgruppen er helsefagarbeidere (til sammen 47 276 årsverk), dernest følger assistenter uten helsefaglig utdanning (31 291) og sykepleiere (30 161). Andre viktige yrkesgrupper (men med

28

Frivillighetens_kraft.indd 28

12.02.2019 14:09

KAPITTEL 1

KOMMUNER I DANS MED FRIVILLIG INNSATS

betydelig færre utøvere) er vernepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og leger i sykehjem. Leger i sykehjem er den gruppen som har hatt størst prosentvis økning etter 2011 (4).

Mens kommunene før 2007 brukte mest ressurser til drift av sykehjem og aldershjem, har hjemmetjenestene gradvis vokst og har nå passert sykehjem målt i ressursinnsats (2). Kommunene har frihet til å organisere eldreomsorgen på sin egen måte, og ressursinnsatsen og dekningsgraden for hjemmetjenester og sykehjemsplasser varierer derfor fra kommune til kommune (5). Vi skal også merke oss at kommunene, ifølge helse- og omsorgstjenesteloven, har plikt til å samarbeide med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner innenfor helse- og omsorgstjenesten (6). Det er dette samarbeidet vi skal beskrive og vurdere nærmere i kapittelet.

HVA KJENNETEGNER FRIVILLIG SEKTOR OG FRIVILLIG OMSORG? Hva kjennetegner så den andre parten i pardansen, frivillig sektor?

Forskningssamarbeidet Johns Hopkins Comparative Nonprofit Sector Study beskriver frivillig sektor som nonprofit organisasjoner som er organiserte, ikke-kommersielle, private, selvstyrte og frivillige (7). Definisjonen fanger opp den formelt organiserte frivilligheten, for eksempel tradisjonelle og ideelle organisasjoner som Røde Kors, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norske Kvinners Sanitetsforening, diakonale stiftelser og nyere grupperinger, for eksempel Livsglede for eldre. Disse velferdsaktørene engasjerer både lønnede og ulønnede personer og omtales gjerne som den tredje sektor. Tredje sektor skiller seg fra to andre viktige samfunnssektorer som også yter velferdstjenester, nemlig offentlig sektor (stat og kommune) og privat, fortjenestebasert sektor (markedet).

Frivillighet kan imidlertid også framtre spontant og uorganisert, som når frivillig innsats gjøres av enkeltmennesker og grupperinger som ikke er del av de frivillige organisasjonene, såkalt fristilt frivillighet (8, s. 18). Både den organiserte og den mer uorganiserte frivilligheten retter seg mot personer utenfor egen familie. Vi bør altså skille mellom på den ene siden familie- og pårørendeomsorg som foregår innenfor egen husstand og i slektskapsrelasjoner, og på den andre siden frivillig innsats som er rettet mot personer utenfor familie og husholdning. Frivillig innsats er slik forstått organisert eller uorganisert ulønnet arbeid som blir gjort av fri vilje, og som kommer

29

Frivillighetens_kraft.indd 29

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

ODDVAR FØRLAND

personer eller grupper utenfor egen familie og husstand til gode (9). Frivillig omsorg er den delen av den samlede frivilligheten som dreier seg om ulønnet innsats rettet mot personer utenfor egen familie og husholdning, som på grunn av sviktende helse eller manglende evner trenger hjelp og støtte (9). Vi skal senere se nærmere på hvilken type hjelp de frivillige yter overfor disse personene.

Det er vanskelig å tenke seg et levende lokalsamfunn som består kun av offentlig og privat fortjenestebasert virksomhet. Frivillig sektor er relasjons- og samfunnsbyggende, og bidrar med store verdier til fellesskapet (10). Den er dessuten en danningsarena for oppøvelse av ansvar, mestring og demokratiske prinsipper. Dugnader og felleshandlinger av ulik art, og deltakelse i organisert og spontant frivillig arbeid, er en fundamental og nødvendig bestanddel av et vitalt sivilsamfunn. Det stimuleres og drives av personers og grupperingers interesse og engasjement for saker og mennesker, og bidrar til å skape flerfoldige relasjoner og nettverk mellom mennesker i lokalmiljøene. Ser vi stort på det, kan vi si at frivilligheten bidrar til å vedlikeholde og styrke grunnleggende livsbetingelser for mennesker og samfunn, som tillit, identitet, fellesskap og sosialt støttende bånd. Frivillig engasjement og innsats er et viktig sosialt «lim» i lokalsamfunnene. Samfunnsvitere knytter begrepet sosial kapital til slike forhold. Sosial kapital er sosiale ressurser, som nettopp tillit, identitet og samhold, og de realiseres i møter mellom mennesker, og er tilgjengelige gjennom deltakelse i sosiale nettverk, for eksempel frivillige organisasjoner og grupperinger (11, 12).

FRIVILLIGHETENS OMFANG OG INNHOLD I europeisk sammenheng er frivillighetssektoren i Norge og i de nordiske landene meget omfattende. Ved siden av Nederland er det her vi finner størst deltakelse i frivillig organisert aktivitet. Minst slik deltakelse finner vi i Øst- og Sør-Europa (13–15). De nordiske landene er tradisjonelt forbundet med forholdsvis stor grad av sosial likhet og velutbygde velferdsordninger. Det var tidligere vanlig oppfatning at en omfattende velferdsstat har en ødeleggende effekt på frivillig organisert deltakelse i sivilsamfunnet, og at den svekker innbyggernes initiativ og ansvar overfor andre (16). Ifølge «crowding out»-hypotesen mente man at velferdsstaten fortrenger og erstatter personlig engasjement, ansvar og frivillighet. Komparativ statistikk har langt på vei avkreftet denne hypotesen når

30

Frivillighetens_kraft.indd 30

12.02.2019 14:09

KAPITTEL 1

KOMMUNER I DANS MED FRIVILLIG INNSATS

det gjelder virkninger på frivillig organisert aktivitet (13, 14, 15). Det betyr imidlertid ikke at en sterk utbygd velferdsstat er en forutsetning for høy deltakelse i frivillig organisert arbeid. Man kan finne høy frivillig deltakelse også i land uten velutbygde velferdsstater, for eksempel i USA (17). Den høye deltakelsen i Norden kan dessuten skyldes flere andre forhold. Frivillig sektor i Norden ble etablert før velferdsstaten oppsto, knyttet til de store frivillige folkebevegelsene. På den andre siden er det rimelig å anta, som vi skal komme tilbake til, at en aktiv stat og kommune innvirker på både omfang, type og form som frivilligheten tar.

Etter 1998 har frivillig innsats i og utenfor organisasjonslivet i Norge blitt målt gjennom store nasjonale spørreundersøkelser, i alt fem ganger, og sist i 2017. Selv om spørsmålsformularene har variert noe mellom undersøkelsestidspunktene, og at spørreundersøkelser er beheftet med en viss usikkerhet, kan vi slå fast at omfanget av frivillig innsats innenfor organisasjonene er stort i Norge. I 1998 svarte 52 % av befolkningen at de hadde utført frivillig arbeid for minst én organisasjon i løpet av siste år. I 2017 var denne andelen steget til 63 % (18). Også i Sverige er det blitt gjort flere målinger, og andelen som har gjort frivillig arbeid, har ligget ganske stabilt mellom 48 og 53 % (19).

I Danmark viser målinger noe lavere deltakelse (38 % i 2012), men stabilt over tid og høyere enn i de fleste andre europeiske land (20). At deltakelsen er høyest i Norge, kan skyldes at organisasjonstettheten er størst her (21).

Tallene fra 2017 viser at frivillig arbeid i Norge i størst grad er knyttet til idrett og sport (24 % av befolkningen deltar), dernest velforeninger og nærmiljø (18 %), hobby og fritid (17 %) og kunst, kultur og musikk (15 %). Færre er engasjert i helse og pleie (6 %) og i sosiale tjenester og rusomsorg (6 %) (18).

Andelen «kjernefrivillige», det vil si personer som utfører mer enn 10 timer frivillig arbeid i en fireukers periode, har vært ganske stabil mellom 1998 og 2017, og er nå på 18 %. De utførte 69 % av alt frivillig arbeid og utgjør dermed grunnfjellet i frivillig sektor. Det er imidlertid de korttidsfrivillige som har økt i denne perioden, fra 35 % i 1998 til 45 % i 2017 (18).

En forskningsgruppe som er knyttet til Senter for omsorgsforskning, øst, har de siste årene forsket fram ny kunnskap om frivillig omsorg, spesifikt i den kommunale omsorgssektoren. De fant at kun 4,4 % av befolkningen bidro med frivillig omsorg her i løpet av ett år (22), mens langt flere (58 %) oppgav at de gav uformell omsorg til familie og venner (23). De har også undersøkt innholdet i og organiseringen av frivillig omsorg i sykehjem og hjemmetjenester, og fant

31

Frivillighetens_kraft.indd 31

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

ODDVAR FØRLAND

at 93 % av sykehjemmene og 70 % av hjemmetjenesteenhetene hadde frivillige. Det konkluderes videre med at de frivillige i liten grad overtar de ansattes tradisjonelle oppgaver. De vanligste frivillige omsorgsaktivitetene var av sosial art (turer og samvær) og av kulturell art (sang, dans, teater og musikk).

Dernest var det særskilte besøksordninger, trim og andre fysiske aktiviteter, matutbringing til hjemmeboende, transport- og følgetjenester, bibliotektjenester og lesevenntjeneste. Frivillig omsorg i den kommunale eldreomsorgen er altså primært rettet mot sosiale og kulturelle aktiviteter som bidrar til å øke beboernes og brukernes livskvalitet (24, 25). Det samsvarer med en annen ny kommunekartlegging, i regi av forskere ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor (26).

SENTRALE POLITISKE INTENSJONER FOR FRIVILLIGHET I HELSE- OG OMSORGSSEKTOREN Etter 1990 har det vært økende politisk interesse for, og verdsetting av, frivillighet og frivillig sektors bidrag i det sivile samfunnet (27, 28). Også relatert til den kommunale eldreomsorgen og helsesektoren har det vært økende oppmerksomhet på, og anerkjennelse av, frivillig sektors betydning. Sentrale dokumenter her er St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer (29), Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg (30), Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet (31) og Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet. En kvalitetsreform for eldre (32). I de tre siste stortingsmeldingene omtales en nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet. Strategien bygger på en plattform som er utarbeidet for samhandlingen mellom kommunene og Frivillighet Norge (33). Målet er å legge til rette for samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor, herunder rekruttere flere frivillige til omsorgssektoren. Som oppfølging av strategien gis det blant annet støtte til Verdighetsenteret, som driver opplæring av koordinatorer for frivillig arbeid.

SAMSPILL I TAKT OG UTAKT Går pardansen mellom frivillig og offentlig omsorgsarbeid i takt eller i utakt?

Hva må være til stede for at dansen skal føre til «varige forhold»? Samspillet aktualiserer flere undertema, spørsmål og dilemmaer som vi kort skal berøre

32

Frivillighetens_kraft.indd 32

12.02.2019 14:09

KAPITTEL 1

KOMMUNER I DANS MED FRIVILLIG INNSATS

i det følgende. Det dreier seg om kommunene har utviklet politikk, organisasjon og kultur for frivillighet, og om deres tilretteleggingsrolle for frivillighet.

Videre skal vi ta opp spørsmålet om de frivillige organisasjonene gjør seg avhengige av kommunen, og endrer seg som følge av samarbeidet. Til slutt vender vi tilbake til problemstillinger omkring frivillig innsats som erstatning eller supplement for kommunale omsorgstjenester. Alle er omfattende og kompliserte spørsmål som det ikke kan gis fyllestgjørende og entydige svar på her, men noen overveielser som man kan tenke over videre.

KOMMUNAL POLITIKK, ORGANISASJON OG KULTUR FOR FRIVILLIGHET

Få kommuner så langt har utviklet en aktiv frivillighetspolitikk innenfor helse- og omsorgsområdet, basert på folkevalgte vedtak. Disch og Vetvik gjennomførte i 2009 en kartlegging blant norske kommuner som viste at til tross for at de uttrykte stort behov for frivillig innsats innenfor dette området, hadde deres vedtatte plandokumenter lite konkrete strategier for innholdet i samarbeidet (34). I en oppfølgende kartlegging i 2011 fant forskerne at 23 % av kommunene hadde utviklet en egen frivillighetspolitikk på helse- og omsorgsfeltet, og at 10 % hadde en formulert en egen frivillighetsplan (35).

By- og regionforskningsinstituttet NIBR fant i sin kartlegging av generell kommunal organisering fra 2016 at kun 12 % oppgav at de hadde en vedtatt frivillighetspolitikk, og kun 18 % at de hadde opprettet partnerskap med frivillig sektor (36).

Rønning, Schanke og Johansen konkluderer i sin rapport, Frivillighetens muligheter i eldreomsorgen, at kommunene må bli mer bevisste på samspillet og ressursene som ligger i frivilligheten, og utvikle en kultur der de framstår som støttespillere og gartnere som dyrker og vedlikeholder frivillig innsats (37). Rapporten etterlyser mer kunnskap om, og robuste modeller for samspillet, og innsikt i hvordan dette kan ivaretas og styrkes på brukernivået. Også andre studier og kartlegginger har vist at kulturen for samarbeid og frivillighetsvennlighet varierer sterkt i og mellom kommuner (38, 39), og har påpekt betydningen av å forankre samarbeidet i organisatoriske rammer og i en åpen samarbeidskultur (40). (Kapittel 2 belyser en modell for samarbeid mellom helse- og omsorgstjenesten og frivillig sektor.)

Rapporten Velferd i nytt terreng fra kommunesektorens organisasjon, KS, trekker fram fire virkemidler som kommunen kan ta i bruk for å styrke frivillig

33

Frivillighetens_kraft.indd 33

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

ODDVAR FØRLAND

omsorgsarbeid: drift av frivilligsentraler, frivillighetskoordinatorer, økt dialog og anerkjennelse av frivillighet (39). Rønning påpeker i en annen rapport, Frivillige og lønnede på samme lag, at fagfolk må lære seg å samarbeide med frivillige (41). Frivillige er ikke en lik eller fast størrelse og kontakten med dem må individualiseres og pleies. Med godt stell kan den vokse og trives, men den kan reduseres og ødelegges med dårlig behandling. Det gjenstår å se om plattformen for samspill og samarbeid mellom paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge og kommunal sektor representert ved KS (33) vil føre til økt samarbeid.

Uansett må slike overordnede nasjonale føringer konkretiseres og realiseres lokalt, for det er der frivillighet og omsorg oppstår og utspiller seg.

KOMMUNENS TILRETTELEGGINGSARBEID FOR FRIVILLIGHET

Sannsynligvis vil antallet ansatte frivillighetskoordinatorer øke i framtiden.

Både kommuner og organisasjoner ser gevinstene med å systematisere og profesjonalisere tilretteleggingsarbeidet (26). Flere lokale prosjekter har trukket fram betydningen av dedikerte frivillighetskoordinatorer som viktige katalysatorer for rekruttering av frivillige til ulike typer hjelpe- og omsorgsarbeid, og som brobyggere til de kommunale tjenestene (1, 40, 42). Kommunale frivillighetskoordinatorer står i en krevende rolle som bindeledd mellom to ulike kulturer: faglige kommunale helse- og omsorgstjenester og frivillig virksomhet.

Personlige egenskaper, kjennskap til begge kulturene og innsikt i hva som motiverer til frivillig innsats og engasjement, er avgjørende.

Rønning er opptatt av hvordan ungdom og andre kan aktiviseres som fristilte eller organiserte frivillige, ved å knytte noen gevinster til engasjementet, for eksempel ved at kommunene etablerer systemer for dokumentasjon og attester for utført arbeid som kan synliggjøres på en CV. Dette kan være motiverende i en fase der utdanning og yrkeskarriere står sentralt. Rønning vektlegger betydningen av å legge til rette for vinn–vinn-situasjoner mellom den enkelte frivillige og kommunen for å hente ut større potensial for frivillig innsats i omsorgsarbeid (41).

Mange tenker at eldre kun er mottakere av eldreomsorg og frivillighet. Det er feil. Undersøkelser viser at de er store bidragsytere i frivillig arbeid generelt, og i innsats knyttet til velferd og eldreomsorg spesielt (43, 44). Kommunene må spørre seg hvordan de kan etablere støttesystemer som også stimulerer frivillig engasjement blant eldre.

34

Frivillighetens_kraft.indd 34

12.02.2019 14:09

KAPITTEL 1

KOMMUNER I DANS MED FRIVILLIG INNSATS

I rekrutteringen av frivillige, enten den retter seg mot eldre eller yngre, og enten den skjer fra kommunene eller fra organisasjonene, bør man være klar over at motivene for frivillig innsats kan være mangfoldige og sammensatte.

I kontakten med frivillige må kommunen og organisasjonene ta på alvor mangfoldet av motiver, men også være bevisst hvilke av dem som er ønskelige.

(Ulike motiver for frivillighet utdypes i kapittel 3.)

FRIVILLIGHET MELLOM AUTONOMI OG AVHENGIGHET Det sier seg selv at det i enhver pardans er et visst avhengighetsforhold mellom partnerne. Avhengighet viser seg på ulike måter. Kuhnle og Selle beskrev en interessant typologi av fire former for autonomi- og avhengighetsforhold mellom frivillige organisasjoner og det offentlige som fremdeles kan være opplysende (45). Forholdet kan for det første dreie seg om integrert avhengighet, som er tilfellet når samarbeidet er tett og organisasjonen samtidig er avhengig av kommunenes tilførte midler og må følge deres rutiner og rapporteringsprosedyrer. På motsatt side av denne avhengighetsskalaen finner vi organisasjoner som opererer helt fritt og uavhengig av det offentlige, og heller ikke har kontakt eller støtte derfra, omtalt som organisasjoner med separat autonomi. Den tredje formen, separat avhengighet, er et uttrykk for organisasjoner som har lite løpende kontakt med det offentlige, men som likevel er avhengige, for eksempel via rammeavtaler og forskrifter. Den fjerde formen, integrert autonomi, har ifølge Kuhnle og Selle tradisjonelt vært den typiske samarbeidsformen i Norge. Den kjennetegnes av et tett og nært samarbeidsforhold, preget av gjensidig tillit.

Kommunen blander seg ikke opp i organisasjonenes egenart og forsøker ikke å styre deres virksomhet.

Flere utviklingstrekk de senere årene kan ha endret dagens situasjon for frivillighetssektoren. Offentlige myndigheters økende interesse for sektoren, med den hensikt å fremme bestemte helse- og omsorgspolitiske mål, kan ha bidratt til større kommunal styringsiver. Likeens kan byråkratiske rapporteringskrav, bruk av anbudskonkurranser og framvekst av en markedslignende kontraktkultur i det offentlige ha ført samarbeidet nærmere i retning av en integrert avhengighet enn tidligere. Dette er utviklingstrekk som snarere enn å bidra til gjensidig og likeverdig pardans, med respekt for hverandres roller, heller kan ha gitt grobunn for ensretting og ujevne maktforhold. I denne situasjonen er det like fullt interessant å se at både KS og frivillighetssektoren

35

Frivillighetens_kraft.indd 35

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

ODDVAR FØRLAND

i sin felles plattform er enige i å forsøke å redusere søknads- og rapporteringsbyråkratiet, og at økonomisk støtte i størst mulig grad skal gis som grunnstøtte og frie midler, som frivilligheten kan bruke i tråd med egne prioriteringer (33).

Så gjenstår det å se om disse intensjonene blir til virksom praksis.

GRENSEOPPGANGER OG KONFLIKTLINJER Det er flere andre grenseoppganger og konfliktlinjer mellom offentlig og frivillig sektor, med relevans for helse- og omsorgsfeltet og eldreomsorgen. Nær knyttet til spørsmålet om avhengighet og autonomi er spørsmål om de to sektorenes oppgaver, funksjoner og gråsoner, samt spørsmålet om hvorvidt sektorene fortrenger eller supplerer hverandre.

Tidligere i kapittelet viste vi til diskusjonen om hvorvidt en sterk velferdsstat fortrenger og erstatter frivillighet og personlig engasjement («crowding out»-hypotesen), eller motsatt: at den blir stimulert og styrket, og om svekkede offentlige velferdstjenester fører til at den frivillige innsatsen øker. Selv om flere studier viser en positiv sammenheng mellom et velutbygd offentlig velferdssystem og et vitalt sivilsamfunn med høyt nivå av frivillig deltakelse, fanger sannsynligvis ingen av hypotesene alene opp den reelle og komplekse dynamikken mellom sektorene, og i hvert fall ikke de mer avgrensede og finmaskede sammenhengene mellom spesifikke sider, som familieomsorg, frivillig innsats for eldre og kommunale eldreomsorgstjenester.

Jegermalm og Grassman tolket det høye nivået av uformell omsorg og frivillighet som ble avdekket i en svensk studie, i lys av nedskjæringer i den svenske velferdsstaten og som en indikasjon på at det sivile samfunnet har overtatt oppgaver som tidligere ble ivaretatt av de offentlige omsorgstjenestene (43).

Likevel understreket de at det er nødvendig med mer forskning omkring denne tolkningen. En ny studie med norske data fra sykehjem og hjemmetjenester konkluderer med at skillet mellom frivillig og offentlig sektor er mer flytende og uklart nå enn tidligere, og at det dermed er blitt vanskeligere både empirisk og teoretisk å stadfeste hvorvidt frivillig omsorg i virkeligheten erstatter eller supplerer offentlig omsorg (24). En annen ny studie, med data fra 19 europeiske land, viste at land med omfattende offentlig eldreomsorg hadde høyere nivåer av uformell omsorg av ikke-omfattende art, for eksempel emosjonell støtte og praktisk hjelp (46). På den andre siden hadde disse landene lavere andel av intensiv og omfattende uformell omsorg, det vil si omfattende og tidkrevende

36

Frivillighetens_kraft.indd 36

12.02.2019 14:09

KAPITTEL 1

KOMMUNER I DANS MED FRIVILLIG INNSATS

omsorg overfor personer med store hjelpebehov. I disse landene, der Norge er et typisk eksempel, er det sannsynlig at omfattende offentlige omsorgstjenester bidrar til at den «lette» uformelle omsorgen øker, mens den «tunge» og mer krevende erstattes av det offentlige. Det er hevet over enhver tvil at offentlig eldreomsorg, familieomsorg og frivillig innsats innvirker på hverandre. Men virkningene er sammensatte, og samspillet er komplekst.

AVKLARE ROLLER Historien har vist at oppgavedelingen mellom frivillig og kommunal eldreomsorg ikke er en statisk størrelse, men i stadig endring. Forskerne Ervik og Lindén trekker i sin undersøkelse fram følgetjenester, hjelp i forbindelse med turer og måltid og våketjeneste for døende personer som eksempler på gråsoner mellom de to partene (26). Her er det ulik praksis mellom kommunene og institusjonene, og flere eksempler på at frivillige nå utfører oppgaver som kun ansatte gjorde tidligere. På basis av en casestudie knyttet til det tidligere omtalte prosjektet ved Senter for omsorgsforskning, øst, spør Tingvold og Olsvold om det er for krevende for frivillige å forholde seg til sterkt omsorgstrengende i kommunale institusjoner (47).

Det er ikke mulig å sette opp tidløse retningslinjer for arbeidsdelingen. Like fullt, i dette samspillet, som i andre danser, bør roller og oppgaver avklares lokalt.

Ett av utgangspunktene vil da være lovverket. Helsetjeneste i hjemmet, personlig assistanse, praktisk bistand, rehabilitering, sykehjem og avlastningstiltak er tilbud alle kommuner skal gi, og de skal være faglig forsvarlige (6). Omfattende og faglig krevende oppgaver hører til kommunens ansvar, og verken kan eller bør forventes av frivillige. Det betyr ikke at de ikke kan yte innsats overfor brukergrupper med slike omfattende og faglige behov. Innsatsen bør imidlertid være avgrenset, ikke et aleneansvar, og være knyttet til oppgaver og aktiviteter de ansatte ikke er lovpålagt å utføre. Betegnelsen frivillig sier det meste: frie og villige. De frivillige er ikke pålagt oppgaver av noen, men stiller likevel opp på sin egen fritid og uten betaling for å gjøre en innsats for noen utenfor sin egen familie. Frivillige må få utføre og utvikle oppgaver som er i samsvar med deres erfaringer, motivasjon og interesse, og med organisasjonenes formål og egenart, og som faller utenfor kommunenes lovpålagte oppgaver. Da vil det kunne skapes innovative tiltak som gir merverdi, og ikke mer av det samme. Avgrenset ansvar for frivillige fører dessuten sannsynligvis til at frivillige holder på lenger med oppgaven.

37

Frivillighetens_kraft.indd 37

12.02.2019 14:09

FRIVILLIGHETENS KRAFT

|

ODDVAR FØRLAND

AVSLUTNING Kommunale omsorgstjenester, familieomsorg og frivillig omsorg utgjør de tre fundamentene i norsk eldreomsorg. Vi har sett nærmere på pardansen mellom særlig to av dem: de kommunale omsorgstjenestene og frivillig omsorg.

Dette samspillet kan gå i både takt og utakt, og vi har trukket fram noen av samarbeidsutfordringene. Økende oppmerksomhet om betydningen av frivillighet vil kunne føre til at flere kommuner etablerer sin egen frivillighetspolitikk i framtiden. Da er det av vesentlig betydning at kommunene ikke bruker de frivillige og organisasjonene instrumentelt til kun å fremme egne mål, men lar dem få spillerom på sine egne premisser. Frivillighetens rolle er ikke å være kommunale tjenesteprodusenter, men å være vitale innslag i lokalsamfunnene.

Kommunene kan framstå mer som gartnere i dette arbeidet enn som styrere.

Det kan gjøres ved å utvikle en frivillighetspolitikk i samarbeid med de frivillige selv, etablere gode oppfølgingsordninger, opprette kontaktpersoner og koordinatorer og skaffe seg innsikt i mangfoldet av motiver som ligger bak frivillig engasjement. Da kan partene i denne pardansen gjensidig utfylle og berike hverandre i eldreomsorgen.

REFERANSER 1. Jensen, L.H. (2015). Frivillighet i omsorgssektoren. Tønsberg: Forlaget Aldring og helse.

2. Kjelvik, J., Mundal, A. (2013). Utgifter til eldres helse og omsorg. I: Jorun Ramm (red.) Eldres bruk av helse- og omsorgstjenester, s. 39–48. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

3. Statistisk sentralbyrå. (2018). Omsorgstenester. Brukarar av pleie- og omsorgstenester, etter alder og tenestetype (F) 2007–2017. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

4. Helsedirektoratet. (2016). Kompetanse og personell i helse- og omsorgstjenesten i kommunene. Status 2016 for Kompetanseløft 2020. Oslo: Helsedirektoratet.

5. Huseby, B.M., Paulsen, B. (2009). Eldreomsorgen i Norge: helt utilstrekkelig eller best i verden? Kortversjon. Oslo: Sintef Helsetjenesteforskning.

6. Helse- og omsorgstjenesteloven. Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helseog omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven).

7. Salamon, L.M., Anheier, H.K., List, R., Toepler, S., Sokolowski, S.W. (1999). Global Civil Society. Dimensions of the Nonprofit Sector. Baltimore, MD: The Johns Hopkins Center for Civil Society Studies.

8. Lorentzen, H.W. (2010). Frivilligsentralen mellom stat, kommune og sivilsamfunn.

Oslo: Institutt for samfunnsforskning. Hentet 21.12.18 fra http://hdl.handle. net/11250/177491.

38

Frivillighetens_kraft.indd 38

12.02.2019 14:09

Frivillighetens_kraft.indd 280

12.02.2019 14:10

Eirin Hillestad Julie Tessem (red.)

ORGANISERING AV FRIVILLIG INNSATS I ELDREOMSORGEN

FRIVILLIGHETENS KRAFT

Antologien er forankret i den nasjonale utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg ved Verdighetsenteret.

Verdighetsenteret er et nasjonalt kompe­ tansesenter og en ideell stiftelse som forener og formidler kunnskap om palliasjon, demens, akuttmedisin, frivillighet og kultur i eldreomsorgen.

Frivillighetens kraft belyser organisering og ledelse av frivillig innsats og hvordan frivillige kan bidra i eldre­ omsorgen. Kapitlene gir gode eksempler på rekruttering, opplæring og oppfølging av frivillige. Boken handler om frivillighet rettet mot hjemmeboende eldre, beboere på sykehjem og personer med demens og innenfor det palliative feltet. Gjennom ulike blikk fra både teori og praksis får forfatterne frem det store potensialet som ligger i frivillighetens kraft. Utfordringer og dilemmaer som kan fremtre, blir også diskutert.

Målgruppen for boken er personer som organiserer og leder frivillig innsats i eldreomsorgen: ansatte i frivillige organisasjoner, på frivilligsentraler, i helse­ og omsorgs­ sektoren og andre som samarbeider med frivillige.

Boken henvender seg også til en bred gruppe studenter innen helse­, sosial­ og kulturfaglige utdanninger. Den kan i tillegg være nyttig for personer som selv er frivillige eller ønsker å bli det.

Eirin Hillestad og Julie Tessem er begge knyttet til Verdighetsenteret – omsorg for gamle i Bergen.

EIRIN HILLESTAD (f. 1978) har siden 2010 vært leder for avdelingen Frivillighet og kultur ved Verdighetsenteret.

Hun var med på å bygge opp utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg, hvor hun har vært fagansvarlig siden den ble etablert. Hillestad er fra høsten 2018 i doktorgradspermisjon for å forske på frivillighet i demensomsorgen ved Senter for alders­ og sykehjemsmedisin, Universitetet i Bergen, i samarbeid med Verdighetsenteret. Hillestad har mastergrad i medievitenskap og videreutdanning i veiledning. Hun har tidligere arbeidet som daglig leder ved en frivilligsentral, og har lang erfaring fra frivillighetsarbeid og undervisning.

Eirin Hillestad Julie Tessem (red.)

FRIVILLIGHETENS KRAFT ORGANISERING AV FRIVILLIG INNSATS I ELDREOMSORGEN

ISBN 978-82-450-1650-5

,!7II2E5-abgfaf!

JULIE TESSEM (f. 1981) har vært råd­ giver på avdelingen Frivillighet og kultur ved Verdighetsenteret siden 2012, og er nå fungerende avdelings­ leder. Hun underviser ved utdanningen Frivillighetskoordinering – eldreomsorg, og har vært faglig rådgiver for Fjell kommunes satsing på frivillighet i omsorgssektoren.

Tessem har mastergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen. Hun har lang erfar­ ing med frivillig sosialt arbeid og har tid­ ligere arbeidet som frivillighetskoordinator og kultur­ og aktivitetsleder.