Elisabeth Solvang Koren (f. 1977) har doktorgrad i historie fra Universitetet i Bergen. Hun arbeider ved Norsk Maritimt Museum, der hun forsker på og formidler sjøfolks historie. I 2017 lagde hun utstillingen «Torpedert!» om sjøfolk under første verdenskrig.
ISBN 978-82-450-2371-8
,!7II2E5-acdhbi!
hedret og glemt
Hedret og glemt handler om krigsseilerne fra første verdenskrig, og om hvordan det norske samfunnet behandlet dem. Boken forteller både om hvordan samfunnet har minnet dem som mistet livet i krigsforlis, og om de økonomiske ordningene for krigsseilere og pårørende. Ikke minst handler boken om grensene for samfunnets omsorg og om dem som falt utenfor.
Elisabeth Solvang Koren
Første verdenskrig var katastrofal for sjøfolk. Til tross for at Norge var nøytral, omkom mer enn 2100 sjøfolk på norske skip som følge av krigen. Flere enn 10 000 sjøfolk overlevde ett eller flere krigsforlis. I samtiden vekket disse tragediene stor oppmerksomhet og harme, men i ettertid er de blitt glemt.
Elisabeth Solvang Koren
hedret og glemt Krigsseilerne fra første verdenskrig og det norske samfunnet
48520 Hedret og glemt_materie.indd 2
03.12.2019 07:31:30
[start tittel]
ElisabEth solvang KorEn
Hedret og glemt Krigsseilerne fra første verdenskrig og det norske samfunnet
48520 Hedret og glemt_materie.indd 3
03.12.2019 07:31:31
Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-2371-8 Boken er utgitt med støtte fra Den Norske Krigsforsikring for Skib Gjensidig forening, Fritt Ord, Norsk Maritimt Museum, Oslo Maritime Stiftelse og Polstjernefondet Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Satt hos: Type-it AS, Trondheim Omslagsdesign ved forlaget Forsidebilde: Mannskapet på Dampskipet Matti, fotografert i 1915. Skipet var da eid av G.M. Bryde i Kristiania. I 1917 ble Matti torpedert av en tysk ubåt. Tre mennesker mistet livet. Foto: Norsk Maritimt Museum, NSM.B003088. Forsats- og baksatsbilde: Senkning av det fiktive skipet Antares, slik det ble malt i 1918. Mannskapet har fått gå i livbåtene, før en halvveis neddykket ubåt senker skipet med en torpedo. Maleri signert C. Lieba 1918. Foto: Norsk Maritimt Museum, NSM.K03262. Alle bildene i boken er gjengitt med tillatelse. Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
48520 Hedret og glemt_materie.indd 4
03.12.2019 07:31:31
[start kap]
Forord
I 2017 var det hundre år siden Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig, som brutalt rammet den norske handelsflåten og dens mannskap. Norsk Maritimt Museum lagde da en utstilling om skipsfarten under første verdenskrig som het «Torpedert». Jeg var kurator og prosjektleder. I løpet av arbeidet med utstillingen fikk jeg samlet mye kunnskap og litteratur om denne turbulente tiden i norsk historie. Men jeg oppdaget også at mange sider ved krigen var ukjent og ubeskrevet i den eksisterende forskningslitteraturen. Det gjaldt blant annet skjebnene til de mange sjøfolkene som seilte i krigsårene. Etter at utstillingen åpnet, fikk jeg tid til å arbeide videre med temaet, og etter hvert ble det klart at det måtte bli en bok. Arbeidet har delvis foregått i arbeidstiden min ved Norsk Maritimt Museum, og jeg er svært takknemlig for at museet prioriterer forskning. Et stipend fra Det faglitterære fond gjorde det mulig å arbeide mer konsentrert med boken høsten 2018. Jeg er dypt takknemlig overfor dem som har ytt økonomisk støtte til utgivelsen av denne boken: Den Norske Krigsforsikring for Skib Gjensidig forening, Fritt Ord, Norsk Maritimt Museum, Oslo Maritime Stiftelse og Polstjernefondet. Forskning og skriving er gruppearbeid. Forskningsprosjekter vokser, slipes og videreutvikles gjennom å møte kritikk og spørsmål fra kolleger. Jeg har hatt nytte av tilbakemeldingene jeg har fått når jeg har presentert min forskning om sjøfolk under første verdenskrig på seminarer på BI, Norsk Folkemuseum og Norsk Maritimt Museum; på Historiedagene i 2017, 2018 og i 2019, samt på konferansen First World War at Sea i London i 2018. 5
48520 Hedret og glemt_materie.indd 5
03.12.2019 07:31:31
Videre har en rekke kolleger lest og kommentert ulike kapitler: Eyvind Bagle, Hjørdis Bondevik, Arild Haugli, Monica Mørch, Per Norseng, Terje Planke, Siv Ringdal og Espen Wæhle. Historiker og tidligere offiser Tor Jørgen Melien har lest utkast til store deler av boken og har alltid gitt tilbakemeldinger som har hjulpet prosjektet videre. Jeg vil også takke Tore Mentyjærvi, som gjennom fine samtaler har lært meg mye om første verdenskrig. Videre har møter med etterkommere etter sjøfolk som seilte under første verdenskrig, vært lærerike og gitt innsikt man ikke får på annen måte. Takk for at dere har delt deres familiers historier. Jeg har fått tilgang til kildemateriale både hos Oslo Sjømannsforening og Bergen Skipperforening og blitt møtt med vennlighet og hjelp begge steder. Arkivene er samfunnets hukommelse, men uten arkivarene som holder styr på dem, hadde vi likevel lidd av kollektiv glemsel. Jeg har fått glimrende hjelp til å finne fram i arkivene hos Bergens Sjøfartsmuseum, Oslo byarkiv og Riksarkivet. Per Gisle Galåen på biblioteket ved Norsk Maritimt Museum fortjener, som alltid, takk for enestående hjelp med arkiver og fotografier. Fotograf Beate Kjørslevik har vært til stor hjelp ved å bidra med avfotograferinger og hjelp med bilder. Andreas Nybø hos Fagbokforlaget har vært denne bokens fødselshjelper og fadder. Den anonyme fagfellen skal ha stor takk for råd og oppmuntring. Jeg er så heldig å ha en ektefelle som også er en faglig inspirerende samtalepartner og leser, takk kjære Per Koren Solvang. Fred og kjærlighet! Oslo, oktober 2019 Elisabeth Solvang Koren
6
48520 Hedret og glemt_materie.indd 6
03.12.2019 07:31:31
innhold 1 Vår ære og vår makt ................................................. 9 2 Krig og profitt ..........................................................31 3 Sjøfolk i krig ..............................................................49 4 Utbetalinger til sjøfolk etter krigsforlis .......67 5 Sjømannsfondet av 1918 – redernes takknemlighet og dårlige samvittighet ...........87 6 Kullfraktoverskuddet .........................................105 7 Oppgjøret med Tyskland, en gave fra himmelen ..125 8 Minebøssene ..............................................................139 9 Veien til Minnehallen ...........................................157 10 Med norsk skib i verdenskrigen ..........................181 11 Avslutning ................................................................195 Noter ................................................................................205 Kilder og litteratur ....................................................227 Bildeliste .........................................................................244 Stikkordregister ...........................................................245
7
48520 Hedret og glemt_materie.indd 7
03.12.2019 07:31:31
Minebøssen i Pollen i Arendal.
48520 Hedret og glemt_materie.indd 8
03.12.2019 07:31:31
[start kap]
1
Vår ære og Vår makt
I Pollen i Arendal står det en minebøsse fra 1920. Tilsvarende bøsser står i Bergen, Trondheim Tromsø, Kristiansand og flere andre kystbyer. I dag er det få som vet hva bøssene betyr og hva de har vært brukt til. De står uten tekst eller annen informasjon enn påskriften: «Fordum til sjømannens jammer og død. Nu til hans velfærd, tryghed og brød.» De fleste minebøssene ble satt opp i 1920 og 1921. De er laget av sjøminer fra første verdenskrig (1914–1918), bygget om til innsamlingsbøsser der forbipasserende ble oppfordret til å donere penger til norske sjøfolk som var blitt uføre på grunn av krigen og til etterlatte etter krigsforliste sjøfolk. Minebøssene tjente to formål. For det første samlet de inn bidrag for å hjelpe de norske ofrene etter første verdenskrig. For det andre var de minnesmerker, plassert sentralt i bybildet, for å huske sjøfolkenes og sjømannsfamilienes tap og smerte. Norge var nøytral under første verdenskrig. Likevel ble landets skipsfart hardt rammet, og mer enn 2100 sjøfolk mistet livet på norske skip som følge av krigen. De brutale minesprengningene og torpederingene fikk store avisoppslag og preget det norske samfunnet da det skjedde. Avdukingen av minebøssene og andre minnemarkeringer var store begivenheter der folkehav møtte opp.1 Men i ettertid har minnene fra første verdenskrig svunnet hen. De færreste av de som går forbi minebøssene, vet hva det er. Minebøssene 9
48520 Hedret og glemt_materie.indd 9
03.12.2019 07:31:31
Vår ære og Vår makt
aktiverer i liten grad minner hos dem som ser dem og fungerer ikke lenger som minnesmerker. Like fullt står de som spor etter et samfunns reaksjoner på at det mistet mer enn 2100 sjøfolk i en krig som landet offisielt sett ikke deltok i. Minebøssene var ett av flere uttrykk for privat veldedighet overfor krigsseilerne og deres familier. Ulike aktører i det norske samfunnet forholdt seg på ulike måter til krigen og til det faktum at mange sjøfolk ble uføre eller mistet livet. Sjøfolkenes tap var et tema i offentligheten, og både myndighetene og private aktører engasjerte seg for deres sak. Rederne kjente, som arbeidsgivere, et ansvar for yrkesgruppen, og mange hjalp sjøfolkene og de etterlatte på ulike måter. Også den gryende velferdsstaten sørget for lovpålagte ordninger som sikret erstatninger og hjelp til de uføre og etterlatte. I tillegg til økonomisk kompensasjon var det en rekke initiativ for å hedre og ære sjøfolkene. I 1920-årene ble det reist flere minnesmerker og minneplater med navnet på dem som hadde mistet livet. I minnekulturen ble krigstapene satt inn i en nasjonal fortelling, og sjøfolkenes innsats ble sett på som en innsats for landet. Det var imidlertid strid om hvordan hendelsene under krigen skulle tolkes og hvordan ansvaret skulle fordeles. Det preget forståelsen av første verdenskrig gjennom hele mellomkrigstiden. Denne boken handler om hvordan det norske samfunnet behandlet krigsseilerne fra første verdenskrig, særlig i tiden under krigen og i mellomkrigstiden fram til andre verdenskrig. Dette er et tema som i liten grad er beskrevet tidligere. Jeg er opptatt av både økonomisk kompensasjon og anerkjennelse. For krigsseilerne fra første verdenskrig ble møtt med både økonomiske ordninger og heder, i hvert fall til en viss grad. Et viktig tema i det følgende blir å se på grensene for ordningene og på behandlingen av dem som ikke fikk hjelp. Det gjelder først og fremst familiene til de utenlandske sjøfolkene. Men også skjebnen til de omtrent 10 000 krigsseilerne 10
48520 Hedret og glemt_materie.indd 10
03.12.2019 07:31:31
Vår ære og Vår makt
som overlevde krigsforlis – tilsynelatende uten skader – blir et viktig tema.2 Ingen vet i hvilken grad deres liv, helse og økonomi ble påvirket av krigserfaringene. Deres situasjon var ikke et tema i samtiden.
Sjøfolk i krigssoner Norge var en ung nasjon da første verdenskrig brøt ut i 1914. Landet hadde fått sin egen utenrikstjeneste først etter opphevingen av unionen med Sverige i 1905. Nøytraliteten måtte voktes ved utenrikspolitisk balansekunst. Utenriksflåten var under press fra de krigførende landene, og det ble stadig vanskeligere å drive ordinær sjøfart. Minelegging gjorde skipsfarten utsatt, og etter hvert ble norske skip også senket av ubåter. Skipsfarten ble ekstremt risikabel, og i perioder rapporterte avisene daglig om senkede skip. Det var ingen andre grupper i det norske samfunnet som ble rammet så hardt som sjøfolk under første verdenskrig, og det preget samfunnets reaksjoner. Sammenlignet med de mange sjøfolkene som omkom i arbeidsulykker, forlis og yrkesrelaterte sykdommer, ble sjøfolkene som mistet livet i krigsforlis, godt behandlet. Familiene fikk større økonomiske erstatninger og mer hjelp. Sjøfolkene ble hedret gjennom minnehøytideligheter og nasjonale dager til ære for dem. Kirken holdt minnegudstjenester, og avisene omtalte sjøfolkene som nasjonale helter. Torpederingene av sivile, norske handelsfartøyer gjorde et stort inntrykk på storsamfunnet, og sjømannsfamiliene fikk oppmerksomhet og hjelp. På den annen side ble sjøfolkene raskt glemt. Og sammenlignet med i dag var det en mye høyere toleranse for at folk ble skadet av arbeidet, og kanskje omkom i forbindelse med jobb.3 Både før og etter verdenskrigen hadde sjøfolk høy dødelighet. Arbeidsulykker med dødelig utgang var ikke uvanlig, hverken i sjøfarten eller i næringer på land. Yrkesdeltagelse var en trussel for liv og helse, og arbeidsgiverne hadde lite ansvar dersom noen mistet livet. 11
48520 Hedret og glemt_materie.indd 11
03.12.2019 07:31:31
Vår ære og Vår makt
En grunn til at man rett og slett måtte akseptere risikoen sjøfolkene ble utsatt for under første verdenskrig, var at landet var avhengig av skipsfarten. Sjøfolkenes innsats var en betingelse for å sikre innførsel av livsnødvendige varer til landet. Hvis skipene ikke hadde seilt, hadde den norske befolkningen sultet. Flåten, med skip og sjøfolk, var landets viktigste ressurs og det viktigste kortet i de internasjonale forhandlingene. Hvis de norske skipene ikke hadde seilt, hadde man ikke hatt tilgang på kull fra Storbritannia og andre nødvendige importvarer. Skipsfarten seilte dessuten inn store penger. Man kan spørre om hvorvidt de høye inntektene gjorde det fristende å ta sjanser. Utsiktene til rikdom kan ha gjort rederne og myndighetene risikovillige – også med hensyn til menneskeliv. Også Staten var avhengig av de økte inntektene fra skipsfarten. Dyrtid og nøytralitetsvakt tappet statskassen, og skatteinntektene fra skipsfarten under krigen var nødvendige tilskudd. Senkningen av de norske skipene og skjebnene til sjøfolkene om bord må altså ses i en sammenheng med stormaktsspill, internasjonale forhandlinger og økonomisk inntjening.
Minnet om første verdenskrig I dag er første verdenskrig i stor grad glemt i Norge. Men da krigen raste, ble hverdagen til folk preget av det: Prisene steg, og det var knapphet på en del varer. I 1918 og 1919 var varer som brensel, melk og kaffe rasjonert. Avisoppslag om de grufulle og fastlåste situasjonene på krigsskueplassene i Europa gjorde at man fryktet at krigen skulle rykke nærmere.4 At sabotører og spioner ble pågrepet i Norge, skapte en stemning av fremmedfrykt og uro.5 For folk flest var dette en hard tid, særlig i byene der matmangelen var størst. Men sammenlignet med grufullhetene som utspant seg ved frontene, var de norske opplevelsene beskjedne. En annen grunn til at første verdenskrig ikke står sterkt i det kollektive minnet, er at andre verdenskrig har en så sterk posisjon 12
48520 Hedret og glemt_materie.indd 12
03.12.2019 07:31:31
Vår ære og Vår makt
der. Det kan virke som om de sterke minnene fra andre verdenskrig har visket ut bevisstheten om hendelsene under første verdenskrig. I dag er det stor interesse for krigsseilernes opplevelser under og etter andre verdenskrig. Men interessen er ikke tilsvarende for sjøfolkene i første verdenskrig. Det var bare 21 år fra våpenhvilen etter første verdenskrig i november 1918 til krigen brøt ut på ny i september 1939. Mange sjøfolk opplevde å seile under begge krigene. Og rederne, byråkratene og politikerne som arbeidet med skipsfart under og etter andre verdenskrig, hadde minnet om første verdenskrig med seg. Det var mange av de samme menneskene som var ansvarlige for norsk skipsfart under de to krigene, og man hadde den forrige krigen som erfaringsgrunnlag og referansepunkt. For virkelig å forstå norsk skipsfart under andre verdenskrig og krigsseilernes historie kan det derfor være nyttig å heve blikket og også se på behandlingen av krigsseilerne i begge verdenskrigene samlet.
Første verdenskrig i norsk sjøfartshistorie I historieteori skiller man mellom minne og historie.6 Minne blir brukt om en spontan forståelse av fortiden, fra dagens perspektiv og bakover. Det er de bildene og oppfatningene av fortiden som folk bærer med seg. De to årsakene jeg har pekt på ovenfor, handler om hvorfor første verdenskrig i liten grad er nedfelt i folks minne. Begrepet historie brukes om faghistorie, der man forsøker å forklare fortiden, ikke fra nåtiden, men på egne premisser. Disse to begrepene kan ikke skilles helt fra hverandre, og de to fenomenene er nært forbundet. Likevel kan det være hensiktsmessig å være bevisst på forskjellen mellom minne og historie. Hvordan har første verdenskrig nedfelt seg i norsk sjøfartshistorie? Krigen framstilles gjerne som et brudd, en hendelse som fikk store konsekvenser og endret utviklingen fundamentalt. Et resultat 13
48520 Hedret og glemt_materie.indd 13
03.12.2019 07:31:31
Vår ære og Vår makt
var at skipsfarten fikk en mye sterkere offentlig regulering enn tidligere. Der næringen tidligere hadde vært ganske fri, førte krigen til høyere beskatning, sterkere statlig styring og ny lovgivning omkring mannskapsforhold.7 Videre presset krigen, krigskonjunkturen og den etterfølgende skipsfartskrisen fram en modernisering av flåten. Krigen er ofte blitt framstilt som en katastrofe som rensket og klargjorde for videre fornying og vekst.8 Også i litteratur om sjøfolks historie finner man lignende framstillinger. I verket om Norsk Sjømannsforbund framstiller Finn Olstad krigen som et paradoks: Den var katastrofal for de som mistet livet, men for sjømannsstanden som helhet medførte den bedre velferd og flere rettigheter.9 Det var under krigen at man fikk forhandlinger mellom sjømannsorganisasjonene og Norges Rederforbund, med påfølgende tariffavtaler. Dette perspektivet er også til stede i Johan Schreiners verk om norsk skipsfart i perioden 1914–1920. Dette er – til tross for at det ble utgitt i 1963 – fortsatt den mest detaljerte og viktigste historiske studien av sjøfarten under første verdenskrig. Schreiner argumenterte for at befolkingen møtte sjøfolk med sympati på grunn av krigen og at dette faktisk fikk konsekvenser for sjøfolkenes rettigheter: «Sympatien som omgav sjøfolkene, lot seg uten minste besvær utnytte til politiske formål.»10 Atle Thowsen gir en lignende tolkning i Bergen og sjøfarten: Første verdenskrig førte til at befolkningen fikk større forståelse for sjøfolks situasjon. Deres høyere anseelse førte til større politisk gjennomslag for rettigheter.11 I litteraturen blir det gitt to årsaker til sjøfolkenes bedre kår, selv om det ikke skilles klart mellom dem. For det første møtte sjøfolkene økt forståelse og sympati i befolkningen. For det andre fikk de sterkere forhandlingsstyrke i krigsårene.12 Det siste punktet er enklere å diskutere enn det første: Det var faktisk slik at sjøfolk i løpet av krigsårene fikk framforhandlet høyere lønn og bedre rettigheter, både vis-à-vis rederne gjennom tarifforhandlinger, og i form av bedre lovverk etter press på myndighetene. Deres nødvendige 14
48520 Hedret og glemt_materie.indd 14
03.12.2019 07:31:31
Vår ære og Vår makt
innsats under krigen ga dem større forhandlingsstyrke. Den sterkere offentlige reguleringen av skipsfarten virket i samme retning. Men var det slik at sjøfolk ble møtt med sympati og forståelse? Tre nyere utgivelser handler mer direkte om hvilke konsekvenser første verdenskrig hadde for sjøfolkene. Den populærvitenskapelige boken Vår ære og vår avmakt er skrevet av Gunnar Jerman.13 Den gir rike beskrivelser av krigshendelsene og de store menneskelige påkjenningene som fulgte for sjøfolkene, men kommer i liten grad inn på de langsiktige konsekvensene krigen hadde for sjømannsstanden. Den danske historikeren Bjarne Søndergaard Berntsen har studert litterære framstillinger av handelsflåten under første verdenskrig i de skandinaviske landene.14 Han mener at sjøfolk generelt fikk lite oppmerksomhet i disse landene under og etter krigen, men at hendelsene likevel fikk litterære uttrykk. Artikkelen er interessant, ved at den studerer hvordan skipsfarten i krigstiden ble tematisert i kulturelle uttrykk. Men påstanden om at sjøfolk fikk lite oppmerksomhet i samtiden og etterkrigstiden, virker svakt begrunnet, og bør diskuteres videre. Historikeren Harald Espeli har nettopp publisert en artikkel om utbetalinger til sjøfolk og pårørende etter krigsforlis under første verdenskrig.15 Han har funnet at erstatningsordningene etter krigsforlis var mye bedre enn de ordningene som fantes for sjøfolk i fredstid. Espeli forklarer dette først og fremst med større muligheter til å finansiere disse ordningene gjennom Krigsforsikringen, men hans funn støtter antagelsen om at sjøfolk ble møtt med sympati og omsorg under første verdenskrig. Sammenhengene her er imidlertid fortsatt vage, og det vil være interessant å se erstatningsordningene i en større kontekst. I denne boken vil jeg nettopp se på dette: Var det slik at sjøfolks situasjon ble møtt med større sympati og forståelse under første verdenskrig? I så fall: Hvilke konsekvenser fikk det for sjøfolkenes posisjon i samfunnet på lang sikt? Stemmer det at sjøfolk 15
48520 Hedret og glemt_materie.indd 15
03.12.2019 07:31:31
Vår ære og Vår makt
møtte større forståelse etter første verdenskrig, og hvilke former tok anerkjennelsen? Dette er spørsmål som ikke besvares direkte i den litteraturen som foreligger til nå, men som er interessant å undersøke nærmere. Det overordnede temaet for denne boken er derfor hvordan det norske samfunnet forholdt seg til krigsseilerne fra første verdenskrig. Forskning om hvordan sjøfolkene fra andre verdenskrig ble behandlet, har vist at de ble møtt av lite anerkjennelse. Var det annerledes etter første verdenskrig, og hva bunnet i så fall denne forskjellen i?
Anerkjennelse, økonomi og kultur Sympati og forståelse kan ta flere former. I denne boken vil temaet undersøkes fra to vinkler. Den første innfallsvinkelen er økonomisk, den andre ser på kulturelle uttrykk for anerkjennelse. Kapittel to gir en oversikt over skipsfarten under første verdenskrig, og kapittel tre tar for seg konsekvensene det hadde for sjøfolkene. Deretter kommer fire kapitler om de økonomiske ordningene; bokens kapitler fire til sju handler om pengeutbetalinger til sjøfolk og deres pårørende. Her analyseres erstatningene til sjøfolkene og hjelpen til de pårørende som mistet sin forsørger. Analysen vil svare på spørsmålet om hvordan det gikk med sjøfolkene fra første verdenskrig og hva slags konsekvenser krigen fikk for deres økonomi. Dessuten tegner erstatningsordningene et bilde av hvordan samfunnet vurderte fellesskapets ansvar for sjøfolkene. De politiske og juridiske vurderingene av arbeidsgivers og samfunnets ansvar er en viktig del av det overordnede spørsmålet om hvordan samfunnet forholdt seg til krigsseilerne fra første verdenskrig. Bokens andre tema, kulturell anerkjennelse og heder, behandles i kapittel åtte til ti. Her analyseres tiltakene som skulle ære sjøfolkenes innsats og minnes dem som hadde omkommet. I denne delen studeres minnesmerker; hvorfor de ulike minnesmerkene ble satt 16
48520 Hedret og glemt_materie.indd 16
03.12.2019 07:31:31
Vår ære og Vår makt
opp, hvem som tok initiativ til dem og hvordan de ble finansiert. Som vi skal se hadde initiativtagerne klart formulerte mål med minnesmerkene. Disse inngikk i en diskusjon om hvordan sjøfolkenes minne skulle forvaltes og hva slags politiske konsekvenser man kunne trekke fra det. Dette er viktig fordi det sier oss hvordan krigsforlisene og sjøfarten under krigen ble forstått, tolket og bearbeidet av samfunnet. Minebøssene var både minnesmerker og tiltak for å gi sjøfolkene økonomisk støtte. En del av de støtteordningene til sjøfolk som ble opprettet på privat initiativ, skulle uttrykke takknemlighet overfor sjøfolkenes innsats og kan slik forstås som minnesmerker i vid forstand. Økonomisk kompensasjon og kulturell anerkjennelse kan dermed ikke skilles fullstendig fra hverandre. Det var også slik at omtalen av sjøfolks innsats var med på å definere det politiske handlingsrommet for sjøfolks velferd. Hvordan man omtalte sjøfolkene fikk betydning for samfunnets behandling av yrkesgruppen. Likevel framstilles det ofte slik at det var et motsetningsforhold mellom økonomisk kompensasjon og kulturell anerkjennelse. Det er interessant at Leif Vetlesen valgte tittelen Reis ingen monumenter på sin bok om Nortraships hemmelige fond.16 Tittelen, som er hentet fra et dikt av Nordahl Grieg, ser minnesmerkene som en motsetning til det forfatteren mente var et rettferdig økonomisk oppgjør for sjøfolkene etter andre verdenskrig. Økonomisk oppreisning var viktigere enn symbolsk heder for Vetlesen. Han ville ha det han mente var økonomisk rettferdighet, heller enn taler og monumenter. Også under første verdenskrig var en del sjøfolk skeptiske og negative til en del av den hederen som ble dem tildelt. Norsk Styrmannsforening oppfattet en del av arrangementene som feiret sjøfolkene, som botsøvelser som fritok samfunnet for å gi sjøfolk rettferdig lønn og kompensasjon for belastningene de ble utsatt for.17 De opplevde å bli møtt med «17. mai-taler» og takksigelser, mens deres krav som yrkesgruppe ikke ble møtt. Mye av 17
48520 Hedret og glemt_materie.indd 17
03.12.2019 07:31:31
Vår ære og Vår makt
diskusjonene om sjøfolkene befant seg i dette spennet, mellom dem som ville hedre og takke sjøfolkene, og dem som hadde en mer marxistisk og materiell innfallsvinkel og ønsket rettigheter og økonomisk kompensasjon.
Staten, rederne og sjøfolkene I denne framstillingen er det tre hovedaktører: sjøfolkene selv, rederne og myndighetene. Den viktigste gruppen var sjøfolkene. Det er litt usikkert hvor mange sjøfolk som seilte under første verdenskrig, men vi kan anslå at det var omtrent 30 000 sjøfolk i utenriksfart.18 Sjømannsyrket er et yrke med stor gjennomstrømning, så det totale antallet sjøfolk som seilte i løpet av krigsårene, var høyere. Sjøfolk var relativt sene med å organisere seg, i løpet av krigen styrket fagforeningene sin posisjon. Norsk Matros- og FyrbøterUnion (senere Norsk Sjømannsforbund) var stiftet i 1910. Unionen var lenge et svakt forbund, med lave medlemstall. I 1917 hadde unionen 1450 medlemmer.19 Norsk Matros- og Fyrbøter-Union var for de underordnede sjøfolkene, mens offiserene var organisert i Det Norske Maskinistforbund, Norsk Skibsførerforening (fra 1918: Norges Skibsførerforbund) og Norsk Styrmannsforening. Organisasjonsgraden var høyere for offiserene enn de underordnede. Norsk Matros- og Fyrbøter-Union var tilknyttet LO, men de andre forbundene var ikke det. Da første verdenskrig brøt ut, var omtrent 1500 skip på norske hender.20 Eierne av disse skipene skulle bli svært viktige i årene som kom. Rederne hadde i 1909 samlet seg i Norges Rederforbund.21 Under første verdenskrig ble Rederforbundet styrket ved at foreningen var et talerør for redernes interesser overfor myndighetene. Forbundet forhandlet også direkte med britiske og tyske myndigheter og samarbeidet tett med myndighetene i Norges handels- og utenrikspolitikk under krigen.22 18
48520 Hedret og glemt_materie.indd 18
03.12.2019 07:31:32
Vår ære og Vår makt
En som har diskutert behandlingen av sjøfolkene etter første verdenskrig, er John O. Egeland. Han arbeidet i Norges Rederforbund i nærmere 40 år fra 1916 og var altså selv en sentral aktør under begge verdenskrigene. Etter at han sluttet i Rederforbundet, skrev han en fyldig oversikt over norsk sjøfart i perioden 1900–1970. Verket er kunnskapsrikt og detaljert og bygger på et stort empirisk arbeid.23 Det bærer likevel sterkt preg av Egelands egne og Rederforbundets synspunkter i politiske spørsmål som angår skipsfartens vilkår, skattlegging og regulering.24 Teksten bærer ofte preg av et ønske om å renvaske Rederforbundet fra anklager forfatteren mente var urettmessige. Egelands omtale av samfunnets behandling av sjøfolkene fra første verdenskrig er særlig interessant i denne sammenhengen. Ifølge ham sviktet Staten sjøfolkene under og etter krigen. Først og fremst rettet han kritikk mot politikerne på Stortinget som ikke bevilget midler til å hjelpe sjøfolkene, og dette karakteriserte han som «et mørkt blad av denne tids historie».25 Han medgikk at Stortinget hadde innført lover og bestemmelser til beste for sjøfolkene, men han mente at Stortinget i svært liten grad vedtok tiltak som ville koste det offentlige noe. Egeland mente heller ikke å se noen konkrete tiltak for sjøfolkene fra samfunnet for øvrig. Unntaket her er rederne, som Egeland vurderte at hadde bidratt med mye. De hadde kommet med «Store ord – som ble etterfulgt av handling».26 Spørsmålet om redernes rolle er et gjennomgående tema i de følgende kapitlene. I tillegg til Rederforbundet var Den Norske Krigsforsikring for Skib en svært viktig aktør for skipsrederne under første verdenskrig. Det var gjennom forsikringsselskapet man tok avveiningene om erstatning og risiko.27 Den tredje sentrale aktøren var altså Staten. Verdenskrigen satte norske myndigheter på en prøvelse større enn noen gang tidligere. Den viktigste oppgaven var å holde Norge utenfor krigen. Videre måtte man sørge for at det fantes tilstrekkelig med mat og brensel til 19
48520 Hedret og glemt_materie.indd 19
03.12.2019 07:31:32
Vår ære og Vår makt
befolkningen og næringslivet. Mellom 1913 og 1920 hadde Norge en regjering fra Venstre med statsminister Gunnar Knudsen. Han var skipsreder og en sentral person i Norges Rederforbund. Skipsfartspolitikken og politikken for å skaffe forsyninger til landet gikk hånd i hånd, og myndighetene og Rederforbundet hadde et nært samarbeid. De offentlige utgiftene økte sterkt under krigen, både på grunn av økte utgifter for Forsvaret og på grunn av sosiale tiltak for å bøte på dyrtiden.28 Venstre hadde et uttalt sosialt program. Det var likevel Johan Castberg som presset på for mange av de ordningene som kom for sjøfolk under krigen. Han var leder av Arbeiderdemokratene og hadde sittet i Gunnar Knudsens regjering fram til 1914. Under og etter første verdenskrig hadde man ikke forventningen om at det offentlige skulle ordne opp i sosiale problemer, slik som man forventer i dag. Norge var en ung nasjon, med mange sosiale oppgaver. Staten hadde ikke økonomiske muskler til å løse alle. Det som kjennetegner denne perioden, er det tette samarbeidet mellom det offentlige og private aktører på sosialfeltet. Ideelle organisasjoner gjorde viktige innsatser for folkehelsen og for å hjelpe dem som ikke klarte seg selv. Som vi skal se, var det frivillige og private initiativet viktig også for sjøfolk etter første verdenskrig.
Krigsseilere Historikeren Bjørn Tore Rosendahl har laget et analytisk skille mellom begrepene sjøfolk og krigsseilere. Når man bruker ordet krigsseiler, blir sjøfolkene noe mer og annet enn sivile yrkesutøvere. De var ikke soldater, men heller ikke sivile. Rosendahl ser krigsseilerne som noe mellom disse kategoriene og mener at krigsseilerne fikk en ambivalent rolle. Han analyserer politikken som ble brukt for å rekruttere sjøfolkene i spenningsfeltet mellom det sivile og militære, og mener at myndighetene hentet virkemidler fra begge sfærene.29 20
48520 Hedret og glemt_materie.indd 20
03.12.2019 07:31:32
Vår ære og Vår makt
Det var en stor forskjell på sjøfolkene under første og andre verdenskrig; under første verdenskrig var sjøfolkene i enda større grad sivile ofre for krigen. Sjøfolkene under andre verdenskrig seilte for de allierte, og var Norges viktigste bidrag på alliert side. Sjøfarten var en del av krigsinnsatsen; skipene var bevæpnet og sjøfolkene fikk krigsmedaljer. Deres innsats var med på å sikre seier, som igjen betydde en slutt på tysk okkupasjon av Norge. Krigsseilerne fra andre verdenskrig har derfor en naturlig plass i en større, nasjonal fortelling om krig og kamp for selvstendighet. Begrepet krigsseilere ble ikke brukt etter første verdenskrig, i hvert fall ikke i samme betydning som vi legger i det i dag. Likevel har jeg valgt å bruke ordet krigsseiler, i vår tids betydning av ordet. Sjøfolkene som seilte under første verdenskrig, ble oppfattet som noe mer enn sivile yrkesutøvere. Enten de hadde førstehånds erfaringer fra krigsforlis eller ikke, må hverdagen på ulike måter ha vært påvirket av krigen. Det er derfor hensiktsmessig å bruke et eget begrep om gruppen. Som vi skal se, ble det også satt inn særegne tiltak overfor disse sjøfolkene. Sjøfolkenes innsats ble også skrevet inn i en nasjonal fortelling. På nasjonaldagen i 1917 gikk sjøfolkene først i barnetoget i hovedstaden. Festen for sjøfolkene i London i april samme år er uttrykk for sjøfolkenes betydning for nasjonen. Slike arrangementer tilskrev sjøfolkene en rolle som krigsseiler, der man var mer enn en yrkesutøver, men gjorde en innsats for landet. I likhet med Rosendahl mener jeg at begrepsparet sjøfolk–krigsseilere kan fange opp noe av denne forskjellen. Rosendahl har påpekt at begrepet krigsseiler også hadde en veldig sterk identitetsskapende funksjon etter andre verdenskrig.30 Det er et uttrykk som i dag gir assosiasjoner til viktig krigsinnsats. Etter første verdenskrig ble som sagt ikke uttrykket krigsseiler brukt. Sjøfolkene som hadde seilt under krigen, ble ikke samlet som en navngitt gruppe med en felles identitet. Krigsseilerne hadde heller ikke et eget talerør eller felles talsperson. I kildene finner vi dem som 21
48520 Hedret og glemt_materie.indd 21
03.12.2019 07:31:32
Vår ære og Vår makt
enkeltpersoner, men ikke som en gruppe med felles krav. Sjøfolks fagforeninger ble oppnevnt som representanter i mange komiteer som arbeidet for krigsseilerne og deres pårørende. Men fagforeningene hadde ikke alltid sammenfallende mål med krigsseilerne. Fagforeningene skulle sørge for rettighetene til sine medlemmer, de var alle seilende sjøfolk, men ikke alle hadde seilt under krigen. Det er vanskelig å si i hvilken grad sjøfolkene følte en gruppetilhørighet og en identitet som krigsseiler, slik krigsseilerne etter andre verdenskrig gjorde. Når jeg bruker ordet krigsseilere om sjøfolkene, er det altså en tilskrivning i ettertid, et begrep som ikke ble brukt i samtiden. Jeg bruker begrepet som en analytisk kategori for å peke på noen spesielle trekk ved gruppen. Det ikke mulig å si om de selv hadde en tilsvarende forståelse av seg selv som en gruppe.
Anerkjennelse Et annet sentralt begrep er anerkjennelse. I 2013 ba daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, på vegne av Staten, krigsseilerne om unnskyldning for behandlingen de hadde fått etter andre verdenskrig. I beklagelsen sto det nettopp at de ikke hadde fått «den anerkjennelsen de fortjente».31 Og i litteraturen om krigsseilerne fra andre verdenskrig går ordet anerkjennelse igjen.32 For meg har det vært viktig å nøste videre bakover, og finne ut hvilke former for anerkjennelse sjøfolk møtte under og etter første verdenskrig. Hva mener man egentlig med anerkjennelse? Både på norsk og engelsk har ordet en dobbel betydning, der det både betyr «det å akseptere, godkjenne som legitim, lovlig eller eksisterende» og en litt annen betydning om «ros; bifall; respekt».33 Ordet beskriver altså både en juridisk eller politisk prosess om å godkjenne, og en mer følelsesmessig, mellommenneskelig handling om å gi positiv respons. 22
48520 Hedret og glemt_materie.indd 22
03.12.2019 07:31:32
Vår ære og Vår makt
I historielitteratur brukes ordet gjerne uten noen nærmere definisjon. Innen kritisk samfunnsteori har imidlertid begrepet fått mye oppmerksomhet, og det har særlig vært brukt for å forstå marginaliserte gruppers krav. Slik bruk av begrepet har røtter i en fenomenologisk tradisjon, og peker på en gjensidig mellommenneskelig relasjon, der man ser på hverandre som likeverdige. Menneskers identitet blir til i møtet med andre, ved å anerkjenne og bli anerkjent. Videre er en gruppes anerkjennelse en forutsetning for dens identitetsdannelse og samfunnsdeltagelse.34 Den amerikanske filosofen Nancy Fraser ser både anerkjennelse og økonomisk omfordeling som forutsetninger for rettferdighet. Ifølge henne må begge deler være til stede for at en marginalisert gruppe, slik som etniske minoriteter, skal kunne få en fullverdig og rettferdig plass i samfunnet. Fraser er opptatt av fenomener og konflikter i vår egen samtid. Likevel kan hennes begrepsbruk være egnet for å analysere samfunnets forhold til sjøfolk for hundre år siden. Den viktigste innsikten fra Fraser er nettopp at rettferdighet handler om både økonomisk kompensasjon og kulturell anerkjennelse.
Vår ære og vår makt Under første verdenskrig ble sjøfolkene utsatt for høy risiko og store tap. Hvorfor? Det er to parallelle, konkurrerende svar på dette spørsmålet. I 1935 kom det to bøker om første verdenskrig som framstilte dette helt ulikt. Den mest kjente boken er Nordahl Griegs skuespill Vår ære og vår makt. Tittelen var hentet fra Bjørnstjerne Bjørnsons kjente dikt «Norsk sjømandssang» (1868), som hyllet norske sjøfolk, men ble brukt ironisk. Nordahl Grieg framstilte sjøfolkene som offer for spekulative og kyniske redere. I dette dramaet var det grådighet som var motivasjonen bak skipsfarten. På grunn av gode forsikringsordninger gjorde det ikke noe for rederne når skipene ble senket, og 23
48520 Hedret og glemt_materie.indd 23
03.12.2019 07:31:32
Vår ære og Vår makt
sjøfolkenes liv spilte bare en underordnet rolle i deres kalkulasjoner. Dette er en marxistisk tolkning av hendelsene, som også andre har delt: Skipsfart under krig ga store inntekter. Høy risiko betyr høyt utbytte. Sjøfolks store offer i mange kriger, inkludert første og andre verdenskrig, førte til høy inntjening for de som eide skipene. Den andre boken fra 1935 var Krigsår og gullflom, skrevet av den unge skipsrederen Knut Utstein Kloster. Sjøfartshistorikeren og venstremannen Jacob Worm-Müller skrev forordet. Og her ble det gitt et helt annet bilde av krigen enn det Grieg presenterte. Worm-Müller mente at det i ettertid hadde festet seg et skjevt bilde av krigen, der man mest husket «den uhyggelige, skamløse jobbetidsmentalitet» og «gullet besprengt med våre sjømenns blod». Ifølge Worm-Müller var dette bare en liten del av bildet. Han mente at krigen først og fremst hadde vært en ærerik tid for både sjøfolk og redere og at begge yrkesgruppene hadde gjort en stor innsats med store offer. De hadde sikret nasjonen tilgang på mat og varer. Worm-Müller viste også til Bjørnsons strofe «vor ære og vor makt», men uten ironi. I denne versjonen av hendelsene ble det lagt vekt på at skipsfarten sto for en fundamentalt viktig innsats i krigstid og at sjøfolkene gjorde en innsats for landet. Sivilbefolkningen var avhengig av at skipene transporterte mat, medisiner og andre nødvendige varer. I historieskriving og minnepolitikk etter første verdenskrig har disse to historiene kjempet om hegemoni. Som vi skal se, har minnesmerkene og tiltak til det beste for sjøfolk bygget på en historie om at sjøfolk gjorde en stor og viktig innsats for nasjonen under første verdenskrig. Det er ingen tvil om at norsk forsyningssituasjon var helt avhengig av at skipene fortsatte å seile under krigen. Man var i en utenrikspolitisk situasjon der det ville vært umulig å la være. Det betyr imidlertid ikke at den andre fortellingen ikke er sann. Det var mange skipsredere som tjente enorme summer under krigen, og som vi skal se fikk mange sjøfolk store økonomiske og antagelig menneskelige problemer etter deltagelse i krigsseilas. I mye av his24
48520 Hedret og glemt_materie.indd 24
03.12.2019 07:31:32
Vår ære og Vår makt
torieskrivingen har man nettopp vært opptatt av de store inntektene som skipsfarten genererte for de som eide skipene.35 Men heller enn å ta stilling til de moralske sidene ved skipsfarten under krigen vil jeg undersøke hvordan disse to narrativene – krigsseileren som offer for kapitalisme versus krigshelt – ble brukt i mellomkrigstiden og hvordan de dannet grunnlag for politikk og tiltak overfor gruppen. Dette er et av flere spenningsfelt som dannet bakgrunn for samfunnets forhold til krigsseilerne fra første verdenskrig. De andre som har vært viktige for meg, er – som nevnt ovenfor – forholdet mellom økonomisk kompensasjon og anerkjennelse, og spennet mellom sivile sjøfolk og krigsseilere.
Sjøfolk i krig Når man hører ordet krigsseiler, tenker de fleste umiddelbart på sjøfolkene som seilte for Nortraship under andre verdenskrig. Behandlingen av krigsseilerne fra andre verdenskrig ligger som et åpent sår i det norske samfunnet.36 Mange sjøfolk og pårørende følte seg sveket og lurt etter andre verdenskrig. Sjøfolkenes innsats og risiko ble ikke skikkelig kompensert for etter krigen, og samfunnet møtte gruppen som hadde psykiske senskader, med grov uforstand. Det er tankevekkende at interessen for krigsseilerne fra andre verdenskrig ikke avtar, men derimot ser ut til å bli stadig større etter som tiden går.37 Krigsseilerne fra andre verdenskrig er likevel ikke så unike som man kunne ønske. Tvert imot har sjøfolk tradisjonelt vært en utsatt yrkesgruppe, både i fred og i krigstid. Særlig i krigstid har sjøfolk arbeidet gjennom fryktelige farer og lidd store tap. Under Napoleonskrigene (1807–1814) ble Nordsjøen blokkert og skip hindret i å gå til Norge. Omtrent 5000 norske sjøfolk ble tatt som krigsfanger i «prisonen» i Storbritannia. Omtrent hver tiende av disse omkom.38 I Norge førte blokaden til hungersnød. 25
48520 Hedret og glemt_materie.indd 25
03.12.2019 07:31:32
Elisabeth Solvang Koren (f. 1977) har doktorgrad i historie fra Universitetet i Bergen. Hun arbeider ved Norsk Maritimt Museum, der hun forsker på og formidler sjøfolks historie. I 2017 lagde hun utstillingen «Torpedert!» om sjøfolk under første verdenskrig.
ISBN 978-82-450-2371-8
,!7II2E5-acdhbi!
hedret og glemt
Hedret og glemt handler om krigsseilerne fra første verdenskrig, og om hvordan det norske samfunnet behandlet dem. Boken forteller både om hvordan samfunnet har minnet dem som mistet livet i krigsforlis, og om de økonomiske ordningene for krigsseilere og pårørende. Ikke minst handler boken om grensene for samfunnets omsorg og om dem som falt utenfor.
Elisabeth Solvang Koren
Første verdenskrig var katastrofal for sjøfolk. Til tross for at Norge var nøytral, omkom mer enn 2100 sjøfolk på norske skip som følge av krigen. Flere enn 10 000 sjøfolk overlevde ett eller flere krigsforlis. I samtiden vekket disse tragediene stor oppmerksomhet og harme, men i ettertid er de blitt glemt.
Elisabeth Solvang Koren
hedret og glemt Krigsseilerne fra første verdenskrig og det norske samfunnet