Fullstendig isolasjon utdrag by Fagbokforlaget

Norsk bruk av isolasjon i varetekt har lenge vært omstridt. Norske myndigheter har vært gjenstand for vedvarende kritikk fra internasjonale menneskerettslige overvåkingsorganer. I denne boken, som er forfatterens doktoravhandling, drøftes utformingen av reglene om isolasjon i varetekt, herunder hvordan varetektsisolasjon forholder seg til menneskerettslige kilder.

,!7II2E5-acagfg!

ved risiko for bevisforspillelse

ISBN 978-82-450-2065-6

FULLSTENDIG

THOMAS HORN er advokat i Schjødt. Han fikk møterett for Høyesterett i 2010, og tok doktorgraden (ph.d.) ved UiO i 2015. Han har drevet omfattende arbeid med menneskerettslige tema, og er blant annet medlem av Advokatforeningens menneskerettsutvalg, Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess samt Det nasjonale politiarresttilsynet.

Rettspolitiske vurderinger

Avhandlingen er ikke bare relevant for straffeprosess og menneskerettigheter. Fordi beslutninger ofte treffes på grunnlag av risikovurderinger, vil avhandlingens drøftelser av risiko kunne være relevant for en rekke juridiske felter. Også avhandlingens drøftelser av rettspolitisk metode har generell rekkevidde.

ISOL ASJON

Avhandlingen inneholder omfattende drøftelser av bakgrunnen for dagens regler og gjeldende rett. Men hovedformålet er å legge til rette for at lovgiver kan treffe mer reflekterte valg når det gjelder reglene om isolasjon i varetekt, og det gis innspill til konkrete regelendringer. Isolasjon i varetekt er et tiltak mot risiko for bevisforspillelse. Et hovedtema er hvilke momenter som bør inngå i denne risikovurderingen, og hvordan loven best kan utformes for å styre dommerens risikovurdering. Avhandlingen drøfter betydningen av at dommerens avgjørelse ofte treffes på et magert beslutningsgrunnlag. Det pekes også på feilkilder kjent fra beslutningsteori, som tilsier at man ikke bør ha ubegrenset tillit til dommerskjønnet. Det er behov for at lovgiver i større grad treffer prinsipielle valg, heller enn å overlate avgjørelsene til et konkret dommerskjønn. I denne forbindelse drøftes hvilken betydning ulike menneskerettslige kilder bør ha for lovgivningen.

THOMAS HORN

FULLSTENDIG

ISOL ASJON ved risiko for bevisforspillelse

Rettspolitiske vurderinger

THOMAS HORN

FULLSTENDIG

ISOL ASJON ved risiko for bevisforspillelse

Rettspolitiske vurderinger

THOMAS HORN

FULLSTENDIG

ISOL ASJON ved risiko for bevisforspillelse

Rettspolitiske vurderinger

ISBN: 978-82-450-2065-6

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold

FØRSTE BOLK: INNLEDNING 1 1.1 1.2 2 2.1 2.2

2.3 2.4 2.5 2.6 2.7 2.8 2.9 2.10

2.11 2.12 3 3.1 3.2 3.3

Avhandlingens tema og hovedformål Bakgrunn, overordnet tema og rettspolitisk siktemål . . . . . . . Utvalget av perspektiver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fullstendig isolasjon ved varetekt – en innføring Definisjoner av isolasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oversikt over sentrale punkter i regelverket om isolasjon etter straffeprosessloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Er isolasjon skadelig? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Isolasjon er et inngripende tiltak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Isolasjon som tilståelsespress . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Isolasjon kan gjøre eget forsvar vanskeligere . . . . . . . . . . . . Kan isolasjon føre til mer kriminalitet? . . . . . . . . . . . . . . . . Er bevisforspillelsesisolasjon et problem i andre land? . . . . . . Hva vet vi om behovet for bruk av fullstendig isolasjon? . . . . . Er bruken av fullstendig isolasjon et effektivt middel mot bevisforspillelse? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avgrensinger mot andre isolasjonsregler . . . . . . . . . . . . . . . Noen statistiske data . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fundamentet for avhandlingens rettspolitiske metode Rettspolitikk – hva er det? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Målestokken som problem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avhandlingens formål: Å bidra til den rettsvitenskapelige diskursen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 19 . . . . 19 . . . . 21 29 . . . . 29

. . . . . . . .

31 35 46 47 48 48 49 56

. . . . 58 . . . . 60 . . . . 64 73 . . . . 73 . . . . 79

. . . . 81

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

ANNEN BOLK: HISTORIKK, KRITIKK OG NÅTID 4 4.1 4.2 4.3 4.4 4.5

4.6 5 5.1 5.2 5.3 6 6.1 6.2 6.3 6.4 7 7.1 7.2 7.3

Isolasjon og varetekt – historikk og kritikk Innledning – poenget med den historiske analysen . . . . . . . . . . Varetektsfengsling generelt – grunntrekk av lovgivning og kritikk Særlig om bevisforspillelsesfengsling – historisk utvikling . . . . . Isolasjonsbrukens historiske plass i fengselsvesenet . . . . . . . . . Særlig om isolasjon av varetektsfanger – historisk bakgrunn og formål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppsummering – historiske hovedlinjer . . . . . . . . . . . . . . . . . Særlig om den menneskerettslige kritikken på 1990‐tallet Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT) . . . . . . . . . . FNs torturkomité (CAT) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lovendringene i 2001 og 2002 – formål og begrunnelse Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Endring av straffeprosessloven i 2001 – krav til begrunnelsen . . . Endring av straffeprosessloven i 2002 – egen isolasjonsbestemmelse. Straffegjennomføringsloven av 2001 – prioritering av isolerte . . . Dagens situasjon – etter lovendringene i 2001 og 2002 Begrensning av isolasjon til «ekstraordinære tilfeller» der det er «strengt nødvendig» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bruk av isolasjon som pressmiddel for samarbeid . . . . . . . . . . . Isolasjonsregimet i fengslene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

91 . . . .

93 . 93 . 94

101 109

. 114 . 128 135 . 135 . 135 . 142 143 . 143 . 143 . 144 . 148 149 . 149 . 159 . 160

INNholD

TREDJE BOLK: MENNESKERETTSSYSTEMET SOM KILDE FOR RETTSPOLITISKE ARGUMENTER 8 8.1

8.2 9 9.1 9.2 9.3 9.4 10 10.1 10.2 10.3 10.4

11 11.1 11.2 12 13 13.1 13.2 13.3 13.4 13.5 13.6 14 14.1 14.2 14.3 14.4 14.5 14.6 14.7 15

Innledning Formålet med denne delen av avhandlingen og noen metodiske betraktninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fremstillingen videre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uskyldspresumsjonen og retten til frihet Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uskyldspresumsjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Retten til personlig frihet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uskyldspresumsjonen og retten til frihet – sluttsatser . . . . . . . Vernet mot tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling oversikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . CAT artikkel 16 og artikkel 11 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . EMK artikkel 3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . oppsummering tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vernet av det personlige liv («private life») Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . EMK artikkel 8 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppsummering «harde» konvensjonsforpliktelser Rettspolitiske føringer i «myke» menneskerettslige kilder Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Behovet for å begrense bruken av isolasjon . . . . . . . . . . . . . . Det prinsipielle utgangspunktet og terskelen for unntak . . . . . . Risikovurderingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Varighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Regime og oppfølgning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rettspolitisk betydning av «myke» menneskerettslige kilder Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fremveksten av menneskerettighetene – særlig om styrkingen i norsk rett i de siste 25 år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Myke kilder» og målet om å styrke det internasjonale menneskerettssystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et referansepunkt utenfor oss selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noen motargumenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Momenter knyttet til organenes arbeidsmåte og funksjon . . . . . Avslutning «myke» kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sluttsatser om menneskerettslige kilder

163 165 . . 165 . . 170 171 . . 171 . . 172 . . 179 . . 189

193 . . 193 . . 195 . . 200 . . 230 233 . . 233 . . 233 257 259 . . 259 . . 260 . . 261 . . 264 . . 266 . . 267 269 . . 269 . . 270

. . . . .

281 284 286 287 295

299

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

FJERDE BOLK: RISIKOVURDERINGEN 16 16.1 16.2 16.3 16.4 16.5 16.6 17

17.1 17.2 17.3 18

18.1 18.2

18.3 19 19.1 19.2 19.3 19.4 19.5 20 20.1 20.2 20.3 20.4

21 21.1 21.2 21.3 21.4 21.5 22

22.1 22.2 22.3 23

Overordnet om risiko og rasjonelle idealer Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Risiko som usikkerhet, sannsynlighet og konsekvens . . . . . . . . . Den uønskede konsekvensen – hva skal forhindres? . . . . . . . . . . Sannsynlighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Risikoens betydning relativt til mottiltaket og alternative tiltak . . hovedelementer i en mulig modell for håndtering av bevisforspillelsesrisikoen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Risikovurderinger i praksis – utfordringer for det rasjonelle idealet Er dommerens risikovurdering rasjonell? . . . . . . . . . . . . . . . . Beslutninger basert på forenklede «heuristics» eller grundig analyse? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Noen «heuristics» og «biases» som kan tenkes å påvirke isolasjonsvurderingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Overordnet om vilkåret «nærliggende fare …» som avgjørelsesgrunnlag ved risikovurderingen Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oversikt: Hovedelementer i «nærliggende fare»‐vilkåret etter strpl. § 186a . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kort om forholdet til straffeprosessloven § 170a . . . . . . . . . . . . Konsekvensaspektet: Risiko for hva? Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva vil det si å «forspille bevis i saken»? . . . . . . . . . . . . . . . . . Risiko for forsøk eller risiko for bevisforspillelse som lykkes? . . . Betydningen for etterforskningen og iretteføringen . . . . . . . . . . Behovet for å beskytte etterforskningen og iretteføringen – særlig om sakens alvor og karakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sannsynlighet for bevisforspillelse Bevissituasjonen: Eksistensen av bevis som kan forspilles . . . . . Sannsynligheten for å lykkes med å påvirke bevisene . . . . . . . . . Sannsynligheten for at siktede skal søke å utnytte muligheten for bevisforspillelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Særlig om alvorlig narkotikakriminalitet og tilknytning til kriminell gruppe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Beslutningsgrunnlaget og konkretisering av risikoen Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . historisk utvikling og dagens praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et blikk til dansk rett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Inspirasjon fra EMD og CPT? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Beslutningsgrunnlaget og konkretisering av risikovurderingen – oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ytterligere tiltak for å styrke kvaliteten på dommerens risikovurdering lovfesting av momenter i risikovurderingen . . . . . . . . . . . . . . Krav til begrunnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Effektive rettsmidler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Risikovurderingen – oppsummering

301 . . . . .

303

303 306 308 310 326

. 327 337 . 337

. 340 . 342

363 . 363 . 365 . 368 377 . 377 . 378 . 387 . 391 . 401 403 . 403 . 410

. 424

. 439 441 . 441 . 445 . 449 . 453 . 456 459 . 459 . 462 . 466 469

INNholD

FEMTE BOLK: AVSLUTNING 24 24.1 24.2 24.3 24.4 24.5 25

Noen alternative veier videre Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tydeligere prinsipielle valg fra lovgivers side . . . . . . . . . . Alternative tiltak for 책 motvirke bevisforspillelse . . . . . . . Tiltak for 책 motvirke belastningen av isolasjon . . . . . . . . . Tiltak for 책 motvirke at fullstendig isolasjon brukes utenfor anvendelsesomr책det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslutning

471 . . . .

. . . .

473

473 474 479 489

. . . . . 493 497

503

Litteratur

545

Fullstendig innholdsfortegnelse

567

Stikkord

583

FORKORTELSER CAT

CPT CPT Standards EMK

FNs spesialrapportør Istanbulerklæringen

OPCAT

SPT

Strl. 1902 Strl. 2005 Strpl. WGAD

FNs torturkomité (UN Committee Against Torture and inhuman and degrading treatment or punishment) eller FNs torturkonvensjon (Convention against Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment) Den europeiske torturforebyggingskomitéen (European Committee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment) CPTs retningslinjer om isolasjon fastsatt i CPTs 21st General Report, CPT/Inf(2011)28 punkt 53–64, inntatt i CPT Standards, CPT/Inf/E (2002). Den europeiske menneskerettskonvensjon (European Convention on Human Rights) FNs spesialrapportør for tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff (UN Special Rapporteur on Torture and inhuman and degrading treatment or Punishment) The Istanbul Statement on the Use and Effects of Solitary Confinement, Adopted on 9. December 2007 at the International Psychological Trauma Symposium, Istanbul. Tilleggsprotokoll til konvensjonen mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (Optional Protocol to the Convention against Torture and other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment) FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (International Covenant on Civil and Political rights) Subcommittee on the Prevention of Torture and other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment Straffeloven 1902 Straffeloven 2005 Straffeprosessloven 1981 FNs Working Group on Arbitrary Detention

FÃ&#x2DC;RSTE BOLK: INNLEDNING

1 Avhandlingens tema og hovedformål

Bakgrunn, overordnet tema og rettspolitisk siktemål

Fullstendig isolasjon innebærer at den varetektsfengslede ikke bare fengsles, men også utelukkes fra enhver kontakt med andre innsatte, jf. straffeprosessloven § 186a. Formålet er å hindre at siktede skal bruke kontakten med andre innsatte til å forspille bevis i saken. Fullstendig isolasjon er altså et tiltak mot risiko for bevisforspillelse. Det er bruken av fullstendig isolasjon for dette formålet som er tema for avhandlingen. Varetektsfengsling har generelt vært et omdiskutert tema i Norge, og bruken av fullstendig isolasjon har vært særlig kontroversielt. Fullstendig isolasjon er et sterkt inngrep overfor den innsatte, og Norge har gjentatte ganger blitt kritisert av menneskerettslige organer nettopp for bruken av fullstendig isolasjon. Et hovedpunkt i den menneskerettslige kritikken er at omfanget av bevisforspillelsesisolasjon er høyt både i Norge og i resten av Skandinavia i forhold til andre land. Ulike former for isolasjon er et kjent fenomen på verdensbasis – for eksempel amerikanske høysikkerhetsfengsler («supermax») – men den omfattende bruken av bevisforspillelsesisolasjon har vært omtalt som et særlig skandinavisk fenomen.1 Belastningen ved bruk av isolasjon, og de helsemessige virkningene, har vært et viktig premiss for den internasjonale kritikken. Samtidig påpekes det at bevisforspillelsesisolasjon kan misbrukes som et middel for å presse frem tilståelse og at den siktede uansett vil oppleve en slik de facto pressituasjon. Belastningen ved isolasjon kan dessuten redusere siktedes mulighet til å ivareta sitt forsvar.2 1

Se nærmere i punkt 2.8. I Smith (2013) har jeg sammen med Smith, Nilsen og Rua gitt en oversikt over 11 ulike isolasjonsformer som forekommer på verdensbasis: Isolasjon som middel for å skape moralsk forbedring, isolasjon som middel til «tankereform», isolasjon som pressmiddel og forhørsverktøy, isolasjon under varetekt for å motvirke bevisforspillelse, isolasjon i politiarrest, isolasjon som disiplinærstraff, isolasjon av hensyn til ro, orden og sikkerhet, isolasjon av praktiske hensyn (f.eks. bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold), isolasjon som særlig strengt regime for dødsdømte, såkalt «frivillig» isolasjon og utlendingsrettslig isolasjon (s. 177). Det er gjort nærmere rede for den menneskerettslige kritikken i kapittel 5–7.

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

Der den siktede undergis fullstendig isolasjon, vil retten i de fleste tilfeller også treffe beslutning om brevog besøksrestriksjoner etter strpl. § 186. Dette medfører ytterligere isolasjon, fordi den innsattes mulighet til kontakt med omverdenen (familie og venner) normalt også vil være avskåret eller sterkt begrenset.3 Selv om jeg i punkt 2.11 har begrunnet hvorfor avhandlingens tema er begrenset til reglene om fullstendig isolasjon overfor andre innsatte, utgjør reglene om brevog besøksrestriksjoner en viktig del av konteksten, fordi den samlede isolasjonsvirkningen forhøyes. Den internasjonale kritikken ledet til endring av straffeprosessloven i 2002. Bruk av isolasjon krever nå særskilt beslutning av retten.4 Formålet med lovendringen var å etterkomme kritikken fra internasjonale organer: «Formålet med lovendringen er å etablere en praksis som gjør at Norge ikke lenger får kritikk fra internasjonale kontrollorganer for omfanget og varigheten av bruken av isolasjon. (…) Men hvorvidt målsetningen vil bli nådd, vil bero på straffesakens aktører. Departementet forutsetter at både domstoler, påtalemyndighet og forsvarere tar denne oppgaven meget alvorlig».5

Man kan imidlertid spørre om loven har nådd sitt formål. I 2007 var i hvert fall FNs Working Group on Arbitrary Detention (WGAD) fremdeles bekymret: «The working group is generally concerned at the frequency of the use of isolation in detention, both in remand and after sentencing.»6

Den menneskerettslige kritikken har vakt atskillig oppmerksomhet, blant annet i media. Hvorvidt diskusjonen i media har evnet å se de finere nyansene, er imidlertid et annet spørsmål. Men når «menneskerettslandet» Norge pådrar seg denne type internasjonal kritikk, blir det relevant å spørre hvordan vi skal forholde oss til kritikken, og hvordan reglene om isolasjon i varetekt forholder seg til menneskerettssystemet. Bakgrunnen for avhandlingen, nemlig den kritikk som har vært fremsatt mot dagens regler, har naturlig ledet til at avhandlingen har fått et rettspolitisk siktemål. Hovedmålet med avhandlingen er å bidra med grundigere analyse og refleksjon, slik at lovgiver kan treffe mer reflekterte valg om reglene om fullstendig isolasjon i varetekt. Kanskje vil man kunne vinne innsikt som tilsier at reglene, til tross for kritikken mot dem, er godt fundert og at det ikke er behov for endringer. 3 4 5 6

Se nærmere om regelverket og ulike restriksjonstyper i punkt 2.2 samt om statistiske forhold i punkt 2.12 der det fremgår at om lag 80 % er undergitt brev og besøksforbud eller -kontroll, og at forskjellen mellom forbud og kontroll normalt er liten. Jf. strpl. § 186a første ledd (fullstendig isolasjon) og § 186 annet ledd fjerde punktum (delvis isolasjon). Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) s. 136 A/HRC/7/4/Add.2 s. 19

1 AVHANDLINGENS TEMA OG HOVEDFORMÅL

Økt refleksjonsdybde kan slik bidra til økt legitimitet for det allerede bestående. Men kanskje vil man kunne vinne innsikt som tilsier at dagens regler bør endres. Et tredje alternativ finnes også: Dersom dagens regler ikke i tilstrekkelig grad adresserer viktige prinsipielle politiske verdivalg, er det avdekket et behov for større politisk styring. Kanskje kan manglende politisk styring være noe av forklaringen på at reglene ofte oppleves som kontroversielle, fordi legitimitetsgrunnlaget for dagens praksis er utydelig? At temaet isolasjon i varetekt er relevant for rettsvitenskapelige analyser, mener jeg skulle være klart. Alene den kritikk som har vært fremmet mot norsk bruk av isolasjon i varetekt, rettferdiggjør valget av tema, men det har også vært et uttalt tverrpolitisk ønske om forskning på dette området.7 Etter FNs torturkonvensjon plikter dessuten Norge å foreta løpende vurdering («systematic review») av denne type regler.8

Utvalget av perspektiver

Innledning Formålet med avhandlingen er altså å bidra til at lovgiver kan treffe mer reflekterte valg om reglene om fullstendig isolasjon i varetekt. Fordi avhandlingens siktemål er rettspolitisk og kan sies å rette seg mot lovgiver, skiller avhandlingen seg fra fremstillinger som først og fremst retter seg mot rettsanvenderen og som har som hovedmålsetting å fastlegge gjeldende rett. Det er derfor nødvendig å gjøre rede for avhandlingens rettspolitiske innfallsvinkel og den rettspolitiske metode som avhandlingen bygger på, noe jeg skal gjøre i større dybde i kapittel 3. Sentralt er imidlertid at jeg forstår den vitenskapelige rettspolitikkens oppgave som det å bidra til en diskurs, og at relevante bidrag til diskursen også kan skje ut fra et utvalg av perspektiver. En tilnærming der man fokuserer på et utvalg av perspektiver, gjør det mulig å gå mer i dybden enn man ville kunne gjøre dersom ambisjonen var å behandle alle tenkelige aspekter som kunne være relevante for lovgivers vurdering. I det følgende skal jeg kort presentere de hovedperspektiver som avhandlingen konsentrerer seg om.

Historikk, kritikk og nåtid (avhandlingens annen bolk) En rettspolitisk analyse av reglene om isolasjon i varetekt kan vanskelig komme utenom en grundig redegjørelse for den kritikk som har vært rettet mot reglene på dette området, både fra nasjonalt og internasjonalt hold. Uten en slik redegjørelse er det vanskelig å få grep om hva som eventuelt kan være problematisk ved dagens regler. Det er også sentralt å kartlegge lovgivningshistorikken på området. Hva er for eksempel isolasjonsinstituttets historiske bakgrunn og kontekst? Hvilke problemer har vært drøftet i lovgivningsprosessen, og i hvilken grad er dagens 7 8

Stortingsmelding nr. 21 (1999–2000) s. 2 og Stortingsmelding nr. 37 (2007–2008) s. 89 FNs torturkonvensjon (CAT) artikkel 16 jf. artikkel 11. Se også FNs spesialrapportørs isolasjonsrapport punkt 82

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

rettstilstand et resultat av bevisste valg foretatt at lovgiver? Et annet viktig spørsmål gjelder forholdet mellom lov og praksis. Har prinsipielle avveininger på lovgiverplan vært styrende for rettsutviklingen, eller har en mer eller mindre pragmatisk praksis ledet an? Det historiske perspektivet fokuserer også på nær fortid og nåtid: Hvilke lovendringer har skjedd som svar på kritikken, og hvor står vi i dag etter disse lovendringene? Selv om avhandlingens tema er avgrenset til den type fullstendig isolasjon i varetekt som i dag skjer etter strpl. § 186a (bevisforspillelsesisolasjon), vil man vanskelig kunne gjøre gode analyser av dette temaet uten at bruken av bevisforspillelsesisolasjon settes inn i en bredere kontekst. Til en viss grad må bruken av bevisforspillelsesisolasjon ses i sammenheng med bruken av isolasjon i norske fengsler mer generelt. Det er også nødvendig å se hen til historikk og kritikk når det gjelder regler og praksis på varetektsområdet, og da særlig reglene om bevisforspillelsesfengsling. Dette kan bidra til å klargjøre den kulturelle konteksten som danner rammen for dagens regelverk og praksis.

Det menneskerettslige perspektivet (avhandlingens tredje bolk) Det andre perspektivet er det menneskerettslige perspektivet. Det menneskerettslige perspektivet fremstår nærmest som en uomgjengelig del av en rettspolitisk analyse om bruken av fullstendig isolasjon i varetekt, nettopp fordi en vesentlig del av kritikken mot norsk isolasjonspraksis har vært menneskerettslig forankret. Forholdet mellom norsk rett og menneskerettighetene har vært et klassisk tema innenfor nyere rettsdogmatikk. Men på grunn av avhandlingens rettspolitiske vinkling blir spørsmål og svar ikke nødvendigvis helt de samme. I en rettsdogmatisk sammenheng har EMK og annen «hard» konvensjonsjuss en helt dominerende stilling. Også i et rettspolitisk perspektiv har «hard juss» stor vekt, fordi juridisk bindende menneskerettskonvensjoner i praksis danner en ytre ramme for lovgivers rettspolitiske handlingsrom. Etter vedtagelsen av Grunnloven § 92 i 2014, der det heter at «statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene», har lovgiver sågar gitt seg selv et direktiv om å endre lovgivningen dersom den for eksempel skulle være i strid med EMK artikkel 3. Men i vid forstand kan man hevde at menneskerettssystemet er noe mer enn bare summen av rettslig bindende konvensjonsforpliktelser. Et sentralt spørsmål er for eksempel hvordan vi skal forstå og forholde oss til «myke» menneskerettslige kilder, slik som for eksempel kritikk fra Europarådets «torturkomité» CPT. Virkningen av komitéens uttalelser er kanskje ikke den største de lege lata, men hvordan blir situasjonen når vi beveger oss inn på rettspolitikkens område? Tilsvarende gjelder for eksempel også internasjonale rekommandasjoner og retningslinjer, som har en klar rettspolitisk funksjon. Dette er ett av de tema som problematiseres i avhandlingens tredje bolk, jf. kapittel 14. Med en rettspolitisk innfallsvinkel kan også den «harde» konvensjonsjussen brukes på bredere måte enn dersom spørsmålet er avgrenset til et spørsmål om konvensjonen er krenket eller ikke. Selv om norsk isolasjonspraksis for

1 AVHANDLINGENS TEMA OG HOVEDFORMÅL

eksempel ikke skulle være i strid med EMK, kan det tenkes at EMDs praksis kan bidra med argumenter eller innfallsvinkler som vi i en rettspolitisk sammenheng uansett kan ha nytte av å ta med oss i en vurdering av nasjonale regler. Denne type inspirasjon kan gjelde både problemstillinger, argumentasjonsmønstre, hensyn og verdier, hovedregler og unntak, fokus på «rule of law» og rettssikkerhetsmekanismer etc. Det menneskerettslige perspektivet gir oss dessuten et referansepunkt som gjør det mulig å se oss selv utenfra. Denne type inspirasjon kan også hentes fra andre lands nasjonale regler, men menneskerettssystemet har likevel en internasjonal rekkevidde som gjør det særlig relevant å søke inspirasjon fra dette systemet.

Risikoperspektivet (avhandlingens fjerde bolk) Fra menneskerettshold har det vært et sentralt poeng at norsk bruk av fullstendig isolasjon ikke er begrenset til «exceptional circumstances». Kritikken gir oppfordring til nærmere analyser av lovens vilkår, og det er naturlig å rette fokus mot lovens hovedvilkår om nærliggende fare for bevisforspillelse, jf. straffeprosessloven § 186a. Fullstendig isolasjon er et tiltak mot risiko for bevisforspillelse, og spørsmålet om hvordan loven regulerer denne risikoen, står sentralt. Samtidig er det et fremtredende problem i fengslingssaker at beslutningsgrunnlaget er dårlig, slik at muligheten for å vurdere risikoens størrelse blir tilsvarende dårlig. Etter mitt syn fordrer dette grundigere refleksjon knyttet til fenomenet risiko enn det dagens lovgivning har bygget på. I avhandlingens fjerde bolk vil jeg derfor analysere de komponenter en slik risikovurdering bør bestå av (kapittel 16). Her tar jeg først et «steg tilbake» i forhold til dagens regler om isolasjon, og søker mer grunnleggende forståelse for risikovurderinger og det som ut fra beslutningsteori kan hevdes å være en hensiktsmessig tilnærming til risikovurdering og beslutninger under usikkerhet. Faktorer som sannsynlighet, konsekvens og beslutningsgrunnlag er nøkkelord. Slike faktorer kan deretter brukes både for å vurderes dagens lovgivning og for å antyde alternative modeller for lovgivningen. Det er sterke forbindelseslinjer mellom fjerde bolk om risikovurderingen og det menneskerettslige perspektivet i avhandlingens tredje bolk. Det menneskerettslige perspektivet gir nemlig klare prinsipielle føringer – reglene om isolasjon bør ha som utgangspunkt at isolasjon bare benyttes der det kan påvises et konkret begrunnet behov, og at usikkerhet skal løses i favør av individet. Et sentralt spørsmål er derfor hvordan våre nasjonale regler balanserer mellom tillit til dommerskjønnet i den enkelte sak (som ofte må utøves på basis av et magert beslutningsgrunnlag), kontra regler som bygger på prinsipielle avveininger truffet på lovgiverplan. Valget av lovgivningsteknikk og valget av balansepunkt kan få stor praktisk betydning når det gjelder den faktiske gjennomslagskraften for menneskerettslige anbefalinger, som bygger på mer prinsipielt funderte utgangspunkter. I forlengelsen av dette vil jeg i avhandlingens fjerde del (punkt 16.6) antyde én mulig alternativ modell for en regel om fullstendig isolasjon. Den skisserte

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

modellen harmonerer etter min mening bedre med beslutningsteoriens tilnærming til risikovurderinger og beslutninger under usikkerhet. Modellen skulle også være bedre egnet til å balansere betydningen av prinsipielle menneskerettslige utgangspunkter i forhold til kvaliteten på beslutningsgrunnlaget og dommerens mulighet for gode risikovurderinger i den enkelte sak. Her er det nær sammenheng mellom den kritikk som har vært rettet mot reglene (annen bolk), det menneskerettslige perspektivet (tredje bolk) og den regulering av risikoen som antydes i fjerde bolk. Når dommerskjønnet ofte må utøves på usikkert faktisk grunnlag, oppstår også spørsmål om avgjørelser om isolasjon kan tenkes å påvirkes av faktorer som ikke alltid fremstår som like rasjonelt fundert, blant annet knyttet til tradisjon og tenkemåter. Også her går det klare forbindelseslinjer til den kritikk som har vært rettet mot regler og praksis (avhandlingens annen bolk). Et spørsmål er om ikke praktisk beslutningsteori, som drøfter psykologiske mekanismer som forenklede beslutningsmønstre og kognitive skjevheter («heuristics and biases»), kan gi grunnlag for ytterligere refleksjon med hensyn til graden av tillit loven bør ha til dommerskjønnet (kapittel 17). Med dette som bakgrunn går jeg så nøyere inn i dagens regelverk og praksis (kapittel 18–21). Et hovedsiktemål er å vurdere i hvilken grad dagens regelverk reflekterer en slik rasjonell tilnærming til risiko som jeg har gjort rede for tidligere. Fremstillingen i kapittel 16 og 17 danner dermed ett grunnlag for kritisk vurdering av dagens gjeldende rett. Et annet hovedformål med analysen i kapitlene 18–21 er å forsøke å finne frem til konkrete momenter som kan si noe om bevisforspillelsesrisikoen i den enkelte sak. Dette kan legge til rette for et nyansert dommerskjønn i den enkelte sak. Men analysen vil i like stor grad tjene til å gi inntrykk av graden av usikkerhet ved skjønnet. Slik kan analysen hjelpe lovgiver til å vurdere hvor godt grunnlag vi har for å stole på dommerskjønnet, herunder i hvilke tilfeller grunnlaget for å stole på dommerskjønnet er godt, og i hvilke tilfeller det er dårlig.

Hovedfunn og alternative veier videre (femte bolk) Selv om jeg i avhandlingens fjerde bolk vil rette fokus mot risikovurderingen, er det ikke min mening at endringer av vilkåret om «nærliggende fare for bevisforspillelse» er det eneste alternativet som er verdt å vurdere. I avhandlingens avsluttende bolk (femte bolk) vil jeg derfor peke på noen andre mulige strategier for forbedring av lovverket. Fordi omfanget av et ph.d.-prosjekt er begrenset av formelle rammer, har jeg imidlertid måttet begrense meg til å skissere ulike andre alternativer. Avhandlingens femte bolk kan likevel tjene til å illustrere at spørsmålet om bruk av fullstendig isolasjon kan angripes ut fra mange ulike perspektiver, og at drøftelsene knyttet til risikovurderingen i fjerde bolk ikke representerer noen form for fasit. Begrunnelsen for valget av de tre hovedperspektivene De tre mer dyptdykkende perspektivene i avhandlingens annen til fjerde bolk er valgt fordi jeg oppfatter disse perspektivene som sentrale for vår forståelse av

1 AVHANDLINGENS TEMA OG HOVEDFORMÅL

isolasjonsinstituttet og den kritikken som har vært reist mot norsk isolasjonspraksis. Ikke minst mener jeg at det foreligger en sterk indre sammenheng mellom disse perspektivene, slik jeg har gjort rede for ovenfor. Ved å sette de tre perspektivene sammen oppfatter jeg derfor at man får en helhet i avhandlingen som i betydelig større grad bidrar til erkjennelse enn om jeg bare hadde valgt å behandle ett eller to av dem. Denne indre sammenhengen mellom de ulike perspektivene medfører riktignok at visse poenger går igjen flere steder i avhandlingen. Noen gjentagelser tvinger seg derfor frem. Men slik illustreres også sammenhengen mellom de ulike perspektivene.

En annen grunn til å velge akkurat disse tre perspektivene er at det er tale om perspektiver der jeg tror det kan være mye å vinne på å foreta grundigere analyser. En ph.d.-avhandling gir rom for en grundighet som man ofte ikke kan tillate seg, og kan dermed bidra til å avdekke nødvendige valg, problemstillinger og innfallsvinkler som man kanskje ellers ikke er seg like bevisst. At det måtte foretas et utvalg av perspektiver, skyldes de praktiske begrensninger som gjelder for et ph.d.-prosjekt, både når det gjelder sideantall og tidsbruk. Skulle jeg ha mulighet til å behandle de tre dyptdykkende perspektivene med den ønskede grundigheten, ble det raskt klart at andre perspektiver og innfallsvinkler måtte nedprioriteres.

Noen andre mulige perspektiver En innvending mot utvalget av de tre hovedperspektivene kunne være at etterforskningsperspektivet ikke eksplisitt blir løftet frem. Dette er selvsagt riktig, og innebærer også at avhandlingen på ingen måte har som ambisjon å gi et endelig svar på hvilke avveininger som må gjøres mellom viktige etterforskningshensyn på den ene siden, og menneskerettslige og humanistiske hensyn på den annen side. Hovedformålet er bare å løfte frem rettspolitiske argumenter som springer ut av de tre hovedperspektivene som avhandlingen fokuserer på. Lovgivers endelige standpunkt til reglenes utforming må imidlertid også hvile på en grundig vurdering av hensynet til etterforskningen.9 Når dette er sagt, vil også etterforskningshensyn ha stor betydning for drøftelsene i avhandlingen. For eksempel vil store deler av avhandlingens fjerde bolk ha som formål å gi et best mulig grunnlag for å vurdere den risiko for bevisforspillelse som kan begrunne bruken av fullstendig isolasjon. Behovet for å balansere hensynet til etterforskningen holdt opp mot hensynet til menneskerettighetssystemet og humanisme kommer derfor i størst grad på spissen ved de endelige avveininger og prinsipielle valg som lovgiver må gjøre. Et eksempel er de prinsipielle valg som fremtvinges fordi risikoen for bevisforspillelse ofte er preget av usikkerhet. Skal lovgiver da prioritere hensynet til etterforskningen, eller skal man for eksempel legge større vekt på å rette seg 9

Se nærmere om dette i kapittel 3 om fundamentet for avhandlingens rettspolitiske metode.

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

etter anbefalinger, rekommandasjoner og retningslinjer fra menneskerettslige organer? Den endelige avveiningen må gjøres av lovgiver, men refleksjon om hvordan vi kan forholde oss til denne usikkerheten, vil uansett bli et sentralt tema i avhandlingen. Man kunne også tenke seg at avhandlingen ble bygget opp om dyptpløyende komparative analyser av retten i ulike nasjonalstater. Hvordan er for eksempel reglene om isolasjon i Danmark, Sverige, England, Tyskland, Nederland, Belgia, Spania etc.? Et slikt dedikert komparativt perspektiv ville utvilsomt vært nyttig. Problemet er imidlertid at komparative analyser er svært komplekse. En særskilt komparativ fremstilling av nasjonal rett ville derfor gått på bekostning av svært mange andre relevante refleksjoner. Dette er imidlertid ikke til hinder for å bruke fremmed rett som et element i de løpende drøftelsene i avhandlingen. Det vil for eksempel bli trukket veksler på dansk rett, som de norske isolasjonsreglene har hatt en særlig tilknytning til. I tillegg foreligger enkelte undersøkelser av fremmed rett som avhandlingen kan støtte seg til. Ikke minst vil ulike menneskerettslige kilder på ulike måter kunne tjene til inspirasjon for norsk lovgivning, jf. avhandlingens tredje bolk. Et annet sammenlignende perspektiv er et nasjonalt sammenlignende perspektiv der bruken av isolasjon i varetekt sammenlignes med bruk av andre tvangsmidler i norsk straffeprosess. En slik komparasjon ville kunne avdekke inkonsistens i regelverket, og ville være et verktøy for systematisk analyse. På den annen side vil man også her kunne trekke veksler på denne type komparasjon i de løpende analysene i avhandlingen, uten at nasjonal komparasjon gjøres til et særskilt tema. Ikke minst må det nevnes at Hans Gammeltoft-Hansen allerede har gjennomført et betydelig arbeid på dette feltet gjennom avhandlingen «Straffeprocessuelle tvangsindgreb – retspolitiske studier». Det er derfor rimelig at ny forskning konsentrerer seg om områder der det ligger best til rette for at man kan tilføre noe nytt. Et tredje alternativt perspektiv er muligheten for praktiske forbedringer av isolasjonsregimet i fengslene. Dette perspektivet er utvilsomt viktig, men vil samtidig ligge bedre til rette for forskere som både har større helsefaglig og fengselsfaglig bakgrunn enn det jeg har. I tillegg er temaet svært omfattende. Jeg kommer imidlertid inn på isolasjonsregimet i forbindelse med det menneskerettslige perspektivet, der plikten til å iverksette avlastende tiltak er et moment i vurderingen, samt i avhandlingens siste bolk, der praktiske tiltak hører med under alternative veier videre. Man kunne også tenkt seg å løfte frem uforholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170a som et særskilt perspektiv. Mens jeg har arbeidet med denne avhandlingen, har det imidlertid pågått et annet ph.d.-prosjekt som tar for seg uforholdsmessighetsvurderingen etter § 170a, med særlig fokus på varetekt.10 Jeg mener dessuten at det er verdt å undersøke om ikke dagens lovgivning og praksis i for stor grad henviser viktige hensyn til dommerens konkrete vurdering under unntaksvilkåret «uforholdsmessig inngrep». 10

Havre (2014)

1 AVHANDLINGENS TEMA OG HOVEDFORMÅL

Avhandlingen kan derfor bidra til å vurdere om ikke flere av disse hensynene heller bør reflekteres direkte i lovgivers utforming av grunnvilkårene for bruk av isolasjon, og da særlig lovens regulering av risikovurderingen. Slik sett gir avhandlingen et alternativt perspektiv i forhold til det å la dommeren treffe avgjørelsen etter en bred totalvurdering etter § 170a. Det kunne også vært fokusert særskilt på prosessuelle bestemmelser. Et av de viktigste prosessuelle vilkårene er kravet til begrunnelse. Kravet til begrunnelse kan imidlertid ses i sammenheng med problemet knyttet til kvaliteten på beslutningsgrunnlaget og kravet til konkretisering av risiko, og vil bli berørt i forbindelse med risikoperspektivet i avhandlingens fjerde bolk. Enkelte prosessuelle vilkår vil også bli behandlet i femte bolk.

2 Fullstendig isolasjon ved varetekt – en innføring

2.1

Definisjoner av isolasjon

Isolasjon er intet entydig fenomen. Selv om begrepet isolasjon særlig er knyttet til isolasjon av fengselsinnsatte, har begrepet også en videre rekkevidde, og brukes for eksempel i psykiatrien.11 Her skal jeg imidlertid holde meg til isolasjon av fengselsinnsatte, og mer spesifikt til isolasjon av varetektsfengslede for å hindre bevisforspillelse (bevisforspillelsesisolasjon).12 Et sentralt aspekt ved isolasjon er at meningsfull sosial kontakt med andre mennesker blir sterkt redusert. Blant alminnelige borgere kan reduksjon av mengden sosial kontakt være resultat av et frivillig valg, for eksempel når man søker stillheten på hytten eller i naturen. Men den form for isolasjon som vi her står overfor, er alltid en påtvunget isolasjon, et tvangsmiddel. I dette ligger også et viktig aspekt ved isolasjon, nemlig sterkt begrenset autonomi. Den som settes i fengsel, har allerede tapt mye av sin autonomi, og bruken av isolasjon begrenser den innsattes autonomi ytterligere. Det er derfor beskrivende at isolasjon ofte omtales som et «fengsel innenfor fengselet». Et annet sentralt aspekt er reduksjon av mengden og kvaliteten på mentale og fysiske stimuli. Den innsatte holdes innelåst i en celle, der mengden av varierende sanseinntrykk er begrenset. Tilsvarende gjelder muligheten for fysisk aktivitet. Som en ren avhørsteknikk eksperimenterte man under den kalde krigen med totale former for isolasjon, der man ble frarøvet enhver form for kontakt med andre mennesker og enhver form for fysiske stimuli. Dette omtales av EMD som total isolasjon, og bedømmes uten videre som krenkelse av artikkel 3.13 For alle praktiske formål vil imidlertid bruken av isolasjon være et gradsspørsmål. Man kan ha mer eller mindre menneskelig kontakt, mer eller mindre autonomi, og mer eller mindre mulighet for mentale stimuli og fysisk aktivitet. 11 12 13

Se psykisk helsevernloven § 4–3 om «skjerming» av behandlingsmessige grunner eller av hensyn til andre pasienter, og § 4–8 om anbringelse bak låst eller stengt dør uten personale til stede («isolasjon»). En mer spesifikk og begrunnet avgrensing av avhandlingens tema følger av punkt 2.11. Se f.eks. Öcalan v. Turkey (GC) (2005) avsnitt 191.

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

Et forsøk på definisjon er gjort i den såkalte Istanbulerklæringen, utformet ved et ekspertsymposium, og senere adoptert av FNs spesialrapportør for tortur: «There is no universally agreed upon definition of solitary confinement. The Istanbul Statement on the Use and Effects of Solitary Confinement defines solitary confinement as the physical isolation of individuals who are confined to their cells for 22 to 24 hours a day. In many jurisdictions, prisoners held in solitary confinement are allowed out of their cells for one hour of solitary exercise a day. Meaningful contact with other people is typically reduced to a minimum. The reduction in stimuli is not only quantitative but also qualitative. The available stimuli and the occasional social contacts are seldom freely chosen, generally monotonous, and often not empathetic.»14

Innsattes mulighet til meningsfull kontakt med andre mennesker kan begrenses på ulike måter. For det første ved forbud eller begrensninger i kontakt med omverdenen, særlig familie og venner. For det annet ved begrenset kontakt med fengselsansatte, helsepersonell, prest osv. For det tredje ved begrensninger i fellesskapet med andre innsatte. Fri kontakt med familie og kjente ville nok ha vært de fleste innsattes førstevalg. Men innenfor et fengsel av vestlig type vil muligheten for kontakt med omverdenen uansett være sterkt begrenset, selv om det finnes visse muligheter for besøk og telefonisk kontakt. Også muligheten for kontakt med fengselsansatte er begrenset – både kvalitativt og kvantitativt. Ressursknapphet begrenser mengden kontakt. Og den kontakt som skjer i forbindelse med praktiske gjøremål som utlåsing, matutlevering og lignende, oppleves i liten grad som meningsfull sosial kontakt. Et sentralt poeng er at kontakten med ansatte ikke skjer på like fot, og uten autonomi for den innsatte. Fengselsbetjenter har dessuten en vokteroppgave, som gjør det vanskeligere for den innsatte å stole på betjenten. Særlig gjelder dette for isolerte varetektsinnsatte som er under etterforskning. Når muligheten for kontakt med omverdenen er sterkt begrenset, og muligheten for meningsfull sosial kontakt med ansatte er liten, blir muligheten for kontakt med andre innsatte spesielt viktig. I mange sammenhenger blir begrepet isolasjon derfor brukt om nettopp utelukkelsen fra fellesskapet med andre innsatte, slik for eksempel CPT gjør: «The CPT understands the term ‘solitary confinement’ as meaning whenever a prisoner is ordered to be held separately from other prisoners.»15

FNs spesialrapportør, rapport om isolasjon, punkt 25. Se tilsvarende i utkast til revisjon av UN Standard Minimum Rules for the Treatment of Prisoners regel 44. CPT Standards punkt 54

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

I norsk rett er det normalt utelukkelsen fra fellesskapet med andre innsatte som omtales som «isolasjon». Straffegjennomføringsloven § 37 og § 39 gjelder for eksempel «utelukkelse fra fellesskapet med andre innsatte», og begrepet «isolasjon» som brukes i § 2 og § 46 henspeiler på disse bestemmelsene. Enda tydeligere er skillet i straffeprosessloven: I strpl. § 186 skilles det mellom brevog besøksrestriksjoner overfor omverdenen, og isolasjon overfor en eller flere andre innsatte (delvis isolasjon). Når det gjelder det som er denne avhandlingens tema – fullstendig isolasjon i varetekt – er begrepet «fullstendig isolasjon» legaldefinert i strpl. § 186a som «utelukkelse fra fellesskapet med [alle] de andre innsatte». I tråd med denne legaldefinisjonen vil jeg i avhandlingen bruke begrepet «fullstendig isolasjon» om utelukkelse fra fellesskapet med alle andre innsatte.16 Ut over dette vil det fremgå av sammenhengen om begrepet isolasjon er brukt i vid forstand (slik som for eksempel EMD og FNs spesialrapportør bruker begrepet), eller om begrepet er brukt i den mer spesifikke betydningen om utelukkelse fra fangefellesskapet, slik det følger av strpl. § 186a og av CPT Standards.

Oversikt over sentrale punkter i regelverket om isolasjon etter straffeprosessloven

Varetekt og varetektsrestriksjoner etter straffeprosessloven Effektiv strafferettspleie forutsetter effektiv etterforskning. For å hindre at siktede ødelegger bevis, kan siktede derfor varetektsfengsles, jf. strpl. § 171 første ledd nr. 2. Av samme grunn kan retten ved kjennelse bestemme at en varetektsinnsatt også skal undergis visse restriksjoner under varetektsoppholdet. Det er tale om tre forskjellige typer restriksjoner: –

For det første kan man begrense den varetektsinnsattes adgang til aviser eller kringkasting, jf. strpl. § 186 annet ledd fjerde punktum første alternativ. – For det annet kan man forby eller kontrollere den varetektsinnsattes kommunikasjon med omverdenen, jf. strpl. § 186 annet ledd første punktum (brevog besøksforbud/-kontroll). – For det tredje kan den varetektsinnsatte isoleres – det vil si at han nektes å ha kontakt med andre innsatte i fengselet, jf. strpl. § 186a og strpl. § 186 annet ledd fjerde punktum annet alternativ. Fullstendig og delvis isolasjon Isolasjonen fra andre innsatte kan være fullstendig eller delvis. Ved delvis isolasjon utelukkes man fra fellesskap med én eller flere bestemte andre innsatte, jf. § 186 annet ledd fjerde punktum.17 Ved fullstendig isolasjon utelukkes man 16 17

En nærmere avgrensing av avhandlingens tema følger av punkt 2.11. Ved delvis isolasjon kreves en angivelse av hvilke bestemte innsatte siktede skal utelukkes fra fellesskap med, men retten kan overlate den konkrete angivelsen til påtalemyndigheten, jf. strpl. § 186 annet ledd fjerde punktum og Rt. 2002 s. 1392.

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

fra fellesskap med alle andre innsatte, jf. legaldefinisjonen i strpl. § 186a og Ot.prp. nr. 66 s. 134.

Tiltak mot risiko – fare for bevisforspillelse Straffeprosesslovens adgang til å isolere en varetektsinnsatt er et tiltak for å motvirke risiko for bevisforspillelse. Reglenes karakter av risikoregulering vil derfor være et viktig aspekt ved avhandlingen. Som jeg skal komme tilbake til i avhandlingens fjerde bolk, kan det spørres om dagens lovregler regulerer risikovurderingen på en fullgod måte. Delvis isolasjon kan i dag benyttes dersom «hensynet til etterforskningen i saken tilsier det», jf. strpl. § 186 annet ledd. I dette ligger ikke mer enn «at det må foreligge en reell mulighet for siktede til å forspille bevis, og en viss mulighet for at siktede vil komme til å bruke denne muligheten».18 Fullstendig isolasjon krever «nærliggende fare for at den fengslede vil forspille bevis i saken dersom han ikke holdes isolert», jf. strpl. § 186a. Også her kreves bare en reell mulighet for bevisforspillelse dersom siktede ikke isoleres. I tillegg må det være overveiende sannsynlig at siktede faktisk vil søke å benytte en slik mulighet.19 Man bør merke seg at spørsmålet om det foreligger bevisforspillelsesfare, ikke er det samme ved isolasjon som ved spørsmålet om fengsling på grunn bevisforspillelsesfare, jf. § 171 første ledd nr. 2. Isolasjon forutsetter logisk nok at den siktede allerede er innsatt i fengsel. Isolasjon kan derfor bare brukes dersom det konstateres tilstrekkelig «rest-risiko» – at siktede kan og vil ødelegge bevis til tross for at han sitter fengslet, og til tross for at han normalt vil være undergitt brevog besøksforbud/-kontroll.20 Loven krever at rettens kjennelse inneholder en viss angivelse av hvordan etterforskningen vil bli skadet dersom den varetektsinnsatte ikke holdes isolert, jf. strpl. § 186a femte ledd jf. strpl. § 186 tredje ledd første punktum. Kravet til konkretisering av risikoen er imidlertid begrenset, og det er fare for at bevisforspillelsesrisikoen i praksis vurderes på et relativt abstrakt plan. Dette er et gjennomgående tema i avhandlingen, og vil være et viktig aspekt ved avhandlingens fjerde bolk om risikovurderingen (kapittel 16–23). Det er intet selvstendig vilkår for isolasjon at de bevis som man ønsker å beskytte, må ha vesentlig betydning for saken. Etter strpl. § 186a er risiko for forspillelse av et hvilket som helst bevis tilstrekkelig.21 Til sammenligning kan et tvangsmiddel som kommunikasjonskontroll bare brukes dersom det må antas at kommunikasjonskontrollen «vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og at oppklaring ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort», jf. strpl. § 216c første ledd. Tilsvarende vilkår gjelder også for «hemmelig ransaking» og bruk av teknisk peileutstyr.22 Når det gjelder isolasjon, kan bevisets betydning for 18 19 20 21 22

Rt. 1997 s. 1851 Se f.eks. Rt. 2011 s. 946 samt nærmere omtale i kapittel 18 og 19 (se f.eks. punkt 19.2). Jf. punkt 2.12 om bruk av fullstendig isolasjon i kombinasjon med andre restriksjoner Se Rt. 2010 s. 1269 og Rt. 2012 s. 618 nærmere omtalt i punkt 19.4.1. Jf. henholdsvis strpl. § 200a annet ledd og § 202c annet ledd (som dessuten oppstiller et krav om at plassering av teknisk peileutstyr ved innbrudd må være «strengt nødvendig»)

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

etterforskningen bare tillegges vekt i forbindelse med vurderingen av forbudet mot uforholdsmessige inngrep, jf. strpl. § 170a. Grunnvilkåret i strpl. § 186a inneholder altså ikke noe selvstendig krav til bevisets betydning. Jeg skal i punkt 18 og 19 komme nærmere inn på hvorfor dette er problematisk. Det foreligger flere offisielle uttalelser om at fullstendig isolasjon er så inngripende at det ikke må brukes mer enn «strengt nødvendig».23 Men loven inneholder intet slikt vilkår. Her er det altså en forskjell mellom isolasjonsbestemmelsen i § 186a og regelen om fengsling på grunn av gjentagelsesfare etter strpl. § 171 første ledd nr. 3, der lovens ordlyd oppstiller et vilkår om at fengsling bare kan skje når inngrepet må «antas påkrevd».

Forbudet mot uforholdsmessige inngrep i strpl. § 170a Fullstendig isolasjon er et sterkt inngrep mot den varetektsinnsatte, men lovreglene om isolasjon er formulert på en slik måte at inngrepets styrke ikke har direkte betydning for rettens vurdering etter grunnvilkåret i strpl. § 186a. Foreligger «nærliggende fare for at den siktede vil forspille bevis i saken», er vilkårene for isolasjon i utgangspunktet oppfylt. At isolasjon er et inngripende tiltak, blir dermed ikke et tema før man er kommet til regelen om «uforholdsmessige inngrep» i strpl. § 170a. Rett nok utgjør forbudet mot uforholdsmessige inngrep – i hvert fall i teorien – et viktig element i det totale regelverket om isolasjon. Det er først og fremst denne bestemmelsen som tar høyde for de innvendinger som kan reises mot bruk av isolasjon. Etter strpl. § 170a vil man kunne ta hensyn til isolasjonens virkninger for den varetektsinnsatte, det konkrete behovet for isolasjon, viktigheten av etterforskningen, kriminalitetens art og fremdriften i etterforskningen – for å nevne noe. Men som jeg kommer tilbake til i punkt 18.3, er det flere grunner til å hevde at bestemmelsen i § 170a ikke fungerer optimalt. Bestemmelsen i § 170a har i praktisk rettsanvendelse preg av å være en sikkerhetsventil. Lovteknisk er etterforskningsperspektivet det dominerende for hovedvilkåret i § 186a, mens hensynet til siktede først kommer inn der hovedvilkåret er oppfylt. Karakteren av unntaksbestemmelse overfører også usikkerhetsrisikoen til den siktede – det er i praksis den siktede som må argumentere for og få medhold i at det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for å konstatere at inngrepet er «uforholdsmessig». Dette underbygges av at isolasjon i praksis sjelden nektes fordi det er uforholdsmessig. Oppspaltingen av vilkårene i § 186a og § 170a fører dessuten til at momenter i risikovurderingen som burde vært vurdert samlet, splittes opp i selvstendige vurderinger. Dette er forhold jeg utdyper i punkt 18.3. Det stilles bare begrensede krav til rettens begrunnelse av «uforholdsmessig»-vurderingen. Ifølge forarbeidene er det normalt ikke tilstrekkelig å bare konstatere at isolasjon ikke er uforholdsmessig, men samtidig fremheves det at det ikke bør stilles urimelig strenge krav til begrunnelsesplikten.24 23

Jf. Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) s. 52, Justisdepartementets Rundskriv G-16/02 s. 3 samt Riksadvokaten (2006) s. 4 og St.meld. nr. 21 (1999–2000) s. 74 Ot.prp. nr. 81 (1999–2000) s. 46 (kommentarene til § 186) jf. s. 45 (kommentarene til § 184)

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

Lengstetid for sammenhengende fullstendig isolasjon Ettersom fullstendig isolasjon er et sterkt inngripende tiltak, gjelder også visse lengstefrister, jf. de nærmere reglene i § 186a tredje ledd bokstav a) og b). Lengstefristene for fullstendig isolasjon er henholdsvis 6 uker der strafferammen er 6 år, men 12 uker der strafferammen er høyere. I tilfeller der strafferammen overstiger 6 år, enten isolert eller ved sammenstøt av forbrytelser, er lengstefristene bare et utgangspunkt. Sammenhengende fullstendig isolasjon kan da benyttes i mer enn 6 og 12 uker forutsatt at «tungtveiende hensyn gjør det nødvendig».

Hyppig rettslig prøving Fullstendig isolasjon krever som hovedregel også hyppigere rettslig prøving enn det som ellers gjelder for varetektsfengsling. Etter strpl. § 186a annet ledd kan kjennelse om isolasjon maksimalt gjelde for 2 uker om gangen. Denne regelen er absolutt første gang fullstendig isolasjon besluttes, jf. Rt. 2005 s. 1242. Ved forlengelse kan imidlertid perioden settes til 4 uker dersom «etterforskningens art eller særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving etter 2 uker vil være uten betydning». Særregler for mindreårige Bruk av isolasjon overfor mindreårige har tidligere vært et meget kontroversielt tema, undergitt særskilte regler. Men etter lovendring i 2012 kan fullstendig isolasjon etter strpl. § 186a ikke lenger brukes overfor personer under 18 år, jf. strpl. § 186a første ledd i.f.25 Et tvangsmiddel under etterforskningen Fullstendig isolasjon etter strpl. § 186a er ingen strafferettslig reaksjon, men et tvangsmiddel under etterforskningen. Man befinner seg altså på et stadium av straffeprosessen der siktede ikke er domfelt, og der uskyldspresumsjonen har stor prinsipiell betydning (se nærmere bl.a. kapittel 9). Som tvangsmiddel er fullstendig isolasjon i slekt med andre tvangsmidler i straffeprosesslovens fjerde del, slik som ransaking, kommunikasjonskontroll osv. En prinsipielt viktig forskjell er at bruk av fengsling og isolasjon ikke kan brukes til å fremskaffe bevis – man kan bare sikre at siktede ikke ødelegger bevis. Hvordan skal isolasjonen gjennomføres i praksis? Straffeprosessloven inneholder ikke nærmere bestemmelser om hva det vil si å «utelukkes fra fellesskap med andre innsatte», jf. strpl. § 186a. Ut fra lovens ordlyd og formål er imidlertid det sentrale at den varetektsinnsatte hindres fra å kommunisere med andre innsatte. 25

Forbudet gjelder bare fullstendig isolasjon etter strpl. § 186a. Fullstendig isolasjon i politiarrest er fortsatt ikke forbudt, selv om det stilles særlige krav til hurtig overføring til fengsel, jf. politiarrestforskriften § 3–1. For delvis isolasjon gjelder ingen særregler for mindreårige. Dog skal siktede under 18 år ha adgang til besøk og korrespondanse med nær familie, med mindre det foreligger særlige omstendigheter, jf. strpl. § 186.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

Forholdene i norske fengsler reguleres av straffegjennomføringsloven. Lovens kapittel 4 gjelder varetekt. Etter straffegjennomføringsloven § 46 kan kriminalomsorgen ikke pålegge varetektsinnsatte andre innskrenkninger i friheten enn det som er nødvendig for å sikre formålet med fengslingen, eller for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i fengselet. Etter § 2 tredje ledd plikter Kriminalomsorgen overfor alle innsatte «å legge forholdene til rette» for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon. Kriminalomsorgen har imidlertid en særskilt forpliktelse til å prioritere isolasjonsavbøtende tiltak for varetektsinnsatte, jf. § 46 annet ledd. Hva som nærmere bestemt ligger i pålegget om prioritering, er imidlertid ikke klart. Man kan for eksempel spørre om ikke arbeidet med å redusere soningskøene, og dermed utnytte fengselskapasiteten maksimalt, i praksis trumfer alle andre hensyn. Tiltak for å redusere negative virkninger av isolasjon kan dermed bare skje innenfor rammen av det som er mulig i et allerede presset fengselssystem. Isolasjonsavbøtende tiltak krever dessuten betydelige personellmessige ressurser, og bygningsmessige forhold legger uansett sterke begrensninger for hvilke tiltak som kan iverksettes. Oslo fengsel har for eksempel flest varetektsinnsatte, men de gamle fengselsbygningene er i liten grad er lagt til rette for aktiviteter utenfor cellene. Slik sett er det nye fengselet i Halden bedre. Her er målet at innsatte på fullstendig isolasjon kommer ut av cellen 3–4 timer hver dag. Dette kan for eksempel skje på et trimrom der den innsatte kan spille bordtennis med en ansatt, ved lufting, eller ved å gå i gangen når andre innsatte forhindres fra å komme dit. Samlet sett er det liten tvil om at fengslenes mulighet for å gjennomføre tiltak for å motvirke negative virkninger av isolasjon er sterkt begrenset av kostnader til bemanning og eksisterende bygningsmessige forhold. Situasjonen kan dessuten variere en god del mellom ulike fengsler, noe som også kan ha sammenheng at man tradisjonelt sett har vært prisgitt fengselsledelsens holdninger og prioriteringer, samt personlig initiativ hos den enkelte ansatte. Likevel er det klart at de faktiske forholdene under fullstendig isolasjon, samt de begrensede praktiske mulighetene for å iverksette tiltak for motvirke skadevirkninger av isolasjon, er et viktig premiss for vurderingen av ordningen slik den fungerer i dag. Dette er derfor et tema jeg kommer nærmere tilbake til flere ganger i avhandlingen, blant annet i punkt 5.2 og 7.3 der jeg gjennomgår internasjonal kritikk, i punkt 10.3.5 der jeg drøfter isolasjonsregimets betydning i forhold til EMK artikkel 3, og i punkt 24.4 der jeg blant annet drøfter muligheten for å innføre minsterettigheter for dem som er fullstendig isolert.

Er isolasjon skadelig?

231

Innledning

Som jeg skal komme tilbake til i punkt 4.4, ble det moderne fengselsvesenet i Norge, som vokste frem på 1800-tallet, tuftet på Pennsylvania-modellen. Her ble fellesskap mellom innsatte ansett som fordervende, mens isolasjon var gunstig og rehabiliterende. Etter hvert ble det imidlertid klart at bruk av

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

isolasjon hadde alvorlige medisinske skadevirkninger. Mange av de fremste kritikerne var fengselsansatte som selv hadde observert dette. I dag hersker det mer eller mindre konsensus om at bruk av fullstendig isolasjon utsetter den innsatte for påviselig helsemessig risiko. I det følgende skal jeg gjøre noe nærmere rede for nyere undersøkelser, uttalelser og litteratur på dette feltet. Jeg har ingen medisinsk bakgrunn. Ambisjonen kan derfor ikke være noen annen enn å peke på, sammenfatte og beskrive de redegjørelser som andre har laget. En slik sammenfatning bør likevel være relevant og nyttig i vår sammenheng.

Undersøkelsenes overføringsverdi Fullstendig isolasjon brukes i mange ulike sammenhenger i mange ulike land. Det er derfor en utfordring at ulike undersøkelser gjelder ulike former for isolasjon – både når det gjelder regimets strenghet og varighet, mulighet for besøk fra familie og venner og kontakt med fengselsansatte, tilgang til mentale stimuli (bøker, tv, radio) og mosjon, samt bruken av isolasjon i kombinasjon med andre inngripende tiltak (for eksempel sikkerhetstiltak). Det synes derfor klart at skandinaviske undersøkelser knyttet til isolasjon av varetektsfanger vil ha størst relevans, mens for eksempel amerikanske undersøkelser knyttet til isolasjon av soningsfanger (bl.a. langtidsisolasjon i såkalte Supermax-fengsler) vil være mindre relevante.26 Umiddelbare virkninger og langtidsvirkninger En annen utfordring er skillet mellom umiddelbare virkninger og langtidsvirkninger. De fleste undersøkelser observerer bare umiddelbare virkninger av isolasjon, altså virkninger som inntrer mens den innsatte fortsatt er isolert (eller eventuelt like etter). Svært få studier beskjeftiger seg med langtidsvirkningene av isolasjon. Den danske «efterundersøgelsen» hadde riktignok som mål å klarlegge langtidsvirkningene, men på grunn av metodiske problemer er resultatene av undersøkelsen usikre.27 232

Skandinaviske studier

Norske studier I Norge finnes det bare begrenset medisinsk forskning på medisinske effekter av isolasjon. I 1990–93 gjennomførte Tor Gamman en pilotstudie der han fulgte 63 innsatte som satt isolert. Etter fire ukers isolasjon hadde 28 utviklet angstreaksjoner (44 %), 18 hadde depressive reaksjoner (29 %), og 8 hadde drevet selvskading ved for eksempel kutt på armene eller å svelge skarpe gjenstander 26

En redegjørelse for ulike metodiske problemer er gitt i Smith (2006) s. 471–475. En feilkilde er at innsatte kan overdrive sine problemer. Men det er også fare for at innsatte skjuler sine problemer. Det kan oppleves som lite gunstig å vise tegn til svakhet, særlig ettersom mange innsatte opplever bruken av isolasjon som et tilståelsespress. Ikke minst kan det å undertrykke problemer være ledd i en nødvendig tilpasningsstrategi («overlevelsesstrategi»). Andersen (1997) s. 12 flg.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

(13 %). Bare 4 var helt uten besvær (6 %). Øvrige observerte reaksjoner var konsentrasjonsvansker, søvnvansker, mavesmerter, hode-, nakke- og ryggsmerter samt hjerte-kar-plager. Etter lang tids isolasjon utviklet to personer psykose.28 Personer som allerede i utgangspunktet var abstinens- eller psykosetruet, ble utelukket fra Gammans studie. Formålet var å utelukke komplekse tilfeller, der det kunne være vanskelig å avgjøre om medisinske tilstander skyldtes selve isolasjonen eller situasjonen før den innsatte ble isolert. Men dermed ble også informasjonsverdien av undersøkelsen påvirket negativt, i hvert fall hvis den skal tolkes som uttrykk for virkningen av isolasjon på gruppen isolerte i varetekt som helhet. Dessuten manglet Gammans pilotstudie en kontrollgruppe. Alle innsatte befinner seg i en sammensatt livssituasjon, og effekten av isolasjon kan neppe i noe tilfelle vurderes uavhengig av den innsattes situasjon mer generelt. I 1995 gjennomførte Gamman en ny studie av 54 varetektsinnsatte, hvorav halvparten utgjorde en kontrollgruppe som ikke var isolert.29 Omlag ⅔ av de isolerte satt fire uker eller kortere i isolat, mens lengste isolasjonstid var 20 uker.30 Også her ble enkelte innsatte utelatt fra studien, fordi det ble antatt at de ikke ville tåle isolering. Av de syv isolerte som ble utelukket fra studien, måtte isolasjonen senere avbrytes for samtlige på grunn av psykotiske reaksjoner, og de fleste ble innlagt på psykiatrisk sykehus. En av disse begikk selvmord, og en døde under uklare omstendigheter på sykehuset.31 For dem som ble inkludert i undersøkelsen, ble en rekke ulike plager kartlagt og rangert på en skala fra 0 til 3. Gamman registrerte signifikante forskjeller i plager mellom gruppene. De som satt isolert, hadde høyere forekomst av dårlig nattesøvn, nedsatt konsentrasjonsevne, problemer med døgnrytmen, angstplager, depressive plager og smerter i mave og muskler/skjelett. For mange lidelser var forskjellen i medianverdi for gruppene ett eller to trinn på firetrinnsskalaen.32 Det var også betydelige forskjeller i medikamentbruk, og flere av de isolerte måtte behandles i annenlinjetjenesten (poliklinisk eller på sykehus).33 Videre fant Gamman at somatisk sykdom lot til å forverre seg under isolasjon. Andre plager som er beskrevet, er tiltakende apati, tilstand preget av total likegyldighet, mangel på initiativ, ytterligere selvisolering (blant annet nektet kontakt med besøkstjeneste og fengselsansatte), aggressivitet, samt redsel for å miste selvkontrollen. Ingen ble psykotiske, men flere utviklet plager som hadde hallusinogen karakter, uten at det kom til realitetsbrist. Det 28 29 30 31 32 33

Gamman (2001) Gamman (1995). Gamman påpeker imidlertid at kontrollgruppen og isolasjonsgruppen ikke var helt like. På den ene side var isolasjonsgruppen i utgangspunktet friskere og i en bedre livssituasjon. På den annen side var isolasjonsgruppen også siktet for mer alvorlig kriminalitet. Gamman (1995) s. 2244 Gamman (2001) s. 47 Gamman (2001) s. 46. F.eks. var medianverdien for «nedstemthet» 2 (av 3) for de isolerte, men 0 for dem uten isolasjon. Tilsvarende var for konsentrasjonsproblemer 2 for de isolerte, og 1 for dem uten isolasjon. Gamman (2001) s. 45

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

var vanskelig å behandle depressive symptomer så lenge isolasjonen pågikk, men plagene opphørte raskt når isolasjonen opphørte.34 Tilsvarende virkninger, om enn i større omfang, ble rapportert i en intervjuundersøkelse utført av Oslo fengsel i samarbeid med Kriminalomsorgens utdanningssenter.35 Undersøkelsen omfattet 31 varetektsinnsatte som var undergitt restriksjoner som medførte isolasjon.36 For fem hadde restriksjonene opphørt på undersøkelsestidspunktet. På åpne spørsmål om hvordan man opplevde varetektsoppholdet, svarte mange at oppholdet oppleves tungt og/eller psykisk belastende. Noen responderte for eksempel at oppholdet var «helt forferdelig psykisk belastende – helsefarlig – skadelig» og at «the restriction period is like torture». På den annen side var det også noen som hevdet at fengslingen med restriksjoner gikk nokså greit.37 Hele 79 % av de innsatte mente at varetektsoppholdet hadde påvirket deres psykiske helse. Følgende problemer ble rapportert: Konsentrasjonsvansker (39 %), kommunikasjonsvansker (25 %), depresjon/ tristhet (46 %), psykosomatiske plager (50 %), søvnproblemer (57 %), angst (46 %), selvmordstanker (25 %), sinne (29 %) og hallusinasjoner (14 %).38 Så mye som 82 % mente at varetektsoppholdet hadde ført til fysiske plager.39 Forfatterne mener at utenlandske innsatte som hverken snakker norsk eller engelsk, er en særlig utsatt gruppe fordi mulighetene til å snakke med ansatte er begrenset.40 Resultatene av denne undersøkelsen må leses med det for øye at den bare beskriver de innsattes egne opplevelser av varetektsoppholdet – den gir ikke uttrykk for medisinske vurderinger. Slik sett har undersøkelsen klare begrensninger. Likevel er det liten tvil om at bruken av isolasjon oppleves som ganske sterkt belastende av mange innsatte, noe som også er i samsvar med opplevelser formidlet i andre norske undersøkelser.41 Effektene av isolasjon samsvarer også med de observasjoner som ligger til grunn for straffegjennomføringslovens bestemmelser om isolasjon: «Varetektsoppholdet er spesielt byrdefullt for varetektsinnsatte underlagt restriksjoner. Dette er personer som på grunn av den sosiale isolasjonen oppholdet innebærer, kan få reaksjoner i form av depresjon, tilbaketrekking, selvmordstendenser, angst og aggresjon.»42

Selv om ikke-medisinske undersøkelser som dette har sine begrensninger, kan det være viktig at slike undersøkelser tas på alvor. På en konferanse om isolasjon i skandinaviske fengsler har en avdelingsleder i mottaksavdelingen i Oslo

34 35 36

37 38 39 40 41 42

Gamman (1995) s. 2245 Danielsen (2002) Før ikrafttredelsen av straffeprosessloven § 186a i 2002 var isolasjon fra fangefellesskapet en automatisk følge av brevog besøksrestriksjoner. Danielsen (2002) s. 37 Danielsen (2002) s. 51 Danielsen (2002) s. 50 Danielsen (2002) s. 63 Finstad (1980) s. 82–87 og Svensrud (2001) s. 40–45 Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) s. 176

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

fengsel understreket at bare mennesker som enten selv har opplevd å bli isolert, eller mennesker som i lang tid har jobbet med isolerte, har forutsetning for å forstå isolasjonens virkninger. Det ble beskrevet som et stort problem at samfunnet ellers ikke har forutsetninger for å sette seg inn i problemet. Avdelingslederen mente at isolasjon er skadelig både fysisk og psykisk, og at «99 av 100 sliter». Virkningene av isolasjon ble beskrevet samstemmende med det generelle bildet som beskrives i dette kapittelet («depresjon, angst, uro, nervøs, sint, urasjonell, psykotisk, oppgitthet, slapp etc.»). Som årsak til isolasjonsvirkninger ble det fremhevet at den fengslede utsettes for en drastisk omveltning i livet der man opplever usikkerhet på en lang rekke plan, at man er alene uten kontakt med omverdenen, at man føler seg maktesløs og under sterkt press. Virkningene ble illustrert med bilder av celler oversølt med blod etter selvskading, ødeleggelser etter brannstiftelse på egen celle og knusing av cellen. Fengselets arbeid for å motvirke isolasjonsskader ble oppfattet som svært viktig.43 Psykolog Anna Olsson, ansatt i häktet i Gøteborg, understreker også at få kan «gi vitnemål» om effekten av isolasjon. Hun fremhever usikkerhet, maktesløshet og totalt fravær av autonomi som viktige faktorer. Olsson bekrefter den type virkninger av isolasjon som er beskrevet i dette kapittelet, og beskriver erfaringer med selvskading, selvmordsforsøk og selvmord. Videre beskriver hun innsatte som er redd for å bli gal, får forstyrret tidsoppfatning eller perseptuelle feiltolkninger, og grensepsykotiske tilfeller.44 Yngve Hammerlin har gjennom flere tiår studert selvmord og selvmordsnærhet i norske fengsler, blant annet i regi av Kriminalomsorgens utdanningssenter og på oppdrag fra Justisdepartementet. Hammerlins undersøkelser viser at om lag 75 % av dem som begår selvmord i fengsel, sitter i varetekt, og at svært mange av disse selvmordene gjennomføres i løpet av de første tre ukene av fengslingen.45 Ifølge Hammerlin var de aller fleste som begikk selvmord, undergitt isolasjon og brevog besøksforbud.46 Samtidig er Hammerlin er blant dem som sterkest understreker at man må ha en helhetlig tilnærming til den innsattes situasjon. Bruken av isolasjon kan ikke anses som den eneste forklarende faktor ved selvmord, men kan være én viktig samvirkende faktor – eller kanskje endog en katalysator – i en situasjon der den innsattes livssituasjon kan preges av avmakt, stress, håpløshet, depresjon, angst, usikkerhet, moralske kvaler, skyldfølelse og skam, opplevelsen av ikke å bli anerkjent eller å bli krenket, konflikter med innsatte, abstinenser, mangel på stimuli, isolasjon fra familie osv.47 Selvmordsstatistikken viser at innsatte i varetekt utvilsomt er i en svært sårbar fase i perioden rett etter pågripelse, noe som også beskrives av Danielsen (2007) s. 16–17. Man bør derfor ikke bagatellisere bruken av kortvarig isolasjon 43 44 45 46 47

Nytrøen (2014) Olsson (2014) Hammerlin (2009) s. 23–24 samt nærmere på s. 53–54 og s. 57–58. Danske studier redegjør for tilsvarende resultater både i Danmark og i andre land, se Andersen (2004) s. 33. Faren for selvmord er også vektlagt i CPT Standards punkt 53. Hammerlin (2009) s. 57 Se f.eks. Hammerlin (2009) s. 89–96 og s. 102–108.

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

i denne fasen. Selv om det er rimelig å anta at varigheten av isolasjonsbruken er ett vesentlig og relevant moment ved vurdering av inngrepets styrke, må man ikke være blind for at fullstendig isolasjon ofte kan oppleves akutt og umiddelbart inngripende. Som jeg skal komme tilbake til, er dette fremholdt av flere andre, blant annet av CPT og i den såkalte Istanbulerklæringen. Ifølge Knoff (1987) når den akutte påkjenningen ved isolasjon sitt høydepunkt allerede etter to døgn (s. 22).

Den svenske Kriminalvårdens undersøkelse Det samme underbygges av en større undersøkelse gjennomført av den svenske Kriminalvårdens forskningsavdeling i 2009/2010. Undersøkelsen omfattet 1098 innsatte, hvorav 705 satt fengslet med restriksjoner, mens 393 var uten restriksjoner. Graden av «psykisk ohälse» ble kartlagt for alle de innsatte i løpet av første fengselsuke. Det ble benyttet en målemetode kalt GHQ-28, som er designet for å finne frem til personer med alvorlig depresjon. Svar på en rekke spørsmål gir et resultat på en skala fra 0 til 28, hvorav gjennomsnittet for befolkningen angis å være mellom 3 og 4. Grenseverdien for «psykisk ohälsa» ble i undersøkelsen satt til 19. Etter innsettelsen ble de innsatte fulgt opp over tid, med nye undersøkelser i uke 3, 8, 12 og 16.48 Undersøkelsen bekrefter at innsatte befinner seg i en kritisk fase ved innsettelsen. Av dem med restriksjoner scorer 27 % høyere enn terskelverdien på 19 (av 28). Det samme gjelder for 21 % av dem uten restriksjoner.49 Det mest interessante ved undersøkelsen er imidlertid at restriksjonsbruken medfører at den innsatte ikke kommer ut av den kritiske fasen – for innsatte med restriksjoner vedvarer den høye scoren for «psykisk ohälsa» så lenge restriksjonene vedvarer, mens gruppen uten restriksjoner raskt greier å komme ned på lavere nivåer. Undersøkelsen ser dette i sammenheng med at restriksjonsbruken medfører mangel på kontakt med andre mennesker, og en påtvungen passivitet som fratar den innsatte muligheten for å bearbeide krisen. Hovedkonklusjonen er at fengsling med restriksjoner «utgör en signifikant risk för psykisk ohälsa».50 Den danske isolasjonsstudien I Danmark ble en tilsvarende undersøkelse gjennomført på begynnelsen av 1990-tallet, på oppdrag fra det danske justisdepartementet.51 Undersøkelsen omfattet totalt 234 personer. Av disse var 133 isolert, mens en kontrollgruppe på 95 ikke var isolert. De innsatte ble undersøkt ved innsettelsen (i løpet av første uke), deretter etter tre uker, og så månedlig. Undersøkelsen ble avsluttet ved løslatelse eller ved opphevelse av isolasjonen. Isolasjonsperioden var for

48 49 50 51

Kriminalvården (2011) s. 8–11 Kriminalvården (2011) s. 13 samt s. 20 Kriminalvården (2011) s. 20–23 Undersøkelsen omfatter flere understudier. En oversikt over hele undersøkelsen er gitt i Andersen (2004). For øvrig vises det til publiserte artikler for de enkelte understudiene angitt nedenfor.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

de fleste tre uker eller mindre. Også den danske undersøkelsen benyttet seg av målemetoden GHQ-28, men benyttet i tillegg flere andre målemetoder.52 Et problem ved undersøkelsen var at målemetodene forutsatte at deltagerne snakket flytende dansk. Dermed ble alle ikke-dansker ekskludert. Dette er problematisk fordi det er rimelig å anta isolasjon oppleves mer inngripende for utlendinger. En tilknyttet studie viste da også at utlendinger oftere måtte innlegges på sykehus som følge av psykiatriske lidelser.53 Et annet metodisk problem var den omfattende kontakten med de isolerte fangene som fulgte av undersøkelsens grundige karakter. De innsatte ble intervjuet og undersøkt typisk i to til fire timer, og dette ble gjerne gjentatt fire til fem dager. Dermed fikk de isolerte fangene klart mer menneskelig kontakt og stimuli enn det man normalt ville fått som isolert.54 Hovedkonklusjonen var at forekomsten av psykiske lidelser («psychiatric disorders») som utviklet seg eller oppstod i fengselet, var signifikant høyere for isolerte enn for ikke-isolerte (henholdsvis 28 % og 15 %). Undersøkelsen beskriver symptomer som angst, depressive og psykosomatiske symptomer. De vanligste symptomene var søvnløshet, irritabilitet, depresjon, nedstemthet, angst, utmattelse/energiløshet («anergia»), passivitet og konsentrasjonsvansker. I tillegg forekom et visst antall kvasipsykotiske reaksjoner, slik som hallusinasjoner («unformed visual hallucinations» 4 % samt «formed visual hallucinations» også 4 %), sanseforstyrrelser («changed perception», 4 %), virkelighetsbrist («derealization», 7 %) samt depersonifisering («depersonalization», 1 %). Slike mer alvorlige kvasipsykotiske lidelser observerte man ikke i gruppen ikke-isolerte (med unntak av «formed visual hallucinations» som også her utgjorde 4 %). I begge grupper oppstod ett akutt tilfelle av ren psykose. Hendelsen i gruppen uten isolasjon gjaldt imidlertid en person i såkalt «frivillig isolasjon», og begge tilfeller av psykose oppstod dermed blant dem som reelt sett var isolert.55 Symptomene settes i sammenheng med ensomhet, bekymringer og kognitivt stress, usikkerhet, inaktivitet, mangel på sosial kontakt og mangel på sansemessig stimuli. Undersøkelsen viser dessuten at det er vanskelig å forutse hvem som utvikler psykiske lidelser.56 Det å bli satt i isolasjon utgjør dermed en signifikant risikofaktor for alle, og er ikke et problem som bare kan knyttes til enkelte på forhånd identifiserbare «risiko-individer». Den danske isolasjonsundersøkelsen omfattet også en understudie vedrørende alvorlige psykiske lidelser som førte til innleggelse på sykehus utenfor fengselet. Undersøkelsen omfattet både isolerte og ikke-isolerte. For begge grupper var antallet innleggelser klart høyest den første uken av fengslingen, noe som understreker at dette er en sårbar fase. Antallet innleggelser sank deretter markert, men mye mer for dem som ikke var isolert. Etter ti dager er

52 53 54 55 56

Andersen (2000) s. 20–21 Sestoft (1998) s. 103 Andersen (2004) s. 40–41 samt kommentarer i Smith (2006) på s. 478–479 Andersen (2000) s. 22 og Andersen (2004) s. 43 jf. s. 45–46 Andersen (2000) henholdsvis s. 23

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

den relative risikoen for innleggelse om lag fire ganger så stor for dem som holdes isolerte sammenlignet med ikke-isolerte, etter tre uker nesten ti ganger så stor, etter en måned om lag 25 ganger så stor, og etter 40 dager om lag 50 ganger så stor57. Funnene i den danske undersøkelsen harmonerer godt med hovedkonklusjonen i den svenske undersøkelsen nevnt ovenfor: Den innsatte befinner seg allerede ved innsettelsen i en kritisk fase, og krisen har en tendens til å vedvare så lenge restriksjonene vedvarer. Opphør av restriksjoner gir derimot den innsatte mulighet for å bearbeide krisen og komme seg ut av den.58

«Efterundersøgelsen» Den danske isolasjonsstudien ble fulgt opp av den såkalte «efterundersøgelsen». Her ønsket man å kartlegge langtidsvirkninger av isolasjon, om lag to til tre år etter varetektsoppholdet.59 «Efterundersøgelsen» møtte imidlertid store metodiske utfordringer, blant annet knyttet til lav svarprosent (om lag 50 %). En rekke personer som hadde deltatt i den opprinnelige undersøkelsen, var døde, uten fast bosted, eller hadde emigrert. Det er ikke usannsynlig at den lave svarprosenten innvirket på resultatet, blant annet fordi det er plausibelt at de personer som har størst problemer, er minst tilbøyelig til å svare på undersøkelsen. Et annet problem var at de to gruppene allerede i utgangspunktet var ulikt sammensatt, slik at ulike personlige egenskaper og ulik livssituasjon kan ha spilt ulikt inn for de to gruppene.60 Undersøkelsen ga derfor ikke godt nok grunnlag for å konkludere med at det foreligger statistisk signifikante forskjeller med hensyn til langtidsvirkninger.61 Undersøkelsen gir likevel interessant innsikt. Blant dem som hadde sittet isolert, rapporterte mellom 23 % og 27 % om alvorlige («svære») psykiske reaksjoner i ettertid. Tilsvarende tall for de ikke-isolerte var 9 %.62 Undersøkelsen ga også mulighet for utdypende kommentarer fra de innsatte. Her fortalte de isolerte om virkninger som betydelige følelsesmessige og familiemessige belastninger, innadvendthet, sosial tilbaketrukkenhet, mistro, nervøsitet og angst ved samvær med mange andre, søvnforstyrrelser, hukommelses- og konsentrasjonsvansker samt forstyrret tidsfornemmelse. Blant dem som hadde vært isolert, ble det uttrykt en markant avstandtagen til bruk av isolasjon. Med ett unntak ble isolasjon fremstilt som en svært belastende foranstaltning.63 Blant dem som var 57 58 59 60 61 62 63

Sestoft (1998) s. 104. Dette samsvarer godt med en sveitsisk undersøkelse fra 1983, som er referert i Smith (2006) s. 476. Her fant man at 76 % av de innsatte som ble overført til psykiatrisk avdeling, kom direkte fra isolasjon, selv om andelen isolerte utgjorde en mye mindre andel av fangepopulasjonen. Undersøkelsen konkluderte derfor med at varetektsfanger i isolasjon mye oftere hadde behov for psykiatrisk innleggelse enn andre innsatte. Andersen (2004) s. 40 Andersen (1997) Andersen (1997) s. 9–25 Andersen (1997) s. 57 Andersen (1997) s. 38. Når det gjelder rapportering av enkeltsymptomer viser undersøkelsen større likhet for de to gruppene, jf. s. 40 flg. Andersen (1997) s. 46. Konkrete eksempler fra uttalelser gitt i undersøkelsen er angitt i bilag til undersøkelsen.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

isolert, oppfattet mellom 39 % og 50 % at varetektsoppholdet under isolasjon var det mest belastende de hadde opplevd i livet. Tilsvarende tall for de ikke-isolerte var 18 %.64 Isolasjon ble omtalt som skadelig for personligheten og for psykiske funksjoner, og ble forbundet med selvmordsrisiko. Karakteristikker som «torturinstrument», «et helvete» og «en forbrytelse» ble benyttet av de innsatte.65

Andre undersøkelser Retspolitisk Forening i Danmark har samlet et materiale som i det vesentlige består av omtaler av en rekke tilfeller med varetektsisolerte, samt mer inngående intervjuer med noen av disse. Materialet er redigert av professor og psykolog Jørgen Pauli Jensen, overlege Finn Jørgensen, psykolog Ida Koch, fengselsprest Jorge Manzano og fengselsprest Jørgen Worsaaae Rasmussen. Materialet har først og fremst interesse fordi det gir en grundigere og mer sammenhengende beskrivelse av den enkelte innsattes isolasjonshistorie. Dermed gir materialet et godt innblikk i hvilke virkninger isolasjon kan ha, og hvordan isolasjon opplevdes av den innsatte. Når det gjelder type lidelser, samsvarer materialet godt med de funn som er beskrevet ovenfor. De tilfellene som er beskrevet, fremstår imidlertid som mer alvorlige enn det man kan få inntrykk av fra undersøkelsene som er mer statistisk orienterte. En nærliggende forklaring på dette kan være metodiske svakheter knyttet til undersøkelsens manglende representativitet. Men det er også mulig at de mer statistisk korrekte undersøkelsene kan ha en tendens til å redusere mennesker til tall og nummer på en måte som gjør at vi mister noe av forståelsen for hva det enkelte menneske faktisk opplever. Denne type undersøkelser kan derfor være viktige, jf. også Finstad (1980) og Danielsen (2002). 233

Internasjonale oversiktsarbeider og generelle menneskerettslige rapporter

Internasjonale oversikter Den mest omfattende oversikten over forskningslitteraturen på området er trolig gitt av Peter Scharff Smith.66 Smith er forsker ved Dansk institut for menneskerettigheder, og har i mange år arbeidet med temaet isolasjon. Smith er hverken lege eller psykolog, og hans arbeider må leses med dette i mente. Smiths arbeid er imidlertid utarbeidet etter innspill fra flere medisinere, herunder hovedforfatteren av den danske isolasjonsundersøkelsen, Henrik Steen Andersen. Smiths arbeider har også blitt lagt til grunn av FNs spesialrapportør.67 Videre har artikkelen vært ett grunnlag for den såkalte Istanbulerklæringen «On the use and effects of solitary confinement», som en rekke eksperter blant annet innenfor psykiatri, psykologi, medisin og juss har stilt seg bak.68 64 65 66 67 68

Andersen (1997) s. 31 Andersen (1997) s. 46 Se særlig Smith (2006) FNs spesialrapportørs isolasjonsrapport, se tillegget («Annex») Herunder også daværende FNs spesialrapportør for tortur, Manfred Nowak

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

En tilsvarende oversikt er utarbeidet i Shalev (2008). Shalev trekker i hovedsak de samme konklusjoner som Smith. Også Shalevs oversikt er referert av FNs spesialrapportør.69 I tillegg er Shalevs oversikt referert i CPT Standards om isolasjon fra 2011, og CPT består av en rekke fagpersoner på området og har selv opparbeidet seg betydelig erfaring på området.70 EMD viser dessuten til CPT Standards i nyere praksis.71 Symptomer ved isolasjon Smith lister opp fem ulike kategorier problemer som har vært assosiert med isolasjon:72 Fysiologiske symptomer

Forvirring og nedsatt konsentrasjon

Hallusinasjoner, illusjoner og paranoide tanker Følelsesmessige reaksjoner og impulsive handlinger Kraftløshet og kronisk trøtthet

Alvorlig hodepine, hjertebank, pulsøkning, oversensitivitet for stimuli (tåler for eksempel ikke helt vanlige lyder), magesmerter, muskelsmerter i nakke og rygg, smerter i brystet, fordøyelsesproblemer, vekttap, tap av appetitt, svettetokter, svimmelhet og besvimelse Nedsatt konsentrasjonsevne, manglende evne til å lese eller se på TV, forvirring og forstyrrelse av tankeprosesser, vansker med å kommunisere med andre, redusert hukommelse

Hallusinasjoner, sanseforstyrrelser, sterk følelse av mistenksomhet, høre stemmer, snakke til seg selv, fantasering (også voldelige og aggressive fantasier) Depresjon, angst, problemer med impulskontroll, voldelige reaksjoner, selvskading

Kraftløshet, kronisk trøtthet, søvnmangel, tap av tidsfølelse, følelse av at alt stopper helt opp, følelse av at personligheten viskes ut, suicidale tendenser

Shalevs oversikt samsvarer i all hovedsak med punktene på Smiths liste. Noen ytterligere punkter i Shalevs oversikt er: panikkangst og dødsangst, følelsesmessig tomhet – opplevelse av tap av evne til å ha følelser, følelsesmessig labilitet og håpløshet.73 En artikkel av den amerikanske forskeren Craig Haney beskriver på en overbevisende måte hvilke psykologiske mekanismer som forklarer denne type psykiske reaksjoner på isolasjon. Haneys analyse synes å samsvare med Shalevs beskrivelser, der tre forskjellige aspekter ved isolasjon drøftes særskilt; 69 70 71

72 73

FNs spesialrapportørs isolasjonsrapport, se tillegget («Annex») CPT Standards punkt 53. Pr. mars 2015 har CPT 16 medlemmer som er psykiatere, medisinere eller psykologer. Se f.eks. Babar Ahmad and others v. UK (2012) avsnitt 207, Razvyazkin v. Russia (2012) avsnitt 104. Smith (2006) s. 488–493 Shalev (2008) s. 9–24

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

sosial isolasjon, begrensning av stimuli og aktivitet, samt det mer eller mindre totale tapet av kontroll.74 Som man ser, er det betydelig sammenfall mellom de ulike typer lidelser som fremgår av Smith og Shalevs oversikter, og resultatet av de undersøkelser som har vært gjennomført i Skandinavia. Når det gjelder hyppigheten og intensitet i lidelsene, er det grunn til å understreke den store spennvidden i mulige virkninger av isolasjon, slik også både Smith og Shalev gjør. Noen rammes, og andre rammes ikke, og det er vanskelig å forutsi hvem som rammes. Selv om de skandinaviske undersøkelsene på ingen måte kan tas til inntekt for at problemene er like store som ved langvarig og omfattende isolasjon i amerikanske supermax-fengsler, viser også de skandinaviske undersøkelsene signifikant risiko for negative helsemessige virkninger. Og selv om isolasjon i skandinaviske fengsler bare sjelden fører til rene psykoser, er det liten tvil om at isolasjon ofte oppleves som en sterk belastning av dem som utsettes for isolasjon.

Tidsvirkninger Den danske «efterundersøgelsen» ga sparsomt grunnlag for å trekke konklusjoner om langtidsvirkninger (ettervirkninger) av isolasjon. Basert på sin gjennomgang av forskningslitteraturen mener Smith at det er behov for ytterligere forskning med hensyn til langtidsvirkninger. Han trekker imidlertid den konklusjon at de fleste ser ut til å bli bedre når isolasjonen opphører, men at litteraturen likevel frembyr en rekke eksempler på langtidsvirkninger. Både nedsatte sosiale evner og sosial angst er kjente fenomener. Et annet kjent fenomen er at innsatte som har vært utsatt for tvungen isolasjon ofte kan velge å gå inn i såkalt «frivillig isolasjon», fordi man ikke lenger makter fellesskapet.75 Litteraturen tilsier at helserisikoen ved isolasjon – i hvert fall på varetektsområdet – er høy allerede ved pågripelsen, og holder seg høy så lenge isolasjonen vedvarer.76 Det er mulig at man likevel kan se en viss tendens til tilpasning etter den første akutte fase,77 før man igjen opplever stigende risiko med tiden. I litteraturen har det også vært skilt mellom et akutt isolasjonssyndrom og et kronisk isolasjonssyndrom.78 Uansett har både FNs spesialrapportør, CPT og EMD sluttet seg til konklusjonene i Smiths artikkel og i Istanbulerklæringen, nemlig at psykiske virkninger av isolasjon kan inntre raskt, og at risikoen stiger for hver dag som går.79 74 75 76 77 78 79

Haney (2009) jf. Shalev (2008) s. 17–20 Smith (2006) s. 495–497 Jf. den nærmere redegjørelsen ovenfor vedrørende de danske og svenske undersøkelsene Som nevnt ovenfor viser i hvert fall den danske isolasjonsundersøkelsen en fallende tendens når det gjelder hospitalisering, se Sestoft (1998) særlig s. 103–106. Se f.eks. Koch (1983) s. 32–33. CPT Standards punkt 53, EMDs avgjørelser Babar Ahmad and others v. UK (2012) avsnitt 207 og Razvyazkin v. Russia (2012) avsnitt 104, FNs spesialrapportørs isolasjonsrapport punkt 62 samt Smith (2006) s. 495 og Istanbulerklæringen s. 2

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

Usikkerhet som risikofaktor – særlig ved isolasjon i varetekt Så vel Smith som Shalev peker på at litteraturen tilsier at usikkerhet er et generelt risikomoment ved bruk av isolasjon.80 Det samme er lagt til grunn av CPT og FNs spesialrapportør.81 Behovet for bruk av isolasjon ved varetekt er imidlertid avhengig av hvordan etterforskningen utvikler seg. Siktede opplever derfor å være prisgitt etterforskningen og påtalemyndigheten, samtidig som det er stor usikkerhet om hvor lenge isolasjonsperioden vil vedvare. Mens soningsinnsatte i en del tilfeller kan unngå isolasjon ved å endre atferd, vil tilståelse være den eneste muligheten den varetektsfengslede har for å slippe ut av isolasjon. Siktede kommer dermed i en pressituasjon, som forsterkes der tilståelse også vil implisere medskyldige. Siktede kan da frykte gjengjeldelser fra medskyldige, og sanksjoner fra fangefellesskapet, der «tystere» har en utsatt stilling. Krysspresset kan altså bli stort.82 I tillegg er usikkerhet altså noe som kan prege den varetektsinnsattes livssituasjon mer generelt – for eksempel usikkerhet og bekymring for hvordan det vil gå med straffesaken, til relasjoner med familie og venner, økonomiske forhold, osv. Dette er også forhold som Smith påpeker.83 Det er derfor rimelig å legge til grunn at bruk av isolasjon ved varetekt, under ellers like forhold, oppleves mer inngripende enn bruk av isolasjon under soning.

Isolasjon er et inngripende tiltak

Mye av debatten om isolasjon har knyttet seg til spørsmålet om isolasjon er skadelig eller ikke, eventuelt hvor skadelig isolasjon er. Selv om gjennomgangen ovenfor viser at bruk av isolasjon må anses som en betydelig helsemessig risiko, er det likevel fare for at fokus i for stor grad har vært rettet mot isolasjonens mulige helsemessige virkninger. Fokuseres det for mye på de helsemessige konsekvensene av isolasjon, kan man komme til å glemme å stille det fundamentale spørsmålet om bruk av isolasjon er inngripende – uansett helsemessige effekter. Svaret må i så måte være helt klart: Isolasjon i varetektsfengsel er blant de mest inngripende tvangsmidler samfunnet utsetter borgerne for. Så vel Varetektsutvalget som forarbeidene til straffegjennomføringsloven understreker at varetektsopphold i seg selv er en stor belastning, og at varetektsoppholdet er spesielt byrdefullt for dem som er ilagt restriksjoner.84 80 81 82

83 84

Smith (2006) s. 498 og Shalev (2008) s. 21. Se også Morgan (1999) på s. 202 CPT Standards punkt 53 («indeterminate») og FNs spesialrapportør, rapport om isolasjon punkt 59. Usikkerhetsmomentet er også tillagt vekt av EMD ved vurdering av EMK artikkel 3, se f.eks. Onoufriou v. Cyprus (2010) avsnitt 73. Se f.eks. Ugelvik (2010) som skriver utfyllende om fangesamfunnets oppfatning av tystere på s. 342–347, blant annet: «Tysteren har brutt fangesamfunnets kanskje viktigste regel ved å bevege seg over grensen mellom fangene på den ene siden og Systemet og dets representanter på den andre. (…) Et slikt brudd på fangesamfunnets mest grunnleggende imperativ er så alvorlig at fangene antar at det vil få det som i mangel av et bedre begrep kan kalles eksistensielle effekter.» (s. 342–343). Smith (2006) s. 498–500. Fra Norge se også Gamman (2000) og Knoff (1987) s. 17. NOU 1980:28 s. 30–31 og Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) s. 120–121

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

I forarbeidene til regelen om fullstendig isolasjon i strpl. § 186a heter det at det «er åpenbart at restriksjoner – og særlig isolasjon – kan innebære en betydelig belastning for den fengslede», samt at «isolasjon er et inngripende tvangsmiddel som ikke må brukes mer enn strengt nødvendig».85 EMD har uttalt at isolasjon er «one of the most serious measures which can be imposed within a prison».86 Isolasjon omtales hyppig som «imprisonment within the prison».87 Ifølge EMD er en slik ytterligere frihetsberøvelse overfor noen som allerede er frihetsberøvet, spesielt belastende, og påkaller særlig grundig vurdering.88 Når debatten om isolasjon fokuserer på spørsmålet om helsemessige effekter, kan man altså miste synet for selve inngrepets styrke – på en måte som ikke er vanlig når det gjelder andre inngrep overfor borgerne. Et mer eller mindre tilfeldig valgt eksempel er «stop and search-orders» og forholdet til EMK artikkel 8. Ingen vil her være opptatt av å spørre om det å bli stoppet og ransaket på gaten medfører helsemessige effekter, likevel kan inngrepet være påtagelig.89 Tilsvarende gjelder selve beslutningen om fengsling. Heller ikke her spørres det etter medisinske skadevirkninger – fengsling er uansett et sterkt inngrep som går på tvers av retten til frihet og hensynet til uskyldspresumsjonen, og som derfor reguleres av EMK artikkel 5. På tilsvarende måte må man ta utgangspunkt i at bruk av fullstendig isolasjon overfor varetektsinnsatte i seg selv er et sterkt inngrep. Eventuelle helsemessige skadevirkninger kan bare være egnet til å kvalifisere inngrepet ytterligere.

Isolasjon som tilståelsespress

En betenkelighet ved isolasjonsbruken er at ordningen kan fungere som tilståelsespress. Dersom siktede tilstår, opphører som regel grunnlaget for isolasjonen. Politiet vil som regel hevde at isolasjon ikke brukes på denne måten, og Riksadvokaten har strengt påpekt at slikt heller ikke må forekomme. Med det er liten tvil om at dette faktisk har forekommet, noe som ble innrømmet overfor CPT av norske politiembetsmenn på 1990-tallet.90 Slikt vil imidlertid være svært vanskelig å bevise i den enkelte sak. Utformingen av 85 86 87 88 89 90

Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) s. 42 og s. 52 Onoufriou v. Cyprus (2010) avsnitt 71 Se Piechowicz v. Poland (2012) avsnitt 165, Horych v. Poland (2012) avsnitt 92, Babar Ahmad and others v. UK (2012) avsnitt 212, A.B. v. Russia (2010) avsnitt 108, Onoufriou v. Cyprus (2010) avsnitt 70 og Ramirez Sanchez v. France (GC) (2006) avsnitt 139. Munjaz v. UK (2012) avsnitt 67 Se Gillan and Quinton v. UK (2010). Se CPT/Inf(94)11 punkt 13: «The use of such psychological pressure was acknowledged by a senior police officer whom the delegation met». Se også CPT/Inf(2000)15 punkt 41: «In particular, it was alleged that police officers routinely seek to put pressure upon inmates subject to restrictions, by suggesting to them that restrictions could be eased or lifted if they began to provide information which would assist the police investigation. A number of police officers with whom the delegation spoke indicated that these allegations were not unfounded.»

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

regelverket bør derfor ta i betraktning at adgangen til isolasjon åpner opp en mulighet for misbruk, slik blant andre CPT påpeker.91 Uansett politiets hensikter er det liten tvil om at den siktede vil oppfatte situasjonen som en pressituasjon – og det selv om politiet bare nøytralt informerer siktede om at behovet for fengsling og isolasjon kan påvirkes av om han avgir forklaring eller ikke. Siktedes mulighet for å slippe ut av isolasjon er jo i så fall å forklare seg på en måte som fjerner behovet for å beskytte andre bevis i saken. Problemstillingen knyttet til isolasjon som tilståelsespress er så pass viktig at den går igjen flere ulike steder i avhandlingen – i ulike kontekster. Spørsmålet om bruk av isolasjon som tilståelsespress har for det første en side mot isolasjonsinstituttets historiske bakgrunn og utvikling, jf. kapittel 4 (særlig punkt 4.5.3). I kapittel 5 og 7 vil jeg komme inn på bruken av isolasjon som tilståelsespress i sammenheng med kritikk fra internasjonale menneskerettslige organer. Og i kapittel 10 og 11 vil jeg adressere spørsmålet om tilståelsespress og forholdet til henholdsvis EMK artikkel 3 og 8.

Isolasjon kan gjøre eget forsvar vanskeligere

Bruk av isolasjon kan også redusere den siktedes evne til å forsvare seg. Som det fremgår ovenfor, kan bruk av isolasjon i betydelig grad påvirke den siktedes mentale og somatiske helsetilstand. Dette gir økt risiko for falske tilståelser, slik jeg skal komme tilbake til i punkt 4.5.3. Men det kan også påvirke siktedes mulighet til å kommunisere med sin forsvarer og til å forberede sitt forsvar på en tilfredsstillende måte, noe som også ble påpekt i den danske isolasjonsundersøkelsen.92 Det samme poenget er også nylig fremholdt i en rapport fra den svenske Åklagarmyndigheten, der det fremsettes forslag til endringer av reglene om varetektsrestriksjoner (herunder isolasjon).93 Skal man ta stilling til utformingen av reglene om fullstendig isolasjon, er dette noe man må ha i bakhodet.

Kan isolasjon føre til mer kriminalitet?

Som nevnt ovenfor er det stor usikkerhet knyttet til langtidsvirkninger av isolasjon. Som det er gjort rede for ovenfor i punkt 2.3, er det imidlertid mange innsatte som rapporterer om negative virkinger for egne sosiale evner. I så fall kan man spørre om det er fare for at bruk av isolasjon faktisk kan føre til mer kriminalitet. CPT har for eksempel uttrykt at langvarig isolasjon kan være «more likely to de-socialise than re-socialise people».94 Bruken av isolasjon kan også tjene til å fremkalle eller forsterke «meg mot samfunnet»-holdninger, og Olsson 91 92 93 94

Se f.eks. CPT/Inf(97)11 punkt 37. Andersen (1997) s. 46. Se også Smith (2006) s. 502 Åklagarmyndigheten (2014) s. 58 Se EMDs dom Piechowicz v. Poland (2012) avsnitt 129.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

refererer hevntanker.95 I den danske isolasjonsundersøkelsen oppga mange innsatte at de følte bruken av isolasjon som urimelig.96 Denne type følelser er sterkt skildret i et radiointervju med en ung, dansk jente.97 Isolasjon innebærer også en form for tvungen selvsentrering som neppe kan være gunstig. Det foreligger ikke empiriske undersøkelser som gir grunnlag for å stadfeste at bruk av isolasjon fører til mer kriminalitet. Man bør man likevel være seg bevisst at det kan være mulig at bruk av isolasjon også har denne type konsekvenser, slik fengselsprest Jørgen Worsaae Rasmussen har hevdet.98 I så fall må man vurdere hensiktsmessigheten av bruken av isolasjon i et større perspektiv enn hva som tjener til oppklaring av den enkelte sak. Hans Gammeltoft-Hansen har i hvert fall understreket at bruken av varetektsfengsling må ses i sammenheng med strafferettens og straffeprosessens grunnleggende formål, nemlig å motvirke kriminalitet.99

Er bevisforspillelsesisolasjon et problem i andre land?

Et særlig skandinavisk fenomen? Omfattende bruk av bevisforspillelsesisolasjon i varetekt har vært karakterisert som et særlig skandinavisk fenomen, blant annet av nåværende leder av SPT og tidligere CPT-medlem Malcolm D. Evans.100 Også FNs spesialrapportør knytter bevisforspillelsesisolasjon særlig til de skandinaviske land.101 Det samme gjør den danske isolasjonseksperten Peter Scharff Smith.102 En omfattende gjennomgang av rapporter fra menneskerettslige kontrollorganer som CPT, WGAD, CAT, SPT og FNs spesialrapportør, som jeg har gjennomført, understøtter slike uttalelser. I all hovedsak er det de skandinaviske land og Island som har vært kritisert for omfattende bruk av bevisforspillelsesisolasjon. En gjennomgang av CPTs rapporter gir følgende overordnede bilde:103 Land i Øst-Europa og Syd- Europa preges av at varetektsinnsatte sjeldnere plasseres i enecelle. Fra 2 til 12 personer på et rom synes ikke uvanlig, og noen steder er fengslene innrettet med «sovesaler» med så mye som 30 eller flere personer. Mange land kritiseres for at varetektsinnsatte på disse cellene har for lite å gjøre, 95 96 97 98 99 100 101 102 103

Olsson (2014) Andersen (1997) s. 53 Jensen (1980) s. 20–26, se bl.a. s. 25: «Endnu den dag i dag kan jeg blive rystet meget over de voldsomme tanker, som jeg den gang opbyggede mod det øvrige samfunn,… Jeg tror, på et tidspunkt så eksploderer den fordi det ene menneske ikke er i stand til at kunne bære så meget på en gang». Vedkommende ble funnet død tre uker etter løslatelsen fra varetekt. Rasmussen (1980) Gammeltoft-Hansen (1976) s. 348 Evans (1998) s. 247. Tilsvarende også i en bok utgitt av Europarådet og CPT selv: Morgan (2002) s. 64–65 FNs spesialrapportør, rapport om isolasjon, punkt 24 Se f.eks. Smith (2006) s. 444–448, samt Smith (2012) der mulige bakenforliggende årsaksfaktorer diskuteres. Gjennomgangen omfatter alle CPT-land, men for de fleste land bare de seneste rapportene for det aktuelle landet.

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

eller at fangene holdes sammen inne på cellene opp mot 23 timer per døgn. Mange steder er det også kummerlige fysiske forhold. Men ut fra rapportene er det vanskelig å finne eksempler på at varetektsinnsatte utsettes for fullstendig isolasjon fra andre innsatte i den hensikt å unngå bevisforspillelse, slik man ofte ser i Skandinavia. I Nord-Europa utenom Skandinavia synes bruken av isolasjon å være særlig knyttet til ordensformål og disiplinærsanksjoner, samt til sikkerhetsformål og høysikkerhetsavdelinger. I andre tilfeller forekommer de facto isolasjon, for eksempel på grunn av manglende fengselskapasitet.104 Ser man på rapporter fra FN‐systemet, viser en gjennomgang av samtlige rapporter fra WGAD sine landbesøk at isolasjon i varetekt ikke har vært noe særskilt tema for WGAD i andre land enn Norge, med unntak av Iran og Latvia, samt muligens Hviterussland.105 Når det gjelder landinspeksjoner utført av FNs spesialrapportør, har bare ett land vært kritisert for bevisforspillelsesisolasjon, nemlig Danmark (Norge og Sverige har så langt ikke vært inspisert).106 Spesialrapportørens rapporter viser at det i noen land kan forekomme at isolasjon brukes overfor varetektsfanger som et rent middel for å presse varetektsinnsatte til tilståelse, eventuelt som en kombinasjon av tilståelsespress og «straff» iverksatt av politiet, som et middel brukt overfor politiske motstandere eller til mental «reformering» av innsatte. Dette er imidlertid land som har lite til felles med norsk og europeisk «rule of law»-kultur.107 Noen steder brukes isolasjon også som en skjerpet straff, for eksempel for dødsdømte.108 I relativt mange land isoleres varetektsfanger av rene sikkerhetshensyn. Bruk av isolasjon som disiplinærstraff i fengsel forekommer 104

Jeg oppfatter rapporten fra Sveits slik, se CPT/Inf(2012)26 punkt 59. Finland har fått sterk kritikk for langvarig de facto isolasjon ved bruk av politiarrest på grunn av kapasitetsmangel i fengslene, samt at den faktiske isolasjonen ikke blir avsluttet selv om den rettsbesluttede isolasjonen bortfaller. Rapportene inneholder imidlertid ikke kritikk av omfanget av rettsbesluttet isolasjon i varetekt, se CPT/Inf(2009)5 punkt 27–30 og 79. 105 Pr. februar 2015. Gjennomgangen omfatter 42 rapporter fra WGAD. Sverige og Danmark har så langt ikke vært inspisert av WGAD. Se Iran E/CN.4/2004/3/Add.2 punkt 54–55, Latvia E/CN.4/2005/6/Add.2 punkt 58 flg., samt Hviterussland E/CN.4/2005/6/Add.3 punkt 48–57. Kritikken av Hviterussland synes imidlertid først og fremst å gjelde besøksrestriksjoner. I tillegg er Australia kraftig kritisert for isolasjon av innvandrere, se E/CN.4/2003/8/Add.2 punkt 36–42. 106 Kritikken av Danmark: A/HRC/10/44/Add.2 punkt 45. Gjennomgangen er gjort i februar 2013 og omfatter samtlige 35 rapporter fra FNs spesialrapportør, basert på søkeordet «solitary». I rapporten for Uruguay nevnes dog at politiet av etterforskningshensyn «in exceptional circumstances» kan holde siktede isolert fra andre og fra omverdenen i inntil 48 timer, A/HRC/13/39/Add.2 punkt 24. 107 Se f.eks. rapportene vedrørende Kazakhstan A/HRC/13/39/Add.3 punkt 115, Brasil E/CN.4/2001/66/Add.2 punkt 299, Kenya E/CN.4/2000/9/Add.4 appendix punkt 5, Georgia E/CN.4/2006/6/Add.3 appendix punkt 1–2, Kina E/CN.4/2006/6/Add.6 f.eks. punkt 10 og 26, Ekvatorial-Guinea A/HRC/10/44/Add.1 punkt 14. Et unntak må kanskje gjøres for bruk av spesialregimer for terrormistenkte, slik som bruken av «incommunicado detention» i Spania, jf. E/CN.4/2004/56/Add.2 punkt 34–43. Det sentrale ved «incommunicado detention» er at det ikke gis underretning om arrestasjonen og hvor den arresterte befinner seg, samt at den arresterte ikke får tilgang til en aktiv forsvarer etter eget valg. Ordningen synes imidlertid også å implisere bruk av isolasjon. 108 Se f.eks. rapporten vedrørende Moldova A/HRC/10/44/Add.3 avsnitt 46.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

også ofte. I noen tilfeller er det mer usikkert om det skjer bruk av isolasjon, og hva som i så fall er begrunnelsen for dette.109 Gjennomgangen kan derfor bare gi grunnlag for et visst inntrykk, uten å kunne gi den fulle oversikt. Likevel synes gjennomgangen å støtte FNs spesialrapportør når han viser til Skandinavia som eksempel når det gjelder omfattende bruk av isolasjon i varetekt for å hindre bevisforspillelse.110 En tilsvarende gjennomgang av rapporter fra SPT sine inspeksjoner viser samme bilde. Rapportene omtaler isolasjon brukt som del av strafferegimet, som disiplinærmetode, som ren utpressing eller av sikkerhetsgrunner, men ikke som middel for å hindre bevisforspillelse – annet enn i rapporten om Sverige.111 Jeg har også gjennomgått HRC og CATs «Concluding Observations» for de vest-europeiske landene. Heller ikke disse rapportene indikerer at bevisforspillelsesisolasjon gir grunn til kritikk mot land utenfor Skandinavia.112 Det samme gjelder disse organenes avgjørelser i individklagesaker, som i liten grad gjelder saker som har overføringsverdi til norsk bevisforspillelsesisolasjon.113 Til sammenligning har kritikken mot bruken av bevisforspillelsesisolasjon i de skandinaviske land og Island vært langvarig og omfattende. Bevisforspillelsesisolasjon har for eksempel vært et vedvarende tema i CPTs kritikk av de skandinaviske land helt siden oppstarten av inspeksjonene på 1990-tallet, og temaet isolasjon i varetekt går igjen i samtlige CPT-rapporter som er utarbeidet for de skandinaviske land.114 Alle de skandinaviske land (og Island) har også 109

Som et eksempel, se rapporten fra Aserbajdsjan, E/CN.4/2001/66/Add.1 punkt 25 der det fremgår at 15 innsatte satt i 13 celler, men uten at det fremgår noe om de ble sluppet ut av cellen. 110 FNs spesialrapportørs isolasjonsrapport punkt 24: «Another example is the extensive use of solitary confinement in relation to pretrial detention, which for many years has been an integral part of the Scandinavian prison practice.» 111 Se rapportene for Mali, CAT/OP/MLI/1 punkt 83, Kirgisistan CAT/OP/KGZ/1 punkt 106, Argentina CAT/OP/ARG/1 punkt 65–68 og 89, Brasil CAT/OP/BRA/1 punkt 124, Paraguay CAT/OP/PRY/1 punkt 177, 184–186, 198–200, 221, 295, Mexico CAT/OP/ MEX/1 punkt 177, Honduras CAT/OP/HND/1 punkt 236, Maldivene CAT/OP/MDV/1 punkt 197–198 og Sverige CAT/OP/SWE/1 punkt 101–127. 112 Gjennomgangen omfatter den sist publiserte rapporten for landene Belgia, Polen, Portugal, Nederland, UK, Hellas, Tyskland, Finland, Irland, Lichtenstein, Sveits, Frankrike, Østerrike, Italia, Spania og Luxembourg. CAT har kritisert Portugal for bruk av isolasjon for disiplinære formål, se CAT/C/PRT/CO/5–6 punkt 12, og Østerrike for det som fremstår som de facto isolasjon av asylsøkere, se CAT/C/AUT/4–5 punkt 16. Videre har Spania blitt kritisert for sin praksis med «incommunicado» fengsling i enkelte alvorlige saker slik som terroristsaker, se CAT/C/ESP/CO/5 punkt 12. Tilsvarende kritikk har HRC fremmet mot Portugal, se CCPR/C/PRT/CO/4 punkt 6. HRC har dessuten kritisert Luxembourg for ett enkelttilfelle av «incommunicado»-fengsling som innebar isolasjon, se CCPR/CO/77/LUX punkt 6. 113 Se nærmere i punkt 9.2.1 og 10.2. 114 Norge: CPT/Inf(94)11 punkt 13–15, 55–67, CPT/Inf(97)11 punkt 18–38, CPT/ Inf(2000)15 punkt 37–47, 91–96, CPT/Inf(2006)14 punkt 51–56 og CPT/Inf(2011)33 punkt 71–77. Danmark: CPT/Inf(91)12 punkt 23–29, CPT/Inf(97)4 punkt 54–61, CPT/Inf(2002)18 punkt 36–39, CPT/Inf(2008)26 punkt 41–44 og CPT/Inf(2014)25 punkt 33. Sverige: CPT/Inf(92)4 punkt 63–69, CPT/Inf(95)5 punkt 21–27, CPT/Inf(99)4 punkt 34–42, CPT/Inf(2003)27 punkt 40–49 og CPT/Inf(2009)34 punkt 35–38. Island: CPT/Inf(94)8 punkt 59–67, CPT/Inf(99)1 punkt 48–53, CPT/Inf(2006)3 punkt 58 og CPT/Inf (2013)37 punkt 62

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

vært kritisert av CAT for bruken av isolasjon i varetekt.115 Videre har WGAD og HRC kritisert norsk isolasjonspraksis, FNs spesialrapportør og HRC har kritisert dansk isolasjonspraksis, og SPT har kritisert svensk isolasjonspraksis.116 Jeg kommer nærmere tilbake til innholdet i den menneskerettslige kritikken, særlig norsk isolasjonspraksis, se blant annet kapittel 5–7. Et helt sentralt punkt har imidlertid vært at omfanget av isolasjonsbruken har vært for høyt. I Norge ligger andelen varetektsinnsatte som utsettes for fullstendig isolasjon, på om lag 12–14 %.117 Går man til Danmark, lå andelen fullstendig isolerte på om lag 8–10 % i perioden 2001–2006. Etter at de danske reglene om isolasjon ble innskjerpet på nytt i 2006, har andelen isolerte falt til et nivå på 1–3 %.118 I 2010 var andelen fullstendig isolerte falt til 1,9 %. Likevel uttalte FNs spesialrapportør at danske myndigheter måtte arbeide for ytterligere reduksjoner, idet det særlig ble vist til de negative helseeffektene.119 I 2013 ble imidlertid bare 55 innsatte undergitt fullstendig isolasjon (1,0 %). Antallet fullstendig isolerte er dermed redusert til en tidel av antallet fra 2001.120 Blant de skandinaviske land er situasjonen klart verst i Sverige. Ved CPTs siste inspeksjon i 2009 uttalte komiteen seg i svært kritiske ordelag, og konstaterte at om lag 50–70 % av de innsatte i Gøteborg fengsel var undergitt restriksjoner, og mange også fullstendig isolert.121 Tilsvarende tall har vært omtalt av SPT: «According to Kriminalvården, the percentage of remand prisoners held under restrictions varies significantly between regions. According to its estimations, in the western region it may be up to 60–70 %, in Stockholm region some 40 %, the proportion being lower in the north, approximately 20–30 %. However, it was emphasized that these were only estimations, as there are no official statistics on the use of restrictions.»122 Når det gjelder Island, uttalte CPT i 1999 at nesten alle innsatte i fengselet Litla-Hraun hadde vært isolert.123 I 2004 hadde fem av ni innsatte i samme fengsel vært utsatt for isolasjon.124 Norge: A/53/44 punkt 154 og 156, CAT/C/CR/28/3 punkt 5–6, CAT/C/NOR/CO/5 punkt 8, CAT/C/NOR/CO/6–7 punkt 11. Danmark: A/52/44 punkt 181 og 186, CAT/C/ CR/28/1 punkt 7, CAT/C/DNK/CO/5 punkt 14. Sverige: A/52/44 punkt 225 og CAT/C/ SWE/CO/5 punkt 16. Island: A/54/44 punkt 59–60 og CAT/C/ISL/CO/3 punkt 9 116 WGADs kritikk av Norge: Report of the Working Group on Arbitrary Detention, addendum, Mission to Norway, A/HRC/7/4/add.2 11 October 2007 punkt 73–75. HRCs kritikk av Norge: CCPR/C/NOR/CO/6 punkt 11. FNs spesialrapportør sin kritikk av Danmark: A/HRC/10/44/Add.2 punkt 45. HRCs kritikk av Danmark: CCPR/C/DNK/ CO/5 punkt 11. SPTs kritikk av Sverige: CAT/OP/SWE/1 punkt 101–127 117 Se nærmere punkt 7.1.2 der det gjøres rede for tall fra Kriminalomsorgens årsstatistikker. Der fremgår det også at prosenttallet på 12–14 % ikke er helt treffende, fordi beregningsgrunnlaget inkluderer absolutt alle varetektsfanger, ikke bare dem som inngår i den relevante gruppen fanger (bevisforspillelsesfengsling). 118 Justitsministeriets forskningskontor (2014) 119 A/HRC/16/52/Add.2 punkt 30 120 Justitsministeriets forskningskontor (2014) 121 CPT/Inf(2009)34 punkt 35–38 122 CAT/OP/SWE//1 punkt 101–127 123 CPT/Inf(99)1 punkt 49 124 CPT/Inf(2006)3 punkt 35 115

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

England, Wales og Irland Til sammenligning er bruk av isolasjon for å hindre bevisforspillelse et ukjent fenomen i England, Wales og Irland.125 I stedet for bevisforspillelsesisolasjon anmoder politiet i England og Wales jevnlig om at flere siktede i samme sak settes i ulike fengsler, eller i ulike avdelinger innenfor samme fengsel.126 Heller ikke kan det gjøres innskrenkninger i adgangen til å motta besøk, ut over at politiet kan henstille fengselet om å utvise særlig aktpågivenhet i forhold til bestemte personer. Det er tankevekkende at land som England, Wales og Irland tilsynelatende klarer seg uten bruk av bevisforspillelsesisolasjon. Det danske Strafferetsplejeudvalget forklarer dette med straffeprosessystemet i disse landene, den innarbeidede respekten for selvinkrimineringsvernet, og det forhold at påtalemyndigheten ikke i samme grad baserer bevisførselen på tiltaltes forklaring.127 Strafferetsplejeudvalget er her inne på faktorer som kan gi viktige bidrag til å forklare forskjellen i holdninger til bruk av isolasjon. Det er ikke urimelig å spørre om man i Skandinavia har hatt en relativt sterk forventning om at siktede skal avgi forklaring, og at siktedes forklaring anses som svært sentralt for etterforskning og bevisførsel.128 I praksis kan det da oppstå holdninger om at det er viktig å skjerme siktede fra omverdenen, for å hindre at han får informasjon som gir mulighet til å tilpasse forklaringen til de øvrige bevis i saken. Ideelt sett kanskje helt frem til hovedforhandling, men i hvert fall inntil politiet har kunnet konfrontere ham med de øvrige bevis i avhør. Skulle siktede nekte å forklare seg, har han for så vidt rett til dette, men må i så fall tåle å bli sittende isolert til politiet har fått avhørt ham, eller saken har latt seg oppklare uten siktedes tilståelse. Det er mulig at det her finnes sentrale forskjeller i tenkemåte og holdninger mellom de skandinaviske land og England/Wales og Irland. Det er i hvert fall relevant å spørre om praktiske rettsanvendere i Skandinavia tenderer til å legge for stor vekt på å beskytte siktedes forklaring som bevismiddel. Det er forståelig og ønskelig at politiet skal ha mulighet til å konfrontere siktede med de øvrige bevis i saken. Men helt siden 1996 har Høyesterett konsekvent slått fast at hverken varetektsfengsling eller isolasjon kan brukes for å hindre siktede fra å tilpasse sin forklaring til de øvrige bevis. Det er derfor et tankekors at dette fortsatt brukes som begrunnelse for bruk av isolasjon i mange underrettsavgjørelser (jf. nærmere i punkt 19.2.3).

125 126 127 128

Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1219/1991 s. 43–48. Opplysningene om England og Wales ble bekreftet i personlig samtale med HM Chief Prison Inspector Nick Hardwick i London 10. november 2014. Opplysningene om Irland er bekreftet ved personlig kontakt med dr. Kevin Warner, som har lang bakgrunn fra det irske fengselsvesenet. Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1219/1991 s. 45 Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1219/1991 s. 45 samt s. 9 og s. 53–55 I en avisartikkel i Svenska Dagbladet 23.07.12 er riksåklagare Anders Perklev inne på noe av det samme.

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

Mer om situasjonen i andre land Det er vanskelig å skaffe et presist bilde av bruken av bevisforspillelsesisolasjon i de øvrige europeiske land. Reglene for bruk av varetekt og regimet under varetekt i de ulike land er ofte svært komplisert. Skal man kunne få noe mer enn overflatisk kunnskap, kreves dessuten inngående kjennskap til fremmede lands straffeprosessuelle systemer. Kjennskap til reglene og tolkningen av dem er vanskelige nok i seg selv, men enda vanskeligere er det å vite hva som skjer i faktisk virkende praksis. Det danske Strafferetsplejeudvalget har riktignok gjennomført en undersøkelse om bruken av isolasjon i varetekt i andre europeiske land.129 Men til tross for at det danske Strafferetsplejeudvalget brukte en god del tid og ressurser på sin betenkning, må utvalgets observasjoner sies å være av mer overflatisk karakter. Innenfor rammen av denne avhandlingen vil jeg heller ikke kunne gå dypere inn i fremmede lands rett. Jeg må derfor til en viss grad støtte meg på utvalgets observasjoner, slik disse fremgår av betenkningen. Strafferetsplejeudvalgets overordnede vurdering er at mange ikke-skandinaviske land har en viss adgang til bruk av isolasjon, men at isolasjon synes å være mindre utbredt og begrenset til en kortere periode.130 Utvalget gjorde spesielle undersøkelser vedrørende fire ulike land, som man også reiste til. Det er derfor særlig naturlig å gjengi utvalgets observasjoner for disse fire landene. Det første landet var England, som er omtalt ovenfor, og de tre øvrige landene var Italia, Frankrike, og Nederland. Når det gjelder Italia oppgir utvalget at man har mulighet for delvis isolasjon, og dessuten at siktede kan anbringes i ulike fengsler. Fullstendig isolasjon brukes i hovedsak i forbindelse med organisert kriminalitet, og som regel bare kortvarig (ofte bare 7 dager, og sjeldent mer enn en måned). Det er ikke opplyst om fullstendig isolasjon i praksis også medfører besøksrestriksjoner, slik tilfellet som oftest er i Norge (jf. punkt 2.12).131 Om Frankrike uttalte Strafferetsplejeudvalget at det eksisterer en viss mulighet for «streng isolasjon», som maksimalt kan anvendes i 20 dager. Ifølge utvalget ble denne muligheten bare brukt helt unntaksvis, for eksempel i terroristsaker.132 Senere har hjemmelen for isolasjon overfor andre innsatte blitt presisert gjennom vedtagelsen i 2009 av en særskilt bestemmelse om «isolement judiciaire» i Code Procédure Pénale artikkel 145–4–1. Her heter det nå at isolasjon bare kan brukes der det er uunnværlig («indispensable») av hensyn til etterforskningen («nécessités de l’information»). Som eksempler nevner forarbeidene terrorisme, organisert kriminalitet og forbrytelser begått 129 130 131 132

Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1219/1991 Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1219/1991 s. 8–9 samt s. 53–54 Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1219/1991 s. 8–9 samt s. 37–38 Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1219/1991 s. 8–9 samt s. 32–33. Det er imidlertid uklart om denne bestemmelsen omfattet isolasjon overfor andre innsatte. Regelen i dagens CCP artikkel 145–4 omfatter i hvert fall bare begrensninger i kommunikasjon med omverden.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

av spesielt farlige personer.133 På den annen side kan retten forlenge isolasjonsperioden, uten at det er fastsatt noen særskilt tidsgrense. Bestemmelsen skal imidlertid ikke være mye brukt i praksis.134 Når det gjelder Nederland, uttaler utvalget at varetektsinnsatte normalt har adgang til fellesskap med andre innsatte, men at undersøkelsesdommeren kan bestemme at siktede av hensyn til etterforskningen skal undergis ulike restriksjoner. Fullstendig isolasjon er mulig, men restriksjonene vil ofte være mindre vidtgående. Restriksjonene synes å være mer kortvarige, noe Strafferetsplejeudvalget setter i sammenheng med den inkvisitoriske prosess. Ofte sikrer en undersøkelsesdommer skriftlige forklaringer både fra siktede og vitner allerede tidlig under etterforskningen.135 Noen tall for hyppigheten av fullstendig isolasjon i Nederland er ikke oppgitt. For Belgia er det imidlertid oppgitt at «kommunikasjonsforbud» bare ble brukt i 2 % av fengslingene i Brussel i 1988, og at et slikt forbud bare kan gjelde i tre dager fra første avhør.136 Strafferetsplejeudvalget nevner at Tyskland har en mulighet for isolasjon («strenge Einzelhaft»), som man mener ligger nær rettstilstanden i de skandinaviske land.137 Strafferetsplejeudvalget innhentet imidlertid ikke statistiske opplysninger om hvor ofte «strenge Einzelhaft» blir benyttet, eller for hvor lang periode. I Tyskland skjer varetektsfengsling i det alt vesentlige for å hindre unndragelse (93,1 %), ikke som middel for å hindre bevisforspillelse (5,9 %).138 Kriteriene for bevisforspillelsesfengsling synes også å være strengere enn i Norge.139 At loven gir mulighet å anvende fullstendig isolasjon, sier derfor ikke noe om hvor ofte man griper til denne mest inngripende formen for restriksjoner. Jeg har selv gjennomgått alle CPT-rapporter for Tyskland, uten at CPT i noen av rapportene i perioden 1993 til 2012 har funnet grunnlag for å kritisere Tyskland for bruk av bevisforspillelsesisolasjon. Derimot har CPT kritisert tysk bruk av isolasjon av hensyn til ro, orden og sikkerhet eller som disiplinærstraff.140 Dette kan indikere at ordningen med «strenge Einzelhaft» ikke brukes i et problematisk stort omfang. Situasjonen samsvarer i så fall med beskrivelsen i en erklæring utformet av professor Rod Morgan, der Morgan skriver at det i de fleste europeiske land er en viss mulighet til å ilegge restriksjoner, men at adgangen «are rarely used in most countries».141 133 134 135 136 137 138 139 140

141

Rapport Assemblée Nationale No 1899 (Jean-Paul Garraud) Guerin (2015) Om forholdene i Nederland se Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1219/1991 s. 26–28. Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1219/1991 s. 30 Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1219/1991 s. 8 Kalmthout (2009) s. 415. Tallene er fra 2006. Så vidt jeg forstår krever bevisforspillelsesfengsling at det foreligger bestemte holdepunkter ved siktedes opptreden som gir grunn til presserende mistanke om at siktede vil forspille bevis («das Verhalten des Beschuldigten den dringenden Verdacht begründet»). Innholdet i kriteriet er kommentert i Pfeiffer (2003) s. 603. CPT/Inf(93)13 punkt 72–83, CPT/Inf(97)9 punkt 59, CPT/Inf(2003)20 punkt 10 og 96, CPT/Inf(2007)18 punkt 118 og CPT/Inf(2012)6 punkt 60 og 122 Morgan (1998)

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

Hva vet vi om behovet for bruk av fullstendig isolasjon?

Dersom isolasjon brukes mer i Skandinavia enn i andre land, er det relevant å spørre hva vi vet om behovet for bruke fullstendig isolasjon for å hindre bevisforspillelse. I vid forstand kan man spørre hva vi vet om faren for bevisforspillelse i det hele tatt – i hvilken grad er virkemidler som fengsling, delvis isolasjon, fullstendig isolasjon, brevog besøksrestriksjoner og medieforbud nødvendig for å hindre bevisforspillelse, og hvor avgjørende er eventuell bevisforspillelse for oppklaring og iretteføring av saken. Men spørsmålet i vår sammenheng er egentlig mer begrenset: Hva vet vi om behovet for å gå så langt for å motvirke bevisforspillelse at siktede må undergis fullstendig isolasjon? Meg bekjent finnes det ingen forskning om dette. Realiteten er nok at det ville være svært vanskelig å fremskaffe gode empiriske data, fordi rettssystemet ikke kan innrettes mot kontrollerte forsøk slik som i et forskningslaboratorium. Et hovedproblem er hvordan man skal avdekke «falske positive». For dem som isoleres, er det vanskelig å si hva som ville skjedd dersom man ikke hadde brukt isolasjon. Ville disse personene faktisk ha forsøkt å forspille bevis gjennom kontakt med andre innsatte dersom de ikke hadde blitt isolert? Og ville de eventuelt ha lykkes med forsøket? Og hvilke konsekvenser ville en eventuell bevisforspillelse i så fall ha hatt for sakens oppklaring og iretteføring? For dem som ikke isoleres, er det vanskelig å identifisere «falske negative». Hvor mange av dem som ikke isoleres, benytter muligheten til å forsøke å forspille bevis? Hvor mange av disse lykkes? Og hvilke konsekvenser ville en slik vellykket bevisforspillelse ha for sakens oppklaring og iretteføring? Ikke bare er det vanskelig å forske på dette, men dommerne får heller ingen form for relevant og strukturert tilbakemelding («feedback»). Dette er et tankekors, fordi tilbakemelding er en forutsetning for oppøving av et godt og treffsikkert praktisk skjønn (jf. kapittel 17). Det foreligger i det hele tatt ingen form for samordnet rapportering eller innhenting av kunnskap om bevisforspillelse. Den kunnskap vi har på dette området, må derfor med nødvendighet bli av mer anekdotisk karakter. Faren med å anlegge en slik anekdotisk tilnærming er åpenbar – vi kan komme til å legge for stor vekt på de synbare enkelttilfellene vi hører om, og dermed trekke overdrevne slutninger om faren for bevisforspillelse på et mer aggregert nivå. Et annet viktig aspekt ved anekdotiske «bevis» er at vi gjennom slutning fra enkelttilfeller kan fristes til å undervurdere graden av usikkerhet.142 Da Varetektsutvalget behandlet adgangen til fengsling på grunn av bevisforspillelse, var utvalget delt i synet på behovet. Flertallet erkjente at man ikke hadde noe empirisk grunnlag. Uten nærmere begrunnelse fant imidlertid flertallet at det ikke var tvilsomt at bevisforspillelsesfengsling «ofte bidrar til 142

Jeg kommer tilbake til begge disse farene i kapittel 17, se bl.a. punkt 17.3.4 om «availability heuristics» knyttet til særlig synbare beslutningsfaktorer samt punkt 17.3.2 der blant annet Daniel Kahnemans begrep WYSATI («what you see is all there is») omtales.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

å oppklare saker som ellers ikke ville blitt oppklart». Mindretallet fremhevet derimot usikkerheten om behovet, og det uheldige ved at beslutningen i så sterk grad overlates til dommerskjønnet.143 Varetektsutvalgets vurderinger gjaldt behovet for fengsling. Men faren for bevisforspillelse må forutsettes å være mindre innenfor fengselets murer enn utenfor. Den faren som skal motvirkes gjennom bruk av fullstendig isolasjon – nemlig faren for bevisforspillelse gjennom kontakt med andre innsatte – må derfor med nødvendighet være mindre enn faren for bevisforspillelse der siktede er på frifot. Men da dagens lovgivning om fullstendig isolasjon ble vedtatt i 2002, skjedde dette uten at behovet for isolasjon ble søkt forankret i noen form for empiriske undersøkelser. Adgangen til fullstendig isolasjon ble bare begrunnet med en uttalelse fra arbeidsgruppen om at «det vil være svært uheldig om alvorlig kriminalitet ikke kan oppklares og iretteføres, fordi siktede ikke hindres i å ødelegge bevis».144 Senere har det danske Strafferetsplejeudvalget utført en spørreundersøkelse der man blant annet ønsket å avklare behovet for bruk av isolasjon. Strafferetsplejeudvalget stusset da over at dansk politi og påtalemyndighet mente at det var et klart behov for isolasjon, men at undersøkelsen likevel ikke hadde avdekket noen konkrete eksempler på at manglende isolasjon hadde vært ødeleggende for etterforskningen.145 Det eksisterer imidlertid en mer generell oppfatning om at kriminaliteten har blitt hardere og at kriminelle går stadig lenger i forsøk på å påvirke vitner. Dette uttrykkes for eksempel i forarbeidene til den nye bestemmelsen i straffeloven 1902 § 132a om påvirkning av aktører i rettsvesenet (straffeloven 2005 § 157).146 Justisdepartementet viser også til metodeutvalgets drøftelser, der følgende ble uttalt: «I konkrete saker hender det ofte at personer endrer forklaring under etterforsking, eller at et vitne i retten benekter innholdet av tidligere avgitte forklaringer. Bakgrunnen for dette er ofte at vedkommende person har mottatt alvorlige trusler. I større utstrekning enn tidligere benyttes denne arbeidsmetode fra de kriminelles side. Særlig gjelder dette i alvorlige narkotikasaker.»147

Uttalelsen ble støttet av politimesteren i Oslo og av Politiembetsmennenes landsforening. Økokrim uttalte derimot følgende: 143 144 145 146 147

NOU 1980:28 s. 32 og s. 33–34, samt s. 45–47. Se f.eks. s. 34 der det sies at den «sterkt skjønnsmessige utforming reglene har i dag [er] nøkkelen til flere av de spørsmål mandatet reiser». Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) s. 42 Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1469/2006 s. 90 Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) s. 14 Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) s. 14, jf. NOU 1997:15 s. 26. Senere statistikk indikerer imidlertid at bruken av § 132 og § 132a i perioden 2004–2008 lå nokså stabilt på +/– 200 tilfeller i året, jf. NOU 2009: 15 Skjult informasjon – åpen kontroll s. 89.

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

«Trusler, psykisk terror og vold i anledning opptreden under etterforskning eller rettssaker i dag er et lite problem innenfor Økokrims saksområde. Det er heller ikke sterke holdepunkter for at det er i ferd med å skje en utvikling i negativ retning.»148

Det danske Strafferetsplejeudvalget har påpekt at hverken politi eller påtalemyndighet har hevdet at innstrammingene i den danske 2000-loven og den påfølgende nedgangen i isolasjonsbruken har medført problemer for rettshåndhevelsen.149 Heller ikke i Norge har vi opplevd reaksjoner fra politi eller påtalemyndighet etter vedtagelsen av den norske 2002-loven, til tross for at loven medførte mer enn en halvering av bruken av fullstendig isolasjon (fra 35–40 % til 12–15 %).150 Dette samsvarer med opplysninger innhentet av den svenske Åklagarmyndigheten: «Det kan här nämnas at varken i Danmark eller Norge verkar den minskade användningen av isolering ha försvårat utredningarna eller inneburit negativa konsekvenser för möjligheterna till lagföring, enligt uppgifter från danske och norske åklagare».151 Blant annet på denne bakgrunn har den svenske Åklagarmyndigheten gått inn for vesentlige reduksjoner i bruken av isolasjon. Samtidig greier England seg uten bruk av fullstendig isolasjon, og bruken av fullstendig isolasjon i varetekt har blitt ansett som et særlig skandinavisk fenomen (jf. punkt 2.8). I det store og hele må man etter mitt syn avfinne seg med at vår kunnskap om behovet for bruk av fullstendig isolasjon er begrenset. Dette betyr ikke at det ikke foreligger noe behov for fullstendig isolasjon, men at usikkerheten er stor. Hvordan lovgivningen velger å håndtere denne usikkerheten, er derfor et viktig spørsmål.

2 10

Er bruken av fullstendig isolasjon et effektivt middel mot bevisforspillelse?

I en rapport fra Politihøgskolen i 2009 stilles det spørsmål ved om fullstendig isolasjon er uten hensikt, fordi siktede uansett greier å kommunisere med andre innsatte. Fullstendig isolasjon kan være vanskelig å gjennomføre, fordi innsatte av ulike grunner kan komme i kontakt med andre innsatte.152 I sin ph.d.-avhandling spurte for eksempel Thomas Ugelvik en innsatt om det ofte forekom kommunikasjon mellom cellene. Svaret er talende: «Ja, veldig mye, etter vaktskifte på kveldene er det mer eller mindre fritt frem. Vi roper bare over plassen mellom byggene. Det er ikke vanskelig. Noen ganger blir det litt rotete, når flere samtaler foregår samtidig. Da er

148 149 150 151 152

Ot.prp. nr. 40 (1999–2000) s. 15 Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1469/2006 s. 90 Se om utviklingen i punkt 7.1.2. Åklagermyndigheten (2014) s. 61 Bakke (2009) s. 33

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

det av og til noen som roper ‘hold kjeft i fem minutter, vi må snakke ferdig! Det er viktig!’ Så er man stille litt. Det går seg til. Det sitter en annen i saken min, over på den andre siden. Men han sitter på feil side av bygget. Heldigvis sitter det en annen jeg kjenner på siden ovenfor her. Så jeg snakker med ham, og dagen etter snakker han med han i samme sak som meg. Litt tungvint er det jo, men det går bra. Vi får forberedt oss til retten, samkjørt historiene våre. Det er jo gull verdt, særlig når utgangspunktet er at vi ikke har møttes eller snakket med hverandre. Vi kaller det Internett, samtalene mellom byggene. Det går litt treigt, men det kommer frem. (…)»153

Dette siste er noe Politihøgskolens rapport også er opptatt av – isolasjon kan potensielt motvirke sakens oppklaring og iretteføring fordi siktede lykkes med å samordne sin forklaring med andre involverte, mens retten selvsagt går ut fra at siktede ikke har hatt mulighet til dette. Det danske Strafferetsplejeudvalgets undersøkelse underbygger også at de innsatte kan greie å kommunisere på en rekke forskjellige måter selv om man er undergitt fullstendig isolasjon. Eksempler som er nevnt i undersøkelsen, er bruk av ulovlige innsmuglede mobiltelefoner, skjulte lapper lagt igjen i fellesfasiliteter (der det kan gis beskjed direkte til andre innsatte, eller der beskjeden kan videreformidles til personer på frifot), rop fra cellen til andre innsatte (også gjennom ventilasjonskanaler), rop ut av vinduet til personer utenfor (til dels på ukjente språk), at gjenstander kastes inn over murene, ved kontakt med andre i forbindelse med fremstillinger, lufteturer og religiøse aktiviteter og under transport i cellevogner.154 I undersøkelsen svarer 23 av 30 fengsler og 41 av 50 politimestre at man har erfaring med at de innsatte greier å kommunisere med andre til tross for den fullstendige isolasjonen. Problemet har vært så pass betydelig at det danske Direktoratet for Kriminalforsorgen nedsatte en arbeidsgruppe som skulle behandle ulovlig kommunikasjon. Den beste løsningen ble ansett å være å bygge nye varetektsfengsler.155 Konklusjonen må trolig være at bruk av fullstendig isolasjon ikke forhindrer kommunikasjon med andre innsatte, men bare motvirker slik kommunikasjon. Dermed vil omfanget og presisjonsnivået for kommunikasjonen begrenses, og mulighetene for å påvirke andres forklaring eller andre bevis reduseres. Men tar man hensyn til belastningen ved bruk av isolasjon, samt det forhold at fullstendig isolasjon i praksis kan få virkning som tilståelsespress, er det nærliggende å reservere bruk av fullstendig isolasjon til tilfeller der behovet er særlig stort, slik Strafferetsplejeudvalget synes å konkludere: 153 154 155

Ugelvik (2010) s. 365 Strafferetsplejeudvalgets undersøkelse om isolasjon fra 2005 punkt 7.b. Det fremgår av Justitsministeriet (2006) at det i 2004 og 2005 ble funnet henholdsvis 359 og 367 ulovlige mobiltelefoner i arresthusene. Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1469/2006 s. 81–82

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

«Det må således i lyset af erfaringerne erkendes, at isolation ikke i enhver henseende kan være et effektivt værn mod kollusion. Men der er tale om et middel, som retsordenen kan have behov for at tage i brug i hvert fald i særligt alvorlige sager med en kompliceret efterforskningssituation, og navnlig hvor der er risiko for trusler over for vidner, men også hvor der er risiko for, at flere sigtede afstemmer deres forklaringer. Baggrunden er, at man i sådanne tilfælde ikke kan acceptere, at dette middel lades uprøvet.»156

2 11

Avgrensinger mot andre isolasjonsregler

Isolasjon ved psykiatriske tvangsinngrep Den første avgrensingen må gjøres i forhold til isolasjonslignende hjemler i lovverket som ikke gjelder innsatte, for eksempel skjerming og isolasjon overfor psykiatriske pasienter.157 Hensynene vil her være andre enn hensynet til å unngå bevisforspillelse.

Isolasjon etter straffegjennomføringsloven Avhandlingen er dessuten avgrenset til domstolsbesluttet isolasjon etter straffe‐ prosesslovens regler om isolasjon ved varetektsfengsling. Isolasjon kan også besluttes av kriminalomsorgen etter straffegjennomføringsloven, jf. straffegjennomføringsloven § 52 jf. § 17(1) jf. særlig § 17(2) og § 37158. Tall fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter indikerer at omlag en tredjedel av dem som utsettes for isolasjon etter straffegjennomføringsloven, er varetektsinnsatte.159 Isolasjon etter straffegjennomføringsloven er ikke nødvendigvis mindre problematisk enn etter straffeprosessloven. Tvert om er beslutningsprosessen en forvaltningsprosess, som kan være mindre fokusert mot rettssikkerhet enn straffeprosessen.160 Når jeg likevel har valgt å avgrense avhandlingen mot isolasjon etter straffegjennomføringsloven, er dette fordi slik isolasjon skjer av andre grunner enn ønsket om å motvirke risiko for bevisforspillelse. Isolasjon etter straffegjennomføringsloven brukes av sikkerhetshensyn, av bygningsmessige hensyn, som disiplinærstraff eller som forebyggende tiltak.161 Isolasjon etter straffegjennomføringsloven varierer også mye i intensitet og varighet. Det kan være tale om alt fra utelukkelse fra fritidsfellesskap etter § 40(2) bokstav d), til utelukkelse fra fellesskap i inntil 24 timer med hjemmel i § 39, til utelukkelse fra fellesskap i inntil ett år (eller mer ved samtykke) etter § 37. Selv om det er klare paralleller mellom den straffeprosessuelle isolasjonen og isolasjon etter straffegjennomføringsloven, er det altså også viktige forskjeller. 156 157 158 159 160 161

Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1469/2006 s. 93 Se psykisk helsevernloven § 4–3 og § 4–8. Se også §§ 29(2), 38, 39 og 40(2) bokstav d). Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (2012) s. 42 Se f.eks. kritikken i Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (2012) og Sæther (2014). Se f.eks. straffegjennomføringsloven § 37 og § 39.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

Uregulert de facto isolasjon Mange fengsler har egne mottaksavdelinger, der innsatte rent faktisk isoleres i en periode etter innsettelse. Mottaksavdelingene er ikke tilrettelagt for fellesskap, samtidig som fengslene for å sikre fullt belegg likevel bruker disse fengselsplassene for innsatte som ikke skulle ha vært isolert. I Borgarting lagmannsretts kjennelse av 27. juli 2011 hadde for eksempel siktede uten rettens kjennelse sittet 12 døgn i isolasjon etter «mottak» ved Ila fengsel, uten at det var planer om å overføre siktede til en ordinær varetektsplass. En tilsvarende situasjon er omtalt i Oslo tingretts kjennelse av 11. november 2010. En slik praksis synes ikke uvanlig, og har vært kritisert av den nye forebyggingsenheten mot tortur og umenneskelig behandling i alle de tre besøksrapportene som så langt er publisert fra norske fengsler. Her fremgår at det kan være tale om at innsatte kan sitte 1–3 måneder på slike mottaksavdelinger før de blir overført til fellesskap.162 CPT har også avdekket et tilfelle der en soningsinnsatt satt 77 døgn i «kø» for å komme ut av isolasjon.163 Også senere i varetektsperioden kan varetektsinnsatte bli utsatt for de facto isolasjon uten klar hjemmel. Varetektsinnsatte som ikke er undergitt isolasjon, kan for eksempel bli sittende på cellen i 22 timer i døgnet. Dette fremgår blant annet av Kriminalomsorgens egen håndbok for varetekt, der situasjonen forklares med «at bygningsmassen ofte ikke er tilpasset behovet for samvær og aktivisering, lav bemanning, sikkerhetsmessige vurderinger, avdelingens tradisjon/kultur etc.».164 Man har også sett systematisk bruk av isolasjon for å spare penger ved planlagt nedbemanning i helger.165 Disse forholdene ligger klart utenfor straffegjennomføringslovens isolasjonshjemler, og illustrerer at det er behov for klarere rettslig regulering for å kontrollere isolasjonsbruken i norske fengsler, og bedre kontroll med at reglene følges. Det er likevel naturlig å avgrense mot bruken av uhjemlet de facto isolasjon som et selvstendig tema, særlig fordi fengselets motiver er andre enn ved bevisforspillelsesisolasjon. Politiarrest En annen form for de facto isolasjon er innsettelse i politiarrest. Her blir alle innsatte automatisk undergitt fullstendig isolasjon, selv om politiarrestforskriften ikke inneholder noen hjemmel for dette. Man plasseres i enecelle, innredet som «glattcelle», uten annet enn en plastmadrass og et metalltoalett i hjørnet. Den innsatte er også automatisk avskåret fra å motta besøk fra andre enn advokat og konsulær representant, jf. politiarrestforskriften § 2–9. Unntak gjelder bare ved «særlige grunner». Etter forskriften § 2–7 har man også en viss rett til daglig lufting. En viss analogisk hjemmel følger riktignok av forskriften til straffegjennomføringsloven § 4–2. Men selv denne bestemmelsen gir bare grunnlag 162

163 164 165

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet (2014a) s. 16, Sivilombudsmannens forebyggingsenhet (2014b) 17–20, Sivilombudsmannens forebyggingsenhet (2015) s. 14 CPT/Inf(2006)14 s. 31 CPT/Inf(2006)14 s. 31 Se Sivilombudsmannens sak 2007/894 samt Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (2012) s. 48

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

for isolasjon frem til siktede fremstilles for retten. På grunn av manglende kapasitet i de ordinære fengslene skjer det likevel hyppig at siktede føres tilbake til fullstendig isolasjon i politiarresten selv etter fremstilling for fengsling – også i tilfeller der retten har bestemt at siktede ikke skal undergis isolasjon, eller der påtalemyndigheten ikke engang har begjært isolasjon. Bruken av isolasjon mangler da hjemmel, i strid med lovskravet i EMK artikkel 8. I slike tilfeller finnes heller ingen annen begrunnelse for bruken av fullstendig isolasjon i politiarresten enn ressurshensyn eller mangel på fengselsplasser, og kan neppe forsvares som nødvendig i et demokratisk samfunn, jf. EMK artikkel 8.166 Også perioden før siktede fremstilles for fengsling er problematisk, fordi alle innsatte i politiarrest isoleres uten at behovet for isolasjon er vurdert. Noe av forklaringen på dette kan være at isolasjon benyttes som et helt generelt og automatisk tiltak mot bevisforspillelsesfare. Her er det altså visse likheter med den tidligere regelen i fengselsloven § 82, som bestemte at isolasjon i varetekt fulgte som en automatisk følge av brevog besøksrestriksjoner. Denne ordningen ble imidlertid kritisert av CPT, og ble opphevet i 2002 da strpl. § 186a ble innført. Det er derfor neppe i samsvar med nødvendighetskravet etter EMK artikkel 8 å isolere enhver innsatt i politiarrest uten at det overhodet foretas noen vurdering av behovet for isolasjon. Særlig gjelder dette når de fleste som pågripes, pågripes for unndragelsesfare eller gjentagelsesfare, og ikke for bevisforspillelsesfare.167 Isolasjon i politiarrest er et interessant problemområde. Praksis knyttet til politiarrest har vært gjenstand for betydelig og vedvarende kritikk. Dette kunne tilsi at emnet politiarrest burde være en naturlig del av en avhandling om isolasjon. På den annen side er det flere grunner til å avgrense mot nettopp dette emnet. Ut over at jeg allerede har jeg skrevet en artikkel om bruken av isolasjon i politiarrest, kan jeg nevne følgende: For det første er grunnlaget for isolasjonen et annet enn straffeprosesslovens regler. Isolasjon etter straffeprosessloven kan utelukkende skje som et tiltak mot risiko for bevisforspillelse. Den de facto isolasjon som skjer i politiarrest, rammer mer heterogene grupper, og har en mer sammensatt og uklar begrunnelse. Innsettelse i politiarrest kan skje på grunnlag av ordensforstyrrelser der politiarresten brukes som «fyllearrest» etter politiloven § 9, men også på grunnlag av unndragelsesfare, bevisforspillelsesfare, gjentagelsesfare eller som rettshåndhevelsesarrest, jf. henholdsvis straffeprosessloven § 171 nr. 1, 2, 3 og § 172. Bruken av de facto isolasjon vil dessuten kunne ha sin bakgrunn i praktiske forhold; mangel på ordinære varetektsplasser samtidig som dagens politiarrest ikke er utformet eller tilrettelagt for fellesskap mellom de innsatte. For det annet skjer de facto isolasjon i politiarrest uten rettslig prøving – i motsetning til isolasjon etter straffeprosessloven. Politiarrest skal dessuten forutsetningsvis bare brukes i sakens aller første fase (to døgn etter pågripelse), 166 167

Se nærmere Horn (2012), særlig s. 50–57. Oslo tingrett har senere kommet til samme konklusjon, jf. dom av 02.06.14. Staten trakk sin anke i mai 2015, og dommen er nå rettskraftig. Se Horn (2012), særlig s. 55–57. Se også Oslo tingretts dom av 02.06.14.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

mens isolasjon etter straffeprosessloven skjer i tiden etter at siktede har vært fremstilt for fengsling.

Avgrensing mot brev‐ og besøksrestriksjoner I utvidet forstand innebærer brevog besøksrestriksjoner etter § 186 annet ledd første punktum en form for isolasjon ved at man isoleres fra omverdenen. Men som nevnt legaldefineres «fullstendig isolasjon» som «utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte», jf. straffeprosessloven § 186a første ledd. Avhandlingen bygger på denne sondringen, både når det gjelder begrepsbruk og tema. Brevog besøksrestriksjoner faller altså utenfor avhandlingens egentlige tema. Ettersom det grunnleggende formålet med brevog besøksrestriksjoner er det samme – nemlig å hindre bevisforspillelse – kunne man tenkt seg et opplegg som behandler både isolasjon overfor andre innsatte og isolasjon overfor omverdenen. På den annen side er det ulikheter i risikobildet; risiko ved kontakt med omverdenen og risiko ved kontakt med innsatte. Også vilkårene er forskjellig. For brevog besøksrestriksjoner er vilkåret at «hensynet til etterforskningen tilsier det». Ved fullstendig isolasjon må det være en «nærliggende fare for bevisforspillelse dersom han ikke holdes isolert». I tillegg bygger også den praktiske prosessen på at det sondres mellom brevog besøksrestriksjoner og fullstendig isolasjon. Påtalemyndigheten må fremsette særskilt begjæring, og retten skal ta selvstendig stilling til hvert spørsmål. Likefullt er det nær praktisk sammenheng mellom brevog besøksrestriksjoner og «fullstendig isolasjon». Ved vurderingen av reglene om «fullstendig isolasjon» vil jeg derfor en rekke steder måtte se hen til reglene om brevog besøksrestriksjoner.

Avgrensing mot delvis isolasjon Jeg har i avhandlingen valgt å holde fokus særskilt rettet mot bestemmelsen om «fullstendig isolasjon» etter straffeprosessloven § 186a. Delvis isolasjon etter straffeprosessloven § 186 annet ledd tredje punktum faller dermed utenfor. Delvis isolasjon har et mer ubestemt omfang enn «fullstendig isolasjon», ettersom delvis isolasjon kan omfatte alt fra utelukkelse fra fellesskap med bare én bestemt annen innsatt til utelukkelse fra fellesskap med alle andre innsatte unntatt én. I et menneskerettslig perspektiv vil det derfor kunne være svært stor forskjell mellom «fullstendig isolasjon» og «delvis isolasjon». De helsemessige effektene av delvis isolasjon er gjerne også helt andre enn ved fullstendig isolasjon. I tillegg kommer at «fullstendig isolasjon» og «delvis isolasjon» er regulert av to ulike regelsett, med ulike vilkår. Reglene om «fullstendig isolasjon» etter straffeprosessloven § 186a er også klart mer omfattende. Også for delvis isolasjon gjelder imidlertid at det er en nær praktisk sammenheng med fullstendig isolasjon. Ved vurderingen av reglene om fullstendig isolasjon vil jeg derfor en rekke steder se hen til reglene om delvis isolasjon.

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

Forbudet mot bruk av fullstendig isolasjon overfor barn I 2012 ble strpl. § 186a endret slik at bruk av fullstendig isolasjon ikke lenger er tillatt overfor personer under 18 år. Denne avhandlingens tema reiser derfor ikke spørsmål om bruk av isolasjon overfor barn.168

2 12

Noen statistiske data

Fullstendig isolasjon og kriminalitetstype Som jeg allerede har nevnt i punkt 2.8, har fullstendig isolasjon i de senere år blitt brukt overfor ca. 12–14 % av alle varetektsinnsatte (en nærmere redegjørelse for utviklingen vil bli gitt i punkt 7.1.2). Når det gjelder hvilke typer kriminalitet som utløser bruk av fullstendig isolasjon, finnes ingen direkte relevant norsk statistikk. Det mest relevante er en undersøkelse som gjaldt bruk av restriksjoner mer generelt, og som Riksadvokaten gjennomførte i 2002.169 3%2%2%

Økonomisk kriminalitet 2 % Vinningskriminalitet 23 % 23 %

16 %

Narkotika 54 % Voldskriminalitet 16 % Sedelighet 3 % Tra ikk 0% Skadeverk 0 %

54 %

Annen 2 %

N=1114

Figur 1: Begjæringer om restriksjoner ved varetekt prosentvis fordelt etter sakstype. Første halvår 2002. Riksadvokaten (2003) s. 9.

Som man ser, var narkotikakriminalitet den kriminalitetstypen som klart oftest førte til bruk av restriksjoner ved varetekt (54 %). Deretter kom vinningskriminalitet (23 %) og voldskriminalitet (16 %). Økonomisk kriminalitet utgjør bare 2 % av tilfellene. 168 169

Problemstillingen er imidlertid fortsatt aktuell for isolasjon av barn i politiarrest og overfor fengselsbesluttet isolasjon etter straffegjennomføringslovens regler. I tillegg er delvis isolasjon av barn fortsatt tillatt etter strpl. § 186. Riksadvokaten (2003) s. 9. En tilsvarende undersøkelse fra 2009 viser sammenlignbare tall, men er mer usikker fordi det foregikk en «overtidsaksjon» blant politiet, jf. Bakke (2009) s. 14.

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

Tall fra Danmark fra 2012, som direkte gjelder isolasjon, viser at hele 71 % av bruken av fullstendig isolasjon var knyttet til narkotikakriminalitet.170 En forklaring på disse tallene kan være at svært mange fengslinger skyldes narkotikakriminalitet. I den perioden Riksadvokaten foretok sin undersøkelse, utgjorde narkotikasaker 26 % av fengslingssakene. Men disse sakene førte likevel til hele 54 % av restriksjonsbruken.171 Tilsvarende viser en undersøkelse fra det danske Justitsministeriets forskningskontor at fullstendig isolasjon ble brukt i 39 % av narkotikasakene i perioden 2001–2004. Til sammenligning ble fullstendig isolasjon ellers hyppigst brukt ved fengsling i drapssaker (15 %) og ranssaker (10 %). I andre sakstyper ble fullstendig isolasjon brukt i mindre enn 5 % av sakene.172 Fullstendig isolasjon og lovbruddets grovhet I forarbeidene til dagens bestemmelse i strpl. § 186a er bruken av isolasjon forsvart med at «det ville være svært uheldig om alvorlig kriminalitet ikke kan oppklares og iretteføres fordi siktede ikke hindres i å ødelegge bevis».173 Det finnes imidlertid ikke noen offisiell statistikk som viser om fullstendig isolasjon bare brukes ved alvorlig kriminalitet. Det eneste som foreligger, er Politihøgskolens tall for restriksjoner generelt, som neppe lar seg overføre direkte til bruk av fullstendig isolasjon, selv om man kan få en viss pekepinn. Strafferamme <= 6 år

3% 5 % 7%

25 %

10 %

13 % 19 %

<2 år

2 år

3 år

5 år

10 %

6 år

19 %

10 år

18 %

12-16 år 13 % 18 %

N = 441

Figur 2:

170

171

172 173

21 år

25 %

Strafferamme > 6 år

Begjæringer om restriksjoner ved varetekt prosentvis fordelt etter strafferamme. Oktober 2008–mars 2009. Bakke (2009) s. 28.

Justitsministeriets forskningskontor (2013) s. 4. Se også Strafferetsplejeudvalgets betænkning nr. 1469/2006 s. 50. Se også Justitsministeriets forskningsenhed (2005) punkt 5. Statistisk sentralbyrå, Nyinnsettelser i varetekt, etter personens kjønn og alder, og type hovedlovbrudd. 2002 Justitsministeriets forskningsenhed (2005) punkt 5 Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) s. 42

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

Så mye som 44 % av begjæringene om restriksjoner gjaldt altså forhold med strafferamme på 6 år eller mindre. En relativt høy andel gjaldt dermed forbrytelser med samme strafferamme som grovt tyveri, grovt underslag osv. Til sammenligning er bruk av telefonavlytting forbudt dersom siktelsen gjelder forhold med lavere strafferamme enn 10 års fengsel, jf. strpl. § 216a bokstav a), eller med mindre det er tale om visse spesifikke kriminalitetstyper, jf. samme bestemmelse bokstav b).174 Varigheten av fullstendig isolasjon Når det gjelder varigheten av fullstendig isolasjon, foreligger tall fra kriminalomsorgens årsstatistikker for 2008–2013. %

100 2008 N = 423

2009 N = 505

2010 N = 580

2011 N = 483

2012 N = 440

2013 N = 465

40 30 20 10 0

7 13

14 29

30 41

42 59

60 89

90 182

183 365

Antall dager i fullstendig isolasjon

Figur 3: Fullstendig isolasjon. Varighet i antall dager. Prosentvis fordeling av alle tilfeller fullstendig isolasjon per år. Kriminalomsorgens årsstatistikker 2008–2013.

Tallene viser at fullstendig isolasjon i dominerende grad brukes i et tidsrom mellom 14 og 29 dager. I gjennomsnitt utgjorde denne gruppen ca. 78 % av tilfellene. Om lag 17 % av tilfellene ble avsluttet innen 14 dager, mens omtrent 5,5 % varte 30 dager eller mer. I absolutte tall varierte antallet tilfeller av fullstendig isolasjon ut over 30 dager mellom 11 og 36 personer per år. Den lengste varigheten som ble registrert disse årene, var i intervallet 90–182 dager (én person i 2012). 174

I tillegg gjelder her et krav om at det må antas at avlytting vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken. Som jeg kommer tilbake til i avhandlingens fjerde bolk om risikovurderingen, følger ikke et tilsvarende krav av vilkåret om nærliggende fare for bevisforspillelse i strpl. § 171 nr. 2 (fengsling) og § 186a (fullstendig isolasjon).

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

Her må man imidlertid ta i betraktning at fullstendig isolasjon også kan besluttes etter straffegjennomføringsloven. En del innsatte vil dermed kunne sitte fullstendig isolert betydelig lenger enn det statistikken her viser, i og med at statistikken kun omfatter den delen av isolasjonen som er besluttet på grunnlag av strpl. § 186a. Et eksempel vil være at man først isoleres på grunn av bevisforspillelsesfare etter straffeprosessloven, og deretter av hensyn til sikkerhet etter straffegjennomføringsloven.

Varighet og kriminalitetstype Det finnes ikke norske tall for varigheten av fullstendig isolasjon fordelt etter kriminalitetstype. Tall fra Danmark for 2011 og 2012 viser at terrorisme topper statistikken, med en gjennomsnittsvarighet på 64,5 dager for de to årene. Deretter kommer drap med 30,5 dager, og narkotikakriminalitet med 24,5 dager.175 Ifølge Strafferetsplejeudvalget er de tilfeller der isolasjon brukes i mer enn 3 måneder, gjennomgående knyttet til alvorlig narkotikakriminalitet kjennetegnet av større sakskomplekser med flere siktede og store mengder narkotika, og gjerne med forbindelse til utlandet (typisk smugling) med påfølgende behov for etterforskning i utlandet.176 I tillegg må det være rimelig å anta at det også er sammenheng med graden av organisert kriminalitet – et moment som i hvert fall fremheves av respondentene i spørreundersøkelsen gjennomført av Strafferetsplejeudvalget.177 Ifølge svarene på denne spørreundersøkelsen har langvarig isolasjon typisk sammenheng med saker med mange siktede, særlig der det finnes medgjerningsmenn på frifot, der en eller flere siktede nekter å forklare seg, eller der det avgis motstridende forklaringer. Videre pekes det på saker der det er nødvendig å gjennomføre etterforskningsskritt i utlandet, saker der man ønsker å innhente og gjennomgå trafikkdata eller kommunikasjonskontroll, eller der man venter på tekniske undersøkelser, for eksempel DNA-spor. Også forsinket avhør av siktede fordi forsvarer er opptatt, fremheves som et moment. Andre momenter er saker mot «rockere» eller andre med «fasttømret mentalitet der er fremmed for os», omfattende narkotikasaker der leverandører og avtagere innledningsvis er uidentifiserte, samt saker der etterforskningen gjelder mange eller langvarige straffbare forhold.178

175 176

177 178

Justitsministeriets Forskningskontor (2013) s. 4 Jf. undersøkelse foretatt av Strafferetsplejeudvalget i forbindelse med den danske lovendringen i 2006, se Strafferetsplejeudvalgets betænkning 1496/2006 s. 73–74. Strafferetsplejeudvalget foretok her en gjennomgang av alle de 49 saker i perioden 2001–2004 der isolasjonen varte i mer enn 3 måneder (og som derfor måtte forelegges Rigsadvokaten). Narkotikasakene stod i denne perioden for 63 % av de langvarige isolasjonstilfellene. I tillegg kom særlig drap og ran. Samlet fant Strafferetsplejeudvalget at langvarig isolasjon ble benyttet ved meget alvorlig kriminalitet. Bilag 4 til Strafferetsplejeudvalgets betænkning 1496/2006, svar på spørsmål 4b Bilag 4 til Strafferetsplejeudvalgets betænkning 1496/2006, svar på spørsmål 4c

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

Har bruken av isolasjon sammenheng med lokal praksis? I Norge har det ikke vært undersøkt om det er lokale forskjeller i bruken av isolasjon. Dansk statistikk viser imidlertid store lokale forskjeller.179 Forskjellene kan selvsagt skyldes ulikheter i kriminalitetstype, men undersøkelsen viser små forskjeller i kriminalitetstype i politikretser med høy andel isolasjonsfengsling sammenlignet med politikretser med lav andel isolasjonsfengsling.180 Selv om man utelukkende ser på narkotikakriminalitet, er forskjellene likevel store. Dette kan skyldes ulikheter innenfor kategorien narkotikakriminalitet, slik at omfattende og komplekse saker oftere fører til isolasjon. Men sammenligner man Danmarks fire største byer, ser man at isolasjon ble brukt i hele 61 % av narkotikasakene i København – mot bare 27 % i Århus, 18 % i Odense og 10 % i Ålborg.181 Tilsvarende forskjeller ble også funnet mellom regionene Sjælland, Fyn og Jylland. Statistikken ble dessuten toppet av Kalundborg politidistrikt som anvendte isolasjon i 75 % av narkotikasakene. Dette er et politidistrikt nordvest på Sjælland som ikke burde skille seg så markert ut. Politidistriktet har dessuten opplyst at bruken av fullstendig isolasjon «i langt overvejende grad» er brukt i det som må anses som mindre alvorlige saker, nærmere bestemt «i tyverisagskomplekser, begået af lokale gerningsmænd med medgerningsmænd på fri fod».182 Undersøkelsen viser også at variasjonene ikke er relatert til politikretsenes størrelse – både store og små politikretser finnes i begge grupper (høy/lav andel isolasjon). Justitsministeriets Forskningsenhed konkluderer derfor med at de systematiske forskjellene i bruken av isolasjon: «… næppe alene kan forklares med forskelle i sagernes kompleksitet og omfang, men må antagelig også bero på, at der i de forskellige landsdele er forskelle med hensyn til traditionen for å anvende isolationsfængsel.»183

Bruken av isolasjon synes altså å variere med lokal kultur. Et av hovedformålene med den danske lovendringen i 2006 var nettopp å motvirke slike forskjeller i isolasjonspraksis.184 Erfaringene fra Danmark støttes også av tall fra Sverige, der bruken av restriksjoner varierer i betydelig grad fra landsdel til landsdel. Ifølge Kriminalvårdens estimater, gjengitt i SPTs rapport om Sverige fra 2008, ble restriksjoner brukt i 60–70 % i varetektsakene vest i landet, mot 40 % i Stockholmsområdet 179 180 181 182 183 184

Justitsministeriets Forskningsenhed (2005) punkt 4 Justitsministeriets Forskningsenhed (2005) punkt 5 Justitsministeriets Forskningsenhed (2005) punkt 6 Jf. Strafferetsplejeudvalgets undersøkelse om isolasjon fra 2005, der politikretsene ble bedt om å forklare de store forskjellene i isolasjonsbruken, se punkt 8.a. Undersøkelsen følger vedlagt Strafferetsplejeudvalgets betænkning 1496/2006 som vedlegg 4. Kalundborg ligger høyt oppe på listen for alle de aktuelle årene. Justitsministeriets Forskningsenhed (2005) punkt 6 (se siste upaginerte side) Strafferetsplejeudvalgets betænkning 1496/2006 s. 17–18

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

og 20–30 % i nord.185 Også CPTs Sverige-rapport fra 2003 retter fokus mot de betydelige forskjellene i bruken av restriksjoner, der Gøteborg fremheves som et område med høy restriksjonsbruk (63 % i Gøteborg, kontra 40 % i Malmø og 50 % i Stockholm) – et inntrykk som stemte med CPTs tidligere observasjoner.186 Det er interessant å merke seg at holdningsendringer synes å være én forklaring på den nedgang i isolasjonsbruk som fant sted etter den danske lovendringen i 2000. Dette understøttes Strafferetsplejeudvalgets spørreundersøkelse i forbindelse med evalueringen av 2000-lovendringen. Undersøkelsen omfattet en rekke domstoler, Rigsadvokaten (som svarte etter konsultasjon med en lang rekke statsadvokatembeter), 54 politidistrikter, nasjonale og lokale advokatforeninger samt Kriminalforsorgen.187 Mange respondenter fremhever debatt og økt fokus i forbindelse lovendringen – kombinert med lovgivers klare ønske – og setter dette i sammenheng med økt tilbakeholdenhet og endring av den alminnelige holdning til bruk av isolasjon.

Fullstendig isolasjon i kombinasjon med andre restriksjoner Inngrepets styrke øker dersom fullstendig isolasjon (isolasjon fra andre innsatte) kombineres med andre restriksjoner etter strpl. § 186. Men fordi både isolasjon og restriksjoner tjener samme grunnleggende formål, å motvirke risiko for bevisforspillelse, blir fullstendig isolasjon svært ofte brukt i tillegg til andre restriksjoner. Kriminalomsorgens årsstatistikker i perioden 2009–2013 gir følgende gjennomsnittstall: I 70 % av isolasjonstilfellene blir fullstendig isolasjon anvendt i kombinasjon med brevog besøksforbud, slik at siktede både isoleres fra andre innsatte og fra kontakt med omverdenen. Av disse er 7 % også undergitt radioog TV-forbud. I 16 % av tilfellene blir fullstendig isolasjon anvendt i kombinasjon med brevog besøkskontroll. Kontrollen skal eventuelt gjennomføres av politiet, men på grunn av begrensede ressurser vil politiet ofte ikke prioritere dette. I praksis vil besøkskontroll derfor svært ofte innebære det samme som et besøksforbud.188 Leder av mottaksavdelingen i Oslo fengsel uttrykker at det i praksis ikke er noen forskjell mellom disse restriksjonsformene, og at skillet derfor bør oppheves.189 I denne kategorien er 2,4 % dessuten undergitt radioog TV-forbud. Bare i 14 % av tilfellene benyttes fullstendig isolasjon alene, uten anvendelse av andre restriksjoner. 185 186 187 188

189

CAT/OP/SWE/1 s. 22 CPT/Inf(2004)32 punkt 47–48 Se bilag 4 til Strafferetsplejeudvalgets betænkning 1496/2006. Ifølge Riksadvokaten (2003) ble 77 % av de innsatte på brevog besøkskontroll behandlet som om de var undergitt forbud (s. 17–18) Nytrøen (2015)

FULLSTENDIG ISOLASJON VED RISIKO FOR BEVISFORSPILLELSE

Delvis isolasjon – omfang Et formål ved lovendringen i 2002 var å begrense bruken av fullstendig isolasjon til tilfeller der det er strengt nødvendig. Det ble samtidig presisert at fullstendig isolasjon ikke skal brukes der delvis isolasjon er tilstrekkelig.190 I praksis brukes likevel delvis isolasjon sjelden som alternativ til fullstendig isolasjon. Siden lovendringen i 2002 og frem til 2013 har andelen delvis isolerte i forhold til det totale antallet varetektsinnsatte ligget stabilt mellom 1 % og 4 %, med et gjennomsnitt på under 3 %. Av alle dem som er undergitt isolasjon, er hele 83 % undergitt fullstendig isolasjon, mens delvis isolasjon bare brukes i de resterende 17 %. Denne statistikken gjelder nyinnsettelser. Man kunne derfor tenke seg at isolasjonsinstituttet blir praktisert fleksibelt og målrettet, slik at noen varetektsinnsatte blir ilagt fullstendig isolasjon ved førstegangsfengsling, for deretter å gå over til delvis isolasjon etter hvert som bevissituasjonen blir mer avklart. Men slik nedtrapping skjer sjelden i praksis – i perioden 2009–2013 skjedde dette bare i gjennomsnitt i 4,6 % av alle tilfeller der det ilegges fullstendig isolasjon.191 Når lovgiver fremholder delvis isolasjon som et alternativ til fullstendig isolasjon, må man derfor spørre hvorfor delvis isolasjon likevel brukes i så liten grad? Det synes å være en utbredt oppfatning at delvis isolasjon ikke er et reelt alternativ. For eksempel uttaler Bakke/Myhrer: «Imidlertid er man kjent med at delvis isolasjon er vanskelig eller umulig å gjennomføre i praksis. Fengslene har til dels rett og slett ikke mulighet for å isolere en siktet i forhold til en eller flere bestemte andre innsatte i samme fengsel, og må da i realiteten isolere den siktede på en måte som i praksis tilsvarer full isolasjon.»192

Tilsvarende synspunkt gjenfinnes i Danmark, der flere politikretser opplyser overfor Strafferetsplejeudvalget at delvis isolasjon ikke er egnet til å oppnå formålet med isolasjonen.193 Det er derfor relevant å vurdere om ordningen med delvis isolasjon kan gjennomføres på en mer hensiktsmessig måte, noe jeg kommer tilbake til i punkt 24.3.3.

Delvis isolasjon – varighet Når det gjelder varigheten av delvis isolasjon, kjenner man stort sett igjen mønsteret fra fullstendig isolasjon. Ser man på det flertallet av tilfeller der delvis isolasjon brukes alene, uten forutgående fullstendig isolasjon, viser kriminalomsorgens årsstatistikker for 2008–2013 følgende: 190 191 192 193

Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) s. 135 Basert på kriminalomsorgens årsstatistikker for 2009–2013 Bakke (2009) s. 34 Strafferetsplejeudvalget Betænkning 1358/1998 s. 37

2 FULLSTENDIG ISOLASJON VED VARETEKT – EN INNFØRING

Kriminalomsorgens årsstatistikker 2008–2013 % 100

2008 N = 122

2009 N = 116

2010 N = 122

2011 N = 95

2012 N = 126

2013 N = 108

40 30 20 10 0

7 13

14 29

30 41

42 59

60 89

90 182

183 365

Antall dager i delvis isolasjon

Figur 4: Delvis isolasjon. Varighet i antall dager. Prosentvis fordeling per år av alle tilfeller av delvis isolasjon uten forutgående fullstendig isolasjon.

Også delvis isolasjon brukes altså i dominerende grad i mellom 14 og 29 dager. Dessuten ser man noe mer langvarig bruk av delvis isolasjon enn det som er tilfellet for fullstendig isolasjon. Noenlunde samme mønster ser man også i de tilfellene der delvis isolasjon brukes etter forutgående fullstendig isolasjon.

,!7II2E5-acagfg!

ved risiko for bevisforspillelse

ISBN 978-82-450-2065-6

FULLSTENDIG

Rettspolitiske vurderinger

ISOL ASJON

THOMAS HORN

FULLSTENDIG

ISOL ASJON ved risiko for bevisforspillelse

Rettspolitiske vurderinger