Fine
Aubrey H. Fine (red.)
På de snart 20 årene som har gått siden den første utgaven av denne boken ble utgitt i USA, har fagfeltet endret seg betydelig. Den fjerde utgaven fremhever utviklingen innenfor fagfeltet, med 11 nye kapitler og over 40 prosent nytt stoff. Nå foreligger Håndbok i dyreassisterte intervensjoner endelig på norsk.
Boken inneholder: • • • • • •
en oppsummering av effektforskning på DAI beskrivelser av hvordan man kan utforme og implementere dyreassisterte intervensjoner metoder, standarder og retningslinjer for DAI drøftinger av DAI for barn, eldre og spesielle befolkningsgrupper beskrivelser av bruk av DAI i ulike situasjoner og omstendigheter et norsk innledningskapittel som blant annet omhandler DAI på gård
Omtaler av tidligere utgaver: «Denne boken er definitivt nødvendig i ethvert DAI-tiltak. Boken gir en komplett, omfattende oversikt som går i dybden på hvordan dyr kan hjelpe terapeuter. Redaktørene og bidragsyterne […] gir konsis, detaljert informasjon om alle områder av DAI, inkludert hvordan man kan sette i gang et tiltak eller forbedre et tiltak som allerede eksisterer. Alle som er interessert i dyr–menneske-relasjonen, spesielt når det gjelder hvordan den kan bidra i en terapeutisk setting, må lese denne boken.» KENT DAVIS, DVM (University of Illinois Veterinary Medicine Teaching Hospital) «Dette er en interessant og godt skrevet bok som gir et betydelig og viktig bidrag til fagfeltet for dyreassisterte intervensjoner. Boken egner seg utmerket som pensum i kurs innenfor dette emnet, og den bør være en del av det personlige biblioteket hos alle som er interessert i dyr–menneskerelasjonen og dyreassisterte intervensjoner.» JOURNAL OF THE AMERICAN VETERINARY MEDICAL ASSOCIATION, 15. juni 2001 «Aubrey H. Fine har samlet et bredt spekter av bidrag som gir en svært tiltrengt ressurs for praktikere, forskere og studenter. Denne boken er et stort steg frem i arbeidet med å formalisere begreper og praktiske hensyn når det gjelder bruken av dyr i terapeutiske settinger … Boken er et verdifullt bidrag til fagfeltet.» ANTHROZOÖS
Originalens tittel: Handbook on Animal-Assisted Therapy: Foundations and Guidelines for AnimalAssisted Interventions. Oversettelsen er utgitt ifølge kontrakt med Elsevier.
ISBN 978-82-450-2534-7
,!7II2E5-acfdeh!
HÅNDBOK I
HÅNDBOK I DYREASSISTERTE INTERVENSJONER
Profesjonsutøvere som jobber i helse- og sosialsektoren eller i skolen og som leser denne boken, vil oppdage fordelene med å inkludere dyreassisterte intervensjoner (DAI) i egen praksis. Forfatterne presenterer de beste praksiser innenfor DAI og hvordan man kan utforme og implementere dyreassisterte intervensjoner. De presenterer også forskning om effekten av DAI for ulike lidelser og pasientgrupper. Boken dekker bruken av DAI med barn, eldre og mennesker som får palliativ omsorg samt mennesker med kroniske lidelser. Boken omhandler også hvordan DAI kan brukes i arbeid med familier, med utsatt ungdom og med barn med traumer eller autismespekterforstyrrelser.
DYREASSISTERTE INTERVENSJONER FAGLIG GRUNNLAG OG RETNINGSLINJER
HĂĽndbok i dyreassisterte intervensjoner
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 1
28.02.2019 22:11
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 2
28.02.2019 22:11
HĂĽndbok i dyreassisterte intervensjoner Faglig grunnlag og retningslinjer
Aubrey H. Fine (red.)
Department of Education, California State Polytechnic University, Pomona, CA, USA
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 3
28.02.2019 22:11
Originaltittel: Handbook on Animal-Assisted Therapy: Foundations and Guidelines for Animal-Assisted Interventions, 4th Edition (ISBN 9780128012925) Copyright originalutgave: Copyright © 2015, 2010, 2006, 2001 Elsevier Inc. All rights reserved. Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2019 All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-2534-7 This edition of Handbook on Animal-Assisted Therapy: Foundations and Guidelines for Animal-Assisted Interventions, fourth edition by Aubrey Fine is published by arrangement with Elsevier Inc. Denne utgaven av Handbook on Animal-Assisted Therapy: Foundations and Guidelines for Animal-Assisted Interventions, 4th Edition av Aubrey Fine er publisert etter avtale med Elsevier Inc. Oversatt til norsk av Ingvill Christina Goveia. Faglig tilrettelagt for norske forhold av Ingeborg Pedersen, forsker ved Institutt for folkehelsevitenskap, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Christine Olsen, forskningsansvarlig i Dyrebar Omsorg. Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Notices Knowledge and best practice in this field are constantly changing. As new research and experience broaden our understanding, changes in research methods, professional practices, or medical treatment may become necessary. Practitioners and researchers must always rely on their own experience and knowledge in evaluating and using any information, methods, compounds, or experiments described herein. In using such information or methods they should be mindful of their own safety and the safety of others, including parties for whom they have a professional responsibility. To the fullest extent of the law, neither the Publisher nor the authors, contributors, or editors, assume any liability for any injury and/or damage to persons or property as a matter of products liability, negligence or otherwise, or from any use or operation of any methods, products, instructions, or ideas contained in the material herein. The translation has been undertaken by Fagbokforlaget at its sole responsibility. Practitioners and researchers must always rely on their own experience and knowledge in evaluating and using any information, methods, compounds or experiments described herein. Because of rapid advances in the medical sciences, in particular, independent verification of diagnoses and drug dosages should be made. To the fullest extent of the law, no responsibility is assumed by Elsevier, authors, editors or contributors in relation to the translation or for any injury and/or damage to persons or property as a matter of products liability, negligence or otherwise, or from any use or operation of any methods, products, instructions, or ideas contained in the material herein.
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 4
28.02.2019 22:11
Dedikasjon Denne boken er tilegnet mange: Den er tilegnet alle menneskebarna og dyrebarna mine. Dere har gitt meg lykke i livet, og til sammen har dere gjort meg til et bedre menneske. Den er tilegnet barna mine, Sean, Corey og Nelli. Jeg vil også tilegne den til alle terapidyrene jeg har arbeidet med i årenes løp, og spesielt til PJ, Sasha, Puppy, Shrimp, Hart, Magic, Ketzy, Tikvah, Snowflake, Houdini og Spikey. Denne utgaven er tilegnet alle kollegaer som har bidratt til denne og tidligere utgaver. Deres arbeid og banebrytende innsats har bidratt til å ta dyreassisterte intervensjoner inn i en ny fremtid. Til slutt vil jeg tilegne boken til min kone, Nya, som har delt min kjærlighet til dyr og har gjort livet mitt rikere og bedre.
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 5
28.02.2019 22:11
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 6
28.02.2019 22:11
Innholdsfortegnelse
Bidragsytere
13
Forord av Stanley Coren
15
Forord av Aubrey Fine
19
Om forfatteren
21
Takk
22
Innledning til den norske utgaven
23
Av Ingeborg Pedersen, Christine Olsen, Lina Harvold Ellingsen-Dalskau og Line Sandstedt Innføring av dyreassisterte intervensjoner i Norge Dyreassisterte intervensjoner i helsefremmende prosesser Teorier og virkningsmekanismer for DAI Kvalitetssikring av DAI Forskning på DAI med hund i Norge Internasjonalt samarbeid innen DAI med hund Dyreassistert pedagogikk (DAP) med skolehund Dyreassisterte intervensjoner på gård Forskning på velferdstjenester på gård
23 24 25 26 28 28 29 30 30
2.3 2.4 2.5 2.6 2.7 2.8
3. Tanker for fremtiden: Dyr–menneskeinteraksjoner – et fagfelt i utvikling 3.1 3.2 3.3 3.4
3.4.1 3.4.2 3.4.3
3.5
3.6
1. Forståelsen av forholdet mellom dyr og mennesker: En innføring i dyr–menneske-relasjonen 37
3.7
1.5 1.6 1.7
2. Dyreassisterte intervensjoner i et historisk perspektiv
37 37 38 39
Innledning Dyreånder og åndelig helbredelse
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 7
Forskningsinformert praksis Implementeringsvitenskapens betydning
Profesjonalisering av fagfeltet for DAI Utdanningens betydning Behovet for spesialopplæring, sertifisering og praksisstandarder
Inn i fremtiden
4. Hvordan kulturelle og religiøse faktorer påvirker holdninger overfor dyr
55
55 56 56 57 57 58 59 59 60 61 61 62 63 63 64 65 66 67 68 71
Brinda Jegatheesan 40 41 42
4.1 4.2
4.4
Betydningen av akkulturasjon
Et kulturelt responsivt rammeverk for dyreassisterte intervensjoner 4.3.1 4.3.2 4.3.3
45 45 45
Innledning Kulturelle og religiøse faktorer 4.2.1
4.3
James A. Serpell, ph.d. 2.1 2.2
Folkehelse og livskvalitet Sosial kapital «Fugle-twitter»? Teknologi og DAI Tapt tilgang på naturen
Forskningsretninger
3.7.1 3.7.2
3.8
Biofili og en bevegelse mot biosentrisme One Health og et globalt perspektiv Terapeutisk overføring
Hva har dyr med menneskers helse å gjøre?
3.6.1 3.6.2
Audrey H. Fine og Alan M. Beck Innledning Introduksjon til dyr–menneske-relasjonen Beskrivelse av dyr–menneske-relasjonen Kjæledyr og mennesker: Casestudier viser hvor viktig relasjonen er Teorier som forklarer relasjonen mellom dyr og mennesker Dyr–menneske-relasjonens betydning for fysisk helse Noen avsluttende kommentarer
For å se hvor vi er på vei, må vi se på hvor vi har vært Utviklingen av dyreassisterte intervensjoner Utvikling av en felles terminologi En ny definisjon av relasjonen vår med dyr og naturen
3.5.1 3.5.2 3.5.3 3.5.4
Forståelsen av relasjonen mellom mennesker og dyr: Grunnlaget for å forstå dyreassisterte intervensjoner
46 47 49 50 50 51
Aubrey H. Fine, Philip Tedeschi, Erica Elvove
Del I
1.1 1.2 1.3 1.4
Dyrekrefter og sjamanisme Animisme i klassisk tid og middelalderen Dyr som hjelp ved sosialisering Dyr og psykoterapi Dyr, avslapning og sosial støtte Oppsummering
Kulturell selvbevissthet Kunnskap om klienter Utvikling av ferdigheter
Oppsummering
71 71 72 74 74 74 74 74
28.02.2019 22:11
8
Innholdsfortegnelse
5. Dyreassisterte intervensjoner i et samfunnsperspektiv: Dyrenes innvirkning på sosial kapital
Del II 77
Phil Arkow 5.1 5.2 5.3 5.4 5.5 5.6 5.7
Introduksjon Dyr og sosial kapital Fraværet av kjæledyr og sosial kapital Estimering av kjæledyrpopulasjoner i et samfunn Estimering av antall uønskede, mishandlede og aggressive dyr Forbindelsen mellom det urbane mennesket og naturen: Kjæledyr som beroligende representant fra naturen Oppsummering
6. Dyrs effekt på psykososial helse i familier og samfunn: Overgang til praksis
77 78 79 79 81 82 82 87
Lynette A. Hart, Mariko Yamamoto 6.1
Innledning: Å øke bruken av dyr–menneskerelasjoner i praksis 6.1.1 6.1.2 6.1.3 6.1.4
6.2
Kjæledyrenes potensial til å bedre livskvalitet 6.2.1 6.2.2 6.2.3 6.2.4
6.3
Sosial støtte og effekter på ensomhet og depresjon Sosialiseringseffekter Kjæledyrenes motiverende effekter Fysiologiske og beroligende effekter
6.3.2 6.3.3 6.3.4
6.4.1 6.4.2 6.4.3
Profesjonell støtte for kontakt med dyr Kan roboter erstatte assistanseeller terapidyr? Konklusjoner
7.1.1 7.1.2 7.1.3
7.2
Dyreassisterte aktiviteter og helsefordeler Epidemiologisk evidens på helsefordeler Eksperimentell eller kvasieksperimentell forskning
Konklusjon
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 8
8.4 8.5
8.8 8.9
90 93 94 95
99 99 100 101
Erika Friedmann, Heesook Son, Mudasir Saleem Forståelsen av dyr–menneske-relasjonen: Grunnlaget for å forstå dyreassistert terapi
8.3
87 89
7. Relasjonen mellom mennesker og dyr: Helse og 107 livskvalitet 7.1
8.1 8.2
8.7
89 89 89
107 108 110 113 119
125
Maureen MacNamara, Jeannine Moga, Christopher Pachel
87
Det psykologiske rammeverket bak dyr– menneske-interaksjonenes effekter 97 Tilgang på tilpasset samhandling med dyr 97 Relasjoner med og holdninger overfor dyrene 97 Normaliserende effekter for et bredere publikum 98
For helsepersonell: Å lede arbeidet med å implementere dyr i behandling eller som sosial støtte
8. What’s love got to do with it? Valg av dyr for dyreassisterte intervensjoner innen psykisk helsearbeid
8.6
Å skape et personlig og normalt miljø for mennesker med spesielle behov 96 6.3.1
6.4
Definisjoner av dyr som benyttes innenfor helse- og omsorgstjenester Fokus på sårbare grupper Subkulturer og kjæledyrenes psykososiale effekter Formålene med dette kapitlet
Dyreassisterte intervensjoner: Konseptuell modell og retningslinjer for kvalitetssikring
Innledning Trinn 1: å tydeliggjøre formålet med dyr i praksis Trinn 2: å avgjøre type og tilnærming til dyreassisterte intervensjoner Tilnærming til gjennomføring Trinn 3: å utforme arbeidsbeskrivelser for dyr i arbeid Trinn 4: MacNamaras vurderingsmodell for dyrs egenskaper (MACAM) Samspill og samhandling mellom faktorer i dyreassisterte intervensjoner Potensialet for stress hos dyrene Konklusjon
9. Å se det fra hundens side: Hva terapeuter må vite om terapidyrene sine
125 126 127 128 129 129 132 133 134 137
Patricia McConnell, Aubrey H. Fine
10. Hestens rolle i dyreassisterte interaksjoner
149
Donna Latella, Barbara N. Abrams 10.1 10.2 10.3 10.4 10.5 10.6 10.7 10.8 10.9 10.10 10.11 10.12 10.13 10.14 10.15 10.16 10.17 10.18 10.19
Historien bak hesteassisterte interaksjoner Hestens rolle i HAA og HAT – hesten som terapeut Hvorfor en hest? Ridefysioterapi Rideterapi og ridefysioterapi – fordeler og virkninger Rideterapiens utvikling og hestens rolle Krigstraumer og HAA eller HAT Evidensbasert forskning Rideterapi og barn – evidens Rideterapi og voksne – evidens Godkjenninger for rideterapiinstruktører Behandlingsteamet i rideterapi Ridefysioterapi – definisjon, evolusjon og hestens rolle Teoretisk grunnlag Fysisk kontekst Evidensbasert forskning Ridefysioterapiteamet Godkjenninger for ridefysioterapi Programmer innenfor den psykiske helsetjenesten
149 149 150 151 151 151 151 152 152 155 155 155 155 156 156 157 158 158 158
28.02.2019 22:11
Innholdsfortegnelse
10.20 Fagpersonenes rolle i hestefasilitert og hesteassistert psykoterapi 10.21 Teoretiske grunnlag 10.22 Evidensbasert forskning som inkluderer HFP/HAP for barn og ungdom 10.23 Evidens for hestefasilitert psykoterapi i behandling av voksne 10.24 Evidens for hestefasilitert psykoterapi i behandling av traumeofre 10.25 Krigstraumer og hestefasilitert psykoterapi som komplementær intervensjon 10.26 Læringsprogrammer med hest
159 160
11.6.1 11.6.2
161
11.6.3 11.6.4
162 163 163
164 165 165 165 166 166 166 167 167 167 168
11.7
11.8 11.9
12.1 12.2
11.3
DAT og metodens rolle i psykoterapi: Er det mulig å få DAT på resept? Refleksjon 1: Hvorfor klinikere kan oppleve at dyr er nyttige i terapi
11.2.1
11.4
11.4.1 11.4.2 11.4.3 11.4.4 11.4.5
11.5
Målet med kapitlet
Dyr som sosiale katalysatorer for terapi Dyr som en forlengelse av terapeuten – en metode for å skape tillit Terapidyrenes terapeutiske nytteverdi – en katalysator for følelser Dyr som medhjelpere for terapeutene Bruk av dyr som stedfortreder – relasjonen med dyr som rollemodell
Refleksjon 2: Det terapeutiske miljøet – dyr som et aspekt ved miljøterapi
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 9
Innledning Profesjonell bruk av DAI 12.2.1 12.2.2 12.2.3 12.2.4 12.2.5
12.3
DAI innenfor psykisk helsearbeid DAI i annen helse- og omsorgsvirksomhet og innenfor utdanning DAI innenfor tale- og språkterapi DAI i ergoterapi og fysioterapi DAI innenfor utdanning
Grunnlag for profesjonell praksis 12.3.1 12.3.2 12.3.3 12.3.4 12.3.5
Teoretiske grunnlag for DAI Kompetanse Etiske vurderinger og dyrevelferd DAI innenfor psykoterapeutisk praksis Fordeler med DAI i psykoterapi: forskningen 12.3.6 Former og teknikker som kan benyttes med DAI i psykoterapi 12.3.7 Grader av struktur i DAI 12.3.8 DAI med moderat struktur 12.3.9 DAI med mye struktur 12.3.10 Egnethet 12.3.11 Forslag til opplæring og sertifisering 12.3.12 Fremtidsretninger
175
Aubrey H. Fine Innledning Behovet for forskning
Praktiske forslag til klinikere som vil benytte dyr i egen praksis 185 11.7.1 Opplæring og ansvar 185 11.7.2 Forholdsregler for klientene 186 11.7.3 Flere hensyn 186 Fremtidsretninger 186 Konklusjoner 186
Risë VanFleet, Aubrey H. Fine, Dana O’Callaghan, Teal Mackintosh, Julia Gimeno
Beste praksis i dyreassisterte intervensjoner: Retningslinjer for bruk av DAI med spesielle brukergrupper
11.1 11.2
175 175 176 176 177 177 178
13. Dyr i barns liv
180
190 190 190 192 192 192 193 194 194 195 195 195 195 196 201 203 205 206 207 207 211
Gail F. Melson, Aubrey H. Fine 13.1 13.2 13.3
Innledning Hvor finner vi dyr i barns liv? Hvilken betydning har dyrene i barnas liv? 13.3.1 13.3.2 13.3.3 13.3.4
179 180 180
181
Forslag til utviklingsmål og behandlingsmål for barn 182 Forslag til utviklingsmål og behandlingsmål for ungdom 184 Forslag til utviklingsmål og behandlingsmål 184 for voksne Forslag til utviklingsmål og behandlingsmål for eldre 184
12. Profesjonell bruk av dyreassisterte intervensjoner: 189 En oversikt over alternativer
Del III
11. Dyreassisterte intervensjoner i psykoterapi: Retningslinjer og forslag til terapeuten
Refleksjon 3: Å sette teori ut i praksis – DAT fra et livsstadiumperspektiv
161
10.26.1 HFL/HAL – hesteassisterte intervensjoner innenfor psykisk helsearbeid og læring 163 10.26.2 HFL/HAL – hestefasilitert eller hesteassistert læring for barn og voksne 163
10.27 Terapeutisk hestekjøring 10.28 Medlemmer av det terapeutiske hestekjøringteamet 10.29 Sertifisering for terapikjøring 10.30 Krigsveteraner og terapeutisk hestekjøring 10.31 Terapeutisk voltige 10.32 Fordeler med voltige 10.33 Eksempler på øvelser i terapeutisk voltige 10.34 Godkjenninger innenfor terapeutisk voltige 10.35 Generelle eksempler på sikkerhetshensyn ved alle former for HAA og HAT 10.36 Hvem kan delta? 10.37 Konklusjon
11.6
9
13.4 13.5
Psykodynamiske teorier Relasjonell psykologi og selvpsykologi Økologisk systempsykologi Biofilihypotesen
Beste praksis for DAT med barn Retningslinjer for beste praksis for DAT med barn – og konkluderende kommentarer
211 211 212 213 215 216 220 222 223
28.02.2019 22:11
10
Innholdsfortegnelse
14. Dyr og undervisning: Forskning og praksis
227
Nancy R. Gee, Aubrey H. Fine, Sabrina Schuck 14.1 14.2 14.3 14.4
Oversikt over kapitlet Bakgrunn for bruk av dyr i undervisning Forskning: Det vi vet så langt … Hvordan dyr kan inkluderes i klasserom 14.4.1 14.4.2 14.4.3
14.5 14.6
Forslag til retningslinjer for bruk av dyr i klasserom Anbefalinger for retningslinjer for dyr i klasserom 14.6.1 14.6.2 14.6.3
14.7
Eleven Dyrene Læreren
«Positive, Assertive, Cooperative Kids» – et tiltak for barn med ADHD 14.7.1 14.7.2 14.7.3
14.8 14.9
Humanutdanning Leseprogrammer Dyreassisterte tiltak for elever med spesielle behov
Hvordan være en god lærer: Et eksempel på å kombinere alle de tre hovedelementene Overføringsverdi Tidlige funn og erfaringer
Sikkerhet: Nøkkelelementer – barn og dyr Noen kommentarer til slutt
227 227 228 230 231 232 232 233 233 234 235 235 236
15.13 Evaluering av dyreprogrammenes effekt 15.14 Valg av dyrearter for bruk innenfor spesialundervisning 15.15 Før man vurderer å benytte dyr i undervisningssituasjoner 15.16 Utforming av retningslinjer og visjon 15.17 Oppsummering
16. Dyrenes rolle for personer med autismespekterforstyrrelse
16.1 16.2
Innledning Hvorfor er dyr nyttige for personer med autismespekterforstyrrelse? 16.2.1 16.2.2 16.2.3
16.3
16.3.1 16.3.2 16.3.3 16.3.4 16.3.5
16.4
15.4
Innledning Dyr–menneske-interaksjonenes generelle effekter Teoretisk bakgrunn for positive effekter av dyr–menneske-interaksjoner og DAI i undervisningssammenheng Samhandling med dyr ved Green Chimneys-skolen 15.4.1 15.4.2 15.4.3 15.4.4
243 244
15.5 15.6
Dyr–menneske-interaksjoner i praksis Forbedring av ferdigheter og eksekutive funksjoner 15.7 Fordeler med DAI i spesialpedagogiske situasjoner 15.8 Betraktninger ved bruk av programmet 15.9 Praktiske betraktninger og hva vi har lært på Green Chimneys: integrering av DAI i primærtjenester 15.10 Finansiering av dyreprogrammene våre 15.11 Et dyreassistert program med unike kvaliteter 15.12 Tidsbegrensninger – og å gi rom for dyreprogrammer på en skole
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 10
247 248
16.7
254 254 254 257
Oppsummering
257 258 258 258 258 260 260 261 261 262 262 263 264 265 266 266 266 267 267 271
Megan K. Mueller, Aubrey H. Fine, Marguerite E. O’Haire 17.1 17.2
Dyr i familien Adaptive dyr–menneske-interaksjoner i familiesystemet 17.2.1 17.2.2 17.2.3 17.2.4
249 251 17.3
253
Servicehunders velferd Hestevelferd Andre dyrs velferd
17. Dyr–menneske-interaksjonens rolle i familien
248
252 252 252
Hva man bør tenke på før man anskaffer en servicehund til personer med autismespekterforstyrrelse
Dyr som selskap for personer med autismespekterforstyrrelse Spørsmål om dyrevelferd 16.6.1 16.6.2 16.6.3
244
245 Undervisningsområdene og alle husdyrene 246 Stallen 246 Villmarkssenteret 247 Et sosialiseringsprogram for hunder for omplassering
16.6
DAI med hunder DAI med hester DAI med andre dyr Hva man bør vurdere når man skal velge og implementere DAI for personer med autismespekterforstyrrelse Praksiseksempler på DAI for personer med autismespekterforstyrrelse
Servicedyr for personer med autismespekterforstyrrelse 16.4.1
16.5
Dyr som sosiale katalysatorer Dyrenes stressdempende effekt Dyr og sansebasert tenkning
Dyreassisterte intervensjoner for personer med autismespekterforstyrrelse
Michael E. Kaufmann, Andrea Beetz, Miyako Kinoshita, Samuel Ross Jr. 15.1 15.2 15.3
253
Temple Grandin, Aubrey H. Fine, Marguerite E. O’Haire, Gretchen Carlisle, Christine M. Bowers
237 238 238 239 240
15. Green Chimneys – et skoletilbud med dyreassisterte intervensjoner for barn med spesielle behov: 243 Muligheter og praktiske hensyn
253
Tilknytning til dyr Prososial atferd og sosiale ferdigheter Foreldrenes og omsorgsgivernes rolle Klinisk relevans
Ikke-adaptive dyr–menneske-interaksjoner i familien 17.3.1 17.3.2 17.3.3 17.3.4
Hindringer for positive dyr–menneskeinteraksjoner Når et kjæledyr dør Barnemishandling og dyremishandling Klinisk relevans
271 273 273 273 274 274 274 274 275 276 276
28.02.2019 22:11
Innholdsfortegnelse
17.4
Barn med utviklingsforstyrrelser og dyr i familien 276 Positive utviklingsmessige resultater 276 Hindringer for positive resultater 277 Klinisk relevans 277 Strategier for klinisk fagpersonell 278 17.4.1 17.4.2 17.4.3
17.5
17.5.1
17.6
Bruk av skalaer for å evaluere verdien av DMI
Oppsummering
18. Dyr–menneske-interaksjoner og eldrebølgen
279 279 283
Rebecca Johnson og Jessica Bibbo 18.1 18.2
Innledning Aldring og interaksjoner mellom mennesker og dyr 18.2.1 18.2.2 18.2.3 18.2.4
18.3
Tilrettelegging for relasjoner mellom kjæledyr og eldre mennesker 18.3.1 18.3.2
18.4
Hjemmeboende eldre Kjæledyr på langtidsinstitusjoner
Retningslinjer for dyreassisterte intervensjoner for eldre 18.5.1 18.5.2
18.6
Å bli gammel i eget hjem TigerPlace Pet Initiative
Valg av kjæledyr 18.4.1 18.4.2
18.5
Eldre og endringer i dyr–menneskerelasjonen Dyrenes fysiologiske påvirkning Kjæledyrenes psykologiske og emosjonelle effekter Sosial betydning av kjæledyrhold
DAI ved omsorgsboliger og sykehjem Aktivitetsbaserte DAI for eldre
Oppsummering
283 283 283 283 285 286 286 286 287 288 288 289
20. Dyr–menneske-relasjonens rolle for barn, unge og voksne i strafferettssystemet 20.1 20.2 20.3 20.4 20.5 20.6 20.7 20.8
Innledning En mer omfattende palliativ omsorg gjennom en integrativ tilnærming 19.2.1 19.2.2 19.2.3
19.3
19.3.1 19.3.2
19.4
Fremtidsmuligheter innen forskning på DAI og palliativ omsorg 19.4.1 19.4.2
19.5
Dyrs virkning på barn med kroniske og dødelige sykdommer: Fokus på barnekreft Forskningen på DAI og betydningen for palliativ omsorg
En ny tilnærming til medisinsk forskning Implementering av en ny tilnærming til forskning på DAI og palliativ omsorg
Veien videre og konkluderende bemerkninger
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 11
313 313 315 317 318 318 319 319 320 321
323
Philip Tedeschi1, Meredith L. Sisa2, Meg Daley Olmert3, Nancy Parish-Plass4, Rick Yount3 21.1
Psykodynamisk dyreassistert psykoterapi for effekter på mellommenneskelige traumer 21.1.1 21.1.2
21.1.3
21.2
Implikasjoner av mellommenneskelige traumer Psykodynamisk dyreassistert psykoterapi for barn som har vært utsatt for mellommenneskelige traumer – det beste eksemplet på en relasjonell tilnærming til psykoterapi Sammendrag
Warrior Canine Connection – et terapeutisk hundetreningsprogram: Kliniske grunnlag, retningslinjer for praksis og vitenskapelige begrunnelser 21.2.1 21.2.2 21.2.3
Introduksjon Bakgrunn Krigerens etos – å hjelpe andre og å hjelpe seg selv 21.2.4 WCC – et terapeutisk alternativ for posttraumatisk stress 21.2.5 Å snu tap til gevinst 21.2.6 Genomisk og nevrobiologisk grunnlag for Warrior Canine Connection-programmet 21.2.7 Den traumatiserte sosiale hjernen 21.2.8 WCC – et trygt ikke-farmasøytisk alternativ? 21.2.9 Warrior Canine Connection-programmet 21.2.10 Hundenes sjarmoffensiv 21.2.11 Sekundær-PTSD 21.2.12 Sammendrag
295 295
299 300 304 305 305
Flere suksesshistorier
Oppsummering
21. Traumebehandling med bruk av dyr: Traumeinformerte intervensjoner ved barnemishandling og posttraumatisk stress hos voksne
Helbredelse eller kur – et unødvendig enten– eller-dilemma 296 Hva bør anses og behandles som kroniske smerter? 297 En provokativ omsorgsstruktur som fungerer298
Kjæledyrenes og DAIs rolle i palliativ omsorg
Innledning Stridigheter TASK-programmet – et tiltak der terapidyr støtter barn Terapidyr som assistenter i strafferettssaker for ungdom, barnevernssaker og forvaringstiltak for ungdom Terapidyr og sårbare voksne vitner Terapidyr for krigsveteraner i retten Forskning Lover som regulerer bruk av terapidyr 20.8.1
20.9
Perry Skeath, , Molly A. Jenkins, Amy McCullough, Aubrey H. Fine, Ann Berger 19.1 19.2
313
Allie Phillips
290 290 291 292
19. Effektivisering av palliativ omsorg med integrative metoder: Å forstå kjæledyrenes og dyreassisterte 295 intervensjoners rolle
11
21.3
Konklusjon
323 324
325 328
329 329 329 330 330 332 332 333 333 333 334 334 335 335
307 308
28.02.2019 22:11
12
Innholdsfortegnelse
22. Dyrebesøk på høyskoler og universiteter: En effektiv metode for å redusere stress hos studenter
24. Utvikling av evidensbasen for dyreassistert terapi: 369 Metodestandarder og strategier 339
Molly K. Crossman, Alan E. Kazdin 22.1 22.2 22.3 22.4 22.5
Alan E. Kazdin 24.1
Innledning 339 Oversikt: kvaliteter og styrker ved dyrebesøktiltak 339 Støttende evidens 340 Forskningsagenda 340 Sammendrag og konklusjon 341
24.2
Kontekst: Nåværende utvikling i utfallsforskning innen psykoterapi 370 Å forstå studien og hva den fokuserer på 371 24.2.1 24.2.2
24.3
Andre temaer og betraktninger innenfor dyreassisterte intervensjoner 23. Vårt etiske og moralske ansvar for å ivareta terapidyrenes velferd
347
24.4
371
372 373 Vanlige metodologiske utfordringer 374 24.3.1 Begrepsmessige utfordringer 374 24.3.2 Utvalgsutfordringer 376 24.3.3 Design og utfordringer med fremgangsmåte 377 24.3.4 Utfallsvurdering 379 24.3.5 Generelle kommentarer 380 Konklusjoner 381 24.2.3
Del IV
Behandlingsteori: Forskerens syn på dyreassisterte behandlinger Spørsmål som kan veilede dyreassisterte behandlinger Kontroll- og sammenligningsbetingelser
Zenithson Ng, Julie Albright, Aubrey H. Fine, Jose Peralta 23.1
Innledning 23.1.1
23.2
Definisjon av dyrevelferd 23.2.1
23.3
23.4
23.5 23.6
23.7
En oversikt over endringer i fagfeltet for DAI En alternativ etisk metode som strekker seg lenger enn De fem friheter
347
Appendiks 1
348 349
IAHAIOs definisjoner for dyreassisterte intervensjoner og retningslinjer for å ivareta dyrenes velferd
351 Fordeler for dyr i DAI 351 23.3.1 Sosiale fordeler 351 23.3.2 Fysiologiske fordeler 351 23.3.3 Atferdsmessige fordeler 352 Velferdsmålinger i forskning på DAI 352 23.4.1 Kortisol 352 23.4.2 Atferd 353 23.4.3 Sammenheng mellom fysiologi og atferd 354 23.4.4 Andre måleparametre på dyrevelferd 355 Forskningsapplikasjoner 356 Praktisk bruk 356 23.6.1 Egnethet 357 23.6.2 Medisinsk undersøkelse 357 23.6.3 Atferdstester 358 23.6.4 Trening av hundeførere 359 23.6.5 Overvåking av dyreassisterte intervensjoner 360 23.6.6 Andre arter 361 Konklusjoner 361
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 12
Oppdateringer for 2018 IAHAIOs formål og visjon Arbeidsgruppen for IAHAIOs definisjoner for dyreassisterte intervensjoner og retningslinjer for dyrenes velferd Definisjoner Dyreassistert intervensjon
ONE HEALTH og ONE WELFARE Retningslinjer for menneskers og dyrs velferd i DAI Menneskers velferd Dyrevelferd
Takk Oversettelse
Stikkordregister
385 385 385 386 386 386 387 387 387 388 389 389 391
28.02.2019 22:11
Bidragsytere Barbara N. Abrams High Hopes, Old Lyme, CT, USA Julia Albright Department of Veterinary Medicine, University of Tennessee, College of Veterinary Medicine, Knoxville, TN, USA Phil Arkow The National Resource Center on The Link Between Animal Abuse and Human Violence, Harcum College and Camden County College, Stratford, NJ, USA Dan Bayly Department of Educational Leadership and Counseling Psychology, Washington State University, Pullman, WA, USA Alan M. Beck Center for the Human–Animal Bond, College of Veterinary Medicine, Purdue University, West Lafayette, IN, USA Andrea Beetz Department of Behavioral Biology, University of Vienna, Vienna, Austria; Department of Special Education, University of Rostock, Rostock, Germany Ann Berger National Institutes of Health, Bethesda, MD, USA Jessica Bibbo Research Center for Human–Animal Interaction, College of Veterinary Medicine, University of Missouri, Columbia, MO, USA Christine M. Bowers Department of Psychology, California State Polytechnic University, Pomona, CA, USA Regina Bures National Institute of Child Health and Human Development, National Institutes of Health, Rockville, MD, USA Gretchen Carlisle Research Center for Human–Animal Interaction, College of Veterinary Medicine, University of Missouri, Columbia, MO, USA Susan P. Cohen Pet Decisions, Boerum Hill, Brooklyn, NY, USA Molly K. Crossman Department of Psychology, Yale University, New Haven, CT, USA Erica Elvove Institute for Human–Animal Connection, Graduate School of Social Work, University of Denver, Denver, CO, USA Layla Esposito National Institute of Child Health and Human Development, National Institutes of Health, Rockville, MD, USA
Aubrey H. Fine Department of Education, California State Polytechnic University, Pomona, CA, USA Lisa S. Freund National Institute of Child Health and Human Development, National Institutes of Health, Rockville, MD, USA Erika Friedmann University of Maryland School of Nursing, Baltimore, MD, USA Nancy R. Gee Human–Animal Interaction, WALTHAM® Centre for Pet Nutrition, Freeby Lane, Waltham-ontheWolds, Leicestershire, UK Julia Gimeno Department of Psychiatry and Behavioral Medicine, Stanford University, Stanford, CA, USA Ken Gorczyca Pets Are Wonderful Support, San Francisco, CA, USA Temple Grandin Department of Animal Science, Colorado State University, Fort Collins, CO, USA James A. Griffin National Institute of Child Health and Human Development, National Institutes of Health, Rockville, MD, USA Lynette A. Hart Department of Population Health and Reproduction, School of Veterinary Medicine, University of California, Davis, CA, USA Harold Herzog Department of Psychology, Western Carolina University, Cullowhee, NC, USA Karyl J. Hurley Mars Petcare, Global Scientific Affairs, McLean, VA, USA Brinda Jegatheesan Educational Psychology, Early Childhood & Family Studies, University of Washington, Seattle, WA, USA Molly A. Jenkins American Humane Association, Humane Research and Therapy, Washington, DC, USA Rebecca Johnson Research Center for Human–Animal Interaction, College of Veterinary Medicine, University of Missouri, Columbia, MO, USA Michael E. Kaufmann Green Chimneys Children’s Services, Brewster, NY, USA Alan E. Kazdin Department of Psychology, Yale University, New Haven, CT, USA Miyako Kinoshita Green Chimneys Children’s Services, Brewster, NY, USA
13
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 13
28.02.2019 22:11
14
Bidragsytere
Katherine A. Kruger WALTHAM® Centre for Pet Nutrition, Freeby Lane, Waltham-on-the-Wolds, Leicestershire, UK; University of Pennsylvania School of Veterinary Medicine, Center for the Interaction of Animals and Society (CIAS), Philadelphia, PA, USA Donna Latella Occupational Therapy Department, Quinnipiac University, Hamden, CT, USA Teal Mackintosh Clinical Psychology, Stanford, CA, USA Maureen MacNamara Department of Social Work, Appalachian State University, Boone, NC, USA Patricia McConnell Department of Zoology, University of Wisconsin–Madison, Madison, WI, USA Amy McCullough American Humane Association, Humane Research and Therapy, Washington, DC, USA Sandra McCune WALTHAM Centre for Pet Nutrition, Freeby Lane, Waltham-on-the-Wolds, Leicestershire, UK ®
Gail F. Melson Department of Human Development and Family Studies, Purdue University, West Lafayette, IN, USA Jeannine Moga Family and Community Services, College of Veterinary Medicine, Veterinary Hospital, North Carolina State University, Raleigh, NC, USA Megan K. Mueller Cummings School of Veterinary Medicine at Tufts University, North Grafton, MA, USA Zenithson Ng Department of Veterinary Medicine, University of Tennessee College of Veterinary Medicine, Knoxville, TN, USA Dana O’Callaghan Counseling Department, Palomar College, San Marcos, CA, USA Marguerite E. O’Haire Department of Psychology, Center for the Human–Animal Bond, College of Veterinary Medicine, Purdue University, West Lafayette, IN, USA Meg Daley Olmert Warrior Canine Connection, Inc., Brookeville, MD, USA Christopher Pachel Animal Behavior Clinic, Portland, OR, USA Nancy Parish-Plass University of Haifa Graduate School of Social Work; «Ahava» Emergency Center for AtRisk Children, Haifa, Israel
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 14
Jennifer A. Pearson Graduate School of Social Work & Institute of Human–Animal Connection, University of Denver, Denver, CO, USA Jose Peralta Western University of Health Sciences College of Veterinary Medicine, Pomona, CA, USA Allie Phillips National District Attorneys Association, Alexandria, VA, USA; National Center for Prosecution of Animal Abuse, Alexandria, VA, USA; Center for Prosecution of Child Abuse, Alexandria, VA, USA Samuel Ross Jr. Green Chimneys Children’s Services, Brewster, NY, USA Andrew N. Rowan Humane Society of the United States, NW Washington, DC, USA Mudasir Saleem University of Maryland School of Nursing, Baltimore, MD, USA Sabrina Schuck University of California, School & Early Intervention Programs, Pediatrics and Psychology and Social Behavior, Irvine, CA, USA James A. Serpell Department of Veterinary Medicine, University of Pennsylvania, Philadelphia, PA, USA Meredith L. Sisa Graduate School of Social Work, University of Denver, Denver, CO, USA Perry Skeath Arizona Center for Integrative Medicine, Tucson, AZ, USA; Department of Medicine, University of Arizona College of Medicine, Tucson, AZ, USA Heesook Son Department of Veterinary Medicine, ChungAng University, Seoul, Korea Philip Tedeschi Graduate School of Social Work & Institute for Human–Animal Connection, University of Denver, Denver, CO, USA Dennis C. Turner Private Faculty member (PD), Vetsuisse Faculty Zurich, Switzerland, Institute for Applied Ethology and Animal Psychology I.E.A.P., Horgen, Switzerland Risë VanFleet Family Enhancement & Play Therapy Center, Boiling Springs, PA, USA Mariko Yamamoto Teikyo University of Science, Uenohara, Yamanashi, Japan Rick Yount Warrior Canine Connection, Inc., Brookeville, MD, USA
28.02.2019 22:11
Forord av Stanley Coren Boken du nå holder i hendene, inneholder fakta, teori og retningslinjer for den praksisen som har blitt kjent som dyreassistert terapi (forkortet DAT) eller dyreassisterte intervensjoner (DAI). DAT defineres som en terapiform som innebærer å bruke dyr som en grunnleggende del av en persons behandling. Selv om de dyrene som er mest vanlige å bruke, er hunder, etterfulgt av katter, har mange slags dyr blitt brukt i terapi, for det meste små dyr (kaniner, fugler, fisk, hamstere), men også noen store dyr (hovedsakelig hester) og noen eksotiske arter (som elefanter, delfiner og øgler). Spekteret av problemområder som dyreassistert terapi har vært med på å håndtere, er ganske stort. Mens de fleste mennesker kjenner til assistansedyr, som førerhunder, hørehunder, servicehunder for handikappede og i senere tid også epilepsihunder, er det generelle publikum bare sakte i ferd med å forstå at dyr kan brukes i arbeidet med mange ulike psykiske og fysiske vansker. De fleste dyr brukes til assistanse ved vansker som har med emosjonelt stress og/eller generelle stressrelaterte symptomer å gjøre. Når de benyttes i denne sammenhengen, blir dyrene ofte omtalt som støttedyr. Noen dyreintervensjoner går imidlertid ut på å behandle kognitiv fungering, problemer med sosiale interaksjoner og også ekstreme tilfeller som autisme. I senere tid har den terapeutiske bruken av dyr blitt utvidet til undervisningssituasjoner, der dyrene blir brukt for å forbedre barns motivasjon og oppmerksomhet, for eksempel i form av ulike tiltak med bruk av lesehunder. Når jeg ser en bok som dette, med så mye fakta, teori og praksisinformasjon, må jeg innrømme at jeg føler at det er utrolig. Dette er ikke en mistro til faktaene, eller til om dyreassisterte terapeutiske intervensjoner er vellykket, men en følelse av at det er utrolig at fagfeltet har blitt akseptert av konvensjonelle forskere og praktikere innenfor psykologi, undervisning og medisin. Det har nemlig ikke alltid vært slik. Min første kontakt med denne terapiformen fikk meg faktisk til å tenke at denne aksepten aldri ville være mulig å oppnå. Før jeg går inn på min personlige erfaring, er det viktig å vite at dyr historisk sett har vært brukt terapeutisk i lang tid. I det gamle Egypt var byen Hardai kjent som Cynopolis – hundenes by – fordi hunder ble brukt til ofringer i de mange templene som var til ære for Anubis, dødsguden med hundehodet. Hunder ble imidlertid også brukt i helbredelsesøyemed. Man trodde at det å bli slikket av en hund, spesielt på de områdene av kroppen som hadde sår, skader eller infeksjoner, kunne bidra til å hele skaden eller kurere sykdommen som forårsaket den. Grekerne tok til seg denne praksisen, og i templer som var til ære for Asklepios, guden for medisin og helbredelse, var det ofte hunder som var trent til å slikke sår. I middelalderen ble det sagt at St. Rochus hadde blitt kurert for pestsår ved at hunden hans slikket ham. I mange kulturer blir det fortsatt antatt at det å bli slikket av en hund har helbredende kraft. Det er til og med et moderne fransk ordspråk som sier «Lange de chien, langue de médecin» som betyr «En hunds tunge er en leges tunge». Kanskje det er en viss sannhet i dette, siden nyere forskning har vist at hundens spytt faktisk inneholder flere antibakterielle og antivirale stoffer samt noen vekstfaktorer som kan fremme sårheling. I dag går imidlertid dyreassistert terapi ut på å benytte dyrene som hjelp for å bearbeide psykiske og emosjonelle problemer, fremfor å bruke dyr som kilder til antibiotika, som er lettere tilgjengelig fra farmakologiske kilder. Her har vi igjen historiske forløpere. Sent på 1600-tallet hevdet John Locke (som skulle komme til å introdusere konseptet med assosiasjonslæring i psykologien) at små kjæledyr var til hjelp for den sosiale utviklingen hos små barn, inkludert utvikling av empati. I det nittende århundret hevdet Florence Nightingale at små kjæledyr lettet sinnsstemningen hos pasienter, spesielt i kroniske tilfeller. Fortsatt fantes det bare litt tallmateriale, og det var heller ingen bred aksept for det faktum at nærværet av dyr kan være til hjelp og bedre menneskers psykiske fungering. I stedet fantes det mange anekdoter som tydet på at dette kunne være tilfellet. Under andre verdenskrig lå for eksempel en såret korporal ved navn William Wynne på et krigssykehus på Filippinene. For å muntre ham opp, tok to av medlemmene i kompaniet hans med seg yorkshireterrieren hans, Smoky, til sykehuset. Effekten var bemerkelsesverdig. Ikke bare ble korporal Wynne i bedre humør, men det hadde også en positiv effekt på de andre sårede soldatene på avdelingen. Den store psykiske bedringen imponerte dr. Charles Mayo, som var leder ved sykehusenheten, og som senere skulle bli leder for den nå berømte Mayo-klinikken i Rochester i Minnesota i USA. Som følge av dette bestemte han seg for å ta med seg Smoky på rundene sine på militærsykehuset regelmessig, slik at hunden kunne fungere som «levende antidepressiva» for pasientene hans. I praksis ble Smoky en terapihund, og han fortsatte å være en del av besøksprogrammet i tolv år, lenge etter at andre verdenskrig var over. Dette fører oss til mitt første møte med ideen om dyreassistert terapi. Det var ganske tidlig i karrieren min, i 1960-årene, og jeg deltok på møtene til American Psychological Association i New York. Fordi jeg var interessert i hunder og hundenes relasjoner med mennesker, fanget tittelen på et foredrag av barnepsykologen Boris Levinson oppmerksomheten min. Foredraget ble holdt ved Yeshiva University, og det skulle vise seg å være den første formelle presentasjonen av dyreassistert terapi 15
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 15
28.02.2019 22:11
16
Forord av Stanley Coren
for et nasjonalt publikum. Levinson arbeidet med et barn som hadde store mentale utfordringer, og han oppdaget tilfeldigvis at når han hadde med seg hunden sin, Jingles, var terapitimene mye mer produktive. Andre barn som hadde vansker med å kommunisere, virket også roligere, og de gjorde faktisk reelle forsøk på å kommunisere når hunden var til stede. Levinson samlet inn tallmateriale fra flere slike tilfeller, og dette materialet utgjorde grunnlaget for dokumentet som han presenterte på dette APA-møtet. Mottakelsen foredraget hans fikk, var ikke positiv, og holdningene blant tilhørerne i rommet var ikke til fordel for psykologiprofesjonen. Levinson fant til sin forferdelse ut at mange av kollegaene hans behandlet arbeidet hans som en vits. En av kollegaene spurte ham til og med hvilken prosent av terapihonoraret han betalte til hunden. Dette lovet ikke godt for fremtiden for denne typen forskning og terapi, og jeg tenkte at jeg sannsynligvis aldri ville høre om denne måten å bruke dyr på i terapeutiske interaksjoner igjen. Jeg kunne ha hatt rett, om det ikke hadde vært for at én person reddet konseptet. Dette var en person som ikke kunne ignoreres av psykologiprofesjonen, og som i bunn og grunn «snakket fra graven». Denne redningsmannen var Sigmund Freud, og på dette tidspunktet var det bare rundt femten år siden han døde. Tilfeldigvis hadde det nylig blitt utgitt flere nye biografier om Freud. I tillegg var mange av brevene og journalene hans i ferd med å bli oversatt og publisert på engelsk. Man hadde også fått ny innsikt i Freuds liv gjennom bøker som var publisert av mennesker som kjente ham, og noen av dem beskrev også interaksjonene med alle hundene han hadde hjemme hos seg. Fra disse forskjellige kildene fikk vi vite at Freud ofte hadde med seg chow-chowen sin Jofi til kontoret, også i psykoterapitimer. I begynnelsen var hunden til stede i rommet for å berolige psykoanalytikeren selv, som påsto at han var mer avslappet når hunden var i nærheten. Freud begynte imidlertid snart å legge merke til at hundens nærvær også så ut til å hjelpe pasientene gjennom terapitimene. Forskjellen var mest merkbar når Freud jobbet med barn eller ungdom. For ham så det ut til at pasientene virket mer villige til å snakke åpent når hunden var i rommet. De var også mer villige til å snakke om vonde ting. De positive resultatene var ikke begrenset til barn – de ble også observert hos voksne. Det så ut til at hundens nærvær også fikk voksne av begge kjønn til å føle seg mer komfortable. Innenfor psykoanalyse, når pasientene begynner å nærme seg å avsløre kilden til problemene sine, er det ofte en «motstandsfase» – som om personen prøver å forsvare seg mot den psykiske smerten og de dype følelsene som det å eksponere undertrykte traumer kan utløse. I motstandsfasen kan pasienten bli aggressiv, slutte å delta aktivt i terapi eller tydelig holde tilbake informasjon. Freuds inntrykk var at uttrykket for denne motstanden var mye svakere når hunden var i rommet. Da han begynte å observere effektene hunden hadde i terapitimene, grublet han litt over årsaken. I en psykoanalysetime blir pasienten bedt om å assosiere fritt eller rett og slett bare si det som dukker opp i tankene hans eller hennes. For å tilrettelegge for dette blir pasienten bedt om å legge seg på en sofa og slappe av. Terapeuten sitter bak pasienten og utenfor vedkommendes synsvidde. Grunnen er at pasienten ikke skal kunne se terapeutens ansiktsuttrykk, som kan bli tolket som kritikk eller en annen følelse. Hensikten er å la pasientene fritt følge sine egne assosiasjonsmønstre mens de arbeider seg mot kilden til problemene sine, i stedet for å la terapeutens reaksjoner veilede dem indirekte. Selv om terapeuten er utenfor synsvidde, er hunden – som vanligvis ligger stille og rolig i nærheten – ganske tydelig innenfor pasientens synsvidde. Hunden virker uberørt av det pasienten sier, og ingenting ser ut til å sjokkere terapeutens pelskledde samarbeidspartner. Freud konkluderte med at dette gir pasienten en følelse av trygghet og aksept. Ikke engang når pasienten beskriver svært vonde eller skambelagte øyeblikk, reagerer hunden, kanskje bortsett fra at den sender et rolig blikk i pasientens retning. Dette gir pasienten tillit til at alt er bra, og til at alt kan sies i dette rommet. På den måten gir hunden en betryggende følelse. Freud skrev ned denne informasjonen i notatene sine, som etter hvert motiverte ham til å benytte hunder systematisk i terapi. Fra denne nylig tilgjengelige informasjonen ble det klart at Freud hadde observert omtrent det samme fenomenet som Levinson beskrev når det gjaldt de terapitimene der han behandlet barn med hunden i nærheten. Da Levinson og andre fagpersoner fikk høre om Freuds erfaringer, fungerte disse som en form for sertifisering. Ikke lenge etter dette, i 1969, ble Levinsons banebrytende bok om det han kalte «kjæledyrorientert barnepsykoterapi» (pet-oriented child psychoterapy) gitt ut. Klimaet innenfor fagfeltet hadde nå definitivt blitt varmere. Med bevis for at Freud var villig til å benytte en dyrehjelper i psykoterapi, og med Levinsons bok der han samlet casestudiene sine, stoppet latteren, og mer seriøst arbeid ble satt i gang. Psykiaterne Sam og Elizabeth Corson var de første som formelt tok i bruk hunder i sine behandlingsprosedyrer da de startet det første kjæledyrassisterte terapiprogrammet ved en psykiatrisk behandlingsenhet ved Ohio State University i 1977. Den optimale bekreftelsen på dyreassistert terapi, i det minste for fagpersoner innen psykisk helse og atferd, viste seg å komme fra Alan Beck, som var professor i folkehelsevitenskap og dyreøkologi, og psykiateren Aaron Katcher. De brukte direkte fysiologiske målinger for å vise at når en person samhandlet med – eller til og med bare var i nærheten av – en vennlig hund, oppsto direkte endringer i personens fysiologiske responser. Pusten ble mer regelmessig, hjertet slo saktere, musklene slappet av, og det var andre fysiologiske endringer som indikerte en reduksjon i aktiviteten i det sympatiske nervesystemet. Siden det er det sympatiske nervesystemet som responderer på stress, indikerte dette at hunden tydelig var med på å redusere stressnivåene hos menneskene. Slike resultater favoriseres gjerne av psykologiforskere, ettersom de har en tendens til å bruke fysiologiske målinger som om de er «gullstandarden» for hvor valid et behandlingsresultat er. Siden kjæledyrenes direkte effekter nå kunne ses på de fysiologiske stressmålingene, ble antakelsene om dyreassistert terapi mye lettere å akseptere. Dette
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 16
28.02.2019 22:11
Forord av Stanley Coren
17
har blitt bevist av det faktum av at det var færre enn 20 dyreassisterte terapiprogrammer i 1980, mens det innen år 2000 var flere enn 1000 slike programmer. Disse programmene inkluderer ikke bare tiltak der hunder tas med inn på psykoterapeuters kontor som en del av behandlingen, men også besøkstiltak der hunder tas med til sykehus og omsorgsboliger. Det finnes også noen rehabiliteringstiltak der hunder tas med som samarbeidspartnere med mål om å bygge opp et tillitsforhold mellom terapeut og klient og tiltak der dyr inkluderes i undervisningssituasjoner. Denne boken dokumenterer hvilken status dyreassistert terapi og dyreassisterte intervensjoner har i dag, hvordan DAT og DAI benyttes i praksis, og faktaene som støtter dette. Den går også mye lenger enn Freuds første spekulasjoner med hensyn til det teoretiske grunnlaget for terapeutiske effekter av interaksjoner med dyr. Derfor blir både grunnlaget for dyr–menneskerelasjonen og dyrenes kulturelle betydning undersøkt. Også dyremishandling og assistansedyrs velferd er temaer som dekkes. Dette er trolig den beste samlingen av data som er tilgjengelig per i dag når det gjelder bruken av dyr som et hjelpemiddel i terapi. Denne boken er et godt sted å starte for alle som er interessert i å arbeide med dyreassistert terapi, og den er en god ressurs som gjør det mulig for alle som allerede praktiserer DAT, å oppdatere kunnskapen og forbedre ferdighetene sine. Jeg innrømmer at det er intellektuelt overbevisende å lese om fakta som støtter fordelene med dyreassistert terapi. Det at man faktisk observerer de effektene et dyr kan ha med tanke på å bedre et psykisk problem, har imidlertid noen ganger den følelsesmessige effekten som kan forventes hvis man observerer noe som er helt mirakuløst. I det minste hadde det denne effekten på meg for omtrent to tiår siden da jeg var vitne til et slikt «mirakel». Frieda, en venn av meg, hadde begynt å bruke golden retrieveren sin, Sandy, i et terapihundtiltak under ledelse av det lokale St. John Ambulance Society. Sandy hadde blitt sertifisert som besøkshund, og dermed kunne Frieda ta henne med seg til sykehus og omsorgsboliger for å besøke pasientene. For mange pasienter er besøk av en hund en herlig hendelse som hjelper dem med å bekjempe depresjon og ensomhet som følger med det å bli atskilt fra familiene sine. I noen tilfeller blir kjæledyr faktisk brukt som en del av psykoterapi, og dette har vært vellykket slik de mange eksemplene som blir beskrevet i denne boken, viser. I akkurat dette tilfellet befant vi oss utenfor et sykehusrom mens en sykepleier forklarte situasjonen: Dette er et trist tilfelle. Hun heter Eva, og hun er midt i sekstiårene. For en måned siden var hun i en alvorlig bilulykke der bilen hun satt i, ble truffet av en diger lastebil. Hun ble svært forslått og fikk indre skader. Skadene er i ferd med å heles, men både mannen hennes, den eneste sønnen hennes og kona hans og babyen deres ble drept i den katastrofale hendelsen. Da hun fikk vite hva som hadde skjedd med familien hennes, ville hun stenge verden ute. Hun har ikke snakket med noen etter dette. Hun bare ser på sykehuspersonalet, og ofte må hun til og med ha hjelp til å spise. Legene sier at det ikke er noen fysisk årsak til dette. Psykologen sier at det er en form for posttraumatisk stressreaksjon. Vi har fått høre at hun liker hunder, så psykologen foreslo at vi inkluderte henne i besøksrunden neste gang en terapihund kom på besøk.
Det så ikke ut til at sykepleieren hadde særlig mye håp idet hun rolig åpnet døren inn til en liten gråhåret kvinne. Kvinnen lå på sengen i en flanellmorgenkåpe og stirret tomt ut i luften. Kvinnen beveget seg ikke. Hun så heller ikke i vår retning. I et øyeblikk fikk jeg det for meg at hun kunne være død. Vi gikk bort til sengen med Sandy foran oss. Frieda introduserte hunden ved å si: «Hei, Eva. Vi har tatt med oss besøk til deg. Hun heter Cassandra, men alle kaller henne Sandy.» Det var ingen respons fra Eva, ikke engang en bevegelse i øynene hennes. Den store gule hunden hadde kommet frem til sengen og presset nesen sin forsiktig mot kvinnens hånd. Sandy slikket hånden hennes nølende og gned så hodet sitt forsiktig mot kvinnens fingre, som ikke beveget seg. Så reiste hun seg på to så fremlabbene hvilte forsiktig på sengen mens hun så på kvinnens ansikt. Hun ga et lite pip fylt av håp og la så det store hodet sitt på Evas bryst. I flere sekunder var det ingenting som skjedde. Så beveget Eva øynene for å se på hunden. En svak hånd beveget seg sakte mot hundens hode og strøk det forsiktig, så lot hun fingrene løpe langs øret hennes. Den lille kvinnens øyne var fylt av tårer, og med myk stemme sa hun sakte de første ordene noen hadde hørt fra henne på mer enn fire uker. «Du er akkurat som min Goldie. Hun hadde akkurat sånne ører som deg, og hun prøvde å hoppe opp i sengen vår når Ralph ikke var der.» Begge hendene hennes hvilte nå på hodet til den store gule hunden, og kvinnen så rett inn i de mørke øynene til Sandy mens hun sa: «Goldie visste også alltid når jeg var lei meg.» Det var det nødvendige gjennombruddet. Sandy kom på besøk nesten hver dag i et par uker. Eva hadde nå begynt å snakke og respondere på psykoterapi for å håndtere stresset sitt. Hun skulle etter hvert reise hjem med selskap av en toy spaniel-valp som broren hennes hadde kjøpt til henne, og sammen med hunden skulle hun begynne et nytt liv. Det mirakuløse første steget hennes mot å bli frisk, som jeg var vitne til, ville imidlertid kanskje aldri ha skjedd hvis det ikke hadde vært for en annen hund, nemlig en langhåret, rødbrun chow-chow som likte å ligge ved siden av skrivebordet i terapitimene på kontoret til psykoanalysens grunnlegger i Berggasse 19 i Wien omtrent 70 år tidligere. Ph.d. Stanley Coren, FRSC Professor emeritus, avdeling for psykologi ved University of British Columbia, Canada
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 17
28.02.2019 22:11
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 18
28.02.2019 22:11
Forord av Aubrey Fine Femten år har gått siden den første utgaven av denne boken ble utgitt. Siden den gang har dyreassisterte intervensjoner (DAI) fortsatt å skape sterk interesse i offentlig sektor og også i akademia, kanskje på grunn av menneskenes nysgjerrighet på dyr– menneske-relasjonen og betydningen av interaksjonene mellom oss. I årenes løp har det blitt gjort flere progressive endringer, og en flerfaglig gruppe faglærte, forskere og praktikere har begynt å se nærmere på hvilken innvirkning DAI har. Vi tror at denne utgaven av boken vil være et viktig bidrag til litteraturen om DAI når det gjelder å skape en tydeligere forståelse for rekkevidden av denne praksisen. Bokens bidragsytere fortsetter arbeidet med å gjøre en kritisk analyse av beste praksis innenfor DAI, og med å gi leserne et glimt inn i fremtiden når det gjelder hva som trengs for å utvikle mer evidensbaserte praksiser. Dyr har vært en integrert del av min kliniske praksis i mer enn 40 år. Jeg fikk mine første erfaringer ved et lykketreff, men helt siden den gangen jeg hadde med meg en liten hamster i arbeidet med barn med lærevansker, har jeg vært fasinert av den genuine kraften i dyr–menneske-relasjonen. Da jeg påtok meg oppgaven med å være redaktør for denne boken, var jeg begeistret for muligheten på grunn av den ekte entusiasmen jeg føler for DAI. Jeg følte også et ansvar for å sette sammen en bok som kunne bidra til å tydeliggjøre noen av misoppfatningene om emnet. I tillegg ville jeg utforme en bok som ikke bare formidlet en sterk teoretisk oversikt, men som også ga klinikere, forskere, faglærte og andre med interesse for DAI en klarere forståelse for verdien av dyr–menneske-relasjonen og de potensielle metodene for bruk. Denne oversatte utgaven inneholder mange endringer og oppdateringer sammenlignet med de tidligere originalutgavene av boken, inkludert flere nye kapitler. Alle kapitlene som er inkludert her, har blitt oppdatert med mange nye bidrag, og boken inneholder også nye kapitler som tar for seg tanker om fremtiden for dyr–menneske-interaksjoner, kulturelle og religiøse faktorer som har med holdninger overfor dyr å gjøre, virkningen kjæledyr har på sosial kapital, hester i DAI, dyrenes rolle når det gjelder å støtte traumatiserte personer samt mange andre kapitler. Boken er delt inn i fire hoveddeler. Måten kapitlene i hver del henger tett sammen på, utgjør hver av delenes styrke. For leserne vil det bli tydelig at terapeutisk bruk av dyr er en fremvoksende tilnærming som er basert på vår lange historie med å ha en forbindelse med og nysgjerrighet på andre levende vesener. Likevel er det et stort behov for mer evidensbasert forskning som tallfester hvor verdifulle disse tilnærmingene er. Mange av disse temaene vil bli drøftet i detalj i de kommende kapitlene. Det er viktig å påpeke at vitenskapsfeltet og det kliniske fagfeltet som undersøker disse intervensjonene, er basert på tverrfaglige profesjoner som bygger bro mellom fagpersoner innenfor psykisk og fysisk helse og fagpersoner innen etologi, dyreatferd og dyrevelferd. Som tidligere nevnt er en av de største svakhetene ved DAI at det finnes lite forskning som viser at intervensjonene er effektive (selv om det har vært store fremskritt siden den første originalutgaven av denne boken ble påbegynt). Forhåpentligvis vil også innholdet i denne boken stimulere til videre empiriske undersøkelser av terapeutisk bruk av dyr i klinisk praksis. Del I består av sju kapitler som retter oppmerksomheten mot forståelsen av dyr–menneske-relasjonen, og kapitlene i denne delen ivaretar mange temaer. Boken innledes med et kapittel av Fine og Beck som gir en oversikt over «dyr–menneskeintervensjon»-bevegelsen og tydeliggjør en retning for fremtiden. Deretter kommer et kapittel skrevet av Serpell som utforsker dyr–menneske-relasjonens verdi i et historisk perspektiv. Så følger et kapittel som er skrevet av Fine, Tedeschi og Elvove som gir en utmerket oversikt over det fremvoksende fagfeltet for DAI og en visjonærs syn på en mulig fremtid. For leserne vil dette kapitlet være svært nyttig for å forstå potensielle fremtidsretninger for fagfeltet. Denne delen inneholder ytterligere fire kapitler. Kapitlet av Jegatheesan gir god innsikt i hvordan kulturelle og religiøse faktorer virker inn på holdningene våre overfor dyr. Arkows kapittel handler om å forstå virkningen kjæledyr har på sosial kapital, mens Hart og Yamamoto bidrar med en omfattende gjennomgang av forskning som forklarer dyrenes verdi som sosial støtte. Det siste kapitlet i del I gir en omfattende forklaring på de fysiologisk fordelaktige konsekvensene av dyr–menneske-relasjonen. I del II er de konseptuelle modellene for DAI i fokus. Denne delen inneholder tre beskrivende kapitler som gir en oversikt over utforming og implementering av DAI-tjenester. Denne informasjonen er uvurderlig for å kunne forstå hvordan man kan velge dyr som skal arbeide innenfor DAI, samt hvilken rolle hester kan ha i dyreassisterte aktiviteter. I kapitlet av MacNamara, Moga og Pachel vil leserne bli mer kjent med hvilke modeller og standarder som kan vurderes når man skal velge bestemte dyrearter for ulike brukergrupper. Dette kapitlet etterfølges av et kapittel som er basert på et intervju av dr. Patricia McConnell og hennes oppfatninger av hva terapeuter må være oppmerksomme på når det gjelder dyreatferd og -velferd. Til slutt gir Latella og Abrams et unikt glimt inn i hestens rolle i terapi. Del III dokumenterer dyr–menneske-relasjonens terapeutiske effekt for bestemte brukergrupper. Kapitlene drøfter bruken av dyr med spesifikke klienter, inkludert barn samt bruken av DAI i spesielle situasjoner. Denne delen inneholder også et par andre kapitler som tydeliggjør hvordan dyr kan inkluderes i psykoterapi, og teknikker for hvordan man kan innlemme dyr 19
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 19
28.02.2019 22:11
20
Forord av Aubrey Fine
i arbeid med og forståelse av familier. Leserne vil også finne et kapittel av Philips som beskriver dyrenes rolle i rettssystemet for ungdom, og et kapittel av Tedeschi, Sisa, Olmert, Parish Plass og Yount om hvordan man kan bearbeide traumer med dyrenes hjelp. Delen avsluttes med kapitler skrevet av Tedeschi mfl. som gir et glimt inn i det fremvoksende området serviceog støttedyr, og til slutt er det et kapittel av Crossman og Kazdin om dyrebesøk på høyskoler og universiteter. Del IV, den siste delen i boken, består av mer generelle kapitler. Et kapittel av Ng, Albright, Fine og Peralta er skrevet med sterkt engasjement for hvor viktig det er å ivareta dyrenes velferd. Kapitlet drøfter hvilke etiske hensyn som må tas med i betraktningen når man arbeider med DAI. Det gir klinikere en bedre forståelse for arbeidet med terapidyr. På en realistisk måte drøfter Kazdin hvilke metodestandarder som er nødvendige for å etablere evidensbasen for dyreassisterte terapiformer. Til sist er håpet at denne boken vil stimulere til videre studier og undersøkelser. Ingen kan forutse fremtiden med sikkerhet, men jeg tror at når mer anvendt forskning er dokumentert, vil funnene bidra til at DAI blir mer vanlig i praksis og mer respektert som fagfelt. Aubrey H. Fine Mars 2015
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 20
28.02.2019 22:11
Om forfatteren
Copyright David Sax, gjengitt med tillatelse.
Dr. Aubrey H. Fine har vært fakultetsmedlem ved California State Polytechnic University siden 1981. Han har mottatt mange priser, og han fikk den prestisjefylte Wang Award i 2001. Denne prisen gis til en respektert professor i California State University-systemet (som består av 23 universiteter), og i dr. Fines tilfelle ble den tildelt for eksepsjonelt engasjement, lojal forpliktelse og eksemplariske bidrag innenfor områdene utdanning og anvendt forskning. Han har også fått prisene Educator of the Year fra Learning Disability Association of California og Faculty Community Engagement Award fra CA Poly State University. Dyr har vært en viktig del av dr. Fines kliniske praksis de siste fire tiårene. Praksisen hans er først og fremst rettet mot behandling av barn som har vansker med oppmerksomhet, atferd, tilpasning og utvikling. I praksisen har han to terapihunder, fugler og en skjeggagam. I tillegg til å være ekspert på DAI/DAT har dr. Fine publisert flere fagbøker og dokumentarfilmer om tilknyttede temaer, som forelder–barn-relasjoner, lære- og oppmerksomhetsvansker og idrettspsykologi. Den nyeste boken hans, Our Faithful Companions, er en hyllest til slektskapet vårt med alle slags dyrearter og viser hvordan relasjonen til dyr bidrar til å gjøre livet vårt fullkomment.
21
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 21
28.02.2019 22:11
Takk Uttrykket «Det krever en landsby for å oppdra et barn» kan beskrive hvordan denne boken ikke ville ha blitt til uten hjelp og støtte fra mange mennesker. De følgende personene er mennesker som fortjener anerkjennelse og takk. Jeg vil få takke alle som har bidratt til kapitlene i denne utgaven. Deres engasjement og ekspertise har bidratt til å gjøre denne utgaven til en verdifull ressurs for fagfeltet dyreassisterte intervensjoner. Jeg er svært takknemlig for at Nikki Levy, Barbara Makinster og alle i personalet ved Academic Press har hatt kontroll på og hjulpet til med å sette denne utgaven ut i livet. Jeg vil spesielt få takke Nikki for hennes engasjement for dyr–menneskerelasjonen og den sterke interessen hennes for dyreassisterte intervensjoners helbredende nytteverdi. Jeg vil takke David Sax for fotoet av meg og de to terapihundene mine, Magic og Ketzy. I løpet av det siste året har flere personer lest utkast til kapitlene og kommet med innspill og redaksjonelle tilbakemeldinger. Jeg står virkelig i gjeld til Rudi Gomez, Christine Bowers, Julia Gimeno, Pam Seggerman og John Ugalde for forslagene de har kommet med.
22
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 22
28.02.2019 22:11
Innledning til den norske utgaven Av Ingeborg Pedersen1, Christine Olsen2, Lina Harvold Ellingsen-Dalskau1 og Line Sandstedt2 1 2
Institutt for folkehelsevitenskap, Fakultet for landskap og samfunn, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet Dyrebar Omsorg
INNFØRING AV DYREASSISTERTE INTERVENSJONER I NORGE Vi har delt hjemmene og livene våre med dyr til alle tider, kanskje så langt tilbake som for 50 000 år siden (Jensen, 2017). Den første arten som ble domestisert, var hund, og etter hvert ble husdyrslag som gris, sau, geit, storfe, hest og høns temmet til landbruket. Noe av grunnen til at dyrehold alltid har vært så viktig for oss mennesker, er at det gir oss ressurser som kjøtt, melk, skinn og ull. Men interaksjonen mellom mennesker og dyr har også gitt oss andre ressurser knyttet til helse og livskvalitet. Den positive virkningen dyr kan ha i menneskers liv, er også kjernen i dyreassisterte intervensjoner. Dyreassisterte intervensjoner (DAI) defineres som målrettede og strukturerte intervensjoner som bevisst inkluderer dyr i helse, undervisnings- og omsorgstjenester med formål om terapeutisk utbytte for mennesker. DAI er en paraplybetegnelse på de tre hovedtilnærminger til dyr–menneske-interaksjoner: dyreassistert terapi (DAT), dyreassistert pedagogikk (DAP) og dyreassistert aktivitet (DAA). International Association of Human-Animal Interaction Organizations (IAHAIO)1 har utarbeidet retningslinjer for DAI som blant annet påpeker at slike intervensjoner må inkludere personer med kunnskap om de involverte menneskene og dyrene (IAHAIO, 2018). Vi kan trygt si at den personen som har hatt størst betydning for fagfeltet dyreassisterte intervensjoner i Norge, er professor Bjarne Olai Braastad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Braastad er dr.philos og professor i etologi, og han har vært opptatt av forholdet mellom dyr og mennesker i en årrekke. I hans bok Utrolige katter, som han skrev sammen med David Green i 1986, skriver Braastad om dyrenes effekt på menneskers psykiske og fysiske helse (Green & Braastad, 1986). Materialet var basert på litt tilfeldig informasjon, blant annet fra Gaustad sykehus, som den gang hadde en katt som gikk rundt inne på sykehuset, også i spisesalen. Daglig leder ved Dyrebar Omsorg, Line Sandstedt, har tatt en prat med Bjarne Braastad om historien til DAI i Norge: Psykiaterne på Gaustad sykehus så den gangen hvilken betydning en katt kunne ha for menneskers psykiske helse. Vi vet jo at dyr har vært benyttet på sykehus helt fra den tiden da institusjonene lå ute på landsbygda og hadde egne gårdsbruk. I utlandet er dette beskrevet så langt tilbake som på 1700-tallet. På midten av 1990-tallet startet NMBU i samarbeid med Nasjonalt senter for natur, kultur og helse (NaKuHel, etablert 1994) en systematisk kartlegging av bruk av dyreassisterte intervensjoner (DAI). NMBU og NaKuHel samarbeidet også om undervisningsform og forskning på området. DAI i Norge har i særlig grad vært knyttet til velferdstjenester i landbruket med bruk av husdyr. Det første akademiske arbeidet var Bente Berget sin hovedfagsoppgave i 1988. Der jobbet hun med Vidaråsen Landsby, et bo- og arbeidsfellesskap for psykisk utviklingshemmede i Vestfold. Bente intervjuet og observerte brukerne i samhandling med dyrene på stedet. Tilsvarende observasjoner og intervjuer ble også foretatt på en institusjon på Helgøya i Ringsaker, Toftes Gave. De ansatte så at brukerne som arbeidet med dyrene og dyreholdet, hadde stor nytte av dette. Kontakten med dyrene var viktig; de jobbet mer og var ivrigere i arbeidet sitt. Berget presenterte sine funn på en kongress i Monaco i 1989. Så ble det stille noen år, frem til NMBU (NLH) hadde et seminar der Gunnar Tellnes (fra NaKuHel og UiO) sa at han så frem til den første doktorgraden om dette temaet. Det var ikke så lett å få midler til en slik doktorgrad, siden det var ikke så mange som hadde tro på denne type intervensjoner. Men Bente Berget leverte sin doktorgrad i 2006 (Berget, 2006), og deretter fikk NMBU midler til Ingeborg Pedersens doktorgrad (Pedersen, 2011)2. Etter dette er det skrevet både masteroppgaver og doktoravhandlinger innenfor temaet. Masteroppgaven til Christine Olsen på Sunnaas kom i 2008. I denne masteren ble det sett på bruk av hund overfor slagpasienter under rehabilitering. Bruken av dyr på sykehjem vokste frem gradvis.
1 IAHAIO er en internasjonal paraplyorganisasjon, hvor mer enn 90 organisasjoner som jobber med DAI, er medlem. 2 Begge avhandlingene omhandlet betydningen av DAI på gård for mennesker med psykisk sykdom. 23
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 23
28.02.2019 22:11
24
Innledning til den norske utgaven
I Ida Myren sin masteroppgave Terapi- og selskapsdyr i norske sykehjem – en kartleggingsstudie (Myren, 2010) fikk vi gode data på hvem som bruker dyr, hvilken type dyr som blir brukt, og erfaringer rundt dette. Resultatet viste stort sett positive erfaringer. Det ble skrevet en artikkel i tidsskriftet Demens og alderspsykiatri (Myren, Kvaal & Braastad, 2011). Katt er det vanligste dyret som bor på institusjoner i Norge. Hund er typisk sammen med en besøksvenn3. Katter er ofte fastboende, da de er enklere å holde som kjæledyr. Før var det mer vanlig å ha akvariefisk og burfugl som miljøskapere, ikke egentlig for å fungere som terapidyr i seg selv. I masteroppgaven til Myren kom det frem at noen brukte dyr som miljøskapere, mens andre brukte dem mer i terapisammenheng (Myren, 2010). Vår erfaring er at all bruk av dyr i dyreassisterte intervensjoner i Norge er helt avhengig av ildsjeler på de enkelte institusjonene. Om ildsjelene slutter, så blir det stopp. Braastad forteller en historie om en katt ved Åslund sykehjem i Ås kommune: Det startet med at en av pleierne hadde katt med seg på jobb. Så døde pleieren. Katten ble boende og flyttet inn til en dame som hadde MS. Etter hvert ble katten syk. Det som skjedde, var at sykehjemmet ville avlive katten som MS-pasienten mente hadde blitt hennes egen, uten å spørre pasienten. Det ble en liten sak rundt det. Veterinæren nektet å avlive katten, men etter hvert ble den avlivet likevel fordi den var syk. Etter dette fikk de ikke summet seg til å skaffe seg ny katt på Åslund fordi de manglet en ildsjel. Pleieren som hadde skaffet katten, hadde vært en ildsjel som så nytten av å ha med seg katten på jobb, men da eieren og katten var borte, var det ingen som tok opp tråden. Det samme ser man på veldig mange andre sykehjem. Ifølge dyrevelferdsloven må det være folk som har kompetanse på dyr, som har ansvar for fastboende dyr. Det er enklere med besøksvenner med dyr, for da er det besøksvennen som har hovedansvaret for dyret. Om dyret bor på sykehjemmet, må en av de ansatte ha et hovedansvar og se etter at dyret får passe mengde og riktig mat, og ta en veterinærsjekk av og til. I en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening har Larsen og Lingaas (1997) beskrevet effekter av hundehold på menneskets helse, med et stort antall referanser. Organisasjonen Dyrene og Vi ble stiftet i 1989 for å spre kunnskap om forholdet mellom mennesker og dyr, for å stimulere til forskning på dette området, og for å ta forskningsresultater fra innog utland i bruk i praksis, på institusjoner og i hjemmet. Jeg kjente jo temaet fra da jeg jobbet med katteboken sammen med David Green i 1986. Det var Green som fremskaffet litteraturen om betydningen dyr har på menneskets psykiske og fysiske helse.
Braastad forteller fra grunnleggelsen av Dyrene og Vi: I starten var professor Jorunn Grøndalen ved Norges veterinærhøgskole leder, med meg (Bjarne O. Braastad, red. anm.) som nestleder. Etter noen år byttet vi roller. Andre styremedlemmer var representanter for Norsk Kennel Klub, Blindeforbundets førerhundskole, en psykiater og en representant fra et konsern som var hovedsponsor på den tiden. Organisasjonen er nå nedlagt fordi det ikke finnes midler til å drive organisasjonen videre. Det var jeg som fant ut at vi skulle bruke begrepene DAA og DAT på norsk. Etter hvert, da James Serpell begynte å bruke begrepet DAI som et bredere begrep, adopterte vi det også. Jeg var leder av en COST Action4 som het «Green Care in Agriculture» fra 2006 til cirka 2010. Da ble det mer vanlig å bruke «green care»-begrepet også i utlandet, så begrepet «green care» har basis i det norske begrepet «grønn omsorg».
Vi takker for at Bjarne Braastad ville dele sine erfaringer med oss, og vi retter også en stor takk til ham for den betydningen han har hatt for dette feltet. Du har nå fått et innblikk i litt av historien bak innføringen av dyreassisterte intervensjoner i Norge. Videre i denne innledningen vil det bli gjort rede for DAI i helsefremmende prosesser, hvordan man kan kvalitetssikre tiltak med DAI, noen eksempler fra forskningsprosjekter og internasjonalt samarbeid innen DAI med hund og en presentasjon av DAI på gård.
DYREASSISTERTE INTERVENSJONER I HELSEFREMMENDE PROSESSER For å forstå hvordan dyrene kan påvirke helsen og livene våre, er det viktig å ha en innsikt i hva helse er. Helse er et begrep som rommer mye, og som kan ha ulik betydning for forskjellige mennesker. Det er vanlig å definere helse negativt. Da handler det om fravær av sykdom og skade, og dette synet på helse ligger til grunn for den biomedisinske helsemodellen. Helse kan også defineres positivt. Da handler det om trivsel og livskvalitet. Dette perspektivet er tydelig i Verdens helseorganisasjon 3 Besøksvenner med dyr er en ordning hvor frivillige personer går på kurs for å bli besøksvenn og tar med seg sitt private kjæledyr som selskap. Det anbefales at dyret blir egnethetsvurdert og trent til oppgaven først. 4 COST Action er et rammeverk for nettverksbygging og kompetanseutveksling innenfor det europeiske forskningsområdet.
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 24
28.02.2019 22:11
Innledning til den norske utgaven
25
(WHO) sin definisjon av helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyte» (WHO, 1946). En slik positiv forståelse av helse ligger også til grunn for regjeringens ønsker om å utvikle en folkehelsepolitikk som skaper muligheter og fremmer mestring for alle. Stortingsmelding nr. 19, «Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015), viser bred politisk enighet om at folkehelsearbeidet skal sikre at «Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder», at «befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller», og at «vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen». For å kunne nå slike målsettinger er det viktig å jobbe helsefremmende. Helsefremming kan ses som «en prosess der individer eller lokalsamfunn gjøres i stand til å få økt kontroll over forhold som har innvirkning på helsen, og på den måten forbedre sin egen helse» (WHO, 1986). Her fremheves helse som en hverdagsressurs som gjør at man kan leve et produktivt liv der man kan ta vare på seg selv sosialt og økonomisk. Dyreassisterte intervensjoner utpekes som ett virkemiddel for å støtte helsefremmende prosesser i befolkningen. Slike intervensjoner er i tråd med WHOs anbefaling om at det skal være mer fokus på funksjonsevne fremfor sykdom og dødelighet (Beard mfl., 2015), og at helsefremmende folkehelsearbeid i hovedsak bør foregå utenfor helsesektoren og før den kobles inn.
TEORIER OG VIRKNINGSMEKANISMER FOR DAI Dyreassisterte intervensjoner, uavhengig av dyreslag og settingen rundt, har til felles at de ønsker å støtte helsefremmende prosesser for mange ulike brukergrupper. Det finnes flere virkningsmekanismer og teorier som kan forklare den helsefremmende betydningen av å delta i DAI, og det helsefremmende potensialet i slike intervensjoner handler om kontakten med dyr og natur, muligheten til å utvikle ferdigheter og mestre oppgaver og opplevelsen av samhold og sosial støtte. Det er i hovedsak to teorier som forklarer hvordan naturen – som ifølge biofilihypotesen (beskrevet blant annet i bokens kapittel 13) også inkluderer dyr – kan være helsefremmende for mennesket. I den første teorien hevder Kaplan og Kaplan (1989) at naturen kan være med på å bygge opp mental kapasitet ved å hvile oppmerksomheten vår. Hverdagen krever ofte at vi må rette oppmerksomheten vår mot noe og konsentrere oss. Dette er en styrt oppmerksomhet som fører med seg mental anstrengelse og etter hvert mental tretthet. For å kunne bygge opp igjen vår mentale kapasitet kan naturopplevelser, med sine fasinerende kvaliteter, føre til en ikke-styrt oppmerksomhet. Fordi denne typen oppmerksomhet ikke krever mentalt arbeid, kan den styrte oppmerksomheten vår hvile. Ifølge denne teorien kan derfor natur være viktig for å redusere mental tretthet, som også gjør at vi lettere kan utføre krevende kognitive oppgaver. I den andre teorien som omhandler naturens helsefremmende betydning, hevder Ulrich og medarbeidere (1991) at natur kan føre til positive emosjoner og stressreduksjon. Teorien går ut ifra at alle mennesket har en ubevisst følelsesmessig respons på omgivelsene sine. Naturelementer som representerer trygghet, vann og mat, har vært viktige for menneskets overlevelse, og har derfor gjennom evolusjonen ført til at vi reagerer positivt på disse elementene. Naturopplevelser inkludert dyr kan derfor bidra til positive emosjoner og en følelse av trygghet og redusere opplevelsen av negative emosjoner og fysiologiske stressreaksjoner. Videre kan DAI gi mennesker muligheten til å bruke og utvikle evnene sine. Det å kunne opparbeide mestringstro er en viktig del av DAI generelt, men er kanskje spesielt tydelig med DAI på gård, der det ofte er mye fokus på arbeidsoppgaver knyttet til dyrehold. Bandura (1997) beskriver mestringstro som troen på egen kapasitet til å gjennomføre en handling som gir det resultat man vil oppnå. Mestringstro påvirker tanker, følelser, atferd og motivasjon (Bandura, 1994). Vi unngår situasjoner og oppgaver vi tror vi ikke mestrer, mens høy tro på egen mestring gjør at vi ikke gir opp så fort og anstrenger oss mer når vi møter hindringer og utfordringer (Bandura, 1997). Tro på egen mestring påvirker dermed livene våre og har sammenheng med helse, velvære og livskvalitet (Bandura, 1994). Mestringstro kan fremmes på ulike måter, og selvopplevd mestring er den viktigste og mest robuste kilden til varig endring (Bandura, 1994, 1997). DAI kan være positivt for mestringstro fordi aktiviteter og arbeidsoppgaver knyttet til dyrene i forskjellige intervensjonssettinger, er varierte og enkelt kan tilpasses ulike ferdighetsnivåer. Slike oppgaver kan derfor være en god kilde til aktivitet som hver enkelt deltaker kan mestre. Videre kan mestringstro påvirkes av modellæring. Det å se at andre du identifiserer deg med, mestrer en oppgave, gir deg økt tro på at du også kan mestre den. En tredje måte å endre en persons mestringstro på er verbal overtalelse. Forsikringer fra andre – og særlig fra en person du har tillit til – om at du kan mestre noe, kan bidra til at du øker anstrengelsen under en oppgave og dermed mestrer den. Til slutt er det slik at vi ofte unngår oppgaver som er forbundet med angst. Den siste kilden til mestringstro er derfor knyttet til opplevelser av stress, uro og angst før og under utførelsen av oppgaven. Reduksjon i opplevd stress vil øke mestringstroen, som igjen vil redusere angst og uro. Ettersom fysisk kontakt med dyr ifølge biofilihypotesen kan redusere opplevd stress, kan også kontakt med dyrene gi støtte ved vanskelige oppgaver, som kan bidra til å fremme mestringstro. DAI kan også være en kilde til sosial støtte. Det er mye fokus på at dyr kan gi sosial støtte, men også personen som utfører intervensjonen, kan være en viktig støttespiller for brukeren. Når det gjelder DAI på gård, er det mange studier som viser
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 25
28.02.2019 22:11
26
Innledning til den norske utgaven
at det sosiale felleskapet med gårdbruker og de andre deltakerne på gården er viktige kilder til sosial støtte. Sosial støtte er å oppleve at man er en del av et nettverk der man tar vare på hverandre, og som gjør at man føler seg elsket og verdsatt (Cobb, 1976). Støtten påvirker helsen vår ved å endre tanker, følelser og atferd i positiv retning (Cohen, 1988), og man vet at mangel på sosiale relasjoner påvirker helsen vår negativt og forårsaker økt dødelighet (House mfl., 1988). Sosial støtte har både direkte og indirekte betydning for helsen (Cohen & Wills, 1985). Den direkte effekten vises ved bedre helse, uavhengig av belastende og negative livshendelser. Hvis man opplever slike belastende hendelser, gjør den indirekte effekten av sosial støtte at situasjonen vurderes mindre alvorlig og truende. House (1981) beskriver fire hovedkategorier av sosial støtte. Følelsesmessig støtte omfatter empati, tillit og omsorg. Instrumentell støtte er ulike former for praktisk hjelp. Bekreftende støtte består blant annet av anerkjennelse og bekreftelse, mens informerende støtte, omfatter råd, forslag og anbefalinger. Alle disse formene for støtte er viktige, men det er den følelsesmessige støtten som er viktigst for vår mentale helse, og det er denne formen for støtte man kan oppleve å få fra et dyr. Hvis man ser på DAI som en helhet, kan man også se til selvbestemmelsesteorien, som beskriver hvordan omgivelsene våre hindrer eller fremmer de mulighetene vi har til å fungere optimalt (Deci & Ryan, 2000). Teorien hevder at vi mennesker til enhver tid er del av forskjellige sosiale kontekster. Hvorvidt vi i disse kontekstene opplever støtte for tre psykologiske behov – det vil si kompetanse, tilhørighet og autonomi – avgjør om omgivelsene våre påvirker livskvaliteten og motivasjonen vår i positiv eller negativ retning (Deci & Ryan, 2008). Akkurat som planter trenger vann, næring og lys for å vokse og gro, trenger mennesker å oppleve kompetanse, tilhørighet og autonomi for å fungere optimalt (Deci & Ryan, 2000). Kompetanse, som har klare likhetstrekk med mestringstro, handler om at vi har behov for å kunne håndtere og mestre omgivelsene våre effektivt. Videre beskriver tilhørighet, som har paralleller til sosial støtte, behovet for å være knyttet til andre ved å gi og motta omsorg. Til slutt har vi autonomi, som er behovet for å være selvbestemte i våre handlinger. Vi vil styre våre egne liv og føle at vi lever i tråd med våre egne verdier (Deci & Ryan, 2000). Ifølge denne teorien vil DAI være helsefremmende hvis intervensjonen skaper en situasjon eller et miljø der personen får dekket sine tre grunnleggende psykologiske behov, ettersom dette er viktig for motivasjon, funksjon og livskvalitet. Som beskrevet i avsnittene om mestringstro og sosial støtte kan kontakt og arbeid med dyr være viktig for å dekke behovene for kompetanse og tilhørighet. I tillegg vet vi at mange liker å ha kontakt med dyr eller har interesse av å jobbe med dyr. Det å gjøre noe man liker og synes er interessant, kan støtte behovet for autonomi, ettersom man opplever aktivitetene som meningsfylte og i overenstemmelse med egne verdier. Disse teoriene og virkningsmekanismene reflekterer grunnlaget for hvorfor DAI kan være et viktig helsefremmende tilbud for brukerne. For å kvalitetssikre DAI er det viktig å basere arbeidet på dette, samt å jobbe systematisk før, under og etter intervensjonen.
KVALITETSSIKRING AV DAI Engasjementmodellen (figur 1), som ble utviklet av Cohen-Mansfield med kollegaer (2009), kan være et godt verktøy for å planlegge, utforme og vurdere intervensjoner som inkluderer dyr. Modellen ble utviklet på bakgrunn av ulike intervensjoner for personer med demens, men passer for også andre brukergrupper.
Miljø • Kvaliteter • Hvordan tiltaket blir presentert
Samspill mellom stimulusen og miljøet
Særtrekk ved stimulusen
Engasjement
Affekt
Atferd
Samspill mellom personens særtrekk og stimulusen
Personens særtrekk
FIGUR 0.1 Engasjementmodellen (Cohen-Mansfield mfl. 2009)
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 26
28.02.2019 22:11
Innledning til den norske utgaven
27
Modellen består av faktorene «miljø», «særtrekk ved stimulusen» og «personens særtrekk». Disse faktorene og interaksjonen mellom dem påvirker grad av engasjement, som igjen påvirker affekt og dermed bidrar til en endring i atferd. Når intervensjonen skal planlegges og utformes, kartlegges miljøet den skal foregå i. Omgivelsene kan inkludere en større setting, som gården, eller fasilitetene ved et rom, som lys, støy samt forstyrrelser og andre personer som er til stede. En del av miljøfaktoren omhandler også hvordan tiltaket blir presentert, og man har sett at hvordan fagpersonen eller gårdbrukeren fasiliteter aktiviteten, er av betydning. Det er for eksempel vist høyere engasjement når deltakerne blir forklart hvordan de skal interagere med stimulusen. Videre kartlegges særtrekk ved stimulusen. I DAI er stimulusen dyret, og her vil art, størrelse, rase, personlighet, pelsstruktur osv. være relevante særtrekk som kan påvirke engasjementet hos brukeren. Til slutt må man kartlegge personens særtrekk, som kjønn, alder, funksjon, interesser og så videre. Når man har kartlagt disse faktorene, skal man også vurdere samspillet mellom dem. For at intervensjonen skal fungere godt, er forståelsen av samspillet mellom stimulus (altså dyret) og miljø viktig. Egner dyret seg til å jobbe med flere personer til stede? Blir for eksempel hunden forstyrret av at noen står på kjøkkenet og lager mat mens aktiviteten foregår i fellesområdet ved siden av? Vil sauen bli skremt dersom noen plutselig roper høyt? Det andre samspillet i modellen er mellom personen og dyret, og dette er kjernen i DAI. Man må finne dyr som passer til personens særtrekk, slik at intervensjonen blir persontilpasset. I modellen er forståelsen av disse faktorene og samspillet mellom dem viktig for å skape engasjement. Grad av oppmerksomhet mot (eller avvisning av) dyret samt holdning til dyret er grunnlaget for å måle engasjement (Cohen-Mansfield mfl., 2009). Modellen viser videre at økt engasjement kan gi en positiv emosjonell endring (affekt) som igjen kan påvirke atferd. Dette bør kartlegges underveis for å kunne vurdere om intervensjonen er passende og nyttig for brukeren. Et eksempel på hvordan man kan kvalitetssikre DAI ved bruk av engasjementmodellen, er casen med «Tore». Tore har sosial angst og har vært på flere ulike arbeidstreningsarenaer via NAV, og han skulle nå prøve arbeidstrening i regi av arbeidsinkluderingsbedriften Dyrebar Omsorg5. Målet med intervensjonen var at Tore skulle oppleve engasjement som ville gi trygghet og mer positive følelser (affekt), som igjen ville gi endring i atferd. Tidligere forskning har vist at dyr kan fasilitere sosiale interaksjoner, og man vurderte derfor at arbeidstrening med dyr kunne være et godt tiltak for Tore. Personens særtrekk: Tore hadde hatt en vanskelig oppvekst og var tidligere rusmisbruker. Han slet med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter hendelser i barndommen og hadde utviklet sosial angst. Dette ble kartlagt av arbeidsinkluderingsbedriften sammen med Tore og oppdragsgiver (NAV). Særtrekk ved hunden: I intervensjonen fikk Tore jobbe med flere hunder og spesielt med en stor og trygg åtte år gammel schäferhund som het Ærna. Schäferhunder er lojale og treningsvillige, og de kan være med på mange ulike aktiviteter. Miljø: Fordi Tore hadde PTSD og sosial angst, ble det bestemt at han skulle være på arbeidstrening de dagene da to gutter fra barneskolen hadde alternativ skoledag sammen med en spesialpedagog og en assistent. Arbeidstreningen foregikk to dager hver uke, og dagene bar preg av ro, forutsigbarhet og oversiktlighet. Tore holdt seg mest sammen med assistenten og fikk hovedansvaret for å stelle Ærna. Dette innebar børsting, trening, turgåing, kos og fôring av hunden. Samspill mellom hund og miljø: Man vurderte at Ærna kunne fungere godt i arbeidstreningen. Ærna var i utgangspunktet ikke med i alternativ skoledag, men elevene var godt kjent med henne, og Ærna var trygg på å være sammen med både elevene og de andre hundene. Samspill mellom hunden og Tore: Fordi Ærna var en stødig og rolig hund, fikk Tore følelsen av at noen passet på ham. Samtidig var Ærna en som Tore kunne ta ansvar for og gi omsorg til. Dette ga Tore mange arenaer for samspill og kommunikasjon og også eksponering for sosiale interaksjoner med andre mennesker. Engasjement: Etter bare fire ganger begynte Tore å vise interesse for å bistå i skoledagen. Han viste guttene ting han var god på, og han deltok aktivt under fellesmåltidene. Etter tre uker spurte han om å få komme tre dager i uken i stedet for to. Affekt: Fra å være innesluttet og engstelig når noen initierte kontakt, viste Tore nå mye smil og latter. Han var rettere i kroppen og i bedre humør. Atferd: Tores atferd endret seg. Etter samtale med NAV begynte Tore i arbeidspraksis på en liten gårdsbarnehage. Han jobbet som assistent der to dager i uken, før han fikk fast jobb som assistent i 50 prosent stilling i barnehagen. 5 Dyrebar Omsorg er et privat foretak som inkluderer barn og unge med psykososiale utfordringer og hjelper dem tilbake til skole og arbeidsliv gjennom tilrettelagte aktiviteter med dyr. De har et faglig samarbeid med NMBU om videreutdanning innen DAI.
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 27
28.02.2019 22:11
28
Innledning til den norske utgaven
FORSKNING PÅ DAI MED HUND I NORGE Det første forskningsprosjektet på effekt av dyreassistert terapi (DAT) med hund ble gjennomført i 2006–2008 (Olsen, 2008). Det var en randomisert, kontrollert pilotstudie som undersøkte effekten av DAT på slagpasienter ved Sunnaas sykehus HF. Sunnaas sykehus er Norges største spesialsykehus innenfor rehabilitering og fysikalsk medisin. I den aktuelle studien ble det inkludert 21 pasienter som var til rehabilitering etter slag. De som ble trukket ut til DAT, fikk 15–20 minutter med DAT tre ganger i uken i seks uker. Til tross for at det ikke ble dokumentert en nedgang i angst og depresjon, var både pasienter og de ansatte svært fornøyde med tiltaket og ønsket at det kunne bli et fast tilbud ved sykehuset. Det ble dessuten funnet en sammenheng mellom i hvor stor grad pasientene hadde fysisk kontakt med hunden, og i hvilken grad de følte at omgangen med hunden ga dem ro (Olsen, 2008). I 2012–2014 ble det gjennomført et stort forskningsprosjekt på dyreassisterte intervensjoner med hund som helsefremmende tiltak for eldre personer med demens. Resultatene er publisert i Christine Olsens doktorgradsavhandling (Olsen, 2016). Prosjektet var en randomisert, kontrollert studie der personer med demens på dagsenter og sykehjem fikk DAA i tillegg til ordinære aktiviteter to ganger i uken i 12 uker. Kontrollgruppen deltok kun i ordinære aktiviteter. Resultatene viste at personer med alvorlig grad av demens som var på sykehjem, fikk mindre symptomer på depresjon, både statistisk og klinisk, og de fikk bedre livskvalitet. Personer på dagsenter fikk bedre balanse, i så stor grad at det tilsvarte 20 prosent mindre sjanse for fall. Både deltakerne på dagsenter og beboere på sykehjem viste mye engasjement i aktiviteten. I IAHAIOs white paper (se side 385) poengteres det at dyrevelferden skal ivaretas når man jobber med dyreassisterte intervensjoner. I en masteroppgave fra det ovennevnte forskningsprosjektet ble dyrevelferden hos hundene som deltok, analysert og evaluert (Barstad, 2014). Det ble ikke funnet noen sikre forskjeller i hundens atferd under atferdstestene som ble gjennomført før prosjektstart, underveis i prosjektperioden og etter at prosjektet var avsluttet. Det ble heller ikke funnet noen sikre forskjeller for noen av atferdsvariablene som ble undersøkt da man sammenlignet videoopptak som var gjort tidlig og sent i intervensjonsperioden. Eierne rapporterte imidlertid at hundene var mindre avhengige av fører og responderte bedre på førers kommandoer sent i intervensjonsperioden. Resultatene indikerer at velferden til hundene i denne studien ikke ble svekket under arbeidet med dyreassisterte intervensjoner (Barstad, 2014). God dyrevelferd er selvsagt viktig for det enkelte dyret, men god dyrevelferd er også viktig for å forebygge uheldige episoder, samt at det er sannsynlig at virkningen av intervensjonen blir bedre dersom klienten opplever at dyret har det bra. Et forskningsprosjekt ble gjennomført på CatoSenteret i perioden 2010–2011 (Olsen & Myren, 2011). CatoSenteret er et rehabiliteringssenter for kompleks og arbeidsrettet rehabilitering. På CatoSenteret hadde de allerede hatt hund til stede på institusjonen i noen år. Nå fikk hund og fører kurs i dyreassistert terapi (DAT), og det ble gjennomført en kvalitativ undersøkelse blant 13 pasienter som fikk DAT tre ganger i uken i fire uker. At tiltaket bidro til økt fysisk aktivitet, var et av de mest fremtredende resultatene. Dette kommer frem i intervjuer, både av pasientene selv, men også av helsepersonell som ble intervjuet i etterkant av prosjektet. Nesten halvparten av helsepersonellet mente dessuten at tiltaket bidro til at pasientene engasjerte seg mer i andre aktiviteter ved senteret. Pasientene uttalte at terapien med hunden hadde gitt dem bedre humør, og at det var morsomt og gøy. Majoriteten av pasientene sa at hunden utgjorde en stor forskjell for deres opphold ved senteret. En av pasientene sa det slik: «Helt klart at det har hatt noe å si for min selvfølelse, har blitt mer utadvent. Merker det hjemme, at jeg får mer kontakt med andre. Jeg var roligere til sinns da jeg klappet Lara, koblet mer av» (Olsen & Myren, 2011). I dag inngår CatoSenterets hunder i rehabilitering av alle brukergruppene, som et supplement til annen behandling.
INTERNASJONALT SAMARBEID INNEN DAI MED HUND Man hører ofte at det er synd at vi ikke har kommet lenger med DAI i Norge, og at Norge ligger så langt tilbake i forhold til andre land. Faktum er at Norge var tidlig ute med å utvikle og tilby kurs i DAI på universitetsnivå. Fagmiljøet har også hele tiden fremmet betydningen av kompetanse hos fører og egnethet hos dyret. Dette har resultert i at Norge stadig blir invitert til å presentere sitt arbeid på internasjonale konferanser, og at norske fagmiljøer er med i mange internasjonale nettverk. I perioden 2014–2016 ble det gjennomført et Erasmus+-prosjekt. Deltakende land var Norge, Polen og Østerrike. Prosjektet fokuserte på dyreassisterte aktiviteter (DAA) og hadde som mål å dele erfaringer og diskutere forskjeller mellom landene i tillegg til å utvikle en felles standard for DAA. Metodehåndboken Animal Assisted Activities with Dogs – Guidelines for basic requirements & knowledge med den norske tittelen Dyreassisterte aktiviteter med hund – Grunnleggende kunnskap og ferdigheter er et produkt av dette prosjektet (Sandstedt, 2016). Nå har Erasmus+ innvilget penger til et nytt prosjekt, «Preparation and training of human dog teams in Dog Assisted Education and Therapy», der Norge, Nederland, Polen og Estland skal lage internasjonale retningslinjer for dyreassistert terapi, dyreassistert pedagogikk og dyreassistert coaching. Dette prosjektet har fått navnet «Human-dog teams in AAI, HDT». Formålet er å videreføre det arbeidet som ble gjort i det forrige Erasmus+-prosjektet, men nå med fokus på profesjonelle som arbeider med DAI. Prosjektet er beregnet avsluttet høsten 2019. Så langt har hvert land gjennomført en undersøkelse
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 28
28.02.2019 22:11
Innledning til den norske utgaven
29
for å kartlegge forekomsten av DAT og DAP i de respektive land. I Norge responderte 43 personer. De fleste var lærere som jobber med DAP på skoler. Av de hunderasene som brukes, er puddel, golden retriever og labrador retriever de mest vanlige. Nesten 80 prosent av respondentene jobber med DAT eller DAP minst to ganger i uken. Mer enn 75 prosent evaluerte aktiviteten de hadde gjennomført, i etterkant. Nærmere 90 prosent av respondentene hadde testet hundenes egnethet for DAI, dette var for det meste gjort av profesjonelle testledere. Mer enn 80 prosent hadde fullført kurs i DAI, og de fleste hadde tatt et universitetskurs. Resultatene vil bli publisert på prosjektets hjemmeside http://no.humandogteam.eu/#products. Fra dette kan vi konkludere at de fleste av respondentene jobbet regelmessig med DAI og var svært engasjert i arbeidet. Det tredje Erasmus+-prosjektet i denne rekken er «Personality Assessment of Dogs for AAI –PADA». Her er det satt ned en arbeidsgruppe fra Norge, Ungarn (Family Dog Project) og Polen som skal utvikle en internasjonal standard for test av egnethet hos hund. Egnethetsvurderingen som er fremstilt av Dyrebar Omsorg, er valgt som utgangspunkt, og man skal i dette prosjektet validere testen, oversette den til andre språk og utdanne kvalifiserte personer til å gjennomføre testen i de ulike landene. Prosjektet er forventet avsluttet høsten 2020. På IAHAIOs styremøte i oktober 2018 ble det bestemt at produktene fra disse tre Erasmus+-prosjektene skal gjøres gjeldende internasjonalt og være en basis for utdanning i DAI med hund. Christine Olsen skal jobbe sammen med IAHAIO om dette, og hun er valgt som gruppeleder for «Small animals in visiting programs» i IAHAIOs arbeidsgruppe for kvalitetssikring av DAI.
DYREASSISTERT PEDAGOGIKK (DAP) MED SKOLEHUND Dyreassistert pedagogikk (DAP) er målrettede, planlagte og strukturerte intervensjoner ledet av og/eller utført av fagpersonell innenfor undervisning eller undervisningsrelaterte tjenester (IAHAIO, 2014). I Norge har DAP utviklet seg litt annerledes enn i USA og andre land der de fleste av dem som jobber med DAP, gjør det med såkalte lesehunder. Lesehundteamene (hund og fører) i andre land består ofte av frivillige som reiser rundt på for eksempel biblioteker, forsamlingshus og skoler, der de tilbyr hyggelige lesestunder for barna. Dette kan du lese mer om i kapittel 14 i denne boken. I Norge er det mange spesialpedagoger som jobber med såkalte skolehunder. Elevene velges ofte ut av koordinatorer for spesialpedagogikk i samarbeid med foreldre og ledelsen på skolen. Sammen kartlegger de elevens behov og beskriver hvordan de ønsker at tiltaket med skolehund skal utformes. Flere av elevene kan ha store emosjonelle vansker grunnet traumer eller ulike diagnoser, og de kan ha behov for å arbeide med emosjoner, emosjonsregulering eller selvfølelse. Andre elever kan ha behov for å trene på ulike sosiale situasjoner. Trening i forståelse av hunders nonverbale språk og tydelig kommunikasjon er overførbart til elevenes samhandlinger med medelever. I tillegg kan hunden brukes som en ressurs i arbeidet med de enkelte skolefagene, slik som for eksempel en lesehund. Da implementeres hunden som en motivasjons- og trygghetsfaktor. DAP kan tilrettelegges for både enkeltelever og grupper, og slike rammer avgjøres ofte av målet for tiltaket og tilgjengelige ressurser. Dyreassistert pedagogikk (DAP) med skolehunder benyttes på en rekke ulike måter og kan grovt deles inn i om skolehunder benyttes i pedagogiske tiltak utenfor eller i skolen, og om skolehundene arbeider med grupper eller enkeltelever. Tilbudets omfang tilpasses elevens behov og varier fra to timer i uken til én eller flere skoledager. Elevens pedagogiske mål utarbeides på bakgrunn av sakkyndig vurdering i samråd med skole og foreldre. Fordelen med at tiltaket arrangeres på et nøytralt sted, er at elevene får en pause fra skolen og mulige konflikter med andre elever. Andre lokaler og andre voksne kan gi rom for sosial trening og ekstra bekreftelse. En annen fordel med å være utenfor skolens egne lokaler er at det forenkler hygienetiltak og minsker risikoen for allergiske reaksjoner hos medelever eller ansatte på skolen. Ulemper kan være at elevene må fraktes til andre lokaler, og reisetid kan vanskeliggjøre kortere tiltak og bruk av skolehund i akutte tilfeller. Et eksempel på tiltak med hund i skolen er en barneskole som var så fornøyd med tiltaket at skolehundene har fått en egen bygning i skolegården. På denne skolen benyttes hundene i hovedsak for å øke læringstrykket gjennom økt motivasjon, selvtillit, mer indre ro og en roligere atmosfære. Fordelen med at skolen har ansatt egne pedagoger med skolehunder på skolens område, er at skolehundene kan benyttes ved akutte behov til å roe ned situasjonen. Flere pedagoger med skolehund har fortalt at de har benyttet skolehunder for å hjelpe elever som strever med selvmordstanker, selvskading, traumer eller sorg (Evensen, 2018). I Norge kan det mange steder være en utfordring å ta en hund med inn på skolens område eller på en institusjon. Man tenker at allergier, zoonoser og andre utfordringer kan gjøre det vanskelig å implementere dyreassisterte intervensjoner. I sin masteroppgave i folkehelsevitenskap dokumenterte Ida Kristin Myren sykehjems erfaringer med implementering av dyr (Myren, 2010). Så mange som 30 prosent av institusjonene hadde dyr. Katt var det vanligste dyret, deretter akvariefisk og burfugl. Myren fant at de fleste av institusjonene var positive til dyr på institusjonen, og at det først og fremst var de sykehjemmene som hadde ingen eller lite erfaring med dyr, som var mest negative og så ulemper med denne typen tiltak. De fleste institusjonene hadde dyr med formål om at de skulle være en sosial miljøskaper, for å holde beboerne med selskap eller for å bruke dyret som terapeutisk virkemiddel. De fleste respondentene erfarte at dyreholdet ga helsemessige gevinster for beboerne. Dyreslagene som i størst grad var positive for det sosiale miljøet, hadde helsemessig effekt og økte livskvaliteten hos beboerne, var hund og gårdsdyr.
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 29
28.02.2019 22:11
30
Innledning til den norske utgaven
DYREASSISTERTE INTERVENSJONER PÅ GÅRD Velferdstjenester på gård beskrives som tjenester der gårdsaktiviteter og naturen og landskapet rundt gården benyttes for å fremme fysisk og psykisk helse (Hine mfl., 2008) for ulike brukergrupper innenfor helse, omsorg, oppvekst, utdanning og arbeidstrening. Arbeid, stell og kontakt med dyr inngår ofte som en del av dette tjenestetilbudet. DAI på gård, i likhet med DAI med kjæledyr, handler om interaksjonen mellom dyr og mennesker, men når dyrene er på gården, kan man si at omgivelsene er enda mer fremtredende. Dyrene inngår i en større kontekst som rommer mye og skaper rammene for kontakten mellom dyr og mennesker. Fordi dyrene er produksjonsdyr som ku, sau, gris osv., vil kontakten også innebære en del arbeidsaktiviteter knyttet til gårdsdrift og dyrehold. For å få en god forståelse av hvordan DAI på gård fungerer, må man derfor ha et godt innblikk i hva velferdstjenester på gård er. Velferdstjenester på gård foregår i en hverdagssetting med et variert aktivitetstilbud. Aktivitetene endrer seg med årstidene og er ulike fra gårdsbruk til gårdsbruk (Ibsen mfl., 2018; Pedersen mfl., 2016). Hagebruksaktiviteter ute eller i drivhus, arbeid ute på jordet, skogsarbeid eller vedlikehold av maskiner og bygninger er vanlig (Fjeldavli & Meistad, 2004). Alle deler av gården blir brukt, og naturomgivelsene blir beskrevet som en viktig arena for arbeidsaktivitet, friluftsliv og kontakt med dyr (Pedersen mfl., 2016). Andre vanlige aktiviteter er baking, snekring eller ulike former for husflid. Matlaging og forberedelser av fellesmåltider der man sitter sammen og spiser er ofte en viktig del. Gårdbrukeren har som regel en sentral rolle i tilbudet, men også ansatte eller andre familiemedlemmer kan være involvert (Ibsen mfl., 2018; Pedersen mfl., 2016). Velferdstjenestene som tilbys på gård, er rettet mot ulike brukergrupper. I en spørreundersøkelse gjennomført blant alle landets kommuner, oppga 62 prosent av de 343 kommunene som svarte, at de hadde et tilbud til én eller flere brukergrupper (Prestvik mfl., 2013). Almennpedagogiske tilbud og gården som alternativ opplæringsarena til elever var vanligst (62 prosent av kommunene). I tillegg finnes det mange tilbud rettet mot barnehagebarn (27 prosent) og tilrettelagte fritidstilbud til barn og ungdom (26 prosent). Mellom 20 og 30 prosent av kommunene hadde dagtilbud til mennesker med psykiske lidelser, personer med demenssykdom og eldre og personer med utviklingshemming eller fysisk funksjonshemming. Undersøkelsen viste også at 17 prosent av kommunene hadde arbeidstreningstilbud via NAV (Prestvik mfl., 2013). Hvor ofte og hvor lenge brukerne er på gården, tilpasses den enkeltes behov, men det vanligste er 4–6 timer per dag 2–5 dager i uken (Fjeldavli & Meistad, 2004; Pedersen mfl., 2016). I Europa har Nederland vært ledende i utviklingen av velferdstjenester på gårdsbruk (Hassink mfl., 2014) med mer enn 1000 gårder i 2011(Leck mfl., 2014). Men antallet gårder øker nå også i andre europeiske land som Belgia, Østerrike, Italia, Tyskland, Storbritannia, Irland, Slovenia, Sverige og Finland (Haubenhofer mfl., 2010; Leck mfl., 2014). Det er usikkert hvor mange gårdsbruk som tilbyr slike velferdstjenester i Norge, selv om det i 2012 ble opprettet et nasjonalt register med en godkjenningsordning for gårdsbrukene (Matmerk, 2018). Gårdsbruk som blir godkjent, kan bruke merkevarenavnet «Inn på tunet» om sine tjenester, og per desember 2018 var det rundt 400 registrerte gårder fordelt på alle landets fylker. Usikkerheten rundt antallet aktive gårdsbruk som har slike tilbud kommer av at registeret også omfatter gårdsbruk som ikke aktivt tilbyr velferdstjenester, samt at det finnes noen gårdsbruk som av ulike grunner ikke ønsker å stå i registeret.
FORSKNING PÅ VELFERDSTJENESTER PÅ GÅRD Velferdstjenester på gård er et tilbud som omfatter et mangfold av aktiviteter for å støtte helsefremmende prosesser for forskjellige brukergrupper med ulike målsettinger. Sempik mfl. (2010) beskriver hvordan gårdskonteksten kan være helsefremmende for brukere gjennom å tilby et grønt, naturlig miljø der hver enkelt bruker har muligheten til å utvikle sine ferdigheter og oppleve sosial støtte. Forskningen på feltet peker på både de sosiale relasjonene, aktivitetene og arbeidsoppgavene, naturopplevelsene og kontakten med dyr som sentrale faktorer ved slike tilbud (Ellingsen-Dalskau mfl., 2016; Granerud & Eriksson, 2014; Pedersen mfl., 2012). Flere av studiene har også undersøkt teoriene og virkningsmekanismene knyttet til den helsefremmende betydningen av DAI som er beskrevet tidligere i innledningen. Gårdbruker blir i mange studier naturlig nok fremhevet som en sentral del av tilbudet. Mange studier har funnet at gårdbrukeren gir mye støtte. Iancu mfl. (2014) fant fra intervju at brukere opplevde at den ansvarlige på gården ga praktisk støtte og var en person de kunne stole på når de hadde problemer. Dette fant man også i en studie med dyreassisterte tiltak på gård der brukerne fremhevet at de opplevde at det var enkelt å be om hjelp og råd fra gårdbrukeren (Pedersen mfl., 2012a). I tillegg har man i intervjustudier funnet at gårdbrukeren gir brukerne anerkjennelse, positive tilbakemeldinger (Ellingsen-Dalskau mfl., 2016b), aksept og respekt (Elings & Hassink, 2008 Hassink mfl., 2010). Pårørende til brukere på dagtilbud for mennesker med en demenslidelse, fremhevet også hvor viktig det var at gårdbrukeren var engasjert i oppgaven og hensynsfull (Strandli mfl., 2016). Ellingsen-Dalskau (2016) sin studie av 194 brukere på arbeidstrening på gård bekrefter gårdbrukerens sentrale rolle i slike tilbud. Der fant man at støtte fra gårdbruker var assosiert med tilfredsstillelse av de tre grunnleggende behovene for autonomi, tilhørighet og kompetanse, som er viktige for funksjon og livskvalitet.
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 30
28.02.2019 22:11
Innledning til den norske utgaven
31
Gårdbrukeren er også en viktig tilrettelegger for samholdet brukere imellom, og Hemingway mfl.s (2016) studie viste at personalet på gården så det som en viktig del av arbeidet å legge til rette for at brukerne fikk kontakt med andre mennesker. Kogstad mfl. (2014) fant at gårdbrukers evne til å lage en god gruppestemning via anerkjennelse og vennlighet la grunnlag for at brukerne kunne utvide sitt sosiale nettverk, og Granerud og Eriksens (2014) intervjuer med 20 voksne med psykiske eller rusrelaterte problemer viste at deltakelse på gården førte til bedre sosiale nettverk. For personer med demens som hadde dagtilbud på gårdsbruk, viste det seg at økt sosial kontakt var viktig for både brukerne selv og deres pårørende (de Bruin mfl., 2015). Økt sosial kontakt og muligheten til å være en del av et sosialt nettverk er viktig for å kunne oppleve sosial støtte, og flere intervjustudier har funnet at det å være sammen med andre mennesker er noe av det brukere verdsetter mest (Elings, 2008; Hine mfl., 2008). Det å bli respektert av andre brukere for den man er, er viktig, og felles aktiviteter gir en følelse av gruppetilhørighet (Granerud & Eriksen, 2014) og mulighet for å støtte hverandre (Ellingsen-Dalskau mfl., 2016a). EllingsenDalskau mfl. (2016b) fant også at følelsen av å høre til i gruppen var en viktig del av tilbud som var relatert til tilfredstillelse av behovene for tilhørighet og autonomi for brukerne. En annen viktig dimensjon ved tilbudet på gården er aktivitetene og arbeidsoppgavene. Det å delta i arbeidsaktiviteter på lik linje med gårdbruker og å bli verdsatt som en vanlig medarbeider har vist seg å være en viktig del av tiltaket (Pedersen mfl., 2012a), som kan lede til mestringstro (Berget mfl., 2008; Pedersen mfl., 2012) og bidra til å tilfredsstille vårt grunnleggende behov for kompetanse (Ellingsen-Dalskau mfl., 2016b). En videostudie av arbeid knyttet til dyreassisterte intervensjoner på gård, viser også at deltakerne brukte mye tid på ordinære arbeidsoppgaver i fjøset, som melking, fôring og rengjøring av båser (Pedersen mfl., 2011). Det å delta i de ordinære arbeidsoppgavene på gården oppleves som meningsfylt for brukerne, og også pårørende til personer med demens opplevde mangfoldet av nyttige og meningsfylte aktiviteter på gården som et viktig grunnlag for å kunne gi et helsefremmende tilbud (Strandli mfl., 2016). Det er viktig at arbeidet er tilpasset den enkelte bruker ved at man kan variere både hva man gjør og vanskelighetsgrad på dette (Kogstad mfl., 2014). Pedersen mfl. (2012a) fant også at brukerne satte pris på at arbeidet ble tilpasset etter dagsform, ved å variere arbeidsoppgaver og den totale arbeidsbyrden. Det var viktig at det ikke var fokus på hvor raskt de skulle fullføre en arbeidsoppgave, og at det måtte være lett å be om hjelp og råd. For mennesker med demens har man også funnet at deltakelse i dagtilbud på gård sammenlignet med dagtilbud tilknyttet en institusjon innebar mer individuelt tilpassede aktiviteter som oftere foregikk utendørs og ga mer fysisk aktivitet for brukerne (de Bruin mfl., 2009). At man får bruke og utvikle evnene sine, kan ha flere positive ringvirkninger. Brukere har uttrykt at de verdsetter å lære nye ferdigheter (Hine mfl., 2008), og Pedersen mfl. (2011) fant en positiv sammenheng mellom det å opparbeide nye og bedre arbeidsferdigheter og en økning i mestringstro. I intervjuer av unge mennesker (under 18 år) viste Kogstad mfl. (2014) at engasjement i arbeidet på gården var viktig for mestringstro. Studier har vist at det føles godt for brukerne å gjennomføre noe der de kan se de positive resultatene av arbeidet de har gjort. Deltakerne beskriver dette som viktig for å få selvtillit, bli mer uavhengig, føle at man oppnår mål og lærer nye ferdigheter (Pedersen mfl., 2012; Elings & Hassink, 2008). Gården gir derfor mulighet til et mangfold av aktiviteter tilpasset brukernes ønsker og interesser. Aktivitetene og arbeidsoppgavene kan gi både engasjement, mestringstro og selvtillit, og dyreassisterte intervensjoner med dyrene på gården kan bidra til dette. Bare et fåtall studier av velferdstjenester på gård omhandler eksplisitt DAI, men betydningen av kontakt med og stell av dyrene på gården og naturen rundt gården beskrives ofte. Undersøkelser viser at stell og kontakt med dyr er en populær og vanlig aktivitet i slike tilbud (Fjeldavli & Meistad, 2004; Ellingsen-Dalskau mfl., 2016; Ibsen mfl., 2018), og i Hine mfl. (2008) sin studie uttrykte brukerne at frisk luft og kontakt med dyr var noe av det som ble mest verdsatt. Granerud og Eriksen (2014) og Hassink mfl. (2010) fant at kontakt og arbeid med husdyr opplevdes meningsfylt blant annet fordi det dreier seg om å ta vare på levende vesener. Ellingsen-Dalskau mfl. (2016a) viste også i sin intervjustudie av ti klienter i arbeidsforberedende tiltak at kontakt med dyr og natur var verdifullt fordi det ga et avbrekk fra en stressende hverdag og var en kilde til indre ro. Pedersen mfl. (2012) fant tilsvarende resultater fra dybdeintervju av åtte deltakere i dyreassisterte intervensjoner på gård. Selv om noen av deltakerne hadde vært skeptiske til kontakt med så store dyr som kyr, hadde de en opplevelse av at kontakten med dyrene ga dem ro, nærhet og varme. Dette fant de også i Ferwerda mfl. (2012) sin studie av gårdbrukere som hadde barn med autisme på gården. Der ble dyrene fremhevet som sentrale, fordi de kunne brukes for å komme lettere i kontakt med barna, gi dem støtte og skape økt tillit og hjelpe barna å overkomme redsel. Videre ser man at også naturopplevelser og grønne omgivelser fremheves som viktig, ettersom de tilbyr ro og gir muligheten til å trekke seg tilbake. Hassink mfl. (2010) og Iancu mfl. (2014) fant at det å være i naturen ga en følelse av tilhørighet til dyr og planter, og at brukerne fremhevet det å være ute i friluft som positivt. Dette underbygges videre av Kogstad mfl. (2014) sine intervjuer av unge mennesker i et gårdstilbud, der erfaringer med natur og dyr ga ungdommene en følelse av velvære og trygghet. Gonzalez mfl. (2010) fant også at naturopplevelser kan føre til økt kognitiv kapasitet. Forskning som ser på velferdstjenester på gård som en helhet har også funnet at slike tilbud kan være positivt for brukernes livskvalitet og helse. Studier har vist at deltakelse i slike gårdstilbud kan gi en økning i selvtillit (Hine mfl., 2008), humør
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 31
28.02.2019 22:11
32
Innledning til den norske utgaven
(Hine mfl., 2008), trivsel (Leck mfl., 2014) og livskvalitet (Hemingway mfl., 2016; Leck mfl., 2014) samt ha en positiv påvirkning på mental helse, som angst og depresjon (Berget mfl., 2011; Gonzalez mfl., 2009; Pedersen mfl., 2012). Vi håper du nå er klar for å ta fatt på selve boken, som er redigert av Aubrey Fine. Du kan lese mer om grunnene for å sette sammen denne boken i hans eget forord. Vi er veldig glade for at vi nå kan tilby denne verdifulle litteraturen på norsk. Boken gir en svært god innføring i DAI med tanke på både faglig grunnlag og arbeid i praksis, og den er også interessant for andre som er interessert i dyr og dyrs betydning for menneskets helse. En stor takk til NMBU ved Senter for etter- og videreutdanning og Fakultet for landskap og samfunn, som har finansiert oversettelsen og gjort en norsk utgave av boken mulig. Tusen takk til Ingvill Christina Goveia for oversettelsen, og tusen takk til forlagsredaktør Ellen Aspelund i Fagbokforlaget for verdifulle innspill og ferdigstillelse av boken.
REFERANSER Bandura, A. (1994). Self-Efficacy. I V.S. Ramachaudran (red.), Encyclopedia of human behavior (vol. 4, s. 71–81). New York: Academic Press. Bandura, A. (1997). Self-efficacy. The exercise of control. New York: W.H. Freeman and Company. Barstad, B.J. (2014). Evaluation of animal welfare in dogs working with animal assisted interventions for elderly people with dementia. Masteroppgave. Norwegian University of Life Sciences. Tilgjengelig fra Bibsys Brage database. Beard, J.R., Officer, A., de Carvalho, I.A., Sadana, R., Pot, A.M., Michel, J.P. … Chatterji, S. (2015). The World report on ageing and health: a policy framework for healthy ageing. Lancet. DOI: 10.1016/s0140-6736(15)00516-4 Berget, B. (2006). Animal-assisted therapy: effects on persons with psychiatric disorders working with farm animals. (Philosophiae Doctor Thesis 2006:20), UMB, Ås. Berget, B., Ekeberg, Ø. & Braastad, B. (2008). Animal-assisted therapy with farm animals for persons with psychiatric disorders: effects on self-efficacy, coping ability and quality of life, a randomized controlled trial. Clinical Practice and Epidemiology in Mental Health, 4(9). Berget, B., Ekeberg, Ø., Pedersen, I. & Braastad, B.O. (2011). Animal-Assisted Therapy with Farm Animals for Persons with Psychiatric Disorders: Effects on Anxiety and Depression, a Randomized Controlled Trial. Occupational Therapy in Mental Health, 27(1), 50–64. DOI: 10.1080/0164212X.2011.543641 Cobb, S. (1976). Social support as a moderator of life stress. Psychosomatic Medicine, 38(5), 300–314. Cohen, S. (1988). Psychosocial models of the role of social support in the etiology of physical disease. Health Psychology, 7(3), 269–297. DOI: 10.1037/0278-6133.7.3.269 Cohen, S. & Wills, T.A. (1985). Stress, Social Support, and the Buffering Hypothesis. Psychological Bulletin, 98(2), 310–357. Cohen-Mansfield, J., Dakheel-Ali, M. & Marx, M.S. (2009). Engagement in persons with dementia: The concept and its measurement. The American Journal of Geriatric Psychiatry, 17(4), 299–307. DOI: 10.1097/JGP.0b013e31818f3a52 de Bruin, S.R.D., Stoop, A., Molema, C.C.M., Vaandrager, L., Hop, P.J.W.M. & Baan, C.A. (2015). Green Care Farms: An Innovative Type of Adult Day Service to Stimulate Social Participation of People With Dementia. Gerontology & Geriatric Medicine, 1. DOI: 10.1177/2333721415607833 de Bruin, S.R.D., Oosting, S.J., Kuin, Y., Hoefnagels, E.C., Blauw, Y.H., Groot, L.C.D. & Schols, J.M. (2009). Green care farms promote activity among elderly people with dementia. Journal of Housing for the Elderly, 23(4), 368–389. Deci, E.L. & Ryan, R.M. (2000). The «What» and «Why» of Goal Pursuits: Human Needs and the Self-Determination of Behavior. Psychological Inquiry, 11(4), 227–268. DOI:10.1207/S15327965PLI1104_01 Deci, E.L. & Ryan, R.M. (2008). Self-determination theory: A macrotheory of human motivation, development, and health. Canadian Psychology/Psychologie canadienne, 49(3), 182–185. DOI: 10.1037/a0012801 Elings, M. & Hassink, J. (2008). Green Care Farms, A Safe Community Between Illness or Addiction and the Wider Society. Therapeutic communities, 29(3), 310–322. Ellingsen-Dalskau, L.H., Berget, B., Pedersen, I., Tellnes, G. & Ihlebæk, C. (2016). Understanding how prevocational training on care farms can lead to functioning, motivation and well-being. Disability and Rehabilitation, 38(25), 2504–2513. DOI:10.3109/09638288.2015.1130177 Ellingsen-Dalskau, L.H., Morken, M., Berget, B. & Pedersen, I. (2016). Autonomy support and need satisfaction in prevocational programs on care farms: The self-determination theory perspective. Work-a Journal of Prevention Assessment & Rehabilitation, 53(1), 73–85. DOI:10.3233/Wor-152217 Evensen, S.M. (2018). Dyrebar Relasjon. Hvordan kan dyreassistert pedagogikk forbedre relasjoner i skolen. Masteroppgave. UiT. Hentet fra https://munin. uit.no/bitstream/handle/10037/13659/thesis.pdf?sequence=2&isAllowed=y Ferwerda-van Zonneveld, R.T., Oosting, S.J. & Kijlstra, A. (2012). Care farms as a short-break service for children with Autism Spectrum Disorders. Njas-Wageningen Journal of Life Sciences, 59(1–2), 35–40. DOI:10.1016/j.njas.2012.01.001 Fjeldavli, E. & Meistad, T. (2004). Grønn omsorg og Inn på Tunet. Frekvensrapport fra en spørreundersøkelse blant gårdbrukere (2/04). Ruralis – Institutt for rural- og regionalforskning, Norges Tekniske og Naturvitenskapelige Universitet. Gonzalez, M.T., Hartig, T., Patil, G.G., Martinsen, E.W. & Kirkevold, M. (2009). Therapeutic Horticulture in Clinical Depression: A Prospective Study. Research and Theory for Nursing Practice, 23(4), 312–328. DOI:10.1891/1541-6577.23.4.312 Gonzalez, M.T., Hartig, T., Patil, G.G., Martinsen, E.W. & Kirkevold, M. (2010). Therapeutic horticulture in clinical depression: a prospective study of active components. Journal of Advanced Nursing, 66(9), 2002–2013. Granerud, A. & Eriksson, B.G. (2014). Mental Health Problems, Recovery, and the Impact of Green Care Services: A Qualitative, Participant-Focused Approach. Occupational Therapy in Mental Health, 30(4), 317–336. DOI:10.1080/0164212X.2014.938558 Green, D. & Braastad, B.O. (1986). Utrolige katter – om katters fantastiske evner og psykologi. Oslo: Aventura forlag. Hassink, J., Elings, M., Zweekhorst, M., van den Nieuwenhuizen, N. & Smit, A. (2010). Care farms in the Netherlands: Attractive empowerment-oriented and strengths-based practices in the community. Health & Place, 16(3), 423–430. DOI: 10.1016/j.healthplace.2009.10.016
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 32
28.02.2019 22:11
Innledning til den norske utgaven
33
Hassink, J., Hulsink, W. & Grin, J. (2014). Farming with care: the evolution of care farming in the Netherlands. NJAS - Wageningen Journal of Life Sciences, 68, 1–11. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.njas.2013.11.001 Haubenhofer, D.K., Elings, M., Hassink, J. & Hine, R.E. (2010). The Development of Green Care in Western European Countries. Journal of Science and Healing, 6(2), 106–111. DOI: 10.1016/j.explore.2009.12.002 Helse- og omsorgsdepartementet. (2015). Folkehelsemeldingen - Mestring og muligheter. (Meld. St. 19 (2014.2015)). Hemingway, A., llis-Hill, C. & Norton, E. (2016). What does care farming provide for clients? The views of care farm staff. Njas-Wageningen Journal of Life Sciences, 79, 23–29. Hine, R., Peacock, J. & Pretty, J. (2008). Care Farming in the UK: Contexts, Benefits and Links with Therapeutic Communities. International Journal of Therapeutic Communities, 29(3), 245–260. Hine, R., Peacock, J. & Pretty, J. (2008). Care farming in the UK: Evidence and Opportunities. Report for the National Care Farming Initiativ (UK). University of Essex. House, J., Landis, K. & Umberson, D. (1988). Social relationships and health. Science, 241(4865), 540–545. DOI: 10.1126/science.3399889 House, J.S. (1981). Work stress and social support (s. 156). Reading, Mass.: Addison-Wesley. IAHAIO. (2018). IAHAIO White Paper. The IAHAIO Definitions for Animal Assisted Intervention and Guidelines for Wellness of Animals Involved. Hentet fra http://iahaio.org/wp/wp-content/uploads/2018/11/iahaio-white-paper-2018_norwegian.pdf Iancu, S.C., Zweekhorst, M.B.M., Veltman, D.J., van Balkom, A.J.L.M. & Bunders, J.F.G. (2014). Mental health recovery on care farms and day centres: a qualitative comparative study of users’ perspectives. Disability and Rehabilitation, 36(7), 573–583. DOI: 10.3109/09638288.2013.804595 Ibsen, T.L., Eriksen, S. & Patil, G.G. (2018). Farm-based day care in Norway – a complementary service for people with dementia. Journal of Multidisciplinary Healthcare, 11, 349–358. DOI: 10.2147/JMDH.S167135 Jensen, P. (2017). Behaviour Genetics, Evolution and Domestication. I P. Jensen (red.), The Ethology of Domestic Animals. An Introductory Text (3. utg.). Wallingford, UK: CABI. Kaplan, R. & Kaplan, S. (1989). The experience of nature: a psychological perspective. Cambridge: Cambridge University Press. Kogstad, R., Agdal, R. & Hopfenbeck, M. (2014). Narratives of Natural Recovery: Youth Experience of Social Inclusion through Green Care. International Journal of Environmental Research and Public Health, 11(6), 6052–6068. Larsen, B.A. & Lingaas, F. (1997). Hund og helse, en oversikt over dokumenterte sammenhenger. Tidsskrift for den norske legeforening, 30(117), 4375–4379. Leck, C., Evans, N. & Upton, D. (2014). Agriculture – Who cares? An investigation of «care farming» in the UK. Journal of Rural Studies, 34, 313–325. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.jrurstud.2014.01.012 Matmerk. (2018). Inn på tunet – finn gård. Hentet fra http://www.matmerk.no/no/inn-pa-tunet/finn-gaard Myren, I.K. (2010). Terapi og selskapsdyr i norske sykehjem – en kartleggingsstudie. Masteroppgave i folkehelsevitenskap. (MSc), Universitetet for miljøog biovitenskap, Ås. Myren, I.K., Kvaal, K. & Braastad, B.O. (2011). Hund og katt i sykehjem – et bidrag i miljøbehandling? Demens & Alderspsykiatri, 15. Olsen, C. (2008). Dyreassistert terapi som supplement til tradisjonell rehabilitering av slagpasienter: et pilotprosjekt på Sunnaas sykehus HF. Masteroppgave. Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås. Olsen, C. (2016). Animal-assisted intervention as health promotion for elderly persons with dementia. Doktoravhandling. Norwegian University of Life Sciences, Ås. Hentet fra https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2430962 Olsen, C. & Myren, I.K. (2011). Bruk av dyreassistert terapi i rehabilitering av ungdom og unge voksne. Hentet fra https://helseforskning.etikkom.no/ Content/285099/Rapport%20CatoSenteret.pd Pedersen, I., Dalskau, L.H., Ihlebæk, C. & Patil, G. (2016). Content and key components of vocational rehabilitation on care farms for unemployed people with mental health problems: A case study report. WORK: A Journal of Prevention Assessment & Rehabilitation, 53(1), 21–30. Pedersen, I., Ihlebæk, C. & Kirkevold, M. (2012). Important elements in farm animal-assisted interventions for persons with clinical depression: a qualitative interview study. Disability and Rehabilitation, 34(18), 1526–1534. DOI: 10.3109/09638288.2011.650309 Pedersen, I., Martinsen, E.W., Berget, B. & Braastad, B.O. (2012). Farm Animal-Assisted Intervention for People with Clinical Depression: A Randomized Controlled Trial. Anthrozoös: A Multidisciplinary Journal of The Interactions of People & Animals, 25(2), 149–160. DOI: 10.2752/175303712X133 16289505260 Pedersen, I., Nordaunet, T., Martinsen, E.W., Berget, B. & Braastad, B.O. (2011). Farm Animal-Assisted Intervention: Relationship between Work and Contact with Farm Animals and Change in Depression, Anxiety, and Self-Efficacy Among Persons with Clinical Depression. Issues in Mental Health Nursing, 32(8), 493–500. Pedersen, I. (2011). Farm animal-assisted interventions in clinical depression. Philosophiae Doctor Thesis. UMB. Sandstedt, L. (2016). Dyreassisterte Aktiviteter med Hund – grunnleggende kunnskap og ferdigheter. Erasmus + prosjekt: Warszawa. Sempik, J., Hine, R. & Wilcox, D. (2010). Green Care: A Conceptual Framework. A Report of the Working Group on the Health Benefits of Green Care, COST Action 866, Green Care in Agriculture. Hentet fra Loughborough: Centre for Child and Family Research, Loughborough University. Strandli, E.H.A., Skovdahl, K., Kirkevold, Ø. & Ormstad, H. (2016). Inn på tunet − et helsefremmende tilbud − En studie om ektefellers opplevelse med dagaktivitetstilbud for personer med demens. Tidsskrift for omsorgsforskning, 2(3), 202−211. Ulrich, R.S., Simons, R.F., Losito, B.D., Fiorito, E., Miles, M.A. & Zelson, M. (1991). Stress recovery during exposure to natural and urban environments. Journal of Environmental Psychology, 11(3), 201−230. DOI: 10.1016/s0272-4944(05)80184-7 WHO. (1946). Preamble to the Constitution of WHO as adopted by the International Health Conference, New York, 19. juni−22.juli 1946. WHO. (1986). Ottawa Charter for Health Promotion. Health Promotion International, 1(4), 405. DOI: 10.1093/heapro/1.4.405-a
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 33
28.02.2019 22:11
Handbok_i_dyreassisterte_intervensjoner-Jola.indd 400
28.02.2019 22:11
Fine
Aubrey H. Fine (red.)
På de snart 20 årene som har gått siden den første utgaven av denne boken ble utgitt i USA, har fagfeltet endret seg betydelig. Den fjerde utgaven fremhever utviklingen innenfor fagfeltet, med 11 nye kapitler og over 40 prosent nytt stoff. Nå foreligger Håndbok i dyreassisterte intervensjoner endelig på norsk.
Boken inneholder: • • • • • •
en oppsummering av effektforskning på DAI beskrivelser av hvordan man kan utforme og implementere dyreassisterte intervensjoner metoder, standarder og retningslinjer for DAI drøftinger av DAI for barn, eldre og spesielle befolkningsgrupper beskrivelser av bruk av DAI i ulike situasjoner og omstendigheter et norsk innledningskapittel som blant annet omhandler DAI på gård
Omtaler av tidligere utgaver: «Denne boken er definitivt nødvendig i ethvert DAI-tiltak. Boken gir en komplett, omfattende oversikt som går i dybden på hvordan dyr kan hjelpe terapeuter. Redaktørene og bidragsyterne […] gir konsis, detaljert informasjon om alle områder av DAI, inkludert hvordan man kan sette i gang et tiltak eller forbedre et tiltak som allerede eksisterer. Alle som er interessert i dyr–menneske-relasjonen, spesielt når det gjelder hvordan den kan bidra i en terapeutisk setting, må lese denne boken.» KENT DAVIS, DVM (University of Illinois Veterinary Medicine Teaching Hospital) «Dette er en interessant og godt skrevet bok som gir et betydelig og viktig bidrag til fagfeltet for dyreassisterte intervensjoner. Boken egner seg utmerket som pensum i kurs innenfor dette emnet, og den bør være en del av det personlige biblioteket hos alle som er interessert i dyr–menneskerelasjonen og dyreassisterte intervensjoner.» JOURNAL OF THE AMERICAN VETERINARY MEDICAL ASSOCIATION, 15. juni 2001 «Aubrey H. Fine har samlet et bredt spekter av bidrag som gir en svært tiltrengt ressurs for praktikere, forskere og studenter. Denne boken er et stort steg frem i arbeidet med å formalisere begreper og praktiske hensyn når det gjelder bruken av dyr i terapeutiske settinger … Boken er et verdifullt bidrag til fagfeltet.» ANTHROZOÖS
Originalens tittel: Handbook on Animal-Assisted Therapy: Foundations and Guidelines for AnimalAssisted Interventions. Oversettelsen er utgitt ifølge kontrakt med Elsevier.
ISBN 978-82-450-2534-7
,!7II2E5-acfdeh!
HÅNDBOK I
HÅNDBOK I DYREASSISTERTE INTERVENSJONER
Profesjonsutøvere som jobber i helse- og sosialsektoren eller i skolen og som leser denne boken, vil oppdage fordelene med å inkludere dyreassisterte intervensjoner (DAI) i egen praksis. Forfatterne presenterer de beste praksiser innenfor DAI og hvordan man kan utforme og implementere dyreassisterte intervensjoner. De presenterer også forskning om effekten av DAI for ulike lidelser og pasientgrupper. Boken dekker bruken av DAI med barn, eldre og mennesker som får palliativ omsorg samt mennesker med kroniske lidelser. Boken omhandler også hvordan DAI kan brukes i arbeid med familier, med utsatt ungdom og med barn med traumer eller autismespekterforstyrrelser.
DYREASSISTERTE INTERVENSJONER FAGLIG GRUNNLAG OG RETNINGSLINJER