Eksempeltekst 1 – diktanalyse

Levende landskap, levende dikt

Diktet «Erosjon» er skrevet av Rolf Jacobsen, en viktig modernistisk forfatter på 1900-tallet. Det kom ut i diktsamlingen Vrimmel i 1935.

Motivet er bekkenes strøm gjennom et steinete landskap. Det rennende vannet sliper steinene og skaper erosjon i en evigvarende prosess. Den bærende metaforen i diktet er at vannet er en «arbeider» som bruker sitt «verktøy» til å file, sage og hamre steinene i mindre biter, for så å bære dette med seg mot stranden. Bekken sammenliknes med furer «i landets åpne hender». Sammenlikningen med noe levende gir landskapet og bekkene preg av å være en levende organisme.

Jacobsen bruker hverdagslige ord som «arbeider», «filer», «sager» og «banker». Samtidig finner vi positive ord som «myke», «sølvhamre», «marmorhjørne», «stillferdig» og «pianospill». Dette skaper en kontrast mellom de myke bekkene og den harde steinen, mellom den naturvitenskapelige prosessen og det estetiske. Ordene gjør at det stiger fram et bilde av et sølvskimrende landskap med naturens egen musikk.

At diktet er modernistisk, ser vi først og fremst på den frie formen. Diktet har ikke rim og fast rytme, og verselinjene har ulik lengde. De hverdagslige og «upoetiske» ordene som Jacobsen bruker, er noe nytt i lyrikken på 1930-tallet, og typisk for modernismen. Jacobsen er også kjent for å blande natur og teknologi, noe vi ser en tendens til også her: Naturen er utrustet med menneskelige verktøy og handlinger.

At diktet er et tidlig eksempel på norsk modernistisk lyrikk, ser vi gjennom den frie formen, de hverdagslige ordene, besjelingen av hovedmetaforen og kontrasten mellom natur og kultur.