Glimt fra sykepleiefagets historie utdrag by Fagbokforlaget

ÅS HI L D FAU S E ( RE D.)

Ifølge filosofen Hans-Georg Gadamer er tradisjon og modernitet to sider av samme sak. Dersom vi ikke kjenner tradisjonen, kan vi heller ikke vurdere fortid og nåtid kritisk. Da blir vi prisgitt mytene og klisjeene.

Glimt fra sykepleiefagets historie beskriver sykepleiernes arbeid for å avhjelpe sykdom i noen utvalgte deler av helsetjenesten. Den viser sykepleieutøvelsens rolle i utviklingen av det moderne samfunnet. For å forstå de komplekse utfordringene i dagens helsevesen er det viktig å kjenne sykepleiens tradisjoner og historie. Forfatterne henter sine eksempler fra jordmortjenesten, sykepleiernes innsats i Finnmark under andre verdenskrig, psykiatrisk sykepleie, spesialistutdanningen i barnesykepleie og fra de gamle lærebøkene. Boka er rikt illustrert. Boka henvender seg til sykepleiestudenter på både bachelor- og mastergradsnivå og til sykepleiere og andre som har interesse av å øke sin kunnskap og forståelse for framveksten av det moderne Norge. Sykepleiehistorie kan bli det som filosofen Michel Foucault har kalt en «kunnskapsarkeologi». Faget er så omspunnet av myter at man ikke umiddelbart kan gå ut fra at det som ble sagt offentlig om sykepleien, henger sammen med det som sykepleierne gjorde.

ISBN 978-82-450-1537-9

,!7II2E5-abfdhj!

GLIMT FRA SYKEPLEIEFAGETS HISTORIE

Sykepleiefaget har lange røtter nasjonalt og internasjonalt. Historien strekker seg tilbake til 1600-tallets Sør-Europa, og i Norge har faget eksistert i over 150 år. I denne boka kan du lese om sykepleiens plass i samfunnet, hvordan faget har utviklet seg i takt med samfunnsendringer, og hvilken betydning sykepleierne har hatt for befolkningen til ulike tider. Boka viser også hvordan sykepleierne stadig kjemper en kamp for faglig anerkjennelse og rett til utdanning.

ÅS HILD FAU S E (RED.)

GLIMT FRA

SYKEPLEIEFAGETS HISTORIE

Slik ser bokens redaktør Åshild Fause ut når hun foreleser bachelorstudentene i sykepleiens historie ved Universitetet i Tromsø. Åshild Fause er psykiatrisk sykepleier og førsteamanuensis i sykepleie ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har i en årrekke undervist i, forsket på og skrevet om sykepleiens historie og har i de siste årene også forsket på psykiatriens historie i Nord-Norge. I 2002 ga hun ut boka Et fag i kamp for livet.

Glimt fra sykepleiefagets historie

Ă&#x2026;shild Fause (red.)

Glimt fra sykepleiefagets historie

Copyright © 2017 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-1537-9 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Forsidefoto (bakgrunn): © shutterstock / studiostoks

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Denne boka er blitt til som et resultat av et mangeårig samarbeid mellom forfatterne. Mens noen av oss har arbeidet med sykepleiehistorie gjennom flere tiår, har andre blitt «grepet» av det å jobbe med historien i forbindelse med bokprosjektet. Bidragsyterne har hver for seg, men også sammen, arbeidet på ulike måter og arenaer for å fremme kunnskap om sykepleiens historie. De har kommet sammen i jevnlige nettverksmøter, og det er arrangert flere seminarer med både nasjonal og internasjonal deltakelse. Med denne publikasjonen kan vi kanskje endelig realisere drømmen om å etablere et norsk sykepleiehistorisk forskningsnettverk, der vi inviterer til samarbeid med sykepleieforskere og historieinteresserte for å fremme sykepleiehistorisk forskning. En stor takk til dere alle for at dere har stått på! En stor takk også til Fagbokforlaget som ga meg muligheten til å være redaktør for den første artikkelsamlinga basert på norsk sykepleiehistorisk forskning i Norge. Ikke minst takk til forlagsredaktør Liv Tønjum for oppmuntrende og konstruktive tilbakemeldinger underveis. Hun mista aldri troen på prosjektet på tross av at det å ferdigstille boka har tatt sin tid. Takk også for at artiklene er fagfellevurdert og er blitt en vitenskapelig antologi. Takk til medlemmene i forskningsgruppa «Pasientnær sykepleieforskning» ved Institutt for helse og omsorgsfag ved UiT Norges arktiske universitet og, ikke minst, forskningsgruppeleder Sissel Lisa Storli for gode innspill og tro på prosjektet. Bokas tittel Glimt fra sykepleiefagets historie forteller at vi ikke har hatt som mål å formidle alle sider ved framveksten av sykepleie i Norge. Mitt ønske er at de ulike bidragene i boka vil inspirere andre til å se verdien og nytten av historiske studier fra sykepleiens mangfoldige historie. Tromsø 13. januar 2017 Åshild Fause

Innholdsfortegnelse

Innledning ............................................................................................ Bokas målgruppe og bokas begrensninger .................................................... Bokas innhold .........................................................................................

11 11 12

Kapittel 1

Om fagtradisjoner og sykepleiehistorie som forskningsfelt.........................

Åshild Fause

Myter om sykepleie .................................................................................. Sykepleiehistorisk forskning i Norge............................................................. Sykepleiens fagtradisjoner ......................................................................... Kilder i sykepleie ...................................................................................... Grunnforskning i sykepleie ........................................................................ Et masteremne og en MOOC i sykepleietradisjon og historie .............................

18 19 21 21 22 23

Kapittel 2

Kall og sykepleie – et tvetydig spenningsfelt .............................................

Kristin Kavli Adriansen

Kallets flertydighet ................................................................................... Kvinnekallets historiske bakteppe ................................................................ Sykepleieryrkets kvinnekall ........................................................................ Kall og arbeid i brytningstider ..................................................................... Et tvetydig kall ........................................................................................ Kallet i sykepleien – historisk betinget og aktuelt .............................................

29 31 34 39 45 51

Kapittel 3

Distriktsjordmor Helfrida Nordvågs håndavtrykk i den nordnorske kvinnehistorien .........................................

Kari Bjerck

Kilder .................................................................................................... Jordmødrene får eget tidsskrift og egen fagforening ........................................

57 57

glimt fra sykepleiefagets historie

Jordmorutdanningens historie i Norge .......................................................... Jordmoreleven Helfrida 1915–1916 ............................................................. Kvinnelivet og jordmorlivet i nord ................................................................ Distriktsjordmødrene hadde vakt døgnet rundt .............................................. Jordmorveska ......................................................................................... Jordmorskyssen i all slags vær ..................................................................... Fra fødselshjelper til forebyggende tiltak i svangerskapet .................................. Distriktsjordmødrenes nedgangstider .......................................................... Fra ekteseng til fødehjem........................................................................... Det lengste formannsvervet i Troms fylkes jordmorforening ............................... Helfrida Nordvåg – beundret, aktet og æret ................................................... Et håndavtrykk av betydning også i dag ........................................................

58 60 64 67 68 71 73 74 76 77 79 80

Kapittel 4

Sykepleie i okkupert land – Finnmark under andre verdenskrig ...................

Ingrid Immonen

Helsevesenet i Finnmark ved krigens utbrudd ................................................ 90 Sykepleiernes erfaringer og utfordringer ....................................................... 92 Tilbake til «normalen»? ............................................................................. 101 Sykepleiernes innsats og betydning ............................................................. 103 Kapittel 5

Etableringen av spesialutdanning i barnesykepleie i Tromsø ....................... 107 Inger J. Danielsen

Kilder .................................................................................................... Etableringen av barneavdelinger i Norge ...................................................... Kamp for spesialutdanning i pediatrisk sykepleie ............................................ Medisinutdanning og spesialisering i sykepleie i Tromsø ................................... Spesialutdanning i pediatrisk sykepleie i Tromsø ............................................. Gjennomføringen av det første kullet ........................................................... Et produktivt samarbeid mellom sykepleiere og leger ......................................

108 108 110 114 115 118 123

Kapittel 6

I distrikt ................................................................................................ 127 Ingunn Elstad

Innleiing ................................................................................................ Røtene til menigheitspleien ....................................................................... Sjukdom og naud .................................................................................... Pionertid i menigheitspleien....................................................................... Klasseskilje og sjukepleie ...........................................................................

127 128 131 136 139

innholdsfortegnelse 9

Ein kvinnebevegelse møter ein folkesjukdom ................................................. Vor egen utdannede søster ........................................................................ Bygda og ansvaret ................................................................................... Sjuke og utslitne søstrer ............................................................................ Generalistkompetanse .............................................................................. Oversikt 1930 ......................................................................................... Frivillige søstrer i offentleg helsearbeid ......................................................... Samfunnsberedskap og krig ....................................................................... Overgangstid ......................................................................................... Til slutt ..................................................................................................

142 147 150 151 153 155 157 159 160 164

Kapittel 7

Kunnskapen som formet faget – fire tekster om sykepleie i fagets pionertid . 169 Jorunn Mathisen

Lærebog i Sygepleie ................................................................................. Sygepleiersken. Kortfattet Veiledning i Sygepleien for Sygepleiersker i By og Bygd . Notatbok fra forelesninger ved Frk. Bornemanns Hjem for det røde Kors’s sygepleiersker ........................................................................................ Notatbok fra forelesninger ved Kristiania kommunale sykehusers skole ................ Kunnskap om sykepleie da faget formes........................................................ Finnes det historisk sett en kontinuitet i sykepleiefaget og yrket? ........................ Renslighet.............................................................................................. Kontinuitet i kunnskap og utøvelse ..............................................................

171 175 178 182 185 187 188 192

Kapittel 8

Samhandling i dagliglivet – et sentralt fokus i psykiatrisk sykepleie ............. 195 Åshild Fause

En sinnssykeomsorg tar form ...................................................................... Psykiatriens historiografi i Norge ................................................................. Kilder .................................................................................................... Offentlig forpleining utenfor asyl ................................................................. Asylforpleining ........................................................................................ Pleiehjemmet for sinnssyke i Hammerfest (1930–1942).................................... Ivaretakelse i endring? .............................................................................. Å følge den sinnslidende i dagligliv og samhandling ........................................

196 197 198 199 201 204 205 218

Forfatterinformasjon .............................................................................. 223 Stikkordregister .................................................................................... 225

Innledning

Bokas målgruppe og bokas begrensninger Dette er ikke ei lærebok i sykepleiehistorie på linje med de to bøkene som er i bruk i dagens bachelorutdanning i sykepleie (Fause og Michaelsen 2002, Mathisen 2006), men er det vi vil omtale som en vitenskapelig antologi om sykepleiehistorie. Boka favner vidt og dekker vesentlige sider ved sykepleiens historie. Forfatterne baserer sine bidrag på empiriske studier og tar i bruk et bredt spekter av kildemateriale som kan vise til sykepleieutøvelse gjennom tidene. Ved å beskrive metodevalg og kildebruk, og gjennom analyser og drøftinger av dilemmaer og spenningsfelt i fag og fagutøvelse, kan boka bidra til økt forståelse for betydningen av historiske studier i sykepleie og helsetjenesten generelt. Det gir boka et tydelig vitenskapelig siktemål. De ulike artiklene egner seg derfor godt for studenter både i masterutdanninger i sykepleie, i videreutdanninger og i bachelorutdanninga. De ulike artiklene belyser forhold ved norsk sykepleiehistorie som i liten grad er beskrevet og analysert tidligere. Boka bidrar derfor til å løfte fram nye perspektiver på sykepleiens utvikling og historie i Norge og til å sette fagtradisjonen inn i en samfunnsfaglig og også vitenskapelig sammenheng. Sykepleiens historie er fortsatt et viktig fag i utdanninga av sykepleiere og har hatt en sentral funksjon i å formidle verdier, holdninger og identitet som sykepleier. Men slik vi ser det, er sykepleiehistorie noe mer enn å formidle anekdoter og videreføre myter. Kjennskap til framveksten av fag og yrke er også en veg til bevissthet og fagkunnskap.

glimt fra sykepleiefagets historie

Bokas innhold Bokas emner favner vidt og omhandler ulike forhold knytta til utøvelse av sykepleie. De ulike forfatterne har alle arbeidet innafor utdanning av sykepleiere på ulike nivå i norsk sykepleierutdanning, videreutdanning og mastergrads- og ph.d.-utdanning i mange år. Noen har hatt sykepleiehistorie som forskningsfelt gjennom flere tiår, mens andre har latt seg inspirere til å gå i gang med historiske studier i forbindelse med bokprosjektet. Felles for alle er at de har tatt utgangspunkt i lokal empiri og benytter seg av ulike kilder for å løfte fram og belyse fag og sykepleieutøvelse i ulike deler av helsevesenet. I det første kapitlet søker Åshild Fause å løfte fram betydninga av sykepleiehistorie som forskningsfelt. Sykepleie som fag og yrke har vært omspunnet av mange myter som har lagt et slør over sykepleie som kunnskapsfelt og samfunnsinnsats. Hvis man derimot løfter fram sykepleiernes arbeid for å avhjelpe sykdom, ser man at deres innsats har vært en viktig del av grunnlaget for det moderne samfunnet. Slik nærstudier av sykepleieutøvelse og pasienterfaringer i dag gir vesentlige bidrag til fagforståelse og fagkunnskap, gjør historiske studier det samme. Å utforske sykepleieutøvelsen, enten den foregikk i eller utenfor institusjonene, og i ulike tidsepoker, er vesentlig for å løfte fram et kunnskapsgrunnlag i kontinuitet og forandring, og med sterke røtter i en mange hundre årig tradisjon. Forskning på tradisjoner og historie må derfor i følge Fause gis status som grunnforskning i sykepleie. Kallet har historisk sett hatt en sentral plass i sykepleien. I kapitlet «Kall og sykepleie – et tvetydig spenningsfelt» spør Kristin Kavli Adriansen hvorfor kallet fikk så stor betydning i sykepleien. Ved å ta utgangspunkt i lærebøker i sykepleierutdanninga belyser og diskuterer hun ulike betydninger for formingen av kallsforståelsen i sykepleie og dermed også for oppfatninger om sykepleie over tid. Forfatteren tilstreber å vise de mange brytningene som en tradisjonsbunden kallsforståelse med ei sterk binding mellom religion og kjønn skapte, og at det ble brudd og opprør mot denne. Ifølge Adriansen handler kall om langt mer enn religion, kjønn og undertrykking, og kan blant anna knyttes til hjelpemotiv og universelle behov. Det historiske frambrakte kvinnekallet fikk form av den tida det oppsto i. Selv om kallet ikke har en sentral plass i dagens yrke, vekker kallstanken fortsatt både motstand og anerkjennelse. Med sykepleieloven av 1948 var en mangeårig kamp for 3-årig enhetlig sykepleierutdanning over. Sykepleierne hadde fått gjennomslag for at en trenger

innledning 13

kunnskap for å utøve sykepleie. Loven åpna videre for ei spesialisering i sykepleie og ei avkorta sykepleierutdanning for de som ville spesialisere seg til jordmor og psykiatrisk sykepleier. Som det første lovregulerte yrket for kvinner har jordmoryrket lang tradisjon i Norge. Fra 1815 til 1948 var jordmorutdanninga ei egen utdanning. I kapitlet «Distriktsjordmor Helfrida Nordvågs håndavtrykk i den nordnorske kvinnehistorien» belyser Kari Bjerck jordmødrenes historie fra jordmorloven i 1898 til lov om helsetjeneste i kommunene i 1984 som oppheva den lovpålagte kommunale jordmortjenesten. Ifølge Bjerck forstås jordmor synonymt med distriktsjordmor helt fram til midten av 1950-årene, og hun lar Helfrida Nordvåg stå som en representant for distriktsjordmødrene i Norge. I kapitlet følger vi distriktsjordmora gjennom hennes virke som distriktsjordmor i en øykommune i Troms i 49 år. Forfatteren løfter fram etableringa av et fagtidsskrift og danninga av jordmorforeninga som svært betydningsfullt for distriktsjordmødrene i en strevsom hverdag. Interessen for andre verdenskrig er, sjøl mer enn 70 år etter freden, svært stor i Norge, men vi veit lite om sykepleiernes innsats og virke i krig og okkupasjon i Norge. Ifølge den britiske sykepleiehistorikeren Christine Hallett (2009, s. ix) betydde god sykepleie forskjellen mellom liv og død for skadde og sårede soldater. Sykepleiernes innsats overfor sivilbefolkninga i krig har ikke hatt stor plass i framstillingene om andre verdenskrig. I kapitlet «Sykepleie i okkupert land – Finnmark under andre verdenskrig» skriver Ingrid Immonen om sykepleiernes hverdag i Finnmark under krigen. På grunn av sin strategiske beliggenhet som forsyningsvei for de allierte styrkene gjennom Barentshavet til Kolahalvøya opplevde sivilbefolkninga i den nordligste landsdelen særlige utfordringer, ikke minst under tvangsevakueringa i 1944. Basert på intervju med sykepleiere og andre som arbeidet i helsevesenet i Finnmark under og like etter krigen, søker Immonen å belyse sykepleiernes innsats for å opprettholde et helsevesen i en særdeles vanskelig situasjon. Immonen viser hvordan sykepleiernes innsats var med på å opprettholde en slags normalitet i et samfunn i oppløsning. Fra 1950-årene og fram til i dag har mange spesialiteter etablert seg i sykepleie. Barnesykepleie er ett av dem. I kapitlet «Etableringen av spesialutdanning i barnesykepleie i Tromsø» fokuserer Inger J. Danielsen på hvilke faktorer som var medvirkende til at barnesykepleie ble en ny spesialitet i sykepleie fra slutten av 1970-årene. Danielsen tar utgangspunkt i utviklinga ved sykehuset i Tromsø. Hensikten er å vise hvordan framveksten av spesialister i barnesykepleie både

glimt fra sykepleiefagets historie

hadde en universell og en partikulær side: Forfatteren viser hvordan framveksten av spesialiteten kom som en følge av samfunns- og kunnskapsutviklinga i tida og ikke minst som et resultat av et tett og nært samarbeid med leger som erkjente at de var avhengig av sykepleiernes fagkompetanse for å utvikle eget fag. Det er en vanlig oppfatning at sykepleie utvikla seg med de moderne sykehusene. Det var der sykepleierne fikk sin utdanning og yrkesidentitet. Ingunn Elstad skriver i sitt kapittel «I distrikt» at sykepleie også vokste fram utenfor institusjonene, i distriktene, som distriktssykepleie og menighetspleie. Begrepet menighetspleie ble brukt om sykepleie i hjemmene i by og bygd, og var en diakonal tjeneste knytt til kirka, mens distriktssykepleie også var sykepleie i hjemmene, men i bygder og på mindre steder. Sykepleietjenesten var drevet fram av frivillige bevegelser bygd opp og drevet av lokale kvinneforeninger. Elstad tar utgangspunkt i en historisk studie av menighetspleie og distriktssykepleie i den nordlige landsdelen, men ser framveksten av distriktssykepleie i lys av internasjonal utvikling og forskning. Hun viser hvordan sykepleien i distriktene i Norge ble drevet på frivillig og lokal basis i over hundre år og kom til å bli en spydspiss i kampen mot tuberkulosen i Norge fram til 1940-årene. Hva vet vi om hvilke teoretiske kunnskaper om sykepleie som ble formidla i teoriundervisninga i de første sykepleierutdanningene i Norge? I kapitlet «Kunnskapen som formet faget – fire tekster om sykepleie i fagets pionertid» søker Jorunn Mathisen å belyse det teoretiske kunnskapsgrunnlaget i sykepleierutdanninga i sykepleiefagets pionertid fra 1868, da den første sykepleierutdanninga ble etablert i Norge, og fram til dannelsen av Norsk Sykepleierskeforbund (NSF) i 19121. Forbundet stilte krav om en enhetlig 3-årig utdanning for alle sykepleiere i 1915. Begrunnelsen var at det var store forskjeller mellom de ulike sykepleierskolene med hensyn til både den praktiske opplæringa og omfanget av teoriundervisninga.2 Mathisen spør om det på tross av ulikhetene fantes en felles forståelse for hvilke teoretiske kunnskaper og praktiske ferdigheter elevene måtte inneha, og hva denne kunnskapen i så fall besto av. Gjennom en analyse av to lærebøker og to sykepleieelevers notatbøker viser hun hvordan de tre temaene

1 Fra 1949 Norsk Sykepleierforbund. 2 Forskjellene utdypes i Mathisen, Jorunn: Sykepleiehistorie ideer – mennesker – muligheter, Oslo: Gyldendal Akademisk 2003.

innledning 15

som reinslighet, observasjon og dokumentasjon hadde betydning ved århundreskiftet, og som fortsatt er sentralt i sykepleiens kunnskapsgrunnlag. Den andre spesialiteten i sykepleie som etableres som følge av sykepleieloven, var psykiatrisk sykepleie. I 1954 starta Statens spesialskole i psykiatrisk sykepleie på Bygdøy og Spesialskolen ved Dikemark sykehus. Betegnelsen psykiatrisk sykepleier oppstår slik med spesialskolene, men ivaretakelsen av mennesker med psykiske lidelser, eller sinnslidelser som det het da, starta ikke i 1954. Sykepleiere hadde i flere tiår arbeidet innafor feltet sinnssykepleie sammen med mannlige pleiere uten formell fagutdanning. I kapitlet «Samhandling i dagliglivet – et sentralt fokus i psykiatrisk sykepleie» retter Åshild Fause fokus på ordninger for ivaretakelse av sinnslidende både i og utenfor institusjoner før spesialskolene etableres. Sykepleiehistorie handler ikke bare om den faglærte sykepleien eller spesialitetene slik vi kjenner den fra 1900-tallet. Søkelyset må rettes mot de som tok hånd om de sinnslidende før psykiatrisk sykepleie ble en egen spesialitet. Ved å beskrive forpleining og behandling av sinnslidende i den offentlige forpleininga utenfor asylet, i asylet og i et pleiehjem for sinnslidende i perioden fram til ca. 1950 søker Fause å belyse om og på hvilken måte utøvelsen endret seg i de ulike ordningene, og hva som var stabilt.

Litteratur Fause, Å. og Michaelsen, A. (2002). Et fag i kamp for livet. Sykepleiens historie i Norge. Bergen: Fagbokforlaget. Hallett, C. (2009). Containing Trauma. Nursing Work in the First World War. Manchester og New York: Manchester University Press. Mathisen, J. (2006). Sykepleiehistorie. Oslo: Universitetsforlaget.

Kapittel 1

Om fagtradisjoner og sykepleiehistorie som forskningsfelt Åshild Fause

Denne boka søker å belyse noen forhold og områder i sykepleietjenesten som har hatt betydning for utviklinga av sykepleien som fag og yrke i Norge. Sykepleie er den største yrkesgruppa i helsesektoren, og behovet for sykepleiere vil øke de neste tiårene (Statistisk Sentralbyrå 2012). Som et ledd i gjennomføringen av samhandlingsreformen er det stort behov for å styrke sykepleiernes kompetanse på ulike områder (St.meld. nr. 47 (2008–2009)). I dagens helsevesen foregår fagutøvelse i nær samhandling på tvers av både profesjoner og nivå. For å forstå utfordringene i den komplekse konteksten som dagens helsevesen representerer, er det et stort behov for forskning som belyser sykepleiens tradisjoner og historie i samspill med samfunnsutviklinga, og som analyserer og drøfter framveksten av fag og yrke i samspill med andre sentrale yrkesgrupper og aktører. Sykepleie har en lang tradisjon som fag og yrke, både nasjonalt og internasjonalt. Virksomheten med å avhjelpe sykdom har eksistert til alle tider, mens den faglærte sykepleien har en over 150-årig historie i Norge, og går i alle fall tilbake til 1600-tallet i Sør-Europa (Martinez og Martinez 2010, Fealy 2006). Kunnskap er et historisk produkt og utvikla over tid. Sykepleiens historie viser at sykepleie har vært viktig for befolkninga og den enkeltes trygghet i rolige tider og når krig og epidemier rammer, men har ikke alltid vært uttrykt like tydelig og framholdt som betydningsfull.

glimt fra sykepleiefagets historie

Myter om sykepleie Samtidig som sykepleie slo igjennom som fag i Nord-Europa i siste del av 1800-tallet, ble det utvikla mange myter om sykepleiefaget og sykepleiernes yrkesutøvelse. En slik myte er at alle, i alle fall kvinner, kan pleie syke. Sykepleierne har derfor måttet slåss for retten til utdanning, slik de gjorde det i mellomkrigstida, da Norsk Sykepleierforbund krevde ei 3-årig og enhetlig utdanning i sykepleie (Fause og Micaelsen 2002, s. 175–183). At det tok over 30 år før sykepleierne fikk gjennomslag for sitt utdanningskrav, forteller at behovet for fagkunnskapen var omstridt, både blant leger, sykehuseiere og politikere. Det var kanskje ikke så rart. Sykepleierne var den største faggruppa i helsevesenet, og de satte sitt preg på landet, fra nord til sør. Sykepleierne var avgjørende i utviklinga av en statlig velferdspolitikk og hadde samtidig sine faglige og religiøse tradisjoner med dype historiske røtter. Sykepleierutdanninga var for viktig for samfunnsutviklinga til å bli overlatt til sykepleierne og deres fagforbund. Fortsatt vekker sykepleiefaglig utdanning sterke reaksjoner. Sykepleie er i dag langt på vei det største akademiske studiet i Norge, målt i antall studenter. Universitetene og høgskolene tilbyr mastergradsstudier innafor et stort faglig spekter. At sykepleiere ønsker mulighet for videreutdanning på mastergradsnivå, kalles «mastersyke», og det reises spørsmål om hva sykepleiere skal med mastergrad (Torgersen 2015). En anna myte er at faglært sykepleie oppsto fordi legene trengte assistenter. Sykepleie er derfor et assistentfag til medisinen og har ikke et selvstendig kunnskapsgrunnlag (Moseng 2012, s. 3). Men som nevnt er europeisk faglært sykepleie mye eldre enn den kliniske medisinen. Ifølge historikeren Colin Jones (1989, s. 113–117) fungerte katolske sykepleiesamfunn på tidlig 1600-tall som selvstendige medisinske praktikere. Da legene kom inn i sykehusene, hadde sykepleiere vært der lenge (Elstad 2014, s. 167–172). I Norge ble sykepleie et selvstendig fag med egne ledere på alle nivå i siste del av 1800-tallet. Gjennom de neste nitti årene, da moderne behandlingssykehus ble utbygd her i landet, hadde sykepleiere ledende stillinger, og sammen med overlegene hadde de ansvaret for driften av avdelingene. Det har vært underkommunisert at sykepleiere og leger har vært gjensidig avhengig av hverandre for å utvikle fagkunnskap om behandling og pleie. At sykepleiernes kompetanse og innsats ble lagt merke til og verdsatt, viser uttalelsen fra doktor Holmboe ved Tromsø Amtssykehus rundt år 1900 (Evensen 2014, s. 22):

kapittel 1: om fagtradisjoner og sykepleiehistorie som forskningsfelt 19

Jeg har den aller største tillit til dere diakonisser. Dere gjør et fantastisk arbeid; dere har gjort mye for å utvikle sykepleie til den profesjon den fortjener å være. Vi leger er så takknemlige overfor dere for dette. Vår egen profesjon kan ikke vokse uten at sykepleieprofesjonen vokser med oss.

Ifølge sykepleier og filosof Ingunn Elstad (Elstad 2014, s. 179) utvikla sykepleiefaget seg sterkt gjennom den medisinske modellen som ga sykepleie en kunnskapsbasis for å forstå utvikling av sykdomsprosesser, logikken i behandlingsformene og mulige konsekvenser for pasienten. Gjennom døgnkontinuerlig observasjon, hygiene og organiseringa av den daglige driften av pleien videreutvikla sykepleiefaget sin kunnskapsbasis og bidro samtidig til medisinske framskritt. En tredje myte er at moderne sykepleie oppsto i siste halvdel av 1800-tallet fordi det var et stort kvinneoverskudd i land i Vest-Europa, og for å gi kvinner fra øvre lag av befolkninga et respektabelt yrke; altså at sykepleien oppsto som sysselsetting for borgerskapets kvinner (Martinsen og Wærnes 1979, s. 16–18, Melbye 1990, s. 332–338). Det stemmer ikke. Mange sykepleieledere hadde riktignok middelklassebakgrunn, men sykepleiehistorikere har dokumentert at flertallet av sykepleierne i land etter land – også i Norge – ble rekruttert fra lavere samfunnslag, der kvinner arbeidet uansett. Viktigere er det at myten tjener til å legge et slør over sykepleie som kunnskapsfelt og samfunnsinnsats. Det vil være mer fruktbart å undersøke hvordan hendelser og utvikling i samfunnet drev fram utviklinga av sykepleiefaget og sykepleieryrket, som for eksempel koleraepidemiene, tuberkulosen og den kirurgiske behandlinga. Hvis man derimot løfter fram sykepleiernes arbeid for å avhjelpe sykdom, ser man at deres innsats var en viktig del av grunnlaget for det moderne samfunnet. Kunnskap om den internasjonale, nasjonale, regionale og lokale sykepleiehistoria vil være avgjørende for å gi et virkelighetsnært bilde av sykepleiens betydning innafor nye helseutfordringer.

Sykepleiehistorisk forskning i Norge Sykepleiens historie er et stort forskningsfelt internasjonalt og et felt under oppbygging i Norge. Hvis vi sammenligner oss med Danmark, ser vi at interessen for historiske studier har vært langt større der enn hos oss. Da Dansk Sygeplejeråd skulle feire sitt 100-årsjubileum i 1999, beslutta de å etablere et sykepleiehistorisk

glimt fra sykepleiefagets historie

museum i byen Kolding. I de årene museet har eksistert, er det samla inn store mengder historisk materiale, dagbøker, lærebøker, fotografier osv. I samme tidsrom har museet utgitt en rekke hefter og bøker som omhandler sykepleiens historie i Danmark. Sånn har det ikke vært i Norge. Norsk Sykepleierforbund tok i 1951 initiativ til utgivelsen av lærebøker i sykepleiens historie i Norge og ga Ingrid Wyller, daværende leder ved Norges Sykepleiehøgskole, i oppdrag å skrive den norske sykepleiens historie, ei bok som kom ut i 9 reviderte utgaver, sist gang i 1979. Wyller skrev seinere også Sykepleiens verdenshistorie. Hensikten med undervisninga i sykepleiehistorie var å formidle verdier og gi sykepleierne en klar identitet og stolthet over eget fag. Wyllers bøker var pensum ved sykepleierutdanninga til langt ut i 1980-årene.3 To nye lærebøker erstatta Wyllers bøker utover i 1990-årene og tidlig på 2000-tallet: Jorunn Mathisens Sykepleiehistorie (1993, revidert i 2006) og Åshild Fause og Anne Michaelsens Et fag i kamp for livet (2002). I forbindelse med Norsk Sykepleierforbunds 75- og 100-årsjubileum ga forbundet ut to sykepleiehistoriske verk, henholdsvis Kall og kamp. Norsk Sykepleierforbunds historie (Melbye 1990) og tobindsverket Norsk Sykepleierforbund gjennom 100 år (1912–2012) (Moseng 2012, Lund 2012), begge skrevet av faghistorikere. Men forbundet har ikke på samme måte som i Danmark tatt initiativ til å samle inn kildemateriale og få eldre sykepleiere til å komme fram med sine erfaringer. Noen få norske sykepleiere har utgitt sine memoarer, og tidsskriftet Sykepleien har i perioder hatt faste spalter der eldre sykepleiere har fortalt fra sitt yrkesaktive liv.4 Dette stoffet er møtt med stor interesse, kanskje fordi fortidas praksis og perspektiver kaster lys over faget og gir innsikt av betydning for dagens sykepleieutøvelse. Det er skrevet tre doktoravhandliner om sykepleiehistorie. Den første var Kari Martinsens avhandling om diakonissene (1984). Den andre omhandlet Norsk Sykepleierforbunds første formann, Bergljot Larsson, skrevet av Sigrun Hvalvik (2003), og den siste tok for seg sykepleiens framvekst i Rogaland og var skrevet av Kristin K. Adriansen (2015). Alle disse har vært med på å belyse framveksten av norsk sykepleie.

3 I 1983 gjennomførte undertegnede en undersøkelse av pensum i sykepleiens historie ved landets sykepleierutdanninger. Over 80 % av utdanningene hadde Wyllers to bøker på pensumlista. 4 Eksempler her er Åse Aastum (1986), Liv Riiser (1993), Karen Korsmo-Baugstø (1996). Se også «Sykepleien» i 1984 og 1987.

kapittel 1: om fagtradisjoner og sykepleiehistorie som forskningsfelt 21

Sykepleiens fagtradisjoner Fagtradisjonene i sykepleie omfatter i denne framstillinga både den kliniske utøvelsen av sykepleie og det kunnskapsgrunnlaget fagutøvelsen kvilte på. Begrepet «fagtradisjoner» kan kanskje virke nostalgisk, som et uttrykk for en lengsel tilbake til ei tid da faget var helt og ekte, og alle de forvirrende endringsprosessene ikke hadde satt inn. På den andre sida er vi – studenter, sykepleiere og forskere – brukere av den globale kunnskapsproduksjonen, som har som premiss at ny kunnskap alltid er bedre enn den som var før, og at forskningskunnskap generelt er på et høgere nivå enn erfaring. Vi er med andre ord vant til å forstå tradisjon og modernitet som motsetninger. Filosofen Hans-Georg Gadamer hevdet derimot at tradisjon og modernitet er to sider av samme sak. Dersom vi ikke kjenner tradisjonen, kan vi heller ikke vurdere fortid og nåtid kritisk; da blir vi prisgitt mytene og klisjeene (Gadamer 2010, s. 314–322). Noe var omstridt, noe var avleggs, mens noe ble ført videre. Samtidig som noe endrer seg, er det en kontinuitet, noe som blir værende det samme gjennom endringene. I sykepleiehistoria må vi til enhver tid regne med flere tradisjoner. Tradisjonene var i endring, slik det også er med ulike retninger i faget i dag. Når historia til et fag og et yrke som sykepleie skal videreformidles, må en skrive fram innholdet: Hva gjorde sykepleierne? Hvordan møtte eller ikke møtte yrkesutøvelsen behov i samfunnet? Hvordan utvikla og endra praksisene seg? Slike framskrivinger er ikke nøytrale, men normative fordi det finnes god og mindre god praksis. Dessuten kan de normene som ble diskutert og begrunna i fortida, også diskuteres i dag. Tidligere tiders yrkesutøvelse la grunnlaget for den kunnskapen vi anser som betydningsfull i dagens sykepleie. Noe av denne kunnskapen er like viktig i dag som for hundre år sia. Fag og yrke utvikla seg ikke i et vakuum, men i samspill med lokale, regionale, nasjonale og internasjonale aktører og forhold. Studier av sykepleietradisjoner vil derfor vise hvordan sykepleiernes innsats bidro til nasjonens vekst og utvikling gjennom oppbygginga av en velferdsstat og et helsevesen (Dietz 2014).

Kilder i sykepleie Fagtradisjoner i sykepleien er fagkunnskap som er utvikla over tid og nedfelt i praksis som for eksempel perspektiver, kompetanser, prinsipper, sykepleietiltak og håndverksteknikker, ofte oppsummert i lærebøker. Fagtradisjonen

glimt fra sykepleiefagets historie

omfatter for eksempel sentrale kompetanser og perspektiver som kontinuitet, døgnkontinuerlig ansvar, observasjon, å våke over og å passe på og hygiene. Men siden sykepleiefaget i stor grad er videreført gjennom praksis, er det ikke alltid bare å gå i bokhylla for å finne tradisjonene i faget og hvordan de har utvikla og endra seg. Det krever empiriske studier. Sentrale primærkilder for studier av sykepleie er brev skrevet av og til sykepleiere, sykepleieres dag- og notatbøker, lærebøker i faget, arbeids- og inventarlister i sykehus, sykehjem og distriktsykepleie, journaler og anna skriftlig materiale, men også statistikk og andre trykte arkivkilder. I denne boka har forfatterne tatt i bruk et bredt utvalg av kilder skrevet av og for sykepleiere, men også kilder skrevet av nære samarbeidspartnere, som for eksempel legene. Sykepleiehistorie kan derfor bli det som filosofen Michel Foucault (1972) har kalt en «kunnskapsarkeologi».5 Faget er så omspunnet av myter at man ikke umiddelbart kan gå ut fra at det som ble sagt offentlig om sykepleien, henger sammen med det som sykepleierne gjorde. Fordi sykepleierne ofte ikke er synlige i de skriftlige kildene fra sykehus eller distrikt, er «oral history» blitt et viktig supplement for å undersøke sykepleiernes samfunnsinnsats (Dickinson 2015). Her er sykepleiernes egne fortellinger om sitt arbeid og innsats i sykehus, pleiehjem eller distrikt med på å belyse utøvelse og kunnskapsgrunnlag. For der sykepleierne er, vil vi også finne pasientene. Slik gir sykepleiernes egne fortellinger også liv til de skriftlige kildene der sykepleierne ikke er synlige (Hallett 2014). Alle kilder må identifiseres og kontekstualiseres, og de må kombineres med vitenskapeteoretiske refleksjoner for å formulere nye perspektiver og teoriutvikling. Slik har studier av sykepleietradisjonene to formål. Det er dels å framskaffe primærkilder i form av dagbøker og sykepleiefortellinger m.m., men også å analysere utøvelse og erfaring der endringene i feltet og mulige årsaksforklaringer løftes fram og drøftes.

Grunnforskning i sykepleie Felles for alle bokas kapitler er at de tar utgangspunkt i lokal empiri og ser utvikling og endring i lys av regionale og nasjonale, men i stor grad også av internasjonale forhold. At mange av bidragene har Nord-Norge som forskningsfokus, 5 I boka The Archaeology of knowledge løfter Foucault fram hva det betyr at kunnskap er historisk, og viser hvordan enhver kunnskapsteori er forankra i historiske forhold.

kapittel 1: om fagtradisjoner og sykepleiehistorie som forskningsfelt 23

er ikke tilfeldig. Ved UiT Norges arktiske universitet har vi i både nasjonal og skandinavisk sammenheng en unik kompetanse innenfor fagområdet sykepleietradisjon og historie. Forskningsgruppa «Pasientnær sykepleieforskning» ved Institutt for helse og omsorgsfag (IHO) har sykepleietradisjon og historie som et av sine satsingsfelt, med vitenskapelige ansatte og stipendiater som er aktive forskere innafor sykepleie- og helsehistorie. Studier av sykepleietradisjoner viser hvordan fag og yrke har utvikla og endra seg. Slik nærstudier av sykepleieutøvelse og pasienterfaringer i dag gir vesentlige bidrag til fagforståelse og fagkunnskap, gjør historiske studier det samme. Å utforske sykepleieutøvelsen, enten den foregikk i eller utenfor institusjonene, og i ulike tidsepoker, er vesentlig for å løfte fram et kunnskapsgrunnlag i kontinuitet og forandring, og med sterke røtter i mange hundre års tradisjon. Sykepleiefaget og sykepleieryrket utvikla seg i et spenningsfelt mellom tradisjon og modernitet. Et slagord om at sykepleie skulle være «et yrke som alle andre», ble først reist langt ut i 1970-årene (Fause og Michaelsen 2002). Idealet fra den nye kvinnebevegelsen som vokste fram utover i 1970-årene, var at kvinner skulle inn i mannsyrker; de skulle ikke utdanne seg til sykepleiere. Sykepleieryrket var formelig legemeliggjøring av kvinners underdanige rolle. Sykepleiere ble oppfatta som snille, forsagte, undertrykte og dermed også underbetalte, og latterliggjort i legeromaner. Det samme gjaldt også standens egne utøvere. Men kvinnehistorikere og kvinneaktivister i 1980-årene var ikke interessert i sykepleie. I stedet ble sykepleie og kvinnesynet kritisert. De bidro ikke til å løfte fram spenninger og dilemmaer i fag og yrke. Disse spenningene og til dels dilemmaene må tematiseres og drøftes kritisk i lys av kontekst som samfunnsforhold, kvinne- og kjønnshistorie, religion, og samspillet mellom sykepleiernes nære samarbeidspartnere, som for eksempel legene og de uten utdanning som utøvde pleie av syke. Det er ikke tilstrekkelig å bare studere den faglærte sykepleien, en må også belyse virksomheten til andre grupper som tok vare på syke og mennesker i sårbare situasjoner.

Et masteremne og en MOOC i sykepleietradisjon og historie Som et resultat av å vektlegge sykepleiehistorias bidrag til kunnskapsutviklinga i faget gis i dag et eget emne i sykepleiens tradisjon og historie ved masterprogrammet i sykepleie ved UiT Norges arktiske universitet. Et sentralt læringsmål i emnet er å ha kunnskap om trekk i den historiske utviklinga i sykepleiefaget

glimt fra sykepleiefagets historie

nasjonalt og internasjonalt. Studentene skal videre kunne diskutere sykepleie i et kritisk kjønnsperspektiv og kunne forklare og drøfte sentrale perspektiver og kompetanser i sykepleiens fagtradisjon og i sentral sykepleieteori. 16. februar 2017 lanserte mastermiljøet en MOOC (Massive Open Online Course) kalt «European Tradition and History in Nursing». MOOCen er et nettbasert kurs som vil være åpent og tilgjengelig for alle som er interessert i å lære mer om sykepleiens historie og tradisjon i en europeisk sammenheng. MOOCen vil inngå som en del av masteremnet og vil kunne tas som et enkeltemne for alle mastergradsstudenter. De som driver med sykepleiehistorisk forskning og er fagansvarlig for innholdet i masteremnet og i MOOCen, er også medlemmer i det internasjonale tverrfaglige forskernettverket European Association for the History of Nursing (EAHN), der representanter fra flere europeiske forskningsmiljø arbeider for å synliggjøre betydningen av tradisjon og historie som et vesentlig kunnskapstilfang i faget sykepleie. Representanter fra sju europeiske land (England, Irland, Italia, Nederland, Tyskland, Danmark og Norge) bidrar med videofilmer og artikler i MOOCen. MOOCen er delt inn i tre moduler som løfter fram ulike europeiske sykepleietradisjoner og sykepleiepraksis. Her bidrar flere av forfatterne i denne boka, og sykepleiehistorikere i det europeiske nettverket med videoforelesninger og artikler.6

Litteratur Adriansen, K.K. (2015). Et kvinneyrke tar form. Sykepleie i Rogaland 1870–1970. Doktoravhandling. Bergen: Universitetet i Bergen. Dickinson, T. (2015) «Curing Queers»: Mental Nurses and their Patients, 1935–74. Manchester: Manchester University Press. Dietz, S.M. (2014). Køn, kald og kompetencer. Diakonissestiftelsens kvindefællesskab og omsorgsuddannelser 1863–1955. København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck. Elstad, I. (2014). Sjukepleietenking. Grunnlagstenking i sykepleie. Oslo: Gyldendal Akademisk. Elstad, I. og Hamran, T. (2006). Sykdom i Nord. Nord-Norge før 1940. Bergen: Fagbokforlaget.

6 Legges ut på nettsida til UiT (uit.no) 16. februar 2017.

kapittel 1: om fagtradisjoner og sykepleiehistorie som forskningsfelt 25

Evensen, B. (2014). Fra sykehusloftet til MH-bygget. Sykepleierutdanningens historie i Norge. Eureka, 4. Fause, Å. og Michaelsen, A. (2002). Et fag i kamp for livet. Sykepleiens historie i Norge. Bergen: Fagbokforlaget. Fealy, G. (2006). A History of Apprenticeship Nurse Training in Ireland. London: Routledge. Foucault, M. (1972). The Archaeology of Knowledge. London: Tavistock Publications. Gadamer, H.-G. (2010). Sannhet og metode. Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Oslo: Pax forlag. Hallett, C. (2014). Veiled Warriors. Allied Nurses of the First World War. New York: Oxford University Press. Hvalvik, S. (2003). Bergljot Larsson og den moderne sykepleien. Oslo: Akribe. Jones, C. (1989). The Chartiable Imperative. Hospitals and Nursing in Ancien Regime and Revolutionary France. London/New York: Routledge. Martinez, M.J.G. og Martinez, A.C.G. (2010). Scientific Production of Spanish Nurses in the XVIth and XVIIth centuries: The rules of the Nurses Obregones (1593), Nurses’ Instructions (1617) and Nurses’ Directory (1668). Conference Presentation: International Perspectives in the History of Nursing, Kingston University, UK. Martinsen, K. (1984). Freidige og uforsagte diakonisser. Er omsorgsyrke vokser fram 1860–1905. Doktoravhandling. Bergen: Universitetet i Bergen. I bokform: Oslo: Aschehoug/Tanum-Norli. Martinsen, K. og Wærnes, K. (1979). Pleie uten omsorg? Oslo: Pax forlag. Melbye, K. (1990). Kall og kamp. Norsk Sykepleierforbunds historie. Oslo: Norsk Sykepleierforbund og J.W. Cappelens Forlag Moseng, O.G. (2012). Framvekst og profesjonalisering. Norsk Sykepleierforbund gjennom 100 år (1912–2012). Oslo: Akribe. Lund, E.C. (2012). Virke og profesjon. Norsk Sykepleierforbund gjennom 100 år (1912–2012). Oslo: Akribe. Lysnes, M. (1981). Behandlere og voktere? Psykiatrisk sykepleies historie i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. Riiser, L. (1993). Fargerikt i sort og hvitt. Portrett av et miljø. Stavanger: Verbum. Torgersen, A.I. (2015). Mastersyke blant sykepleiere. Sykepleien.no. https:// sykepleien.no/meninger/innspill/2015/01/mastersyke-et-sykepleiefenomen, lasta ned 15. september 2016. Wyller, I. (1969). Sykepleiens Verdenshistorie. Oslo: Forlaget Land og kirke. Wyller, I. (1974). Sykepleiens historie i Norge. Oslo: Fabritius Forlagshus.

glimt fra sykepleiefagets historie

Trykte kilder Statistisk Sentralbyrå (2012). Betydelig underdekning av helsepersonell i 2035. http:// ssb.no/forskning/mikrookonomi/arbeidsmarked/betydelig-underdekning-avhelsepersonell-i-2035, lasta ned 10. november 2016. St.meld. nr. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid.

ÅS HI L D FAU S E ( RE D.)

ISBN 978-82-450-1537-9

,!7II2E5-abfdhj!

GLIMT FRA SYKEPLEIEFAGETS HISTORIE

ÅS HILD FAU S E (RED.)

GLIMT FRA

SYKEPLEIEFAGETS HISTORIE