Hva er musikk - egentlig? (9788245049725)

Nora Bilalovic Kulset

Hva er musikk –egentlig?

Nora Bilalovic Kulset

Hva er musikk – egentlig?

Copyright © 2024 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2024 / 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-450-4972-5

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Endre Barstad

Forfatterfoto: BERRE

Forfatter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Spørsmål om denne boken kan rettes til:

Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til alle store og små i musikkmanesjen.

Takk for alle fantastiske stunder jeg fikk dele med dere i årene 1997–2012.

Denne boka er til deg som liker musikk.

Den er til deg som har lyst til å vite litt mer om hva musikk er for oss mennesker, og om hvordan og kanskje også hvorfor vi lever med musikk som en så stor del av livene våre. Boka handler om hvorfor musikk er en avgjørende viktig del av det å være et menneske, og om hva musikk kan gjøre med oss.

Kanskje driver du selv med musikk, kanskje studerer du musikk, eller kanskje er du bare nysgjerrig? Boka er skrevet til deg!

Kanskje er det til og med sånn at du synes det er rart at folk som meg kan si at musikk er en viktig del av det å være menneske, ja, faktisk en livsviktig del av det å være menneske. Hvordan kan jeg påstå noe slikt, tenker du kanskje. Ja, da er det bare å lese denne boka. Den er nemlig skrevet til deg også.

Hvis du lurer på den historiske utviklingen av musikk som kunstart, så fins det mange gode musikkhistoriske bøker og artikler som beskriver både den musikkhistoriske utviklingen og hvordan musikk og samtidige politiske og samfunnsmessige strømninger gjensidig har påvirket hverandre. Denne boka tar ikke for seg dette.

Derimot spør jeg: Hva er musikk – egentlig?

Skal vi gå i gang?

Hva er musikk – egentlig?

Din musikksmak og hvordan du manipuleres Har du tenkt på hvor mye musikksmaken din kan fortelle hvem du er? Hvis du lager en liste over dine ti favorittlåter, kan den – i hendene på noen som har litt peiling (for eksempel en som meg) – avsløre ganske mye om deg. Ulike musikksjangre kan nemlig knyttes opp til bl.a. personlighetstrekk, politisk ståsted, alder – og til og med hvor god du er i sportsaktiviteter. Når du lytter til musikk, og hvordan, kan på samme måte fortelle mye om deg og om livet ditt.

Rynker du litt tvilende på nesa nå?

Det er det ingen grunn til å gjøre. Vi mennesker bruker nemlig musikk svært aktivt til å leve livene våre, til å skape oss selv, bekrefte hvem vi er, takle hverdagen, få gjort det vi må gjøre, koble av, feire, sørge – og minne oss selv på hvem vi er. Derfor kan den musikken du liker, og når og hvordan du hører på den, fortelle mye om deg og livet ditt.

Hva med bakgrunnsmusikk, altså musikken du ikke velger å høre på selv? Bruker du å legge merke til hvordan den påvirker deg? Sannsynligvis vil svaret ditt være at du stort sett bare er oppmerksom på den dersom den irriterer deg. Vet du i så fall hvorfor den irriterer deg? Spilles musikken for høyt? Er det feil type musikk for deg? Feil type musikk for anledningen? Eller er

det dårlig kvalitet på høyttalerne? Uansett om du legger merke til den eller ikke, og om den er irriterende eller ikke, så er saken den at vi i svært stor grad påvirkes av bakgrunnsmusikken i butikker, restauranter, treningssentre, hoteller, venterom osv. Musikken er rett og slett med på å bestemme valgene dine og måten du oppfører deg på. Litt skummelt å tenke på?

Det fins et mylder av underholdende (og skremmende) forskning på hvordan vi både blir påvirket til å kjøpe spesifikke varer, hvor lenge vi oppholder oss på et sted, hvordan vi oppfører oss mens vi oppholder oss på dette stedet, og hvor mye penger vi er villige til å bruke, kun pga. bakgrunnsmusikken som blir spilt. I alt fra handleturer til vinsmakinger og restaurantbesøk lar vi oss påvirke i svært stor grad til både å endre mening om det vi spiser og drikker, hva vi bestiller av mat og drikke, og å betale mer eller mindre – alt ut fra hva slags bakgrunnsmusikk som spilles.1

Dette er kunnskap markedsføringsverdenen kjenner godt til – og bruker aktivt. Dette er også kunnskap ulike politiske aktører av den totalitære sorten kjenner til. Manipulering via musikk kan være underholdende å lese om når vi snakker om å velge tysk eller fransk vin, eller å bestille en sunn salat eller pommes frites. Temaet får imidlertid en annen klangbunn hvis vi begynner å snakke om politisk massesuggesjon. Derfor er det ikke bare interessant, men rett og slett smart å vite litt mer om hva musikk er – egentlig – og om hvordan vi påvirkes av musikk.

Det som er overalt

Musikk finnes overalt og gir dyptgripende opplevelser som påvirker hele mennesket. Alle samfunn over hele verden engasjerer

1 North mfl. (1999), McKinnel (2021), Biswas mfl. (2019), Michel mfl. (2017).

seg i musikalske aktiviteter. Musikk gjennomsyrer livene våre i så stor grad at det er lett å ta dens tilstedeværelse for gitt. Dermed tenker vi kanskje sjelden over hvor viktig musikk faktisk er for oss, og ikke minst; hvorfor den spiller en så avgjørende og viktig rolle i livene våre.

Ta en rask sjekk for deg selv: Tenk på en vanlig dag fra morgen til kveld. Når hører du musikk? Hva slags musikk er det? Har du selv valgt all musikk du hører? Hva gjør musikken i de ulike situasjonene med deg? Blir du irritert? Avslappet? Energisk? Motivert? Stressa? Glad? Trist? Har den hjulpet deg på noen måte?

For at musikk skal ha overlevd som en så allestedsnærværende bestanddel i våre liv, i alle kulturer, så kan vi anta at den på et eller annet vis har spilt en livsviktig del av menneskelivet; med andre ord at evnen til å musisere rett og slett har økt sjansen for overlevelse. Men kan vi si noe om hva som kan ha vært nytteverdien av musikk for menneskearten på en slik avgjørende måte? Hva slags praktisk livsnødvendighet har den representert? Og betyr i så fall det at personer som viser musikalsk adferd, har hatt (eller fremdeles har) fordeler sammenliknet med de som ikke gjør det? Kanskje finner du noen svar på det i denne boka.

Det som koordinerer oss

Måten vi bruker musikk på i ulike kulturer rundt omkring i verden, er svært lik. Mennesket bruker med andre ord musikk stort sett til de samme tingene, uansett hvor i verden du befinner deg.2

De mest åpenbare situasjonene hvor vi mennesker bruker musikk, handler om ritualer og seremonier. Seremonielle ritualer markerer livets gang og store hendelser. Det kan være de typiske

2 Mehr mfl. (2019).

ritualene for livssyklusene her i Vesten: å ønske et nytt barn velkommen til livet, konfirmasjoner, giftermål og begravelser. Ulike kulturer kan ha ulike ritualer av denne typen. Men det kan også være andre seremonier, slik som medaljeutdelinger, oppstarter, åpninger, innvielser og graderinger av ulike typer.

Hva hadde de vært uten musikk? Tomme, tause, rare, stille, korte, uhøytidelige, kanskje til og med mindre viktige?

Musikken i disse ritualene skaper den rette stemningen; om det skal oppleves høytidelig, uformelt, lavmælt, feststemt, sorgfullt eller seirende. På denne måten bidrar musikken til å tydeliggjøre det vi føler, eller rettere sagt; det som det er meningen at vi skal føle. Og som vi leste om innledningsvis: Vi lar oss i stor grad påvirke av musikk. Dermed kan vi føle glede og stolthet over en seier i en sportskonkurranse vi ellers ikke er engasjert i, når vi hører triumferende trompetfanfarer til medaljeutdelingen, etterfulgt av at nasjonalsangen spilles. Kanskje blir vi til og med litt rørt. Enn det! Vi vant!

I tillegg til å slå an den emosjonelle tonen, bokstavelig talt, bidrar også musikk til å sette rammer rundt ritualene våre. Musikken skaper en start og en slutt og leder oss gjennom de ulike handlingene vi skal utføre. Disse spesifikke handlingene i ritualene våre lærer vi oss med hjelp av musikken. Vi hører når for eksempel prosesjonen starter, og forstår dermed at vi skal begynne å gå. Vi skjønner når vi skal klappe eller ikke. Når vi skal sitte stille. Når vi skal lytte. Når vi skal reise oss. Når vi skal synge. Når vi skal juble. Ritualer og seremonier knytter oss sammen, og det understrekes at vi er en del av et fellesskap. Vi kan bli gitt en tydelig følelse av og visshet om at vi gjør dette sammen, på samme måte, i en slags koordinert innsats. Vi blir en del av noe som er større enn summen av alle delene hver for seg. Dette kan gi oss en sterk følelse av trygghet og samhørighet, selv om vi ikke nødvendigvis

kjenner alle som vi skaper denne følelsen med. Og den sentrale rollen i alle ritualer og seremonier, den spilles av musikken.

Også her forstår vi hvor lett vi kan la oss påvirke til å oppføre oss på en bestemt måte gjennom spesifikk musikkbruk. Er det for eksempel den sterke politiske karismatikeren på scenen vi alle jubler for, eller har vi blitt orkestrert av musikken til å brøle av begeistring akkurat idet vedkommende entrer podiet? Vi skal komme tilbake til musikkens makt og kraft, både med negativt og positivt fortegn. Men uansett hvordan vi snur på det, så framholdes musikkens evne til å koordinere oss, og dermed få oss til å samarbeide om et felles mål, som én av årsakene til vår menneskeslekts store suksess.3

Men før vi går videre med alle mysteriene som gjemmer seg i vårt forhold til musikk, må vi finne ut av én ting, nemlig hva vi mener når vi sier ordet «musikk».

3 Conard mfl. (2006), Conard mfl. (2009), Harvey (2018).

Hva mener vi når vi sier «musikk»?

Omtrent her vil du i mange bøker om musikk møte på forklaringer som handler om det vi i vestlige kulturer kaller musikkens grunnelementer. Det er ment å beskrive hvilke bestanddeler som «utgjør» musikk. Melodi, harmoni, rytme, tempo og klang er de vanligste bestanddelene.

«Musikkens grunnelementer» er imidlertid en kulturell konstruksjon. Vi har selv funnet opp at det er dette som er musikkens grunnelementer. Vi kunne like gjerne ha bestemt at det som utgjør musikk, er grunnfølelser som kjærlighet, interesse, glede, redsel, sinne, tristhet, skyld, skam og forakt.

På samme måte har vi kulturelt sett en lang tradisjon i den vestlige verden for å tenke at det fins tre musikalske aktivitetsformer, altså måter vi forholder oss til musikk på. Det er enten som komponist, som utøver eller som publikum.4 Denne inndelingen er tett knyttet til den klassisk-vestlige musikkulturen, og den passer godt inn i forestillingen om at musikk er et objekt, altså en ting som blir skapt og som vi deretter forholder oss til.

4 Rønningen og Husebø (2022).

For å utvide måten vi tenker på musikk på, kan vi i stedet tenke at det fins fire ulike måter vi kan forholde oss til musikk på:5

• Musikk som objekt

• Musikk som prosess

• Musikk som sammenfiltret

• Musikk som ikke-eksisterende

Musikk som objekt

Dette er den vanligste måten å tenke på musikk på i Vesten. Musikk eksisterer som en ting der ute, og vi snakker om «verket», «låta», «musikken i seg selv», og vi forholder oss til musikk som et publikum eller en utøver – eller en komponist. Alt dette signaliserer at musikk er et objekt, noe som vi kan peke på, skille ut og identifisere, ta fram og legge bort.

Et slags motsvar til å tenke på musikk som objekt, har vi i begrepet «musicking».6 Dvs., det er ikke bare et begrep, men en hel teori; en teori om at selve ordet musikk ikke bør være et substantiv i det hele tatt, men et verb. Derav «music+(k)ing», som altså betyr mye mer enn det å musisere. (Og også derfor er det puttet inn en k i ordet så man ikke skal kunne tro at det er å musisere man egentlig mener). Musicking omfavner både handlingen, erfaringen, opplevelsen, samværet, emosjonene, følelsene og relasjonene som er i spill når vi på en eller annen måte erfarer eller opplever eller skaper musikk. Og det går langt ut over grensene til det å tenke komponist, utøver, publikum. Hovedtanken ligger i det relasjonelle, altså kontakten man oppnår med omverdenen via musikk, og hvor

5 Bohlman (1999).

6 Small (1998).

annerledes det er for oss å etablere kontakt via musikk, både med oss selv og andre, enn det kan være med språk. Altså er musikk overhodet ikke et objekt, men en handling.

Også tittelen på denne boka, spørsmålet «hva er musikk?», avslører en objektforståelse av musikk. Et slikt spørsmål går nemlig ut fra at det vil finnes fakta om hva musikk er som kan være allmenngyldig objektiv kunnskap, og at det derfor kan finnes et svar på dette spørsmålet.

Denne vestlige forståelsen av musikk som objekt har vært gjenstand for grundig kritikk i musikkforskningsmiljøer de senere årene – og kanskje har det bidratt negativt til vår evne til å sette ord på hvorfor musikk som kunstform er viktig for oss?7 Dette kommer jeg tilbake til mot slutten av boka.

Musikk som prosess

Det fins mange situasjoner i vår vestlige kultur der musikk forstås som prosess. Å improvisere er musikk som prosess, og også innen det vi kaller klassisk musikk, var det helt vanlig å improvisere fram til første del av 1800-tallet. Først da, i romantikken, vokste tanken om musikk som objekt fram for alvor, parallelt med komponisten som det store geniet.8

Når vi forstår musikk som prosess, handler det om selve det å spille, eller selve det å oppleve. Ikke musikken som et objekt som skal spilles, eller oppleves. Begrepet «musicking», som jeg beskrev i foregående avsnitt, favner også en hel del av denne forståelsen av musikk som prosess.

7 Varkøy (2020), Varkøy (2015). 8 Bohlman (1999).

Musikk som sammenfiltret

I flere kulturer er musikk noe som bare eksisterer sammenfiltret med noe annet. Musikk som fenomen kan ikke skilles ut og identifiseres som noe som fins for seg selv, eller som noe som gir mening dersom det tas ut av sammenhengen, eller sammenfiltringen, som den er en del av.

Et eksempel fra nordisk kultur kan være en tradisjonell forståelse av joik. Joik kan ikke oversettes til «sang» eller «musikk» fordi det er så mye mer. Selv om man kan bruke joik i mange ulike musikalske sammenhenger, er det likevel sammenfiltret og forbundet med en hel rekke andre deler av det å være menneske.

Fra asiatisk kultur har vi tegnet (ideogrammet) for yué/lé i det delte tegnsettet mellom Kina, Japan og Korea.9 I dag oversettes tegnet i stor grad til «musikk» i vestlig forståelse, men opprinnelig betyr tegnet glede og velvære. Det omfattet også alle andre kunstformer, som billedkunst, scenekunst, dans, litteratur – og også mat.10

I afrikansk kultur finner vi bantu-ordet ngoma, som beskriver både trommer, dans, sang, musikk og fellesskap. Bantu er en språkfamilie som består av om lag 600 ulike språk brukt av ca. 30 prosent av befolkningen på det afrikanske kontinentet, konsentrert om det sørlige, sørøstlige og sentrale Afrika.

I disse tre kulturelle forståelsene av musikk er det umulig å tenke på musikk som et objekt. Det er utenkelig at man, dersom man blir stilt spørsmålet «hva er musikk?», vil svare «melodi, harmoni, rytme, tempo og klang». Musikk, eller det vi i Vesten kaller musikk, er i disse eksemplene sammenfiltret med resten av livet vi lever som mennesker.

9 CJK-tegn er en samlebetegnelse for kinesisk, japansk og koreansk språk, som alle inkluderer kinesiske tegn og derivater i skrivesystemene, noen ganger sammen med andre skript.

10 Nettl (2001).

Musikk som ikke-eksisterende

Vår vestlige måte å tenke musikk som objekt på, og vårt behov for dermed også ha et ord for å beskrive musikalsk aktivitet på, har blitt transportert, og importert, i de fleste kulturer i verden. Et godt eksempel på dette er hvordan mange ikke-vestlige kulturer etter hvert enten konstruerer et ord som likner vårt vestlige ord for musikk,11 eller hvordan deres egne ord får en innsnevrende betydning – slik jeg beskrev om tegnet for yué/lé i foregående avsnitt.

Vi kan imidlertid tenke oss at før misjonærer eller antropologer dukket opp, eksisterte det kulturer hvor man ikke hadde ord eller beskrivelser som lar seg oversette til noe av det vi tenker på som musikk. At det i disse samfunnene ikke fantes ord eller konsepter for det å synge, danse, spille, tromme – verken hver for seg eller som et samlebegrep. Betyr det at det ikke eksisterte musikk der?

At dette var umusikalske mennesker, så å si? Tvilsomt. Vi har ennå til gode å oppleve en kultur uten noen form for musikalsk aktivitet, slik som for eksempel nynning for å roe ned gråtende barn, lokking på gårdsdyr, bruk av felles rytme for å jobbe best mulig sammen, å varsle over lengre avstander, og rytmiske ritualer og seremonier med menneskeskapt lyd. Alt dette er musikalsk adferd som kan eksistere helt uten at man har et eget konsept eller forestilling om «musikk» som sådan. Den musikalske erfaringen fins som en nødvendighet i livet uten å eksistere som noe man kan skille ut eller påpeke at fins. Musikalsk adferd er sammenfiltret som en del av det å leve et liv som menneske. Det bare er der, uten egentlig å eksistere. 11 Nettl (2001).

Utøver–publikum-konseptet

Disse fire måtene vi kan forholde oss til musikk på som jeg her beskriver, som objekt, som prosess, som sammenfiltret og som ikke-eksisterende, skal få selskap av ytterligere to perspektiver. Disse to perspektivene henter inn den delen av musikk som handler om det å opptre for et publikum – og å være et konsertpublikum – eller ikke.

Det første perspektivet handler om at vi kan forholde oss til musikk som noe vi skal opptre med, eller være publikum til. Dette kaller vi performativ musikalsk praksis. Det andre perspektivet beskriver hvordan vi kan forholde oss til musikk som noe vi skal være med på. Her er ikke musikk til for at noen skal sitte passive å oppleve, selve deltakelsen er musikken. Dette kaller vi derfor deltakende musikalsk praksis.12

Dette kan også være med på å utfordre vår vestlige tankemåte om hva musikk er og kan være: Er det underholdning? Er det kunstopplevelser hvor topputøvere opptrer for et betalende publikum? Er musikkutøving kun for de som har lært seg å mestre musisering via opplæring i kulturskole, musikklinje, høyere musikkutdanning? Eller kan hvem som helst bli med på å skape en meningsfull og velklingende musikkopplevelse, når som helst? La oss se litt nærmere på disse to perspektivene.

Musikk som en performativ handling

Måten vi forholder oss til musikk på, handler om våre kulturelle forventninger til de ulike arenaene musikk foregår på. I Vesten er vi i stor grad preget av det vi kaller en performativ musikalsk praksis. Kort sagt; at noen opptrer og andre er publikum. Hvordan publikum oppfører seg, henger sammen med både musikkstil, 12 Turino (2008).

konsertlokale, om man lytter til musikken hjemme, og om man lytter til musikken alene eller sammen med andre. Det er imidlertid alltid en klar skillelinje mellom de som opptrer, og de som er tilhørere.

Denne måten å forholde seg til musikk på er en så stor del av vår vestlige musikkultur at det nesten kan være vanskelig å se for seg noe annet. Ofte foreslår folk jazzimprovisasjon som et eksempel på en mer deltakende handling, men også her er det jo et publikum og noen som opptrer. (Og de som improviserer godt, har for øvrig også alltid forberedt seg godt. Det er bare når man er skikkelig godt forberedt at man kan improvisere godt. Det gjelder både i musikk og i livet ellers.)

Musikk som en deltakende handling

Dersom musikken ikke er et objekt som skal oppleves av et publikum, men en handling som alle skal delta i, så har vi det vi kaller en deltakende musikalsk praksis. «Resultatet» er ikke en konsert som noen skal være publikum på.

Det kan dermed være lett å tenke at siden vi ikke jobber fram mot noe som skal resultere i en eller annen form for konsert, er dette musikk av lavere verdi. Men straks vi tenker slik, har vi igjen havnet i «musikk som objekt»-tankegangen.

Vi trenger ikke å reise lenger hjemmefra enn til Balkan øst i Europa for å finne en slik deltakende måte å forholde seg til musikk på. Da min mann var på 30-års skoletreff i Beograd for noen år siden, startet de kvelden med å synge sammen, med den største selvfølge. Det var ikke forhåndsavtalt, tekster ble ikke delt ut der og da, og ingen protesterte og sa de ikke kunne synge. Forklaringene de ga meg, var de samme uansett hvem av dem jeg snakket med: «Det er jo så lenge siden vi har sett hverandre, så da vet man ikke helt hva man skal snakke om, selv om man har

lyst til å være sammen. Vi synger oss sammen igjen, så prater vi etterpå», og «Det mye lettere og koseligere å være sammen en hel kveld når vi synger i stedet for bare å prate. Det er jo ikke sikkert vi har så mye å prate om, og kanskje blir vi uenige også. Det gidder vi ikke på en sånn kveld».

I en norsk kontekst er dette nokså oppsiktsvekkende uttalelser av menn som pusher 50 år, som altså verken synger i kor eller er musikkutdannet. Og hvor mange ikke har sett hverandre på 30 år.

Å skulle drive med musikk sammen helt uten at det er for å øve til en bestemt framføring, det være seg i barnehagen, skolen, kulturskolen, i koret, i korpset, på høyere musikkutdanning, det er nesten utenkelig. Hvorfor skal vi da lære disse sangene? Hvordan skal foreldrene da vite at vi holder på med musikk? Hvordan skal vi da øve oss på å stå foran andre?

Nei, si det. Samtidig: Hva mister vi om vi ikke klarer å også ta inn over oss perspektivet om musikk som deltakende handling, uten noen opptreden for et publikum? Og hva får vi dersom vi klarer det? Blir da musikk ikke-eksisterende for oss? Eller blir den mer sammenfiltret? Som en prosess, med egenverdi? Eller holder vi fast ved musikken som objekt, som må stå klart fram som noe helt eget?

Mens vi grunner litt på dette, passer det bra å gå tilbake helt ved begynnelsen og stille spørsmålet: Hvordan oppsto egentlig musikk?

Hvordan oppsto egentlig musikk?

Opprinnelsen til musikk, altså til hvorfor vi mennesker er musikalske, og spørsmål knyttet til hvorfor vi i så stor utstrekning holder på med musikk, er et stadig voksende fagområde. Det undersøkes av både musikkforskere, biologer, arkeologer, etnologer, sosiologer, psykologer med flere.13 Det er selvsagt ingen som med sikkerhet kan fortelle oss når, hvordan og hvorfor mennesket begynte å lage det vi i dag kjenner som musikk, men for å prøve å forstå hva musikk er – egentlig – så må vi likevel orientere oss litt om hva ulike forskere på feltet sier om nettopp dette. Og selv om forskerne har ulike innfallsvinkler og kommer til ulike konklusjoner, så handler likevel det meste om behovet for å regulere det emosjonelle sosiale samværet oss mennesker imellom.

Hermet vi etter lyder i naturen?

Én av teoriene om hvordan musikk oppsto, er at mennesket forsøkte å etterape lydene i naturen. Arkeologiske utgravinger av beinfløyter kan lett lede tankene til at musikk vokste fram som imitasjon av fuglesang. Men dersom musikk virkelig kommer fra fuglesang, må vi jo i isolerte kulturer uten skriftspråk anta at vi finner musikk

13 Bjørkvold (2014), Brown mfl. (2000), Honing (2018b), Malloch og Trevarthen (2009), Mithen (2005).

som minner om fuglenes lyder. I slike kulturer har antropologer og misjonærer, som i størst grad har vært de som har besøkt isolertliggende bosettinger, derimot registrert musikkuttrykk med kompliserte rytmiske mønstre som verken likner på fuglesang eller noe annet vi hører i naturen. Dermed har vi slått fra oss teorien om at menneskets musikk ene og alene springer ut fra at vi forsøkte å herme etter fuglesang eller andre lyder fra naturen.14

Parringsrop?

Den kjente evolusjonsbiologen Charles Darwin mente at all musikk først og fremst er et parringsrop, altså en invitasjon til sex.15 Flere har også etter ham ment at vår evne til å musisere handler om å tiltrekke seg en partner. Og det er jo kanskje ikke en dum idé. Man kan for eksempel godt tenke seg at det å synge kraftfullt og vakkert kan signalisere at man har god helse,16 noe som jo henger høyt når man skal velge forelder til sine framtidige barn. Andre mener at teorien om å tiltrekke seg en partner også kan være med på å forklare hvorfor interessen for musikk er på et maksimum i ungdomstiden. Biologisk sett er jo det vi i dag betegner som ungdomstiden, den livsfasen da man begynner å tenke på å skaffe seg en partner.17

Det er imidlertid en liten hake ved denne teorien, og den handler om kjønn. Det er jo ikke bare hannkjønn av arten Homo sapiens som kan synge, danse og musisere. Alle er i like god stand til det, til forskjell fra de fleste andre dyrearters parringsdans og -rop, hvor det er hannkjønnet som står for underholdningen. Ergo kan

14 Révész (1953).

15 Honing (2018a, s. 9).

16 Huron (2001).

17 Miller (2000).

Hva er musikk for oss mennesker? Hvordan, og kanskje også hvorfor, lever vi med musikk som en så stor del av livene våre?

Hva er musikk – egentlig? handler om hvorfor og hvordan musikk er en avgjørende viktig del av det å være et menneske, og om hva musikk kan gjøre med oss. Musikk gjennomsyrer livene våre i så stor grad at det er lett å ta dens tilstedeværelse for gitt. Dermed tenker vi kanskje sjeldent over hvor viktig musikk faktisk er for oss. Klarer du deg gjennom dagen uten å høre noe musikk?

Studerer du musikk, underviser i musikk, driver du med musikk selv, eller er du bare nysgjerrig på hva musikk egentlig er? Da er denne boka skrevet til deg!

Nora Bilalovic Kulset er musikkforsker, med doktorgrad i musikk, og jobber som instituttleder ved NTNU Musikk i Trondheim.

www.fagbokforlaget.no